Du har vel lenge tenkt, at denne hilsen er tilgjengelig for alle i alminnelighet, men ikke særskilt for deg, unntatt på betingelser, og disse har gjort, at fredshilsenen ikke har kunnet gjelde deg.
Har du ikke tenkt slik? Å, kunne vi bare få disse våre egne tanker av veien, «da skulle vår fred bli som floden» (Jes. 48,18).
Hør, venn! Ufreden kommer av synden, som loven åpenbarer; - og på samme tid som loven åpenbarer synden, fordømmer den den, og samvittigheten bindes ved loven under synden, og her må da alltid være frykt og uro, ettersom det årvåkne, hellige lovens øye alltid stirrer på sjelen, som på ingen måte kan si: I dette menneske har du ikke funnet overtredelse.

Å, hvordan er det da mulig å noensinne komme til den himmelske fred!
Jeg betegnet synden og loven som årsak til fredløsheten. Loven, hvor streng og hellig den enn er, kan likevel ikke gi hjertet kraft til å overvinne synden eller gjøre det fromt og lydig, men merk: - dette er heller ikke lovens embete; - dens embete er å åpenbare og fordømme synden. Paulus spør i sine leseres navn: «Hva skulle da loven tjene til?» - og gir dette svar: «Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, - for at fallet skulle bli stort» (Gal. 3,19; Rom. 5,20).
Merk: - ikke forminske, men gjøre fallet stort! Hvor vil vi da komme hen ved loven? Vi vil komme til fordømmelse ved loven.
Men nå må vi høre mer av Paulus: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da Han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet» (Rom. 8,3).
Hør! Synden er fordømt i Kristi kjød, og det må du merke, kjære venn, at det som her sies om Kristus, det sies om deg; - hva kunne Han ellers gagne deg? Det var din synd som ble fordømt i Kristi kjød, og derved er du skilt fra loven som salighetsvilkår og synden som fordømmende makt, så du ikke har noe med dem å gjøre, men du «skal bli en annen manns,» Hans som du døde med. Likesom den gifte kvinne er fri fra mannens lov, når han er død, slik er du, troende sjel, fri fra loven, fordi du døde fra loven i og med Kristus.

Forrige gang talte vi om å la seg lede tilbake igjen til det forhold som ble forstyrret og ødelagt ved syndefallet: Vårt barneforhold til Gud. Men nettopp på dette punkt viser Skriften at Gud har mye strev med oss. Og når det gjelder arbeidet i Guds rike, så er det så lett - og så livsfarlig å løpe fra Ham istedenfor å løpe til Ham.

Jeg kjenner trang til å si at det er ikke bare å gå ut i all verden, og så tro at Han er med. Han har jo sagt noe mer enn det. Og det Han har sagt, er at Han kaller til seg dem Han selv vil for at de skal være med Ham, og at Han så kan sende dem ut og gi dem alt de trenger. Dette står i Markus ev. kap. 3, og det er godt å lese begynnelsen til kallet, og ikke bare avslutningen i misjonsbefalingen, Mt. 28. Og når all makt er gitt Ham, så ønsker Han å ta makten fra oss, og så gi oss bare akkurat det vi trenger dag for dag.

«Dere skal ikke dra ut i hast og ikke fare bort som flyktninger; - for Herren går foran dere, og Israels Gud slutter deres tog." Jes. 52,12. Det var budskapet gjennom Jesaja til folket. - Men de ville ikke! Å holde seg bak så de ble skjult, så de kom i skyggen, det behaget dem ikke. Det behager heller ikke oss i dag. Nei, la oss bli brukt! Og så klemmer en på og blir trett og motløs.

Ja, men er det ikke det vi skal snakke om: Å bli brukt av Gud? - Nei, Herre lukk opp mine øyne så jeg får se at det jeg skal jage etter, det er å kjenne deg på alle mine veier! Å få se Jesus der Han er å finne: I sitt ord som Han åpenbarer ved sin Ånd for de umyndige. Les Mt. 4, 18-22 og 11, 25-27. Hos. 6,3.

Hvor viktig dette er som vi nå taler om, det ser vi kanskje best i Joh. Åp. kap. 2-3. I denne sammenheng bør du lese det som blir sagt til menigheten i Efesus, kap. 2, v. 1-7.
I denne menigheten er der ingen svikt i læren, i bedømmelsesevnen eller i aktiviteten. Og Herren har ingen innvendinger mot disse tingene. Og allikevel er alt galt i denne menigheten. «Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet." - I all sin virksomhet og aktivitet hadde de forlatt Jesus og fått en ny kjærlighet - nemlig sin kristne virksomhet, tjenesten, og det Gud skulle bruke dem til.

