La oss da tre frem med sannferdig hjerte. Hebr. 10, 22

Her pekes det på den hovedegenskap som utmerker alle rette Sionsvandrere. Et sannferdig hjerte, det er et hjerte som det ikke er svik i, en ånd som det ikke er falskhet i.

Et sannferdig hjerte har bare den som gir seg ut for å være, hva han i virkeligheten er. Men da nå menneskene av naturen ikke vet, hva de selv er, følger det jo av seg selv, at de heller ikke kan gi seg ut for, hva de virkelig er. Derfor sier Herren i sitt ord: «Bare tomhet er menneskenes barn, bare løgn er mannens sønner. I vektskålen stiger de til værs, de er tomhet alle sammen» (Slm. 62,10).

Men hvordan går det med deg, du nådebarn som er mistenksom mot deg selv, når du hører at du skal tre frem med sannferdig hjerte? Synes du ikke at helligdomsveien er aldeles stengt igjen for deg ved disse ord: Så tre frem med sannferdig hjerte! Er det ikke nettopp dette du frykter aller mest, at ditt hjerte ikke skal være «rett for Gud?»

Får du ikke ofte, når du i bønnen skal nærme deg din frelser, likesom slag på munnen av denne tanke: Du er ikke oppriktig, du er falsk, du vil ikke med hjertet, du er en hykler? osv.
Jo, det er visst, at om du i Guds Ånds lys har sett og til bunns har erfart ondskapen i ditt hjerte, så søker nok Satan å bringe deg i fortvilelse ved slike tanker; - men det er nettopp heri det sannferdige hjerte åpenbarer seg. Et sannferdig hjerte erfarer og taler sannhet. Det erfarer at alt hva Gud har sagt om vår fordervede, urene, falske og forvendte natur, er sant. Jo mer vår selverkjennelse kommer til å stemme med Guds ord, desto mer sannferdig må vel våre hjerter være.

Hvilken avstand er det ikke mellom den som berømmer seg av et «godt hjerte» og den som «slår seg for sitt bryst» og sier: «Gud, vær meg arme synder nådig!»
Et menneske, som vel med en slags kunnskapstro gir ordet om fordervelse rett, men ikke har noen erfaring av det, har ingenlunde et sannferdig hjerte.

Vi kan gjerne kalle dette "den gamle strid" – en strid som ennå gjentar seg midt i Kristi menighet. Der er strid mellom jøder, Johannes’ disipler og virkelige kristne.

Vi har da vel ikke jøder iblant oss i Kristi menighet, sier du kanskje. Å jo, det har vi så men. Vi har folk i vår midte, som ennå står i et gammeltestamentlig forholdt til Gud tross dette, at salighetens dag er opprunnet. I Hebr. 9, 7-10 taler apostelen om en ennå tilstengt helligdom, som bare ypperstepresten hadde adgang til, når han gikk inn med blod for seg selv og for folkets synder. Ved det ga Den Hellige Ånd til kjenne, sier han, at "veien til helligdommen ennå ikke er blitt åpenbaret så lenge det forreste teltet ennå står." Og dette, sier han videre, "er et bilde inntil den nåværende tid. I samsvar med dette blir det så båret frem både gaver og offer, som ikke makter å gjøre den som tjener Gud, fullkommen etter samvittigheten.

Sammen med bud om mat og drikke og forskjellige renselsesbad, er dette kjødelige forskrifter som er pålagt inntil den tid da alt skulle settes i rette skikk."
Selv om forhenget revnet ved Kristi død og den "nye og levende vei til helligdommen" slik var åpnet, selv om det rette og eneste renselsesmiddel Kristi blod hadde flytt, foretrakk likevel de arme forblindede jøder å holde på med sin seremonitjeneste, med sine offer og renselsesmidler, som jo aldri kunne gjøre fullkommen etter en oppvakt samvittighets dyperegående krav.
Har vi ikke slike "jøder" iblant oss ennå, mine kjære? Slike, som vel har et kristelig navn og en kristelig formet gudstjeneste, selv om de i hjerte og sinn ligner hine jøder? De ligner hine i det, at de er tilfredse, når de kan utføre kristendommens ytre handlinger uten å trenge inn i dens vesen. Likesom hine trosset på sin omskjærelse, trosser disse på sin dåp. De lar seg konfirmere, går til kirke og alters og deltar i visse ytre kristelige gjøremål. Når de gjør dette med noenlunde punktlighet, mener de at saken mellom dem og Gud må være i full orden. Kan de nå i tillegg ved utgangen av deres liv få frem noen tårer og bekjenne seg å være arme syndere som trenger nåde, samt motta Herrens hellige nattverd i dødsstunden – ja, hvem vil da kreve mer? Er ikke en slik en, en god kristen?
Min venn, tross alt dette kan Herrens ord om jødene anvendes på deg: "Dere uomskårne på hjerter og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot - som deres fedre, så også dere!" Gud trenger ikke vår tjeneste – derfor kom Han "ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge."
Men du, kjære venn, som ennå står på et gammeltestamentlig standpunkt, som holder på med dine offer og gaver i det forreste telt og er fremmed for den salige betydning av, at forhenget revnet ved Jesu død, du har ikke mottatt din sjel som en gjenløst og salig skatt av frelserens hånd – du går ennå med dine synder tross alle dine iakttakelser av kristendommens ytre forskrifter.

