Dersom du forsmår frelsens herlighet, dersom du, lik Esau, selger din førstefødselsrett for en spottpris, gjør du deg selv ondt - ja, forferdelig ondt.
Synder, synder, gjør deg ikke selv dette onde; - men stå stille for den Gud som du engang ble barn av, da du i den hellige dåp fikk dine synders forlatelse og ble født på ny.
Du var en tid hjemme i Faderhuset; - men da du ble så gammel, at du kunne gjøre forskjell på rett og urett, løp du din vei til syndens fremmede land.

Denne Gud, som du glemte, har ikke glemt deg; - du hørte opp med å elske Ham, men Han elsker deg ennå; - du forlot Ham, men Han har ikke forlatt deg. Tvert imot går Han etter deg, som Han gikk etter den første synder og ropte: «Adam, hvor er du?» Synder, hvor er du? - hvor holder du til?

Han roper til deg i dag gjennom denne betraktning: «Hvor er du? - hvor er du?» Gjør ikke deg selv ondt, men stå stille for meg; - åpne ditt hjerte og la meg få dra inn med min nåde og fred; - stå stille og la meg få bære deg på mine skuldre tilbake til fårestien.

Kom hjem. kom hjem, forlorne sønn, forlorne datter, og la meg få trykke deg til mitt Faderbryst. Gjør ikke deg selv så ondt som å gå lenger ute blant svinene; - vend tilbake til Faderhuset - å, gjør ikke deg selv noe ondt!

Del 3

Som Han vandret om blant sitt folk, kan vi til dels forstå Ham. Slik var Han jo også Lammet. Så snart Han var døpt, peker Johannes jo på Ham og sier: «Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!»

Vi forstår noe av Hans lidelse den gang.

Han var ene, ingen forsto Ham. Vi husker, at en av Hans første disipler sier til Ham; - da Han forteller, at Han skal opp for å lide og dø: «Gud fri deg, Herre!» (Mt. 16,23).
Vi kan forstå noe av Hans lidelse i å møte så mye kjødelighet, så liten tro hos sine beste og eneste venner. Og så det ulmende, voksende hat hos folket.

Og skjærtorsdag kveld - skjærtorsdag natt, denne mørke, mørke natt! Ene gikk Han over Kedron og inn i hagen. Ja, Han hadde jo nok noen venner med, men hva var de verd? Hva betydde de for Ham? Kun en forøket smerte. Ene slet Han seg fra dem - et steinkast. Og så kastet Han seg på sitt ansikt for Gud. I Ånden så Han frem mot den fryktelige stund som han ikke selv forsto. Hvordan kunne den udødelige forstå, at Han skulle dø! Han så kalken, Han skulle tømme - fiendenes ondskap - de listende mordere - og Judas - Judas, en av Hans egne, som en forræder. Han så alle de mange forferdelige scener, pågripelsen - forhøret - forhånelsen - piskeslagene – tornekronen – dommen.

Forstår vi noe av alt dette?

Ja, litt, en liten smule. Det var jo så mye menneskelig lidelse i det. Den kan vi noenlunde sette oss inn i.

Og så korset - veien til korset og korset selv - den egentlige forferdelige pine. Hva besto den i?

Vi merker, at vårt hjerte slår sterkere, og at blodet strømmer hastigere, når vi tenker oss det øyeblikk, da de legger Guds Sønn ned på forbannelsens tre, det forferdelige tre. Når vi i ånden ser dem ta naglene og slå dem igjennom Hans håndflater, en for en, og så deretter igjennom Hans føtter.

Forstår vi det? Ja, noe av det har vi forutsetning til å kunne forstå. Det var nemlig ikke Hans lidelser, Hans egentlige dype lidelser, som forsoneren, som Lammet. For hvis det var slik, så var det to, som i samme stund led like så mye - nemlig begge røverne.

Det var jo likevel ikke helvetes kval. Vi vet jo også, at Han igjennom det alt sammen ser Guds lysende ansikt. Han kan kalle Gud Fader. Han kan også trøste sine kjære, Han kan be for sine fiender.

Vi forstår litt av det, en liten, liten smule. Men så står det noe som stiller oss overfor en kval, som ingen kan begripe.

«Men fra den sjette time falt det et mørke over hele landet, like til den niende time» (Mt. 27,45).