Det er alltid farlig for en kristen når noe annet kommer i stedet for Jesus. Derfor sier Han: «Kom i hu hva du er falt ifra, og omvend deg." - Og hvem var det vi ble omvendt til da vi ble omvendt? Det var da ikke til tjenesten, til tålmodigheten eller til vårt arbeid, men det var til Jesus!

Og her står vi i fare alle sammen, for Han har jo sagt det i sitt ord. Du som leser dette, passer det på deg? Hvordan er det med ditt hjerte? Hva er det du er mest opptatt av - er det din innsats, er det alt som skal skrives, dine mange gjøremål, er det dine prekener du er mer opptatt av enn Jesus? Jeg bare spør, for det er slik det går til. Man får mange oppgaver i Guds rike, man står med et stort ansvar i kristen virksomhet. Og så skjer det at denne virksomhet og dette ansvar inntar hjertet på en slik måte at hjertet forlater Jesus!

Skal vi da slutte å tale om kall og tjeneste og arbeid i Guds rike? - Nei, men vi må tale om det slik som Guds ord taler om det. Det ble sagt til dem i Efesus: «Kom tilbake og gjør de første gjerninger." De første gjerninger er de gjerninger som kommer fra et hjerte som er rettet på Jesus. Salme 40,4: «Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange ser det og frykter og setter sin lit til Herren."

Vi har i to artikler prøvd å se litt på hva som kan skjule seg bak en slik formulering.

Og vi fortsetter i dag.

Vi ser først litt på 1 Kor. 3, 9- 15.

«Hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve. Om det verk som en har bygget, står seg, da skal han få lønn; om ens verk brenner opp, da skal han tape lønnen; men selv skal han bli frelst, dog således som gjennom ild."

I v. 9 i 1 Kor. 3 er det sagt at vi er Guds medarbeidere. Merk uttrykket! Det tales jo mye om å arbeide for Gud, men det riktige er å arbeide sammen med Ham, å være med Ham. Og den som er med Ham, blir også for Ham - og det på en rett og sann mate. Det sies videre at vårt verk, alt det vi gjør som kristne i Guds rikes arbeid - skal frem for Guds dom.

Det som blir stående for dommen, kalles i 1 Kor. 3,12 for «gull, sølv, kostelige steiner». Det er edelt materiale. Det som brenner opp, kalles «tre, høy, strå». Det er uedelt, brennbart materiale. Selv om en er kristen - dette ordet gjelder jo bare kristne - går det an å arbeide og bygge videre på to måter: Enten med et edelt materiale som blir stående for Gud, eller med et uedelt materiale som ikke blir anerkjent av Gud. Derfor kommer formaningen: Enhver se til hvorledes han bygger videre på grunnvollen!

Det edle materialet - det som kommer til å stå for Guds dom - er alt det som Gud selv virker og utretter i og gjennom oss. Det uedle, brennbare materialet er alt det som vi mener vi kan gjøre for Gud ut fra våre evner og forutsetninger.

Tror du at du som kristen kan gjøre en innsats for Gud fordi du er en kristen, så bygger du med tre, høy og strå. For som det står i Joh. 15,5: «Uten meg kan dere intet gjøre."

Og 1 Kor. 15,58: «Derfor, mine elskede brødre, vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er unyttig i Herren!» - Og Herrens gjerninger er slett ikke det samme som våre gjerninger for Herren!

Vi tar med et eksempel fra Skriften - nemlig Moses. Vi hører om Moses at 40 gammel stod han der mektig i ord og gjerning. Sml. Ap.gj. 7, 22-30 med 2 Mos. 2-3. Og så trodde Moses at han kunne gjøre noe for sitt folk. «Nå må sannelig Israels folk forstå at Gud har sendt utfrielse ved min hånd." - Det gikk så galt som det kunne gjøre. Han måtte flykte ut i ørkenen. Ja, det var egentlig Gud som sendte ham ut der. Og i 40 år ble Moses værende der som gjeter – i Guds skole. Så spør om ikke Gud har strev med oss!