Synden har bare to steder hvor den kan ligge: enten finnes den hos deg, så den ligger på dine skuldrer eller den ligger på Guds lam. Ligger den på dine skuldrer, så er du fortapt. Men ligger den på Kristus, så er du fri og salig. Grip nå hva du vil. Etter lov og rett er det så at de skal hvile på deg. Men av nåde er de kastet på Kristus, Lammet. Ellers var det ute med oss, dersom Gud skulle handle med oss etter lov og rett.

Dette er en klar, lys tekst og et stort ord.

Det er selve grunnvollen for oss at vi vet hvor syndene våre ligger. Loven legger dem på samvittigheten vår. Men Gud tar dem fra oss og legger dem på Lammets skuldrer. Skulle de bli lagt på meg og på verden, da var vi fortapt. For synden er altfor sterk og mektig. Men nå sier Gud: Jeg vet at syndene dine er altfor tunge til at du kan bære dem. Se, derfor vil jeg legge dem på Lammet, mitt offerlam, og ta dem fra deg.

Tro nå dette, for når du gjør det, er du fri fra syndene.

Forrige gang talte vi om å være Guds medarbeidere, og at enhver må se til hvorledes han bygger videre. Og jeg sier igjen: Før eller senere må var egen kraft bli gjort til skamme, for at Kristi kraft kan bo i oss. 2. Kor. 12,9.

La oss i dag se på det som er sagt til menigheten i Filadelfia. Joh. Åp. 3,8: "Jeg vet om dine gjerninger; se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den til; for du har liten styrke, og har tatt vare på mitt ord og ikke fornektet mitt navn."

Det er Jesus som taler til sine menigheter gjennom dette ordet, og det er også et ord fra Herren til oss i dag. Han sier om seg selv at Han har Davids nøkkel, v. 7. Og det betyr at alt som skjer, det skjer ved Ham, og uten Ham er det ingenting som skjer i Guds rike. Han er den som lukker opp, og når Han gjør det, kan ingen lukke til. Og motsatt: Han er også den som lukker til, og da kan ingen lukke opp.

Så er spørsmålet om vi hører til dem som det er en åpnet dør foran. - For dette ordet gjelder ikke hvem som helst. Det er noen ganske bestemte kristne som har en åpnet dør foran seg. Legg merke til at det ikke står en åpen dør. Den har vært stengt for disse menneskene, og menneskelig sett er det ikke åpent for dem. Men det er en som åpner der hvor det er stengt, og det har Han gjort for denne menigheten. Derfor sier Han: «Jeg har satt foran deg en åpnet dør." - Og grunnen til at Han har gjort det, er den at menigheten har liten styrke!

Dette er den eneste av disse syv menigheter som får en anerkjennelse av Jesus uten forbehold - Filadelfiamenigheten. Når det i bibeloversettelser er blitt innført et «dog» eller «likevel»: «Du har liten styrke, og har likevel tatt vare på mitt ord», så er det ikke riktig! Ja, det strider faktisk mot en av grunntankene i hele Det nye testamente, ja, i hele Skriften. Vi anerkjenner ikke den som har liten styrke, menneskelig talt, men det gjør Herren. «Du har liten styrke» - det er sagt som en anerkjennelse, som deres ros. For saken er den nemlig at det er bare de som har liten styrke som virkelig tar vane på Herrens ord, og dermed ikke fornekter hans navn.

Ordet for «liten» er egentlig mikroskopisk - det er ingenting å regne med. En øver ingen innflytelse, en blir kanskje ikke regnet med i det hele tatt. Denne menigheten seiret uten å gjøre noe! Det sørget Herren for.

Det var deres styrke at de ikke hadde noen styrke! Kan det sies om oss i dag? Hører vi til dem som dette ordet passer på? Vi mennesker, vi ser på det at vi ingenting kan som en anklage og en dom. Men Jesus lykkønsker deg med at du har liten styrke.
Dersom vi er sterke og mektige, kan ikke Gud bruke oss. Og vi ser det også i brevet til menigheten i Laodikea, Joh. Ap. 3, 14-22: At den som er rik og har overflod og mangler ingenting, og er stor og mektig, kan ikke Gud bruke. Mektige kirkesamfunn kan ikke Gud bruke, mektig organisasjoner kan Han heller ikke bruke. Men hjelpeløse kristne kan Han bruke - de som har liten styrke og som derfor, ikke likevel, men derfor tar vare på Herrens ord.

