Ja – for nyttåret er et nådens år og som sådant vil det bli et "godt" nytt år, dersom vi blir i nåden. Men vi kan ikke bli i nåden uten å vokse i nåden, mer og mer tilegne oss dens kraft til helliggjørelse, øse av Jesu Kristi fylde, oppta mer og mer av sannheten i oss.
Det er da også en trang for deg, som kan trede inn i det nye år som en benådet synder, å vokse i troen, å få mer herredømme over synden og å renses mer og mer for syndige lyster og begjæringer. Det er en trang for deg, fordi du drives av Ånden og er under nådens påvirkning. Du vil mer og mer ligne Jesus Kristus i Hans lydighet og vil fornyes etter Han bilde.
Men så kan det vel være, at du bare med sukk og svakt håp om bedring går inn i det nye år, og at du tenker som så: - det samme gode forsett har jeg hatt det forrige år, men min fremgang har vært ganske ringe og jeg synes å ha gjort likeså mange skritt tilbake som fremad. Nå, det kan nok være, at du ikke bare synes så, men at det i virkeligheten er slik. Men behøver det derfor å bli slik bestandig? Er det ikke en vekst i Herren? Er det ikke en helliggjørelse? Men bare altfor ofte går det så smått med denne vekst i hellighet, fordi man ikke stiller seg klart nok for øye, at det må være en vekst i nåden, en vekst i Herren, m.a.o. en fortsatt tilegnelse av Kristi fylde, av nådens fylde i vår uttømte sjel.

Vi er for lett tilbøyelige til å mene, at når vi har stilt oss inn under Guds nåde i rettferdiggjørelsen, så vil helliggjørelsen skje ved det, at vi ved Den Hellige Ånds hjelp beflitter oss på å rense oss for synden, gjennom årvåkenhet, bønn og nådemidlenes bruk.
Men fordi vi har denne oppfatning av helliggjørelsen, kommer vi ikke lenger, men beveger oss i en krets og er ved årets ende omtrent så langt som ved dets begynnelse. Nei, vi må la sannheten frigjøre oss også i dette stykke, - vi må la sannhetens Ånd veilede oss og være Ham lydige, dersom vårt år skal bli et godt år i denne henseende.
 

Kjære medkristen, du kan i dette år utrette store ting, du kan få vokse i Herren, du kan bli meget mer lik Jesus, du kan bli fri for mange slemme feil, du kan iføre deg riktig mange av de kristelige dyder, du kan nå et godt stykke på veien frem til Gud. Men da må du gripe saken rett an og ikke la deg forvirre av de mange slags røster. Bli i sannheten. Men sannheten er, at du må bli i nåden og at du ikke et øyeblikk kan unnvære den, men at den er likeså nødvendig til din helliggjørelse som til din rettferdiggjørelse.
Begynner du dette år som en benådet synder, begynner du det i nåden, da må du også daglig leve deg alt mer og mer inn i Guds nåde, la den være den åndelige luft du ånder inn, den åndelige mat og drikke du nyter, den åndelige kledning du ifører deg, kort sagt ditt alt, så du uten den intet er, intet formår, intet er verd.

Men nåde og sannhet er "blitt," ikke bare gitt, ved Jesus Kristus, men er trådt frem i Ham, åpenbart i Ham, er uatskillelig fra Hans person, er ett med Ham. Vil du derfor leve i nåden, da må du i den forstand leve i Jesus Kristus, så du uavlatelig gjennom bønn henter din åndelige næring fra Ham i Hans nådes ord, overgir deg med hele din viljes alvor til Ham, med full bevissthet og med hele din sjels inderlighet kaster deg hjelpeløs hvert øyeblikk i Hans favn og med tro og full fortrøstning forventer, at Han fullender sin kraft i din skrøpelighet, fordi du intet kan gjøre. Sett deg fast fore, at du vil bli Ham lik, vil bli mer og mer hellig, vil få mer og mer makt over djevelen, verden og kjødet, vil få mer tro, mer kjærlighet, ydmykhet, saktmodighet osv., og klyng deg til sannhetens ord, at du ved Guds nådes fylde kan få alt dette i Jesu Kristi samfunn og i den inderlige omgang med Ham i bønnen, og du skal se, hva du formår, nettopp fordi du er deg fullt bevisst, at du intet, slett intet formår uten Ham.
Vil du bli mer brennende i ånden? Vil du bli mer tro i all din gjerning? Vil du bli mer i stand til å elske din fiende? Vil du bli mer ren og kysk? Vil du gjerne kunne kvele fristelsen i dens unnfangelse? Vil du i det hele tatt gjerne vokse og forfremmes i alt det som er godt og skjønt for Herren? Nå vel, du kan det ved å søke den vei som er anvist her. "Begynn i dag og spar det ikke til i morgen." Hold ved dag etter dag, la det ikke bli avbrytelse, øv deg i å be uten avlatelse, og du skal snart erfare, at kraften fra Herren strømmer inn i din sjel som saften fra vintreet inn i greinen. Gjør du dette, holder du ved med det, så skal visselig dette år bli deg et i sannhet "godt" år.