Så møter Moses Herren igjen. Da er Moses blitt 80 år. Og så sier Herren: «Nå er jeg steget ned for å utfri alt mitt folk. Er du med på det, Moses?» Da sier Moses: «Nå er du for sent ute Gud!

Nå er jeg blitt 80!» - Og så hadde han en masse unnskyldninger. Du kan lese om det i 2 Mos, kap. 4. Da hadde Moses mistet enhver tro på seg selv . Det var meningen, det. Og ikke bare det, men også: Moses hadde mistet enhver tro på at Gud kunne bruke ham!

Og det er Herren svært interessert i at vi skal! Når Gud skal bruke et menneske, gjør Han det først ubrukbart. Det står om Peter at han hadde oppgitt å være fisker og kunne si: «Vi har forlatt alt!» Men seg selv og sin egen kraft hadde han ikke forlatt på det tidspunkt. Det lærte han først etter sitt fall. En sier: «Likesom vår egenrettferdighet er gjort til skamme ved vår omvendelse, og vi har tatt imot Kristi rettferdighet, så må også før eller senere vår egen kraft bli gjort til skamme, for at Kristi kraft kan bo i oss."

Les: Luk. 9, 51 – 62

Medforløste! Følg da Jesus, sant og hjertelig, i troskap inntil døden! Det koster vel noe: Avskjed med, farvel til dette og til hint som er oss kjært, det koster kamp og strid, det legger korset på oss. Veien i Jesu fotspor er trang, tornestrødd, tåredugget. Men den er lys, lykkelig, velsignet, den fører til herlighet, den ender i evig salighet.
- Venner, vi er på vandring her nede. Vi vandrer fra vuggen til graven, gjennom tiden mot evigheten. La oss under vår vandring her nede motta Jesus og følge Ham, motta Ham med hjertets tro, følge Ham med det rette disippelsinn, så vandrer vi på fredens vei mot et herlig og salig mål, så blir vi frelst, begynnelsesvis frelst her i troens land, fullkomment frelst i beskuelsens.
Hvor viktig det er for en synder å bli frelst! – det er det ene nødvendige, som det jordiske, det som hører verden til, må trede helt i skyggen av.
Er du legemlig syk, det er godt å bli helbredet og frisk; - men det er bedre, det er viktigere å bli frelst. Befinner du deg inne i et brennende hus ved natt eller ved dag, det er godt å bli reddet ut av ilden og komme uskadet ut av den; - men det er bedre, det er viktigere å bli frelst. Hvor viktig det er for en synder å bli frelst! Når et barn er født til verden, unnfanget i synd og født i misgjerning, gråter det straks, og det kan sies å gråte etter frelse. På så mangt et dødsleie er det angst, sukk og rop etter å bli det; - for den døende synder, som er ved evighetens porter, skjønner mer klart eller mer dunkelt, at det er viktig å bli frelst.
Skilles du ved døden fra en kjær ektefelle eller en annen meget kjær venn, da må du være dypt sunket i synd og åndelig vankundighet, om det ikke er maktpåliggende for deg å kunne håpe, at han eller hun er blitt frelst. Hvor viktig for andre, de må stå deg nærmere eller fjernere, å bli frelst! Hvor viktig for deg selv å bli frelst! Men skal du bli frelst, så må du motta og følge Jesus, din frelser.

Salig den synder som gjør det ved Hans Ånds hjelp, ved Hans nådes makt, salig i livets dag, salig i dødens kveldstime, salig for tronen og for Lammet! Amen.

Les: Joh. 6, 66 – 71

Et ungt menneske lå på sitt siste; - livsglad og freidig hadde dette menneske vært; - men sykdommen hadde begynt å tære på denne unge blomst, og den begynte å visne; - avmagret og med dødens trekk i ansiktet lå den syke der. Stedets prest følte trang til å vitne om Jesus ved dette dødsleie; - men han ble avbrutt med disse ord: "Jeg har kjempet og det hardt for å komme til klarhet i dette spørsmål om Jesus; - og nå har jeg endelig vunnet et bestemt standpunkt i denne sak; - jeg tror ikke på Jesus. Jeg ber dem derfor inderlig om, at de ikke må forøke mine siste timers smerter ved å tale om slikt. Jeg forsikrer dem at det er til ingen nytte."
Snart etter lå dette menneske der stiv og kald. Kjære slektninger sto om båren; - men hva skulle de sørgende trøstes med? Her har vi således et eksempel på en som i full forstand hadde forlatt Jesus; - å tro på Ham var tåpelig og barnslig, det kunne ikke passe seg for et dannet menneske å følge så lite med tiden; - det var et tilbakelagt stadium å tro på Jesus.
Men denne bekjennelse deler dessverre mange, og skaren av Kristusfornektere synes å vokse. Så må det ligge nær for enhver å undersøke sitt ståsted i denne sak. Måtte du søke å få klarhet over din stilling, når jeg vil stille deg overfor dette Jesu spørsmål:

Vil også du gå bort?