Dette tror jeg er noe som sjelefienden hele tiden prøver å snu rundt, slik at «hadde du hatt mer styrke, så hadde du kunnet tatt mer vare på Herrens ord, og bli brukt mer og båret mer frukt." Og så må Gud plukke styrken og hele greiene fra oss - og djevelen vil introdusere det på nytt og blåse liv i det: «Hadde du bare kunnet det eller vært det eller hatt det, så skulle du sett!»

Ja, jeg sier igjen: Deres styrke i Filadelfia var at de ikke hadde noen styrke, og derfor tok vare på Herrens ord. - Men det er dette som er så vanskelig for oss å få se, og som vi ikke går med på før vi er nødt til det. Når det ikke er noen annen vei, først da skjønner vi det.

Måtte bare vårt strev for Gud mislykkes! Men måtte Guds strev med oss lykkes! Med litt andre ord: Må Gud gi deg å eie så liten styrke at du tar vare på Herrens ord! Og da gjelder ordet: «Jeg har satt foran deg en åpnet dør." - Det er ikke døren inn til frelsen det er tale om her, men det er døren ut til andre - Guds rikes utbredelse i bygd og by og utover hele verden!

5. Dersom Gud ikke bygger huset

«Vårt strev for Gud - Guds strev med oss." - Denne overskriften er ikke brukt for at det skal sies smart eller for å vekke oppmerksomhet. Det er fordi hele Skriften egentlig taler om dette; fra 1. Mosebok og utover til det siste blad i Åpenbaringen. Og fordi den kristelige aktivitet nødvendigvis ikke behøver å være Kristi gjerning.

Haggai kap. 1: «Legg merke til hvorledes det går dere! Dere sår meget, men høster lite i hus. Og når dere bærer det i hus, så blåser jeg det bort," sier Herren. (Les v. 5-9).
Ja, når Gud blåser resultatene bort, da trenger vi sannelig å snakke sammen. Hvorfor gjør Han det? Hvorfor arbeider vi forgjeves? Hvorfor bygger vi og det ramler?

Vi går til Salme 127, v. 1-2: «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves. Det er forgjeves at dere står tidlig opp, setter dere sent ned, eter

møysommelighets brød; det samme gir han sin venn i søvne."

Det underlige er at det er kong Salomo som har gitt oss denne salmen. Han som ble brukt til å bygge tempelet. Det er fra hans munn Den Hellige Ånd har gitt oss dette: At hvis Herren ikke bygger, så stråler tempelet forgjeves med sine tårn og med sine sederpaneler, ifølge Haggai. Så spilles orgelet forgjeves! Og så spilles gitarene forgjeves! Og så kan dere øve til dommedag forgjeves! Og så kan jeg preke til jeg går i grav forgjeves! - hvis ikke Herren selv gjør det!
Og da er det ikke mange av oss - hvis vi hører dette, som har veldig sterk lyst til å forsvare oss og si: «Ja men . . .» - Går dette inn i våre tanker og i vårt liv og i vår erkjennelse, da får vi lyst å ydmyke oss for Gud i bønn og faste, og kanskje også si: «Herre, tilgi oss vårt misjonsarbeid."

Nå går vi til 5. Mos. kap. 11. Der forteller Gud sitt folk om Kanaan sammenlignet med Egypten: «Det land som du nå drar inn i for å ta i eie, det er ikke som det land du drog ut fra, hvor du sådde din sæd og så vannet jorden med din fot som en kålhave. Men det land du drar inn i, det er et land som Herrens omsorg hviler over, fra årets begynnelse og til dets slutt, og av himmelens regn drikker det vann." (Les v. 10-12).
I Egypten planter man selv. Der må man også sørge for at det blir vannet for at det skal bære frukt, at det skal gi grøde. Og da tar man et tredehjul og så begynner man å gå, og kommer selvfølgelig aldri av flekken. Det er heller ikke meningen - fordi nå skal der ved min kraft og ved min utholdenhet og tålmodighet gjøres noe som skal gjøre at mitt arbeid ikke er forgjeves. Og så klemmer en på. - Det kaller vi kristelig utholdenhet og nidkjærhet og aktivitet. Gud kaller det for hedenskap. Han kaller det for Egyptens taktikk.

Så sier Gud i sitt ord: «Det land dere drar inn i for å ta i eie, det er helt annerledes. Der skal du få lov å være fri. Du skal få lov å gå omkring og ta til deg av landets goder. Og vanningen og fruktbarheten besørger Herren. Og Hans omsorg hviler over dem som ferdes der. De skal få lov å ferdes som glade, frimodige, frie Guds barn som synger yndig for Gud i sine hjerter, og som Herren sender ut eller kaller tilbake." - De har det vidunderlig fordi de tjener en underlig Herre - ja, de tjener Ham ikke engang, de blir betjent av Ham, egentlig.