Men hva tenker du på, som går inn i dette nådens år som en navnkristen? Er det vel noen mening i det? Kan det tenkes noe mer innholdsløst og flaut enn å gå fra det ene år inn i det annet som en navnkristen, som en skygge, som har navn av å leve, men likevel ikke lever? Det er mer tak i en fritenker, som med sin naturlige sterke vilje ikke vil bøye seg under nåden, fordi han ikke vil erkjenne sannheten. Det er dog en viss kraft hos ham, det er mer håp om at han kan vinnes for sannheten. En Saulus kan bli en Paulus. Men disse slappe, åndelig bløtaktige, blodløse, karakterløse mennesker, som hører den alvorligste preken med et gjesp og går like så lunkne og klamme fra gudstjenesten som til den, disse, hvis liv er en fortsatt trelling under Mammon og deres sanselige lyster, disse som er mer avhengige av hva folk sier enn hva Gud sier, disse kan vi bare ønske et "godt nytt år" i den forstand, at de omvender seg, så det gamle kan være forbi, og alt bli nytt hos dem. Vi må på det mest bestemte vitne for dem, at dette nye slett ikke blir et godt år for dem så lenge de går som skygger her på jorden.
Hør det, du søvngjenger, som misbruker nådens år og Guds beleilige tid, du tar Guds nåde forfengelig og ringeakter paktens blod. Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender (Hebr. 10,31), men du kan ikke unngå dette fall, dersom blir ved i ditt skinnliv.
"Fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn," sier Herren (Åp. 3,16).
Tenk om dette år ble ditt siste år, om denne dag ble din siste nyttårsdag her på jorden, hva vil du svare din Gud, når Han kaller deg frem til regnskap for de mange år du har hørt nådens ord, men ikke villet gjøre alvor av å omvende deg? Tror du, at du kan gå inn i evigheten og møte den rettferdige, hellige Gud med et gjesp, som da du satt i kirken? Nei, det blir nok alvor da. Lyd derfor et godt råd på denne dag: Våkn opp, du som sover, og kast deg ned for Jesu Kristi kors og rop og be om et nytt hjerte og en ny ånd, og Han vil forbarme seg over deg, som en far forbarmer seg over barn, - Han vil la din synd være så langt fra deg, som øst er fra vest, - Han vil reise deg opp og gi deg kraft til å leve et evig, skjønt liv i samfunn med Ham uten dødsfrykt heretter.

Et velsignet og godt nytt år!

