Det er ikke mange ord Gud bruker for å skildre den kvinnes tilstand for oss, som Han fører frem for oss i sin tekst i dag: Hun "hadde hatt en vanmaktsånd i atten år. Hun var krumbøyd og kunne ikke rette seg opp."
Men hvilket dypt innhold disse få ord likevel har. Lys levende står jo kvinnen der, likesom malt for våre øyne, i hele sin grenseløse jammer og elendighet.
I hele atten år har hun vært besatt av en ond ånd, ikke vært seg selv mektig; - i hele atten år har hennes vilje vært ufri, og hun har måttet gjøre det som vanmaktsånden inne i henne drev henne til. Med sterke bånd har Satan bundet hennes sjel; - hun sliter vel i båndene, men hennes anstrengelser snører bare disse enda fastere til.
Som hennes legeme så er også hennes sjel sammenskrumpet og uttørret; - de guddommelige livskilder er avstengte fra henne. Hun sanser bare de ting som hører denne verden til – og føler hun enn stundom en dragende lengsel mot det høye, så er det likevel ingen kraft i henne til å rette seg opp, hun synker tvert imot alltid dypere og dypere ned i åndelig trelldom og ufrihet.
"En sabbat holdt Han (Jesus) på å lære folket i en av synagogene. Og se, det var en kvinne der som hadde hatt en vanmaktsånd i atten år."
Det er uventet å finne denne syndetrell blant den skare som her sitter lyttende ved Jesu føtter. Det er ikke vanmaktsånden i henne, men den hellighetens svever over henne, som har ført henne dit.
- Men hva er dog dette for en lærer? Hun har aldri før hørt noe menneske tale som Han! Og det er jo kun til henne Han taler, det er jo nettopp hennes eget hjertes tilstand som Han så levende skildrer trekk for trekk!
Aldri før har hun følt seg så elendig som i dette øyeblikk; - å, om hun kunne få gjemme seg bort og få skjule både seg selv og sin skam! Og likevel må hun nærmere, trenge seg så nær som mulig frem til denne mann; - for Han taler jo ikke bare om synd, men også om nåde – Han taler om en evig rådslutning oppe i himmelen til synderes frelse, om at Han er Guds Sønn som er steget ned fra himmelen for å frelse det fortapte, rive nettopp slike syndetreller som henne ut av djevelens lenker og føre dem inn i Guds barns herlige frihet. Med hele en tørst sjels styrke suger hun Hans velsignede ord inn i sitt hjerte, og for hvert ord hun får tilegnet seg i troen, løsnes de bånd som er spunnet i helvete, de som før hadde tilsnørt hennes arme, ulykkelige sjel. Hennes hjerte begynner å utvide seg og å løfte seg mot det høye, og da Jesus til slutt fester sitt blikk på henne, kaller henne hen til seg og sier til henne: "Kvinne, du er løst fra din vanmakt!" – da brister det siste bånd som bandt hennes sjel – hun er fri, å så salig fri!

Forløsning – hvilket uendelig betydningsfullt ord!
Hvor forferdelig å være et menneske, om dette dyrebare ord eller dets innhold ikke var til for oss syndere! Vi var da nedstøtte i fortvilelsens håpløse avgrunn; - det lyste da ikke noe glimt av håp i våre jordiske lidelsers mørke; - for enden på disse var da bare begynnelsen til evige kvaler. Vi var da under våre synders dom, under Guds evige vrede og forbannelse uten noen mulighet til å unngå de evige redsler.

Å, hvor derfor ordet forløsning er dyrebart og umistelig! Det inneholder syndenes forlatelse, rettferdighet, barnerett og arverett hos Gud; - det skinner som en velsignet stjerne igjennom all jordelivets tåke, usselhet og gjenvordigheter; - det lar oss øyne en evig salighets klare dag igjennom alle jordiske lidelsers mørke natt.