Og da begynner man å forundre seg. Kan dette være sant? Du er jo ansvarsløs! Du tar jo ikke byrden innover deg! Du tar det jo ikke alvorlig! Du er jo ikke noe annet enn et lite vidunderlig sprudlende barn av Gud! Og som dette barn skal du få lov å gå ut til verdens ender med Far, som har ansvaret. Det er saken!
Så har Gud da minnet sitt folk om hvordan det går når de skulle klemme på og så ha Gud attåt - for sikkerhets skyld. Da var Gud verken foran eller attåt eller i midten. De var helt alene. Og de klemte på fra morgen til kveld - både timelig og åndelig. Og når kvelden kom, så ønsket de det var morgen. Og når morgenen kom, så ønsket de det var kveld. De var under forbannelsen med sin gjerning. Jer. 17, 5-8. «Forbannet er det menneske som holder kjød for sin arm, og hvis hjerte viker fra Herren. Han skal bli som en hjelpeløs, som et tre som er plantet i et land som ingen bor i. Og når der kommer noe godt, skal han ikke se det."
«Salig er det menneske hvis tillit Her

ren er. Han skal bli som et tre plantet ved rennende bekker» - og så gjentar profeten det som Salme 1 sier: At begynner vi å få røtter inn der hvor Han nærer dem, og Han vanner dem og Han beskjærer grenene og Han klipper dem - da bærer du frukt, og andre eter den. Du skal ikke ete frukten av din kristendom. Det skal andre mennesker gjøre.

Du skal få lov å nyte godt av hans sol og av hans regn. Og så skal vi leve for Hans åsyn og så skal vi jage etter å kjenne Herren! Da bærer du frukt. Og frukten kommer fra Ham, derfor er også æren Hans!

Les: Mt. 2, 13 - 18

Det var en stor oppgave Gud ga Josef, da Han betrodde ham å våke over Jesusbarnet. Det berodde på Josefs årvåkenhet og troskap, om barnet skulle unnslippe fiendens hånd.
Vi hørte nå om, hvordan Josef røktet dette verv. "Stå opp,… og flykt til Egypt!" lød Herrens befaling. Og Josef sto opp og flyktet og brakte barnet i sikkerhet.

