Les: Luk. 2, 1 – 14

Augustus, Kvirinius – hva skal disse navn i vårt juleevangelium? Hva har vi med dem å gjøre?

De skal for det første si oss, at julebarnets fødsel, denne gudfryktighetens store, salige hemmelighet, er en virkelig begivenhet, en historisk tildragelse, ikke en skjønn diktning eller et dunkelt sagn. Vi står her på trygg, historisk grunn.

Dernest: Disse navn nettopp her skal minne oss om det gamle gudsfolks dype fornedrelse på den tid, da frelseren ble født. Dets herlighet var veket bort, dets makt brutt. Det sto i en ydmykende avhengighet under denne verdens stormakt. Det måtte finne seg i å motta befalinger fra den romerske keiser. Gudsherredømmet var fortrengt av verdensherredømmet. Gud, menneskenes sol, var trådt i skyggen. Mørke hviler over jorden, dunkelhet over folkene.

Nettopp da stråler solen frem igjen i «det verdens lys,» Jesus Kristus, ved hvem den evige Gud får herredømmet og riket tilbake igjen.

Men endelig: Nettopp på den mørke bakgrunn av den jordiske makthaver og hans ferd treder Guds vesen og gjerninger frem på den herligste måte.

Høy og myndig sitter keiseren på sin trone og utsteder sine befalinger. Han legger sin tunge hånd på folkenes nakke, og de må adlyde. Han sender ut sine raske bud rundt i landene for å innskrive i manntall og kreve inn sin skatt.

Hvor helt annerledes gjør ikke den evige Gud! Han sender også sitt bud til alt folket på jorden. Men budet er Hans egen Sønn. Og dette bud kommer ikke for å kreve, men for å gi. Han er selv Guds uutsigelige gave til menneskene. I Ham kommer Gud selv ned fra sin himmeltrone og lar seg innskrive i menneskenes manntall, for at menneskene i stedet kan inntegnes i Livets bok og få hjemstavnsrett i Guds salige rike ved Ham.

Det er som Jesus engang sa: «Dere vet at fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over dem. …Men Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene.»

Du ser her inn i Guds vesens dyp hvor grunnforskjellig det er fra det falne, fordervede menneskevesen: Mennesket søker sitt eget, - vil gjerne herske og byde, der hvor det kan komme til. Gud derimot stiger ned; - for Gud – lovet være Hans navn, æren er Hans i det høyeste - er kjærlighet, og

Når den stjerne lys og blid
Lot seg se ved midnatts tid,
Var det varslet i Guds rike
At en konge uten
Skulle fødes på vår jord.

Stjernen ledet vise menn
Til den Herre Kristus hen;
Vi har òg en ledestjerne,
Og når vi den følger gjerne,
Kommer vi til Jesus Krist.

Denne stjerne lys og mild,
Som kan aldri lede vill,
Er Hans guddomsord det klare,
Som Han lot oss åpenbare
Til å lyse for vår fot.

(Forts. fra forrige nr.).

Vi må først bemerke, at ordet kjød forekommer i to forskjellige betydninger. På de fleste steder i Det Nye Testamente betegner ordet kjød og kjødelig det naturlige kjød i vårt legeme, som når det tales om kjød og blod. Når det heter at Jesus Kristus er kommet i kjødet, så menes naturligvis ikke den fordervede natur, som på andre steder fremstilles under navnet kjød.
I tidligere tider gjorde den villfarelse seg gjeldende, at synden bodde i selve det menneskelige kjød, en mening som drev mange til de forskrekkeligste botsøvelser og selvpinsler; - men jeg antar, at ingen av mine lesere har denne forestilling om kjødet.
Ordet kjød forekommer på ca. 150 steder, av hvilke de hundre mener det naturlige kjød og de femti den onde natur, det fra Gud bortvendte sjeleliv med alle dets tanker og følelser, den mot Gud fiendtlige egenvilje.

Den onde natur, det fordervelige kjød har etterlatt seg en fryktelig historie gjennom tiden. Gud selv har satt menneskene på prøve; - Han ga dem sin hellige lov, som er en avspeiling av Hans eget vesen og vilje. Denne sin lov satte Han nå som et fengsel omkring de kjødelige Adams barn; - men menneskene har til alle tider gjort opprør mot Gud, og det har til alle tider vist seg som ugjendrivelig sannhet at: «Kjødets attrå er død, - er fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det» (Rom. 8,6-7).

