Nytt Liv!
|
Fotnoter |
Hvordan
skal mennesket bli rettferdig for Gud?
Guds svar på menneskets
spørsmål.
Hvordan kan
jeg, en synder, komme nær Ham som er uten synd, og se på Hans ansikt
i fred?
Dette er det store spørsmål,
som før eller senere må stilles av hver og en av oss. Dette er et
av de verste problemer mennesket til alle tider har prøvd å løse.
Det er umulig å unngå det, mennesket må møte det.
At menneskets svar på dette
spørsmålet normalt er helt på viddene, er bare som forventet. For
det forstår egentlig ikke viktigheten av spørsmålet, ei heller skjelner
det ondskapen som er barrieren mellom det og Gud.
At menneskets mange forseggjorte
løsninger på problemet og den store forvirring som har vært og er,
er heller ikke så spesiell. Mennesket har ikke en gang evne til
å se sin skyld, dets tanker om seg selv er så høye og dets syn på
Gud så lavt.
Mennesket setter
alltid sine egne teorier på dette punkt svært høyt. Dette er umulig
å forstå, hvis en ikke forstår at det også har en dårlig dømmekraft
om de onde kreftene det tror det kan seire over. Det har òg en svak
kunnskap om det åndelige kaos som har oppstått etter syndefallet,
en veldig vag oppfatning av hva som er lov og rett og en sørgelig
uvitenhet om det guddommelige vesen som lovgiver og dommer, uvitende
om hva Han er og gjør, og en lav verdsettelse av evig hellighet
og sannhet.
Mennesket har
alltid behandlet synden som et uhell, ikke en forbrytelse, som sykdom,
ikke skyld, som et tilfelle for legen, ikke for dommeren.
I dette ligger den avgjørende
feil i alle menneskelige religioner eller teologi. De unnlater å
innse rettsaspektet i spørsmålet, som det riktige svaret må henge
på. Og det som først må behandles er å anerkjenne skylden eller
kriminaliteten hos den som gjør det onde. Det må skje før noe rett
svar, eller tilnærming til et svar, kan gis.
Gud er en Far,
men Han er også dommer. Skal dommeren vike for Faderen, eller Faderen
vike for dommeren?
Gud elsker synderen, men
Han hater synden. Skal Han senke sin kjærlighet til synderen i sitt
hat til synden, eller senke sitt hat til synden i sin kjærlighet
til synderen?
Gud har sverget
at Han ikke har noen glede i den ugudeliges død (Esek. 33:11).
Likevel har Han også sverget
at den sjel som synder skal dø (Esek. 18:4).
Hvilken av de to eder skal
holdes? Skal det ene gi vei for det andre? Kan begge holdes ukrenkelige?
Kan en så klar selvmotsigelse bli forlikt? Hvilken av dem er mest
uforanderlig og uopprettelig, løftet om medlidenhet eller eden om
rettferdighet?
Loven og kjærligheten
må bli forlikt, ellers må det store spørsmålet om en synders samfunn
med den Hellige forbli ubesvart. Det ene kan ikke vike for det andre.
Begge må stå fast, ellers vil universets støtter rystes.
Den forsoning
mennesket ofte har prøvd å få i stand har alltid gitt store vansker.
Det har mislykkes, for dets anstrengelser har alltid gått i retning
av å la loven bukke under for kjærligheten.
Den forsoning Gud har opprettet
gir både loven og kjærligheten seier og rettferdighet. Den ene har
ikke måttet vike for det andre. Begge har beholdt sin rett. Nei,
begge har møtt konflikten med seier og ære. Aldri har det vært en
kjærlighet lik denne kjærlighet fra Gud. Så stor, så opphøyd, så
intens og så selvoppofrende. Og aldri har loven vært så ren, så
stor, så herlig og så ubønnhørlig.
Hverken tøddel eller hovedsak
har måttet vike på bekostning av den andre. De er begge helt fornøyd.
Den ene i alt sitt alvor, den andre i all sin ømhet. Kjærligheten
har aldri vært større, og loven aldri mer virkelig lov, enn i forbindelsen
av de to. Det har vært forsoning, uten kompromiss. Guds ære har
blitt opprettholdt og menneskenes interesser har ikke blitt ofret.
Gud har gjort alt, og Han har gjort det effektivt og irreversibelt.
Mennesket kunne
aldri ha gjort dette, selv om han kunne ha uttenkt det. Men sannelig
kunne han ikke gjøre noe! Bare Gud kunne tenke ut og gjøre det.
Han har gjort det ved å ta hele tilfellet inn under sin egen oppfyllelse
av loven, og avgjort det på en rettferdig basis.
Mennesket kunne ikke ha
stilt i retten med dette, for da ville det sikkert ha tapt. Men
Gud tar mennesket og dets tilfelle inn i retten og sørger for at
alt blir oppgjort etter et rettferdig prinsipp, og på en legal måte,
så tilfellet kan bli avgjort til fordel både med nåde til mennesket
og for rettferdighet hos og fra Gud. Det er dette juridiske oppgjør
av saken som er Guds eneste og siste svar på menneskets ubesvart
spørsmål: "Hvordan skal mennesket bli rettferdig for Gud"?
"Hvormed skal jeg komme frem for Herren, bøye mig ned for Gud
i det høye"? (Mi. 6:6).
Gud skaffer
selv grunnlaget for forsoning; et grunnlag som viser at det ikke
er noe kompromiss mellom lov og kjærlighet, men et fullt uttrykk
for begge. Et grunnlag som etablerer både Guds myndighet og farskap,
både som lovgiver og far. Et grunnlag som avslører den uendelige,
forferdelige synd, og lovens plettfrie renhet, Guds ubøyelige karakter
i sine forordninger. Den som sikrer, ved lov, både Hans rettferdighet
og grenseløse kjærlighet til Adams fortapte sønner.
Dette grunnlag for forsoning
mellom Guds lov og kjærlighet har Han selv både gitt, og brakt inn
for sin egen domstol. Og så foreslår Han for synderen at alle vansker
mellom Han selv og synderen skal avgjøres på denne bakgrunn. Så
rettferdig, så vennlig, så sikker! Og fastsatt på rettslig grunnlag,
der dommen er gitt i favør av tiltalte. Slik blir han helt frifunnet,
"rettferdiggjort fra alle ting."
Et samtykke
fra partene om å akseptere dette grunnlaget er nødvendig i denne
rettsavgjørelse. Loven må samtykke, lovgiveren må samtykke, og Fader,
Sønn og Ånd må samtykke. Mennesket bli så bedt om sitt samtykke.
Hvis det samtykker er hele saken avgjort. Dommen er utstedt i dets
favør, så heretter kan det triumfere og si: " Gud er den som
rettferdiggjør; hvem er den som fordømmer"?
Synden er et
for stort onde til at mennesket kan blande seg inn. Dets forsøk
på å fjerne den bare øker den, og dets bestrebelser på å nærme seg
Gud bare forverrer dets skyld. Bare Gud kan forholde seg til synden,
enten en kaller det sykdom eller forbrytelse, vanære for Ham, eller
som et hinder for at mennesket kan nærme seg Ham.
Han behandler den ikke
på noen vilkårlig eller blandet måte, ved utøvelse av vilje eller
makt, men ved å bringe den for dom under sin egen domstol.
Som en dommer på sin domstol,
avgjør Han saken, og lar den synder som godtar dommen gå fri på
dette grunnlag! Inn til denne rett kan hvem som helst komme fritt
og få avgjort sin sak. Avgjørelsen er uten usikkerhet eller vanskeligheter,
og gis alle uforskyldt.
Og den skyldiges sak, uansett
hvor dårlig den er, blir dermed rettskraftig avgjort! Den skyldige
kan gå ut fra retten med sin byrde fjernet og sin frykt fordrevet,
trygg på at han aldri igjen vil bli innkalt for å svare for sin
skyld. Dette er den rettferdighet som har forsonet Gud til ham,
og ham til Gud.
Slik synden
er et alt for stort onde for andre enn Gud å ordne med, så er rettferdigheten
òg for stor for mennesket å blande seg i. For stor for andre enn
Gud å bringe ned og gi oss. Gud har brakt ned rettferdigheten og
brakt den nær. Dermed er all vår synd og skyld møtt av den rettferdighet
Gud har gitt. Og utestengelsen fra det guddommelige fellesskapet
som skylden forårsaket, er mer enn reversert av denne nye rettferdighet
som vi har fått!
Kan jeg nærme
meg Gud uten å dø? Kan jeg komme nær og fortsatt leve? Kan jeg komme
til Ham som hater synd, og likevel oppleve at synden som Han hater
ikke er noen hindring for at jeg kommer, og ingen grunn til at jeg
må stenges ute fra Hans nærvær som en uren ting? Kan jeg fornye
mitt fortapte fellesskap med Ham som skapte meg, og skapte meg til
seg selv? Kan jeg tilbe på Hans hellige sted med sikkerhet for meg
selv, og uten å vanære Ham?
Disse spørsmålene
har Gud behandlet, og behandlet dem slik at de kan besvares med
et velsignet svar på alt. Et svar som tilfredsstiller vår egen urolige
samvittighet så vel som Guds hellige lov. Hans svar er endelig og
det er effektuert. Han gir ikke noe annet, og vil ikke ordne med
disse spørsmål på noen annen måte enn Han har gjort. Han har prøvd
dem i lovens domstol, så de kan bli rett behandlet.
Og da Gud har avsagt dom,
hvem tør trekke den tilbake? Eller hva ville skje hvis vi trakk
den tilbake? Vil det gjøre oppgjøret lettere, mer behagelig, mer
sikkert? Sannelig ikke. Det ville øke usikkerheten, og gjøre forvirringen
helt håpløs.
En prøver i
stedet på en utenomrettslig behandling. Mennesket nekter å innrømme
en slik skyld som loven gir, og nekter å erkjenne at synden er slik
at den krever en prosess av en kriminell anklage ved en opphøyet
domstol. Det innrømmer likevel at det er nødvendig eller ønskelig
å fjerne det såre onde som menneskeheten lider under, og hvis ikke
det fjernes, fortsatt må ligge under for.
Historien om
seks tusen år med ondskap har ikke lært mennesket at det er fortapt.
Det nekter å innse den fryktelige lærdom når det gjelder synd, og
Guds misnøye mot synden, som historien beretter om.
Flommen av det onde som
er resultatet av en eneste synd har det glemt. Døden, mørket, sorgen,
sykdom, tårer, tretthet, galskap, forvirring, blodsutgytelse, rasende
hat mellom mennesker, noe som gjør jorden til en forstad til helvete.
Alt dette er oversett eller misforstått. Og mennesket avviser tanken
om at synd er en kriminalitet som Gud hater med et uendelig hat,
og som Han i sin rettferdighet skal fordømme og hevne.
Hvis synden
er en slik overfladisk ting som mennesket mener, hva er da sannheten
en kan hente fra denne lange, triste historie? Hva taler jordens
flere tusen graver om, der menneskelige kropper ligger begravet?
Forteller de millioner på millioner av brutte hjerter, sorgfulle
øyne og døde at synden bare er en bagatell?
Taler alle stønn fra hospitalene
eller blodbadet fra slagmarkene, de blodbestenkte sverd, og det
dødbringende artilleri om at synden bare er en liten skade, og at
menneskets hjerte har mest godhet?
Taler ikke jordskjelv,
vulkaner, orkaner og uvær noe om syndens lønn? Taler ikke en spesiell
stemme til menneskets verkende hoder, tomme hjerter, nedtyngede
ånd, rynkede panner, og slitne hjerner, og vaklende lemmer, om at
synden gir skyld som må straffes (i hvert fall på de andre?) At
det er en Dommer som dømmer slikt, ikke bare som et "brudd
på naturlovene", men etter den evige lov som ikke kan forandres.
Den lov som sier: "Den som synder, han skal dø"? For uten
loven er synden intet. "Men dødens brodd er synden, og syndens
kraft er loven" (1 Kor. 15:56), og den som gjør synd må forsvare
all moralsk forvirring og urett. Den som ikke anerkjenner synden
som skyld, må oppløse universets lover, eller fortelle den evige
Dommer at Han er en idiot og har urett i alt.
Verden har vokst
i synd dess eldre den har blitt, men har nå (i 1850) mer enn før,
begynt å bagatellisere synden, enten som unødig å bry seg om, eller
et delvis avvik fra et godt bud som vil rette seg selv etter en
tid.
Det er denne tukling med
det onde, denne fornektelse av å se synden slik Gud ser den, slik
loven ser den, og som historien har vist den: Synden har i alle
aldre vært roten til all denne elendighet, og den viktigste grunn
til at troen har blitt forlatt. Fornekt syndens ondskap, med alle
dens evige konsekvenser, og du må fornekte den guddommelige måte
å ordne opp med den. Fornekt syndens ondskap, og du må fornekte
hele Guds åpenbaring og sette til side korset, og oppheve loven.
"For ved
loven kommer syndens erkjennelse". Derfor må forbindelsen mellom
synden og loven bli opprettholdt, både i sin fordømmelse og i sin
benådning. Guds inngripen på vegne av mennesket må være en bekreftelse,
ikke en begrensning av loven. For loven kan ikke forandres, mer
enn Gud kan forandres eller fornekte seg selv.
Fordelen eller retten til
synderen må også være rett ovenfor loven. En fordel til synderen
som også ga loven rett, eller lot dens hellighet være urørt, ville
være stort. Men her er det en rett som styrker dens grunnvoller,
yter den større ære enn før og er usigelig høyere og sikrere. Her
har ikke loven lidd tap på grunn av kjærligheten, heller ikke har
kjærligheten blitt mindre og nedkjølt av loven. Begge har fått sin
fulle rett, mer rett enn om mennesket aldri hadde falt.
Jeg vet at kjærligheten
ikke er loven, og at loven ikke er kjærligheten. I loven ligger
det reelt innebygd noen kjærlighet. Den er som en vekt som ikke
vet om det er gull eller jern som er lagt på den. Men i kombinasjonen
av det rettslige og faderlige, der Gud viser sin måte å frelse på,
har loven blitt kilde og giver (eller frakter) av kjærligheten.
Og kjærligheten er blitt lovens forsvarer og oppholder, slik at
også i denne forstand er "kjærligheten oppfyllelsen av loven"
(2).
Loven som var
imot synderen, har kommet på synderens side. Den er nå klar til
å ta sin del i den store striden mellom ham og Gud, forutsatt at
han vil gjennomføre sin sak på de nye prinsipp som Gud har innført
for et slikt oppgjør. Eller rettere sagt, forutsatt at han vil legge
sin sak i hendene på den guddommelige advokat. Han som alene vet
hvordan man skal gjennomføre det rett, og for å bringe det til en
lykkelig slutt. Han som både er "soning" og "advokat
eller talsmann". Han som er en "soning for våre synder"
(1. Joh. 2:2), "en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den
rettferdige"(1. Joh. 2:1).
Til toppen
Guds
bestemmelse og aksept av stedfortredelse
Å bare bringe
syndens problem inn for dommen ville ikke ha vært nok, hvis det
ikke hadde blitt laget en prosess og vurdering så synderen kunne
bli frikjent på en rettferdig måte. Både slik at Gud kunne være
"rettferdig og gjøre den rettferdig" (Rom. 3:26), være
"en rettferdig Gud og en frelser" (Jes 45:21), og at loven
kunne bli flyttet over til synderens fordel, hans frikjenner, og
ikke hans fordømmer.
Denne gave er kommet i
stand ved en stedfortredelse, eller overføring av straffen fra den
som fortjente det til den Ene som ikke gjorde det.
Ved en menneskelig
rett blir ingen slike gaver tillatt, unntatt når det gjelder betaling
av gjeld. I det tilfelle er det ingen vanskelighet med hensyn til
utveksling av person og eiendom.
Dersom kreditoren får sine
penger fra en tredje part, er han fornøyd, og loven er oppfylt,
selv om skyldneren selv ikke har betalt ett øre. Til en viss utstrekning
er dette byttet altså kjent i det vanlige liv, og prinsippet godkjent
av menneskelig lov.
Men utenfor denne lov kan
ikke mennesket gå. Stedfortredelse i noe bredere aspekt har aldri
mennesket forsøkt å lovfeste. "Øye for øye" osv., er den
menneskelige lov. "Ved Hans sår har vi fått legedom" er
overmenneskelig! Resultatet av en lovgivning som er like nådig som
den er guddommelig.
Stedfortredelse
er ikke noe mennesket kan ordne med eller tenke ut. Dets prinsipp
er det umulig å forstå. Dets detaljer kan han ikke nå. De er alt
for intrikate og for mystiske for ham å gripe, for å lage et system
for lovgivning basert på dem. Uansett hvor villig mennesket er til
å forsøke, må det alltid melde pass.
Men Gud har godkjent stedfortredelse
som prinsipp i sin behandling av menneskets fall, og ordningene
ved sin hellige domstol. I sin rettferdige prosess bruker Han det
effektivt og hele tiden. Det er gjennom stedfortredelse at Hans
rettferdige styresett viser sin fullkommenhet i alle typer behandling
av synderen.
Gud har innført prinsippet
om stedfortredelse ved sin domstol. Der sitter Han som dommer, "rettferdig
og rettferdiggjører", mens Han bruker prinsippet om overføring
eller representasjon. Han opprettholder loven og manifesterer nåden,
mens Han erklærer at «alle har syndet og står uten ære for Gud"
(Rom. 3:23), og at intet kjød blir "rettferdiggjort for Ham
ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd"
(Rom. 3:20). Likevel presenterer Han en guddommelig sikkerhet for
"en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi
Han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var
gjort" (Rom. 3:25).
Frelse ved stedfortredelse
var innbakt i den første lovnad om kvinnens sæd og Hans knuste hæl.
Seier over vår store fiende, ved å gi seg selv til å knuses er uttalt
der og da. Da Gud kledde våre første foreldre med noe som hadde
gått gjennom døden, til fordel for fikenbladene som de selv hadde
laget, viste Han noe av stedfortredelsen Han hadde begynt med i
sin behandling av det falne mennesket. Abels offer åpenbarte den
samme sannhet, spesielt som kontrast til Kains. For det som gjorde
Abels offer akseptabelt, og han selv godtatt, var offerets død som
var en død i hans sted.
Den drepte førstefødte
ble akseptert av Gud som symbolsk. Abels stedfortreder legges på
alteret som symbol på Ham som skulle komme, "kvinnens ætt",
"født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe
dem fri som var under loven, for at vi skulle få barnekår"(Gal
4:4-5).
Helt fra begynnelsen
har Gud anerkjent dette prinsipp i sin omgang med mennesket. La
den rettferdige dø for den urettferdige; den velsignede Ene bli
en forbannelse så den forbannede kan bli velsignet. I alle senere
offer var det slik.
Noas brennoffer
var likt Abels, og Abrahams lignet på Noas. Overføring av skyld
fra en som ikke kunne bære straffen uten å gå evig fortapt, til
En som kunne bære den, og likevel stå fram fri og strålende, var
den dype sannhet Gud lærte patriarkene. Det ble også fundamentet
for Hans oppgjør med synderen. Da den guddommelige ild fortærte
Abrahams offer, fortalte det ham at den guddommelige vrede som skulle
ha hvilt på ham for alltid, hadde falt på en stedfortreder og blitt
uttømt der, slik at det ikke ble noen vrede, intet mørke, "ingen
fordømmelse" for ham. Intet annet enn utfrielse og nåde og
evig velsignelse.
Men det var
ordningene i og ved tabernaklet som brakte fram det viktigste prinsippet
av Guds handlinger med Adams barn.
I påskeblodet var tanken
først og fremst for beskyttelse mot fare. Lammet stod som vokter
foran døren til hver familie. Blodet var deres "skjold og vern".
Det kunne være frykt og skjelvende hjerter innenfor, kanskje tanker
om hvordan litt blod kunne være så effektivt og gjøre boligen så
uangripelig. Kanskje også foruroliget fordi de ikke kunne se blodet,
men måtte være fornøyd med å vite at Gud så det (2. Mos. 12:13).
Men ingen frykt kunne endre
styrken på det stenkede blod, og ingen svakhet i troen kunne gjøre
det Gudgitte skjold mindre effektivt mot "fienden og hevneren".
Blodet - symbolet på Stedfortrederen - var på karmen, og det var
nok! De fikk hverken se det eller føle det, men de visste at det
var der, og at det var tilstrekkelig. Gud så det, og det var bedre
enn at de så det. De var trygge, og de visste at de var det. De
kunne nyte lammet i fred, og spise sine bitre urter med takknemlighet
og glede. De kunne synge med forventning: "Er Gud for oss,
hvem er da mot oss"?
Men det var ikke i Egypt,
men i ødemarken, ikke i deres påskerom, men i deres Guds helligdom,
de skulle lære den fulle og varierte sannhet om nåde, rensing, aksept
og velsignelse ved en stedfortreder.
De gamle brennoffer, som
patriarkene og deres forfedre hadde nærmet seg Gud ved i alle tider
før, var delt inn i mange deler. Og i detaljene fra disse kan vi
se både helheten og variasjonene i stedfortredelsen.
De forskjellige offer er
bundet til alteret, ja selv de som ble "brent utenfor leiren"
var forbundet med alteret. Det er ingen tvil om at noen ble båret
fram utenfor leiren, og brent med ild, men "blodet ble brakt
inn i tabernaklet, for å gjøre soning i helligdommen". "Syndoffer-oksen
og syndofferbukken, hvis blod ble båret inn for å gjøre soning i
helligdommen" (3. Mos. 6:23, 16:27). Denne forbindelse med
alteret er selv tilstrekkelig til å vise sannheten om stedfortredelse,
for alteret var plassen der overføringen skjedde. Men i hver av
dem finner vi noe som enda tydeligere viser dette mer direkte og
helt.
I brennofferet kan vi se fullkommenheten
av stedfortredelse, når det gjelder vår ufullkommenhet i at vi ikke
elsker Gud av hele vårt hjerte.
I mat-
eller kjøttofferet kan vi se fullkommenheten av stedfortredelse,
i at Gud eter av det og inviterer oss til å ete sammen med Ham,
når det blir lagt på alteret.
I fredsofferet
kan vi se fullkommenheten av stedfortredelse lagt på alteret som
en soning, for å forlike oss med Gud, fjerne avstanden og fiendskapet,
og sørge for mat til oss ut fra det som hadde gått gjennom døden.
For "Han er vår fred".
I syndeofferet
kan vi se fullkommenheten av stedfortredelse, hvis blod er stenket
på alteret, og hvis legeme er brent utenfor leiren. Det sikrer nåde
for ubevisste synder og synder gjort i uvitenhet.
I overtredelsesofferet
kan vi se fullkommenheten av stedfortredelse i dens forsonende karakter,
som fremskaffer tilgivelse for bevisst og forsettlig synd.
I drikkofferet
kan vi se fullkommenheten av stedfortredelse tømt ut på alteret,
som forfrisker Gud, og som vi forfriskes ved. "Hans blod er
i sannhet drikke".
I røkelsen
kan vi se den "velbehagelig duft" av stedfortredelse stige
opp til Gud på vår vegne, skyen med duften fra Hans liv og død som
Gud har velbehag i. Den omgir oss og gjør oss velluktende med en
duft som ikke er vår egen.
Den absorberer alt i oss
som er skjemmende eller gir grunn for hat, og erstatter det med
en fullkommen og guddommelig sødme.
I ilden
kan vi se Dommerens hellige vrede fortære offeret som blir slaktet
i synderens sted.
I asken
har vi bevis på at vreden har fortært alt, at straffen er betalt,
at verket er gjort. "Det er fullbrakt", var askens stemme
på alteret.
I alt dette
ser vi følgende:
(1) Guds hat mot synden,
(2) Hans hat utslettet på en rettferdig måte,
(3) Hans stedfortredelse er vist og akseptert,
(4) Hans stedfortredelse drept og fortært,
(5) En overføring av vrede fra synderen til Hans stedfortreder,
(6) Gud kan hvile i en rettferdig kjærlighet over synderen i hans
fullkomne stedfortreder,
(7) Synderen er HELT forsonet, akseptert, og kan nyte Guds velsignelse,
og kan ete ved Hans bord på det som Gud har behag i. Det som hadde
kommet fra alteret, og hadde gått gjennom ilden.
Alt dette viser
at Gud har godkjent et stedfortrederprinsipp for å kunne godta tilbedere
i sin helligdom. Dette prinsipp passer for slikt og for dets verdi,
samt den guddommelige hensikt, at det skal være tilgjengelig for
synderen når han skal nærme seg Gud. På denne måten er det Gud gjør
synderen "fullkommen etter samvittigheten" (Hebr. 9:9),
gjør at han "ikke lenger har synder på samvittigheten"
(Hebr. 10:2), og "renser vår samvittighet fra døde gjerninger
så vi kan tjene den levende Gud" (Hebr. 9:14). For det som
tilfredsstiller Guds hellighet kan ikke annet enn tilfredsstille
synderens samvittighet. Gud peker på alteret og sier: "Det
er nok for meg"! Synderen er fornøyd med det og sier: "Det
er nok for meg".
Slik prinsippet
om stedfortredelse beskrives i hebreerbrevet om helligdommen, slik
beskriver romerbrevet det samme for domstolene. I hebreerbrevet
ser vi, at Gud gjør synderen fullkommen som tilbeder, i sistnevnte,
gjør det synderen rettferdig som en tjener og sønn. I den første
fullkommenhet som prest. I det sistnevnte som en rettferdighet som
holder for Guds domstol. Men i begge er prinsippet om Guds stedfortredelse
det samme. Og Han bruker dette for å kunne motta oss, og så inviterer
Han oss til å komme til Ham.
Guds frie kjærlighet
til synderen er den første del av vårt budskap, og Guds rettferdige
måte å gjøre den frie kjærlighet tilgjengelig for synderen er den
andre. Hva Gud er og hva Jesus har gjort, utgjør ett evangelium.
Troen på evangeliet gir evig liv. "Alt det som dere ikke kunne
rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i Ham enhver
som tror" (Apg. 13:39).
Det er ofte
med en svak tro og et redd hjerte mange syndere står foran alteret.
Men det er ikke troens styrke det kommer an på, men offerets fullkommenhet
som gjelder. Ingen svakhet i troen, intet svakt syn eller skjelving
på hånden, kan forandre effekten av vårt brennoffer. En såkalt sterk
tro kan heller ikke legge noe til det, ei heller kan fattig tro
ta noe bort fra det. Troen i alle dens variabler kan allikevel lese
ordene: "Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd".
Og hvis synet noen gang
er så svakt at det ikke kan lese disse ord, på grunn av tårer eller
forvissende tåke, så kan troen hvile i sikkerhet om at Ordet enda
er der. Blodet selv (som disse ord minner oss om) HAR runnet på
alteret, og all dets kraft er uforandret og ikke slettet ut.
Når det er Gud som sier
at de troende er rettferdiggjort, hvem er da vi om vi sier: "Vi
tror, men vi vet ikke om vi er rettferdiggjort"? Det som Gud
har sammenføyd, det skal et menneske ikke adskille.
Spørsmålet om
den rette måte å tro på forvirrer mange, og forstørrer all deres
frykt. Og det utelater det mye viktigere spørsmål om den person
og Hans verk som er objekt for deres tro. Da går deres tanker alltid
i en egenrettferdig retning, og blir ikke opptatt med hva Kristus
har gjort, men hva de enda må gjøre for å bli forbundet med Hans
verk.
Hva ville vi
sagt til en israelitt som brakte sitt lam til tabernaklet, hvis
han skulle bekymre seg med spørsmål om den rette måte å legge sine
hender på offerets hode. Eller nekte ham trøsten, fordi han ikke
var sikker på om han hadde lagt de rett, på det rette sted, i rett
stilling, med tilstrekkelig trykk, eller i rett høyde?
Burde vi ikke ha fortalt
ham at hva han gjorde
med lammet ikke var selve lammet? Burde vi ikke ha fortalt
ham at det var lammet som betød alt, hans berøring ingenting, hverken
som dyd, fortjeneste eller anbefaling? Burde vi ikke ha fortalt
ham å være ved godt mot. Ikke fordi han på rett måte hadde lagt
sine hender på offeret, men fordi de hadde rørt ved offeret, og
dermed sagt: La dette lammet stå for meg, svare for meg, dø for
meg?
Selve måten det ble berørt
på betød intet i seg selv. Det viktigste med handlingen var menneskets
ønske om at dette offeret skulle tas i stedet for seg selv, som
Guds fastsatte måte å tilgi på. Det var rett og slett indikasjon
på hans samtykke til Guds måte å spare ham på, ved at en annen gikk
i stedet for ham selv. Poenget for ham for å få ordnet sin sak,
var ikke om måten jeg berørte offeret var rett eller galt, lett
eller tungt? Men var det et rett offer, et rett lam, et lam utvalgt
av Gud for å ta bort synd?
Troens kvalitet
eller størrelse er ikke hovedspørsmål for synderen. Det han trenger
å vite er at Jesus døde, ble begravet, og sto opp igjen etter Skriftene.
Dette kjennskap er evig liv.
Til toppen
En
fullstendig og ferdig stedfortredelse
I Kristi person
og verk, i Hans liv og død er Han synderens Stedfortreder. Hans
seier omfatter hele synden og ønskene til de Han representerer,
og den dekker alle ulike tider og varierte omstendigheter i deres
liv.
Han kom inn
i vår verden som Stedfortreder. "Det ikke var rom for dem i
herberget" (Luk. 2:7), herberget i Bethlehem, Davids stad,
Hans egen stad. Han som "for deres skyld ble fattig da Han
var rik, for at dere ved Hans fattigdom skulle bli rike" (2.
Kor. 8:9).
Han fikk ikke lov til hverken
å bli født eller å dø, og måtte leve som en utstøtt. "Utenfor
porten" (Hebr. 13,12) var Hans plass, både da Han kom og da
Han forlot vår jord. Mennesket ville ikke gi Ham et tak til skjul
eller en vugge for å legge det hjelpeløse barnet i. Det var som
Stedfortreder Han ble avvist fra første øyeblikk av Hans fødsel.
Hans stedfortredende liv
begynte i krybben. Hva kan denne fattigdom bety, denne avvisning
av Ham, denne utstøtte tilstand, annet enn at Han hadde begynt å
bære synden? (3)
Navnet som møtte
Ham da Han kom inn i vår verden antydet samme sannhet: "Du
skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres
synder" (Matt. 1:21). Navnet Hans proklamerte Hans misjon og
Hans verk til vår frelse: "Jehova Frelseren" (Jesus) er
det barnet kalles. Som Frelseren, kommer Han ut fra mors liv, som
Frelseren, ligger Han i krybben, og hvis Han er Frelseren, må Han
også være Stedfortreder. Navnet Jesus ble ikke gitt Ham bare med
henvisning til korset, men til hele Hans liv her nede. Derfor sa
Maria: "Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud,
min frelser" (Luk. 1:46-47).
Derfor kunne også engelen
si til hyrdene: "I dag er dere født en frelser, som er Kristus,
Herren, i Davids stad" (Luk. 2:11).
Neppe er Han
født før Hans blod blir utøst. Omskjærelsen behandler Ham som en
skyldig, og en som må ha tegnet på rensing (4). Han visste ikke
av synd, likevel blir Han omskåret. Han ble ikke født i synd, heller
ikke skapt i urett, men var "det hellige" (Luk. 1:35).
Likevel ble Han omskåret som andre Abrahams barn, for "Abrahams
ætt tar Han seg av" (Hebr. 2:16).
Hvorfor ble Han omskåret
hvis ikke som Stedfortreder? Dette proklamerte Hans stedfortredende
fødsel, like mye som korset proklamerte Hans stedfortredende død.
"Ham som ikke visste av synd, har Han gjort til synd for oss,
for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud" (2. Kor. 5:21).
Dette var begynnelsen
på den lydighet som ga oss vår rettferdighet. Som det står skrevet:
"For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene
menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved
den enes lydighet" (Rom. 5:19). For Han selv vitnet om sin
dåp: "For slik er det riktig av oss å fullføre all/t rettferdighet"
(Matt. 3:15). Og det som var sant i Hans dåp var ikke mindre sant
i Hans omskjæring og resten av Hans liv.
Smerten, blodet
og knusingen av Hans ømme legeme, og forbindelsen med skam, er umulig
å forklare, unntatt hvis forklaringen er at Han var stedfortreder
selv i spedbarnsalder. Han bar sannelig synden både gjennom sitt
liv og opp på korset (for uten døden, kunne ikke syndbæreren bli
fullendt). Han bar den i fullt mål i alle sine år. Han var "Guds
Lam".
Hans flukt til
Egypt er gang på gang fortalt av de gamle teologer, som en del av
Hans liv i ydmykelse der Han bærer våre synder. Som den bannlyste,
bar Han vår bortvisning så vi kan vende tilbake til Gud. Han gikk
gjennom livet som en utstøtt, fordi Han sto i den utstøtte plass.
"Han måtte skynde seg hit og dit", sier en gammel forfatter,
"og drevet ut av sitt eget land som en vagabond" (Flavel).