Og Josef og Hans mor undret seg over det som ble sagt om Ham. Luk 2, 33

Det har i det hele alltid noe forunderlig ved seg å høre noen tale om åndelige ting på en slik måte, at man har en tydelig fornemmelse av, at den talende taler som en Åndens tolk.
At en taler om slike – alltid forunderlige, - ting som en lydende malm og en klingende bjelle, det er slett ikke forunderlig; - for det er ganske alminnelig og hverdagslig, og bare det sjeldne og usedvanlige er forunderlig.
Som oftest faller det oss aldeles ikke inn å forundre oss over de ting som blir sagt om Jesus; - for vi har hørt de samme ting bli sagt så ofte og i alminnelighet omtrent på samme måte. Men – underlig nok – ting som vi kan ha hørt tusener ganger uten å forundre oss over det, kan bli høyst forunderlige i våre øyne og i våre hjerter og forekomme oss som helt nye ting, som en selsom og hittil ukjent oppdagelse, når vi engang hører dem fremført av en som drives av Ånden til å vitne om det, og vi selv gripes av den samme vitnende Ånd.
Jeg våger å håpe at flere blant dere, mine kjære tilhørere! – har gjort denne erfaring. Gamle velkjente ord i Bibelen f.eks., som man har hørt igjen og igjen og kanskje igjen og igjen har kjedet seg ved å høre igjen, kan, når Åndens susen i en beleilig stund fornemmes, klinge som helt nye og ukjente; - ja, det hender sikkert ikke så sjeldent, at et slikt Bibelord, som ofte er hørt tidligere, med en forunderlig kraft som man aldri tidligere har kjent, kan slå ned i sjelen og feste seg i hjertets jordbunn som en hellig sæd, som bringer frem aldeles nye skudd der inne, og deretter blir alt det gamle og velkjente av Guds ord aldeles som nytt, ja som noe meget kjært nytt og lar seg fornemme som det det i virkeligheten er, som ord fra Gud, et ord til salighet for hver den som tror.

Dette har vi så snart for å lese: - skal korsfeste! Men det er faktisk ikke hva det står her, - men har korsfestet!

Det tales i fortid, - det tales om noe som har skjedd! - og det skjedde den dag Jesus gikk ut til Golgata for å bære vår synd, vårt kjøds lidenskaper og lyster opp på korsets tre.
Det er altså dette vi skal få lov til å se hen til, i vår strid med disse krefter; "- de kjødelige lyster, som strider mot sjelen," som Peter kaller dem. (1 Pet. 2,11).
Disse ber han oss om å avstå fra, midt imot den forkynnelse som tillater oss å leve dette ut.
Men hvordan? Jeg har forsøkt, sier du; - jeg har forsøkt å stålsette viljen imot denne dragelse, - jeg har bedt til Gud om kraft til å stå imot og få bukt med det, - jeg har grått og bedt og villet så gjerne, men det ene ydmykende fall følger på det andre, og det er som om det bare ler av meg.
Ja, dette er dessverre den helliggjørelsesvei, så mange i sin egen blindhet forkynner for andre; - men resultatet er alltid det samme, for den som er oppriktig her, - nemlig knusende nederlag, og en knugende "kristendom."
Hva sier så Ordet om det? "- med blikket festet på Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender." (Hebr. 12,2).
Ikke Jesus som forbilde her, men som frelser, som den som soner synden, som den som korsfester vårt kjød med dets lidenskaper og lyster! Der døde du bort fra alt dette! - og det er hva du skal få feste blikket på, - dvs. tro!
Om så kjødet overrumpler deg, - for det skjer! - så står det likevel fast. Du kan derfor alltid, om så tusener synder deg plager, som Rosenius sier i sin sang, se hen til den soning som der er skjedd, den død som der har foregått, - en død til forløsning!

Det er mye uforstand i våre dager med hensyn til hva evangeliet er. Det holdes trøstefulle taler om, hvor god Gud er, når du er slik og slik, om hvor godt du skal få det, når du er det og det. Det kan holdes taler om Faderhjertets kjærlighet og om mange ting, som kan lyde meget fortreffelig, og det kaller man da evangeliet. Å, hvilket stort bedrageri det foregår i våre dager under kristendommens skinn!

I denne viktige sak vil vi ikke sette vår lit til noen andre enn Gud i himmelen. Og hva sier han
evangeliet er? – han sier det er et godt budskap. Det er å forkynne noe som er skjedd.
Jesus lærte en gang i Kapernaum: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren." (Luk.4,18-19).

Evangeliet er et godt budskap om hva Herren har gjort for deg. Det skal ikke vise deg hvordan du med selvgjorte gjerninger skal bringe ditt hjerte fred. Nei evangeliet er hva Paulus sier: "Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror." (Ap.gj 13, 38-39). Evangeliet forkynner deg at da Jesus døde på korsets tre og lot sitt hjerteblod utflyte, da han ble gjort til synd for oss, da våre synders straffedom ble lagt på Guds lam, da han med "ett offer for alltid gjorde dem fullkomne, som helliggjøres", da han med sitt blod gjenløste den i synd falne verden, - da venner, ble hele synden forsonet og betalt, ved den løsepenge hvorom han sier: "Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted." (Mt. 20,28). Disse ord stråler på den åndelige himmel, som den fulle måne i sin glans i nattens mørke. Her er noe som forkynnes å være skjedd. Her forkynnes, at Jesus er død for all din synd, at himmelen ved Jesu forsoningsblod er åpen for deg, at dine mange synder, all din urenhet, alle dine overtredelser, all din besmittelse fra din fødsel og til din død ble lagt på det Guds lam, som trådte frem på Golgata, da "den skyld som lå på oss alle, rammet ham. Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn." (Jes. 53, 6-7).