Disse tre forferdelige timer fra klokken 12 - 15 forstår vi ikke. Hva Jesus har lidd i disse tre timer, kan intet hjerte fatte og ingen penn beskrive. Da var Jesus i særlig forstand det Guds Lam. Da var Lammet på alteret, da ble Lammet slaktet. Gud har hengt et slør for solen, og hele verden er mørk. Ingen skal se, hva som nå foregår, uten den hellige Jehova selv og så alle mørkets makter. Og hele verden tier. Da var Jesus i helvete, da utgjød Gud alle sine vredesskåler over Ham, da var Han en forbannelse, forlatt av Gud og mennesker. For da henger Han ene i mørket, ene, ganske ene, og bærer hele verdens synd.

Har vi da slett ingen forutsetning for å forstå noe av det? Jo, vi er jo ikke dyr og ikke djevler, men mennesker, falne mennesker. Vi forstår så mye, at Hans pine, Hans kval må være ubeskrivelig, uutsigelig. Vi forstår så mye av det, at vi evig vil velsigne Ham og herliggjøre Ham, det Guds Lam. Vi minnes jo litt om, at vi selv har båret synd, og vi vet, at det er forferdelig, selv om det bare er én eneste synd.
Minnes du ikke som liten gutt eller jente, at du en dag gikk og skulte? Ditt ellers så glade ansikt var mørkt, du kunne ikke smile, du kunne ikke spise. Det var som om en stor, tung hånd lå og knuget ditt bryst.
Når far kom, hadde du lyst til å løpe din vei. Han som ellers var ditt solskinn, når bare han kom. Han var nå din skrekk. Hvorfor? Fordi du gikk og bar på en synd - bare på en eneste ond samvittighet.

Leser, kjenner du til å bære på synd? Kanskje du går og bærer på synd i dag? Så forstår du litt av, en bitte liten smule av, hva det vil si, at Jesus bar hele verdens synd. Tenk, alle verdens mange synderes onde samvittigheter med deres pine, deres kval, deres helvete, bar Han i tre forferdelige timer.
Nei, vi forstår det ikke, men vi faller i støvet for Ham som henger der inne i mørket og pines - pines -pines - så usigelig - for vår skyld. Vi forstår hvor forferdelig synden er, og hvor forferdelig Gud straffer synd, og vi velsigner enda en gang Lammet, forsoneren, som bar den og utslettet den i blodets røde strøm. Og vi kan bare si: Se det Guds Lam! Kom og se Ham, alle jordens syndere! Adam, kom her og se Ham, som sonet ditt fall og åpnet Paradiset igjen. Kain, kom og se Ham, som ble knust for din misgjerning, så du ikke lenger behøver å flykte for Gud. Saul, her er Han som blødde også for dine synder, og Judas, her er Han som også sonet din brøde, om du bare var kommet. Og dere, Hans mordere, dere, Hans forfølgere, du, Pilatus og Kaifas, dere, Hans fiender, alle til hope, dere, som steinet Stefanus og forfulgte de hellige, du, Nero, Caligula, Decius eller hva alle dere ugudelige keisere het, og dere prestekledde mordere som myrdet Savonarola og Huss, og dere syndere alle sammen også i vår tid - også du vantro, uomvendte sjel, som leser dette, kom og se det Guds Lam, som bærer verdens synd.

Og særlig du som går og bærer på synd - kom og se Ham, som bar synden for deg og slettet den ut for evig med sitt blod. Kom og se og lev!

Gud har forlatt Ham. Englene, Hans himmelske tjenere, har forlatt Ham. De sang over Hans fødsel, de var med Ham i fristelsen og trøstet Ham, de var med i Hans tunge stund i Getsemane. Og de brenner sikkert etter å tjene Ham, deres himmelske Herre og Mester, men de får ikke, de skjuler bare deres ansikter for den hellige Jehovas vrede. Ene henger Han der i mørket, det Guds velsignede offerlam.

Synder, kan du se Ham, kan du se Ham uten å synke i kne og gi Ham ditt hjerte?

For det første er giveren ikke noe menneske, ingen konge eller keiser og heller ingen engel, men den høye Majestet, Gud selv.
For det annet må vi spørre: Hva er det som beveger ham til å gi? Det er ikke noe annet enn ren usigelig kjærlighet. Han gir ikke av plikt, eller fordi noen har bedt ham om det, men fordi hans egen godhet beveger ham. Han er en Herre som gjerne gir, og det er alltid en lyst og glede for ham å gi uforskyldt og uten vår fortjeneste.
For det tredje, la oss se på gaven i seg selv. Hva gir han da? Vi får ikke store kongeriker eller verdener fulle av gull og sølv. Han gir oss sin Sønn, som er så stor som Ham selv. Det er en evig ubegripelig gave – likesom giveren selv, og hans kjærlighet er ubegripelig. Denne gave er en kilde til all nåde, godhet og velgjerning, og den innbefatter Guds evige goder og skatter.