Det er merkverdig, at den hellige Skrift ikke gir noen fullstendig beskrivelse av kjødet, før dette på en håndgripelig måte har avlagt en prøve på, hva det kan utrette, nemlig å korsfeste herlighetens Herre. Da først fremstiller Gud det for oss i dets rette lys.
I Rom. 7,18 sier Paulus: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Dette beviser både, at det finnes to naturer hos en kristen, og at kjødet i en forskrekkelig grad er fordervet.
Den Hellige Ånd bodde i Paulus’ nye natur; - men ved siden av denne nye natur hadde han en gammel, som var både uforandret og uforanderlig. Bare det frelste menneske kan erkjenne, at det i vårt kjød bor intet godt. Så lenge mennesket ikke har lært å oppgi seg selv som uhjelpelig, ligger det fanget i de mest gale begreper om seg selv. Det kan aldri begripe, at det ikke finnes noe godt i naturen. Også de verste mennesker har sine gode sider, sier man.
Denne dom kan være ganske sann, når det gjelder den borgerlige rettferdighet, - men Herren sier, når det gjelder vårt forhold til Ham og Hans sannhet: «Det er ingen som gjør godt, ikke én eneste» (Slm. 14,3; 53,4).

En venn som var kommet til innsikt i dette, skrev engang til meg: Jeg har nå stemplet alle mine følelser og fornemmelser, alle ytringer av den gamle natur med Guds stempel, intet godt.
I Galaterne 5,19-21a leser vi følgende: «Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt.»
Hvilken forferdelig kilde full av alskens urenhet!
I 2 Pet. 2,18-19 får vi rede på, hva kjødet kan frembringe: «For ved å tale skrytende, tomme ord, lokker de ved skamløshet i kjødets lyster dem som nettopp har flyktet bort fra dem som ferdes i forvillelsen, og de lover dem frihet, de som selv er forfallets treller.»
Kjødet elsker det som er pralende og høyttravende, men har et uforsonlig hat til ydmykhet og ringhet.
I 2 Pet. 2,10 leser vi videre om dem, «som følger kjødets urene lyst og forakter herredømme. Disse selvsikre vågehalser! De skjelver ikke for å spotte høye åndemakter.»
Egenkjærligheten, som åpenbarer seg i det, at man synes best om seg selv og sine egne veier, er i virkeligheten kjødets grunnsetning. Mennesket vil ha sine begjæringer og ønsker gjennomført uten hensyn til, hva Gud sier, og i tillegg til dette kommer, at Satan naturligvis gjør oss blinde for, hva Guds vilje er.
I Rom. 8,3,7 finner vi en skildring av kjødets naturlige vesen og beskaffenhet som fiendtlig mot loven, livet og Gud. Der lærer vi, at loven er maktesløs på grunn av kjødet, at kjødet ikke er Guds lov lydig og heller ikke kan være det. Kjødet reiste seg mot loven, forbrøt seg mot den og ble tirret ved dens bud til å gjøre enda mer ondt.
Hva fiendskapet mot livet angår, da lærer vi: «at kjødets attrå er død» (Rom. 8,6), og med hensyn til Gud, da heter det: «at kjødets attrå er fiendskap mot Gud.»
Min venn, stans et øyeblikk. Er du ennå i kjødet? - Da må du foreta deg, hva du vil, du kan allikevel ikke takke Gud. Du må ofre all din tid, dine krefter og dine penger for Herrens sak, du takker likevel ikke Gud.
- Vi vil nå videre betrakte «kjødet»:

i dets forhold til synderens frelse.

Vi behøver ikke å dvele lenge ved det, da vi allerede har sett, hvilken dom Gud feller over kjødet. «Kjødet» kan aldri helliggjøres eller forbedres, det duger bare til å fordømmes. Kristus kom i syndig kjøds lignelse og fordømte «synden i kjødet.» Kjødet får aldri noen forlatelse, det dømmes, fordømmes og forkastes. Gud foretar aldri noe forbedringsverk med kjødet, og Han gir det aldri tilgivelse, noe heller ikke vi bør gjøre.
Fra denne forskrekkelige fordømmelse og elendighet, som vi er født til verden i, blir vi ikke frelst ved noen slags forbedring eller noe slags indre verk, like så lite som vi blir rettferdiggjorte fra våre synder ved våre gjerninger.

Vi blir frigjorte fra kjødet aldeles på samme måte som vi kom inn under dets velde. Vi kom inn i kjødet og under dets makt ved Adam, vår slekts hode og stedfortreder, og det er alene ved Kristus, den andre Adam og stedfortreder for vår slekt, at vi frigjøres fra kjødet.
Da Kristus hang på forbannelsens tre, ble ikke bare våre misgjerninger kastet på Ham, - men Han fordømte også «synden i kjødet,» dvs. ikke bare syndens skyld, men synden i vår natur, selve den syndige grunn i vårt vesen; - ikke bare greinene, men roten; - ikke bare strømmene, men selve kilden.