For en ikke så lang tid tilbake var det ikke den åpenbare motstand mot Jesus i vårt land; - det var likesom kristendommen var en alminnelig anerkjent sak.

Vel var det en og annen motstander; - men hans anskuelse kom ikke videre frem i det offentlige. Nå i de siste år er dette forhold blitt annerledes. Spørsmålet om Kristus er dratt frem som et stridsemne. Det er motstanderne som har vokst i antall, og som derfor har fått frimodighet til åpenbart å uttale sin mening. Det er disse som delvis har brakt spørsmålet om Jesus mer frem i dagen.

Mange av Jesu motstandere kunne nok helst ønske å tie i hjel dette spørsmål; - men så lenge det finnes noen som holder på Ham, og som derfor arbeider på, at Hans Ånd skal bli mer gjeldende i samfunnet, så lenge vil det bli et livsspørsmål for vantroen å få Kristus av veien, og dette desto mer, da de ser at dette navn Jesus, hvor det får inngang, har en mektig innflytelse.
Men også dette er i Guds hånd til velsignelse. Mang en som før sto likegyldig og ikke tenkte noe synderlig over sitt forhold til Jesus, har nå begynt å tenke mer alvorlig over den sak. Det ligger jo nemlig nær å tenke slik: Når man hører dette spørsmål om Jesus drøftet slik, når mange opptrer åpenbart som Kristusfornektere, så trenger det samme spørsmål ham inn på livet: Hva gjør du?
Den som før ikke hadde tatt noe valg, tvinges enn mer til å ta et slikt enten for Kristus eller imot Kristus. Man stilles enn mer ansikt til ansikt med dette Herrens ord: Vil også du gå bort?

- I de dager, da Jesus vandret på jorden, var det også en slik tid. Hans navn var visselig i alles munn, for Han var jo en person som måtte vekke oppsikt. Han fremtrådte som ingen annen hadde våget det. Han erklærte om seg selv, at Han var verdens frelser, at Han var den eneste som kunne gjøre de millioner av mennesker lykkelige. Han gjorde tegn og underlige gjerninger, idet Han helbredet den syke, fikk liv igjen i den døde; - Han hadde ordet i sin makt, og ved sin veltalenhet gjorde Han et gripende inntrykk på de tusener som ofte samlet seg om Ham.
Og når de så betraktet Hans personlige fremtreden, fattig og ussel å se til, så kan du vel tenke at folket måtte forundre seg, - så lød det vel fra munn til munn dette spørsmål: "Mon hvem Han er? Kan Han virkelig være den Han gir seg ut for å være?"
Enkelte besvarte jo dette spørsmål med et bestemt "nei"; - det var fariseerne og de skriftlærde. En Jesus som var så fornedret, Han som dristet seg til å si dem like i ansiktet, at de med all sin hederlige vandel og ytre gudsfrykt likevel gikk fortapt, og at de måtte omvende seg, en slik Jesus kunne de ikke holde ut; - de hadde derfor gjort et bestemt valg; - med Ham ville de ikke ha noe å gjøre; - Han var i deres øyne en bedrager.

Et noe annet forhold inntok den store mengde av den tids mennesker. Mange strømmet til for å høre Ham, da de ofte følte seg underlig tiltalte av Ham. De hadde interesse av å være øyenvitne til Hans personlige fremtreden, de kunne beundre Hans veltalenhet, ja, kunne endatil rope sin hyllest til Ham; - men slutte seg til Ham og følge Ham, nei, det gjorde de ikke.

- Av de mange som i et øyeblikk sto der med begeistringens varme for Ham, ble det bare noen få igjen som fulgte Ham, nemlig Hans disipler. Og selv de fleste av Hans disipler forlot Ham. Foruten de tolv hadde Han 70 andre disipler, og det var de fleste av disse som forlot Ham. Det var slik sett ikke noe underlig i, at frelseren med dyp smerte sier til de tolv: Vil også dere gå bort?