I alle deler
i Hans syndebærende liv er det noe som kan møte vår sak. Ved den
første Adam lot vi oss skille fra Gud og paradiset. Ved den siste
Adam er vi brakt tilbake fra vår vandring bort fra Gud, den guddommelige
velsignelse er gjenopprettet og vi er blitt gjeninnsatt i Guds paradis.
Hans dåp er
like viktig som Hans omskjærelse.
Han trengte ikke hverken
død og renselse, for Han var helt ren og fortjente ikke døden. Hvorfor
brukes da dette tegn, vaskingen av den urene på Ham, hvis Han ikke
var der i stedet for den urene? Hva hadde vann å gjøre med den plettfrie
Ene? Hva hadde "avleggelse av kjødets urenhet" for å få
"en god samvittighets pakt med Gud" (1. Pet. 3:21) å gjøre
med Ham som ikke hadde noen urenhet i kjødet. Og hvis samvittighet
aldri hadde hatt en skygge av noe ondt?
Men Han var Stedfortreder,
og i alle deler og omstendigheter av vårt liv, oppfyller Han all
rettferdighet i navnet til dem Han hadde kommet for å verge. Vannet
ble tømt ut over Ham som sto i vårt sted, og oppfyller våre forpliktelser
(5).
I Salmene kan
vi lese om Hans følelser mens Han bar de synder som ikke var Hans
egne, men som Han kunne føle som om de var Hans egne. Igjen og igjen
bekjenner Han synd.
Hva forbindelse hadde Han
med fordervelsens grav, med den overveldende flom og bølger, med
de dype vann, støv og mørke, og den dypeste grav? Hvorfor krympet
Han seg for alle de ugudelige som omsluttet Ham, fra "okser
som omringer meg, Basans okser kringsetter meg", fra hundene,
fra sverdet, fra løvens gap, fra enhjørningenes horn? Hvorfor ble
Han utsatt for alt dette i sitt kjøds dager? Hvorfor ble jordens
og helvetes makter sluppet løs på Ham? Fordi Han var Stedfortrederen
som tok vår plass, overtok vårt ansvar og forpliktet seg til å ta
kampen mot våre fiender. I disse Salmene finner vi kvinnens ætt
i krig med slangens sæd, og må lide ved at Hans hæl ble knust.
Han talte ikke bare om
korsets smerte da hele vredens flod kom ned over Ham, men også om
sitt livs daglige sorger: "Elendig er jeg og døende fra ungdommen
av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile" (Sal. 88:16).
"For min sjel er mett
av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket", sa Han
i en av Salmene. Senere, på korset roper Han: "Min sjel er
bedrøvet inntil døden … Mitt øye er vansmektet av elendighet ...
Din vredes luer har gått over meg, dine redsler har tilintetgjort
meg … Du har drevet venn og neste langt bort fra meg; mine kjenninger
er det mørke sted".
Dermed ble Han "foraktet
og forkastet av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom"
(Jes. 53:3).
Betydningen
av alt dette må vi aldri tvile på, når vi husker at Han alltid var
den Ene syndefri, som bar våre synder hele sitt liv, så vel som
opp på korset (1. Pet. 2:24. Det står om Ham: "Sannelig, våre
sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret"
(Jes. 53:4)
Og med referanse
til Hans daglige liv står det uttrykkelig: "Han helbredet alle
som var syke, for at det skulle bli oppfylt som er talt ved profeten
Jesaja, som sier: Han tok på seg våre plager og bar våre sykdommer"
(Matt. 8:17) (6). Stedfortredelsen var like knyttet til alle deler
av Hans liv som til Hans død (7). Han bar våre byrder fra Han lå
i krybben til Han la dem på korset. Hans ord: "Det er fullbrakt",
pekte tilbake på hele Hans liv som syndebærer.
Bekjennelsen av våre synder
som vi finner i Salmene sier: "Mine tårer er gjemt i din flaske",
Gud har gjemt dem hos seg (Sal. 56:8).
Dette er et av mange tydelige
bevis på Hans gjerning som Stedfortreder. Ta et annet eksempel:
"Herre, straff meg ikke i din vrede, og tukt meg ikke i din
harme! For dine piler har rammet meg, og din hånd er falt tungt
på meg. Det er intet friskt i mitt kjød for din vredes skyld, det
er ingen fred i mine ben for min synds skyld. For mine misgjerninger
går over mitt hode, som en tung byrde er de meg for tunge"
(Sal. 38:2-5).
Disse bekjennelser
må enten komme fra synderen eller syndebæreren. De passer den første
og viser hvilket syn vi skulle ha på synden, og hva vår bekjennelse
skulle være. Men de passer ikke mindre på den siste. Slik de står
i disse salmer, blir de sitert i NT, med spesiell henvisning til
Kristus. Derfor må vi tolke dem som syndebærerens bekjennelser,
og skal fortelle oss hva Han tenker om synden. Den som ble lagt
på Ham som var den enkeltes syndebærer. Synet som dermed er gitt
oss om en fullkommen stedfortredelse er like slående som det er
tilfredsstillende. Her ser vi Noa bygge sin forunderlige ark, til
frelse for sitt hus. Vi ser dens begynnelse, midte og ende. Vi ser
dens forskjellige utvendige og innvendige deler, hver planke som
festes, hver nagle som drives inn. Dens form er fullkommen og dens
struktur er fullført i alle sine detaljer. Dens styrke og stabilitet
er helt guddommelig.
Tenk hvordan denne ark
blir bygget midt iblant all hån! Hvilken sterk gråt og tårer, hva
det har kostet å fullføre den av blod og pine (dødskamp)!
Her blir vi forsikret om
dens fullkommenhet og sikkerhet. Den bærer gjennom verdens dype,
onde vann i fred. Ingen storm kan velte den, ingen bølge bryte den
i stykker eller en gang løsne en eneste planke. De som har rømt
til den, og skjuler seg der, er evig trygg fra alle verdens stormer.
Da Herren sa:
"Nå er min sjel forferdet" (Joh. 12:27, og når Han sa:
"Min sjel er bedrøvet inntil døden" (Matt. 26:38), så
talte Han som syndebærer.
For hvilken annen konklusjon
kan vi sette på all denne nød og sorg, enn at det var for oss? (8)
Vantro mennesker, som ikke trenger denne store sannhet om en syndebærende
Kristus, vil si at denne kval, nød og sorg bare gir oss et eksempel
på tålmodig utholdenhet og selvoppofrelse. Men de som eier Kristi
lære om Han som "led en gang for synder, en rettferdig for
urettferdige", vil lytte til disse bitre rop som stemmen fra
sin Stedfortreder, og se fullstendigheten av Hans verk. At Han har
tilfredsstilt Gud med alt, da Han tok på seg vårt kjød, levde vårt
liv, og døde vår død på treet.
Fullkommenheten av all
stedfortredelse vises aller tydeligst på korset. Der ble hele byrden
lagt på Ham, Guds vrede falt på Ham og Herrens sverd slo Ham. Han
uttømte sin sjel til døden, og Han ble utryddet av de levendes land.
Verket var gjort.
"Det er fullbrakt"! Brennofferets blod var utøst. Soningen
var gjort, overtredelsene slettet, og en evig rettferdighet ført
fram.
Alt som følger er frukten
eller resultatet av de gjerninger som ble fullført på korset. Graven
er et fryktelig pant eller vitnesbyrd på Hans død som en sann og
reell død, men det er ikke alt med stedfortredelsen eller soningen
(9).
Da vår kausjonist ble lagt
i graven var soningen gjennomført. Oppstandelsen er det velsignede
bevis på at Faderen hadde godtatt verket og kausjonisten satt fri.
Men det var ikke alt av soningen eller rettferdigheten. Himmelfarten
og at Han står for Gud for oss, med sitt eget blod, etter soningen
på Golgata er heller ikke alt av soningen der synden blir tilgitt
og vi rettferdiggjort. Nei, alt var ferdig, en gang og for alltid,
da vår kausjonist sa: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd".
Alteret er det eneste stedet
for soning, og døden er syndens lønn. Begravelsen var bare det synlige
bevis på dødens virkelighet. Kausjonisten var død og en gang for
alltid gitt i stedet for oss. Brannen fortærte offeret, og asken
er det håndgripelige bevis på at brannen har fortært alt, at vreden
er slukket. Og nå kan intet legges til eller tas fra den fullkommenhet
dette offeret gir av tilgivelse og rettferdighet, som heretter kan
strømme til den dømte og ugudelige.
"Rettferdiggjort
ved Hans blod" er den apostoliske erklæring, og som et resultat
av dette er vi "frelst fra vreden ve Ham" (Rom. 5:9).
Her kan vi hvile, sitte
ned under korsets skygge og motta all gagn fra det rettferdiggjørende,
frelsende og beskyttende offer.
Det er også ved korset
Gud rettferdiggjør de ugudelige. "Ved Hans sår har vi fått
legedom" (Jes. 53:5).
Det var når kobberslangen
ble løftet opp det dødelige bitt ble helbredet, ikke etter at den
ble tatt ned og lagret i tabernaklet. Det var fra slangen – bildet
på Ham som ble "gjort til en forbannelse for oss" - helse
og liv kommer fra korset på samme måte. Det er ikke oppstandelsen,
men korsfestelsen som ender all overtredelse og innleder slutten
av synden.
"… vi ble forlikt
med Gud ved Hans Sønns død" (Rom. 5:10) er et annet av de mange
vitnesbyrd om korsets verdi og effekt. Forsoningen er ikke forbundet
med oppstandelsen. "Han gjorde fred ved blodet på Hans kors"
(Kol. 1:20).
Fruktene og
resultatene av det freden gir, kan være mange og forskjellige, men
de er ikke grunnlaget for forsoning. Nei, grunnlaget er at offerblodet
ble utøst. Hva kan være mer tydelig enn disse 3 avsnitt, som kunngjør
rettferdiggjørelse ved blodet, forsoning ved døden, og fred ved
"korsets blod"?
I korset ser vi presten
og presteskapet. I oppstandelsen ser vi Kongen og kongelig kraft.
Hos presten gis syndsforlatelse, rensing og rettferdiggjørelse.
Hos Kongen velsignelses de som har fått syndsforlatelse, renselse
og rettferdiggjørelse.
Derfor trenger vi korset,
og ser og holder fast på det. Vi vet at ut av Hans død der kommer
livet til oss, og ut fra Hans fordømmelse får vi tilgivelse og rettferdighet.
Vi ble korsfestet med Kristus, og i denne korsfestelse har vi fått
"forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse, etter Hans
nådes rikdom".
Tre ganger i
ett kapittel (3. Mos. 1:9, 13, 17) kan vi lese disse ord: "Det
er et brennoffer, et ildoffer til velbehagelig duft for Herren".
Og apostelen, henviser til disse ord og sier: "… likesom også
Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en gave og et offer,
en vellukt for Gud" (Ef. 5:2).
Denne søte duft kom fra
kobber, eller brennofferalteret. Det var denne søte duft som steg
opp til Gud, og omga den som tilba. Den som ofret ble representert
av denne offerduft, og han visste i sin samvittighet at Gud hadde
godtatt dette. Brennofferet viser fram mot rettferdiggjørelsen i
en korsfestet Kristus. Det er mangfoldige velsignelser som kommer
fra oppstandelsen og himmelfarten, men intet sted lærer Skriften
om rettferdiggjørelse ved dem.
Det eneste avsnitt som
ofte blir sitert for å bevise dette, sier egentlig det motsatte
(Rom. 4:25), for rett oversatt står det: "Han som ble gitt
for våre overtredelser, og oppreist for å bli vår rettferdighet"
(KJV).
Det var altså
fordi det rettferdiggjørende verk var ferdig at oppstandelsen var
mulig. Hadde det ikke vært slik, måtte Han blitt i døden. Han fullførte
rettferdiggjørelsen på korset for sin menighet. Så ble Han oppreist
fra døden fordi den ikke kunne holde på Ham. Verket var ferdig,
gjelden betalt, og garantisten gikk fri: Han sto opp, ikke for å
rettferdiggjøre oss, men fordi vi var rettferdiggjort. I at Gud
oppreiste Ham fra døden, viste Han at Jesus var syndfri. Han var
fri den skyld som hadde naglet Ham til korset og brakt Ham i graven.
"Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd" (1.
Tim. 3:16).
Hans oppstandelse var ikke
Hans rettferdiggjørelse, men en erklæring om at Han var "rettferdiggjort",
slik at Hans oppstandelse, der vi er ett med Ham, ikke rettferdiggjør
oss, men proklamerer at vi er rettferdiggjort! Rettferdiggjort ved
Hans blod og død (10).
Når de gjelder
stedfortredelse, har vi altså å gjøre med korset alene. Det var
der Han døde, men for oss er det også stedet for livet og pantet
på oppstandelse.
Apostelens ord i Rom 6:6,7
er veldig uttrykksfullt på dette punktet: "Da vi jo VET dette,
at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham for at syndelegemet
skulle bli til intet, så vi ikke mer skal tjene synden".
"Her har
vi tre ting som henger direkte sammen med korset: (1) det gamle
menneskets korsfestelse, (2) syndelegemet skulle bli til intet,
(3) befrielse fra trelldommen under synden.
Så legger han til: "For
den som er død er frigjort (KJV) fra synden". Det lærer oss
at døden er enden på all straff (syndens lønn er døden), men også
beviset for at læren om at synderen er rettferdiggjort i en korsfestet
Kristus, er Åndens lære.
Ordene fra en annen apostel
er like tydelige (1. Pet. 4:1): "Da nå Kristus har lidd i kjødet
…. den som har lidd i kjødet, er ferdig med synden". Her
lider en rettferdig for urettferdige, og har dermed tatt straffen
for det Han bærer. Og etter å ha tatt straffen har Han fjernet den
helt. Derfor er Han nå i den tilstand som Ordet beskriver andre
steder: "Uten synd" (Hebr. 9:28).
Ordet "fjernet"
her, betyr mer riktig: "har, eller kan hvile" (11).
Livet til vår garantist
var et liv i sorg og uro, for vår straff lå på Ham. Men da denne
straff ble betalt ved Hans død, kunne Han "hvile".
Arbeidet og byrden var
borte, og som en som visste hva det var å gå inn i hvile (Heb 4:10),
kunne Han si: "Jeg vil gi dere hvile". Han bar sin livslange
byrde opp på korset, og la den der. Eller rettere sagt, det var
der loven kuttet forbindelsen mellom Ham og byrden, løsnet den fra
Hans skuldre, så de kunne bli begravet i Hans grav. Fra det samme
kors kommer synderens hvile, syndsforlatelse og rettferdiggjørelse.
Ikke for et
øyeblikk vil vi i dette miste synet på de velsignelser som flyter
fra oppstandelsen, eller overse og undervurdere den nye stilling
vi er brakt inn i. "Kraften av Hans oppstandelse" (Fil.
3:10) må fullt ut bli kjent og behandlet for dets resultater. Vi
er korsfestet med Kristus. Med Ham døde vi, ble begravet og sto
opp igjen. "Oppreist med Ham, ved troen på Guds kraft - Han
som oppreiste Kristus fra de døde" (Kol. 2:12).
"Han har gjort oss
levende med Kristus ... og har oppreist oss med Ham og satt oss
med Ham i himmelen i Kristus Jesus" (Ef. 2:5-6).
Slik beskriver
apostelen velsignelsene fra Kristi oppstandelse, der han viser vår
enhet med Ham som døde og stod opp. Men ingen steder tar han bort
vår rettferdiggjørelse fra korset. Ingen steder taler han om at
Kristus tar vårt juridiske ansvar ved sin oppstandelse. Ingen steder
skriver han at Jesu oppstandelse er grunn til den dyrebare fullkommenhet
vi har. Godkjennelsen av vårt forhold til Gud, er grunnlagt ved
den guddommelige Stedfortreders blod og død på korset.
Uansett hvor
fattig min tro på denne Stedfortreder er, gir det meg umiddelbart
del i den salighet som består i at "Gud tilregner rettferdighet
uten gjerninger".
Gud er villig til å ta
imot meg på grunn av sin fullkommenhet. Og når jeg er villig til
å bli mottatt i fullkommenheten av en annen som Gud er fornøyd med,
er hele transaksjonen gjennomført. Jeg er rettferdiggjort ved Hans
blod. Som Han er, er jeg i denne verden, selv nå, med alle mine
feil og synder.
Retten til å
bruke et annet navn, når mitt eget navn er verdiløst. Å få lov til
å bære andres klær, fordi mine egne er revnet og skitne. Å vises
for Gud i en annens person - den elskede Sønn, - det er toppen av
all velsignelse. Syndebæreren Jesus og jeg har byttet navn, klær
og person! Jeg er nå representert ved Ham, alt mitt eget er borte.
Han opptrer nå i Guds nærvær for meg (Hebr. 9:24).
Alt som gjør Ham dyrebar
og kjær for Faderen er blitt overført på meg. Hans høyhet og ære
ser Gud som om det er mitt. Og jeg får Hans kjærlighet, fellesskap
og ære, som om jeg hadde fortjent dem. Så helt er jeg med syndebæreren,
at Gud ikke bare behandler meg som om jeg aldri har gjort noe ondt.
Men som om jeg har gjort alt det gode som min Stedfortreder har
gjort. På en måte er jeg enda en fattig synder, en som var under
vreden. På en annen måte er jeg helt rettferdig, og skal for alltid
være det, fordi jeg er skjult i den Fullkomne, som står for Gud.
Dette er intet
falskt påskudd eller en tom fiksjon, som ikke gir noen resultater
eller velsignelser. Det er et bytte som Dommeren har bestemt, og
hjemlet i Hans lov. Et bytte som alle syndere på jord kan påberope
seg og bli velsignet med.
Erklæring
om at det er fullbrakt
I mer enn 3
tusen år var den «knuste hæl» holdt frem for verdens øyne, og spesielt
for Israel (i deres offer), som deres utfrielse og håp.
Dets mening
(i de forskjellige detaljer i disse kapitler), viser nå en overføring
av synderens skyld til Garantisten. Det viser også den hemmelige
person, «Smertenes mann!» Og under alt dette, vises Guds frie, dype
kjærlighet til mennesket. Den blir her proklamert med en klarhet
og fylde som ikke før hadde blitt vist, hverken til patriarkene
eller til Israel. Ingen steder vises Messias, syndbærerens verk
mer tydelig enn her. Den ENE som lider for de urettferdige er temaet
i denne profeti.
Profeten bryter ut, i sin beskrivelse av Messias,
om kvinnens sed, Adams sønn, Abrahams sønn, Davids sønn: «Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn og som et rotskudd av tørr jord.» Jordens luft og mold er like fiendtlige til dette
skudd fra Isais stamme. Dets slektskap er renere klima enn alt vårt.
Han skjøt opp midt i blant oss, men ble ikke
verdsatt, belønnet, beundret eller elsket. «Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet,
og vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunde ha vår
lyst i ham.» «Lyset skinner i mørket, og mørket tok
ikke imot det.» «Foraktet var han og forlatt av
mennesker.» Den mest foraktede og forkastede av alle
mennesker, for «Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot
Ham.» Her ser en Hans stedfortredende liv, et liv i vanære blant
menneskene. «En mann full av piner og vel kjent
med sykdom.»
Hvorfor all
denne livslange sorg? Når engler besøker jorden, er de da sørgmodige?
Plager jorden dem med sine problemer? Må de gråte, stønne og blø?
Blir de angrepet og spottet? Hvis ikke, hvorfor det? Hvorfor er
den hellige Guds Sønn, fra sin barndom, utsatt for denne forakt
og byrde? Hvorfor er begeret med galle og malurt satt ved siden
av Hans vugge? Hvorfor må Han, dag etter dag, i ungdom og manndom,
drikke alt dette bitre?
Englene kan
både se hva som skjer og høre lydene fra jorden, når de hjelper
oss i sine tjenester, eller utfører ærender for sin konge. Men de
er ikke triste når de vender tilbake til sine boliger, må ha tørket
sine tårer eller svetten fra sin panne. Hvordan kan vi forklare
denne forskjell mellom Messias og englene, med mindre vi ser at
Han måtte sørge og lide fordi Han var syndebærer, på en måte som
ingen engel kan?
Vansken med å utføre dette er innlysende, så
profeten kommer til det i neste vers. Det var våre overtredelser
Han måtte bære. Det var våre sorger Han måtte bære. Det var det
som gjorde Ham til et sorgens menneske. De som så Ham kunne ikke
forstå denne hemmelighet. De sa at Gud hadde slått Ham for sine
synder, og plaget Ham for noen skjulte overtredelser de ikke visste
om. Men, nei! «Han er såret for våre overtredelser, knust for våre
misgjerninger, straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har
vi fått legedom.»
Sårene, knusingen, tukten og piskingen hadde
sin begynnelse før han nådde korset, men det var der alle ble avsluttet
med Hans «lydighet til døden.»
«Herren lot våres alles misgjerninger ramme
ham,»
eller ba Ham ta, jaget eller lot Ham ta straffen for
oss alle.
Som et lam til slakting ble Han ledet. Som
en sau, for å gjøre meg sunn,
Så Han åpnet ikke sin munn.
Til fengsel
og dommen Han gikk, Han frelste og livet jeg fikk.»
«De
ga ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død.»
Han ble dømt til ikke bare å dø en vanærende
død, men å ha en lignende grav. Fra denne sistnevnte bla Han allikevel
overlatt den rike mann fra Arimatea. Han kom uventet fram og ba
om Hans legeme, som ellers ville ha blitt henvist til en forbryters
grav. Da Han døde, eller etter Hans død, da han ble tatt ned fra
korset, var «han hos en rik i
sin død.»
«Men det behaget
Herren å knuse ham, Han slo ham med sykdom.»
Det står at det behaget Herren å knuse Ham.
Aldri var Messias mer den «elskede Sønn» enn under Hans lidelse
på korset. Herren hadde «velbehag» i å få Ham dømt til denne sorg.
Selv om bevisstheten om Hans fellesskap ble brutt for en tid, da
han ropte: «Hvorfor har du forlatt meg,» var det ingen brudd på
det Han hadde lovet. Det var en vrede som kom over Ham som garantist,
men kjærligheten hvilte på Ham som Guds Sønn. Begge var der samtidig.
Han visste om denne kjærlighet, selv mens han følte vreden. Nei,
det var nok kunnskapen om denne kjærlighet som gjorde at Han ropte
ut i undring og angst: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt
meg?»
De forskjellige
offer i tabernaklet og på alteret har begge sine senter i og klynger
seg rundt korset. Det som her sies er at sjelen er overtredelsesoffer.
Det antydes at da sjelen ble skilt fra kroppen, da Kristus ga sin
ånd til sin Far, så ble overtredelsesofferet fullført. Forsoningen
ble gjort, en gang for alle. Før kausjonistens legeme hadde nådd
graven, var det store verk utført. Da det ble lagt i graven, var
det et synlig og følbart tegn eller pant på at arbeidet allerede
var ferdig.
Oppstandelsen var Faderens tegn og garanti
for at offeret var godtatt og var rikt nok, på grunn av fullkommenheten
av det som var gjort på korset.
«Fordi hans sjel har hatt møye, skal han
se det og mettes.»
Kristus brukte ofte ord som dette om sin sjel,
i sitt kjøds dager: "Min sjel er bedrøvet inntil døden"
(Matt. 26:38). «Nå er min sjel forferdet» (Joh. 12:27). «Menneskesønnen
er kommet ... å gi sin sjel som en løsepenge for mange» (Matt. 20:28).
«Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene» (Joh. 10:11). «Jeg
setter mitt liv til for fårene» (Joh. 10:15).
Hans levetid,
sjelen og blodet er koblet sammen. Og det Han oppnådde med disse
i livet og i døden er Han fornøyd med. Om det er Han selv som er
fornøyd, eller Faderen, betyr intet. Sannheten er den samme.
Det er Faderen som taler her. Han kaller Jesus
«Min rettferdige tjener,» og proklamerer at ved å gi kunnskap om
Ham skal Han rettferdiggjøre mange. Det er kunnskapen om Kristus
som sikrer vår rettferdiggjørelse. Kunnskapen om Kristus som syndebærer,
for det er en rettferdiggjørende ting i denne kunnskapen: «Han skal
bære deres misgjerninger.» Dermed knyttes igjen begrunnelsen for
alt til korset og det ferdige arbeidet der.
Det
siste vers i dette kapittel er helt utrolig. Det bringer fram Faderens
årsaker for å ære sin Sønn. Årsakene er helt og holdent bunnet til
korset og syndebæreren der:
Og sterke
skal han få til bytte, -
Fordi han
uttømte sin sjel til døden, -
Han ble regnet med blant overtredere. -
Han bar manges
synd, -
Og Han ba for overtrederne.»
Oppstandelsen
med all sin påfølgende herlighet og ære blir så gitt Ham. Det er
belønningen og resultatet av Hans rettferdiggjørende verk på korset.
På dødens og skammens tre var alt arbeidet ferdig. Der uttømte
Han sin sjel, der ble Han regnet blant overtredere, der bar Han
manges synd, der gikk Han i forbønn for overtredere da Han ropte
ut: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» (12).
«Det er fullbrakt,»
sa Han, og oppgav sin ånd. «Far, inn i din hender overgir jeg min
ånd,» og Hans Ånd gikk til Faderen. Faderen tok imot den, og ved
å gjøre det, vitnet Han om fullkommenheten til disse gjerninger.
De romerske
soldatene som «så at han allerede var død,» kan og sies å være vitne
om denne ferdigstillelse med å utøse sin sjel til døden. Å ta Han
ned fra korset var et annet vitne. Josef og Nikodemus var som de
levitter som fraktet asken bort fra alteret. Graven var enda et
vitne. Oppstandelsen var det guddommelige og synlige vitnesbyrd
om det samme. Himmelfarten, og at Han «sitter» ved Faderens høyre
hånd, var attesten fra oven, det himmelske svar på stemmen fra korset:
«Det er fullbrakt.» Alt etter dette var et resultat av det ferdige
arbeid.
Sprinklingen av blodet (uansett hvilken tid
dette ble gjort) var bruken av offeret, ikke offeret selv.
«Det er fullbrakt!» Den som gir denne kunngjøring
på korset er Guds Sønn. Det er Han som, dagen før hadde sagt, med
henvisning til denne fullbyrdelse: «Jeg har herliggjort deg på jorden,
idet jeg har fullbyrdet
den gjerning som du
har gitt meg å gjøre.» Han vet hva det betyr når han sier det, for
Han er «det trofaste og sanndrue vitne". Hans ord er sant,
og de er fulle av mening.
Han gjør denne kunngjøring for Faderen, som
om Han kalte på Ham for å bekrefte det. Han gjør det foran himmel
og jord, foran mennesker og engler, foran jøder og hedninger. Han
gjør det for oss! Hør, dere menneskebarn! Det verk som frelser er
gjort. Arbeidet som rettferdiggjør er gjort.
Denne annonserte
fullstendighet er stor og betydningsfull. Det er en som alle jordens
ender burde ha interesse av. Hadde den stått uferdig, hvilket håp
var det da for mennesket eller menneskets jord? Men den har begynt,
blitt gjennomført og fullbyrdet. Det finnes ingen feil på den, intet
er utelatt, ikke et punkt eller tøddel har sviktet. Den er helt
perfekt!
Denne fullkomne
fullbyrdelsen proklamerer for oss: Ferdigstillelse av Faderens formål,
gjennomføring av soningen, ferdigstillelse av rettferdiggjørelsen,
fullstendigheten med syndebæring og lovens oppfyllelse, fullstendighet
med rettferdighet, fullstendighet med pakten og paktens segl. Alt
er gjort av Ham som er Menneskesønn og Guds Sønn. Fullkomment og
gjort for alltid! Intet skal legges til eller tas bort fra den,
hverken av mennesket, av Satan, eller av Gud. Begravelsen av Stedfortrederen
legger ikke noe til dens fullstendighet, og oppstandelsen utgjør
ingen del av det rettferdiggjørende arbeid. Det var allerede fullført
på korset.
Det er så ferdig
og fullkomment at enhver synder med en gang kan bruke det til benådning,
til hvile, til aksept, til rettferdiggjørelse. Når en står ved siden
av dette alter, der det store brennoffer ble lagt og fortært til
aske, kan synderen derfor vite at han eier all Guds velsignelse.
Det som alteret har sikret passerer over til
ham rett og slett i kraft av hans ta hans plass ved alteret, og
dermed identifisere seg med offeret. Der kan den guddommelige vrede
mot synden slukkes, der kan rettferdighet gis de urettferdige, der
kan den søte duft av hvile stige opp til Gud. Der kan hele den guddommelig
kjærlighet strømme ut, og der kan Gud møte synderen i sin store
nåde, uten hinder eller begrensning. Der er freden som korset har
gjort, ved at Han utgjød sitt blod, gitt synderen. Der proklameres
forsoningen, og stemmen fra alteret roper det ut til alle jordens
ender. Der blir sendebudene for fred sendt ut for å si til alle mennesker, langt
bort og nær ved: «Så er vi da sendebud i Kristi sted,
som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La dere
forlike med Gud.»
Oppstandelsen var det store, synlige segl på
denne fullkommenhet. Det var Faderens respons på ropet fra korset:
«Det er fullbrakt.» Ved Jesu dåp ropte Han om dennes fullkomne ære,
og sa: "Dette er min elskede Sønn, i hvem jeg har velbehag".
Ved oppstandelsen vitnet Han om, selv om det ikke var med hørbar
stemme, ikke bare om Jesu høyhet som menneske, men om fullkommenheten
av de gjerninger Hans enbårne Sønn hadde gjort. Oppstandelsen la
intet til soningen på korset. Den var allerede fullkommen, uten
mulighet for tillegg eller større fullkommenhet.
Himmelfarten
forsterket dette vitnesbyrd, spesielt at Han satte seg ved Guds
høyre hånd. «Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder,
og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd.»
(Hebr. 10:12).
«Etter at han
hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg
ved Majestetens høyre hånd i det høye.» (Hebr. 1:3 b).
Den stående stilling til de eldgamle prester,
viste at deres arbeid ikke var ferdig. Den sittende stilling til
vår yppersteprest, tilkjennegir for hele himmelen at verket var
gjort, og en «evig forløsning funnet.»
Og det som ble tilkjennegitt i himmelen har
så blitt proklamert på jord ved disse som Gud, i kraft av den Hellige
Ånd, sendte for å fortelle om «Hva øyet ikke så og øret ikke hørte.»
Den første tone av evangeliets oppfyllelse ble hørt i Betlehem,
fra krybben der barnet lå. Den siste kom fra tronen der oppe, da
Guds Sønn kom tilbake i triumf fra sitt nådeverk på jorden, og tok
plass på høyre side av Majesteten i himmelen.
Mellom disse
to ytterpunkter, krybben og tronen, tenk hvor mye som er gitt oss!
All Guds kjærlighet er der. Guds nådes overvettes rikdom er der.
Fylden av all makt, visdom og rettferdighet er der for å spare oss,
ikke for å ødelegge! Dette er veggene på det vidunderlige lager
som vi kan høste fra gjennom evige tider.
Hva som finnes
i dette skattkammer vet vi litt om her nede. Men den største delen
av innholdet er hinsides all vår måling og oppfattelse. Den evige
åpenbaring av disse vil gi oss en evigvarende glede.
Den rike arv,
stadens skjønnhet, og rikets ære, vil gjøre at vi må rope: «En lodd er tilfalt meg som er liflig, og en arv som behager
meg.» Og i vår stadig økende kunnskap om «Kristi uransakelige
rikdom,» vil det lys tilfredsstille oss fullkomment, selv om alt
annet lys er feid bort. Det vil være nok for sjelen gjennom alle
tider som kommer.
Kristi nåværende herlighet og ære er belønningen
for Hans fornedrelse her. «Fordi Han fornedret seg selv, så han ble lydig
inntil døden, ja korsets død. Derfor
har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alt
navn.» Han bærer herlighetens krone, fordi Han bar
kronen av tornebusker. «Av bekken drikker han på veien, derfor
løfter han høyt sitt hode.» (Sal. 110:7).
Den herlighet som Han nå er opphøyd i, er et
stående vitnesbyrd i hele himmelen om at Hans verk var ferdig på
korset. «Jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre,»
sa han, og la til: «og nå, herliggjør du
meg, Fader, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før
verden var til!» (Joh.
17:4-5).
Bevisene om
fullstendigheten av Hans oppofrende verk på korset er veldig store
og tilfredsstillende. De forsikrer oss om at alt er ferdig, og er
tilgjengelig for de mest syndige av menneskene. Vi vil oppdage at
det er godt å dvele ved tanken på denne fullstendighet, for den
stiller samvittighetens uro, den tilfredsstiller sjelen, den fjerner
all tvil og vantro og den gir og øker troen og tilliten.
Sjelen har forskjellige grader av hvile. Dess
mer vi forstår fullkommenheten av de gjerninger Han gjorde på Golgata,
dess mer vil vår hvile øke.
Det er forskjellige dybder av fred som vi enda
ikke kjenner, for det er «en fred som overgår all forstand.» Og
inn i disse dybder vil den Hellige Ånd gjerne lede oss. Ikke på
noen mirakuløs måte, eller ved å gi oss mere kraft, men ved å åpenbare
oss mer og mer av det verk der den første fred begynte.