For det fjerde, - på hvilken måte blir vi Sønnen gitt? Legg merke til hva han gjør og hva han lider. For vår skyld blir han et menneske, og for våre synders skyld lagt under Guds vrede og under døden. Dette må vel i høyeste grad kalles å bli gitt for oss, idet han blir hengt opp på korsets tre, og må dø på den skammeligste måte. Men dermed trår han synden, døden og helvete under sine føtter, og gir oss det alt sammen til sin eiendom, så vi skal ha ham selv, og alt hva han har gjort for oss. Men Han regner ikke denne gave som en lønn eller fortjeneste. Den skal ikke lånes eller gjengjeldes, men gis og skjenkes av bare nåde og miskunn. Mottageren skal og kan ikke gjøre noe annet enn å lukke opp hånden, holde den frem, og ta imot med takk og kjærlighet det som Gud gir.

For det femte blir også mottageren av gaven beskrevet. Han kalles med ett ord: - verden. Det er en forunderlig kjærlighet og gave. For det er jo ingen likhet mellom den som elsker, og den som blir elsket. Hvordan kan denne Guds kjærlighet passe på verden? Hva finner Han som kan bevege Ham til å elske den så høyt? Var det blitt sagt at han hadde elsket englene, så kunne det høres rimelig ut; for disse herlige, edle skapninger var kjærlighet verd. Men hva er verden annet enn en hop mennesker som verken frykter, elsker eller takker Gud. De misbruker alle skapte ting, spotter hans navn og forakter hans ord. De er også ulydige og øver mord, hor, tyveri og løgn. De er forrædere fulle av svik, overtredere av alle Guds bud og gjenstridige på alle måter.

Til denne verden er det han skjenker sin kjære Sønn, skjønt han hadde mer enn grunn nok

- bare ved å høre navnet verden bli nevnt – å knuse den til støv med torden og lyn i et øyeblikk, og kaste den ned i helvedes avgrunn. Det høres urimelig ut å si: Gud elsker verden, da det er to motstridende ting.

Er dette ikke det største bevis på hans kjærlighet og på gavens storhet, når man sammenligner den som gir, og den som tar imot! Gud utøser sitt hjerte over det heslige bilde, som ikke har fortjent annet enn vrede og fordømmelse, og som ikke har lyst til Guds kjærlighet. Det er derimot fullt av forakt, spott, ulydighet og utakk for Guds gaver.

Hvilket hjerte ville vel ikke nå vente seg alt godt av ham, da han viser seg med sådan kjærlighet at han skjenker sin kjære Sønn til disse onde, fortvilte mennesker. De som ikke har gjort noe godt, men alltid gjør tvert imot hans befalinger? Disse mennesker skal nyte denne store kjærlighet og dette usigelige gode. O, Herre Gud! Hvor lite legger dog verden disse store og herlige ting på hjerte!

For det sjette følger nå årsaken og hensikten med at han gjør alt dette. Han gir det sannelig ikke for at jeg derav skal få mat og drikke eller verdslig ære og makt, rikdom og nytte. Han gir det utelukkende i den hensikt at vi skal ha den største og beste nytte derav, nemlig: at mennesket ikke skal fortapes, men ha evig liv. Denne gave skal virke at jeg skal bli forløst fra døden og helvete og få evig frelse, så et forskrekket, bedrøvet og sønderknust hjerte skal bli til et glad og levende hjerte, og forvisset om at det har en nådig Gud.

Det syvende og siste angår den måte man skal ta imot denne skatt og gave på, eller hva man skal legge den i. Det er nå troen alene, som Kristus her sier, at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes. Troen holder hendene frem og lar seg kun gjøre godt. Likesom Gud skjenker alt dette av kjærlighet, så tar vi imot det ved troen, og vi gjør ikke annet enn å ta imot gaven. For vi kan ikke fortjene det ved våre gjerninger. Det er allerede tilbudt og skjenket oss.