Mange forsøker å forbedre og avhjelpe sitt kjød, og det skulle glede dem hjertelig, om de hadde en aldri så liten fremgang i dette arbeid; - men Gud krever, at vi ikke skal sette vår lit til kjødet, men anse oss som «døde for synden» (Rom. 6,11).
Hvordan kan et menneske bare ved ytre viljeanstrengelse, uten den nye natur, kunne formå å underkue sitt kjød, da jo dette i sitt innerste vesen er egenvilje? Det skulle jo da bare bli å ville mot sin vilje, hvilket er en urimelighet.

Men dersom jeg mottar den Kristus som Gud har gitt meg, som den som er død for mine synder og oppreist til min rettferdighet og således anser meg selv som død fra synden, da levner jeg rom i meg for Guds vilje, som Han i Kristi verk utførte med hensyn til synden, og således «takker jeg Gud ved Jesus Kristus, vår Herre,» og begynner å vandre i et nytt levnet.
Og selv om jeg ennå har en strid å utkjempe, så vet jeg likevel at jeg med mitt sinn virkelig tjener Guds lov, men syndens lov med mitt kjød – og at det ikke er noen fordømmelse for meg, fordi jeg er i Kristus Jesus.
Kjære leser, er du i Kristus, eller er du i kjødet? Du kan ikke være i begge deler. Enten lever du i den oppstandne Kristus eller i den falne Adam.
Vi vil videre betrakte kjødet

med hensyn til de kristnes liv.

Tusener viktige synspunkter fremstiller seg herved klart i Guds ord: De kristne er ikke i kjødet. «Dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere» (Rom. 8,9).
Guds Ånd bor i alle kristne, derfor angår det dem, det Paulus sier: «De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster» (Gal. 5,24).
Det heter ikke, at de «skal korsfeste, «heller ikke at de «bør korsfeste,» det. «I Ham er dere også blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved at kjødets legeme ble avlagt, ved Kristi omskjærelse» (Kol. 2,11).
Enhver kristen er tatt ut fra Adam og satt inn i Kristus; - han seiler nå fremad på livets flod, i motsetning til vårt livsskip, slik som det er av naturen, som vugger om på dødens skumle bølger.
Om Israels barn, som under sin ørkenvandring viste seg svært ugudelige og gjenstridige, lærer vi allikevel at «Han skuer ingen urett i Jakob. Han ser ingen elendighet i Israel. Herren hans Gud er med ham, og kongejubel lyder der» (4 Mos. 23,21).

Like så, når Gud ser en synder som har tatt sin tilflukt til Kristus og finnes i Ham, da ser Han synderen kledd i all den skjønnhet og herlighet som Kristus eier, og ser ikke det minste til synderens egen ondskap og urettferdighet.

I Gal. 2,18 og flg. fremstiller apostelen seg selv som den som representerer alle troende og viser, at menneskene bare under én forutsetning kan tjene Gud og leve et liv som er velbehagelig for Ham. Han sier: «For jeg er ved loven død for loven,» d.e. jeg er ved eller i kraft av loven død; - jeg er rammet av den død som loven rettferdig dømte meg til.

Gud sa: «På den dag du eter av det skal du visselig dø.» Det flammende sverd som voktet inngangen til paradiset har krevd mitt blod. «Jeg døde.» «Den sjel som synder skal dø.» Jeg har lidd døden. Loven har fått sine krav tilfredsstilt. «Syndens lønn (sold) er døden» (Rom. 6,23). Denne sold eller lønn er nå betalt. «Jeg er død.»
(Forts.).

Det er alt til liv og frelse. Det er ikke noe mer og ikke noe mindre, ikke noe å legge til eller noe å trekke fra.
Det er fullbrakt! - lyder det fra det døende Lam, da offertimene var forbi.
Og gjennom alle himmelens og jordens og luftens sfærer toner det: Det er fullbrakt!
Opp til himmelen toner det. Og englene synger deres Halleluja! - for denne store hemmelighet, som de begjærer å skue inn i. (1 Pet. 1,12).
Det toner ut til alle mørkets ånder, som har makt i luften, og de skjelver. Deres fyrstes hode er knust, og hele hans hær er avvæpnet overfor alle, som ser opp til Lammet i tro. (Kol. 2, 15).
Det toner ut over jorden, og jorden skjelver, og klippene revner. (Mt. 27,51).
Det toner ned i dødsrikets mørke dyp, og gravene åpnes, og mange av de hensovede hellige står opp. (Mt. 27,52).
Det toner inn over det gamle tempel med dets forheng imellom Gud og mennesket, og forhenget revner i to fra øverst til nederst. (Mt. 27,51).
Det toner ut over den lukkede inngang til Edens hage, og kjerubene senker deres flammesverd, og adgangen er åpen inn til Guds Paradis. (Hebr. 10,19).