Hva svar gir du på dette spørsmål: vil også du gå bort?
Kanskje du selvtilfreds tenker omtrent slik: Jeg er ingen Kristusfornekter; - det gjør meg ondt at så mange vender seg bort fra Ham; - tvert imot jeg holder på Kristus, jeg anerkjenner Ham for den Han er; - jeg føler meg tiltalt av de sedvanlige gudstjenester, jeg blir ofte så høytidelig stemt, når salmesangen toner meg i møte, jeg har den dypeste aktelse for Hans ord; - jeg ser at det er en stormakt i verden; - jeg ønsker gjerne, at mine barn undervises i kristendommens sannheter.
Når så en ville si deg: - du kan enda være av dem som har forlatt Jesus, så vil du vel bli forbauset, ja, endatil bli støtt.
Se litt nøyere etter, og du vil kanskje få syn på, at du ligner de tusener som ved enkelte anledninger nok bekjente seg til Ham, men som ut i livet viste, at de hadde forlatt Ham.

En sanger sier: "Jesus din søte forening å smake, lenges og trenges mitt hjerte og sinn." Paulus sier: "Jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd" (Fil. 3,8), og her mener han hjertets kjennskap til Jesus.
Er det i et slikt forhold du står til Ham? Kan du si: "Han er min beste venn, min daglige glede, min eneste frelser."
Du sto der en og annen søndag med stemningens begeistring for Ham; - men hvor var ditt hjerte hen om hverdagen? Var det ikke slik, at du da søkte din høyeste glede i mye annet? Du tenkte på Ham av og til; - men ba du til Ham?

Peter sa engang: "Jeg vil følge deg hvor du går hen." Var dette ditt høyeste ønske, å følge Jesus på selvfornektelsens og stridens vei? Var det slik, at du ikke skammet deg ved Hans navn, men at det var din glede å bekjenne Ham? Gikk det ikke oftest slik, at du i ditt liv lå under for dine personlige svakheter, at du aldri eller ytterst sjelden bekjente Hans navn? Man så ikke noe ved ditt liv som kunne bringe en til å tro, at du hadde sluttet deg til Jesus; - du kunne nok av og til yte noe til misjonen; - men det var ikke kjærlighet til Jesus, og da var ikke dette noe kjennetegn for ditt vedkommende på, at du hørte Ham til.
Og hvordan blir da din virkelige stilling? Svaret må vel rettest være dette: "Om søndagen hørte jeg om Jesus, sang om Ham, tenkte på Ham; - om hverdagen kunne jeg være Ham foruten."
Du har således i virkeligheten forlatt Ham. Og du som ikke har annet formål enn å "tjene penger," "vinne ære," "ha moro," du for hvem søndagen var "en kjedelig dag," og som brukte den til å "nyte livet," du som ikke hadde tanke for stort annet enn "de politiske spørsmål," ja, som likefrem "fornektet Jesus," du har jo tydelig vist for alle og enhver, at du har gjort et valg: - du har forlatt Jesus!