Slik gikk Jesus i din og min død, og døde således for oss, at vi ved denne død er fullkommen frelst. Dette forkynnes i evangeliet. Det er dette Jesaja taler om i det 55de kapittel: "Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve." (v.3). Det er liv i å høre at blodet har runnet for deg. Det er liv for din sjel å høre at din synd er tatt bort ved din mellommanns gjerning på forsoningens dag.

Er du nå en slik fattig, som trenger til å få liv og frelse og fred i dette forsoningsblod, så hvil ditt hjerte ved det i denne stund og si: "takk kjære Gud, at du i din inderlige kjærlighet og nåde er død for meg, dødsskyldige synder, så jeg i din død har et evig liv." Hvil deg ved det. Det er til dem som er fattige på alt; - fattige på anger, fattige på tro, fattige på gjerninger, fattige på kjærlighet, fattige på kraft til det gode, fattige på lyst til å virke for Herren, fattige på syndserkjennelse, å - så fattige at de ikke har noe annet enn synd, synd, synd, - det er til dem dette budskap lyder; - se opp på korsets tre! Se hvordan Jesus har tatt på seg all din synd og gitt deg en fullkommen rettferdighet. Sett all din lit til ham som døde "til fastsatt tid for ugudelige." La det være din hvile og tilflukt. På denne klippe kan du under alle åndelige stormer hvile trygt, og i denne tro kan du gå hjem til Gud.

Du reiser på et nattog, og du ser konduktørens røde lykte bevege seg fra den ene vogn til den andre. Når han kommer til en nypåsteget passasjer, lar han da lyktens skinn falle på den reisendes ansikt for å undersøke om han er verdig til å reise? Nei, han lar lyset falle på billetten, som den reisende rekker mot ham, og dersom denne er i orden, får den reisende følge med, uansett hvem og hvordan han er, rik eller fattig, lærd eller ulærd. Likeledes er Kristus og Kristus alene vår friseddel, vår billett og vårt pass til herlighetens land.

Aldri skal vi kunne si: Herre, se på meg, for jeg er hellig - aldri! Men se på Kristus, som er min friseddel.
Er jeg uverdig? Ja, uten enhver tvil. Og om du lever et fullstendig helgenliv i ytre henseende, så er du allikevel uverdig. Her er det ikke spørsmål om hva du er og hva du formår, men om hva Kristus er og hva Kristus formår.

Ja, lovet være Herren som sendte sin Sønn og gjorde Ham til frelser, for å løse oss ut av lovens tunge fangenskap og nå forkynner rettferdighet av troen.
Som frigjorte fra lovens forbannelse har vi funnet fred og frihet; vi er ikke lenger under tuktemester, for Herren har gjort oss til barn. Og denne nåde er fri for alle. Du kan være hvem du vil, ved troen på Jesus er du frelst og salig; - for du er Abrahams avkom og arving til alle Herrens løfter.
La dette være vår trøst og vår støtte under vandringen i det nye år, og vi skal finne, at Herren er trofast, og at Hans løfter alle er ja og amen i den Herre Jesus.

Men du sjel som er trykket av din syndebyrde, du som ennå er innesluttet under loven, å forlat nå ditt fengsel; - se Jesus har løst dine lenker og åpnet døren til frihet og glede. La da ikke syndens byrde holde deg borte fra din frelser. Det er meget mer Guds mening, at den skulle tvinge deg hen til Ham, og i det øyeblikk du overgir deg til Ham, faller lenkene av deg og du er et frigjort Guds barn.
La nå julens glade budskap bevege deg til det, og du vil med det nye år begynne et nytt liv i fred og frihet. Amen.