Og det skal tone ut over hele jorden, fra hav til hav - ut til de fjerneste land, ut til den minste øy.
Alle jordens ender skal se vår Guds frelse» (Jes. 52,10).

Å se det Guds Lam det er alt. Så snart en sjel ser Lammet, så står han overfor sin evige skjebne. Han forkaster Lammet, og Lammets blod kommer over ham til en evig dom. Eller han mottar det, og han er frelst.
Det hang en skikkelse ved siden av Lammet. Hvilken motsetning - en elendig synder og den syndeløse! Og den elendige synder så hen til det Guds Lam, og alt var skjedd. Det store under var skjedd, at Paradisets perleporter åpnet seg for denne elendige synder, og han gikk med sin forløser dit inn, hvor alt er hellighet.

Det var en korsets fiende, som fikk se korset, en fnysende forfølger, som så det Guds Lam, og fra det øyeblikk var Lammet blitt alt for ham, slik at han ikke ville vite noe annet enn Lammet - blodet – korset. Ja, fra dette øyeblikk av var løven selv blitt et Lam.
Han kom til sitt gamle, fromme folk, og han viste dem Lammet, og de ble forarget. Det var ikke spor av plass for den gamle bokstavdyrkelse, for den gamle lovtjeneste og alle deres døde gjerninger. Det var ikke spor av plass for den minste fortjeneste. De var alle like store syndere, alle like fordømte i dem selv - den frommeste fariseer og den usleste toller - og alle like rettferdige i Lammets blod. Alt var nåde, nåde, nåde, og det er forargelig for dem, som holder sig til gjerninger.

Han kom til Korint, til de vise grekere, og han viste dem det Guds Lam og sa: Se, her er alt det dere søker. Søker dere kraft, eller søker dere visdom? Her er «Guds kraft og Guds visdom.» (1 Kor. 1,24). Søker dere etter rettferdighet? Han er blitt oss rettferdighet fra Gud. Søker dere etter hellighet? Han er blitt oss helliggjørelse. Søker dere etter forløsning? Han er blitt oss forløsning.

Og det var en dårskap for dem å høre; «- for ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» (1 Kor. 1,18).
Og apostelen fortsatte: «Jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» (1 Kor. 2,2).

Ikke noe annet, ikke noe som helst annet enn dette kors, som Guds offerlam henger på og dør for syndere og seirer over synden og døden og helvete.

Det var en annen, som så det Guds Lam, og fra det øyeblikk av var Lammet alt for ham - den fulle forløsning fra det gamle liv i trelldom, fra den gamle dårlige ferd som var arvet fra fedrene. (1 Pet. 1,18-19).
Det var en greve (Zinzendorf), som så et bilde av den korsfestede Jesus, og nedenunder leste han: «Alt det har jeg gjort for deg, hva har du gjort for meg?» Fra den stund av hadde han bare én lidenskap - det var Lammet. Og det ble begynnelsen til en av verdens herligste misjoner.

Det var to unge jenter, som hørte en preken om Lammet i sin pine, og så bekjente de: «Fra den stund av kunne vi aldri mer leve som før.»
Slik kunne det nevnes eksempler i tusenvis.
Så kom da og se det Guds Lam, hvem du enn er, og du skal merke en strøm av liv og kraft.

Mangler du visshet? Her er visshet. Lammet som «ble slaktet og med sitt blod kjøpte oss til Gud» (Åp. 5,9),

Vi er Guds eiendom, vi hører Gud til, fordi Lammet kjøpte oss. Er ikke det visshet?

Er du syk, syndesyk, sjelesyk? Se det Guds Lam som henger der opphøyd fra jorden som kobberslangen i ørkenen, og du skal merke, at det er «legedom i Hans sår» (1 Pet. 2,24).
Sukker du etter renhet? Han er renhet, her er renselse fra all synd. Gudslammets blod renser vårt vesen fra urenhet og samvittigheten fra døde gjerninger. (1 Joh. 1,7. Hebr. 9,14).