Her ser vi også hva troen er. Den er nemlig ikke bare en tom tanke om Kristus, at han er født av jomfru Maria, er korsfestet, oppstått og reist til himmelen, men et hjerte som i sitt innerste omfatter Guds sønn. Den holder da for sannhet at Gud har gitt ham hen for oss, og elsket oss så at vi for Hans skyld ikke skal fortapes, men ha det evige liv.
Derfor sier han tydelig: Hver den som tror på ham. Av dette ser vi at det er en slik tro som ikke ser etter sine gjerninger, heller ikke etter sin tros styrke og verdighet, men en tro som holder seg til Kristus alene. Da er han forvisset om å være elsket av Gud for Kristi skyld, og ikke på grunn av verdighet og fortjeneste ved egne gjerninger. Å tro på ham er jo ikke å søke det evige liv ved vår egen fortjeneste og gjerning, men å holde for sannhet og tro av hele sitt hjerte at Gud har elsket deg så, - du som er et stykke av verden, - at han har ofret sin enbårne sønn for at du ikke skal fortapes…

Det fortelles om en gammel original predikant fra vestlandet som het Olaus Rassmussen.
Han var kjent for å bruke litt frimodig språk. Når han talte om den gamle syndige natur, sa han at "Gamle-Adam er liket som jeg bærer på ryggen. Hvis jeg er litt bøyd og fattig i meg selv, får ikke Gamle-Adam beina ned på jorda. Men blir jeg bare litt hovmodig og selvsikker og retter meg opp, får han beina ned på jorda, og så springer han av med meg.

Men", sa Rasmussen, "jeg vet at når jeg kommer enten til Dødsfloden eller når Jesus kommer i sky og henter meg, da skal jeg bli kvitt Gamle-Adam, og det skal bli en salig skilsmisse."

Når vi betrakter det merkverdige sted, Fil. 3,3, så finner vi disse store sannheter i en fremadskridende utvikling.

1. Vi tjener Gud i Ånden
2. Roser oss i Kristus Jesus
3. Setter ikke vår lit til kjød.

Gud søker sanne tilbedere – slike som tilber Ham i ånd og sannhet. Dette er ikke mørk lovtrelldom, heller ikke et fruktesløst arbeid for å komme i nåde hos Gud.
Man hører ofte, hvordan menneskene, både omvendte og uomvendte, taler om hvordan de skal dyrke Gud og gå i gudstjeneste.
Hvordan kan et uomvendt menneske dyrke Gud i ånd og sannhet, når det verken har Ånden i sitt hjerte eller er kommet til sannhets erkjennelse?
Den sanne gudsdyrkelse består ikke i ytre fromhetsøvelser, i å synge, be, preke eller høre, men meget mer i stille, inderlig omgang med Gud i et hjerte renset i Kristi blod, enten dette nå åpenbarer seg i sang, takksigelse og virksomhet for Guds rike eller i stille hvile og grunning på Herrens ord og løfter dag og natt.
Hjertet bærer tilbake til Gud, det som det har mottatt av Ham og lærer under alt å ikke tenke sine egne, men Guds tanker om Kristus og «gudsfryktens hemmelighet.»

Men på hvilken måte kan et menneske nå det høye, salige standpunkt?
Jo ved det, at Den Hellige Ånd lærer oss å «rose oss i Kristus Jesus,» å glede og fryde oss i Ham alene.
Ingen kan komme frem for Gud med en velbehagelig tilbedelse, om han ikke har lært å rose seg i Kristus Jesus. Ja den sanne gudsdyrkelse er i grunnen ikke noe annet enn en tilbakestrømning til Gud av det overflytende salighetsbeger, som sjelen får nyte av.
Hvorfor finnes her så lite av virkelig tilbedelse, av en sann gudstjeneste? Fordi her finnes så svært lite av den rette bedømmelse av Jesus Kristus. Jeg vet visselig at det finnes mange, hvis ord veier svært mye, skjønt de knapt skulle våge seg til å si, at de er frelst, og som kaller det formastelig å avlegge en slik bekjennelse. Jeg har også mang en gang undret på, hva slike mennesker vel tenker om denne tekst: «Rose oss i Kristus Jesus,» eller denne: «Gled dere i Herren.»
En broder kom engang med den aldeles riktige bemerkning, at man skulle fristes til å tro, at mange kristnes Bibler vesentlig hadde dette innhold: «Sørg i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Sørg!» Dette ord: - gled dere i Herren alltid, er like så visst et guddommelig bud som dette: «Du skal ikke stjele.» Og vår frelser sier: «Elsker du meg, da holder du mine bud.»
Selvfølgelig har vi ikke bare lov til å være glade, men vi er endatil befalt å være det, og forholder det seg ikke så med oss, gjør vi oss skyldige i en ulydighet.