Om nøden er nokså hard, skinner likevel ordet forløsning gjennom mørket som en salig morgenrøde. Det er en grunnpilar for tro, håp og tålmodighet og en kilde til kjærlighet og styrke. Gud være da evig lov og pris for et slikt ord!

Det er så rikelig innflettet i vårt Nye Testamente at vi vel neppe kan regne opp alle de steder som handler om dette for syndere så salige emne.
Les: Hos. 13,14. Gal. 4,4. Ef. 1,11-12. Kol. 1,14.

«Se, dette er det eneste jeg har funnet ut, at Gud skapte mennesket som det skulle være, men de søker mange kunster.» Pred. 7,29

Det er vel egentlig på det religiøse område de fleste kunster og de fleste skuespill er blitt laget, og fortsatt lages i dag.
Men hvordan var det til å begynne med da?

«Gud så på alt det Han hadde gjort, og se, det var såre godt." (1 Mos. 1,31).

- Slik begynte livet med Gud. De vandret med Ham, og Han med dem. Av Ham og ved Ham og til Ham var det alt sammen. Mennesket var slik som det skulle være - barn av Gud.
Så skjedde syndefallet, dvs. djevelen fikk Adam og Eva til å glemme hva Gud hadde sagt. Og så døde barneforholdet! «Dere skal bli likesom Gud og kjenne godt og ondt," sa slangen. Hele hans mål var dette ene: Å ta Guds plass og dermed gjøre seg selv til gud. Dermed begynte kunstene, og dem holder vi fremdeles på med - etter alle kunstens regler. Løgnens far, Satan, dåret våre fedre og vi følger organisk etter. Vi hører gjerne på løgn.

Guds vilje blir da at vi lar våre kunster fare og vender om, tilbake til det forhold som gikk i stykker: Å bli barn igjen, og leve i Ham og ved Ham som er livet. (Mrk. 10,15). Og Guds ord taler jo om at dette var det store mål for Kristi forsoning: Å gjenopprette det tapte barneforhold til Gud. Alt hva forsoningen utrettet - sone synden, ta bort lovens forbannelse og la en evig rettferdighet komme, er bare deler av et eneste stort verk: Gjenopprettelsen av barnets forhold til far.

Kanskje vårt egentlige behov, f.eks. i forbindelse med arbeidet i Guds rike ikke er å spørre etter Guds vilje i de mange spørsmål, men å bli ledet tilbake til Ham! Jeg tror egentlig ikke at Gud har synderlig vanskelighet med markene og arbeidet, men hele Skriften forkynner at Han alltid har hatt veldige vanskeligheter med sine tjenere som løper, og som tar seg til munnen og sier det ene og det annet.
Og så benytter vi bare Jesu navn attåt, for at det skal høres ut som om vi er sendt. Og så sier Gud: Det er ikke sikkert at jeg har sendt dere. Dere har gjerne løpt. Les Esek. 13, 3-7.
For man løper gjerne og som oftest fra Gud, i stedet for å løpe til Ham. Og så har vi ikke tid til å høre. Vi skal jo tale! Det er jo så mangt som skal sies om så mange ting! Det er så mange som skal nåes over hele verden! Vi må løpe! Det haster!

Det er ikke farlig å ta et fly for å komme frem, men fly omkring og tro at vi utretter noe for Gud - det er livsfarlig! Og hadde Gud strev med sitt folk Israel, så har vi neppe grunn til å tro at Han har mindre strev med oss i dag. Og det ser ut som om Gud har strev med oss et helt liv for å nå inn til oss for å få oss i tale.
Vi er altfor flinke, vi er altfor sterke i musklene - inntil vi kanskje ligger der, og hva da? Da står der en som sier: «Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere." (Joh. 20,21). Da blir det ikke lett å løpe. Da blir det ikke lett å tale. Da blir utveien kanskje: Ve meg, arme syndige menneske. Jeg forkynner, jeg hyrde, jeg lærer, jeg prest - ve meg, arme syndige menneske at jeg har krenket deg ved å løpe fra deg. Og så tro at jeg skulle utrette noe for deg. Ta meg til nåde igjen. La meg få høre din Sønns røst som sier at Han sender oss annerledes enn andre. Og Han taler annerledes enn andre.