Vi skal aldri bli ferdig med korset, og vil
heller ikke bli det. Dets undere vil alltid være nye, og alltid
bringe glede. «Lammet som ble slaktet» vil alltid være tema for
vår takk og for vår stilling der oppe.
Hvorfor skulle et slikt navn bli gitt Ham i
Åpenbaringsboken, som i én forstand bærer oss langt forbi korset,
hvis det ikke var for at vi alltid skal innse vår forbindelse med
Hans frelse? At vi alltid skulle se etter det, midt i herligheten,
og alltid lære av en ny leksjon om det Han har gjort! «I hvem vi
har forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse etter
hans nådes rikdom?» Hva vil de som er blitt så avansert at de taler
om å bli ferdig med korset, gjøre den dag de står ansikt til ansikt
med Lammet, som er slaktet?
Du dåre! Vet du ikke at Jesu Kristi kors varer
evinnelig, og at du evig skal ære det, hvis du i det hele tatt er
frelst ved det?
Du dåre! Vil
du ikke bli med i sangen: «For ham som elsket oss og har fridd oss
fra våre synder med sitt blod?» Vil du ikke bli med i sangen ovenfor,
«Du ble slaktet og har frelst oss til Gud med ditt blod?» Og bryr
du deg ikke huske at det er fra «Lammet som sto der som slaktet»
at «de sju Guds ånder er sendt ut over all jorden?» (Åp. 5:6) (13)
Det er Lammet
som står midt blant de eldste (Åp. 5:6), og de falt ned for Ham.
«Verdig er Lammet» er temaet i den himmelske sang. Det er Lammet
som åpner seglene (6:1). Det er foran Lammet den store flokk står
kledd i hvite klær (7:9). Det er Lammets blod som har gjort deres
klær hvite (7:14). Det er ved Lammets blod seieren er vunnet (12:11).
Livets bok tilhører det slaktede Lam (13:8). Det var et Lam som
sto på det hellige Sions berg (14:1). Det er Lammet som har forløst
mennesket, at de er en
førstegrøde for Gud og Lammet (14:4).
Det er Lammets sang som synges i himmelen (15:3).
Det er Lammet som strider og seirer (17:14). Det er Lammets bryllup
som feires, og det er til Lammets
bryllups-nattverd vi er innbudt (19:7,9).
De troende,
menigheten er Lammets hustru (21:9). På grunnvollene til den himmelsk
stad er navnet på Lammets tolv apostler skrevet (21:14).
Og staden trenger ikke solen eller månen til
å lyse for sig; for Guds herlighet opplyser den, og Lammet er dens
lys
(21:23). Livsens bok
og tronen tilhører
Lammet (21:27, 22:1,3).
Legg sammen denne forunderlige liste med ære
og verdighet som tilhører Herren Jesus som den korsfestede Guds
Sønn.
Himmelens ære kretser altså rundt korset; og alt øyet vil se i lysene i den himmelske
stad vil minne oss om korset, og føre oss tilbake til Golgata. Aldri
skal vi nå lenger det, snu ryggen til det, eller slutte å motta
den guddommelige kraft det inneholder.
Treet, enten
det er palme, sedertre, eller oliven, kan aldri være uten sine røtter,
uansett hvor stort det er, eller hvor mye frukt det bærer. En bygning,
det være seg palass eller tempel, kan aldri skilles fra sin grunnmur,
uansett hvor romslig eller flott dets struktur er. Slik skal de
forløste heller aldri være uavhengig av korset, eller slutte å motta
fra dets fylde.
Hvilke måter vårt syn på korset vil gagne oss
heretter, hva skyggen av treet vil gjøre for oss i det evige rike,
vet jeg ikke, heller ikke våger jeg å si det. Men det synes som
om korset og æren er så uløselig knyttet sammen, at en ikke kan
glede seg for det ene uten å minnes det andre. Fullkommenheten til
Hans oppofrende verk på Golgata vil være noe for tanke og glede,
lenge etter at synden har blitt vasket ut av vårt legeme for alltid.
Korset er nok
mer som det livets tre som bærer tolv slags frukt, og gir sin frukt
hver måned, ved bredden av den himmelske elv! Dets innflytelse her
på jorden forandres, men selv etter at vår forvandling er ferdig,
og hele menigheten fullkommen, vil korset bli vurdert høyere og
høyere, få større og større herlighet. Det vil gå fra herlighet
til herlighet når det viser sine underverk?
Det står om
det nye Jerusalem: «Lammet er dens lys (eller lampe)» (Åp. 21:23).
Lammet er et
annet navn på den korsfestede Kristus. Dermed er korset lampen i
den hellige stad, og dets lys skinner på perleporten, veggene av
jaspis, gatene av gull, grunnvollene og elven av krystall.
Lyset fra korset er over alt, trenger seg inn
alle steder, og reflekteres fra alle perler og edelsteiner. Her
reflekterer dets særegne utstråling og viser innbyggerne i byen
tilbake til Golgata, som er kilden til all denne prakt.
Det er lyset fra Golgata som fyller himmelen.
Her er det intet svakt, religiøst lys som det er her nede, for «Guds herlighet opplyser
den» (Åp. 21:23). Og
dette lys er «som den kosteligste sten, som krystallklar jaspis.» «Og natt skal ikke være mere, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol,
for Gud Herren skal lyse over dem.» (Åp. 22:5).
Nei, vi skal aldri bli ferdig med korset og
blodet, selv der hvor alt er rent og fullkomment. Selv om det der
ikke vil bli brukt til rense samvittighetene eller rettferdiggjøre
de ugudelige.
Korset er symbolet
både på den døende og oppstandne Kristus slik vi finner det i Åpenbaringsboken:
«Et lam stå der, likesom
slaktet» indikerer begge. Men det førstnevnte er fremtredende.
Det er det slaktede
Lam som har makt og autoritet til å åpne seglene. Det tyder at det
var Hans syndebærende eller ofrende verk som ga Han denne rett.
Og at det var Hans fullbrakte verk som denne retten hvilte på, og
der den ble kjøpt. Det er som Lam som Han eier all visdom og styrke.
«Det hadde sju horn og sju øyne, det er de sju Guds ånder» (Åp.
5:6). Altså den Hellige Ånd, eller allvitenhetens og allmaktens
Ånd.
Lammet er et
av Hans spesielle og evige titler, det navn Han er mest kjent som
i himmelen. Det er ved dette vi adlyder, ærer og tilber Ham. Vi
må aldri la oss miste synet på korset, selv midt i kongedømmets
herlighet. Det er som LAMMET vi skal følge Ham, og følge Ham evig,
som det står skrevet: «Disse er de som følger LAMMET hvor det går.»
(Åp. 14:4b).
En
rettferdighet for de urettferdige.
Det er i rettferdighet og ved rettferdighet at Gud frelser syndere. Han rettferdiggjør den ugudelige
(Rom. 4:5).
Men Han gjør
det i og ved RETTFERDIGHET. «For Herren er rettferdig, elsker rettferdighet»
(Sal. 11:7).
Han «rettferdiggjør gratis (uforskyldt) av
Hans nåde» (Rom. 3:24), og dog er det enda «i og ved rettferdighet»
Han gjør det!
Hans nåde er
rettferdig nåde, en nåde som fordømmer synden mens den frikjenner
synderen! En nåde som fordømmer synden på en slik måte at synderen
står der som om han aldri hadde syndet! Hans benådning er en rettferdig
benådning, og derfor ikke mulig å forandre. Hans frelse er en rettferdig
frelse, og derfor evig.
Det er som den
rettferdige dommer Gud rettferdiggjør. Han er «trofast og rettferdig»
i å tilgi synd (1. Joh. 1:9).
Ved Hans tilgivelser økes Hans rettferdighet,
så den som går til Gud for å få tilgivelse, kan bruke Hans eget
ord på at denne rettferdige dommer må gi det, like mye som at Gud
selv sier Han er kjærlighet og er nådig.
Gud elsker å være nådig fordi Han er kjærlighet.
Og Han elsker å være nådig fordi Han er rettferdig, sann og hellig.
Ingen synd er for stor for benådning, og ingen synder har sunket
for dypt eller syndet for lenge til å bli frelst og velsignet. Dette
er fordi at den rettferdighet som frelsen kommer fra er evig (14).
De offer som
synderen er kalt til å hvile på, er «rettferdighets ofre» (5. Mos.
33:19. Sal. 4:6).
Det er fra vår «frelses Gud» denne rettferdighet
kommer (Sal. 24:5).
Det er rettferdigheten
som skal se ned fra himmelen for å velsigne oss (Sal. 85:12-13).
Det er rettferd
og fred som skal kysse hverandre for å bringe utfrielse til vår
verden. Det er Rettferdighetens verk som skal være fred. Og rettferdighetens
frukt skal være ro og trygghet til evig tid (Jes. 32:17).
Messias er svøpt i «rettferdighetens kappe»
som er frelsens kledebon (Jes. 61:10). Når Han kommer tilbake til
jorden, skal Han «tale
rettferdighet, som er mektig til å frelse»
(Jes 63:1).
Da Han kom for
å «innelukke frafallet
og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning».
Han kom også for å føre fram en «evig rettferdighet» (Dan 9:24).
«Dette er det
navn som Han skal kalles med: HERREN VÅR RETTFERDIGHET» (Jer. 23:6b).
Og som for å markere måten Han velsigner og
rettferdiggjør på, står det et annet sted: «Dette er det navn HUN
(bruden – Jerusalem) skal kalles med: Herren vår/e rettferdighet»
(Jer. 33:16).
Hans navn blir
gitt til synderen og synderens navn blir borte og glemt i hans stedfortreder.
Enhet i navn, i natur, i privilegium, i posisjon, i rettferdighet,
og i herlighet med Messias, som hans guddommelige syndebærer, blir
synderens del. «Den rett (rettferdighet) de får av meg, sier Herren»
(Jes 54:17). For «Gud har gjort Ham til visdom,
rettferdighet, helliggjørelse og forløsning for oss»
(1. Kor. 1:30 KJV).
Denne overføring er fullført og evig. Fra det
øyeblikk vi mottar det guddommelige vitnesbyrd om Guds Sønns rettferdighet,
flyttes all skyld som lå på oss over til Ham, og all Hans rettferdighet
flyttes over til oss.
Dette er «Guds
rettferdighet av tro til tro» (15) (Rom. 1:17).
Dette er «Guds
rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart
uten loven» (Rom. 3:21). «Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus,
til alle og over alle som tror» (Rom. 3:22) (16).
Dermed er det
«ved tro» (ikke ved gjerning) denne «Guds rettferdighet» blir vår.
For løftet gjelder «Den derimot som ikke har gjerninger, men tror
på ham som rettferdiggjør den ugudelige» (Rom. 4:5).
Vi kan få lov til å tro Hans Ord om at Gud
tilregner oss alt dette. Blodet (som «forsoner» eller «dekker» vasker
bort vår skyld, og rettferdigheten viser oss for Gud med lovlig
rett til alt det vår kausjonist har. Han som selv, ikke bare er
den Rettferdige, men «Herren, vår rettferdighet». Vi får all Hans
fullkommenhet; ikke direkte gitt inn i oss, men som dekker oss:
«Din skjønnhets skyld; for den var fullkommen på grunn
av de herlige prydelser som jeg
hadde kledd deg i»
(Esek. 16:14).
Delt opp blir det som følger:
1. «Jeg sa til deg, Lev» (Esek. 16:6).
2. «Jeg bredte min
kappe over deg» (v. 8).
3. «Jeg gjorde pakt
med deg, … og du ble min» (v. 8).
4. «Jeg renset (tvettet) deg» (v. 9).
5. «Jeg salvet deg» (v. 9).
6. «Jeg kledde deg» (v. 10).
7. «Jeg skodde deg» (v. 10).
8. «Jeg bandt fint
lin om deg» (v. 10).
9. «Jeg dekket deg med silke» (v. 10).
10. «Jeg satte
en ring i din nese og øreringer i dine ører og en prektig krone på ditt hode » (v. 12).
11. «Du ble overmåte vakker» (v. 13).
12. «Ditt
navn kom ut blant folkene for din skjønnhets skyld»
(v. 14).
«Den som tror
på ham, blir ikke dømt» (Joh. 3:18).
«Blir ikke dømt» er den negative side, og om
det ikke var mer for oss, ville dette allikevel være salig. Spesielt
for oss som av naturen er «vredens barn». Men det er mer enn den
negative side. For det står skrevet: «Alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres
i ham enhver som tror» (Apg. 13:39). Og «Kristus er lovens ende (eller oppfyllelse), til rettferdighet for hver den som tror» (Rom. 10:4).
«Altså, likesom én manns overtredelse ble til
fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige
gjerning til livsens rettferdiggjørelse
for alle mennesker.
Troens styrke
eller måte står det intet om. Den Hellige Ånd har ikke sagt noe
om størrelsen eller kvaliteten på denne tro, som så mange holder
på med og snubler over, i alle deres levedager, i mørke og usikkerhet.
Det er rett
og slett i å tro Guds Ord, uansett hvor svak vår tro kan være, at
vi har fått denne rettferdighet. For tro er ikke arbeid, ikke fortjeneste,
og heller ikke krefter, men å slutte med alt dette, og heller godta
hva en annen har gjort i stedet for oss. Gjort helt fullkomment,
og for alltid.
Den enkleste,
svakeste tro er nok. For det er ikke styrken på vår tro som gjør
noe for oss, men fullkommenheten til Ham som lidd for synd, den
rettferdige for den urettferdige, så Han kan bringe oss til Gud.
Hans fullkommenhet dekker ikke bare det som
er ufullkomment i vår karakter og liv, men også det som er ufullkomment
i vår tro, når vi tror på Hans navn.
Mang en svak
hånd, kanskje mange lamme, ble lagt på brennofferets hode (3. Mos.
1:4).
Men de lammes
svakhet i berøringen endret ikke på offeret, eller gjorde det mindre
tilgjengelig, i all sin fylde for den som brakte det.
Presten ville
aldri sende ham bort fra tabernaklet fordi et menneskes hånd skalv.
Offeret ville allikevel gi Herren «velbehag
i det og la det bli til soning for ham» (3. Mos. 1:4).
Brennofferet var enda brennoffer, og den svakeste
berøring var nok til å etablere forbindelsen mellom det og ham.
Selv om denne svake berøring var uttrykk fra hans samvittighet om
at han ikke passet til en slik behandling, på grunn av hva han var
i seg selv, så var hans ønske om å bli behandlet av Gud i en annen,
som var uendelig mer verdig og fullkommen enn seg selv.
På vår del er
det en urettferdighet som fordømmer oss. På Guds side er det rettferdig
av Ham å tilgi og velsigne oss. Dermed møter urettferdigheten rettferdighet,
ikke for å føre krig med hverandre, men for å skape fred. De kommer
sammen i kjærlighet, ikke i fiendskap, og rettferdighetens hånd
blir strukket ut, ikke for å ødelegge, men for å frelse.
Det er som en
urettferdig at vi kommer til Gud; ikke med noen godhet som en slags
anbefaling, men med den ytterste mangel på godhet! Ikke med endring
til å bli bedre eller løfter om slik endring, men med bare ondt,
både i nåtid og fortid. Ikke med anger, omvendelse eller knuste
hjerter for å få Gud til å ta imot oss som noe annet enn urettferdige,
men vi kommer til Ham bare som urettferdige! Ute av stand til å
fjerne denne urettferdighet, tilby Ham noe, eller skjule og unnskylde.
Det er fraværet av alt godt som leder oss til
all godhets kilde. Denne kilde er åpen for alle som slik kommer
dit. Den er stengt for alle som kommer på grunn av noe annet. Det
er ønsket om lys og liv som drar oss til det som er kilden til begge,
og begge er Guds frie gaver.
Den som kommer
delvis rettferdig blir sent tomhendt bort. Den som kommer og vet
om sin urettferdighet, men samtidig prøver å nøytralisere det eller
sone det med følelser, bønner eller tårer, er like forkastet. Men
den som kommer som en urettferdig til denne rettferdige og nådens
Gud, finner ikke bare adgang, men rikelig velsignelse.
Den rettferdige Gud tar imot et urettferdig
menneske, når mennesket viser seg selv i sin egen sanne karakter
som en synder, og ikke håner Gud ved å utgi seg for noe mindre eller
bedre enn dette.
For da kan den guddommelige rettferdighet komme
fram for å dekke den urettferdige, og gjøre det mulig for Gud å
motta ham i kjærlighet, og rettferdiggjøre ham for jord og himmel.
I alt dette
finner vi det som nå følger. I hver av dem gis noe av svaret på
det store spørsmål: «Hvordan kan man bli forlikt med Gud?»
2 Den som blir rettferdiggjort:
Mennesket, synderen under vreden, de ugudelige, den dømte.
3 Det rettferdiggjørende
faktum: Den døde - ham hvis navn er Herren, vår rettferdighet.
4 Det som rettferdiggjør:
Troen. Ikke sterk tro, god tro, eller fullkommen tro, men bare tro,
eller tillit. «Vi blir rettferdiggjort ved tro».
5 Hva er det som rettferdiggjør:
Guds rettferdighet. Dette er den «beste kappe» som er utarbeidet
for den fortapte. Da er han kledd, gjort skjønn, og gjort skikket
til å passe i sin Fars hus, og sette seg ned, ved sin Fars bord.
Kristus selv er vår rettferdiggjørelse. I Ham «står» vi. Vi er «funnet»
i Ham, «satt i Ham», kledd med Ham, beskyttet som med et skjold,
og i Ham tar vi tilflukt som i et sterkt tårn.
Likevel er ikke dette en kledning som noen
gang skal tas av, og heller ikke gi grunn til å skamme seg. Den
er noe vi alltid skal ha. Det er en evig rettferdighet.
Herren er fornøyd
med Kristi lydighet. Han er fornøyd med Hans rettferdighet. Og når
vi godtar Hans vitnesbyrd om sin
lydighet og rettferdighet, samtykker til å bli behandlet av Ham
på grunn av Hans fullkommenhet, er da Han fornøyd og
godt fornøyd med oss.
Herren er tilfreds, mer enn tilfreds med Kristi
oppfyllelse av den lov som mennesket hadde brutt. For aldri hadde
den lov slik blitt oppfylt i alle dens deler som det ble i livet
til Gud-mennesket. Hvis mennesket hadde oppfylt den, ville det ha
vært stort. Hvis en engel hadde oppfylt den, ville det ha vært større.
Men når Han som var Gud og menneske skulle oppfylle den, var det
ufattelig. Derfor er Herren tilfreds med denne guddommelige lovoppfyller,
og med Ham som så ærefullt fullendte det, at Han er villig til å
overse eller kansellere alle lovens dommer mot oss. Og Han vil behandle
oss som delaktige i eller identifisert med denne lovoppfyller, hvis
vi bare vil godta å gi opp alt vårt, og godta det Han har gjort
for å forsterke loven og gjorde den ærefull.
Guds
rettferdighet tilregnet oss
Denne «evig
rettferdighet» kommer til oss gjennom troen. Vi er «rettferdiggjort
av tro» (Rom 5:1), og frukten er «fred med Gud ved vår Herre Jesus
Kristus.»
Det er av denne
«evige rettferdighet» som apostelen Peter taler når han begynner
sitt andre brev slik: «Simon Peter, Jesu Kristi tjener og apostel
- til dem som har fått samme dyre tro som vi ved vår Gud og frelser
Jesu Kristi rettferdighet» (2. Pet. 1:1) (19).
Denne rettferdighet
er «regnet» eller «tilregnet» alle som tror, så de blir behandlet
av Gud som om den virkelig var deres. Og de har rett til å kreve
alt som en slik rettferdighet kan kreve fra Gud, Dommeren til rettferdige
krav. Det blir ikke vårt gradvis, i biter eller dråper, men alt
overføres oss med en gang.
Det er ikke
slik at så og så mye tilregnes oss (så mye på kontoen, som man sier
i næringslivet) i forhold til styrken på vår tro, varmen av vår
kjærlighet, eller gløden i våre bønner. Nei alt gis oss etter Hans
rettferdighet: Vi er pris for Hans «nådes herlighet, som han gav oss i den elskede» (Ef.
1:6). Vi er «fylt i ham, som er hodet for all makt og myndighet»
(Kol. 2:10). I hele sin kvalitet og kvantitet er det overført til
oss. Hans fullkommenhet representerer oss overfor Gud. Og alt «som
er meget kosteligere enn det forgjengelige gull», tilhører
nå oss (1. Pet. 1:7) (20).
Steinen, den
første hjørnestein, utvalgt og dyrebar, i all sin fullkommenhet
er nå vår, ikke bare for hvile, ikke bare for godkjennelse, men
for alt dens guddommelige verdi som denne stein kan gi.
Når vi eier
denne dyrebare skatt (tilregnet, men fortsatt vår), kan vi gå inn
på det himmelske markedet, og skaffe det vi trenger. Og det er ikke
bare periodevis, men hele tiden.
Vi får alt på
kreditt i Hans navn, fordi vår uverdighet ikke ses av Gud i Hans
omgang med oss. Alle våre misgjerninger er blitt fortrengt av fortjenesten
til En som er absolutt og guddommelig perfekt. Hans navn kan vi
bære i all vår omgang med Gud, og få alt som vi trenger ved å bruke
det navn i vår bønn. Det som måtte mangle oss, blir lagt på Han,
og vi blir behandlet som om vi hadde gjort dem. Alt som Han gjorde
er satt på vår konto, og vi blir behandlet av Gud som om vi hadde
gjort dem.
Dette er Skriftens
betydning av å akte som om eller tilregning, både i GT og NT. La
oss se på noen få av disse.
1. Mos. 15:6:
«han regnet ham det til rettferdighet».
i.e. Det ble så tilregnet ham, at han ble behandlet som om han var
noe han ikke var.
1. Mos. 31:15: «Har
han ikke aktet oss som fremmede»? Er vi ikke behandlet av
Ham som om vi var fremmede, ikke barn?
3. Mos. 7:18: «det
skal ikke regnes den som ofret det». Velbehaget fra takk-offeret
skal ikke komme over ham.
4. Mos. 18:27:
«deres gave skal regnes for dere som
jevngod med kornet fra treskeplassen». Gaven skal godtas
av Gud som om det gjaldt hele innhøstingen, og dere skal bli behandlet
av Ham i henhold til det.
2. Sam. 19:19:
«Herre, tilregn meg ikke min brøde og
kom ikke i hu hvorledes din tjener forbrøt seg». Gjør ikke
med meg i henhold til min urett (synd).
Sal. 32:2: «Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning».
De som Gud ikke tilregner deres overtredelser, men behandler dem
som om de ikke var gjort (se også Sal. 106:31).
Rom. 4:3: «Det ble regnet ham til rettferdighet».
Rom. 4:5: «Ham regnes hans tro til rettferdighet».
D.e. ikke egen rettferdighet, eller stedfortredende for den, men
den bringer ham inn i rettferdigheten.
Rom. 4:6: «som Gud tilregner rettferdighet
uten gjerninger».
Rom. 4:8: «salig
er den mann som Herren ikke tilregner synd».
Rom. 4:11: «så
rettferdigheten kunne tilregnes også dem».
Rom. 4:24: «som
det vil bli tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår
Herre, fra de døde».
2. Kor. 5:19:
«så han ikke tilregner dem deres overtredelser».
Gal. 3:6: «Det
ble regnet ham til rettferdighet».
Slik er altså
tanken med å tilregne noe som ikke tilhører en person, og så behandle
ham som om han virkelig eier alt som er tilregnet, kommer veldig
tydelig fram (21). Dette er Guds måte å løfte mennesket ut av fordervelsens
grav. Og for å gi ham en stilling, et privilegium og et håp langt
utover det som bare tilgivelse gir. Og enda mer enn det som den
første Adam tapte. Å ha en rettferdighet som den første Adam eide
ville ha vært mye. Men å eie en rettferdighet som er lik den siste
Adam, Herren fra himmelen, er usigelig og ufattelig mer.
«Det er Gud
som rettferdiggjør», og Han gjør det ved å tilregne oss en rettferdighet
som garanterer at Han som Dommer må rettferdiggjøre de urettferdige
for intet.
Det er ikke
bare på grunn av denne rettferdighet Herren rettferdiggjør. Når
Han overfører den til oss, slik at vi kan bruke den, og vise oss
for Gud i den, akkurat som om den var helt og holdent vår egen.
Paven og mange dissentere er sterkt imot læren om «tilregnet rettferdighet».
Men det det står skrevet klart og tydelig i det Guddommelige Ord.
Det står som en viktig del av Bibelens store sannhet om offer, og
stedfortredelse og garantist. Det er like tydelig beskrevet i 3.
Mosebok som i Romerbrevet.
Du finner det
i hele Skriften, og stiger svært tydelig fram ved vår Herre Jesu
Kristi kors, der Hans «lydighet til døden» skaper denne rettferdighet
(22). Som vår stedfortreder ble Han kjød og ble født i Betlehem.
Som vår stedfortreder gikk Han gjennom livet her, et menneske vel
kjent med sorg og smerte. Han fullendte sin stedfortredelse, og
brakte en «evig rettferdighet». Den rettferdighet apostelen talte
om, når han skrev: «For likesom de mange kom til å stå som syndere
ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige
ved den enes lydighet» (Rom. 5:19).
Han skrev og
fornektet all annen rettferdighet: «og finnes i ham, ikke med min
rettferdighet, den som er av loven, men med den som fås ved troen
på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» (Fil. 3:9).
Dette er «rettferdighetens
gave» som han skriver om: «For om døden kom til å herske ved den
ene, fordi denne ene falt, hvor mye mer skal da de som mottar nådens
og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved
den ene, Jesus Kristus» (Rom. 5:17)
Det ene menneskets
overtredelse resulterer i «fordømmelse» for alle mennesker (Rom.
5:18).
Men det ene
Menneskets rettferdighet resulterer i opphevelse eller fjerning
av denne fordømmelse. Og denne rettferdighet er tilgjengelig og
effektiv «livsens rettferdiggjørelse».
Tilregnelsen
av den første Adams synd til oss, og den siste Adams rettferdighet
blir dermed sidestilt. Overføringen av vår skyld til den Guddommelige
Stedfortreder, og overføringen av Stedfortrederens rettferdighet
eller fullkommenhet til oss, må stå sammen.
Denne Guds rettferdighet
var ingen vanlig rettferdighet. Det var rettferdigheten til Ham
som både var Gud og menneske. Derfor ble Guds rettferdighet gitt
et menneske.
Det er fullkomment
innbefattet og vist i alt uskapt og alt skapt. Aldri hatt noe lignende
blitt sett eller hørt i himmel eller jord. Det var den todelte fullkommenhet
av Skaper og skapelse i ett strålende sentrum, i en æret person.
Og Hans verdighet som person ga en fullkommen rettferdighet som
var så enorm, lang, bred, høy og dyp, at noe lignende aldri hadde
hatt sin like, og som aldri skal bli.
Lik i all evighet.
Det er fullkommenhetens fullkommenhet, høyhetens høyhet. hellighetens hellighet. Det er alt som Gud i tidligere tider
hadde hatt sin glede i. Aldri hadde Hans lov blitt holdt og æret
slik. Guds Sønn og Menneskesønn i en person.
I denne tofoldige
karakter holder Han Faderens lov, og ved å holde den skaffer Han
en rettferdighet så stor og full, at den kan deles med andre, overføres
til andre, tilregnes andre, og Gud kan bli herliggjort (samt syndere
frelst) ved overføring og tilregning. Aldri hadde Gud blitt så elsket
som nå, både med all guddommelig og med all menneskelig kjærlighet.
Aldri hadde Gud blitt så tjent og adlydd som Han nå har blitt av
Ham som er «Gud åpenbart i kjød.»
Aldri før hadde
Gud funnet en, som i kjærlighet til den hellige lov, var villig
til å bli dens offer, så dette offer kan være en ære. En som i kjærlighet
til Gud var villig til, ikke bare å bli født under loven, men gå
inn under den, og utsette seg for døden, ja døden på korset! En
som i kjærlighet til den falne skapning, var villig til å gå i synderens
sted, bære synderens byrde, gjennomgå synderens straff, påta synderens
forbannelse, dø synderens død i skam og angst og å gå ned i synderens
mørke grav.
Innvendingene
mot tilregnelsen blander seg med innvendingene mot stedfortredelse
i alle former. Stedfortredende lidelse er enda mer urimelig for
noen enn stedfortredende lydighet! Og innvendingene anklager det
første med like stor kraft som det sistnevnte.
Likevel anerkjenner
menneskelige lover begge. «Naturens lover» viser eksistensen av
begge. Og den guddommelige lov, tolket av den store lovgiver selv,
erkjenner begge. Mennesket er villig til å handle på prinsippet
om stedfortredelse eller representasjon av en annen i jordiske transaksjoner,
for eksempel betaling av gjeld, utførelse av plikt, eller arv av
eiendom. Men mennesket er ikke så villig til å innrømme det samme
i den store transaksjon mellom seg og Gud når det gjelder fordømmelse
eller rettferdighet.
Det han godtar
i timelige ting, forkaster han i åndelige som urettferdig og urimelig.
Dette å gi et menneske fordel for en annens gjerninger eller andres
lidelser, å behandle et menneske som ikke har betalt gjelden som
om han hadde gjort det, fordi en annen har betalt ham, godta juridisk
rett til at et menneske får stor rikdom eller eiendom uten å ha
fortjent den, men gitt som gave og frukt av en annens slit godtas
ikke åndelig sett.
Mennesket protesterer
ikke mot å motta noen av denne verdens goder fra en annen, selv
om de har ikke gjort noe for å fortjene, eller er uverdig i å få
dem. Men de nekter å godta Guds gunst, og stå rettferdig for hans
åsyn, på bakgrunn av hva en Stedfortreder har gjort og lidd. I jordiske
ting er de villige til å la seg representere av en annen, men ikke
i det himmelske. De mener det første er helt rettferdig og lovlig,
men det siste er absurd, en fornærmelse mot deres forståelse, og
en svekkelse av egen verdi!
Hvis de opphøyde
de himmelske velsignelser like mye som de jordiske, ville de aldri
ha hatt slike skrupler eller innvendinger mot å få noe fra en annen
som resultat av den annens gjerninger. Hvis Gud er villig til å
la Kristus representerer oss, skulle vi da nekte det?
Hvis Gud er
villig til å forholde seg til oss på grunn av Kristi lydighet, og
tilregne oss denne lydighet som om den var vår, skulle vi forkaste
en slik velsignelse, og kaller det urett og umulig?
Dette prinsipp
eller teori om stedfortredelse, at et menneske blir behandlet langt
mer enn det fatter, at en i kraft av en annens lovlige rett kan
bruke dennes navn og krav, gjennomsyrer alle jordiske transaksjoner.
Så hvorfor skulle ikke det samme gjennomsyre de himmelske?
Å fornekte en
«tilregnet rettferdighet» fordi ordet ikke aktuelt står i Skriften,
er uforstandig og svakt. Slike uttrykk som kristenhet, treenighet,
nattverd og fellesinspirasjon står heller ikke i Bibelen. Men selv
om disse ting ikke står direkte, er sannheten som disse ord dekker
mottatt som reelle, og brukt i hopetall uten skrupler.
Slik motsigelse
sier mer om en kranglete tankegang enn om en sannhetssøkende tro.
Å fornekte den
guddommelige «teori» eller lære om representasjon eller stedfortredelse
i og ved en annen, indikerer i mange tilfeller likegyldighet til
å ta imot denne velsignelse. Som regel fordi denne lære fullstendig
setter til side all høyhet eller fortjeneste fra vår side. Mennesket
vil vinne kongedømmet for seg selv, vil fortjene evig
liv. Det vil ikke få tilgivelse eller rettferdighet for intet,
fra en annen.
De vil ikke
stå i gjeld til en Stedfortreder for noe de er overbevist om at
de kan ordne selv, med sine personlige gjerninger. Fordi tanken
om tilregning eller stedfortredelse er usmakelig og ydmykende, kaller
de det absurd og urettferdig. Derfor nekter de en himmelsk arv på
slike vilkår, men i samme øyeblikk tar de gjerne imot jordisk gods
på vilkår som helt uavhengig av egen arbeidskraft eller godhet.
Dommeren må
enten rettferdiggjøre eller fordømme. Og dommeren er Herren! Det
er Hans yrke å fordømme, det er Hans yrke å rettferdiggjøre.
Han fordømmer
ikke ved å tilregne synden til den som står for Hans domstol. Han
rettferdiggjør ikke, ved å tilregne en rettferdighet til synderen
som Han så må frikjenne. Nei, det er som rettferdig dommer Han frikjenner.
Det er ikke slik at Han bare tilgir eller frikjenner. Han går langt
utover dette. Den vidunderlige måten Han har fått oppfylt kravet
om rettferdighet på, gjør Han i stand til å gi en rettferdig frifinnelse!
Det er ved tilregnelse
eller stedfortredelse av en rettferdig for urettferdige at Han kan
og må frikjenne. Og det er ved samme tilregnelse eller stedfortredelse
Han hever synderen opp i en mer strålende posisjon enn en frikjent.