Men er du da alltid glad? - kunne noen spørre.
Se, kjære venn, dette er den alminnelige måte, som mennesket søker utflukter fra Guds ord og overformynderi på; - vi sammenligner oss med hverandre i stedet for å bøye oss under Guds ord og befaling. Det er dessverre visst nok altfor sant, at jeg ikke alltid gleder meg i Herren, men når jeg ikke kan dette, da må jeg bekjenne det som en synd aldeles på samme måte som når jeg hver stund nødes til å erkjenne, at jeg ikke har en fullkommen kjærlighet til Gud og min neste.

Jeg tror ganske visst, at mange alvorligsinnede mennesker gjør seg skyldige i ulydighet imot dette Den Hellige Ånds bud ved det, at de stadig ser på seg selv og fordyper seg i følelsen av sitt hjertes ondskap. Men se, dette er jo, når man betrakter det i Guds ords lys, aldeles ille og forvendt. Den aller første betingelse for, og det første skritt til en sann glede i Herren og en oppriktig gudsfrykt er jo nettopp dette, at han helt og aldeles vender blikket bort fra sin onde natur, betrakter den som uhjelpelig, uforbederlig og udugelig og med Guds hjelp beslutter seg til å ikke lite på den mer heretter.

Om et menneske kommer grundig inn i denne Bibelens lære om «kjødet,» eller rettere, om denne lære ved Den Hellige Ånds kraft kommer riktig inn i dets hjerte, så skal det ved Guds nåde snart komme til høyere erfaringer av salig fred og hvile i Kristus Jesus og lære å tjene Gud i Ånden.

Vi vil forsøke å i all korthet minnes de Bibelens ord som meddeler oss denne forskrekkelige fiendes historie, hans egenskaper, hans forhold, hans virksomhet og av Skriftens utsagn skal vi snart finne, at mennesket som sådant betraktet, verken er bedre eller verre nå, enn da det ble drevet ut av Edens hage.
Kunst og vitenskap har vel utrettet store ting. Vi har boktrykkerier, jernbaner, telegraf og en mengde andre merkverdige oppfinnelser. Både tid og rom er nesten blitt tilintetgjort på den lille planet som vi bebor. Men hvor oppdager vi vel noe virkelig fremskritt i retning mot den levende Gud? Har vel alle menneskenes såkalte samfunnsforbedringer gjort, at det nå finnes færre tyver, røvere og bedragere enn før? Er ærlighet blitt noe mer enn bare brukelig anstendighet? Er tjenere mer lydige mot sine herrer nå enn før? - og er barna mer lydige mot sine foreldre? Utviklingen har ført oss fremad med raske skritt, - men akk! - hvilken utvikling!

Frøene som er blitt utviklet, fantes i Adam, slik som han var etter fallet. Før dette ulykkelige fall var Adam både til sjel, legeme og ånd uskyldig, og hans vilje var underlagt Guds vilje. Gjennom det gresselige syndefall kom han til denne ulykkelige eiendom som vi kaller «kjødet,» - egenviljen – en vilje som straks gjorde seg uavhengig av Guds vilje.

Astronomene sier at planetene fastholdes i sine baner ved to forskjellige krefter som virker i motsatte retninger og som bringer dem til å beskrive sine runde baner om solen.
Den ene av disse krefter skulle, om den virket alene, tvinge planetene til å gå bort fra solen, den andre derimot skulle under samme forhold bringe planetene til solen. Den første kraft kalles den sentrifugale og den siste den sentripetale.
Så lenge mennesket levde i uskyldighetsstanden i forening med Gud og beveget seg omkring Ham, som det hadde mottatt livets ånde fra, som gjorde det udødelig, og til hvis bildes likhet det var skapt, så lenge levde og handlet det som Guds representant her på jorden. Men ved fallet ble foreningsbåndet sønderslitt; - den sentripetale kraft som drev det til å søke Gud, så det forsto og gjorde Hans vilje, hadde ikke lenger noen innvirkning – det gikk bort og gjemte seg for Ham.
Nå hadde mennesket vunnet seg den ulykkelige egenvilje; - det var kommet i besittelse av evne til å være Gud ulydig.