Men det som ble betrodd Josef å våke over, er jo i virkeligheten det samme som også ble betrodd oss. Vi er jo døpte, og der i dåpen fikk vi den samme gave, da et hellig Jesusliv ble lagt inn i oss. Og blant alt som kan synes viktig for oss, og kanskje også er det, er likevel ikke noe så viktig som dette, at vi ikke skal miste det liv igjen, som Gud har lagt ned i oss, da Han gjenfødte oss av vann og Ånd.
Men da det er fare for at det kan skje, og da det alltid vil skje, når vi ikke våker over det i troskap, som Josef, så la oss nå høre litt om de farer vi går i, og la meg få spørre deg: Hvordan har du passet på det Jesusbarn som Gud betrodde deg i din dåp?
Vi leste her om Herodes, som lette etter barnet for å drepe det. Det var ham som var konge i landet på den tid; - ja, men den riktige Herodes, som sto bak, var allikevel en annen, det var djevelen selv.
Fra samme øyeblikk Jesus var født, forsto djevelen at hans styre var i fare, og så brukte han Herodes og innskjøt en fryktelig angst i denne ugudelige konge.
Da de vise menn fra Østerland kom og spurte etter "den jødenes konge som er født nå" (Mt. 2,2), ble Herodes forferdet og hele Jerusalem med ham, og så pønsket han bare på å få dette barn drept. Og da det ikke lyktes, fordi Josef var tro i å vokte Ham, så bearbeidet djevelen hele jødefolket, inntil det omsider etter 33 års forløp lyktes ham å få folket til å rope det forferdelige ord: "Bort med Ham, og korsfest Ham!"
Siden vitner hele kirkens historie om det samme. De hedenske keisere i Rom fortsatte i Herodes’ spor. For enhver pris skulle Jesus utryddes, for at de selv kunne bli ved makten. "Drep Ham!" hvisket djevelen, " det blir aldri fred, før Han er slått i hjel."
Og så umåtelig snedig var djevelen, at da de romerske keisere var døde, uten at det hadde lyktes å "drepe barnet," og en kirkens mann var blitt herre og hadde satt seg på pavestolen, så innskjøt han ham den samme tanke: "Drep Jesus! Drep livet i alle Hans disipler, slå de hellige i hjel, dersom du selv vil bevare makten."
Og så ble det pavenes gjerning gjennom mange århundrer å lete etter barnet for å drepe det.
Men det var ikke bare den gang, i gamle dager, Jesus ble forfulgt på denne måten. Djevelen, den store Herodes, lever ennå, og kan han ikke nå sitt mål å få Jesus helt ryddet ut av verden, så gjør han alt for iallfall å få Ham utryddet av den enkeltes, av ditt og mitt liv.
Nettopp i våre dager er han så rasende virksom, fordi han vet at han har "kort tid." Og han har jo hjelpere nok blant menneskene. Det har aldri vært vanskelig for ham å finne en Herodes som vil gå hans ærende. Han har dem blant lærde og studerte mennesker, som setter deres egen dårskap på visdommens plass og arbeider med det de kaller "vitenskap," både i presse og litteratur, gjennom dikt og romaner på å drepe alt trosliv i dem som vil høre på dem.
Han har dem også blant dem man ikke skulle tenke det om, blant selve kirkens menn, når både teologiske professorer og prester gjør de hellige sannheter, som er åpenbart oss i Kristus, tvilsomme.
Og aller verst har han dem i hjemmene, både blant foreldre overfor deres egne barn, blant husbond overfor tjenerskapet, og blant eldre søsken overfor de yngre.
Paulus sier om djevelen, at han har makt i luften og er "virksom i vantroens barn," – og var han det på apostelens tid, så er han det sannelig ikke mindre nå.
Det er likefremt forferdende, så mange sjelemordere som går omkring og gjør djevelens gjerninger. Er det sant, at et godt tre ikke kan bære dårlige frukter, så er det likeså sant, at de aller fleste mennesker har mistet det liv de fikk i dåpen, slik at de allerede fra ungdommen av vokser opp i vantro og ugudelighet, fulle av dårlige frukter, mens de innbiller seg, at det er fremskritt i opplysning og dannelse og skryter av, at de ikke er hildet mer i gamle dagers overtro.
Sannheten er likevel den, at det frykteligste som kan skje er skjedd i slike mennesker. Et mord er alltid noe rystende. Hele landet skremmes opp, når det kommer bud om en slik forbrytelse. Og likevel er det jo ikke noe imot det, at Jesus er myrdet i mennesker. For hvor det har skjedd, er allting tapt, lyset slukket, freden borte og saligheten mistet, så det til sist ikke vil høres annet enn "gråt og skrik og stort hyl" i helvete som slutning på et ulykkelig liv.
Men Gud som ikke vil at noen skal fortapes, roper høyt til deg som Herodes står etter livet: Stå opp! Stå opp, menneske, fra all søvn og lunkenhet og fly! Fly den verden som ikke vil deg annet enn ondt Omvend deg og ta "barnet," din barndoms enfoldige tro, og fly bort fra verdens tåpelige visdom og avskyelige vantro; - fly forførerne og løgnerne og lytt ikke til dem som vil skille deg fra Gud, men ikke kan gi deg noe annet i stedet! Fly til "Egypt," inn i lønnkammerets ensomhet, og tigg og be Gud om å frelse deg fra den frykteligste ulykke å bli slått i hjel av djevelen og dø den evige død.
Mon du har gjort det, venn? Gud har jo da også advart deg, om ikke akkurat i en drøm, så på mange andre måter ved sitt Ord. Det finnes neppe noen blant oss, som ikke har merket det i sin samvittighet og mange ganger hørt den røst lyde: "Vokt deg for Herodes?"
Men når du merket den, hva så? Adlød du den? Det var jo det så mange ikke gjorde; - de ble kanskje snarere ergerlige og slo det hen, eller de overdøvet den i travelhet og synd, som om det hele ikke betydde noe. Derfor blir det også deres egen skyld, når djevelen tar dem og legger dem øde; - det var sannelig ikke Guds vilje, at det skulle gå dem så ille.
Men hvor lettsindig de fleste mennesker enn handler med deres sjeler, så er det likevel noen, Gud være takket! – som det aldri lyktes djevelen å drepe barnet i. Hvis du er en av dem, så glem da aldri å takke Gud for den forunderlig store nåde, at du tross alle djevelens etterstrebelser likevel har livet.
Men husk også på, at den store Herodes ennå ikke er død. En gang skal han dø, og all hans makt være evig forbi, når han er kastet i ildsjøen. Men ennå lever og raser han, og som det sto, at "da Herodes så at han var blitt narret av vismennene, ble han meget vred," og lot det gå ut over barna i Betlehem.
Slik er det ennå, at nettopp fordi djevelen stadig skuffes i sine forhåpninger om å få Jesus helt utryddet, nettopp derfor er han så fryktelig vred særlig på de hellige og deres barn. Som en brølende løve går han omkring for å sluke dem, og det er så mye, han prøver å innhente dem igjen med, - de som flyktet fra ham.