Får vi lov å formidle det, så kan vi visst gå nokså stille alle sammen. Vi skal nok bli hørt.
(Forts.).

Han hadde stadig mange vitner med seg, og det fortjente Han. Faderen sørget stadig for at folk omgav Hans Sønn, - hørte og så Ham, så Hans ord måtte bli kjent og Hans gjerninger åpnbare - så Hans vitner siden måtte kunne si: «Det er ikke skjedd i en avkrok - alle folk har sett og hørt det.» Hvem gleder seg ikke så ofte han leser: «Mange av Hans disipler og meget folk fulgte Ham, - var hos Ham og hørte Ham!»

Hvem ønsker ikke, at riktig mange disipler - og alle folk, - ennå i dag, hørte og betraktet Jesu ord og gjerninger, fulgte etter Ham og hang ved Ham! Til Nain, som lå nær ved Kapernaum, kom Han den gang heller ikke tilfeldig - Han visste vel hva som ventet Ham der, og Han visste stunden, når Han måtte være der og gå inn porten.

Tusenvis av ellers ganske opplyste mennesker vet ikke at Skriften taler om to åndelige riker:

Først har vi et lovens rike, der en får alt etter det en selv har fortjent. Som apostelen sier: «Den som holder seg til gjerninger får ikke lønnen av nåde, men etter fortjeneste».

Det samme er det Kristus vil vise oss når han sier at de som hadde arbeidet hele dagen, som hadde båret dagens byrde og hete i vingården, fikk ingen nåde, men bare etter som de hadde fortjent. Bare «daglønnen». Fordi de «holdt seg til gjerningene»! Disse menneskene kalles i Skriften for treller eller tjenere, trellkvinnens sønner, som bare skal få det de har fortjent.

Men så finnes det også et nåderike, der det aldri går etter vår fortjeneste. Nei, de som hører hjemme her, eier en konstant nåde. I gode og dårligere dager samme nådestand. På grunn av at de har en stedfortreder som har gjort det slik at de ikke dømmes etter loven, at ingen synder blir tilregnet dem.

Akkurat som vi leser det i Rom 4: «Men den som ikke holder seg til gjerninger, men tror på Ham som gjør den ugudelige rettferdig, han får sin tro tilregnet som rettferdighet, slik også David priser det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger, og som Herren aldri tilregner noen synd». Disse kaller Skriften for barn, sønner og den frie kvinnes barn, som skal «bli i huset» og eie arven.

Med disse ordene om tjenere og barn i huset, spesielt når det gjelder det viktige og forbilledlige Abrahams hus, har Paulus tatt fram et forhold som er særdeles lærerikt. Men som mange aldri tenker over. Midt i våre egne familier har Gud gitt oss et talende bilde på hvordan han handler i nåde.

Ser vi ikke hvordan barna i hjemmet vårt legemlig sett nettopp lever i en slik nådehusholdning? De blir aldri skyldig noe. Hvor mye de så daglig forbruker, og uansett hvor lite de selv utretter for å skaffe til veie noe av det vi trenger i huset. De har alt de behøver, fritt og uten betaling.

De får sin mat og drikke, sine klær, sitt stell, sin seng, sin oppdragelse. Om de kanskje selv ikke skaffer til veie noe som helst, men bare forbruker, blir de aldri skyldig noe. Og så til slutt, etter i mange år bare å ha mottatt alt mulig godt, skal de til og med motta arven.

Tjenerne i huset, derimot, har strevet trofast med tungt arbeid. Det er kanskje nettopp dem som har skaffet alt dette hjemmet lever av. Men med dem blir det holdt regnskap! Hvis noen av dem gjennom året har tatt ut mer enn den lønnen som er avtalt, står de til slutt med gjeld. Og å arve noe som helst fra dette huset kommer ikke på tale for dem.