Synderen blir tilregnet alt Guds Sønn eier, og derfor Hans uendelige
verdighet, fullkommenheten til alt det Han er og gjør! Dette gir
et krav på å bli behandlet langt bedre enn han ellers kunne i noen
annen omstendighet.
Noen kan ha
uttrykt denne overføring eller tilregning i for sterke og absolutte
uttrykk, som om vi virkelig er like rettferdige som Ham, like nær
Gud som Ham, under like uendelig kjærlighet fra Faderens som Ham.
Selv om det
kan ha blitt brukt for sterke uttrykk om dette, som kanskje unødig
har skapt grunn til krenkelser og innvendinger, er det allikevel
sant at fra det øyeblikk et menneske tror på Jesus Kristus, får
Guddommelig syndsforlatelse fra all skyld. Men ikke bare det. Det
blir legal eier av Jesu evige rettferdighet, alt som kalles rettferdighet!
Og denne synder blir heretter behandlet av Gud i henhold til den
fullkommenhet som den fullkomne Ene har skaffet! «For likesom Han
er, slik er også vi i DENNE verden» (1. Joh. 4:17b). Det betyr jo
at vi, selv nå, i vår stand av ufullkommenhet, selv om vi er mennesker
med urene lepper, og bor blant et folk med urene lepper. Så står
det allikevel skrevet: «Så er det da (NÅ -selv nå
(KJV) ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom.
8:1). Ikke bare er vi «fridd fra vreden som kommer» (1. Tess. 1:10),
fridd fra «dommen» (Joh. 5:24), «rettferdiggjort fra alt» (Apg.
13:39), men vi er blitt RETTFERDIGE FOR GUD» i Jesus (2. Kor. 5:21,
KJV).
Den blir lovmessig
vår, vår i alle juridiske meninger, like effektiv som om den fra
først til sist var vår egen gjerning.
Oppgjøret er
en realitet mellom synderen og Gud, og bærer med seg alle juridiske
konsekvenser. Akkurat som om synderen virkelig hadde betalt sin
egen gjeld, og fått en rettslig frikjennelse fra alle ytterligere
krav! En godkjent og underskrevet kvittering fra Han som synderen
skyldte den store gjeld.
Oppgjøret er
noe som alle berørte parter har samtykket i, og som helt sikrer
at ingen lider skade for. Nei, som alle har fått kraftig nytte av,
enn ved et mere direkte, der partene straffes som egne personer.
Når ingen lider urett, og når mer enn rettferdighet er gjort for
alle, når ingen er svindlet, men hver av partene får mye mer enn
sin del, hvor tåpelig, hvor absurd er det da å tale om tilregnelse
som et brudd på loven, og en undergravelse av prinsippet om rettferdig
styresett!
Oppgjøret er
ikke en likegyldighet ovenfor synden, eller opphevelse av skillet
mellom rettferdighet og urettferdighet. Det er noe, som av alt som
kan tenkes, det mest egnede til å vise den ondes ondskap, syndens
ondskap! Det viser det Guddommelige hat mot alt som ikke er fullkomment,
selve synet Gud har til sin lov. Det viser Hans forferdelige forståelse
av rettferdighet. Det viser Hans vilje til for enhver pris, - selv
om det koster Hans Sønns død - å sikre et rettferdig grunnlag for
hele universet, som allikevel helliger Hans evige trone. Hvis Guds
Messias i sitt sorgtunge liv her nede, bare var et eksempel på et
lidende menneske, eller en modell på tålmodig ro under alt som var
galt, ville ikke noe av det hjulpet eller sikret synderens rettferdighet.
Da ville bare
synderen ha vært en del av en forvirret og uordnet verden, der alt
har brutt løs fra sitt anker, og styrtet med de andre i et uhåndterlig
kaos, uten utsikter til å bli berget. Da ville han vært et eksempel
på den ondes komplette triumf, mer av Satan enn Gud. En som var
et bevis på at Gud hadde mistet kontrollen over sin egen verden.
At synden var blitt større enn at Gud kunne regulere eller utrydde.
At det ytterste Gud kan gjøre, er å skape et sjeldent eksempel på
lidende hellighet, som Han lar verden trå på uten straff. At rettferdigheten,
etter mange år med forakt og hån, må trekke seg bort i ytterste
hjelpeløshet, og la det onde styre ukontrollert.
Hvis korset
bare er en enkel utstilling av selvoppofrelse og tålmodig saktmodighet,
så er verdens håp borte.
Vi har alltid
ment at det var Guds hensikt i forbindelse med Hans hellige, lidende
syndebærerverk, at synden ikke fikk utvikle seg. At Hans verk ville
styrte den og feie jorden ren for dens ondskap, både moralsk og
fysisk.
Men hvis den
korsfestede Kristus bare var et selvfornektende menneske, har vi
intet å styrte det onde med. Igjen og igjen har vi i stedet blitt
vitne til, at når en helt eller martyr hevet seg for å protestere
mot og utrydde det onde, og i liv og død vitne for sannhet og rettferdighet
– hva skjedde? Alt var forgjeves.
Stedfortredelse
eller tilregnelse er, i alle sine aspekter og i alle parters interesse,
riktige og edelt rettferdige. Det gir en rettferdig kanal der Guds
frie kjærlighet kan strømme ned til mennesket. Den gir et rettferdig
grunnlag for benådning av synd. Det sikrer en rettferdig velkomst
for synderen som kommer tilbake.
Den gjør begrunnelsen
for rettferdigheten enda mer rettferdig enn Hans fordømmelse ville
vært, mens den gjør fordømmelsen av den dømte ikke bare dobbelt
rettferdig, men er samtidig et bevis på Hans uendelige og uforanderlige
rettferdighet.
Det kan ikke
være noen rettferdiggjørelse uten en slags rettferdighet. Og i henhold
til denne rettferdighets natur eller verdi, vil rettferdiggjørelsen
bli.
Begrunnelsen
for dette vil nødvendigvis ta del av verdien i den rettferdighet
som rettferdiggjør. Hvis rettferdigheten er fattig og endelig, vil
vår stilling som mennesker være den samme. Hvis den er ærefull og
guddommelig, så vil vår stilling også være slik.
Gud må handle
med oss i henhold til hvordan vår rettferdighet er, og må ta hensyn
til de krav denne rettferdighet kan ha, hos alle som aksepterer
å bli behandlet i henhold til denne verdi. Han behandler alle troende,
uansett hvor svak hans tro er, i samsvar med kravene til rettferdighet.
Alt det denne rettferdighet kan gi oss, det vi ber om og forventer
av Ham, det vil Gud sikkert gi. Han som vi i troen aksepterer å
bli representert av og ved, legger våre bønner i sitt navn, og i
dette navn er de uimotståelige for Gud.
Vårt legale
ansvar som overtredere av loven er overført på Ham, og Hans legale
krav som lovens oppfyller, tilregnes oss. Dette er ikke en overføring
av tegn eller et bytte av personer, men en overføring av forpliktelser,
et bytte som en juridisk rett krever. Svært slående er tilfellet
mellom synderen og Gud vist i vår Herres lignelse om de to skyldnere.
Det står om dem: «Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav
han dem begge gjelden» (Luk. 7:42).
Her ses vår
totale konkurs, og hele Guds frifinnelse. Hva kan loven gjøre oss
etter dette? «Det er Gud som rettferdiggjør». Vi er konkurs. Alle
våre aktiva betyr intet. Gud ser at det er tilfelle, har medynk
med oss, og ordner alt.
Skjellsordet
«fiktivt», som noen bruker om denne tilregnelsen eller stedfortredelse
trenger ikke bry eller alarmere oss.
«Kan vi helt
forstå og ordne opp med de abstrakte prinsipper som et slikt oppgjør
medfører»? Men, «Bærer det med seg noen juridiske konsekvenser,
etter at vi er satt i en ny stilling overfor Gud. Og i vår kontakt
med Gud, har vi da rett til å påberope oss retten til Jesu uendelig
fullkomne liv? Det Han har betalt med sitt liv og død, på vegne
av dem som ikke hadde noe å betale med»?
Dermed er det
«nåden som hersker ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus,
vår Herre» (Rom. 5:21). Det er altså «gjennom» denne rettferdighet,
og «ved» vår Jesu Kristi, vår Herres rettferdighet alt dette skjer.
Dette er det eneste aktive og effektive middel: (1) Gud er rettferdiggjøreren,
(2) Kristus er årsaken og (3) rettferdigheten er midlet. Guds frie
kjærlighet har funnet en rettferdig kanal, der Hans velsignelse
kan flyte fritt til alle ugudelige.
Alt det de troende
får, mottar de i NÅDE. Likevel er det like sant at alle som tror,
mottar rettferdighet fra en rettferdig Gud. Og Han må handle i henhold
til de krav denne rettferdighet stiller, siden der er absolutt og
guddommelig fullkommen.
Den som nekter
å være representert av en annen for Gud, må representerer seg selv.
Han må nærme seg Gud i hva han er i seg selv, eller hva han har
gjort. Hva resultatet blir da, får hans egen samvittighet fortelle
ham, hvis han ikke tror den Hellige Ånds uttrykkelig erklæring,
at «gjennom Ham (Kristus) har vi begge adgang til Faderen i en Ånd»
(Ef. 2:18).
Eller hør Kristi
eget ord om dette: «Jeg er veien», og «jeg er døren» (Joh. 10:9,
14:6).
De som er bevisst
om at de ikke passer i Guds nærhet, på grunn av sin ufullkommenhet,
men er villig å være representert ved Guds Sønn. Som er villig til
å la en stedfortreder tilfredsstille alle guddommelige krav og fortjeneste
for seg, la ham vite at Gud er villig til å motta ham med all sin
ufullkommenhet. Dette for Jesu fullkommenhet, som legalt blir overført
til ham av den rettferdige Gud og dommer. At Gud gir ham en rettferdighet
som ikke bare er tilstrekkelig til å fjerne all hans skyld og sone
hans straff helt ut, men også opphøye ham til en ny stilling og
verdighet, som han umulig kunne skaffe ved egne gjerninger, bønner
eller godhet.
«Kristus er
alt og i alle» (Kol. 3:11).
De som vet dette,
vet hva som fullt ut tilfredsstiller og gleder. De som vet dette
best har den dypeste og sanneste fred! For de har lært hemmeligheten
av alltid å være en synder, men samtidig alltid rettferdig. Alltid
ufullstendig, samtidig alltid fullkommen. Alltid tom, og samtidig
alltid full. Alltid fattig, og samtidig alltid rik.
Vi har enda
ikke sagt om hemmelighetens fylde: «Drikk dypt eller smak ikke»!
For selv å smake er velsignet. Men vi sier: Drikk dypt. For den
som drikker dypest er den lykkeligste samt det mest hellige menneske
(24).
Anerkjennelse
av vår Herre Jesu Kristi fullkommenhet som sin personlige, uklanderlige,
offisielle kledning, og stedfortredende verdi, er det eneste som
kan tilfredsstille synderens hjerte og samvittighet. Det tilfredsstiller
hjertet ved å vise det sikreste og mest elskelige som et hjerte
kan hvile på. Og den skjelvende samvittighet blir tilfredsstilt
ved å gi den det eneste som kan fjerne alle mulige grunnlag for
krav.
Sant kjennskap
til den person som er «Guds Messias», være tilfreds med Hans fullendte
offer, og ha en levende tilknytning til Ham, er det eneste som kan
møte den onde tilstand som mennesket har sunket i. Det er det eneste
som kan løfte ham ut av den fryktelige brønn (graven) og ut av den
den gjørmete leire. Den setter hans fot på den evige klippe.
Den reiser ham
opp til en plass med fred og hellighet og denne plass er mer dyrebar
enn noe annet som kunne bli gitt Adams falne slekt.
«Han som ikke
visste av synd, ble gjort til synd for oss». På dette grunnlaget
kan vi stole i all evighet. At ansvaret for all vårt juridiske plikt
ble lagt på en guddommelig stedfortreder er det som bringer oss
befrielse. Dette ansvaret var stort, og vi kunne aldri lykkes med
å kvitte oss med dem.
For alt må møtes
fullt ut. Og slike rettslige krav som er reist mot synderen kan
ikke fravikes. De er rettferdige krav, og må avgjøres rettferdig.
Gud tilbyr å ordne dem for oss, ved å overføre dem til en som kan
stå til ansvar for dem. Grunnlaget for dette evige oppgjør ble lagt
på korset, og på dette grunnlag er Gud villig til å behandle syndere,
for fullstendig å tilgi og slette alle deres forpliktelser.
Det andre mennesket
kom, den rettferdige, for å bruke sin rettferdighet til å gjenopprette
det som det første mennesket, den urettferdige, hadde gjort med
sin urettferdighet. Syndens makt var slik at det tok trettitre år
med rettferdighet å gjenopprette det urettferdige mennesket hadde
gjort og kommer til å gjøre. En ulydighet mot en lov hadde gjort
alt det onde; en levetid i lydighet til hele Guds lov er nødvendig
for å gjenopprette. Bare ved dette kan man bli tilregnet den rettferdighet
som Gud kan akseptere, og loven anerkjenne ham som berettiget til
velsignelse.
Vår menneskelige
karakter blir ikke overført til Kristus, men det vi skylder. Ved
å godta Guds metode med overføring, fullføres et bytte der vi blir
frifunnet fra all skyld, og kommer inn i en tilstand der det «ikke
er fordømmelse». Synden blir tilregnet Kristus som vår stedfortreder,
og Hans rettferdighet tilregnes oss. Dette gir en reell utfrielse,
fred, og evig liv.
«Arbeid derfor
flittig, ikke bare i fristelsens tid, men også i fare, konflikt
og død, når din samvittighet er grundig skremt med minnet om dine
tidligere synder, og djevelen angriper deg med stor kraft. Han kommer
til deg med hauger, flommer, og hele hav av synder, for å skremme
deg til å trekke deg bort fra Kristus, og å drive deg til fortvilelse.
Da, sier jeg, skal du med en viss sikkerhet være i stand til å si,
at Kristus, Guds Sønn ble gitt, ikke for de rettferdige og hellige,
men for de urettferdige og syndere.
Hvis jeg var rettferdig, og ikke hadde synd,
trengte jeg ikke Kristus til å være min forsoner. Hvorfor da, du
gretne Satan, vil du gjøre meg hellig, og søke rettferdighet i meg
selv, når jeg i meg selv vet at jeg ikke har noe i meg annet enn
synder, og mest av alvorlige synder? Ikke simulerte eller tenkte
synder, men slike som er mot den første tavle: Egen fornuft, utroskap,
tvil, fortvilelse, forakt for Gud, hat, uvitenhet, spotte Gud, utakknemlighet,
misbruk av Guds navn, avsky, forakt for Guds Ord og lignende» (Luther).
Ikke
troen, men Kristus
Vår rettferdiggjørelse er det direkte resultat
av å tro evangeliet. Vårt kjennskap til vår egen rettferdiggjørelse
kommer fra å tro Guds løfte om at Han rettferdiggjør hver den som
tror dette glade budskap. For det er ikke bare et Guddommelig vitnesbyrd,
men det følger med et løfte som garanterer evig liv til alle som
tar imot dette vitnesbyrd.
Det er først
et trodd evangelium, og så et trodd løfte. Det sistnevnte blir og
kalt "tilegnelse", som tross alt, ikke er annet enn å
godta løftet slik det overalt er kombinert med evangeliets budskap.
Det trodde evangeliet frelser, men det tilegnede løftet forsikrer
oss om denne frelse.
MEN
legg merke til at det er IKKE troen som er vår rettferdighet!
Det er en tilegnet
rettferdighet (Rom. 4:5), ikke en fortjent. For i så fall ville
det være noe som måtte gjøres av mennesket. Men det ville være uforenlig
med Guds Sønns rettferdighet, det som er "rettferdigheten av
tro". Troen forbinder oss med Hans rettferdighet, og er derfor
helt forskjellig fra den. Å blande den med noe som helst annet er
å undergrave hele evangeliet om Guds nåde. Troen må alltid
være noe annet enn det vi tror på.
Gud regner de
troende som om de har gjort all rettferdighet, selv om de ikke har
gjort noe som helst slikt, og selv om deres tro ikke er rettferdig.
I denne forstand er troen tilregnet oss, for å rettferdiggjøre oss
så vi kan bli "rettferdiggjort ved tro". Troen rettferdiggjør
ikke som en gjerning, men rett og slett fordi det er båndet mellom
oss og Stedfortrederen. I en forstand et meget tynt bånd, men sterkt
som stål i en annen. Kristi verk for oss er gjenstanden for
tro. Åndens verk sørger for at denne tro kommer ved Ordet. Og så
kommer fred og rettferdiggjørelse. Uten at staven hadde slått klippen
ville ikke vannet vellet ut, men det var klippen, og ikke stangen,
som inneholdt vann.
Den som brakte
offeret inn i tabernaklet skulle legge hånden på hodet av sauen
eller oksen, ellers ville ikke Gud ha akseptert offeret i stedet
for ham. Men det at han la hånden på hodet, var ikke det samme som
selve offeret hånden ble lagt på.
Israelittene
som var bitt, skulle se på den oppløftede kobberslangen for å bli
helbredet. Men det at han så, var ikke kobberslangen. Vi kan nok
si at det var hans syn som helbredet ham, som Herren sa: "Din
tro har frelst deg", men dette er billedspråk. Det var ikke
hans handling som helbredet ham, men det han så på!
Så troen er
ikke vår rettferdighet. Den knytter oss bare til Den rettferdige,
og gjør oss delaktige i Hans rettferdighet!
For å bruke
en vanlig talemåte blir troen ofte hevet til noe stort; mens egentlig
er den intet annet enn vårt samtykke til å bli reddet av en annen!
Troens antatte størrelse blir regnet fra den
storhet som troen skal gripe, fra den storhet rettferdigheten har
som den godtar. Men dens storhet er ikke sin egen, men storheten
til Ham som den knytter oss til.
Troen er ikke
vår lege, den bare bringer oss til legen.
Troen er ikke
en gang vår medisin, den bare gir medisinen. En guddommelig medisin
som allerede er gjort ferdig av Ham som "leger
alle dine sykdommer". I all vår tro, la oss huske Guds
ord til Israel: "Jeg er Herren, din lege" (2. Mos. 15:26).
Vår tro er ikke noe annet enn å berøre eller
tilegne oss Jesus. Hva er i virkeligheten dette, annet enn at Han
har berørt oss?
Troen er ikke
vår Frelser. Det var ikke troen som ble født i Betlehem og døde
på Golgata for oss. Det var ikke troen som elsket oss og ga seg
selv for oss. Det var ikke troen som bar våre synder på sitt eget
legeme opp på treet, som døde og stod opp igjen for våre synder.
Troen er en ting, Frelseren er noe helt annet. Troen er en ting,
korset noe annet. La oss ikke blande dette, ei heller tillegge en
fattig, ufullkommen, menneskelig gjerning til det som utelukkende
tilhører den levende Guds Sønn.
Troen er ikke
fullkommen. Og det er bare ved fullkommenhet vi kan bli frelst,
enten ved vår egen eller en annens. Det som er ufullkomment kan
ikke rettferdiggjøre, og en ufullkommen tro kunne aldri på noen
måte skaffe en slik rettferdighet. Noe som skal rettferdiggjøre
må være fullkomment. Like fullkomment som "et ulastelig og
lyteløst lam".
En ufullkommen
tro kan sende og feste oss til en annens fullkommenhet. Men den
kan ikke selv gjøre noe (godt) for oss, enten det gjelder å beskytte
oss fra vreden eller sikre en guddommelige frifinnelse. All tro
er ufullkommen!
Vår sikkerhet
er at det ikke betyr noe hvor dårlig eller svak vår tro er. Hvis
den tar sin tilflukt til den ENE fullkomne og alt er vel. Det gir
alle Hans dyder og fortjenester, og frelser oss. Den minste ufullkommenhet
i vår tro, hvis den var vår rettferdighet, ville være dødelig for
ethvert håp.
Men en ufullkommen tro, selv om den ikke er
annet enn tilnærming eller kontakt mellom oss og Stedfortrederens
fylde, er ingen hindring for at Han gjør oss delaktige i sin rettferdighet.
Gud har spurt etter og gitt en fullkommen rettferdighet. Han spør
aldri, eller forventer en fullkommen tro. En mugge av leire kan
frakte vann til tørste lepper like godt som en av gull! Selv et
ødelagt kar, om det bare var et skår, "et skår til å …… øse
vann med av brønnen" (Jes. 30:14), så er det tilstrekkelig.
Så en svak, veldig svak tro, vil allikevel gi oss Guds Sønns rettferdighet.
Troen kan kanskje bare rope: "Herre, jeg tror, hjelp min vantro".
Troen tilfredsstiller
ikke Gud. Ikke på noen måte kan troen sies å tilfredsstille Gud,
eller tilfredsstille loven. Men vi trenger at vår rettferdighet
kan tilfredsstille. Noe som er ufullkomment kan ikke tilfredsstille
og da troen er menneskelig, kan den umulig tilfredsstille, noe som
må være fullkomment. Det som tilfredsstiller må være i stand til
å bære vår skyld. Og skal noe bære vår skyld, må det ikke bare være
fullkomment, men Guddommelig!
Det er en Syndebærer
vi trenger, og vår tro kan ikke bære den aller minste synd. Troen
kan ikke sone skyld, skaffe soning, betale straff, rense bort flekker
eller skaffe noen rettferdighet. Den bringer oss til korset, der
det er bot, soning, betaling, rensing og rettferdighet. Men i seg
selv har den ingen fortjeneste eller dyder.
Troen er ikke Kristus, heller
ikke Kristi kors. Troen er ikke blodet, ikke offeret, ikke alteret,
ikke rensekaret, ikke nådestolen og heller ikke røkelsen. Den gjør
ikke selv noen gjerning, men godtar de gjerninger som ble gjort
for mange århundrer siden. Den renser ikke, men leder oss til kilden
som er åpnet for synd og urenhet. Det skaper ikke, men lenker oss
til de nye ting som ble skapt da "en evig rettferdighet ble
ført fram" (Dan. 9:24).
Og etter hvert
som troen fortsetter, er den alltid som en tiggers utstrakte hånd,
aldri et rikt menneskets. Alltid kjettingen, aldri ankeret. Alltid
dørhandtaket, ikke døren, enten det er døren til et palass eller
et vanlig hus. Alltid tjenerinnen, ikke hustruen. Alltid gitteret
som slipper inn lyset, ikke selve solen.
Uten verdi i
seg selv, men den knytter oss til den evige verdi fra Ham som Faderen
har sin glede i. Når troen knytter oss til Ham, vises vi fullkomne
for Gud i en annens fullkommenhet. Selv om troen er ikke fundamentet
i Sion, bringer den oss til dette fundament, og holder oss der,
"grunnfestet og faste" (Kol. 1:23), og ikke lar oss rokke
fra det håp som evangeliet gir.
Selv om troen
ikke er selve "evangeliet", det "glade budskap",
får de troende disse Guds gode, evige sannheter, og kan la sjelen
fryde seg i dem. Selv om troen ikke er selve brennofferet, kan den
stå og se på flammen som stiger opp og forsikrer oss om at vreden
som skulle ha fortært synderen har falt på Stedfortrederen.
Selv om troen
ikke er selve "rettferdigheten", er den båndet mellom
den og oss. Troen ser vår nåværende stilling for Gud i fullkommenheten
av Hans egen Sønn. Den forteller oss at vi også i tiden som kommer,
eier samme fullkommenhet til evig tid! Den forteller og at vi er
avhengig av den uendelig, for denne rettferdighet kan aldri endres.
For vi skal aldri kle av oss denne Kristus som vi ikledde oss da
vi kom til tro på Han (Rom. 13:14, Gal 3:27). Denne guddommelige
kledning er "evig". Den blir aldri gammel, den kan ikke
ødelegges og dens skjønnhet visner aldri bort.
Troen leder
oss aldri bort fra det kors den først ledet oss til! Noen i vår
tid (1850!) taler som om vi må forte oss forbi korset og legge det
bak oss. At korset har gjort alt det kunne gjøre for oss, da vi
første gang kom under dets skygge. Nå kan vi forlate det og fortsette
videre, for det å bli ved korset er å være barn, ikke voksne.
Men hva er korset? Det er ikke bare en trestolpe,
eller en imitasjon av den, slik som katolikkene bruker det. Slik
kan vi trygt legge bak oss. Vi trenger ikke slå opp våre telt på
det bokstavelige Golgata, eller i Josefs hage. Men den store sannhet
som korset omhandler kan vi ikke forlate mer enn vi kan forlate
det evige liv. I denne forstand, ville det å snu ryggen til korset
være det samme som å snu ryggen til den korsfestede Kristus. Til
å gi opp vår forbindelse med Lammet som ble slaktet.
Den store sannhet
er, at alt Kristus gjorde og led, fra krybbe til grav, danner en
strålende helhet, og intet av det kan noen sinne bli unødvendig
eller overflødig! Intet av det kan noen gang forlates uten å tape
alt.
Jeg står alltid
ved krybben, men likevel vet jeg at kun inkarnasjonen ikke kan frelse!
Alltid i Getsemane, men likevel tror jeg at dødskampen der ikke
gjorde alt. Alltid ved korset, med mitt ansikt mot det, og mitt
øye på den korsfestede, og overbevist om at offeret der ble gjennomført
en gang for alle. Alltid står jeg å ser inn i graven, selv om jeg
gleder meg over at den er tom, og at "Han er ikke her, han
er oppstått"! Alltid sitter jeg (med engelen) på steinen som
ble rullet bort, ser likklærne, og realiserer en oppstanden Kristus,
at Han er steget opp og går i forbønn for oss hos Herren.
Uansett er det
ingen som helst grunn til å legge noen del av min Herres liv eller
død bak meg, men ustanselig holde min forbindelse med Ham. Han som
ble født, levde, døde, ble begravet, og sto opp igjen. Og fra hver
del trekker jeg ut ny velsignelse hver dag og tid.
I sin naturlige
ånd med egenrettferdige loviskhet, har mennesket alltid prøvd å
komme bort fra Kristi kors og dets fullkommenhet. Sette opp et annet
kors i stedet, sette opp bilder eller ornamenter mellom seg selv
og det, forandre dets sanne mening til noe mer tiltalende og passende
for sin smak, eller overføre korsets kraft til en viss handling,
ytelse eller følelse av sitt eget.
Dermed blir
korsets enkelhet eller virkelighet opphevet, og dets frelsende kraft
fornektet. For enten frelser korset totalt, eller ikke i hele tatt!
Vår tro deler ikke frelsesverket mellom egne gjerninger og korset.
Det er bare erkjennelsen av korset som frelser, og det frelser alene.
Troen legger intet til korset, ikke en gang til dets helbredende
kraft.
Den stoler på
fylden, tilstrekkeligheten, og fullkommenheten til det arbeidet
som ble gjort der, og byr gjerningsånden slutte med sitt arbeid
og gå inn til hvilen. Troen kommer ikke til Golgata for å gjøre
noe. Den kommer for å se det strålende verk av ALT DET SOM ER GJORT,
og akseptere denne ferdigstillelse uten betenkelighet. Den lytter
til at Syndebæreren roper "Det er fullbrakt", og sier:
"Amen"!
Der troen begynner,
der ender alt arbeid, og da mener jeg "for "liv og benådning.
Troen er hvile, ikke slit og møye.
Tro er hvile,
ikke slit. Det er å gi opp all tidligere, slitsom innsats for å
gjøre eller føle noe godt for å få Gud til å elske og tilgi. Og
isteden, rolig motta den sannhet man så lenge har avvist: At Gud
ikke venter noen slike lokkemidler, men elsker og benåder av sin
egen gode vilje! Og Han viser denne gode vilje mot alle syndere
som vil komme til Ham på denne bakgrunn, så de kaster sine egne
forestillinger eller godhet, og stoler på den frie kjærlighet fra
Ham som elsket verden så høyt at Han ga sin enbårne Sønn.
Tro er anerkjennelse
av det totale fravær av all godhet i oss, og erkjennelsen av korset
som den eneste erstatning for alt vi trenger. Troen frelser, fordi
den eier en fullstendig frelse som en annen har gjort, og ikke fordi
den selv bidrar noe til denne frelse. Det er intet skille, eller
noen del av vårt verk mellom vår egen tro og Ham vi tror på.
Hele verket
er Hans fra først til sist, ikke vårt! Troen tror ikke på seg selv,
men på Guds Sønn. Lik tiggeren må den få alt, men kan ikke gi noe.
Den samtykker i å være en evig skyldner som
alltid trenger Guds frie kjærlighet. Dens hvilested er grunnsteinen
lagt i Sion. Den fryder seg i en annen, ikke i seg selv. Dens sang
er: "Frelste han oss, ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde
gjort, men etter sin miskunn".
Kristus korsfestet må være hovedsaken i vår
tale, og substansen av vår tro, fra først til sist.
Ikke på noe tidspunkt i en helgens liv slutter
han å trenge korset. Til tider kan den troende føle større behov
for det, som i åndelig forvirring, i konflikt med det onde, ved
synd, tvil på inkarnasjon, om Jesu dødskamp i hagen, om Hans oppstandelse,
eller håpet om det lovede land, der en skal bli herliggjort blant
Hans hellige.
Spørsmålet er
aldri: "Hvilke sannheter skal vi tro, men hvilke sannheter
skal vi tro til vår RETTFERDIGGJØRELSE"?
At Kristus kommer
igjen i herlighet og i majestet, som dommer og Konge, er en artikkel
i den kristne tro. De som ikke tror dette, får oss nesten til å
tvile på deres kristendom. Likevel blir vi ikke på noen måte rettferdiggjort
av å tro denne gjenkomst, men alene ved Hans første komme. Vi tror
på Hans himmelfart, men vår rettferdiggjørelse er ikke forbundet
med den. Vi tror på Hans oppstandelse, men vi blir ikke rettferdiggjort
ved å tro på den, men ved troen på det Han har gjort. Spesielt Hans
død, som en gang gjorde Ham både til vår soning og vår rettferdighet.
"Han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår
rettferdiggjørelse" (Rom. 4:25)
Hans oppstandelse
var det synlige bevis på en allerede fullført rettferdiggjørelse.
"Kraften
av Hans oppstandelse" (Fil. 3:10) viser ikke til soning, benådning,
eller forsoning, men til vår fornyelse i ånden. Til at vi blir gjenfødt
"til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde"
(1. Pet. 1:3).
Det som er innvendig, slik som vår levendegjørelse,
vår styrke, vår fornyelse, har nok sammenheng med Hans oppstandelse
og oppstandelseskraft. Men det som er utenfor oss, slik som Guds
tilgivelse, dom, og aksept, må forbindes med korset alene.
Læren om at
vi blir rettferdiggjort ved en inngytt oppstandelses-rettferdighet
i oss, eller som det kalles, inngytt rettferdiggjørelse i en oppstanden
Kristus (*25), er en klar undergraving av Kausjonistens verk da
"Han døde for våre synder, i henhold til Skriftene", eller
da "Han har fridd oss fra våre synder med sitt blod",
eller da Han ga oss kapper "renset hvite i Lammets blod".
- Det
er blodet som rettferdiggjør (Rom. 5:9).
- Det
er blodet som gir samvittigheten fred, renser den fra døde gjerninger
så
vi kan tjene den levende Gud (Hebr. 9:14).
- Det
er blodet som gir oss frimodighet til å gå gjennom forhenget inn
i det
Aller Helligste, og fram
til den stenkede nådestol. Det er blodet vi drikker for å slukke
vår tørst (Joh. 6:55).
- Det
er blodet som gjør at vi har fred med Gud (Kol. 1:20).
- Det
er ved blodet som vi har forløsning (Ef. 1:7), som bringer oss nær
(Ef. 2:13), og som vi blir helliggjort ved (Hebr. 13:12).
- Det
er blodet som er seglet på den evig pakt (Hebr. 13:20).
- Det
er blodet som renser oss fra all synd (1. Joh. 1:7), som gir oss
seier (Åp. 12:11), som gir oss samfunn med Kristus (1. Kor. 10:16).
- Det
er blodet som er kjøpesummen eller løsepengen i Guds menighet (Apg.
20:28).
Blodet og oppstandelsen
er helt forskjellige ting. For blodet er døden, og oppstandelsen
er livet.
Legg merke til
at i hele 3. Mosebok er det intet som taler om oppstandelse i noen
del av offeret. Det taler bare om dets død. Alt som er nødvendig
for en synders benådning, rettferdiggjørelse, rensing og fred vises
tydelig i dette symbol, og at dette symbol dør på alteret. Rettferdiggjørelse
ved noe som helst inngytt eller iboende rettferdighet er helt uforenlig
med tabernaklets tjeneste, mest av alt en rettferdiggjørelse ved
en inngytt oppstandelses rettferdighet.
Ofrene er Guds
symbolske framstilling av måten en synder kan nærme seg Gud på og
få Hans aksept. Og det forekommer ingen oppstandelse der. Hvis begrunnelsen
skulle være i en oppstanden Kristus, ville det sikkert blitt åpenbart
for Israel. Alle de mangfoldige, minutiøst detaljerte offer svarte
aldri på spørsmålet: Hvordan kan man bli forlikt med Gud? De kunne
heller ikke gi de gamle tilbedere noen ide om måten Gud kunne rettferdiggjøre
den ugudelige.