En av hans fremgangsmåter er å forfalske Guds ord. Det gjorde han på apostlenes tid i Galatia, hvor jødiske vranglærere forlokket mange, som hadde begynt godt, ved å forkynne dem et annet evangelium om, at de skulle omskjæres og holde loven – og i Kolossæ, hvor hedenske lærere trengte inn og bedro de hellige med lokkende tale om mat og drikke, om nymåne og sabbat og engledyrkelse. Og han er likeså lumsk den dag i dag.
Da de vise menn fra Østerland kom til Jerusalem, lot Herodes som om også han ville komme og tilbe barnet. Det samme sier våre dagers rasjonalister og Bibelkritikere; - de sier ikke at de vil gjøre Jesus fortred og berøve noe menneske troen, men at de tvert imot nettopp søker å finne den riktige Jesus, for at de kan tilbe Ham, når alt slikt som de kaller menneskelærdommer om den overnaturlige fødsel og forsoningen og oppstandelsen er tatt bort. Det som i virkeligheten er løgn og forfalskning, kaller de sannhet og innbiller mennesker, at først når dette nye evangelium blir kjent, er frelsens vei funnet.
Noe lignende gjør mange sekterere, som tar fra og legger til av deres eget og taler om nye åpenbaringer, de har fått, og om Den Hellige Ånds lys, som først nå har begynt å skinne gjennom dem.
Og hvordan kan ikke alt slikt være så besnærende også for Guds barn, når de slik med glød og under kjærlighetens maske lærer og taler om en ny og bedre og helligere vei til himmelen.

Men dette er ikke det eneste djevelen kan. Han har også en annen måte, som ofte henger sammen med dette og ofte er svært virksom, og det er den å sette splid mellom de hellige.
Det var det han gjorde i Korint med de fire partier som han satte opp imot hverandre, så de skjentes om menneskers lære og person; - han vet så visst, at kan han sette de hellige opp imot hverandre og få dem til å strides innbyrdes og bli fra hverandre, så dør livet i dem, selv om det en gang var nokså herlig.
Og ennå en måte forsøker han seg med, og det er den å slik litt etter litt dra Guds barn inn i verdenslivet, inn i selskapsliv, hvor skillet hviskes ut, og en slapp, kjødelig ånd langsomt, men sikkert siver inn, - eller ut i verdslige oppgaver for med liv og lyst å gi seg av med politikk og sosiale spørsmål og mange andre ting under skinn av å på den måte å ville styre verdenslivet og lede det i den rette ånd.
Det lød en gang stadige og alvorlige formaninger til Guds barn om å vokte seg for politikk og holde seg fra det som noe "djevelskap," som kun førte ondt med seg. Nå lyder langt mer de motsatte formaninger om nettopp å gi seg av med politikk og løse sosiale oppgaver i kristendommens ånd og ikke la verden skalte som den vil, med alle borgerlige anliggender. Og nettopp fordi det er en sannhet i dette, blir det så farlig, fordi mennesket av naturen er kjødelig, og det som hører jorden til, så lett kan rive også troende mennesker med seg, så det viktigste av alt, det ene nødvendige, blir glemt og forsømt.
"Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i dagliglivets sysler," sier apostelen Paulus. (2 Tim. 2,4).
Mange ganger har det lyktes djevelen å på den måte drepe livet i et Guds barn, og hvor ofte har han ikke nettopp ad den vei fått tak i de helliges barn.
Dem kan han ikke så snart gjøre til fritenkere og innbille alle de tåpelige ting som så lett går inn i uvitende verdensmennesker, - nei, til det vet de altfor god beskjed; - men lokke dem med synd og fange dem i verdslighet, det kan han og har ofte gjort det, så mang en "Rakel" "gråter over sine barn og ikke vil la seg trøste."
Men den Herre som våker over sine og ikke vil miste noen, så lenge det er mulighet for å bevare deres liv, han advarer så innstendig og roper også nå om dagen høyt til sine hellige: Stå opp og fly; - for Herodes står barnet etter livet!
Josef sto opp og flyktet; - men gjør også du det? Når du merker Herrens advarsel, som den lyder til deg i Hans ord eller i din samvittighet, er du da lydhør? Å, vær da alltid på flukt fra det som vil bedra deg. "Ta barnet!" – står det. Glem aldri, at ditt liv i Jesus er det største og mest dyrebare du eier. "Og ta dets mor!" – føyes det til. Og moren, den Maria, som må med for å nære barnet, og som barnet slett ikke kan unnvære, det er alle nådens midler. Ta Guds ord med deg, og la det være lyset for din fot og lykten for din sti, alle vegne, hvor du ferdes. Ta bønnen med og legg allting frem for Gud, i hva du enn foretar deg. Og ta nattverden med deg og nær deg ved dette livets brød, om hvilket Herren selv har sagt, at "man skal spise av det og ikke dø!"
Og fly så til "Egypt," til et sted, hvor du kan leve ditt liv med Gud, atskilt fra verden. Ut av den kan du jo ikke gå, du vil alltid få mye med den å gjøre, men allikevel gjelder det om å leve avsondret fra den.
De hellige i Rom fant seg et Egypt i katakombene, mens keiseren raste. Under pavenes rasing mot de hellige fant de et Egypt i valdensernes daler i Italia og andre steder, hvor de kunne tilbe Gud og bevare deres liv.
Også vi har et slikt Egypt å ty til, og det er de helliges samfunn. Fly inn i det og bli der, "inntil Herodes er død." Skjer det enn ikke, at han snart blir kastet i ildsjøen, så kommer det likevel en tid, hvor han for deg skal være død og ikke mer skal kunne skade deg. Men det blir ikke før ditt liv her på jorden er fullendt.
"Inntil Herodes er død" betyr derfor hele ditt liv igjennom. Slå opp din bolig i de helliges samfunn, så lenge du lever. Når så barnet er berget gjennom alle kamper og trengsler, når med andre ord løpet er fullendt og troen bevart, så går det inn til et herlig hjem hos Gud, hvor ingen røst av gråt og skrik og hyling høres, men allting er evig fryd og glede i salig trygghet, fordi ingen Herodes mer søker etter barnets liv for å drepe det. Amen.