Mens barna, - la det være sagt ennå en gang -, uansett alt de forbruker og hvor lite de enn arbeider, blir de aldri skyldig noe. Er ikke det en underlig styringsform? Og hva kommer det av at barna aldri blir skyldig noe? Det kommer jo bare av at det aldri blir ført noe regnskap med dem. «De er jo barn», sier vi, «hvem holder vel regnskap med barna, så lenge de bor hjemme?»

Ja, dette er Guds rikes hemmelighet. Med barna føres det aldri regnskap. Om vi står med gjeld, eller er gjeldfrie, avhenger bare av om vi er tjenere eller barn, «trellkvinnens sønner», eller «den frie kvinnens barn».

I din egen familie ser du det sanne bildet av nåderiket. Det bildet Skriften så titt bruker. Akkurat som med dine barn, er det med dem som er i Kristus, og «lever i barnekår» hos Gud. Det føres ikke noe regnskap med dem. De er det folk som Gud ikke tilregner noen synd. De lever av nåde på grunn av alt deres førstefødte bror har fortjent. Derfor lever de i en uavbrutt barnekårets nådestand.

Å, er dette sant? Er det mulig at det også finnes et slikt nåderike på jorden? Ja, dette er sant! Skriftens ord står evig fast, selv om våre ustadige hjerter er gjennomtrengt av loviskhet, og ikke kan holde fast på denne salige trøsten. Men Skriften lyver ikke. Derfor er dette alle troendes tilstand: At Gud ikke tilregner dem noen synd til fordømmelse. At de er Guds elskede barn.

De lever under samme nåde hos Gud de dagene det går dårlig for dem, som når det går bedre. Når de fryder seg over at de får kraft til å gjøre noe godt, og når de sukker over sine synder og dårskap så de «roper til Herren i hjertets angst». De eier den samme nåde når de smaker og ser hvor god Herren er, som når de gjennom langvarig tørke bare får smake malurt og galle.
Men hvis det ikke er slik, hvis vi er mer velbehagelige for Gud bare når vi får nåde til å leve et mer hellig kristenliv. Da kommer jo rettferdigheten av våre gjerninger. Og da er altså Kristus død forgjeves. Da lever vi jo i et gjerningsrike, som hersker over nåden. Og ikke et nåderike som hersker over gjerningene.

Vi innrømmer at denne læren er den største galskap for vår fornuft. For alt som i oss er. Følelser, fornuft og samvittighet er fullt av loviskhet, så vi stadig trekkes ned i loviske holdninger. Men skulle vi derfor for alvor bare tro det vi ut fra vår natur mener og kjenner? Det ville jo være det samme som å falle fra troen.

Nei, nåderiket, der ingen synd tilregnes, er summen av alt Kristus har fortjent ved sitt fullbrakte verk, og av hele Skriftens tusentalls vitnesbyrd om det samme. Gud være lovet i evighet for sin ubeskrivelig store gave!
(Fra Husandaktsboka)

Mefiboset bodde i Jerusalem, for han spiste alltid ved kongens bord. Han var lam i begge føttene. 2 Sam. 9, 13

Mefiboset hadde fått innta et sete han på ingen måte var verdig til ut i fra seg selv og sitt eget, - han var lam i begge føttene. «Hva er din tjener, at du lar ditt øye falle på en død hund som meg?» Dette er måten han omtaler seg selv på, der han ligger for kongens føtter.
Er det ikke så, at du synes å høre gjenklangen av Peters klage, der han ligger for Kongens føtter: «Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!» (Luk. 5,8).

Mefiboset satt ved kongens bord ene og alene for en annens fortjenestes skyld, - kongen ville gjøre godt mot ham for hans far Jonatans skyld.
Noe finere bilde på frelsen i Jesus, finnes knapt i hele Skriften; - ikke for din skyld, ikke på grunn av noe ved deg, men for Jesu skyld alene!