Det som er en
hemmelighet blant hedningefolkene: "Kristus i dere, håpet om
herlighet" (Kol. 1:27), er en velkjent og velsignet sannhet.
Men Kristus I OSS, som vår rettferdiggjørelse, er en ruinerende
feil! Noe som leder mennesket bort fra en korsfestet Kristus. Bort
fra en Kristus som er korsfestet FOR OSS. Kristus for oss er EN
sannhet. Kristus i oss er noe ganske annet.
Å blande disse,
eller bytte dem, er å oppheve Stedfortrederens fullførte verk. La
det være gitt at Kristus i oss, er kilden til hellighet og frukt
(Joh. 15:4). Men la oss først og fremst huske at det er Kristus
FOR OSS, som er vår soning, vår rettferdiggjørelse, vår rettferdighet.
Den oppstandne Kristus i oss, som vår rettferdiggjørelse, er en
moderne teori (i 1850!) som undergraver korset. Renselsen, tilgivelsen,
forsoningen og begrunnelsen til alt, kommer fra verket på korset,
ikke fra oppstandelsen. Den døende Kristus avsluttet arbeidet for
oss som alle de ovennevnte fordelene flyter fra. Den oppstandne
Kristus bare forseglet og brukte det som Han, tre dager før, han
hadde gjort en gang for alle.
Det er like
utrolig, at i Herrens nattverd (i påsken) er det heller ingen referanse
til oppstandelsen. Det brutte legeme og det utøste blod er Alfa
og Omega i denne forordning. I det har vi fellesskap (ikke med Kristus
som oppreist og æret, men) med Kristi legeme og Kristi blod (1 Kor.
10:16), altså Kristus på korset. "Gjør dette til minne om meg".
"Så ofte som dere eter dette brød, og drikker denne kalk, forkynner
dere Herrens død inntil Han kommer".
Hvis vi har
vært ved korset - så går forbi det og legger det bak oss - at det
ikke lenger er nødvendig - at vi blir rettferdiggjort ved en oppstanden
Kristus i oss - da har vi i sannhet et problem. La dem som holder fast på denne dødelige
feil, fortelle oss hvorfor alle referanser til oppstandelsen er
utelukket fra nattverden, og hvorfor det kun henvises til Herrens
død ved nattverdbordet.
Å ha "livet
i en oppstanden Kristus" er en annen måte å uttrykke samme
feil.
Hvis man med
dette bare mente at oppstandelsen var en kanal eller instrument
der liv og begrunnelse er sikret oss på og ved korset, slik som
når apostelen taler om at vi er "gjenfødt til et levende håp
ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde", eller når det sies
at vi er "oppreist med Kristus", så ville vi ikke motsette
oss slike fraser.
Men når vi finner
det brukt som uttrykk for å fjerne disse fordelene fra korset, og
utelukkende ta dem fra oppstandelsen, så fordømmer vi det som usant
og mot skriften. La oss høre Herrens ord om dette "livet":
"Og det brød som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for
verdens liv" (Joh. 6:51).
"Dersom
dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere
ikke liv i dere! Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har
evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag. For mitt kjød
er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke. Den som eter
mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham"
(Joh. 6:53-56).
Dette er garantert ikke lære om "liv i
en oppstanden Kristus", eller "en oppreist Kristus i oss,
som vår rettferdiggjørelse og liv". Jeg går ikke inn på tolkninger
av disse vers, jeg bare siterer dem. Og de vitner om korset! De
peker på det brutte legeme og det utøste blod som vår daglige mat,
vår livslange fest, som gir oss det liv Menneskesønnen, ved sin
død, har skaffet oss. Hans kjød gir liv, Hans blod gir liv, og dette
skjer ikke bare en gang, men til evig tid.
Det er ikke
inkarnasjon på det ene siden, eller oppstandelsen på den andre,
som vi skal mate oss med, og som skaper liv. Det er det som ligger
mellom disse, Guds Sønns død, Hans død som vårt offer.
Det er ikke
personligheten eller livshistorien til Guds Messias som gir nytt
liv og næring til våre sjeler, men blodsutgytelse. Det er ikke slik
at vi skal skille de to første fra det siste, men det er det sistnevnte
som vi spesielt skal mate oss ved alle dagene i våre liv.
"Vårt påskelam
er jo slaktet: Kristus". Derfor kan vi hvile, beskyttet av
påskeblodet, og kan ete påskelammet med usyret brød og bitre urter,
fra dag til dag. "La oss holde høytid" (1. Kor. 5:8).
Uansett hvor vi er, la oss holde den. For vi bærer vårt påskelam
med oss, alltid rede, alltid friskt. Med ombundne lender og stav
i hånden, som pilegrimer, beveger vi oss gjennom den grove eller
glatte ørken, med vårt ansikt vendt mot det lovede land.
Påskelammet
er KRISTUS KORSFESTET. Det er som det Han er vår beskyttelse, vår
benådning, vår rettferdighet, vår mat, vår styrke og vår fred. Fellesskap
med Ham på korset er hemmeligheten til et velsignet og hellig liv.
Vi mettes ved det som har gått gjennom ilden, på det som har kommet
fra alteret. Ingen annen mat kan levendegjøre eller holde oppe det
troende menneskets åndelige liv. Det ubrutte legeme vil ikke være
tilstrekkelig, ei heller det oppstandne eller ærede legeme.
Guds Sønns brutte
legeme og utøste blod er den mat som vi holder festmåltid med. Og
det er i skyggen av korset vi setter oss ned for å ta del i dette,
og finner ny styrke for vår daglige reise og styrke for vår krigføring.
Hans kjød er i sannhet mat og Hans blod er i sannhet drikke.
Hva
Stedfortrederens oppstandelse har gjort
Døden er ikke
det samme som oppstandelsen. Og fordelene til Garantistens død er
ikke det samme som de fra Hans oppstandelse. Dog, la oss ikke overse
de "herlige ting" som tales om de siste.
Vårt rettferdiggjorte
liv, eller vårt liv som rettferdiggjorte mennesker, er sannelig
på en måte et oppstandelsesliv, produsert og opprettholdt ved oppstandelsens
kraft. Men ikke for et øyeblikk er dette rettferdiggjorte liv skilt
fra korset. Ei heller må det rettferdiggjorte mennesket miste synet
på at korset ga denne rettferdiggjørelse.
At vi er oppreist
med Kristus er en sannhet fra Gud. Enhet med Ham som oppsto er vårt
privilegium og vår stilling. Men enhet er ikke stedfortredelse.
Og igjen er det ikke ved det første, men det siste vi blir rettferdiggjort.
Oppstandelsen peker tilbake til en ferdig stedfortredelse, og setter
sitt segl på at det velsigner oss.
"Rettferdiggjort i ånd" er en av
apostelens referanser til Kristi oppstandelse (1. Tim. 3:16). "Som
i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre
Jesus, opp fra de døde" (Hebr. 13:20). Slik måtte Han i eller
ved Ånden oppreise Ham fra de døde. Han døde som en synder, og gikk
ned i dødsriket som det. Men Ånden reiser Ham opp fordi Han er erklært
rettferdig, fri fra all den skyld Han gikk ned til graven med.
La oss se mer
nøye på Kristi oppstandelse, så vi ikke ledes til å undervurdere
den. Men oppstandelsen må ikke skjule korset og korset må ikke skjule
oppstandelsen.
Engelens ord
til kvinnen er og ment for oss: "Han er ikke her, han er oppstått"
(Matt. 28:6). Mennesket gjorde alt de kunne for å hindre Guds Sønns
oppstandelse. De hadde lykkes i å slakte livets høvding. Og de forutsetter
at hvis de kan ordne det, skal Han ikke stå opp. Samson er i fengsel,
og må holdes der. Den store stein, vokterne, det romerske segl,
er alle bevis på dette forsøk.
Men de kjente
ikke sin fange. Han kan godt binde en tornado med en silkesnor,
eller stoppe lynet med å si: Du skal ikke fortsette. Selv om selve
døden er sterkere enn mennesket, kunne den ikke holde på Ham.
For om morgenen
på den tredje dag, rystet et jordskjelv graven (les om dette jordskjelv
i Sal. 18:6-7), og Herrens engel steg ned, steinen ble rullet bort,
seglet ble brutt, og den døde kom fram.
Selv Hans egne
trodde ikke at Han vil stå opp. De ville ikke prøve å hindre Hans
oppstandelse, men de regnet med at det var umulig. De opptrer som
om alt er over, og at korset har ødelagt alt håp. De ville ikke
lukke graven, eller forsegle den. Nei, de ville rulle bort steinen
og bryte forseglingen, men det var bare for å salve Ham. Det er
ikke uttrykk for håp, men fortvilelse.
Men Guds Sønns
grav er et sted med lys, ikke mørke. Av håp, ikke fortvilelse. Av
liv, ikke død. De kom for å se til den døde, men de fant den levende.
De som søker den korsfestede Jesus finner den oppstandne Guds Sønn.
Klærne til den døde er alt graven inneholder. Likklærne er enda
flekket med blod, svetteduken lå der, foldet av englenes eller Hans
egne hender. Vennene hadde tatt med seg sin myrra, aloe og krydder
for å forsinke forråtnelsesprosessen. De hadde glemt at det er unødvendig
med en kjærlig balsamering av et legeme som ikke kan råtne. De hadde
glemt betydningen av det gamle løfte: "Du skal ikke overgi
din hellige til å se tilintetgjørelse".
Både venn og
fiende tok feil. Vantroen til de første og motstanden fra de siste
blir møtt like mye av en totalt fremmed overraskelse. For Guds tanker
er ikke våre tanker, ei heller er Hans veier vår veier. Herrens
engel kommer ned, ruller bort steinen, setter seg på den, og viser
seg selv strålende for de som kommer dit. Da har den allerede åpnet
graven, så den Ene Hellige kan gå ut. Herrens engel oppreiser eller
hjelper til med å oppreise Guds Sønn. Det er langt mer enn selv
disse mektige kan gjøre.
Men denne engelen
har fått den store ære å være med som døråpner til dette herlige
skrin. Det kom et jordskjelv sammen med den, det andre på 3 dager.
Det første skjedde da Livets høvding gikk inn i døden, og åpnet
en dør så mange av de hellige døde sto opp. Det andre skjelvet kom
da den samme Livets høvding brøt dødens bånd, forlot dødsriket og
rystet skapningen ved å stige fram med seier.
Jordskjelvet
og lysstyrken var for forferdelig for mennesket å tåle. "Av
frykt for ham, skalv de som holdt vakt, og de ble som døde".
Engelen prøver ikke å dempe deres frykt. La dem bare skjelve. Men
til dem som søker den korsfestede er det ord om kjærlighet og fred.
For vokterne var den som lynet. For kvinnene var den som morgengry
fra det høye. "Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den
korsfestede".
Det som følger
er engelens budskap til disse kvinnene, men like mye til oss i disse
siste dager. Denne trøst er årsaken til gledesrop og hvile. Den
er et velsignede budskap, innholdet i den himmelske vin, som han
ga dem til å drikke av. Og engelens budskap var: "Jesus lever"!
Herren selv trøstet en gang en sørgende far i Kapernaum med: "Piken
er ikke død, hun sover". Trøsten som engelen ga går langt utover
dette: Han er ikke død, sover ikke. Han har stått opp fra de døde.
Slik Herren
en gang roet sine disiplers frykt med: "Vær ved godt mot, det
er meg, vær ikke redde", slik gjorde engelen her. Eller som
Herren gjorde på Patmos. Der tok Han bort den elskede disippels
redsel med: "Frykt ikke, jeg er den første og den siste og
den levende; og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet".
Her gjør engelen det samme da den beroliger de skjelvende kvinner
med: "Frykt ikke! … Han er ikke her, han er oppstanden … kom
og se stedet hvor han lå"!
La oss legge
merke til det glade budskap som engelen bringer oss om Ham som døde
og ble begravet: Han er ikke her. Dette er det eneste stedet der
de gode nyheter kunne si: Kristus er ikke her! Kristus er her, var
gode nyheter i Betania, i Jeriko, i Nain, i Kapernaum, eller på
sjøen i Galilea. Men Kristus er ikke her, er den gode nyheten fra
Josefs grav. En nærværende Kristus ville gi glede og trøst andre
steder. Men det er en fraværende Kristus som gir velsignelse, trøst
akkurat her. Han er ikke her, er en av de mest gledelige nyheter
som noen gang har nådd menneskelige ører. Hvis Han fortsatt var
akkurat der, hva og hvor ville vi ha vært?
Og hvem er det
du søker her? Den døde eller den udødelige? Og hvilket sted er det
du forventer å finne Guds Sønn? I en grav? Er dette et sted for
udødelige? Er det sannsynlig at det skal være liv i en grav? Hvorfor
søker dere den levende blant de døde? Nei, ikke her, - ikke her!
Livets prins kan ikke bli funnet på dette dødssted. Han var faktisk
her, men ikke lenger. Disse fjellvegger og denne klippe kan ikke
holde Ham. Han var i Getsemane, i Pilatus palass og på korset, men
ikke nå. Han har vært der, men ingen av dem kunne holde Han. Han
har forlatt dem. Hos og med Ham er det bare liv, uforgjengelighet
og herlighet. Han er ikke her!
Hvis Han ikke
er der, hvor er Han da? Det vil vi snart oppdage når vi følger Ham
til Emmaus og Galilea.
Og om vi ikke
vet det, spiller ikke det noen rolle, så lenge vi kan lære at Hans
forsvinning ikke var for å forkaste jorden, og heller ikke snu ryggen
til menneskenes barn? Hans forsvinning fra graven er bare for å
gjennomføre sin kjærlighet.
For den graven
var Hans første jordiske hvilested. Alt før det var slitsomt. Etter
å ha hvilt der en kort stund, står Han opp. Og med fornyet styrke,
er det deretter ingen tretthet som kan hindre Han i sitt fortsatte
arbeid. Han er ikke blitt ført bort, hverken av venn eller fiende.
Faderen har
oppreist Ham som den Ene rettferdige, oppfylleren av sin hensikt,
den som har utført Hans verk, dødens ødelegger, erobreren av ham
som har dødens makt, Faderens elskede Sønn, i hvem Han har velbehag.
Det sanne tempel
har blitt ødelagt, bare for å bli gjenoppbygd i større og mer uforgjengelig
prakt. Det sanne Siloa har i 3 dager måttet la sitt helbredende
vann komme sjeldnere fram, så det kunne strømme ut i større fylde.
Den sanne sol måtte i 3 dager være formørket, så den kunne bli tent
igjen i uforgjengelige herlighet.
Han HAR stått
opp! Ja. Og nå kan vi enda tidligere se meningen med ordene Han
talte ved en annen grav, og til en som døden hadde bundet: "Jeg
er oppstandelsen og livet". Han selv er på en gang den som
kan reise opp og den oppreiste. Den som kan gjøre levende og den
levendegjorte. Eieren og giveren av evig liv, en høyere form for
liv enn det den første Adam eide. Et liv som kan tvinge seg inn
i dødens fangehull, og ved sin uimotståelige kraft forvandle det
til boliger, palasser, templer av udødelighet og herlighet.
Han HAR stått
opp! Han smakte døden, men Han så ikke fordervelse. For Han er Guds
Hellige, og en slik hellighet kan ikke fordervelsen holde. Som Faderens
elskede oppreises Han fra døden. Faderen elsker Ham, fordi Han gir
sitt liv for sauene. Og i denne oppstandelse kan vi se Faderens
vitnesbyrd om sin Sønn. Faderens segl ble satt på Hans fullførte
soning. Faderens erklæring om at Han var tilfreds med, og gledet
seg i Golgatas verk.
Heretter hadde
disiplene med en oppstanden Mester å gjøre. Det var en oppstanden
Kristus som fulgte dem på veien til Emmaus. Det var en oppstanden
Kristus som gikk inn i den øvre sal med "Fred være med dere"
på sine lepper. Det var en oppstanden Kristus som viste seg for
fem hundre brødre på en gang. Det var en oppstanden Kristus hilste
dem ved sjøen i Galilea, og gjorde klar et morgenmåltid til dem.
Det var en oppstanden Kristus som de var sammen med i de 40 dager
da Han gikk ut og inn blant dem. Og nå har vi med en oppstanden
Kristus å gjøre i vår daglige pilegrimsferd.
Ved hvert skritt
på denne veg, så møter oppstandelsen oss i vår Herre Jesu person
som sier oss: "For jeg lever, dere skal leve". For livet
som er i Ham er et oppstandelsesliv. Fra det øyeblikk vi tror på
Ham som døde og sto opp igjen, blir vi forbundet med det. La oss
legge merke til slike ting som dette:
1.
Sikkerheten fra dette oppreiste liv.
Dette er ikke
bare et liv ut av intet, som for den første Adam. Dette er et liv
ut av døden. Og det er dette liv Skriften viser oss som høyere,
fyldigere, og mer sikkert.
Jordsmonnet
som dette udødelige tre springer ut av, er ikke vanlig jord. Det
er gjord fra kirkegården, støv fra graven. Derfor er dette et langt
sikrere liv, da ingen død kan berøre det. Det kommer til oss som
et oppstandelsesliv fra Ham som døde og stod opp igjen. Den tro
som knytter oss til Ham gir oss del i Hans liv! Ikke bare det, nei
det betyr at Hans oppstandelse blir vår! Vi står sammen med Ham,
og med Ham har vi del i guddommelig udødelighet.
2. Kraften fra dette oppreiste liv.
Det var som
den oppstandne Han sa: "Meg er gitt all makt i himmel og på
jord". Det var som eier av denne makt Han gikk ut fra graven.
En makt som overvant døden! "Et uforgjengelig livs kraft".
Hvetekornet hadde falt i jorden og dødd. Og selv om det ble sådd
i svakhet, sto det opp i kraft. Det var med denne oppstandelseskraft
"Han for opp i det høye og bortførte fanger". Det er denne
oppstandelseskraft Han nå utøver på tronen. Det er i denne kraft
Han kommer igjen i sin herlighet. Både som Forløser, Konge og Dommer.
Det er denne oppstandelseskraft Han gir sin kirke. Det er i den
Han gjenføder oss igjen til et levende håp, i det Han holder oppe
de gjenfødte i en verden med fiendskap og død, midt i striden uten
og frykt. Det er i denne kraft at vi fortsetter, midt i dager med
svakhet og konflikter, at vi er sterke i Herren, og i Hans kraft
blir vi sterkere enn fienden.
3. Det oppstandne livs kjærlighet.
Oppstandelsen
var til et nytt og høyere stadium av livet. Og sammen med dette
fullkomne liv, kom en fullkommen kjærlighet. Instrumentet ble nå
stemt fullkomment, og utstyrt til både å inneholde og gi denne kjærlighet.
Det oppstandne livs kjærlighet er den største og høyeste av alle.
Det er denne kjærligheten som vi har fått del i. En kjærlighet hinsides
alt jordisk og menneskelig. En kjærlighet som overgår all kunnskap.
4. Det oppstandne
livs sympati.
Oppstandelsen danner ikke
en avgrunn eller setter opp en vegg mellom oss og den oppstandne.
Den er ikke en Hyrde som trekker seg bort fra flokken sin. Den fyller
hver avgrunn, river ned hver vegg. Den er Hyrden som stiller seg
selv tettere og har sterk tilknytning til sin flokk. Riktignok er
flokken ond og Han god. De er jordiske og Han er himmelsk. Men oppstandelsen
tok ikke bort noe av den sanne menneskelighet - det var bare de
lyter som tynget den sanne menneskelighet, og hindret dens utfoldelse.
Det oppstandne liv gir på sin side den sanneste og største utfoldelse
av menneskelighet. I sin fullkommenhet utfoldes den fullkomne menneskelighet,
fremveksten av det fullkomne samfunn som en direkte følge av Ordet
som ble kjød.
5. Det
oppstandne livs bånd.
Oppstandelsen
bryter ingen grenser unntatt dødens. Den styrker lenkene som binder
Guds Sønn til oss, og oss til Guds Sønn. Oppstandelsens bånd er
de sterkeste av alle. Kristi oppstandne liv endrer intet slektskap
mellom seg og sine hellige, det har ikke minsket antallet punkter
der vi kommer i kontakt med Ham.
Det har ikke
gjort Ham mindre menneskelig, eller stoppet kanalene for kommunikasjon
mellom oss og Ham. Hans udødelighet har ikke opphevet båndet mellom
Ham og de som fortsatt er i kjødet. Hans oppstandelsesliv har ikke
løsnet forholdet Han har til de uoppstandne. Alt Han var før, er
Han fortsatt, men med en større himmelsk ny kjærlighet, nye krefter,
ny fullkommenhet og ny glans. Forskjellen mellom Hans tidligere
og nåværende liv er det samme som solen ved morgengry og midt på
dagen. La oss glede oss i minnet om Hans oppstandne liv som det
sanneste, det som passer best og det som er mest velsignet for oss.
Dess mer vi innser vår egen dødelighet og ufullkommenhet,
dess mer vil vi takke for Hans liv og fullkommenhet. Og dess mer
innse se nødvendigheten av Ham, i hvem vi ikke bare skal oppstå
med, men i hvem vi allerede er
oppreist med i himmelen.
6. Det oppstandne livs glede.
I graven forlot
sorgens Menneske alle sine sorger, og forlot all vår synd. Der ble
de begravet med Ham. Ved sin oppstandelse var det full glede. Om
og om i Salmenes bok kan du lese om forbindelsen mellom Hans oppstandelse
og Hans glede. I kap. 16. plasseres de to slående, for der står
det: "Du skal ikke la din Hellige se forråtnelse".
Men rett etter legges det til: "Du skal kunngjøre
meg livets vei (oppstandelsen), gledes
fylde er for ditt åsyn". (se
også Sal. 30:3-5, 116:3-7).
For Ham var
oppstandelsen en glede, ikke bare fordi det endte Hans forbindelse
med døden, men fordi det ga Ham del i den fullkomne glede, en glede,
særegen for det gjenoppstandne liv. En glede som bare et gjenoppstått
menneske er i stand til å eie.
I troen kan
vi i noen grad fatte denne glede Han eier i sitt gjenoppstandne
liv, men fylden av den vil vi først forstå fullt ut i de rettferdiges
oppstandelse, da legemet (menigheten) likesom hodet (Jesus) er kvitt
trengsel og død for evig.
7.
Håpet om det oppstandne liv.
"Lovet
være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn
har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse
fra de døde " (1 Pet. 1:3).
Ved Kristi oppstandelse og ved oppstandne liv
er vårt "håp" forbunnet med et "håp" som inneholder
og gir "livet" til oss. Et "håp" som lik en
blomsterknopp, åpnes ut til sin fylde av herlig liv. Det håp som
vi har del i ved den andre Adams oppstandne liv, overgår langt noe
håp den første Adams liv kunne ha gitt. Det er håpet om en arv,
et kongedømme, en stad og en herlighet som bare tilhører den andre
Adams avkom, det som bare kan eies av de forløste og de oppstandne.
Guds Sønns oppstandelse er pantet på dette velsignede håp! Oppstandelsen
av Guds Sønn er for oss det alvor og pantet på denne velsignede
håp. Derav blir vårt løsen: "Kristus iblant dere, håpet om
herlighet".
For Guds menighet
er ordene "Han er oppstanden" full av legedom og glede.
Dess mer vi dveler på vår Garantists oppstandelse, dess mer vil
vi se det liv og udødelige som er gitt oss ved lyset fra Hans evangelium.
Dess mer ofte vi besøker Hans tomme grav og selv ser for oss at
Han ikke lenger er der, at Han er oppstanden, dess mer vil vi bli
gjennomsyret av den forunderlige sannhet at vi er oppreist med Ham.
Og denne sannhet
er kilden til åndelig liv, åndelig helse, hellighet, en ufattelig
glede og full av herlighet.
For hver bedrøvede
synder, som enda er begravd i sin syndegrav, er disse ord i evangeliet,
virkelig et budskap om en stor glede. Jesu tomme grav gir en røst
som rekkes til alle jordens ender. Evig liv ved Ham som døde og
sto opp igjen. Tilgivelse, rettferdighet og forsoning som er gitt
ved den store Stedfortreders verk på korset, og forseglet og attestert
ved Hans oppstandelse.
Fred med Gud
ved Ham som forlot graven og steg opp til Faderens høyre hånd, Han
som samtidig er skaperen og giveren av denne fred. Alt dette forkynner
vi, uten vilkår eller begrensninger, til en ond verden, så alle
fordømte kan høre og leve! Ved dette Menneske forkynnes syndenes
forlatelse til deg! Ta imot denne frie benådning nå! Ved å gjøre
det, byttes med en gang, uten et øyeblikks forsinkelse eller usikkerhet,
liv med død, frihet med trelldom. Barnekår i stedet for fiendskap,
glede i stedet for sorg, et håp som ikke gjør til skamme. I stedet
for fortvilelse, en himmelsk fred. Han er oppstanden, synder, Han
er oppstanden!
Gå nå til denne
oppstandne Kristus. Gå til Ham å få din sak ordnet for evigheten.
Gå å motta liv og velsignelser fra Hans hender. For sannelig, Han
er enda den samme Frelser som ved Galileasjøen, da Han sa til samme
type syndere som deg: "Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere
hvile".
Benådningen
og freden er sikret.
"Kristus
for oss", den lydige i stedet for ulydige, er den første del
av vårt budskap. At Han gjorde opp alle legale krav, som ellers
ville fordømt oss, er sikkerheten for vår utfrielse. Denne utfrielse
blir reell for oss med en gang vi blir enig i å la Ham overta vår
sak.
"Kristus
i oss" er den andre del av vårt evangelium.
Dette andre er og viktig, men må likevel ikke
forveksles med det første. Det som blir gjort for oss er
ikke det samme som det som blir gjort i
oss. Ved det første blir vi rettferdige, ved det sistnevnte blir
vi gjort hellige. Det ene er ved evangeliet, gitt ved den tro som
frelser. Den andre er at evangeliet får virke i sjelen.
Kristus "for oss"
er vår rettferdiggjørelse. "Kristus i oss, og vi i Kristus",
er vår hellighet. Det første er en ytre stedfortredelse, det sistnevnte
er den indre energi eller drift som kommer fra det første. Men de
må ikke forveksles eller erstattes.
Kristus vår stedfortreder,
som ga sitt liv for oss på korset, er det troen henger fast ved.
Budskapet om denne offergjerning er evangeliet, det troen tar til
seg og som gir benådning til de skyldige.
Gud har gitt oss dette evangelium,
ikke bare for å sikre oss liv heretter, men for å sikre oss dette
livet selv nå. Det er en sant og troverdig evangelium, så hver den
som tror det er sikker på å være frelst. Hvis det ikke var slik,
ville vi fortsatt være miserable. For å bli fortalt om en slik frelse
og herlighet, men likevel ikke være sikker på om den er vår eller
ikke, må sannelig holde oss elendige. For et fattig evangelium det
må være, som lar en troende enda tvile på om det er et Guds barn,
en benådet eller en tilgitt synder! Før vi har funnet tilgivelse,
kan vi ikke bli lykkelige. Vi kan ikke tjene Gud i glede eller kjærlighet,
men må gjøre det i trelldom eller dysterhet.
Det er i lys
av evangeliet Skriften viser oss at frelsen er en fri, en sikker,
en nåværende gave. "Rettferdiggjøres i Ham enhver som tror"
(Apg. 13:39). "Den som tror på Sønnen, har evig liv" (Joh.
3:36).
Bibelen gir
ingen hvile til de vantro eller tvilende. Den kaller ikke vantro
eller tvil for ydmykhet. Den lærer oss ikke å tenke bedre om oss
selv som tvilende. Den viser ikke til usikkerhet eller mørke.
Det var dette
syn som ble hevdet av våre fedre fra reformasjonen. De sa at et
mennesket bør vite at det er rettferdiggjort. De sa det var katolsk
å lære usikkerhet, eller å sette til side den fulle forsikring troen
ga. Denne sikkerhet skulle en ha fra begynnelsen av et menneskes
omvendelse, ikke bare bli samlet ved å legge sammen ens gode følelser
og gode gjerninger. Og ut fra disse egne gjerninger skulle man bli
av de utvalgte, et menneske som Gud kunne godta. Reformasjonens
fedre trodde at fangevokteren i Filippi gledet seg så snart han
fikk høre det gode budskap som Paulus talte til ham (Apg. 16:34).
Disse fedre
trodde og at når "de var rettferdiggjort av troen, HADDE de
fred med Gud" (Rom. 5:1), og at en troendes liv var et liv
i benådning. Et liv i fred med Gud. Et liv som i utgangspunktet
var et fullført oppgjør med det store spørsmål om skillet mellom
seg selv og Gud. Et liv der en vandrer med Gud, og der oppgjøret
om dette skille ikke ble utsatt eller en ble holdt i tvil. For uten
denne enighet, uten bevisst forsoning var et samfunn med Gud umulig.
Alle reformasjonens
bestemmelser og trosbekjennelser tok dette for gitt. Og de slo fast
at læren om usikkerhet i denne sak var en av de verste løgnene fra
pavemakten (*26).
Usikkerhet om
troens visshet ga enhet og sikkerhet for et presteskap som var glad
i penger. De ønsket å holde folk i usikkerhet slik at de kunne ta
betaling for å benåde. Hvis enhver troende var sikker på sin stilling
ovenfor Gud, ville jo disse prestenes makt ta slutt. Deres stiing
være truet og sannsynligvis borte. Det var spesielt at de fattige
synderes ønske om trygghet som gjorde det mulig for disse prestene
å drive denne store handel.
Det var ved
denne type handel disse prestenes skaffet sin rikdom, og derfor
har katolikkene og deres prester alltid hatet læren om troens visshet
uten deres innblanding. Det tok brødet ut av munnen på dem. Hvis
Gud benåder så fritt, så enkelt, så sikkert, så umiddelbart ved
tro, hva trengs da et slikt presteskap til! Hvem vil betale dem
for syndsforlatelse? Hvem vil gå til dem for å være sikker på noe
Gud allerede HAR sørget for, en enda bedre vei enn deres?
Katolikkene
har alltid hevdet at troens visshet bare er en formodning. Det er
merkelig at de i forsvar av sine meninger, siterer de samme passasjer
som mange "moderne" protestanter bruker i vår tid. For
eksempel, "Arbeid på deres frelse med frykt og beven".
Apostelens uttrykk om å være "uverdig", og "Den som
mener han står", og lignende.
I diskusjon
med en reformator, sa en av dem: "De overmodige uttalelser
om nådens og frelsens visshet, er i strid med det som Paulus forkynner"
(Fil. 2:12).
Og denne store katolske
kverulant gir følgende årsaker mot en slik visshet, som vi
forkorter og oversetter:
(1) Intet menneske skulle tvile på Guds nåde
og Kristi fortjeneste. Men på grunn av sine egne feil, burde man
være engstelig om sin egen nåde, slik at ingen sikkert kan vite
om at man har funnet nåde hos Gud.
(2) Det er ikke hensiktsmessig at mennesket
bør ha visshet om sin egen nåde, for slik sikkerhet fremmer stolthet,
mens uvitenhet om denne hemmelighet bevarer og øker ydmykheten.
(3) En slik
visshet er gitt bare til noen få favoriserte, som Gud åpenbarer
denne fordel fra syndenes tilgivelse.
(4) De mest fullkomne mennesker
har blitt ydmyket på grunn av denne uvissheten da de var døende,
og hvis disse har vært uvisse, er det da troverdig at alle troende
skulle ha visshet om sin nådestand?
(5) De mest fullkomne mennesker
kan falle fra troen, derfor kan det ikke gis noen garanti.
(6) Følgende skriftsteder
viser at det er feil å være viss på sin nådestand: 1. Kor. 10:12,
2. Kor. 6:1, Rom. 11:20, Fil. 2:12.
Slik er de katolske
argumenter mot visshet, og konklusjonen til Tridentinerkonsilet
er: "Hvis noe menneske sier at rettferdiggjørende tro er tillit
til Guds nåde, som tilgir synder for Kristi skyld, eller at det
er ved slik tillit alene at vi blir rettferdiggjort, la ham være
forbannet".
Gamle John Foxe,
som for 300 år siden (1550) skrev historien om martyrene, skriver
om pavens kirke at de "lot menneskenes, stakkars samvittighet
være i evigvarende tvil" (Vol. 1. side 78). Dette er sanne
ord. Men det er og sant for mange som protesterer mot den romerske
kirke.
Slike "protestanter"
fører ikke bare en lære som leder til tvil, og til noe som stakkars
syndere aldri kunne få noe ut av enn usikkerhet og tvil. Disse "protestanter"
innprenter og vektlegger tvilen som en ydmyk og utmerket ting. En
god forberedelse, ja en uunnværlig kvalifisering for å kunne tro,
hevde de. Taushets tvil er i deres teologi mye mer verdt enn å tro.
At det er rett og nødvendig å være usikker insisterer de sterkt
på. De undervurderer den salig visshet, tilbakeviser at tvil er
synd og at man skal være viss på nåden alene fornekter de.