Eller lengter du etter forvandling? Her er den Guds herlighet, som forvandler en sjel til likhet med Jesu bilde, når vi skuer inn i den med utildekket ansikt. (2 Kor. 3,18).
Eller er du i trelldom under loven, under synden eller under menneskefrykt? Gå tett hen til korset og se det Guds Lam. Her er den «livets Ånds lov» som frigjør «fra syndens og dødens lov.» (Rom 8,2). Her er den «frihetens fullkomne lov,» som gjør oss til gjerningens gjørere og gjør oss salige i vår gjerning (Jak 1, 5).

Eller mangler du noe som helst annet? «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skulle Han kunne annet enn å gi oss alle ting med Ham?» (Rom. 8,32). - Alle ting - alle ting.

Se det Guds Lam! Se opp til det hver dag, og du skal merke, det er daglig liv, daglig renhet, daglig vekst, daglig forvandling. Vi merker, det er død i dette blikk opp på Lammet, død for alt vårt eget. Vår løvenatur dør. Og det er også liv, i et blikk på det blødende Lam. Vi får mer og mer av Lammets liv, så vi selv, blir lam, så vi går inn for å bli offerlam, slaktefår for verdens frelses skyld.

Og alt ettersom vi ser på Lammet er det noe som våkner i oss eller bryter frem med mye større styrke - lengselen etter, at andre skal få se det samme, som vi ser, lengselen etter, at alle stammer og tungemål og folk og slekter skal få høre det deilige budskap, at de alle er kjøpt til Gud ved Lammets blod.
Og er du ennå ung, så tenker jeg lengselen vil våkne i deg etter å gå ut til de andre stammer og tungemål med dette budskap, med dette herlige evangelium: «Se det Guds Lam, som bærer verdens synd.»

Se det Guds lam!

Her ser vi i tro som i et speil, og vi forvandles fra herlighet til herlighet. Men en gang skal vi se Ham med utildekket ansikt, og så skal vi evig være Ham like. En gang skal det lyde: «Lammets Bryllup er kommet, og Hans brud har gjort seg rede. - - Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid!» (Åp. 19,7-9).
Og ved tanken på denne dag blir det så stille ved korset, og vi synes å høre fjerne, fjerne klokker, som kimer til bryllup. Og vi synes langt, langt borte å høre en sang bruse igjennom alle himmelens sfærer – den nye sang: «Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt» (Åp. 5,9).

Og så synker vi på kne og sier: «Verdig er Lammet, som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!» (Åp. 5,12).

Ingen må tenke, at de troende har en uavbrutt fred og glede bestandig; - nei som alle andre Åndens frukter, er også denne bare begynt og blir ofte avbrutt og hindret av motsatte ting. De troende må da ofte føle mye mørke, mye kulde, sorg og anfektelse;
- derfor trenger de også bestandig å holde jul, bestandig å komme tilbake til denne trøste- og gledeskilde og skue Gud i barnet.
Ved denne stadige trang til den trøst og fred som bare Jesus gir, forblir de også bestandig barn, aldri utlærte, store og selvstendige menn i det åndelige, som er vokst fra barnebetraktningen, men alltid barn, dette som Kristus så alvorlig uttrykte, da Han sa: «Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.»
Dette barnesinn er også alltid nødvendig ved Jesu krybbe. Det er sant, det man sier, at «julen er barnas høytid.» Man må være barn, for riktig å skue det store juleunder, at Gud blir kjød og ligger på høy og strå; - man må i trosenfoldighet ligne de betlehemittiske sauehyrder, som kom inn fra marken,
- ikke Jerusalems store kirkehyrder, yppersteprestene, som først var fornøyd med å vite av profetene, hvor den nyfødte jødenes konge skulle finnes, men aldri oppsøkte Ham selv, og dernest da Han selv viste seg for dem, og de festet deres store, kloke fornuftsøyne på Ham, ikke så noe mer i Ham enn denne «tømmermannen Josefs sønn fra Nasaret.»

Slik går det nå alltid, især ved krybben, når man savner troens og enfoldighetens dyrebare gave. Her er en stille betraktende ånd aldeles nødvendig. Likesom den skjønneste, varmeste sol ikke kan varme opp havet, når det bølger seg hit og dit og beveges av stormvinder, slik kan heller ikke denne Guds aller største kjærlighet riktig varme opp og glede en sjel, som vender seg hit i mange forskjellige foretagender, lettsindighet eller lovaktig selvvirksomhet.