12. Og skriv til engelen for menigheten i Pergamum: Dette sier Han som har det tveeggede skarpe sverd: 13. Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone. Og du holder fast ved mitt navn. Du fornektet ikke min tro, heller ikke i de dager da Antipas var mitt trofaste vitne, han som ble slått i hjel hos dere, der hvor Satan bor. 14. Men jeg har noen få ting imot deg: Du har noen der som holder fast ved Bileams lære, han som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn - å ete avgudsoffer og drive hor. 15. Slik har også du noen som på samme vis holder fast ved nikolaittenes lære. 16. Omvend deg! Ellers kommer jeg snart over deg og vil kjempe mot dem med min munns sverd. 17. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit sten, og på stenen er et nytt navn skrevet som ingen kjenner uten den som får det. Åp. 2, 12 - 17

Overfor denne menigheten presenterer Herren seg som «Han som har det tveeggede skarpe sverd!» Hva sverd det da er tale om, det har vi vitnesbyrd fra Hebreerbrevets forfatter om: «For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» (Hebr. 4,12). Og som vi også ser av Johannes’ møte med den herlig-gjorte Jesus på øya Patmos; - en av Hans egenskaper, var det tveeggede, skarpe sverd som gikk ut av Hans munn. (Åp. 1,16).
Han er i seg selv sannheten, og sannhetens ord går følgelig ut av Hans munn!
Nettopp dette trengte denne menigheten å bli gjort særlig oppmerksom på - at den Herre og mester de tilhørte hadde dette ord, - ja, at det var nettopp Han som hadde det! Dette fordi de var særlig utsatt for en sekt og deres lære, nikolaittenes lære, som vi også hører om i forbindelse med Efesusmenigheten.

Denne sektens lære var farlig for menigheten, da den stikk imot Guds ord, talte frihet for kjødets lyst, idet den hevdet at det kjødet foretok seg ikke kunne besmitte ånden og den enkeltes forhold til Gud og Hans frelse. Altså en syndenes tillatelse, noe som faller hykleren i smak, han som gjerne vil fritas for syndens følger, men ikke for synden i seg selv. Men det som var særlig farlig i deres lære, var deres gnostisisme, - dette at det krevdes et bestemt indre lys, åpenbaring, for å forstå Guds vei rett, og at det bare var enkelte som fikk dette, - noe som åpnet menigheten for selvbestaltede «paver,» - falske apostler.
Altså en åndelig opplysning som ikke sprang frem av det tveeggede skarpe sverd, Guds eget ord, og dermed Han som hadde det, men ifra menneskets eget indre.

Så minner da Jesus denne menigheten særlig om, at Han er den som har det tveeggede sverd! - og at det er Han som åpenbarer et menneske sannheten, og det nettopp gjennom og ved det tveeggede sverd.

Det er sant dette, at noen mennesker har et lys, en åpenbaring, i sitt indre, i sitt hjerte, som andre ikke har, - men dette lys, denne åpenbaring, har de nettopp fra Guds ord! - de er opplyst ved Ordet, Den Hellige Ånd har åpenbart det for dem. Men i motsetning til f.eks. nikolaittene, så hevder de ikke å ha noe fra eller i seg selv, - de hevder ikke å ha noe som ikke også er tilgjengelig for ethvert menneske som søker Gud!
Dette lys, denne åpenbaring, er nok hva det siktes til, når det i teksten vår tales om «en hvit sten, på hvilken det er skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det,» og «den skjulte manna.»
Vi kan si det slik, at de har fått åpenbart frifinnelsesdommen, og i hvem de har den!
At det er Guds rettferdiggjørelse, frifinnelse, tilgivelse, syndenes forlatelse, det er tale om, kan vi forstå av dette språket fra rettspleien. Fikk den tiltalte en hvit sten, så var han frikjent fra det han var anklaget for, men fikk han derimot en svart, så var han dømt skyldig.
En kristens vitnesbyrd livet igjennom er nettopp den forlatelse han fant og møtte i Jesus i sin frelser, - han fikk se at han var frelst og frikjent fra all sin synd i Ham.
Dette er alltid en gåte for dem som ikke selv har fått motta den hvite sten, - også dem som med munnen hevder den samme lære med tindrende klarhet, men aldri har opplevd å bli frikjent av Herren som en helt igjennom fortapt og fordømt synder.
I en kjent sang heter det: «Bare de som kjenner Syndens nød, seg vender Hen til nåden fri!»
Ja, bare de eter den skjulte manna, Herrens legeme og blod!