Mange tar anstøt av dette, fordi de selv er satt helt utenfor i denne saken ved dette, men den som får øye på herligheten i dette, han kan ikke få takket Gud nok; - for er dette sannheten, da er jo min frelse bygd på en klippe som ikke kan feile og falle! Jeg har en evig frelse i Ham!

Ser du dette i dag? Du får spise ved Kongens bord også i dag, for Jesu skyld, selv om du må innse at du fremdeles er lam i begge føttene!

Vokt deg for det som kan skade broderkjærligheten. Vokt deg for baktalelse. Kan du ikke si noe godt om din bror, så ti heller stille; - for et eneste ord kan avstedkomme uberegnelig skade.
«Baktal (tal ikke ille om) ikke hverandre, brødre!» (Jak. 4,11).

Du må ikke se for mye på dine nådesøskens feil. Når du oppdager disse, så tenk på, at du kanskje har enda verre, flere og større mangler. Om du ikke har så mye av nettopp det du ser hos din bror, så har du muligens det som er enda verre.
«Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var?» (Mt. 7,3).

Ja det er i sannhet noe herlig og liflig ved broderkjærligheten, og derfor kan den også bedre erfares enn beskrives. Den kan bare læres i Den Hellige Ånds skole og erfares bare av Guds sanne barn, og derfor kan verdens barn heller ikke forstå seg noe på den. Den står derfor også anført i Guds ord som det sikreste kjennetegn på en levende kristen.
Jesus sier: «Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre» (Joh. 13,35), - og Johannes: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene» (1 Joh. 3,14).

Å, måtte denne herlige plante riktig trives i våre vennesamfunn. Det er mange stormer i våre dager, som truer med å tilintetgjøre og kvele den; - vi lever i en tid, da partivesenets kalde vinder avkjøler kjærligheten på mange steder, og mange synes bare å ville elske dem som hører til samme parti. Men vil du, venn! – bare elske ham som deler anskuelse med deg i ett og alt, da har du pådratt deg en åndelig forkjølelse som muligens kan være en sykdom til døden.

Herren gi oss nåde til, at enhver av oss må gå i seg selv og prøve seg som for Guds ansikt. La oss be med David: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» (Slm. 139,23-24).

Denne historie står enda noe mer utførlig fortalt hos en annen av evangelistene. Det fortelles slik, at da folket samlet seg i massevis omkring Jesus og trykket og trengte Ham fra alle kanter, da sa Han i det samme: «Hvem rørte ved meg?» - og Hans disipler svarte: Herre, folket trykker og trenger fra alle kanter, og så spør du: Hvem rørte ved meg? - men Jesus sa, at det var en som hadde rørt ved Ham på en annen måte enn de andre som trykket og trengte Ham - for Han merket at det gikk en kraft ut fra Ham.

Så kom da denne kvinne ganske engstelig og forskrekket frem og bekjente, at det var henne som hadde rørt ved Ham - og da var det at Jesus vendte seg til henne og sa: «Vær frimodig, datter! Din tro har frelst deg!»