Gud vil ha æren alene for å ha gjort alt vel; - nå da fredsfyrsten, som stifter fred mellom Gud og mennesket og fred i alle troende hjerter, er kommet, nå må også jorden være fredelig og «all krig med blodig kledning,» all kiv, nid og tvedrakt opphøre. Og i menneskene Guds velbehag - de ord vil si: Nå mennesker, hyll Sønnen, og gled dere ved det dere har fått; - motta Ham vel og tenk på det gode, Han gjør og er for dere, ja motta også villig alt, det som følger med det, nemlig Satans og verdens vrede - anse det vel, nemlig vel og tilstrekkelig for dere, det som Gud nå har gitt, så er alt vel.
Dette kan ikke alle; - de friske trenger ikke legen, de frie ikke forløseren; derfor er dette bare et liflig evangelium for de arme, bedrøvede syndere og tollere. Å, et salig evangelium, et hjertefrydende budskap for disse elendige, syke, bedrøvede sjeler, som bittert erfarer på seg selv hva synden vil si, som gjerne ville være bedre, men ikke kan, som har forvirrede samvittigheter, og et hjerte som ikke vet, hvor hen det skal ta veien.

Kom hit, alle dere elendige, her er hvile og vederkvegelse, om dere bare ville høre og forstå deres frelser, deres Gud, slektning og løser! «Kom til meg,» sier Han, «alle som strever og har tungt å bære,» - kom bare frem og vær ikke sky; det er nettopp for dere som mener, at dere er de mest vederstyggelige, uverdigste og uhjelpeligste syndere. Motta bare meg med alt, det jeg har vunnet dere; jeg er Jesus, deres bror, og dere er mine; - alt mitt skal være deres, og det som er deres, skal være mitt. Gi meg bare deres synder, deres dom og nød, - dem skal jeg ta; - ta dere mine tjenester, min rettferdighet; - derfor er jeg kommet hit ned, for at jeg skulle tildele dere hele mitt himmelrike, nåde, ære og salighet, for bare engang å se dere riktig glade og lykkelige hos meg. Jeg gir dere alt til gave, om dere bare ville ta imot det. Er dere ennå arme syndere, er dere ikke verd det, har dere fortjent noe helt annet, så vet jeg forut alt dette vel! - jeg er nettopp kommet, fordi dere ikke er gode, rene og rettferdige, men nettopp fordi dere er syndige, falne, fornedrede, ulykkelige; - hadde dere selv kunnet fortjene nåden og himmelen, hvorfor skulle jeg da ha kommet? Derfor byr jeg dere nåde, og nåde skal være nåde, og ikke deres verdighet - kom, kjøp og et uten penger og for intet all min nåde og salighet.
De ubotferdige støter den fra seg, gjerningshelgenene vil kjøpe og fortjene den av meg og treder ved det mitt blod under føtter; - derfor, dere elendige, gir dere meg æren, den ære, at jeg gir dere alt av nåde!
- Ja, først og sist: Ære være Gud i det høyeste! Amen.

Da de hadde sett det, fortalte de om det ord som var talt til dem om dette barn. Luk 2, 17

De ikke bare hørte englenes budskap om Jesusbarnet disse hyrdene, for så å gå bort igjen, - men de gikk like dit, hvor englene hadde sagt dem at Han var å finne.
De ville se det med egne øyne.
Hvordan er det fatt, venn? - er det om å gjøre for deg å få budskapet stadfestet? - å få se Jesus, - å komme nærmere Ham, ja, så nær som mulig! - eller er du fornøyd med en slik avstandskristendom; «- en må jo ikke bli fanatiker heller!»

Lær da av disse «fanatikerne,» - de hadde fått det for dem så forunderlige budskap ved engler, at Herren var å finne i menneskeskikkelse, som frelser et helt bestemt sted i verden, - og da måtte de dit!
Du har fått Skriften lagt i din hånd, med Guds løfte og forsikring: «I denne bok taler Jeg,» - og altså ikke engler! - «og jeg taler til deg på en slik måte, at du skal finne meg, - ja, jeg vil åpenbare meg for deg, for mitt fremste ønske og begjær er, at du skal bli frelst!»

Kjære venn, du som leser her nå, og kan hende ikke har den overbevisning i ditt hjerte, at du virkelig eier en frelser, skulle du ikke gjøre som hyrdene i Betlehem gjorde, når du i år igjen hører julebudskapet, - søke å komme nær, - ja, komme dit hvor Han er?
Hans løfte til deg er, at du ikke skal søke Ham forgjeves, - for Han søkte deg før du tenkte på Ham. For mer enn 2000 år siden lot Han seg føde til denne jord, - til fattigdom, sorg, fornedrelse og forfølgelse inntil døden, for at du ikke måtte gå et evig mørke i møte, men ha et levende og evig håp i Ham, det håp som aldri i evighet blir til skamme!