Ja, dette er ditt livs høyeste ulykke, at du har forlatt din eneste frelser. Tungt kan det være å lide under fattigdommens og næringssorgenes trykk, bittert kan livet være, når dine forhåpninger slår feil, og alt synes å gå deg imot. Det er ikke det verste; - langt verre er det at du har forlatt Ham som alene kan holde deg oppreist, og som ene kan glede deg under livets vekslende kår. Må du ikke si; - "hadde jeg ikke forlatt min frelser fra ungdommens dager, så skulle mye ha vært annerledes, så skulle mye som jeg nå skammer meg ved, vært ugjort, så skulle mang en bitter tåre og mang en tung stund vært unngått? Må du ikke bekjenne, at hvis jeg i barnlig tillit og enfoldighet hadde holdt fast på Jesus, så skulle jeg ikke ha blitt et bytte for venners og venninners innflytelse, så skulle jeg ha vært den bekjennelse tro, som jeg avla på min konfirmasjonsdag? Hadde jeg ikke forlatt Ham, så skulle jeg ikke ha vært uten trøst i sorgens og savnets stund, i motgangens tunge tider. Er du ikke enig i dette? Hva er det vel, som på hin dag skal bringe de mange i de evige smerter? Ikke de mange synder, om det så var de største; - nei, dette at de var Kristi kors’ fiender, at de trådte Kristi blod under sine føtter; - for den som har Jesus, har livet, og den som ikke har Jesus, har ikke livet, og den som ikke tror, er allerede dømt.
Tenk hvor lite du skjønner ditt eget beste, og tungt er det, at mange står i det samme forhold til Ham som vil oss så inderlig vel.
Det var synet av disse mange som engang brakte Jesus til å utbryte: "Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne" (Luk. 19,42).
I disse ord, som i de: - vil også dere gå bort, ligger det uttalt en inderlig medlidenhet; - det er likesom Han i disse ord utøser sitt frelserhjerte for deg; - det er som om Han ville si: "Jeg har da ikke gjort deg annet enn godt, og jeg vil deg jo bare det som er til ditt evige vel; - jeg har jo kjempet og lidd som ingen annen for deg, og det har jeg gjort for å forlike deg med din Gud, for å åpne himmelen for deg, og så flyr du som om jeg ville gjøre deg noe ondt; - skal da alt det jeg har utstått for å frelse deg, være forgjeves? Skal du gjengjelde min kjærlighet på denne måte? Vil du fremdeles gå bort fra meg? Skal det også heretter hete om deg: - du ville ikke?

Les: Mt. 11, 2 – 10

Jesus oppvekker døde.
Den åndelige død innbefatter all den ovenfor omtalte elendighet, (NB! Omtalt tidligere i prekenen) og består kort i det, at man verken har lyst eller evne til å røre seg etter Guds gode vilje. Denne livløse tilstand kommer av det, at man ikke står i noe samfunn med Ham som selv er livet.

Akk, av slike er det mange i verden. Vil man be dem å komme til Jesus og motta Ham, vil man be dem å elske Gud, å omvende seg fra deres synder; så forstår de ikke hva det er man sier til dem; - de kan heller ikke gjøre det; - for de er uten liv, døde i overtredelser og synder; og det ynkeligste er, at de selv ikke vet om denne deres elendighet, men innbiller seg, at de lever, og mener at allting står vel til.
De ligner et menneske som i en sterk feber er berøvet sin samling og ikke selv fornemmer, at han er syk. Spør man ham, hvordan det står til, så svarer han at han befinner seg ganske vel og ikke mangler noen ting, selv om han jo er slik inntatt av sykdommen, at han ikke er seg selv bevisst.
Men legen Jesus både vil og kan bringe en slik sjel til livet, når Han bare får den i sin pleie. Han vekker den først opp av sin følelsesløse tilstand, og gir den evne til å fornemme, hvordan det står til med den; - og når det nå er kommet dit hen, at den ser sin nådeløse og usalige tilstand, og gjerne vil hjelpes, gjerne komme til legen, gjerne vil tro, men føler med smerte, at den ikke kan, da frembringer Jesus et nytt liv i sjelen, blåser inn i den en levende ånd.

Akk, hvilken salig forandring erfarer den ikke nå, da den er gått over fra døden til livet! Nå føler den seg løst fra sine bånd og sitt fengsel; - nå kan den nærme seg til Jesus og omfavne Ham i troen, kan elske Ham, vandre for Ham, leve i Ham, og si med en trøstefull visshet: Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. (Gal. 2,20). Han er mitt liv, og jeg skal evig leve ved Ham.

7. Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg. 8. Om denne bad jeg Herren tre ganger at den måtte vike fra meg. 9. Men Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. 10. Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk! 2 Kor. 12, 7 - 10

Det finnes dem som betrakter seg selv som «kloke kristne.» - ja. er det ikke slik med oss alle, at det ikke er så mye vi skal ha fått tilegnet oss, før vi begynner å få høye tanker om oss selv!
Vi skulle bare vite, hvor mange det er som står frem og bekjenner seg som store syndere, gjerne med tårer på kinn, som i virkeligheten huser store tanker om seg selv.
Vi ser, - om vi da ikke har fått en særlig nådegave, - bare det ytre, men Herren ser hjertet.