Det var altså gått ut en kraft fra Jesus til denne kvinne, slik at hun var blitt helbredet fra sin uhelbredelige sykdom, mens det ikke var gått ut noen slik kraft fra Ham til alle de mange andre som rørte ved Ham i trengselen.
Det er dette som Ordet da vil legge oss på hjerte i dag, at det er forskjellige måter man kan røre ved Jesus på: Man kan røre slik ved Jesus at det er til ingen nytte, at det slett ikke virker noen ting, - og man kan røre slik ved Jesus, at det går ut en kraft fra Ham til oss.
Og det er viktig, venner, at dette kommer til å stå riktig klart for oss - for også i våre dager kan vi jo si at folket på en viss måte trykker og trenger seg omkring Jesus, slik at de aller fleste mennesker iblant oss både har rørt, og ennå rører ved Ham.
Folket trykker og trenger seg jo ennå stadig, over hele vårt land, omkring Jesus ved døpefonten med deres barn, og rører ved Ham der. Folket trykker og trenger seg jo ennå stadig over hele vårt land, omkring Jesus ved nattverdbordet, og rører ved Ham der - og folket, både barna og de gamle, trenger seg jo ennå omkring Jesu ord, og rører også der ved Ham.
Men en mengde av disse mennesker som slik rører ved Jesus, har slett ingen nytte eller glede eller trøst av det, - de har slett ingen hjelp av det, blir slett ikke ved det bedre mennesker i deres liv, og blir heller ikke ved det frelst fra helvete, når de en gang dør.
Men midt imellom disse mange mennesker som slik rører ved Jesus, er det ennå mennesker som rører ved Ham på samme måte som den blodsottige kvinne, - som rører slik ved Ham, at det går ut en kraft fra Ham til den som rører ved Ham, - som rører slik ved Ham at de får det velsignede ord fra Ham: «Vær du ved godt mot! Din tro har frelst deg!» - som altså rører slik ved Ham, at de blir frelst ved det.

Når de egenrettferdige fordømmes, så er det ikke fordi de ikke har noen "gode gjerninger" å vise frem. Men den avgjørende, den for evig avgjørende mangel ved deres "gode gjerninger" er nettopp den, at de er deres egne. De er vokst frem av deres eget vesens rot. Derfor hjelper det ikke, hvor mange disse "gode gjerninger" er. Det forandrer ikke saken, om de er selvoppofrende, nidkjære og i overensstemmelse med det, som det "tales vel om." Så lenge som de bare er deres egne, blir de ikke frelste ved disse gjerninger, - men de blir fordømte til tross for dem, - dypest sett nettopp på grunn av dem. For det å opprette en egen rettferdighet er det samme som å forkaste Guds rettferdighet.

Også Paulus var "i rettferdighet etter loven uten lyte" (Fil. 3,6), men med all denne rettferdighet var han under Guds vrede og fortapelsens dom.

De egenrettferdige fordømmes sammen med de åpenbart ugudelige.
De ugudelige fordømmes, fordi de ikke har noen rettferdighet. De egenrettferdige fordømmes, fordi de har en falsk rettferdighet, - en rettferdighet, som de selv har laget ved sine egne gjerninger og ved sin fromhet. De kommer frem for Gud med en rettferdighet, som er en protest mot "Guds rettferdighet" (Rom. 1,17 og 3,21), den Guds rettferdighet, som sees og fås i Ham, som Gud selv har "stilt til skue i Hans blod som en nådestol ved troen." (Rom. 3,25). De har en kledning, - men det er ikke "bryllupskledningen." Og det er klart, at den gjest, som forsmår bryllupskledningen, selv om den tilbys ham og rekkes frem mot ham, den gjest, han har på det dypeste krenket og fornærmet sin kongelige vert.

Derfor blir den egenrettferdige forkastet – man "binder hender og føtter på ham og kaster ham ut i mørket utenfor."

Hør det, du egenrettferdige! Hør det, du som ikke er iført Jesu Kristi rettferdighet!

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, Han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. 4 For i Ham har Han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn. 5 I kjærlighet har Han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, 6 til pris for sin nådes herlighet, som Han gav oss i Den Elskede. Ef. 1, 3 – 6