Ved loven kommer erkjennelse av synd. Rom 3, 20

Vel er ikke samvittigheten og sjeleangsten lik hos alle botferdige syndere, og de får ikke alle det samme mål av denne beske galledrikk. Guds hånd fører begeret og skjenker enhver, ettersom Han vil; - likevel må enhver som skal bli i sannhet og grundig omvendt, smake noe av det. Det syndige hjerte må bli sønderslått og sønderrevet, før det blir mottagelig for den evangeliske trøst. Det må først vite, hva synd og Guds vrede er, før det blir forsikret om Guds nåde i Kristus Jesus; - det må først erfare, hvilken jammer og hjertesorg det fører med seg å forlate Herren, sin Gud, og ikke frykte Ham, før det finner hvile under Jesu Kristi kors.
Gud utgyter ikke sin nådes balsamolje uten i de sønderbrutte hjerter. All annen fuktighet må ha hele kar, men Jesu Kristi blod må ha sønderbrutte og istykkerslåtte kar for at det skal kunne bli i dem.

Derfor skal man ikke finne noen omvendt synder, som ikke vet å tale om samvittighetsnag og den hjerteangst, som han følte ved sine synders erkjennelse.

Selv de gudfryktige hjerter føler under den daglige omvendelse, på grunn av de skrøpeligheter og feil som ennå er tilbake og blander seg i deres tanker og gjerninger, en hjertelig anger og betrakter den blødende Jesus med blødende hjerter og gråtende øyne. De må ofte smake syndens beskhet, for at Guds nåde i Kristus kan bli dem desto søtere og lifligere, - og hvor meget mer da de som ved Guds nåde blir brakt til omvendelse etter et dypt syndefall eller etter et langvarig ukristelig liv!

1. På den dag skal du si: Jeg takker deg, Herre! For du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg. 2. Se, Gud er min frelse! Jeg er trygg og frykter ikke. For Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse. 3. Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder. 4. Og dere skal si på den dag: Takk Herren! Påkall Hans navn! Kunngjør Hans gjerninger blant folkene, forkynn at Hans navn er opphøyet! 5. Syng Herrens pris, for herlige ting har Han gjort! La hele jorden få vite det! 6. Rop høyt og juble, dere som bor på Sion! Stor er Israels Hellige midt iblant dere! Jes. 12

På den dag skal du si -» (v.1a). Profeten - eller rettere sagt; Gud ved profeten, peker hen på en helt bestemt dag i historien, da du - dvs. de som bor på Sion, som det heter, - altså de som søker Gud og vil høre Ham til, skal si nettopp det vi leste her.
Det er den dag, da budskapet om at Herrens vrede er opphørt, når inn til ditt hjerte og din samvittighet, - det er den dagen, da hyrderøsten når inn til deg, så du hører den: «Kom til meg, du som strever osv.» (Mt. 11,28).
Han som kaller så mildt på deg der, det er den samme Gud som vredes over all synd, - det er Han som i sin rettferdighet og hellighet ikke kan la den minste synd passere ustraffet; - og nå kaller Han altså deg, synderen, til seg, med løfte om at det er gitt deg hvile i Ham.
I Høysangen heter det så poetisk og fint om denne dagen - denne tid: «For se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land. Fikentreets frukter tar til å rødme og vintrærnes blomster dufter» (Høys. 2,11-13).
Det innvarsler altså en ny tid, en ny situasjon for folket. Og da hører du Jesu ord, idet Han deler ut brød og vin til sine disipler: «Ta, et! Dette er mitt legeme. Drikk av den (kalken) alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse» (Mt. 26,26-28).
Har du ikke hørt Jesu ord? Det Han sier der, det er jo nettopp det vi leser om hos Jesaja: «På den dag...!» Nå er denne dagen som hele Det Gamle Testamente har profetert om kommet! Og vi lever gjerne som om den ennå ligger i fremtiden! - nei, den ligger i fortiden! - det er skjedd! - det som var årsaken til Guds vrede er tatt bort i Ham, - derfor, ta din tilflukt til Jesus.