Nødvendigheten av Herrens vitnesbyrd til dem om, at Han er den som har det tveeggede skarpe sverd, ser vi også av at menigheten var innfiltrert av noen som bar frem Bileams lære, denne fordømte og forkastede profeten, - som tydeligvis sammenfalt med nikolaittenes lære. Og enda mer, de levde nettopp der hvor Satan, denne løgneren fra begynnelsen av, denne iltre fiende av Guds ord, hadde sin trone! - der hvor han bor!

Så berømmer da også Herren dem for dette, at de til tross for dette, og at de selv har sett denne Antipas bli slått i hjel, fordi han var et trofast vitne for Herren, likevel holder fast ved Hans navn. Og ikke fornektet Hans tro. De fikk altså klart demonstrert, hva det kunne komme til å koste å holde fast ved Hans navn, og bekjenne Hans tro,
- nemlig livet!

Jesus kaller det min tro! - det skal du legge merke til, du som tenker at troen er en menneskets prestasjon! Nei, takk Gud! - det er en Guds gave! (Ef. 2,8).

«Jeg har noen få ting imot deg,» sier Herren; - ikke mange, bare noen få, - og slik sett var det bra, - men de få ting var så alvorlige at de får høre et vekkende budskap om bot og omvendelse fra Herrens munn: «Omvend deg! Ellers kommer jeg snart over deg!»

Pergamum var en menighet som i særlig grad trengte til å komme til klarhet i sitt forhold til Guds ord! At det var det eneste bestemmende, og at Han, deres Herre, alene, rådde over det!

Han er den som har sannhetens ord! - derfor må du vende deg til Ham i dag!

De velter elendighet (urettferdighet) over meg, og i vrede forfølger de meg. Slm. 55,4.

ette er den gamle slanges fiendskap, som stikker Kristus i hælen; slik går det alle sanne Kristi lemmer.

Moab... har ligget stille som vin på sin berme og er ikke blitt tappet om fra kar til kar» (Jer. 48,11).

Gi en mann rikdom; - la hans skip vedblivende bringe hjem rik frakt; - la vinden og bølgene vise seg som hans tjenere til å bære hans skip sikkert over det mektige dyp; - la hans land frembringe overflødig; - la været være fordelaktig for hans avgrøde; - la uavbrutt hell ledsage ham; - la ham stå blant folk som en heldig kjøpmann: - la ham glede seg ved vedvarende helbred; - tillat ham med sterke nerver og oppløftet øye å vandre gjennom verden og leve lykkelig; - gi ham et lett, rolig sinn, la en vedvarende sang hvile på hans lepper; - la hans øye uavbrutt stråle av fryd – og den naturlige følge av en slik behagelig tilstand ville for enhver, om han enn var den beste kristen som levde, bli overmodig dristighet.

Endatil David sa: «Jeg skal ikke rokkes!» - og vi er ikke bedre enn David, ikke halvt så gode.

Broder, ta deg i akt på veiens jevne steder og når det lett og behagelig bærer nedad bakke. Er veien ujevn, takk Gud for det! Hvis Gud alltid vugget oss i medgangens vugge; - hvis vi alltid ble smilt til på lykkens kne; - hvis vi ikke hadde noen plett på alabasterstøtten; - hvis det ikke var noen få skyer på himmelen; - hvis vi ikke hadde noen bitre dråper i dette livs vin – da skulle vi bli drukne av selvbehag; - vi ville drømme at «vi sto»; - og sto gjorde vi, men det var på den høye murs tinde, hvor man blir svimmel i hodet og hvert øyeblikk kan gjøre et fryktelig fall.

Derfor takker vi Gud for våre prøvelser, og når Han lar sakene forandres for oss, da priser og opphøyer vi Hans navn for tap av eiendom m.m.; - for vi føler, at hvis Han ikke hadde tuktet oss slik, da var vi blitt overmodige og sikre. Vedblivende hell i det jordiske og forgjengelige er en ildprøve.

Hvilket hjerte for syndere!! Hvor øm og skånsom. Mer trofast enn en mor kan pleie sitt syke barn vil Herren bære sine elendige som tror på Ham. Han leger alle mine sykdommer, Han trettes ikke, Hans kjærlighet er evig. Ja, når all min kraft forgår, når syndens bølger løfter seg og jeg synes solgt under den, da kan Han likevel ikke glemme meg. Han slukker ikke den rykende veke, men puster på den med sin nådes og kjærlighets varme, slik at sjelen blir trøstet og oppløftet av sin nød.
Å, Jesus, ofte ligner jeg den rykende veke. Forkast meg ikke, men la meg være din med all min elendighet!