Det er dette som er selve budskapet i Skriften, det som her forkynnes oss på en så enkel og likefrem måte, - men forstår vi det for det?
Nei, når det kommer til det åndelige, det som Herren vil formidle til oss, så er vi likesom så utrolig innskrenket, om vi er aldri så intelligente ellers.
Tenk nå bare på julebudskapet f.eks., det som en stor del av befolkningen, år etter år, helt opp til våre dager, går og hører i kirker og forsamlingshus: «- i dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids stad» (Luk. 2,11). - Men spør du så mange av disse som har gått og hørt dette, gjerne i 50 - 60 år, fra de var barn av; - hvordan blir et menneske frelst? - hvordan blir et menneske en kristen? - så er gjerne svaret dette: Jo, en gjør vel så godt en kan!
Men frelseren da, hva skal Han være til? Nei, si det!
Men dette er den verdslige og almenreligiøse masse av folk, som ikke oppsøker gudshus på denne dagen, for å høre Herrens Ord, - men bare som en del av en tradisjon, - og derfor, med få unntak, får de heller aldri høre Herrens Ord. Du kunne like gjerne ha slått på en tromme eller lagd noen annen lyd, for det sier dem likevel ingenting.
Det er altså den gruppen; - verre er det, at mange av dem som går jevnlig og hører Ordet forkynt, regner seg som kristne og er med i kristen virksomhet, heller ikke har hørt Guds ord til frelse og utfrielse, men bare holder på med sine egne kristelige ting, - som å be, lese andakt, gå på møter, være i forening, gi til misjonen osv.
Alt dette er ting som hører med til en kristens liv, men det er ikke det kristne livet! - ikke noe av dette gjør deg til en kristen!

Det er særlig to ting som hindrer et menneske i å høre Herrens Ord; - det ene er dette, at en elsker sitt liv i denne verden, elsker de ting som er i verden, det kan være et behagelig liv, en god karriere, med utsikter til noe enda bedre, m.a.o. utsiktene til en lys fremtid her på jord, muligheten til å få tilfredsstilt alle sine behov her, - noe som gjør en blind for hvor fort ulykken kan ramme og velte det alt sammen.
Eller det kan være det vi gjerne kaller åpenbar synd, - iallfall noe som fanger og binder all oppmerksomhet til det som er på jord, - og det er jo derfor Herren også må ta hardt i nå og da, for å vekke oss opp av denne rusen. Vi kan likesom ikke tenke oss livet, uten å få tilfredsstilt disse våre behov, og derfor virker kristendommen og Herren selv som en trussel mot oss, - som en som vil ta noe verdifullt ifra oss.
Det andre er dette, som vi så vidt var inne på, - egenrettferdigheten! - i hvilken vi arbeider på å legge vår egen grunnvoll, både for livssamfunn med Gud her og nå, og for evigheten.
Det er da vi ofte hører denne forslitte og lite gjennomtenkte frasen: «Jeg gjør så godt jeg kan!» Men hvem gjør nå virkelig det? Kunne du ikke ha gjort det et hakk bedre? - er det ikke noe du har forsømt?
Idet et menneske begynner å tenke alvorlig over det, så faller jo dette fullstendig sammen.
Men en kan likesom ikke tenke seg annet, enn at det må ha noe med oss og vår innsats å gjøre, - og dette igjen har sin årsak i, at en ikke ser sant på seg selv, - en har ennå tro på sitt eget, - og så blir det noen slike småting man driver med; - leser en kort andakt, ber litt, går på møte, nå og da iallfall, - altså, alt er sånn passe! - en må jo ikke være «fanatisk!»
Så ender en opp med en kristendom som en mestrer og har full kontroll på. Det kan oppstå noe uro i hjertet, nå og da, kanskje dukker til og med det spørsmål frem: Mon det er rett med meg? - men det får en snart døyvet, ved å se på sin egen innsats.
Det en ikke vet, det er at en har endt opp med noe eget, borte fra Gud!