Du som sitter her nå, vet du ikke at Herren ser ditt hjerte akkurat nå, - og Han ser det og alt som rører seg der gjennom hele dette møtet, når du går hjem i kveld, når du står opp igjen i morgen osv., livet ut.
Er det en behagelig eller en ubehagelig ting å vite for deg?
Å du, å da kunne si: «Herre, du vet alt, - likevel vet jeg, at du vil ha med meg å gjøre! - å du forunderlige Gud!»
Denne vidunderlige frihet som ligger i dette, å ikke ha noe å skjule for Gud. Dette som du må skamme deg for overfor mennesker, det kan du i et fortrolig samfunn få bekjenne for Ham og klage din nød over.
Kjenner du til dette? - eller prøver du fortsatt å leve det samme skuespill overfor Gud, som du så ofte spiller overfor mennesker, for å skjule den sanne tilstand. Den masken som er så god å ha, mang en gang!

Kloke kristne, ja! Er du en slik klok kristen? Vi kan jo ta en test her og nå. Og skal det bli en ordentlig test, så må det jo prøves på Guds ord.
Nå skal du ikke svare det du tenker er riktig, men vær ærlig! Vil du ikke gjerne være en sterk kristen? - en som kjenner kraften i deg, og derfor seirer over synd og fristelser, og går frem med freidig mot osv.?
Kanskje er det også dette du dag for dag tigger Gud om: «Herre, gi meg kraft! - gi meg mer kraft!» Hvor lenge har du holdt på med det? Kanskje i årevis!
Paulus ba tre ganger, sier han! Hvor mange ganger har jeg bedt denne bønnen? - 3 000 ganger? 30 000 kanskje?
Paulus ba om dette bare tre ganger, fordi han fikk et svar som han nøyde seg med, - og det er et svar som gjelder oss alle: «Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet!» (v.9a).
Du ber om å bli sterk; - Paulus, som i sannhet var en klok kristen, hva gjorde han? «Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet!» (v.9b).
Når roste du deg sist av din skrøpelighet? - hør igjen: - din skrøpelighet!
Vi vil ikke være svake, - vi vil ikke stå innfor Herren, slik som vi i virkeligheten er, - vi kjemper imot dette på alle tenkelige og utenkelige vis, og ber endatil Gud om hjelp til å skjule denne for oss så forferdelige sannheten, at vi ikke er noe annet enn hjelpeløse, fortapte syndere! Vi kjemper imot dette å bli stående avkledd! Og vi fatter ikke uten videre det, at dette er det gamle menneske i oss, som kjemper for å beholde livet. Men får det leve, så går du fortapt, for dette arver ikke Guds rike! (1 Kor. 15,50). Det var dette Gud naglet til korsets tre; - og det er dette du, uten å være det bevisst, så ofte ber om, at Gud må styrke og gjøre sterkt og levedyktig, - fordi du ikke er noen klok kristen, slik som Paulus var det.
Heller ikke Paulus elsket denne skrøpeligheten, for hva den var i seg selv, - han elsket ikke skrøpelighetsfølelsen! - ingen gjør det, ingen kan det, - men han hadde fått åpnet sine øyne for en virkelighet, nemlig den, at Kristi kraft da kunne bo i ham! (v.9b).