Etter at den
samme John Foxe har vist at et menneske ikke blir frelst av gjerninger,
men ved troen, gir han et eksempel på "den horrible blindhet
og bespottelse" som romerkirken viser: "Den tro, der et
menneske tror fast og forsikrer seg selv, at det for Kristi skyld
har fått tilgivelse for sine synder, og at det eier evige liv, er
ikke tro, men ubesindig vanvidd. Det er ikke en overbevisning fra
den Hellige Ånd, men en utøvelse av menneskelig dristighet (frekkhet)".
Sitatet ovenfor
er fra en katolsk bok av vår tid, og er en sannferdig eksemplar
av det romerske hat mot læren om troens visshet. Men mye av dette
språk er nesten likt for mange protestanter i vår tid.
Romerkirken
holder og fast på at mennesket må tro på Guds nåde og Kristi fortjeneste.
Men denne tro brakte ikke med seg noe garanti for rettferdiggjørelse.
Men hvis mennesket levde et svært hellig liv, kunne Gud muligens
før ens død åpenbare sin nåde til ham, og gi ham visshet. Slik lærer
også mange av våre protestanter i vår tid.
I motvekt til dette, holdt
våre forfedre ikke bare fast på at et menneske er rettferdiggjort
av tro, men at det bør vite at det er rettferdiggjort, og at dette
kjennskap om rettferdiggjørelse er den viktigste roten til et hellig
liv.
Katolikkene
kranglet ikke om ordet visshet. De mente ikke at det var umulig.
De mente at mennesker kan få den, ja til og med at noen veldig hellige
mennesker hadde fått den. Men de mener og at denne visshet bare
er et virkemiddel for å få nåde til et hellig liv. En må ha en langsom
utvikling i et hellig liv, så vissheten kan få utvikle seg. Og i
løpet av denne tid kan et menneske samle sine gode gjerninger, og
se om dets hellighet kanskje var nok til å være et Guds barn.
De er veldig
sterke i kampen for et slikt liv i religiøs uvisshet. Dette liv
må være trist og dystert! En sikkerhet for sin rettferdighet, slik
som Luther kjempet for, stenger ute både deres prestedømme og deres
såkalte bot. Da kan menneskene på en gang glede seg i sann frihet
og guddommelig fellesskap, uten innblanding av en annen part eller
utsettelse i tid.
Vissheten om
at menneskene kunne ha visshet om sin egen rettferdiggjørelse ga
starten til et lykkelig liv. Det lettet byrden av tvil, tungsinn
og usikkerhet. Det gjorde denne religion lys og rolig, fordi vissheten
om forsoning med Gud satte dem fri fra den grusomme spenning og
udefinerte frykt som mangel på visshet alltid bærer med seg. Det
reddet dem fra alle fristelser til egenrettferdighet, fordi intet
av sitt eget ville hjelpe.
Vissheten om
sin nådestand bevarer dem fra stolthet og vantro, fordi det hindrer
dem fra å bruke sin egen godhet til å skaffe seg denne visshet.
Den vender dem bort fra seg selv til Kristus, fra hva de selv må
gjøre til det Kristus har gjort. Dermed blir Kristus, ikke en selv,
grunnlaget og sentrum for det nye livet! Den gjør dem mer og mer
misfornøyd med seg selv, og alt det de selv er, men mer og mer fornøyd
med Jesus og Hans fylde. Den lærer dem å hvile i tillit til Gud,
ikke i tilfredshet med seg selv, ikke på utviklingen av egen hellighet,
ikke på mengden av nådegaver, bønner og gjerninger. Men bare på
det ferdige arbeidet til Ham i hvem Gud har velbehag.
Katolikkene
godtok den gang (og nå) protestantenes skrifter om at frelsen helt
og holdent var av Kristus, og at vi må tro på Ham for å få den.
Men de var imot ideen at troende mennesker kan vite at de er frelst.
De kan til og
med innrømmet begrepene "rettferdiggjørelse ved tro",
forutsatt at denne rettferdiggjørelse bare var kjent av Gud, men
skjult fra en troende synder. De hadde ikke mye mot formen, og noen
av dem gikk langt for å møte den protestantiske lære. Men det som
var avgjørende for dem, var måten rettferdiggjørelsen skjedde. Den
måtte holdes hemmelig fra syndere selv, slik at de måtte være uten
visshet i mange år, kanskje hele livet.
En uviss rettferdiggjørelse,
selv om den var ved tro, passet deres mørke system like bra som
deres rettferdiggjørelse av gjerninger. For det var ikke vissheten
de hatet, men at synderen skulle vite det, og ha fred med Gud med
en gang. De protesterte mot rettferdiggjørelse i protestantisk forstand.
Igjen, kraften i deres innsigelse ligger ikke så mye i det er gratis,
men at synderen ikke må være viss på det. For de så nok at hvis
de kunne ha usikkerhet på en del av prosessen, ble deres ønske oppnådd.
Slik de ser det, må Kirken involveres for å fjerne uvissheten og
det var alt de ønsket.
Deres lære gjør
altså usikkerheten nødvendig, og bekrefter at denne usikkerhet bare
kan fjernes av å leve et hellig liv. Det er den gamle pavelære,
men blir også brukt av moderne protestanter. Luther fordømte det
- Bellarmine opprettholdt det.
Og mange av
de moderne "protestanters" innvendinger mot visshet om
nåden, er bare en reproduksjon av de gamle katolske argumenter,
som igjen og igjen oppfordret sine tilhengere til å være mot rettferdiggjørelse
ved tro.
Det er ikke
en eneste innvending mot at menneskene skal være viss om sin rettferdiggjørelse,
uten at de har brukt den, og spesielt mot at de blir rettferdiggjort
ved tro. Når de vanligste argumentene mot denne visshet vises som
riktig, greier de ikke la være å komme med sine bevis på "rettferdiggjørelse
av gjerninger". Frelse ved tro, og visshet ved hjelp av gjerninger
er ikke så lett å sammenligne!
Det som er skapt
mellom Guds rettferdiggjørelse, og at Han ga oss det gode budskap
om at Han HAR rettferdiggjort oss, er noe helt enestående, som Skriften
ikke viker av fra.
Lengden på denne
uvisshet (enten den er lang eller kort), har paven opprettet for
å gi all makt til sine prester. De og noen protestanter holder på
med dette for å redde oss fra stolthet og vantro. Men Bibelen anerkjenner
ikke dette noe mer enn skjærsilden. En mellomtilstand i det kommende
liv, der sjelen verken er tilgitt eller ikke, verken himmel eller
helvete, er etter pavens mening nødvendig for å slette synden og
utvikle hellighet. Men denne tid med uvisshet er bare en menneskelig
oppfinnelse.
En mellomtilstand
i dette livet, der en synder som tror på Jesus, ikke skal vite om
han er rettferdiggjort eller ikke, regnes av noen protestanter som
nødvendig, som et nødvendig middel for å produsere et hellig liv.
Og når man er hellig nok, vil det føre til visshet. Men Skriften
sier ingenting om et slikt intervall med sorg denne slags skjærsild,
det som gjør en kristens liv så trist og engstelig. Dette er bare
en menneskelig vrangforestilling lånt fra pavemakten, basert på
at de misliker et menneskehjertets umiddelbare fred, umiddelbare
barnekår og umiddelbare fellesskap.
Menneskets egenrettferdige hjerte trakter etter
et intervall av ovennevnte type, der det kan utøve sin religiøsitet,
mens det er fri fra ansvaret for et hellig og overjordisk liv som
vissheten om rettferdiggjørelse gir samvittigheten.
Men
i vår tid vil det være veldig viktig å se på det paven har sagt
om dette emnet. For det vil hjelpe oss i å forstå sannheten. Der
vil du se at Roma stred mot en umiddelbar fred med Gud. Du vil også
se at det var forsvaret av denne umiddelbare fred og visshet reformatorene
kjempet så iherdig for. For dem var det et spørsmål om liv og død.
Den store paveforsamlingen,
"Tridentinerkonsilet" i 1547, tok opp disse punktene om
tro og nåde. De var ikke engang fornøyd med å fordømme en slik visshet.
Nei, de proklamerte det som bannlyst gods, og ga sin forbannelse
mot alle som vitnet om at rettferdiggjørende tro er "tillit
til Guds nåde". De fordømte mennesker som kjettere hvis de
holdt fast på denne "tillit og visshet om syndenes forlatelse".
Likevel hadde
de en teori om rettferdiggjørelse av tro. Vi bruker deres egne ord,
så det kan vise hvor likt det er med den prosess som noen protestanter
foreskriver som middel for å komme fram til kunnskap om vår rettferdiggjørelse,
etter mange, lange år: "Begynnelsen til rettferdiggjørelse
starter med å hindre den frie nåde. Det som brukes først er å tro
de guddommelige åpenbaringer og løfter. Så må en kjenne seg selv
som synder, for så å vende seg fra frykten for Guds dom til Hans
nåde og håpe på tilgivelse fra Ham. Deretter skal en begynne å elske
Ham og hate synden, begynne et nytt liv og holde Guds bud.
Rettferdiggjørelse
følger så og er resultat av denne forberedelse". Denne teori
om en gradvis rettferdiggjørelse, eller en gradvis tilnærming til
rettferdiggjørelsen, blir fortsatt fastholdt av noen protestanter,
og brukes av dem for å stå imot sannheten av en øyeblikkelig syndstilgivelse
og fred med Gud.
Det er og en
annen uttalelse fra konsilet som virkelig viser en moderne teori
av deres "uvisshet", og den vanlige unnskyldning for tvil.
De hevder: "Vi tviler ikke på Kristus, vi bare tviler på oss
selv". De romersk-katolske teologer forsikrer: "Ingen
bør tvile på Guds nåde, Kristi fortjenester og effekten sakramentene.
Men når det gjelder sin egen tilstand bør man tvile, fordi en ikke
med sikkerhet kan vite om en har så ufeilbarlig tro at en får nåde".
Her blir altså syndere lært opp til å tro på Guds nåde og Kristi
fortjeneste, men likevel skal de fortsatt gå i tvil om resultatene
av denne troen, nemlig fred med Gud.
Sannelig er
det slik at egenrettferdigheten enten hviler på gjerninger eller
på følelser! Og dette gjelder både hos katolikker og hos protestanter,
roten er de samme feil, og kilden til alt er å nekte en umiddelbar
visshet for de syndere som tror evangeliet.
Dette katolske
konsil tok spesiell omsorg for at læren om frelsesvisshet måtte
motsies med de største forbannelser. De sa at alle "Martins
feil" kunne spores tilbake til denne todelte rot: At mennesker
blir rettferdiggjort ved tro, og at de burde vite at de
er rettferdiggjort. De beskylde den tyske reformator for at
han hadde oppfunnet denne lære om en umiddelbar og rettferdiggjørelse
en kunne være viss på. Og grunnen til det, var å ødelegge synderens
eget arbeid på sin omvendelse. Da denne omvendelse alltid var ufullkommen,
gjorde at avlaten var nødvendig.
De kaller den
frie rettferdiggjørelse noe uhørt! Noe som ikke bare gjør gode gjerninger
unødvendige, men setter et mennesket fri fra forpliktelsen til å
adlyde Guds lov.
Det ble tydelig
at de lærde doktorer i konsilet var forvirret over den Lutherske
lære. Akademiene hadde aldri diskutert det og heller ikke selv sagt
noe om det. Det hadde ikke plass hverken blant de troende eller
vantro fra fortiden. Det hadde ikke vært sett på, hverken som sannhet
eller som kjetteri, så langt som de visste. Det var en absolutt
nyhet. De kunne ikke fatte det, og derfor ble det misforstått. Arvesynden
hadde vært så ofte diskutert i akademiene, så alle katolske geistlige
og prester var kjent med den på ett eller annet område. Her var
rådet på hjemmebane, og kunne enkelt bruke deres forbannelser. Men
den Lutherske lære om rettferdiggjørelse satte dem fast. Dermed
ble det som den gamle fortolker Paulus Sarpis skriver i sin historie:
"Den oppfatning Luther hadde om at den rettferdiggjørende tro
er en tillit og visshet til Guds løfter, med de konsekvenser som
følger. Skillet mellom loven og evangeliet, etc., hadde de katolske
forfattere aldri tenkt på, og derfor aldri motbevist eller diskutert.
Derfor hadde disse teologer mer enn nok arbeid med å forstå betydningen
av de lutherske påstander".
Luthers lære
om den trellbundne vilje ble de så opprørt over, at de sa at han
gjorde mennesket til en stein eller en maskin. Hans lære om rettferdighet
ved tro, forferdet dem til å hevde at dette bare førte til all slags
slapphet og ondskap. Den protestantiske lære var like absurd for
dem som vranglæren.
Det sto jo ikke
bare om kirken, paven og tradisjonen, men deres skoler, lærere og
doktorer! Dette var jo hele deres liv. For hittil hadde disse lærere
og doktorer, i hundrevis av år, vært Kirkens livvakt. Under deres
lære hadde katolikkenes prester, biskoper og menigmenn alltid søkt
tilflukt. Ja, uten dem var Kirken hjelpeløs. Når hun skulle argumentere,
måtte hun kalle sammen disse metafysiske teologer. Men generelt
brukte hun makt og frykt til å erstatte nødvendig fornuft.
Bare tre stykker
i konsilet viste noe uavhengighet: En domenikanermunk som het Ambrosius
Catarinus. En spansk fransiskaner som het Andreas de Vega og en
Karmelittermunk som het Antonius Marinarus.
Men "Heremitterordenen"
som Luther originalt tilhørte var spesielt blinde og bitre. Deres
leder Seripogus kjempet alt han kunne mot Luther og hans "vranglære".
Han ble drevet til å undersøke svært nøye,
mer nøye enn Luther, for de var svært rådville. Å overse ham var
umulig for protestantene støttet ham, så å fordømme ham ville ikke
vært klokt.
De måtte innrømme
den bitre sannhet, at Paulus hadde skrevet at mennesket blir rettferdiggjort
ved tro. Siden de hadde opprettholdt det Skriften sier om "Dette
er mitt legeme"; måtte de innrømme samme skrifttroskap med
"rettferdiggjort av tro". De kunne ikke bare sette sistnevnte
uttrykk til side etter skolenes forgodtbefinnende, like lite som
de kunne sette til side en autoritativ fornektelse av kirkens navn.
Ved konsilet i Trent ble begge ting etterprøvd.
Det var ikke
bare Luther som lagde et slikt oppstyr rundt læren om fri rettferdiggjørelse.
Hans motstandere var kloke nok til å gjøre det samme. De så på roten
eller grunnvollen for hele reformasjonen. Hvis den falt ville pavemakten
stå oppreist, og kunne gjøre hva hun ville med samvittighetene.
Hvis reformasjonen sto, ville pavemakten falle, grepet om samvittighetene
og prestenes makt forsvinne. Mennesket ville da ha direkte kontakt
med Herren Jesus Kristus i himmelen, ikke med noen liksomprest på
jorden, eller noen pave eller syv sakramenter.
"Alle Martins
feil er samlet i ett punkt", sa biskopene i konsilet, og la
til: "Den som vil fastholde den katolske lære, må ødelegge
vranglæren om rettferdighet bare ved tro".
Men sa ikke
Paulus det som Luther? Sa han ikke: "Den derimot som ikke har gjerninger,
men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans
tro til rettferdighet" (Rom. 4:5)? Ja, men vi
kan bruke noen friheter med Paulus sine ord, som vi ikke kan bruke
med Luthers. Det vil ikke hjelpe å tilbakevise Paulus, men det er
svært viktig å vise at Luther tar feil, og er i strid med kirken.
La oss da angripe
Luther og la Paulus i fred. Luther har jo sagt slike ting som:
1. Troen uten gjerninger er nok to frelse,
og rettferdiggjør alene.
2. Rettferdiggjørende tro er en sikker tillit,
der mennesket tror at dets synder blir tilgitt for Kristi skyld.
Og de som blir rettferdiggjort skal tro sikkert at deres synder
blir tilgitt.
3. Det er bare ved tro vi kan vise oss for
Gud, som hverken akter eller har bruk for våre gjerninger. Troen
bare renser oss.
4. Ingen tidligere forberedelse er nødvendig
for å bli rettferdiggjort. Troen rettferdiggjør ikke fordi den forbereder
oss, men fordi den er det middel som griper tak i og mottar Guds
løfte og nåde.
5. Alle gjerninger, selv de aller helligste
mennesker gjør, er synd.
6. Selv om de rettferdige bør tro at alle deres
gjerninger er synd, bør de likevel være viss på at de ikke blir
tilregnet.
7. Vår rettferdighet er intet annet enn å tilregne
oss den rettferdighet Kristus har. Og de rettferdige trenger en
kontinuerlig rettferdiggjørelse og tilregnelse av Krist rettferdighet.
8. Alle de rettferdiggjorte har fått like mye
nåde og herlighet, og alle kristne er like store som Jesu mor og
like hellige som hun.
Dette var noen
av Luthers forslag som måtte motsies. At de var så fantastisk lik
apostelen Paulus lære, gjorde bare gjendrivelsene mer nødvendig.
Vi må innrømme at "troen rettferdiggjør", sa biskopene,
"fordi apostelen har sagt det. Men hva tro er, og hvordan den
rettferdiggjør, er vanskelig å si. Troen har mange betydninger (noen
sa ni, andre femten, og noen moderne protestanter sier det samme).
Og selv om de innrømte at troen rettferdiggjør, kunne den ikke gjøre
det uten gode forberedelser, slik som bot, religiøse forestillinger
og sakramenter". Ved å inkludere alle disse ting i det å tro,
kunne de lett slå inn på tanken med gjerninger. Eller ved å plassere
dem på samme nivå som troen, opphevet de (uten positivt å nekte
for det) rettferdiggjørelse ved tro.
Geniale mennesker! De kunne altså fornekte
sannheten, mens de måtte bekjenne, innrømme og forklare den. I denne
geniale perversitet har de hatt mange etterfølgere, også i de kirker
som avviste Roma og dens råd.
"Kristus korsfestet" er hovedtyngden
i budskapet Gud har sendt mennesket. "Kristus døde for våre
synder, i henhold til Skriften". Å ta imot dette evangeliet
gir evig liv. Det og ikke ta imot eller avvise det er evig død.
"Dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette
liv er i Hans Sønn." Troen på evangeliet frelser og troen på
løftet som tilhører evangeliet, gjør oss sikre på dette for egen
del. Det er ikke troen på vår tro som forsikrer oss om benådning,
og gir oss en god samvittighet. Nei, det er vår tro på det Gud har
lovet de som tror Hans evangelium som gir evig liv. "Tro på
Herren Jesus Kristus, og DU SKAL BLI FRELST".
Hvordan er Gud
når det gjelder meg? Dette er det første spørsmålet som stiger opp
i en sjel. Og det andre er like stort: Hvordan står jeg i forhold
til Gud? På disse to spørsmålene henger all religion, så vel som
all glede og liv for den udødelige ånd.
Hvis Gud er
for meg og jeg har gunst hos Gud, er alt er vel. Hvis Gud er mot
meg, og jeg ikke har gunst hos Gud, er alt forferdelig (Rom. 8:31).
Hvis Han er på min side, og jeg på Hans, har jeg intet å frykte,
hverken i denne verden eller den som kommer. Hvis Han ikke er på
min side, og jeg ikke på Hans, kan jeg ikke gjøre annet enn å frykte!
I det tilfelle må det være like naturlig og uunngåelig som i et
brennende hus eller et synkende skip.
Hvis jeg ikke
vet om Gud er for meg eller ikke, kan jeg ikke ha noen hvile. Da
må min sjel søke sikkerhet, ikke usikkerhet. Jeg må vite at Gud
er for meg, ellers må jeg fortsette i sorg, uro og frykt.
I den grad jeg
er bekymret for min reelle sikkerhet, er alt avhengig av at Gud
er for meg. Og for så vidt jeg er bekymret for min nåværende fred,
er alt avhengig av at jeg vet at Gud er for meg. Ingenting
kan roe stormen i min sjel, unntatt den kunnskap som forsikrer at
jeg er Hans, og at Han er min.
Vårt forhold til Gud er altså det første spørsmål.
Og før dette er avgjort, kan intet annet avgjøres. Dette er det
viktigste spørsmålet for oss sammenlignet med alle andre personlige
spørsmål. Det er som hjertebrann når helsen til et elskede barn
er i fare. Da glemmer man alt rundt seg og alt rundt en blir helt
slukt av tanken: Vil barnet leve, eller vil det dø? Man går rundt
i huset uten å se eller høre noe. Man går ustanselig til og fra
sykerommet, og våker over alle symptomer for bedre eller verre tilstand.
Man spør legen om og om igjen, om det er håp eller ikke. Man er
paralysert og likegyldig til alle andre omstendigheter. Hva betyr
det for meg om det er regn eller sol, om hageblomstene falmer eller
blomstrer, om jeg taper eller tjener penger, så lenge jeg er usikker
på om mitt elskede barn lever eller dør?
Og hvis usikkerheten
om mitt barns helse er så viktig for meg at jeg glemmer alt annet,
tenk da hvor mye det plager min egen udødelig sjel å være usikker
i spørsmålet om liv eller død! Jeg må vite at mitt barn er utenfor
fare før jeg kan hvile. Og jeg må vite at min sjel er utenfor fare
før min ånd kan bli stille. Uvisshet i et slikt tilfelle er fryktelig,
og hvis vi fullt ut kunne forstå den evige fare, absolutt uutholdelig.
Uten å vite
om man er ute av fare eller ikke, er like dødelig for sjelens fred
som å være usikker på om man selv er i fare. Uvisshet om det timelige
har ofte kunnet ta bort en ungdoms friske kinn på en natt, og gjort
håret grått. Og kan uvisshet om kortvarige, timelige ting ødelegge
så mye, hva vil da en evig uvisshet kunne gjøre?
I de store ting
som gjelder evigheten vil intet annet enn sikkerhet hjelpe! intet
annet enn sikkerhet kan lindre vår frykt, eller sette oss fri til
å møte de mindre, forskjellige spørsmål som hvert tid dukker opp.
De mennesker som kan møte disse små ting, mens usikkerhet om evigheten
henger over dem, og det store spørsmål mellom hans sjel og Gud enda
ikke er ordnet, må enten være stokk forherdet eller helt elendig.
De som blir
i denne usikkerhet forblir nedtyngede og utslitt. De som er tilfreds
med denne usikkerhet er tilfreds med elendighet og fare. De som
klynger seg til at denne usikkerhet er rett, kan ikke ha noe ønske
om være sønn, barn, eller hellig. For i en slik usikkerhet er det
intet som ligner på barnekår eller hellighet. Ikke noe av den ånd
som roper Abba, Far. Intet som ligner den barnslige ånd som tilhører
Guds elskede sønner.
De som med vilje
forblir i denne usikkerhet ødelegger sin egen sjel. Og de som prøver
å overbevise andre om å forbli i samme usikkerhet er sjelens morder.
De som gjør
sitt beste for å holde seg uviss om sin forsoning og forholdet til
Gud, er en åpenbar vantro. Og de som prøver å overtale andre til
det samme er like ille, hvis ikke verre. At det er mange blant bekjennende
kristne som ikke har denne visshet, er et smertefullt faktum. At
det er noen som i stedet for å klage over dette, skryter av det,
er enda mer smertefullt. Men at det er noen som erklærer sin egen
uvisshet som rett for andre, det er mest smertefullt av alt.
Dermed løser
spørsmålet om visshet i vårt forhold til Gud av seg selv. Til Arminianerne,
som benekter Guds utvelgelse, de helliges utholdenhet, og benekter
visshet om at vår nåværende forsoning med Gud bringer med seg garanti
for fremtidig frelse, må vi si: Ifølge dem, kan vi ha i forsoning
i dag, men ikke i morgen. En kalvinist kan ikke ha noe slikt skille.
De mener at de som en gang er forsonet er det for alltid, og vissheten
om barnerett er akkurat nå sikkerhet om evig frelse. Men sannelig,
uten Guds utvelgende kjærlighet kan det ikke være noen slik sikkerhet.
Det blir en umulighet. For en Armenianer som benekter utvelgelse
og bevarelse av de hellige, vil kunnskapen om vår nåværende forsoning
med Gud ikke bringe med seg noen sikkerhet for endelig frelse. For
ifølge ham kan vi være forsonet i dag, og ute av den i morgen –
men for en kalvinist er et slikt skille en umulighet. Den som en
gang er forsonet er forsonet for evig. Og kunnskapen om kjærlig
samfunn just nå er forsikringen om evig forløsning. Sannelig, utenom
Guds utvelgende kjærlighet, kan det ikke være noe slikt som sikkerhet.
Av naturen har
vi ingen fred. "Det er ingen fred for de ugudelige". Menneske
higer etter fred, ja lengter etter det. Nå har Gud laget denne ferdig
for oss og viser den i Skriften. Det er mange grunner til ufred,
men synd er roten til alt. Der synden ikke er tilgitt, kan det ikke
bli fred. Men det er og mange underliggende grunner. En tom sjel,
skuffelser, sårede følelser, verdslige tap, sorg, sjikane, en trett
ånd, brutte håp, svikefulle vennskap, våre egne tabber og feil,
uredelighet eller uvennlighet. Alt dette gir ufred og er stormene
som rusker overflaten på livets hav.
Mange er anstrengelsene
og oppfinnelsene for å oppnå fred. Hele menneskets liv er fylt med
disse. Dets daglig rop er: "Gi meg fred"! Det prøver å
få fred på slike måter som de følgende:
1. Ved å glemme Gud. Det er erindringen
om Gud som uroer en synder. Han kunne slippe unna mye uro, hvis
han kunne holde Gud på avstand. Han må prøve å stole på sine tanker,
sitt hjerte, sitt sinn og sin samvittighet. Nå, selv om han kunne
lykkes, hva ville det hjelpe? Han ville bare skyve seg selv mer
inn blant de som "skal fare ned til dødsriket", for det
er de "som glemmer Gud" (Sal. 9:17). Om en vil glemme
Gud eller kaste Ham bort, hva vil det hjelpe en sjel?
2. Ved å følge verden. Hjertet må være
fylt av noe. Menneske dras oftest mot verden, og syns den er det
mest tiltalende, og best til å tilfredsstille sine ønsker. Mennesket
prøver glede, munterhet, forretninger, dårskap, forandring, gull,
venner, men forgjeves.
3. Ved å arbeide hardt og fornekte seg selv.
Ufreden i en urolig samvittighet kommer fra de onde gjerninger som
er gjort, eller de gode gjerninger som ikke er gjort. Denne ufred
prøver synderen å fjerne ved å riste av det onde som er i ham, og
skaffe det gode han ikke har. Men det harde arbeid er uten frukt.
Det demper ikke samvittighetens ufred eller forsikrer ham om benådning,
og da kan det heller ikke bli noen fred.
4. Ved å
bli veldig religiøs. Han forstår ikke at sann religion er frukt
eller resultat av å ha fått fred, ikke måten for å skaffe det på,
eller prisen en må betale. En slik kan være på sine knær fra morgen
til kveld, kan holde lange faster og våkenetter, eller holde på
med andaktsøvelser til legeme og sjel er utslitt, men intet vil
hjelpe. Freden er like langt borte som før.
Han ønsker fred,
men bruker sin egen måte å skaffe den, ikke Guds. Han tror det han
gjør gir hvile, men han ser ikke den frie kjærlighet som sa: "Kom
til meg, og jeg vil gi dere hvile" (*27). Korsets fred, hva
er det? Hva gjør det for oss?
Det er fred
i samvittigheten. Fred med Gud. Fred med Guds lov. Fred med Guds
hellighet.
Og alt dette på en måte som hindrer frykt eller
muligheten for fremtidig avvik, distanse fra Ham, eller fordømmelse.
For det er ikke bare fred, men korsets fred. Fred hentet fra korset.
Fred tuftet på og avledet fra hva korset åpenbarer også hva det
har gjort. Det er en fred med grunnlag i tilgivelse, "ingen
fordømmelse". Det er en fred som kommer fra vår visshet om
den fred som kommer fra verket på Golgata. Det er en sann fred,
sikre fred, nåværende fred, rettferdig fred, guddommelig fred, himmelsk
fred, Guds fred, Kristi fred og en fullført fred som gjennomsyrer
alt.
Hva gjør dette
for oss?
1. Det stiller vår storm.
Den storm som raser i oss hele tiden. Stormene som kommer i en sjel
som ikke er tilgitt, er en av de verste. Virvelvind, jordskjelv,
kraftige vindkast, lyn og rasende bølger er kjennetegn på et menneskehjerte.
Men når freden kommer blir alt stille. Den store fredsstifter kommer
og det blir helt rolig, for den hellig benådning Han gir skaper
hvile.
2. Det fjerner våre byrder.
En synders tyngste byrde er alltid å måtte frykte Gud. Derfor ønsker
han å være viss på at Gud er forsont, og viss på at dette forblir
slik i evig tid. Fred med Gud gir alt dette. Synet på korset frir
oss fra våre byrder, og forbindelsen med syndebæreren forsikrer
oss at disse byrder aldri skal legges på oss igjen.
3. Det bryter våre lenker.
Syndens lenker er skarpe og tunge. Ikke bare fordi de er en sykdom
som jakter på vår åndelige natur, men også fordi de skaper skyld
som må svares for foran en rettferdig dommer.
Skyld som ikke er tilgitt er både fengsel og
fotjern. Tilgivelse bringer med seg fred, og med denne fred blir
alle lenker brutt, våre fengsler åpnet og vi vandrer fram i frihet.
4. Det styrker oss i
striden. Uten fred kan vi ikke kjempe. Våre hender henger, og
våre våpen faller ned. Vårt mot er borte. Så lenge Gud er vår fiende,
eller så lenge vi ikke vet om Gud er vår venn, er vi funksjonshemmede.
Vi er uten kjærlighet i hjertet og uten håp. Men når forsoningen
er gjort, er Gud vår trygge venn. Da blir vi sterke med gode nerver
til kamp, uredde i konflikt og fulle av håp. "Er Gud for oss,
hvem er da mot oss"?
5. Det gleder oss i prøvelse.
Vissheten om Guds fred er vår beste trøst når sorgene hoper seg
opp over oss. Når vi har lyset fra denne sanne lampe, går vi ikke
feil i mørket. Fred med Gud er vårt anker i stormen, vårt sterke
tårn i ugunstige tider, vårt hjertes lindrer, og våre tårers tørker.
Vi lærer å kalle lidelsen lys, og finner at den gir oss en utrolig
og evig herlighet.
Har min sjel
ro? Hvis så, hva har denne ro kommet fra? Og hvis ikke, hvorfor
har ikke sjelen fått hvile? Er uro en nødvendighet etter at Kristus
har sagt: "Jeg vil gi dere hvile"?
Er jeg fornøyd
med evangeliet? Er mitt hjerte og min samvittighet fornøyd med Kristus
selv, og med det han har gjort? Hvis ikke innhold, hvorfor? Hva
mangler jeg i Ham og Hans verk? Vil jeg legge noe til det, eller
ta noe bort fra det? Er ikke Hans verk, akkurat nå, det jeg trenger
for all fred og ro? Er ikke jeg, i dette øyeblikk, akkurat den personen
som trenger dette, uten noen forandring eller forsinkelse, med alt
det gir?
Soningen og
rettferdigheten er ferdig på korset. I Ordet vises tydelig at det
er fritt, og passer helt i mitt tilfelle. Tilbyr meg alt som fjerne
ufreden og uroen fra hjerte og samvittighet. Det åpenbarer Guds
frie kjærlighet til synderen, og sørger for å fjerne alle hinder
for at denne kjærlighet kan strømme ned til oss. Skriften proklamerer
høyt om et revnet forheng, en åpnet vei, et velkommen til nådens
trone, ufattelige gaver, og evig liv.
Det er ikke
freden som frelser oss, men den er en del i en frelst sjel. Det
er ikke vissheten som frelser oss, og de tar feil som taler om at
vissheten er uunnværlig for å frelse. For vi er ikke frelst ved
troen på vår egen frelse, ei heller ved troen på noe som helst i
oss selv. Vi er frelst ved hva vi tror om Guds Sønn og Hans rettferdighet.
Å tro på evangeliet frelser, ikke troen på vår egen tro. Likevel,
la oss vite at vissheten er ment å være en del av hva en troende
synder eier. Det er ment at han ikke bare skulle være frelst, men
at han skulle vite at han er frelst, og bli fridd fra all frykt
og trelldom i hjertet.
De
rettferdiggjortes hellige liv
"Den derimot som ikke har gjerninger, men
tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige",
sier apostelen, når han taler om hvordan vi kan bli regnet som rettferdige
for Gud. Har han etter denne talen vraket gode gjerninger? Oppmuntrer
han så til en vanhellig vandring? Bruker han harde ord, som ikke
burde stått der?
Sannelig ikke.
Han legger fundamentet til gode gjerninger. Han fjerner det store
hinder for et hellig liv, som er den u-tilgitte tilstand i trelldommen.
Ved den Hellige Ånds kraft taler han om sannhet og edruelighet.
Gud vil ha oss
til å lære forskjellen mellom tro og gjerning, så vi ikke blander
dem og ødelegger begge. Rekkefølgen og forholdet mellom dem er svært
nøye slått fast i denne tekst Den skal vise hvor feil det er å blande
tro og gjerning, eller å gjøre troen til et resultat av gjerninger,
istedenfor gjerninger er resultat av troen.