Skulle det da ikke være verd å bli kjent med Ham, i en verden som mer og mer åpenbarer sitt mørke, sin trøstesløshet og hjelpeløshet! - og enn mer, - få oppleve å stå fri for all anklage innfor den tre ganger hellige Gud! - få eie en fri og full adgang innfor Ham!

Hyrdene i Betlehem, de så Ham! - har du sett Ham, min venn? - slik at du kan vitne som dem: Jeg har sett Ham, akkurat som det ble meg forkynt! - det står skrevet!

Når vi er samlet til en gledesfest ville vi gjerne glemme tanken på døden og smerten. Dersom vi var i et bryllup ville det være underlig, og gjøre et uhyggelig inntrykk, om noen, nettopp i den anledning, ville stå frem og tale til oss om dødsleiet, om dødskampen og dødsnøden. Det ville komme en misklang inn i selskapets stemning; - vi ville på en ubehagelig måte føle oss forstyrret i vår glede. Men når vi taler om døden og om dødens nød på juledag, da Kristi menighet feirer sin store gledesfest for frelserens fødsel, behøver vi ikke å frykte for at dødstanken skal forstyrre gleden. La oss bare nevne døden. Dens alvor vil bare festne din juleglede, hvis denne ellers er av rette art. Det som i dag stemmer Kristi menighet til festlig glede, ligger så dypt, at enn ikke tanken på livets dypeste nød formår å bringe misstemning i gleden.

Jeg vil just i dag føre dere hen til et dødsleie. Det er nå flere år siden, jeg som prest kom til en dødssyk mann en julaften. Han led forferdelig. Som mørke bølger gikk smertene hen over hans trekk – og de nødde ham til å stønne og sukke. Iblant avpresset de ham uvilkårlige skrik. Han kunne ikke ligge rolig på sitt leie. Smertene tvang ham til å skifte stilling, og dog fikk han aldri hvile. Da jeg kom inn og så ham i hans jammer, utbrøt jeg uvilkårlig; «jeg har så hjertelig vondt av deg! Akk, hvor du må lide!» Men da svarte han, - ikke med en gang og sammenhengende, som jeg gjengir det, men stammende og avbrutt av smertens sukk.., og dog med et lyst, ja jeg kan si lykkelig smil: «Er det kanskje meg som i dag skal forkynne presten julens evangelium? Ja, jeg skal fortelle deg min store glede, at meg er en frelser født! Lå du i mine smerter, skulle du vel få kjenne hva det er for en glede å vite, at jeg har en frelser fra disse, og alle smerter. Hvert smertens stikk er for meg som en oppfordring til et; Ære være! Hvert minutt, som svinner, fører meg nærmere til den frelser, som stanser alle smerter og forvandler sukk og skrik til jubel og lovsang evinnelig. Før om julaften hadde jeg så mange gleder, så mange kjære.. Nå har jeg bare èn glede igjen, - men jeg kan forsikre deg, den er så forunderlig stor, at selv om mitt legeme bever i smerte, og selv om du hører jeg sukker og stønner, er jeg allikevel så glad, som jeg neppe har vært noen julaften; «Ære være Gud i det høyeste!»
Se venner, slik er denne glede, gleden over å eie Guds evangeliums visshet. av å eie Jesus som sin frelser. Den store glede i livet, den eneste, som forblir under all livets nød, men også den fullt tilstrekkelige til å holde sjelen oppe, selv i døden. En glede som ikke svikter deg, om du ellers i livet har eid den, - gleden, som fylte den smertefulle manns hjerte denne julaften, - gleden over at deg er en Frelser født. Jo elendigere du blir, jo nærmere du kommer evigheten, desto mer vil denne glede bruse i deg som et stort og sterkt hav, inntil all sorg og all synd og alle savn og all elendighet, - som jorden gav deg, - drukner i den ene store gledelige visshet, at deg er en Frelser født, at du for Guds trone evig får istemme: «Ære være Gud i det høyeste.»
Ja hvem kan uttømme saligheten i dette evangelium, at oss syndere er en frelser født. En frelser! Hva har vi da å frykte for? Synden? - Det er jo en frelser for synden. Døden? - Det er en frelser fra døden! Nevn hva ondt du vil – Jesus er en frelser for det alt sammen! Alt, hva du trenger å frelses fra, av hva navn som nevnes kan, det svinner mer og mer for hvert minutt; - hver gang du hører pendelens slag i uret, vet du at det er gått ett sekund av din elendighets tid. Men frelsens tid er evigheten. «Ære være Gud i det høyeste!»