Det er mange som tenker som så, når de hører sann luthersk forkynnelse, at da skal de bare gå omkring og føle seg elendige, - og mange har vel også forkynt slik, i den tro, at det er luthersk, - men det er jo ikke slik! - du har da vel ingen grunn til å gå omkring og føle deg elendig, med ikke noe mindre enn Kristi kraft boende i deg!
Men det er altså ikke du som skal vokse, du som skal bli sterk, du som skal bli stor og seirende osv., - men Han!
Til dette kreves det, at vi lever sant med Gud, og ikke går omkring og er likesomkristne, som lager til vårt eget kristenliv, og prøver å få Gud med på å bygge opp om det, - men slike som kommer til Ham med vår synd, og på evangeliets grunn likevel har fortrolighet og tillit.
Han vet hvor slem du er, når du bare får utfolde deg og ditt eget; - men har du vært inne i lyset med denne slemheten? Ja Herre, her ser du hvordan det egentlig er!
Da er du også vel kjent med et Herrens ord: «Min nåde er nok for deg!» (v.9a). Er nok for deg! - smak nå på det en stund før du jager videre! Nok for deg! - nettopp for deg!
Jeg husker for noen år siden, at jeg kom i diskusjon med noen som var svært opptatt med nådegavene, - og da selvfølgelig med det som vi kaller de ekstraordinære nådegaver. Det er svært for oss det, vet du, - å ha store og vel synlige nådegaver å slå om oss med, - derfor har de gjerne plukket ut en bukett med helt bestemte nådegaver, som de særlig ønsker seg, - en som kan gjøre dem til «konger på haugen,» eller i det minste bekrefte deres gode kristendom. Se her er en som lever godt og sant med Gud!
Jeg kan ikke ordrett gjengi denne samtalen nå, men jeg spurte omtrent som så: - om ikke store nådegaver også medførte lidelse for oss? (Tenk på hele Paulus’ liv, slik han beskriver det i 2 Kor. 11). Å nei! - var svaret, - Gud vil da ikke at vi skal lide på noen måte!
Men hva sier Paulus? - vi leste det nettopp sammen: «Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg.» (v.7).
Og så spurte jeg videre: Tror dere alt Gud gir er godt, og ville dere ta imot enhver gave av Ham med stor takk? Å ja, - var svaret. De var jo så åndelige. Da skal du høre om en gave Paulus fikk av Herren: En torn i kjødet, en Satans engel!
Denne demonen som skulle slå ham, den var ikke, slik som vi gjerne tenker, en skrøpelighet i og ved Paulus, som Herren lot ham beholde, men den var en gave ifra Gud til Paulus, - den skulle tjene til å holde Paulus på rett vei. Den skulle tjene ham til frelse!
Jeg spurte videre: Er det noen av dere som gjerne vil ha denne gaven. En Satans engel som slår dere! Da ble det stille.
De onde ånder, de forførende ånder, "vil i lyset lide," som vi synger det i en sang. Men som vi også da ser, til og med onde ånder, en Satans engel, som vi leser det her, - må tjene oss og Guds hensikt, når Han vil det slik! Og så går vi gjerne og er så redde! Vi skulle lære av Paulus: «Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!»
Han var mektig klok, denne Paulus, - han hadde del i en visdom som er skjult for denne verden, - også for de aller fleste som kalles ved kristennavnet, - men det er ikke en visdom som var forbeholdt Paulus, det er tvert imot en visdom som Herren ønsker å meddele alle sine. Problemet er at vi henger så fast ved våre egne tanker. Vi tenker at vi må finne ut av alle mulige ting selv, - men «jeg vil gi deg råd med mitt øye,» sier Herren (Slm. 32,8).
«Min nåde er nok for deg!»
Du som kaller deg en kristen, - ja, også du som kanskje ikke gjør det, du skal få lov til å se på det du også, - men du som kaller deg en kristen, du befales det i kveld, ut ifra Guds eget ord, - at du fester ditt blikk på den korsfestede Jesus Kristus, og svarer i dypet av ditt hjerte på dette spørsmål: Er det nok det som skjer der? - er det nok for Gud?
Er svaret JA eller NEI? Det, og det alene, er avgjørende for om du kan gå fra dette møtet i kveld med et engstelig og urolig hjerte, eller med et hallelujarop der inne!
Paulus, han som har lånt tunge og munn til Den Hellige Ånd for oss i kveld, han vitner også: «Jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet» (1 Kor. 2,2).
Vil du vite mer?

Sølvet er mitt, og gullet er mitt! sier Herren, hærskarenes Gud» (Hag. 2,8). Ham hører også alle fisker til, og Han lar dem gå i garnet til hvem Han vil. Ja, Herrens velsignelse gjør rik. Arbeide må vi, - men velsigne må Gud - hvor Gud ikke legger noe ned, der finner en heller ikke noe, om så hele verden arbeidet seg til døde for det.
»Det er ikke sikkert at de som er lette på foten, vinner løpet, eller at heltene seirer i krigen, eller at de vise kan få seg brød, eller at de forstandige kan vinne rikdom» (Fork. 9,11).
Peter innså nok, at hans anstrengelse ikke hadde utrettet dette, - men Herrens ord og velsignelse hadde gjort det.
Hadde han gjort den rike fangst om natten, så ville han ha tilskrevet seg selv det og tenkt, at han ikke trengte noen til det.
Lagsbrødrene i den andre båten så nå, at Peter ikke forgjeves hadde adlydt Herren, og de kunne ta del i den gitte velsignelse: - begge båtene fyltes helt, slik at de var nær ved å synke. En arbeider, en annen kommer inn i hans arbeides velsignelse.

Hva ville vel du ha gjort nå, i Peters sted? Hva slags tanker faller deg først inn, når Gud noensinne lar en gjerning lykkes for deg, utover hva du kunne be om eller forstå?