Vi skiller de to like nøye som vi samler dem.
Vi skiller ikke det Gud har sammenføyd. Men vi snur ikke heller
den guddommelige orden, forstyrrer det guddommelige forhold, eller
setter sist det som Gud har satt først.
Det var ikke for å nedvurdere eller fraråde
gode gjerninger apostelen skrev om "ikke har gjerninger, men tror", at et menneske blir "rettferdiggjort ved
tro, uten lovgjerninger", eller at "Gud tilregner rettferdighet
uten gjerninger" (Rom. 3:28, 4:6). Det ble skrevet for å skille
det som bør være skilt. Det var for å vise hva den sanne tro gjør,
når den kobler oss sammen med det en annen har gjort. Det ble skrevet
for å holde oss fra å gjøre noe for å bli rettferdiggjort. Sett
slik er troen virkelig uten gjerninger, ikke på grunn av dem. Det
er uten å ha gjort noe som helst for å bli rettferdiggjort, men
enkelt å ta imot Hans rettferdiggjørende verk. Han som ved sitt verk gjorde ende på overtredelse
og synd.
For DET ENESTE
RETTFERDIGGJØRENDE VERK ble fullført for atten hundre år siden,
og ethvert forsøk fra vår side for å gjenta eller imitere det er
forgjeves. Det ENE kors er tilstrekkelig. Han skrev heller ikke
dette for å undervurdere vår Herres gode gjerninger. De som mange
kanskje ser på som like nødvendige som jødene da de spurte: "Hva
skal vi gjøre for
å gjøre Guds gjerninger"? Jesu svar var: "Dette
er Guds gjerning at dere skal tro på den han har utsendt" (Joh.
6:29).
De ønsket å arbeide for
å få Guds nåde. Herren forteller dem at de kan få den, uten å vente
eller arbeide. Bare akseptere Hans vitnesbyrd om sin enbårne Sønn.
Før det var de ikke i stand til noen god gjerning. De var som trær
uten rot, som ubrukelige stjerner, hvis de selv var uten lys.
Å si til en famlende, urolig ånd: Du må først
tro før du kan gjøre gode gjerninger, er ikke å oppmuntre til ugudelighet
eller dårlig liv. Nei, det er som å si til en fengslet soldat: Du
må først gå ut av fangehullet før du kan kjempe. Til en som vil
svømme: Du må først ta av deg kvernsteinen før du kan forsøke å
svømme. Eller til en sprinter: Du må først ta av deg disse lenkene
før du kan løpe.
Det nettopp
i dette apostelen så ofte har blitt misforstått, blitt fryktet som
farlig, sitert med en klausul om å være på vakt, eller snarere sitert
så sjelden som mulig. Alt under en hemmelig følelse av at, med mindre
hans budskap blir sterkt fortynnet eller delt ut på riktig måte,
var det bedre at de ikke ble sitert i hele tatt. Men hvorfor er
hans frimodige ytringer der, hvis de er farlige, hvis de ikke er
ment å være slik de står skrevet for atten hundre år siden?
Hva mente den
Hellige Ånd med å skrive slike "ubevoktede" utsagn, som
noen synes å regne dem for? Det måtte være en grunn til at de så
frimodig ble talt. Vage ord ville ikke ha tjent formålet. Det strålende
evangelium trengte utsagn som dette for å oppklare det store spørsmål
om Guds aksept. Til å døyve urolige samvittigheter, og rense dem
fra døde gjerninger, men på samme tid sette alt på rett plass.
Kanskje noen
syns Luthers uttalelser er for ukvalifisert. Men deres veldig styrke
viser hvor mye han følte det var nødvendig med talen om at gjerningene
var absolutt og sikkert utelukket for å få synderen rettferdiggjort.
Han så og vitnet om hvordan pavedømmet, ved å blande de to, ga urolige
og vettskremte samvittigheter, og sannelig hadde blitt et "slaktehus
for sjelene".
Det er i en
annens rettferdighet vi står, og ved en annens rettferdighet vi
er rettferdiggjort. Alle anklagene mot oss på grunn av vår urettferdighet,
svarer vi på ved å peke på den fullkommenhet vi har ved den rettferdighet
som dekker oss fra hode til fot, og i kraft av hvor uangripelig
vi er av loven, og skjermet fra vreden.
Beskyttet av
denne fullkommenhet, har vi ingen frykt for vreden, hverken nå eller
senere. Det er et skjold for oss, og vi roper: "Gud, vårt skjold, se til og sku din salvedes åsyn"
(Sal.84:10), som for å si: Se ikke på meg, men på min Stedfortreder.
Ikke legg min synd på meg, men på min syndebærer. Ikke anklag meg
for min skyld, men anklag Ham, Han vil svare for meg. Dermed er
vi trygge bak Hans rettferdighets skjold. Ingen pil, hverken fra
fienden eller fra samvittigheten, kan nå oss der. Dekket av denne
fullkommenhet har vi fred. Fiende kan ikke invadere oss, eller hvis
han prøver det, kan vi triumferende slå ham tilbake.
Jesu fullkommenhet er en tilflukt i stormen,
et skjul mot uværet, en elv på et tørt sted, skyggen i varmt land.
Resultatet av denne rettferdighet er fred, og i Herren har
vi vår rettferdighet og styrke.
Så fullkomne
vi er i denne Guds rettferdighet, finner vi nåde for hans øyne.
Hans øyne hviler på den herlighet som vi har i Jesus, og som Han
ga den første skapelse. Så når Han nå ser oss kledd i denne guddommelige
fullkommenhet, kan Han si "det er såre godt". Han ser
"ingen urett i Jakob, ei ser han elendighet
i Israel" (4. Mos. 23:21). "I de dager og på den tid,
sier Herren, skal de lete etter Israels misgjerning, men den skal
ikke være til, og etter Judas synder, men de skal ikke finnes"
(Jer. 50:20).
Denne rettferdighet
er tilstrekkelig til å dekke, trøste og gjøre ren (*28).
Men det er enda
mer. Vi er rettferdiggjort så vi kan være hellige. Det at vi har
denne legale rettferdighet er begynnelsen av et hellig liv. Vi lever
ikke et hellig liv for å kunne bli rettferdiggjort. Men vi er rettferdiggjort
så vi kan leve et hellig liv.
Det som mennesket
kaller hellighet kan bli funnet i nesten alle omstendigheter. I
frykt, i mørke, i trelldom, eller i egenrettferdig slit og lidelse.
Men det som Gud kaller hellighet kan bare utvikles under forhold
med frihet og lys, med tilgivelse og fred fra Gud. Tilgivelsen er
hovedkilden til hellighet. Kjærligheten som motiv, er mye sterkere
enn loven. Mye mer innflytelsesrik enn frykten for vrede eller for
helvete. Frykt kan gjøre et mennesket lik en slave som må adlyde
en hard herre, så ikke noe verre kan skje ham. Men følelsen av tilgivende
kjærlighet kan sette hjerte eller samvittighet i en tilstand der
lydighet er behagelig for sjelen eller blir akseptert av Gud.
Falske ideer
om hellighet er vanlig, ikke bare blant de falske religiøse, men
blant de sanne bekjennere. For hellighet er noe som et naturlig
mennesket ikke har mer ide om enn en blind har om blomstenes skjønnhet
eller solens lys. Alle falske religioner har sine "hellige",
hvis hellighet ofte består av hvor mye smerte de kan påføre sine
legemer, maten de ikke kan spise, eller de harde gjerninger de måtte
gjøre. Men for Gud er en hellig eller et hellig mennesket noe helt
annet. Det er i barnslig, helhjertet kjærlighet til Gud at den sanne
hellighet består. Og denne kan ikke begynne før synderen har funnet
tilgivelse og smakt friheten i sin tillit til Gud. Hellighetens
ånd er uforenlig med trelldommens ånd. Det må være frihetens ånd,
i barnekårets ånd vi roper Abba, Far. Når hellighetens kilde begynner
å velle fram i menneskehjertet, og fyller det med sin forandrende,
rensende kraft, er det når "Vi har kjent og trodd den kjærlighet
som Gud har til oss" (1. Joh. 4:16)
Legg merke til
at dette er den første tone i den hellig sang som starter på jorden,
og skal fortsette gjennom evigheten.
Vi er dyrt kjøpt,
så vi kan være nye skapninger i Kristus Jesus. Vi er tilgitt, så
vi kan bli som Ham som tilgir oss. Vi er satt fri og brakt ut av
fengselet, så vi kan være hellige. Den frie, grenseløse kjærlighet
som Gud, gir oss, utvider og løfter hele vårt vesen. Og vi tjener
ham, ikke for å vinne Hans gunst, men fordi vi allerede har vunnet
den ved å tro Hans vitnesbyrd om sin Sønn. Hvis roten er hellig,
da er greinene hellige.
Tilgivelsen gjør ikke loven unødig, ei heller
forstyrres dens høyeste rettferdighet. Menneskelige benådninger
kan ofte gjøre det, men aldri Guds benådninger.
Tilgivelsen øker alle våre ønsker om et hellig
liv. Men nå er de ikke lenger jernkrav, men av gull. Den fjerner
det tunge åk, for å gi oss et lett og enkelt.
Guds kjærlighet
til oss, og vår kjærlighet til Gud arbeider sammen for å lage hellighet
i oss. Frykt gir ingen reell lydighet, og uvissheten gir heller
ingen frukt til helliggjørelse. Bare vissheten om kjærlighet og
tilgivelse, kan gjøre dette. Det er denne vissheten som smelter
hjertet, løser våre lenker, tar byrden fra våre skuldre slik at
vi kan stå oppreist, og gjør oss i stand til å holde de guddommelige
bud.
Det er fordømmelsen
som binder synd og oss sammen. Tilgivelse løsner dette bånd, og
skiller oss fra synd. Fordømmelsens makt som loven har, er det som
gjør den så sterk og fryktelig.
Når denne makt
fjernes, vil den frigjorte ånd gå inn i en region med kjærlighet,
og i denne region finnes både vilje og styrke for å holde loven.
En lov som samtidig er gammel og ny, gammel når den f.eks. krever:
"Du skal elske Herren av hele ditt hjerte". En ny som
sier: "for livets Ånds lov har
i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov"
(Rom. 8:2). Det vil si, Loven fra den livgivende ånd som vi har
i Kristus Jesus, har brutt den fordømmende kobling til den lov som
fører bare til synd og død.
"For det
som var umulig for loven, idet
den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for
syndens skyld og fordømte synden i kjødet for at lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer
etter kjødet, men etter Ånden " (Rom. 8:3-4).
Fjerning av
fordømmelsen vil med en gang løse fra trelldommen, og det fryktelige
press som gjør samvittigheten til en slave. Dette umuliggjør og
fjerner oss fra all lydighet, gjør hellighet både usmakelig og trist,
og sender oss bare frykt for framtiden.
Så lenge synden
ikke er tilgitt, undertrykker den samvittigheten og tyranniserer
synderen. Er synden tilgitt på en urettferdig måte, blir det bare
en svak, usikker og ufullkommen lettelse. Er synden tilgitt på en
rettferdig og juridisk måte, mister den sitt herredømme.
Samvittigheten
stiger opp fra sin lange undertrykkelse, og utvider seg i sin frydefulle
frihet. Hele vårt vesen blir lyst og spenstig under påvirkning av
Guds tilgivende kjærlighet. "For
se, nå er vinteren over, regnet har dratt forbi og er borte, blomstene
kommer til syne i landet, sangens tid er inne, og turtelduens røst
har latt seg høre i vårt land" (Høys. 2:11-12).
Fordømmelsen
er den mørke sky som tilslører våre himler.
Tilgivelsen
er solskinnet som oppløser skyen, og dens skinn gjør at alt godt
vokser og modnes i oss.
Fordømmelsen
gjør at synden slår røttene dypere og dypere. Ingen mengde av frykt
kan utrydde det onde. Ingen frykt for vreden kan gjøre oss hellige.
Ingen dyster usikkerhet om Guds gunst kan dempe vårt begjær, eller
rette vår uredelige vilje. Men korsets frie benådning river syndens
rot opp og tørker alle dets greiner. At det nå er "ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus" er
det eneste som er virkekraftig mot den dødelige sykdommen fra et
fiendtlig hjerte og sta vilje.
Ønsket om tilgivelse,
eller usikkerhet om det, er stengsler for å fjerning hjertets dype
fiendskap mot en rettferdig Gud. For fiendskap vil bare måtte skjule
kjærligheten. Og ingen frykt, uansett hvor forferdelig, vil kunne
overvinne det stolte, opprørske menneskehjerte. Trusler erobrer
ikke hjertet, oppnår heller ikke nøysomhet, tillit eller kjærlighet.
De som mener
at loven virker tillit, vet intet om hverken loven eller kjærligheten.
De forstår heller ikke hvordan menneskehjertets mistanker og tvil
kan fjernes, og dets tillit vunnet. Et kunnskap bare om Gud som
dommer eller lovgiver gir ingen kraft til å nærme seg Ham, og ingen
nytte for å fjerne mistro og frykt.
Den gode nyheten:
"Ved ham forkynnes dere syndenes forlatelse", er som å
åpne fangens fengsel. Trelldommen må vike og frihet kommer. Tvilen
er borte og hjertet vunnet. "Den
fullkomne kjærlighet driver frykten ut". Vi skynder
oss for å bli omfavnet av Ham som elsket oss; Vi hater det som gjør
oss fremmede. Vi legger bort alt som forårsaker avstanden mellom
oss og Ham. Vi lengter etter å bli like fullkommen, og ta del i
Hans hellighet.
Å ha "del
i guddommelig natur" (2. Pet. 1:4), var en gang usmakelig,
men nå og heretter er vi takknemlig for det. Intet er nå så ønskelig
som å slippe "fordervelsen
i verden, som kommer av lysten".
Vi gjennomgår
mange falske endringer som ser ut som hellighet, men som egentlig
ikke er det. Gifttreet feller bladene, men forblir likevel det samme.
Havet i Sodoma glitrer i solskinnet med overdådig prakt, men forblir
likevel salt og bittert som før. Tiden forandrer oss, men gjør oss
likevel ikke hellige.
Alderens nedbryting
forandrer oss, men bryter ikke det ondes kraft. Ett begjær overtar
et annet, skrøpelighet viker plass for skrøpelighet, feil drives
ut av nye feil. En forfengelighet forsvinner, en annen kommer i
stedet, en ond vane byttes med en annen, men vårt gamle menneske
forblir det samme. Korset har ikke rørt oss med sin gjenskapende
kraft. Den Hellige Ånd har ikke renset de indre kilder til vårt
vesen og liv (*29). Moten forandrer oss, eksempler fra venner forandrer
oss, samfunnet forandrer oss, spenningen forandrer oss, arbeid forandrer
oss, hengivenhet forandrer oss, sorg forandrer oss, frykt for å
bli ond forandrer oss, men hjertet er akkurat hva det var. Av de
mange endringene i vår karakter eller oppførsel, tenk da hvor mange
svikefulle, hvor få er reelle og dype! Bare det som kan gå ned i
dypet på vårt åndelige vesen kan skape noen endring som er verdige.
"Og jeg
helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannheten"
(Joh. 17:19).
Kristus presenterer
seg selv som den Ene Hellige, den Ene innviede til Gud, så Hans
folk kan ha del i Hans helliggjørelse, og være lik Ham selv, hellige,
innviede mennesker satte til side for Gud ved sprinklingen av blodet.
De blir helliggjort gjennom sannheten, ved den Hellige Ånds kraft.
Det må da være
slik at den fullkommenhet Hans hellige har, både for samvittighet
og for personlig hellighet, er forbundet med Jesu ene offer, og
springer ut av det ene verk som er ferdig på Golgata. "Ved
denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret
én gang for alle" (Hebr. 10:10). Her er helliggjørelsen forbundet
med ofringen av Kristi legeme.
Uansett hvor
"kraften av hans oppstandelse" er i vår åndelige historie,
er det korset som er kilden til all den varierte fylde vi er rettferdiggjort
og renset med. Hemmeligheten bak en troendes hellige vandring er
at han stadig vender tilbake til kausjonistens blod, og hans daglige
omgang med en korsfestet og oppstanden Herre.
Ingen steder
i Skriften, enten i sine uttalelser, i lære eller i de helliges
liv, taler den om at vi her nede kommer forbi vårt behov for blodet,
eller trygt kan ta av de guddommelige klær som dekker oss. Selv
om vi til enhver tid kunne si: "Jeg er fri fra synden",
ville ikke det være noe bevis på at vi er svært hellige. For hjertet
er mere fylt av svik enn alt annet, og det kan være ti tusen synder
som vi ikke ser eller vet om, men som Gud ser.
"For vel vet jeg intet med meg selv
sier apostelen". Han er seg ikke bevisst noen feil, men han
legger til: "men
dermed er jeg ikke rettferdiggjort". Hans egen
samvittighet er intet bevis om hans syndefrihet, for "den som
dømmer meg er Herren". Og Herren kan fordømme meg i mye som
jeg ikke fordømmer selv.
La meg si til
dem som tror de har oppnådd syndefrihet: "Min venn, er dere
sikre på at dere er fullkomment hellige? For intet annet enn absolutt
visshet om dette kan gjøre dere så modige når det gjelder deres
frihet fra all synd. Er dere sikre på at dere elsker Herren deres
Gud av hele deres hjerter og sjel, mer enn alt annet?
For med mindre
dere er absolutt sikre på dette, har dere ingen rett til å si at
dere er fullkomment hellige. Og det vil være svært farlig å lyve
her, og bekrefte: Jeg har ikke bruk for blodet lenger, og jeg behøver
ikke gå til kilden som renser. Å gå dit vil bare være hån mot meg.
For korset,
blodet, kilden, er for de ufullkomne ikke for de fullkomne. For
de urettferdige, ikke for de rettferdige. Og hvis deres egen samvittighet
er fullkommen, da er dere ikke lenger blant de ufullkomne eller
de urettferdige. Min venn, synder du aldri i tanker, i ord, i ønsker,
eller i gjerning? Har du aldri noen omflakkende tanker Er ditt hjerte
varmt nok og er dine følelser så himmelske som de burde være? Hva!
Ikke en spredt tanke fra morgen to kveld, fra natt til morgen? Ikke
et galt ord, ikke noe feil syn eller toneleie?
Hva! Ingen kulde,
bare fullkommen inderlighet, intet skryt eller ros av deg selv og
ditt, kortvarig ettergivenhet for selvtillit og latskap? Hva! intet
falsk (for falskhet er synd), ingen falsk dom, ingen svikt i temperament,
aldri på feil sted, ingen ufullkommen plan, ingenting å angre på,
intet som burde vært usagt eller ugjort, midt i en verden som vår,
med alle sine provokasjoner, sine kors, bekymringer, motsetninger,
sin smittsomme ondskap?
Og er du sikker,
helt sikker på at alt dette er tilfelle? At din samvittighet er
så fullkommen levende, så guddommelig sensitiv, at de svakeste uttrykk
av ondskap, i det fjerneste hjørne av ditt hjerte ville bli oppdaget?
Da er du et
ekstraordinært menneske, langt over ham som var den minste og siste
av alle de hellige. Bedre enn ham som sa: "For jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men
det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg". Han
hadde en historie som er skrevet med en udødelig penn. Han som,
etter noen år i troen, ikke ville vite av noe annet enn korset,
eller stå i gjeld til det rensende blod. Han så ikke på alteret,
rensekaret og nådestolen som noe en ikke lenger hadde interesse
av. Han mente ikke at en korsfestet Kristus var noe fra fortiden,
som han nå ikke trenger. Ikke som syndebærer, yppersteprest, talsmann
eller forbeder, men bare som partner og venn.
Guds prosesser
er ikke alltid hurtig. Hans største verk går sakte framover. Hurtig
vekst har vært en av menneskets tester på storhet, men det er ikke
slik med Gud. Hans trær vokser sakte, de staseligste er de seneste.
Blomstene vokser sakte, de klareste vokser senest. Hans skapninger
vokser sakte, år etter år. De edleste mennesker vokser mest sakte
av alle. Gud har råd til å bruke tid.
Mennesket kan
ikke, det er hissig og utålmodig. Det vil ha alt til å være som
Askepotts gresskar, eller lik en av de sagnomsuste, orientalske
palasser, der tryllekunstnere kan bringe fram ting rett ut av sanden.
Han glemmer hvor sakte palmen og sedertreet vokser. De hverken vokser
opp eller dør i løpet av en natt. Han glemmer tempelets historie:
"I førtiseks år har det vært bygget på dette tempel".
Mennesket insisterer på, at fordi det er Guds hensikt at Hans helgener
bør være hellige, derfor burde de være hellige med en gang.
Det er sant at vår standard
er og må være fullkommen. For vår modell er den fullkomne. Men spørsmålet
er: Har Gud noe sted i Skriften skrevet at det skal være en rask
vekst i utvikling av fullkommen hellighet, der noen stolte og gode
skal se ned på disse andre som barn eller slappfisker? Finnes det
i Skriften noe tilfelle av et fullkomment menneske, med unntak av
Ham som alltid var og er helt uten synd? Hvis kristne var fullkomne,
hvorfor er det da krig, motstandere, sverd og skjold? Blir englene
utsatt for denne krigføring når de besøker jorden? Eller er det
ikke vår ufullkommenhet som i stor grad gjør dette? Og blir vi noe
sted i Skriften ledet til å tro at vi her nede, blir befridd fra
"dette dødens legeme", fra striden mellom kjød og ånd,
fra kampen mot "myndigheter,
mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet?
Likevel er vi kalt "med et hellig kall"
(2. Tim. 1:9), og med et slikt kall, må en ha den høyeste standard
for vår modell av livet. Om det går sent eller hurtig med fremgangen
endrer ikke dette standarden, eller påvirker vår siktemål til den.
Denne fremgang, rask eller gradvis, springer ut fra tilgivelsen
vi har mottatt, og det nye livet vi får ved av Den Hellige Ånd.
Vårt liv skal
være fruktbærende, og fruktbarheten kommer fra at vi VET vi er akseptert
av Gud og det å være "rotfestet og grunnfestet i kjærligheten".
Når vi smaker og ser at Herren er god. Når at vi lever i og av Hans
nåde er livet. At gleden i Herren er vår styrke, og vi ved det,
stiger opp fra et nivå til et annet. "Og vi har kjent og trodd
den kjærlighet som Gud har til oss", og i denne godhets kilde
finner vi enda mer glede og frihet.
De rettferdiges liv bør
være fredelig. "Da vi nå altså er rettferdiggjort
av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus",
fredens Gud, og all nådes Gud. Verdens stormer har ikke stilnet,
vår vei er ikke slett, vår himmel er ikke lysere, og våre fiender
er heller ikke blåst bort. MEN Guds fred har kommet inn i sjelen
og tatt den i besittelse. Vi kan juble og være trøstet. Er Gud for
oss, hvem er da imot oss? Herrens navn er vår sterke festning, vi
skjuler oss der og er trygge. Intet ondt kan skje med oss, ingen
våpen som blir smidd mot oss kan seire.
De rettferdiges liv bør være hellig.
Mest på grunn av omfanget til den forrige vanhellighet.
"Og slik var det med noen av dere, men dere
har latt der rense, dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort
i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd"
(1. Kor. 6:11).
Alt som disse
fantastiske og spesielle ord "hellige" og "hellighet"
innebærer, finnes i livet til den som har blitt "mye tilgitt".
Det er ingen så kraftig spire til hellighet, som når vår Herre sier:
"Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer"
(Joh. 8:11). Å få den guddommelige nåde gratis, er det sterkeste
av alle motiv til å lede et menneske til å søke likhet med Ham som
fritt har tilgitt alle våre overtredelser.
En kald mottagelse
i faderhuset kunne ha støtt den fortapte bort, og sendt ham tilbake
til hans elendighet. Men det varme kyss, den kjære omfavnelse, den
beste kledning, ringen, skoene, gjøkalven og sang, - alt
uten ett øyeblikks uvisshet eller forsinkelse, uten et eneste bebreidet
ord, - kunne ikke annet enn vekke skam for fortiden, og helhjertet
beslutning om å vandre verdig for en slik far, og for en slik generøs
benådning. "Skamløshet, lyster og skammelig avgudsdyrkelse",
blir til avsky for de som har fått Faderens kjærlige armer rundt
seg og fornyet barnekår.
Sensualitet, "kjødets lyst
og øynenes lyst og storaktighet i levnet" mister sin gode smak, for en som har smakt frukten av livets tre.
De
rettferdiges liv bør være kjærlig. Det er kjærlighet som
har gjort ham til den han er, og skal han da ikke elske selv? Skal
han ikke elske den Enbårne, og den som er født av Ham? Den dype,
sanne spire til kjærlighet er åpenbart for oss av Herren slik: "En
pengeutlåner hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham fem hundre
denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med,
ETTERGA HAN DEM BEGGE gjelden. Hvem av dem vil elske ham mest"?
(Luk. 7:41-42).
Denne kjærlighet
skaper kjærlighet. Livet til dem som har fått hele fylden av Guds
frie kjærlighet, er alltid skinnende, og må være et liv i kjærlighet.
Uvisshet, tvil, frykt og mørke om Hans kjærlighet må straffe og
fryse. Men visshet om fri og øyeblikkelig kjærlighet smelter isen,
og tenner den kaldeste ånd i kjærlighetens varme. "Vi elsker
fordi Han elsket oss først". Kjærlighet til Gud, kjærlighet
til brødrene, kjærlighet til å frelse verden, springer fram, når
den himmelske kjærlighet flyter inn. Ondskap, sinne, misunnelse
og nidkjærhet får et dødelig slag. Korsets spikres gjennom alt dette,
og deres dødelig sår kan ikke leges. De har latt Kristus korsfeste
kjødet med dets lyster og begjær.
Stivhet, kulde,
distansering, og lignende viker. De blir til høflighet, mildhet,
saktmodighet, iver, langmodighet.
Gemyttene i det gamle menneske viker, vi vet ikke hvordan, og i
stedet blir det slik: "Kjærligheten
er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten
brammer ikke, oppblåses ikke, den gjør intet usømmelig, søker ikke
sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; den gleder
seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet; den utholder
alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort"
(1. Kor. 13:4-8).
De rettferdiges
liv bør altså være mildt, kjærlig og enkelt. Saktmodige og ydmyke
burde de være, som har blitt elsket med en slik kjærlighet.
De rettferdiges liv bør
være alvorlig og oppriktig. For alt de har fått, er alvorlig og
oppriktig ment fra Gud. Og den frie tilgivelse som de har gått inn
i, gir tro og glede, og levendegjør. Det er en spire til mot, stødighet
og utholdenhet. Det gjør feiginger modige; svake til sterke, late
til stående. Det gjør den tilgitte klar til å møte fare, slit og
tap. Det væpner dem med en ny, vunnet energi, og kroner dem med
sikker suksess. "Klar til å tjene og bli tjent" er deres
motto nå. "Jeg er en skyldner" er hans "passord",
det han er bevisst på. En skyldner først av alt til Ham som tilga
meg. Så til Guds menighet, forløst med samme blod, og fylt med samme
Ånd. Og etter det, til hele verden som er nedsunket i synd og strir
med tusen sorger. De som ikke har noen trøster, og ikke har noe
håp for evigheten
Å hvor alvorlig
og oppriktig burde ikke livet til en tilgitt være, tilgitt så fritt,
men likevel til så høy pris for Ham som "ga sitt liv til en
løsepenge for mange"!
De rettferdiges liv bør
være gavmildt. Alt som er forbundet med hans rettferdiggjørelse
har Gud gitt i bunnløs gavmildhet. Han sparte ikke sin egen Sønn,
og vil med Ham gi oss alle ting for intet? Guds kjærlighet er det
største og frieste som finnes. Burde ikke den gjøre oss gavmilde?
Guds gaver er også de største og mest ubegrensede. Burde ikke denne
bunnløse frihet gjøre oss like fri, i høyeste og sanneste mening?
Kan et rettferdiggjort mennesket ha begjær for-, eller sen til å
dele sitt gull? Gud har gitt sin Sønn. Han har gitt sin Ånd. Han
har gitt oss evig liv. Han har gitt oss et evig kongedømme.
Hva burde disse
gaver fortelle oss? Burde de ikke utvide og heve oss? Eller burde
de la oss fortsette på samme vis som før? Vi er kalt til et edelt
liv, et liv langt høyere enn menneskehetens vanlig liv. Et liv langt
høyere enn de som tviler på Guds frihet, prøver å fortjene Hans
nåde, eller kjøpe Hans rike med moralsk godhet eller med selvlagde
seremonier.
Vi er ikke kalt
til bare å være uselviske, men være selvfornektende mennesker. Ikke
til eget behag, menneskebehag, kjødelig behag, eller verdensbehag,
men til Guds behag, lik Enok (Hebr. 11:5). Eller lik en som var
større enn Enok, som det står: "For
Kristus levde heller ikke seg selv til behag"
(Rom. 15:3). Vi som er sterke bør bærer de svakes skrøpeligheter,
og IKKE BARE VÆRE TIL EGET BEHAG. La oss alle "være
sin neste til behag, til hans gagn, til oppbyggelse".
Altså til å bygge opp Kristi legeme (Rom. 15:2).
Selviskhet,
egenkjærlighet og selvsentrering, har til alle tider vært ødeleggende
for Guds kirke. "For
de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til"
(Fil. 2:21), var apostelens triste vitnesbyrd om menigheten i Filippi.
Så lite hadde Guds vidunderlige kjærlighet gjort med disse troende.
Så gjenstridig var dette hjertet, og så villig til å gi etter for
trykk og påvirkning i vanlige ting fra menneskene. Å elske varmt,
gi velvillig, sympatisere ærlig og hjelpe uselvisk er noen av de
edle frukter som kan forventes fra troen på en kjærlighet som overgår
all kunnskap. Selvoppofrelse burde ikke bety mye for de som Kristus
er død for, og hvem Han nå representerer på tronen.
Rause gjerninger,
gaver og ord bør være naturlig fra slike som er blitt elsket så
høyt og fritt, så rikelig tilgitt og så evig velsignet. Trange hjerter
er frukten av en snever eller liten benådning, og en uviss nåde.
Men varme hjerter og åpne hender vises tydelig hos slike som Gud
i sin grenseløse gavmildhet, har gitt del i Kristi uransakelige
rikdom og arv til det rike som ikke kan beveges.
De rettferdiges liv bør
være opphøyd. Smålighet, ondskap og jordiskhet bør ikke
finnes hos de som er benådet. De må ha vinger som ørner, og ha sin
hengivenhet på det som er der oppe. Etter å ha dødd med Kristus
og blitt oppreist med Ham, er de jo satt med Ham i himmelen (Ef.
2:6). I verden, men ikke av den. De bor høyere enn det, for de eier
et himmelsk rike (Fil. 3:20).
De venter en
overjordisk belønning fra Ham som har gått for å forberede et sted
for dem. Høye tanker, høye mål, stor lengsel, har de fått som Kristus
ikke bare er en erstatning på korset for. Men Han er deres representant
på tronen, deres forløper som har gått innenfor forhenget, og alltid
lever til å gå i forbønn for oss.
Skal en som
er blitt rettferdiggjort for intet, grave i støvet, eller krype
langs en forurenset jord? Burde ikke en slik rettferdiggjørelse
som han har fått, være kilde til en overmenneskelig karakter, og
gjøre ham overjordisk i sitt håp, i sin smak, i sine gjerninger
og i frihet i sitt daglige kall? Burde ikke en slik rettferdiggjørelse
virke på hele menneske, gjennomsyre dets liv og gjøre ham grundig
konsekvent i alle ting.
Alle deler av
hans veg burde jo bære bud om Jesu navn.
De rettferdiges liv bør
være bestemt og fast. De vingler ikke mellom godhet og ondskap,
mellom Kristus og verden. Det rettferdiggjørende kors har kommet
mellom dem og alt ondt, fridd dem fra skyldens byrde, og brutt syndens
trelldom. Selv om de noen ganger føler som om de kunne gå tilbake
til det land de kom fra, står korset der og stopper returen. Mellom
dem og Egypt ligger Rødehavet, og nå blir det ikke delt så de kan
passere.
Korset står
ved døren til teateret, dansehallen eller festhallen, og forbyr
adgang dit. Verden er korsfestet for ham, og han fra verden ved
det frelsende kors. Hans første blikk på korset forpliktet ham.
Han begynte der, og han kan ikke gå tilbake til verden. Det ville
være ondt og farlig å gjøre det. Heretter er det ingen feiltakelse
om dette. Hans hjerte er ikke lenger delt, og hans øye streifer
ikke lenger etter noe annet. Han har tatt sitt kors opp og følger
Lammet.
Han har gått
inn gjennom den trange port, og vandrer på den smale veg, og ved
inngangen til den står korset og sperrer for å gå tilbake. Da han
gikk inn var det glede i himmelen, og han vil aldri vende den glede
til sorg ved å gå tilbake.
De rettferdiges liv bør
brukes. De har blitt
et vitne for Ham som har kastet skyggen av sitt kors over dem. De
kan fortelle hva syndens bitterhet er, og hvilken byrde skyld gir.