Det er skjedd, det som Han lovte ved profeten Sakarias: «Og jeg tar dette lands misgjerning bort på én dag» (Sak. 3,9).
Det var den bestemte dagen i historien, da Jesus måtte slepe seg opp på Golgatahøyden til kors og død. Da den dag var til ende, så var misgjerningen borte. Det er den tid som Peter vitner om: «Kristi lidelser og herligheten deretter (1 Pet. 1,11).

Så taler Han, Herren, så mange år før det skjer, og sier: «For som Noahs flom er dette for meg. Likesom jeg sverget at Noahs flom ikke mer skal gå over jorden, slik har jeg nå sverget at jeg ikke vil være vred på deg eller skjenne på deg» (Jes. 54,9), - og straks Han har sagt dette, så peker Han på årsaken: «For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, Han som forbarmer seg over deg» (Jes. 54,10).
Min fredspakt! - Da hører du igjen Jesu ord: «Mitt legeme - mitt blod.» Der - og bare der, - finner du årsaken, og ikke i deg selv og din eventuelle fremgang! - nei, dette slaktede legeme og dette dyrebare blod, har åpnet himmelens port, for den ugudelige, så vidt, at det ikke er mulig å se portstolpene og det øverste dørtre! - for dersom du kan se portstolpene og det øverste dørtre - dvs. hvis det legges noen begrensning på det, ja, så er det ikke Herrens budskap du hører; - hør bare hva Han sier om det: «Så langt som øst er fra vest, lar Han våre misgjerninger være langt fra oss» (Slm. 103,12). Kan du se portstolpene her? - og videre: «Så høy som himmelen er over jorden, er Hans miskunnhet mektig over dem som frykter Ham» (Slm. 103,11). - ser du det øverste dørtre her?
Kan hende vil du si: Ja, men her står det jo om dem som frykter Ham! - det er dem det gjelder! - men jeg er så kald og død! Ja, slik er vi altså, - vi er ikke mer enn kommet løs av det ene «spindelvevet,» før vi vikler oss inn i det neste! - og det er nok av dem som elsker å så ut dette klisteret for oss, - fordi de sitter fast i det selv, og kan derfor ikke med overbevisning forkynne en frihet de ikke selv har del i! Når Herren har tatt bort alle begrensninger, så sørger vi for å innføre noen egne.
Hvem er så disse som frykter Ham da? - jo, det får du svaret på, når du stiller spørsmålet: Hvem tar sin tilflukt til Jesus, det Guds lam? Det er jo ikke den som finner noe godt i sitt hjerte, - verken gudsfrykt eller noe annet, - men synd, verdslighet og ugudelighet! Det er altså dem som nettopp i sin nød ikke finner noen annen løsning.
Guds dør sto åpen for deg, før du kom i nød, - nøden var nødvendig for at du skulle få øye på den. Før nøden ble stor, så tenkte du, at løsningen lå i ditt eget; - å bli annerledes, selvforbedring osv., - nå ser du, at det er nåden alene. For Gud spør ikke etter mye eller lite synd; - der hvor middelet som renser oss fra all synd er fraværende, der ser Han bare synd, - og du er fortapt! Og dette middel, det er Jesu Kristi, Hans Sønns blod.

Vi leste, at Gud sverget, da Han forkynte dette budskapet (Jes. 54,9), - og det leser vi noe om også i hebreerbrevet: «For da Gud gav Abraham løftet, sverget Han ved seg selv – Han hadde jo ingen større å sverge ved – og sa: Sannelig, jeg vil rikt velsigne deg og gjøre din ætt tallrik! Og da han slik hadde ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovt. Mennesker sverger jo ved den som er større, og eden er for dem en stadfestelse som gjør slutt på all motsigelse. Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig Hans vilje er, innestod Han for det med ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kunne lyve – vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss» (Hebr. 6,13-18).

