Nytt Liv!
 

 




Tilbake 

 

Av Horatius Bonar 1808-1889

Kristus døde for de ugudelige

   «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen» (1 Mos 6:5).

   Det guddommelige vitnesbyrd hva mennesket angår er, - at han er en synder. Gud vitner imot ham, - ikke for ham – og stadfester at «det er ikke én rettferdig, ikke en eneste,» – at det er «ingen som gjør godt,» – ingen «som er forstandig,» – ingen som i det hele tatt søker etter Gud, og enda mer, ingen som elsker Ham (Sal 14:1-3; Rom 3:10-12). Gud taler om mennesket vennlig, men alvorlig – som en lengter etter et tapt barn, likevel som en som ikke vil inngå noe kompromiss med synd, og ikke vil «på noen måte frigi den skyldige.»

   Han erklærer mennesket å være en tapt en, en villfarende, en opprører, en «Gudshater» (Rom 1:30) – ikke en synder nå og da, men en synder alltid, - ikke en synder for en del, med mange gode sider ved seg. – men helt og fullt en synder, uten noen kompanserende godhet, - ond av hjerte så vel som av liv, «død i synder og overtredelser» (Ef 2:1) – en misdeder, og derfor under fordømmelse – en fiende av Gud, og derfor «under vrede» – en overtreder av den rettferdige lov, og derfor under «lovens forbannelse» (Gal 3:10). Synderen utfører ikke bare synd, men han bærer den omkring med seg, som sitt annet jeg – han er et legeme eller en masse av synd (Rom 6:6), et »dødens legeme» (Rom7:24), underkastet, ikke Guds lov, men «syndens lov» (Rom 7:23).

   Det er en annen og enda verre anklage imot ham. Han tror ikke på Guds Sønns navn, og heller ikke elsker han Guds Kristus. Dette er hans synd over synder. At hans hjerte ikke er rett for Gud er den første anklage imot ham. At hans hjerte ikke er rett for Guds Sønn er den annen.  Og det er den siste som er den «kronende,» knusende synd, som bærer med seg en mer forferdelig fordømmelse enn alle andre synder til sammen.

   «Den som ikke tror er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» (Joh 318). «Den som ikke tror Gud, har gjort Ham til en løgner, fordi han ikke har trodd det vitnesbyrd Gud har vitnet om sin Sønn» (1 Joh 5:10). «Den som ikke tror skal bli fordømt» (Mark. 16:16). Derfor er vantro den første synd Den Hellige Ånd overbeviser om – «når Han (Den Hellige Ånd) kommer, skal Han overbevise verden om synd… Om synd, fordi de ikke tror på meg» (Joh 16:8-9).

   Mennesket behøver ikke forsøke å si et godt ord om seg selv, til eget forsvar, eller hevde «ikke skyldig,» med mindre han kan vise at han elsker, og alltid har elsket Gud, av hele sitt og sjel.. Hvis han i sannhet kan si det, er han i orden, han er ikke en synder, og trenger ingen forlatelse. Han vil finne sin vei til riket, uten korset og uten frelseren.

   Men, om han ikke kan si dette, og «hans munn er lukket,» og han er «skyldig innfor Gud.» Hvor gunstig et godt ytre liv enn måtte få ham og andre til å se på hans sak akkurat nå, så vil kjennelsen gå imot fra nå av. Dette er menneskets dag, da menneskets bedømmelse er det fremherskende, - men Guds dag kommer, da saken skal bli prøvd på sitt sanne innhold. Da skal dommer over all jorden gjøre rett, og synderen bli til skamme. Dette er en guddommelig kjennelse, ikke en menneskelig en. Det er Gud, ikke mennesket, som fordømmer – og Gud er ikke et menneske så Han skulle lyve. Dette er Guds vitnesbyrd hva mennesket angår, og vi vet at dette vitnesbyrd er sant. Det er meget om å gjøre for oss å motta det som det, og å akte på det.

   «Vend dere til meg og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen» (Jes 45:22), en «en rettferdig Gud og en frelser» (v.21). «Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal Han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for Han vil gjerne forlate alt» (Jes 55:7).

   Vend ditt øye, troens øye, mot korset og se disse to ting – korsfesterne og den korsfestede. Se korsfesterne, - Guds og Hans Sønns hatere. De er deg selv. Les i dem din egen karakter. Se den korsfestede. Det er Gud selv – inkarnert kjærlighet. Det er Ham som skapte deg, Gud åpenbart i kjød, lidende og døende for de ugudelige. Kan du mistenkeliggjøre Hans nåde? Kan du nære onde tanker om Ham? Kan du be om noe mer, for å vekke i deg den fulleste og mest reservasjonsløse tillit? Vil du mistyde den pine og død, - ved enten å si at de ikke betyr nåde, - eller at nåden de vitner om ikke er for deg? Kom i hu det som står skrevet: - - «På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at Han satte sitt liv til for oss» (1 Joh 3:16). «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1 Joh 4:10).