Men så er det også dem som tar det langt mer alvorlig dette, - så alvorlig at de gjerne ender som såkalte høvdinger i bygd og bedehus. De har skjønt at det må mer til, enn som så, - men i sitt strev og arbeid, har de erfart, at det som bor i dem selv, det holder ikke mål for Gud, - og det finner de da også bekreftet i Guds ord! - å ja, de har gjort en stor oppdagelse, og denne oppdagelse kan de vitne om med fynd og klem; - menneskets avmakt! - vi er for inntatt av synden til at vi kan forbedre oss selv, - bare ved Guds nåde kan det skje, at vi blir frelst!
Det høres flott ut dette, - men nå skal du høre, hva denne «Guds nåde» og «frelse» består i! Midt i sin avmakt og elendighet har de fått øye på, at Skriften taler om noe som heter helliggjørelse; - «Se det! - her er altså redningen for oss! - vi kan ikke forbedre oss, men Gud kan!»
Så skal altså dette skje, ved Guds «nåde» og ved Guds kraft.
De kan tale mye om «evangeliet,» og om «Guds nåde,» men i det øyeblikk det virkelig blir forkynt, så savner de straks ordet om helliggjørelse! - noe de da også ganske snart vil påpeke, fordi evangeliet, som de ellers er flinke til å rose seg av, i virkeligheten tar grunnen bort under dem.
Dette strevet de lever i, i samarbeid med Gud, som de tror, - er i virkeligheten den sandgrunn Jesus taler om, og advarer imot! (Mt. 7).

Denne sandgrunn bygde Paulus på i mange, mange år, som fariseeren Saulus, helt inntil han kunne si: «- i rettferdighet etter loven uten lyte» (Fil. 3,6).
Og så hører vi hvordan teksten vår her begynner; - det er fariseeren som ved Guds sanne nåde er løst fra fariseismen: «Lovet være Gud!» Her er glede, her er jubel! Jeg er fri! - lovet være Gud! Han er ikke lenger den som krevde alt av meg, - men den som har gitt meg alt!
Og så forkynner han evangeliet, Guds sanne nåde: «Han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. For i Ham har Han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn. I kjærlighet har Han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd» (v.3b-5).
Hører du evangeliet? Hvor har Han velsignet oss med all åndelig velsignelse? - jo, i himmelen i Kristus! (v.3). Når gjorde Han det? - jo, før verdens grunnvoll ble lagt! (v.4a). Hvorfor gjorde Han det? - jo, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn (v.4b).
Men her har vi jo denne helliggjørelse som disse stakkarene streber etter! Den som er hellig og ulastelig for Hans åsyn, han kan vel ikke bli mer hellig og ulastelig!

Det er jo meningen, at vi skal bli Guds barn, vi mennesker, og Gud lar seg vel bøye og bevege, når Han bare ser at vi gjerne vil og går inn for osv., - da unner Han oss vel barnekåret! Men vi må skuffe dem igjen, - det er ikke hva Skriften forkynner oss her: «I kjærlighet har Han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd» (v.5).
Forut bestemt oss til! - og da altså ikke p.g.a. våre gjerninger eller vår gode vilje e.l., - men ved Jesus Kristus, - etter sin frie viljes råd! (v.5b).
»Nei, førenn verdsens grunnvoll ved skapinga vart lagd, Du unnte meg i Kristus barnekåret,» synger Lina Sandell.
Å være en kristen, - å være et Guds barn, det skyldes nåde fra A til Å, - det er alt for Jesu skyld.
Det blir lettere da, - da kunne fariseeren endelig puste fritt ut, byrden falt av ved dette skue, og han måtte utbryte: «Lovet være Gud!»

La oss kort se på noe veldig alvorlig her, - de tilstander vi har talt om, som hindrer mennesket i å høre Guds ord og se herligheten i evangeliet, - den åpenbart verdslige og den overmåte åndelige og religiøse, - hvor stammer det fra? «For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, Han som er Guds bilde.» (2 Kor. 4,4).
Er det alvorlig nok? Men det finnes en løsning for oss alle! «Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet. Helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir lest. Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort. Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet» (2 Kor. 3,14-17). »- det er bare i Kristus det blir fjernet,» - leser vi. Dette har apostelen selv erfart, og derfor vitner han: «Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet!» - og derfor igjen må han utbryte, så snart han tenker på det: «Lovet være Gud!»