De kan tale om hvordan steinen ble rullet bort fra graven til deres
døde sjel, og om engelen som satt på steinen, kledd i lys. De kan
gjøre kjent den rettferdighet de har fått, og hvilken frihet og
glede dette ga. Ut fra deres hjerters overflod og frie ånd, taler
de.
De kan ikke
annet enn tale om det de nå eier, så de kan overtale andre til å
komme og dele det de har fått. Han er fast bestemt på å gjøre godt.
De har ingen tid å kaste bort. De vet at tiden er knapp, og tar
konsekvensen av det. De vil ikke kaste bort et liv som har blitt
kjøpt til en slik pris. Livet er ikke deres eget, så de må tenke
på det daglige ansvar dette fører med seg. Som et av verdens lys
må de, i fraværet av det sanne lys, alltid skinne for å minske litt
på mørket på jorden, og tenne himmelsk lys i sjeler som nå er uten.
De som sår den
himmelske sed må aldri slumre, men våke for å lage muligheter for
å så der han er. Det kan være i svakhet, det kan være i tårer.
De rettferdiges liv bør
være et liv av visdom og sannhet. De er blitt "vise i Kristus". Nei, "Kristus har blitt
deres visdom" så vel som rettferdighet. Derfor er de blitt
"vise til frelse, og vet at de må holde fast på at sannheten
frelser.
Den som har
rettferdiggjort ham er selv SANNHETEN, og hvert menneske som mottar
sannheten blir et vitne for den. SANNHETEN har frelst ham, SANNHETEN
har gjort ham fri, SANNHETEN har gjort ham ren, SANNHETEN han helliget
ham. Derfor er SANNHETEN dyrebar for ham, hver minste bokstav og
tøddel. Hvert lille fragment som fjernes tar mye vekk fra hans åndelig
velvære, og hver ny oppdagelse av den gir nye, rike, evige gevinster.
Han har kjøpt sannheten, og vil ikke selge den. Det er hans liv,
hans arv og hans kongedømme. Han regner all sannhet dyrebar, og
hater alt falskt. Han frykter den vantro som undergraver grunnlaget
for sannhet, og de store områder med kaos der menneskelige tanker
får råde. Han kaller aldri sannheten gammeldags eller utdatert,
for han vet at sannheten som han hviler på til evig liv, er det
eldste av alt gammelt, men likevel sikreste av alt sikkert.
Å skape tvil
om det ene offer han bygger på, er å avvise Golgata kors. Å legge
en annen grunnvoll enn den som allerede er lagt, er å ødelegge hans
eneste håp. Ved å ta offerelementet bort fra blodet, blir det umulig
å slutte fred med Gud. Å erstatte Kristus med kirken, tilgivelsens
budbringer med presten, det dyrebare blod med rite, den levende
Kristus på tronen med sakramenter, eller Den hellige ånd med kirken
lære er å snu lys til mørket, for deretter å kalle det mørke for
lys.
Men den Ånd
som har ført ham til korset har undervist og gitt hvordan man kan
skjelne sannhet fra løgn. Han har salvelse av den Hellige og vet
alt (1. Joh. 2:20). Han har den salvelse som lærer sannhet og ikke
løgn (1. Joh. 2:27), og han kan prøve åndene om de er av Gud (1.
Joh. 4:1).
En
minsket sensitivitet for forskjellen på sannhet og løgn er et av
de onde trekk hos de moderne protestanter. Klingende ord, veluttalte bilder
og pretensiøs logikk fjerner skarer av troende. Skillet mellom evangeliet
og det som ikke er evangeliet er veldig bestemt og svært betydningsfullt,
men mange går ut fra møter der det frie evangeliet blir skjult,
av fornuften, av noe man ønsker i stedet, og der en priser predikanten.
Omvendelsene
gjennom de siste årene har ikke samme dybde som tidligere (i 1850!).
Samvittigheten er halvt vekket og halvt pasifisert. Sårene blir
ikke lagt åpne, og blir derfor bare litt helbredet. Derav mangel
på åndelig dømmekraft om sannhet og løgn. Samvittighetene er ikke
følsomme nok, ellers ville de nekte og mislike slike uttalelser,
uansett hvor godt argumentert eller vist, som angrep på det frie
evangeliet om Guds kjærlighet i Kristus, som et hinder mellom synderen
og korset, eller bare som en tale om korset, uten å fortelle oss
hvordan det frelser og renser.
Vi trenger en
sensitiv, men ikke sykelig samvittighet for å holde oss faste i
troen, for å bevare vårt åndelige gangsyn usvekket. Tenk bare på
apostelens ord: "Men den som ikke har disse ting, han er nærsynt
og blind, og har glemt renselsen fra sine gamle synder."(2.
Pet. 1:9). Ærlig kritikk er én ting, åndelig dømmekraft noe helt
annet.
For å unngå
det første, trenger vi ikke å gi opp det andre! De "liberale"
i vår tid sier at vi bør være ettergivende for feil, og ikke holde
så veldig fast på alle Bibelens sannheter. Men uansett kultur, troverdighet
i filosofi eller vitenskap og "verifisering fra de lærde"
behøver det ikke være sant!
De rettferdiges liv bør
være et liv i pris og bønn. Deres rettferdiggjørelse har dratt
dem nær Gud. Den har åpnet deres lepper og øket deres hjerter. De
kan ikke annet enn prise Ham og be til Ham. De har ti tusen ting
å be om og ti tusen ting å takke for. De vet hva det er å tale "med
salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet
i deres hjerter for Gud" (Kol. 3:16).
De rettferdiges liv bør
være et liv i årvåkenhet (klarsyn). Tilgivelsen har forandret
alle deres omstendigheter og håp. Det har brakt dem inn i en ny
verden, som har stengt ute ting de tidligere var kjent med, og vist
ting de ikke kjente. De ser og hører noe de aldri har sett eller
hørt før, og de slutter å se og høre slikt de før hadde behag i.
De forventer endringer, og ønsker at de var kommet. Det nåværende
har blitt mindre for dem og fremtiden mer. Og i denne fremtid med
oppstandelse skal de se Ham som de elsker. At fremtiden skal være
en ren repetisjon av det nåværende, med noen vitenskapelige og politiske
forbedringer, er nok for det verdslige menneske.
Men de mennesker
som har fått en ny forbindelse med korset, og flyttet inn i en ny
region, er ikke tilfreds at det skal være slik. De ønsker en bedre
fremtid og bedre verden. De ønsker en tilstand der alle hinder er
tatt bort for at de kan elske Ham for Hans kjærlighet. De ønsker
å lære av Skriften at de kan forvente en slik ny tilstand, og at
i denne tilstand får se Kristus som den første og siste. Det er
deres salige håp. De ønsker også å lære at denne konge og Hans rike
skal komme snart. De ledes til å vente og våke fordi alt her i verdens
daglige endring, støy og fristelser, gjør alt for å kaste dem bort
og lulle dem i søvn.
Deres rettferdiggjørelse
luller dem ikke i søvn. Deres tro gjør dem ikke likegyldige for
fremtiden. De har full visshet om det de håper, overbevisning om
ting de ikke ser. De sier: La oss ikke sove som de andre; men la
oss våke og være edrue: se, for dere vet ikke dagen eller timen
når Menneskesønnen kommer. Det har vært mange prøvelser på deres
årvåkenhet, mange en skuffelser i deres tro, men de fortviler ikke
eller vike fra løftet: "Han som komme skal, og han skal ikke
dryge" (Hebr. 10:37). Deres tro holder fast på sin årvåkenhet,
og hennes årvåkenhet styrker troen. I den mørkeste tid sier troen:
"Min elskede er min, og jeg er hans". Og håpet legger
til: "Fly, min elskede! Vær som et rådyr eller
en ung hjort på fjell med duftende urter"!
De troende våker
på grunn av det nåværende onde og kommer gode, så de kan holdes
ubesudlet fra det ene, og kan nå frem til det andre. Faren fra fiender,
og utsiktene til en snarlig seier over dem, holder dem våkne.
Det gjør og
frykten for å miste synet på korset, og så igjen måtte vandre i
mørke. Mistanke til både det gode og det onde på jorden, dens smiger
og trusler, dens slit, bekymringer, fornøyelser og dens gleder.
Frykt til å holde deres plagg uplettet og deres samvittighet rene,
synet av de sovende millioner rundt seg, og vissheten om at det
er over en sovende verden Herren skal komme - alt dette fungerer
effektivt som stimulerende midler, og ber dem være årvåkne.
Å være blant
de dårlige jomfruer, uten olje og med en døende lampe, når midnattsropet
lyder. Å være i nær døren, likevel stengt ute. Å måtte høre: "Lammets
bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede", men enda
ikke være rede. Å bli innbudt til festen, men ikke ha klærne. Å
elske, men deretter falle fra. Å dra sverdet, men mangle kraft til
å svinge det. Å vandre godt for en stund, men deretter vike fra.
Fra å føre krig mot Satan til å gi seg i lag med ham som en lysets
engel. Å fordømme verden, for deretter å blande seg med den. Som
Demas holdt seg til de hellige, for så å forlate dem.
Være blant de
tolv for en tid, for så å bli en forræder til sist. Å være løftet
opp til himmelen som Kapernaum, og så bli kastet ned i helvete.
Å være blant lysets sønner, og så falle fra himmelen lik Lusifer.
Å sitte i det øvre kammer med Herren, og så forråde Menneskesønnen
med et kyss. Å kle seg med en fin bekjennelse, men måtte vandre
naken i
De som vet hva
det er å være "pris
for sin nådes herlighet, som han ga oss i den elskede"
(Ef. 1:6) og "roser
oss av håp om Guds herlighet" (Rom5:2), kan sovne.
Men de tør ikke.
De vet hva de risikerer, og hva en times søvn kan koste dem. De
lar ikke troen være en sovepute og si de er sikre, men det bare
gjør dem dobbelt årvåkne. De tenker at de ikke kan vanære Ham som
har reddet dem. De vet ikke hvor mye de kan miste ved en dags slapphet,
eller hvor mye de kan vinne ved å ha en vaktsom holdning. Lytte
til det Herren har sagt: "Salig er den som våker". Selv
om de ikke ser årsaken, prøver de å realisere den lovede salighet.
De sier: Han
som har kalt meg til årvåkenhet kan gi meg del i Hans glede. Han
kan gjøre min vakttårn til et Guds hus. Uansett hvor ensomt og mørkt
det kan se ut er det en port til selve himmelen.
Fotnoter
-
(1) En som kjenner
den "religiøse verden" godt, og har vært igjennom dens
tomhet, skriver: "Det er bare to år siden Han kom. Like mirakuløs
som alltid talte Han med en stemme som til Paulus eller noen andre,
og kjørte sin plog gjennom mitt hjerte. Han brøt opp og rev i filler
mitt gamle "kristne" og "bekjennende" liv. Han
viste meg døden, døden jeg fortjente, og førte meg gjennom forferdelige
kamper og opposisjon fra det gamle hjerte og dets stolthet, til
kunnskap om seg, den levende personen Jesus. Men akk, hvor svak,
hvor mørk, hvor sakte har ikke fremgangen vært!
Før dette, var
jeg i en tilstand der jeg virkelig trodde (selv om det kan virke
uvennlig og sykt å si det) det samme som størsteparten av den bekjennende
kirke i dag, både prester og legfolk. Jeg vet hva slags samfunn
jeg hadde med mange som regnes for gode kristne. Og jeg vet at svært
mange som kunne snakke heftig om læren, samtidig kunne le og være
like glade, smile av min tåpelig spøk, ikke bry seg om å delta i
en samtale om en personlig, levende frelser. Spesielt etter at Han
kom med sin sterke arm, og fikk meg til å ønske og tale om ham".
(Brevet fortsetter, men jeg avslutter her)
Svar: "Jeg
tror det er godt at Gud forteller deg slike ting. "Rop av strupen, spar ikke! Oppløft din røst som en basun
og forkynn mitt folk dets overtredelse og Jakobs hus dets synder".
Det er altfor mange antagelser, selv hos de fromme, at mange i flokken
bare har en dårlig tilstand, og at det er nok å kalle dem ut av
verden. Nei. Selv om det kan være et og annet isolert tilfelle av
denne type, tror jeg at når verdslighet og inkonsekvens er så utbredt
som de er, og når det er så mange som bare har en falsk bekjennelse
uten tegn eller frukt av Herren, så forteller det om noe helt annet.
Plogen må sendes dypere. Den må få velte opp jorden som ennå ikke
er gjennomsøkt.
Et stort antall
som har våknet opp, også interessert ungdom, finner etter hvert
en slags fred. Den har de fått gjennom feil forkynnelse, at "veggen
blir overstrøket med kalk" (Esek. 13:10) og sitt eget hjertes
blindhet. En slik fred er ikke tuftet på personlig kontakt med den
levende Jesus. Og når det daglige virke, alderen tynger, og verdslige
problemer dukker opp, vil alt det de har gå til grunne. Hva har
de å falle tilbake på? De liker ikke å forlate sin bekjennelse,
for den henger om dem i deres falske liv og blinder dem. Men de
kjenner ikke Livets Herre. Måtte denne gode Herre hjelpe deg til
å behandle slike sjeler, salve deg på nytt, og gi deg sin egen visdom
og dømmekraft til å tale slik at det drar sjelene, og kaller dem
til nytt i Herren".
(3) Heidelberg-katekismen
(som brukes i den Skotske kirke, sammen med Calvins, og erstattet
med Westminster) spør: "Hvilke fortjenester får vi av Kristi
hellige unnfangelse og fødsel"? Og svarer: "At Han er
vår mellommann, og dekker våre synder med sin uskyld og fullkomne
hellighet, som vi ble født inn i, ellers kunne vi ikke komme for
Guds åsyn".
(4). "Disse
seremonielle skikker innebar så og så mange tilståelser av synd.
Kristus, som ble gjort til synd for oss, tok da på seg disse"
(Ames, Medulla Theologica, B. en. Lm. 21). "Herved (ved sin
omskjæring) representerte Han hele verden, ikke bare som et subjekt,
men også som en synder. For selv om Han var ren og hellig, skulle
også denne omskjæring gjøres på Ham. Dermed ble han representert
som en synder for verden, selv om Han var hellig og ren i seg selv
"(Flavel, Fountain of Life - Sermon 19). "Han ble omskåret,
og holdt loven for å fri oss fra dens fordømmelse .... Derfor må
vi søke vår rettferdighet, ikke i loven, men i Kristus, som har
fullendt den, og for intet har gitt oss sin oppfyllelse" (Latimer).
(5) De gamle
hymner har ikke mistet synet på disse sannheter. Som eksempel vil
jeg sitere følgende:
"Stillat excisos pueri per artus
-
Efficax noxas
abolere sanguis. -
Obligat morti
pretiosa totum -
Stilla cruorem».
-
"Vix natus,
ecce lacteum -
Profundit Infans
sanguinem, -
Libamen est
hoc funeris - A moris hoc proludium". –
"Dixit.
et Patris veneratus iram -
Sustinet vulnus
silicis cruent. -
Et jugum legis subit
ipse, servis - Ut juga demat". –
(Greier ikke
å oversette dette)
Selv om disse
salmer inneholder lite av stedfortredelsens ferdige verk, bryter
tidvis de store sannheter fram i forbindelse med de forskjellige
hendelser i Herrens historie.
(6) Evangelisten
oversetter her direkte fra hebraisk, og det skiller seg fra Septuaginta.
(7) The Heidelberg
katekismen spør: "Hva tror du når du sier: Han led"? Og
svaret er: "At han, hele tiden i sitt liv her på jorden, men
særlig på slutten, måtte lide under Guds vrede, både på kropp og
sjel, lide for menneskehetens synder, så Han i sin store kjærlighet,
som det eneste sonoffer, kunne fri vårt legeme og sjel fra evig
fordømmelse, og kjøpe oss Guds nåde, rettferdighet, og evig liv".
(8) Den gamle
lære fra Heidelberg-katekismen viser dette fult ut: "Guddommen
har styrket Jesu menneskelige natur, og holdt den oppe, så den kunne
bære vekten av Guds vrede mot synden.
Guddommen har
også gitt en slik ære til Hans menneskelige naturs lidelser, at
den har oppfylt hele den evige straff som vi hadde fortjent ...
"Hva led
han i sin sjel? Veldig tunge og forferdelige pinsler, angst, smerte,
sorg, angst, som følge av Guds vrede ... Når og hvor lenge led Kristus?
Hele tiden av sitt liv på jorden, men særlig på slutten. De evangeliske
historier vitner om avvisninger, Satans fristelser, fattigdom, skam,
skrøpeligheter, sult, tørst, frykt og livsfare. Spesielt ses dette
i Getsemane, for dommen og på Golgata" ...
"Han led
ikke bare over synden, men Han følte at Gud var mot Ham i lidelsen,
som en vred dommer"...
"Har Han
også kjøpt oss rettferdighet? Ja, slik at Faderen for intet må gi
og skjenke den til oss, og tilregne den til oss. Slik at vi, i Guds
tilfredsstillelse og rettferdighet i Kristus, kan stå i Guds dom".
(9) "Hvor
ble han begravet? Så han derved kan åpenbare at han faktisk var
død" (Heidelberg katekisme).
(10) "Hvilke
andre fordeler får vi ved Kristi offer og død? At i kraft av hans
død ble vårt gamle menneske korsfestet, drept og begravet sammen
med ham, så de onde lyster og begjær heretter kan ikke regjere i
oss, men vi kan gi oss selv til Ham som et takkoffer"....
"Hvordan tjener Kristi
oppstandelse oss? Først: Ved sin oppstandelse beseiret Han døden,
for at Han skulle gjøre oss delaktige i den rettferdighet Han hadde
kjøpt oss? For det andre: Vi blir berørt ved Hans kraft til et nytt
liv" (Heidelberg katekismen).
(11) Se Kypkes
Observasjon av N.T, som siterer noen slående avsnitt fra klassisk
gresk for å illustrere dette. Se også Bengel og Winer.
(12) I disse
ord, "de vet ikke hva de gjør", er det tale om syndeofferet,
som var spesielt for synder gjort i uvitenhet.
(13) Tretti
ganger (KJV) brukes ordet Lam, som Kristi himmelske navn i Åpenbaringsboken.
Det fester til evig tid, de frelste til korsets og blodets herlighet,
for å hindre muligheten til å miste synet på den korsfestede.
(14). "Hvordan
kan vi stå rettferdige for Gud? Bare ved en sann tro på Jesus Kristus.
Så hvis min samvittighet anklager meg for at jeg har overtrådt alle
Guds bud, ikke har holdt noen av dem, og dessuten fortsatt er utsatt
for det onde, er vi likevel til tross for alt dette, helt fullkomment
rettferdige og hellige i Kristus. Alt er tilregnet og gitt meg,
uten noen fortjeneste, av bare nåde fra Gud. Som om jeg aldri hadde
begått noen synd, eller som om det ikke henger noe lyte ved meg.
Ja, som om jeg selv fullkomment hadde all den lydighet Kristus hadde"
.... "Hvorfor er Kristi offer og lydighet kalt hovedgrunnen
til vår rettferdiggjørelse? For at det er det samme som vi blir
gjort rettferdige ved" (Rom. 5:19). Er Kristi død
"Er det bare Kristi død og lidelse som er tilregnet
oss, eller også lydigheten i Hans liv? Begge! Når Han tilfredsstiller
Gud ved sin straff for våre synders synd, er dette er Hans passive
lydighet. Deretter er det en aktiv lydighet" .... "Vi
fortjener ikke bare straff for våre overtredelser, men vi skylder
Gud lydighet. Alt dette har Kristus vunnet oss. Men vår rettferdiggjørelse
tilskrives Kristi lidelse, blodsutgytelse, og død" (Heidelberg
katekismen).
(15) Det er:
"For i det åpenbares
Guds rettferdighet av tro til tro".
(16) Det vil
si: Den rettferdighet som Gud har gitt oss, rettferdigheten fra
Ham som er Gud, og som kommer til oss ved å tro på Kristus, blir
gitt til alle uten forskjell, og blir dekket over som en kappe,
alle som tror på eller skjuler seg i det som er skrevet. "Ikle
dere den Herre Jesus Kristus" (Rom. 13:14). Og igjen: "Så
mange som er døpt til Kristus har ikledd dere Kristus" (Gal.
3:27).
(17) "Jeg
kan frimodig rose meg av seieren som Han skaffet over loven, synden,
døden og djevelen. Jeg kan ikle meg alle Hans gjerninger som om
de var mine egne, og jeg selv hadde gjort dem" ...
"Derfor,
når loven kommer og beskylder deg for at du ikke har holdt den,
send den til Kristus og si: Her er den mann som har oppfylt loven,
jeg holder meg til Ham. Han har oppfylt den for meg, og Han har
gitt all sin lovoppfyllelse til meg.
Når synden kommer
og vil ha tak strupen din, så send den til Kristus, og si: Så mye
du kan gjøre mot Ham, så mye har du rett til mot meg. For jeg er
i Ham og Han i meg. Hvis døden kryper over deg og forsøker å sluke
deg, si da: "Du gode elskerinne Død, kjenner du denne mann?
Kom, trekk ut Hans tenner. Har du glemt hvor lite det hjalp da du
bet Ham forrige gang"? Stå på! Hvis det er en glede for deg
så møt Ham igjen. Du har jo overbevist deg om at du skulle ha vunnet
over Ham da Han hang mellom to tyver, og døde en vanærende død.
Men hva oppnådde du? Sannelig bet du Ham, men det ble verst for
deg selv. Jeg tilhører dette menneske. Jeg er Hans og Han er min,
og hvor Han bor vil jeg bo. Du kunne ikke såre Ham så la meg være
i fred"....
"Herfra
kan vi lett forstå hvilke gjerninger som gjøre oss helt rettferdige
for Gud. Sannelig, det er en annens gjerninger" …
"Frelsen
er gitt til alle ved Jesus Kristus, (enda en gang:) ved en annens
gjerninger. Derfor må vi flittig huske, at vår salighet ikke består
av våre egne gjerninger, men i en annens gjerninger, nemlig Kristi,
Jesu vår Frelsers, som vi får bare ved tro på Ham"...
For Gud er størrelsen
på min rettferdighet uten mål. Du må huske på den er min, for denne
Gud, min Far sier det. Jeg har stilt Guds vrede, og fra en sint
dommer har jeg gjort Ham til en mild, barmhjertig og nådig Far.
Tro dette og du eier det. Du kan være så sikker, hel, og rettferdig.
Men vær oppmerksom på at du ikke må tre fram for Gud med dine egne
gjerninger. Men dersom du vil tre fram for Ham, så kryp inn i meg,
ikle deg meg og mitt, så skal du få alt du begjærer av min Far".
(LUTHER, preken over Joh. 20:24-29)
(18). Her er
det ingen blanding av personligheter, ingen overføring av moralsk
karakter, ingen blanding av iboende synd på den ene side, eller
iboende rettferdighet på den andre. Det er heller ingen bokstavelig
eller fysisk identitet, men en rettslig kjennelse eller dom som
er gitt i vår favør. Som lovlig gir oss del i alle resultatene eller
fruktene fra det verk Han, som Gud i sin dommerstilling, utnevnt
til vår stedfortreder. "På samme måte som vi blir gjort skyldige
i Adams synd, som ikke er i oss, men tilregnet oss, slik blir vi
gjort rettferdige ved Kristi rettferdighet, som ikke er i oss, men
bare tilregnet oss" (Owen).
Juridiske eller
rettslig gitte gaver og fordeler er helt forskjellig fra de som
man fortjener selv. Men slike fordeler er like ekte, og en eier
dem like sikkert. At de kommer til oss på en rettferdig måte, med
samtykke og sanksjon av loven, er det helt store. Realiteten på
dem kan knapt måles av de som faktiske eier og gleder seg over disse
gaver. Sikkerheten for at en eier dem ligger i at de er gitt på
en lovlig og hederlig måte.
(19) "Til
dem som har fått samme dyre tro som vi", altså med de jøder
som trodde da og med alle de gamle fedre som trodde før, "ved
vår Gud og Frelser Jesu Kristi rettferdighet". Dermed er alt
som ellers kalles "Guds rettferdighet", her kalt "vår
Gud og Frelser Jesu Kristi rettferdighet". Så "Kristi
rettferdighet" er altså et uttrykk i Skriften.
(20) På yppersteprestens
brystplate var det tolv dyrebare steiner, der navnet til de tolv
stammer var skrevet. Navnene som var gravert inn der, strålte med
all den herlighet disse edelsteinene hadde. De troendes navn er
skrevet på brystplaten til den store yppersteprest, ikke bare til
ihukommelse, men til herlighet og ære. De er omsluttet av Hans herlighet,
og skinner som om all denne herlighet var deres egen. Edelsteiner
som karneol, topas og diamanter var innrammet i gull, og tok bort
alt som var mørkt og jordisk enten det var navnet, personen eller
stammen de tilhørte.
Den strålende
glansen fra de himmelske perler som glitrer i brystplaten til den
store forbeder, både skjuler alt som vi er, og gir oss en skjønnhet
slik den Han har.
(21) Se den
greske teksten til Jes. 53:3-4. "Han
ble foraktet, og vi aktet ham for intet", altså nektet tro
at Han var det Han var. "Vi aktet ham for plaget, slått av
Gud og gjort elendig". Vi mente at Han var under Guds forbannelse.
Ordet som brukes begge disse steder er det samme som ellers er gjengitt
med ''tilregnet''.
(22). "Den
rettferdiggjørende rettferdighet ble skaffet ved Kristi lidelse
da han var i verden. Dette er klart, fordi det står at vi blir rettferdiggjort
ved hans lydighet - Hans lydighet mot loven (Rom. 5:19, 10:4). Denne
rettferdighet bor i og med Kristi person, og gir den ved tilregnelse.
Guds tilregner den til oss, likesom våre synder gjorde Herren Jesus
til en synder. Nei til selve synden, også det ved at Guds tilregner
den til Ham. Guds rettferdighet er noe som Gud HAR fullført, en
rettferdighet som Gud gir, en rettferdighet som Gud tilregner alle
som tror. En rettferdighet som kommer fra Kristi verk, og som blir
tilregnet både av nåde og Guds rettferdighet. Det er en rettferdighet
der vi står for Gud, uten forbannelse, da den rammet Kristi person
for lenge siden". (Bunyans preken om rettferdiggjørelse ved
en tilregnet rettferdighet).
(23) I 1655
skrev Anthony Burgess dette om tilregnelse: "Det er en regnet
eller gjenkjent rettferdighet for de troende. Det er ikke noe de
har iboende i seg selv, men gjennom Kristus regner Gud dem som om
de eide det, og ser dem som helt rettferdig. Dette er en passiv,
ikke en aktiv rettferdighet - en rettferdighet vi mottar, ikke noe
vi gjør.
Denne lære om
tilregnet rettferdighet er av mange falske personer dømt å være
en styggedom. Kjetterne motsier hverandre i mange andre ting, men
mot denne er de enstemmig i sin fordømmelse. Det er godt nok kjent
hva pavekirken håner og spotter, og kaller den en falsk og tenkt
rettferdighet. Socinianerne avskyr den. Castellianerne gir blaffen
i den, og sier de har både tilregnet lære og en tilregnet beskjedenhet
som inneholder en tilregnet rettferdighet.
Selv om Arminianerne
sier at troen gir en tilregnet rettferdighet, tror de likevel at
det er avguderi fra protestantenes hjerne å si at Kristi rettferdighet
er tilregnet to oss, og de sier at dette ikke er nevnt i Skriften.
Men Skriften
nevner ofte en tilregnet rettferdighet, og derfor bør ikke dette
være et spørsmål om skam, men verd å motta. Og når vi ser at ingen
av oss har en iboende rettferdighet som tåler å stå for en fullkommen
og hellig Gud, burde vi heller glede oss over Hans godhet og barmhjertighet.
Han som har gitt oss en slik strålende kledning, som gjør at når
vi er helt nakne, har Han gitt oss en rettferdighet som verken mennesker
eller engler kunne få til".
(24). "Tro
aldri at det å leve på Kristus for rettferdiggjørelse alltid, er
noe lavt, tiggermessig og være på barnestadiet. La meg fortelle
deg at et hvert avvik fra de Jesu verk for å gi deg rettferdig overfor
Gud, og du vil raskt bli gjenstand for feil og vrangforestillinger.
Da holder du ikke "fast ved hodet". Hvorfor ikke leve
på Kristus alle dager! Det er jo Han som er mellommann mellom Gud
og sjelen, forsvarer deg med fortjenesten fra sitt blod, og dekker
deg med sin uendelige rettferdighet, fra Guds vrede og lovens forbannelse?
Kan det være noen større
trøst for deg enn å vite at du som person står rettferdig
for Gud, rettferdig og rettferdiggjort fra alle ting som ellers
ville svelge deg? Betyr fred med Gud og Hans forsikring om himmel
og evighet så lite for deg, at du kan minste selve grunnvollen ved
å tro på Kristi blod og rettferdighet" (BUNYAN, Rettferdiggjørelse
ved tilregnet rettferdighet).
(25) Mr. Irving,
Dr. Newman, og de som følger Mr. Darby, er de moderne ledere som
holder oppe denne nye form for gammel vranglære. Tidligere var det
en rettferdiggjørelse ved en inngytt rettferdighet, nå er det ved
en inngytt rettferdighet ut fra Kristi oppstandelse. Se Dr. Newmans
tale over Kristi oppstandelse – Kilden til Rettferdiggjørelse.
(26). Hva syns
du om papistenes lære om at folket bør tvile og frykte? Det er I
hvert fall en lære som ikke setter menneskets evige liv høyere enn
de vantro (Heidelberg katekisme). Et annet sted i samme katekisme
står følgende: "Hvilken trøst har papisten her? Hele tiden
i tvil, et urolig sinn, og vrak av en samvittighet. De sier: Tre
ting uroer mitt sinn: Det første - at jeg skal legges i grav. Det
andre og det som uroer meg mer - at jeg ikke vet når det skjer.
Det tredje som uroer meg aller mest - hvor hen jeg går og jeg ikke
kan se. - Hva har en troende å vise til mot dette? Tre ting som
gleder mitt sinn: Først - at jeg er benådet i Kristus. - Det som
gleder meg mer - at Kristus min Herre passer for slike som meg.
Det tredje som gleder meg aller mest - at jeg ser og vet at min
plass er i himmelen".
(27). "Jeg
tror disse ordene i det guddommelige vitnesbyrd. Min samvittighet
vitner om deres sannhet, det gir en god samvittighet for den er
enig med Gud. Jeg ser på Ham som den som har fullkomment ordnet
min forsoning. Min samvittighet frykter å vanære ham ved å stille
spørsmål om Kristi rettferdighet og Hans forsonings uendelige verdi,
tvile på at dette er mitt eller tvile på at jeg har fått dette for
intet. Jeg ser at jeg trenger dem og er avhengig av dem. Derfor
må jeg la Guds fred råde, ta ledelsen i samvittigheten, la Hans
tilbud alltid være det samme, Jesu rettferdighet og forsoning alltid
det samme, min mangel på dette alltid det samme, og min interesse
for dem alltid det samme. Jeg må daglig lære å opprettholde alt
dette, mot alle forfalskninger, fiender, og fristelser fra alle
kanter". (Gammel forfatter).
(28). Hver gang
vi sier "for ditt navns" skyld, eller for Kristi skyld,
bruker vi en annens rett, en annens fortjeneste, og godtar eller
aksepterer hele læren om en tilregnet rettferdighet. Hvert eneste
menneske får daglig noe som de ikke personlig har rett til. Når
en sønn arver sin far, får han noe som han ikke har arbeidet for,
og som lett og legalt kunne bli tatt fra ham. Når en som ikke er
sønn mottar en eiendom ved testamentering, får han noe han ikke
har krav på. Menneskelig lov og praksis godtar disse overføringer
eller tilregnelser som riktige og legale, ikke fiktive eller absurde.
Menneskets daglige handlinger er basert på slike prinsipp med at
noen mottar noe de ikke har rett til, enkelt fordi mennesket vil
det slik, og loven godkjenner denne vilje. Hvorfor skal man da tale
om "fiktive" overføringer eller tilregnelser når det gjelder
åndelig velsignelser basert på akkurat det samme prinsipp?
Hvorfor skal
man fornekte den guddommelige lov og rett, der syndenes forlatelse
tilregnes et menneske etter en annens vilje og sikkert testamente?
Hvis den jordiske lov behandler mennesker slik i jordisk ting, hvorfor
skulle ikke den himmelske lov kunne ordne det slik i himmelske ting?
(29) "Alt
guddommelig liv, og alle dyrebare frukter av det, benådning, fred,
og hellighet, springer ut fra korset....
Hellighet så vel som benådning kommer fra korsets blod ...
All helliggjørelse som ikke springer ut fra korsets blod er intet
annet enn fariseisme. Hvis vi vil være hellige, må vi gå til korset,
og bo der. Ellers vil alt vårt arbeid, iver, faste, bønn, og gode
gjerninger, være totalt uten helliggjørelse, blottet for all ydmyk
nåde som følger et klart syn på korset". (Berridges brev).
o O o