Så er da vel menneskenes hjerter mektig grepne av denne frelsesevangeliets store glede? Så er det vel ganske alminnelig å treffe lidende, som midt i sine smerter gleder seg i Herren sin frelser? Så er vel ikke julegleden hos mange en kortvarig stemning, som heller har sin grunn i jordiske ting enn i evangeliet om frelserens fødsel? Tenk deg hvis vi i dag som den store glede, som skal vederfares alt folket, kunne forkynne, at enhver skulle få den jordiske ting som han savner mest. Denne forkynnelse ville vel vekke en ganske annerledes alminnelig glede enn forkynnelsen av frelsens evangelium! Hvis der var et sted hvor den syke kunne få sunnhet, den fattige penger, den sørgende sine døde, enhver fikk hjertets høyeste trang, hvor ville vi ikke alle valfarte dit hen. Hvor sann, hvor jublende ville ikke vår glede være! Der ville vel neppe være èn av de hundretusen i vår by, som ville nekte å gå der, hvor hans høyeste ønske ble oppfylt! Men det er visselig tusener, som i dag nekter «å gå med hyrdene» til «Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss.»

For å kunne glede deg i din frelser, må du jo kjenne deg trengende til frelse. Men trangen til frelse og troen på frelsens evangelium fattes mer enn èn. Hvordan skulle den kunne glede seg over sin frelse juledag, som aldri har sørget over sin synd langfredag. Bare de som er frelsesløse uten Jesus, kunne glede seg i Jesu fødsel.

Hvis vi kunne forstå hva kjærlighet er, og ane hva det ord betyr, at Gud er kjærlighet, så ville vi også kunne ane hva som har foregått i Guds hjerte, og hva det er som har bestemt Ham til å gi sin sønn til en frelser. Hva er nemlig kjærlighet? Kjærlighet er jo sjelens trang til å gi seg helt og fullt hen til den elskede. Kjærligheten spør ikke om den elskedes verdighet, men om den elskedes trang. Den spør ikke om hva det koster å hjelpe, men den har sin glede i å bringe hjelpen, - bringe den for enhver pris.

Men tenker du nå på G u d s kjærlighet, den fullkomne kjærlighet, og på menneskenes nød, - eller rettere sagt, på din nød, - slik du skulle kjenne den som din store syndenød, - da vil du kunne ane, at den vidunderlig store frelse svarer til Guds vidunderlig store kjærlighet, og til storheten i den nød, som vi trenger å frelses i fra. Når du ser Gud inn i hjertet, og ser deg selv inn i hjertet - når du ser Hans kjærlighet i dens storhet og din nød i dens storhet, - så forstår du hvorfor frelsens tegn er det barn vi finner svøpt, liggende i krybben i Betlehem. Så stor er Guds kjærlighet, - og så stor er vår nød, - at den sønderrev himlene og brakte Ham til å gi sin sønn til vår bror! Kjenner du kjærlighetens vesen, og kjenner du din synds vesen, da skjønner du at det eneste du har å gjøre - er ikke å tvile og spørre hvordan det kunne skje - men det er å synke på kne og takke for denne kjærlighet. Takke Ham som forstod din nød bedre enn du gjør selv, og som ikke nøyde seg med å gi de største gaver, men å gi seg selv til din frelse! Når du slik, grepet av Guds kjærlighet, sier i ditt hjerte: «Jeg kjenner min Herre Jesu Kristi nåde, at Han for min skyld ble fattig, da Han var rik, for at jeg skulle bli rik ved Hans fattigdom...» – da kjenner din sjel julebudskapets glede, og du begynner å nynne på englenes sang:

«Ære være Gud i det høyeste!»
Å, så la oss be Gud av hele vårt hjerte, at Han vil skape i oss alle den trang til å få frelse, den trang til å tro Hans kjærlighet, som hjelper oss å komme inn i den lave stall i Betlehem, - hvor vi må legge av på utsiden alle våre stolte tanker, alle våre selvbehagelige innbillninger og bare ta med oss det fattige, nådehungrige hjerte.

Herre, hjelp oss å få skue din frelse, - at vi bøyer kne for Jesusbarnet og ydmykt tilber, - så frelsens glede fyller våre hjerter og lærer oss endrektig å utbryte: «Ære være Gud i det høyeste!»

Amen i Jesu navn.