Han kjenner oss! - derfor sverget Han - «en stadfestelse som gjør slutt på all motsigelse,» som det heter her. Og det er jo nettopp det, som ifølge profetien, skulle følge Jesus; «- et tegn som blir motsagt! (Luk. 2,34). - og som vi ser av evangeliene; - først og fremst av de religiøse! Og du kjenner vel også til denne motsigelsen fra ditt eget hjerte, - så snart du virkelig hører evangeliet, så stiger det spørsmål opp: Kan det virkelig være sånn da? Motsigelsen. Derfor sverget Han ved seg selv, - det høyeste, for å gjøre slutt på dette.
Det står om å tale Ordet med den overbevisning som Ånden gir. Tenk deg da en forkynner f.eks. som selv ikke eier denne Åndens overbevisning i sitt hjerte, - han vil uvilkårlig «stamme,» - åndelig talt, når han skal forkynne det for andre, - og du som er våken, du vil merke det, og tenke: Ja ha, det er altså noe som fremdeles står tilbake, før jeg kan regne det som mitt! - men hva er det? - for han forkynner det jo helt fritt, men med usikkerhet! Og der står du fast! Det ligger et «dersom» i luften, - men det blir ikke uttalt hva det er. Det gir seg bare til kjenne i forkynnerens «uklare tone.»
Den forkynnelsen er vel den farligste av alle, - hvor alt er rett, men uten Den Hellige Ånds overbevisning.

«På den dag!» sier Herrens ord. Det er ikke rom for tvil her. Men fordi Han kjenner ditt hjerte, så sverger Han ved seg selv. Det ligger Ham alvorlig på hjertet, at du må bli frelst, forstår du - for å prøve å uttrykke det med våre fattige ord.

Hva skal du videre si på den dag? Jo, «se Gud er min frelse!» Gud er det! Og det kunne jo stått: «...er min frelser!» - og det ville selvsagt vært helt rett, - men nå står det noe som kaster mer lys over det; - det står: «...er min frelse!» Det er altså ikke bare dette, at Han gir og gjør, men Han er selv alt hva vi trenger til, i sin egen person!
En dag var den kjente danske «vekkelsespresten» Vilhelm Beck på en ferge i Danmark; - der gikk en frimodig kristen omkring og spurte folk: «Har du fred med Gud?» Og det var jo fint. Men da han kom til Beck fikk han svaret: «Ja, jeg har sågar mer enn det, jeg har Guds fred!»
Hvordan skal jeg bli frelst? Jo, Gud skal gjøre slik og slik! - nei, det svares ganske enkelt og bibelsk slik: «Gud er din frelse!»

Videre skal du si på den dag: «Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse» (v.2b).
Han ble meg til frelse! Da skal vi si noe ut ifra denne setningen som kan høres underlig ut med det samme, - men som du skal se, er helt rett og bibelsk, - ja, er kjernen i frelsesbudskapet: «Han ble meg!» - og det ble meg til frelse! Nå hører du kanskje setningen fra Jesaja på en annen måte: «Han ble meg til frelse!» Evangeliet er åpenbart utover i hele Skriften!

Og så står det noe om kristenlivet her, - og det blir sagt mye om kristenlivet i våre sammenhenger i dag, - og da som en motvekt til alt det gale som blir båret frem, eller det som overhodet ikke blir sagt - og det er bra, - men en kan undres over at det da blir sagt så lite om det viktigste i kristenlivet, ja, selve grunnlaget for at det i det hele tatt skal være noe kristenliv, - det som vi leser her: «Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder» (v.3).
Vi skal altså ikke engang bare øse vann av dem, - men vi skal få gjøre det med glede! - Vi skal altså få gjøre det i den hellige overbevisning, at disse kilder er åpnet nettopp for oss, at det ikke er liv for oss i noe annet, og at vi nå handler helt i samsvar med Guds vilje for oss, og til glede for Ham!
Jesus sier om det: «Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv» (Joh. 4,14).
Det er da ikke meningen, at du skal bygge opp noen demning imot dette vann! - nei, du skal tvert imot øse av det med glede!

Et annet sted står det om Jesus som din frelser: «Men på den siste, den store dag i høytiden, stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke!» (Joh. 7,37).
Når det gjelder dette budskapet, så står det, at Han ropte ut! Og hva var det Han ropte? «Kom til meg!» Ja men så gjør det da! Han roper på de tørstende - og årsaken til denne tørst, det er synden og det at du er skilt fra Gud. Hvordan kan Han da stå frem og rope på dem? Jo, fordi - som vi leste her - Guds vrede er opphørt! Vreden rammet Ham!

Hør til slutt, hvordan Guds ord uttrykker dette - og vær ikke vantro, men troende, som Jesus sier til Tomas: «Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham!» (Jes. 53,6b).

Er ikke det nok for deg, så er det ingen som kan hjelpe deg!