Mennesket har nå fått den ulykksalige frihet som en planet skulle ha hatt, om den ble slitt løs fra sin runde bane; - og nå i besittelse av denne avsindige, ødeleggende, selvforstyrrende, gudvanærende frihet, styrter mennesket, overlatt til seg selv, fremad mot et evig kaos, en evig forvirring, en evig natt - «det ytterste mørke.»
Mennesket døde, det ble løsrevet fra Gud i samme øyeblikk som det åt av den forbudte frukt.
Hva sier vel verdenshistorien om denne tid, som er gått hen fra det ulykkelige fall? De verdsligvise påstår vel, at det gjennom tidene har foregått et oppdragelsesarbeid, som i våre dager skal skride fremad til fullkommenhet.
Dette klinger deilig, bare det var sant.
Bibelen viser, at verdens historie er syndens historie, at mennesket er kommet bort fra Gud, og at det nå ene og alene gjelder, - ikke å oppdras, - men enten bli frelst eller også gå evig fortapt.

Den religiøse verden sier: «Vi må bli religiøse og fromme.» Gud sier: «Dere må gjenfødes!» Fritenkeren sier: «Ved åndsutvikling skal du komme til fullkommenhet.» Herren sier: «Det er ingen som gjør godt, du er allerede dømt.» Intet, intet uten den guddommelige nåde frelser.
Vi vil nå se, hvordan

den hellige Skrift fremstiller kjødet.
(Forts.).

Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor. Frykt ikke, for jeg er med deg. Jeg vil velsigne deg. 1 Mos. 15,1; 26,24

Om frykt og svakhet kommer over oss, så skal vi av den anledning enda mer la oss drive til ordet og bønnen, ja, til Kristus selv. Vi skal uten å tvile tro at Herren også vil være vårt «skjold» og at «vår lønn skal bli meget stor,» - ja, tro at Herren alltid skal være med oss og velsigne oss.

Min Frelser, vær du selv vårt «skjold» mot alle våre fiender og hjelp oss å alltid frimodig og seierrikt kjempe imot dem. Hjelp oss også å trofast og med velsignelse arbeide i din vingård, slik at du, når livets aften kommer, også i evigheten k

Gud hadde sagt til Abram: «Sara skal føde en sønn! (1 Mos 17,21), - og da mente Han nettopp Sara!
Det er som når Jesus taler om at Han går bort for å gjøre i stand sted for sine disipler, - da sier Han: «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det!» (Joh. 14,2).

Dette var det Abram gled bort fra, og så gikk han, - og merk deg det; - inntatt av dette! - inn til Hagar, trellkvinnen, for på den måten å fullføre Guds gjerning. Og resultatet ble fryktelig, et stort folk av treller! - og dermed også av fiender! Jordisk så ser du resultatet av dette den dag i dag, nede i Midt Østen, selv om begge disse folk, også jødene i dag, lever i trelldom, - og du finner også det samme i Guds forsamling, - noen født som følge av løftet, Jesu person og gjerning er blitt klargjort for hjertet, ved Den Hellige Ånd og Ordet, - og noen er født som en følge av egeninnsatts! - de siste på samme vis som trellkvinnens sønn, Ismael, født til trelldom! For dem er det bare én løsning, - ikke som du hører i mye forkynnelse, enda mer egeninnsats: - du må be mer! - ville mer! - ta et mer avgjort standpunkt! osv., - men en ny fødsel! Nei, ikke mer egeninnsats, men sett deg ned, legg hendene i fanget du trette sjel, og hør! - hør Ordet om Jesus, din frelser! - Han som ifølge juleevangeliet, - det som du har hørt helt fra du var barn der hjemme, - er født deg! - for hva forkynner englene der ute på Betlehemsmarken? - jo: «I dag er det født dere en frelser, som er Kristus, Herren!»
Som de forkynte, og Eva trodde: Herren selv skulle bli født og ordne vår sak!

Ja, du tror på Jesus, sier du, - men hvorfor ser du da hele tiden på ditt eget hjerte? - står det bra til der, etter din vurdering av saken, ja så tror du å stå i nåde hos Gud, - men hvis så ikke er tilfelle, nei, da er saken verre.
Men hvem har bedt deg om å se dit, med tanke på din frelsessak? - det har ikke Herren; - med mindre du insisterer på å frelses ved hjelp av loven, ved hjelp av gjerninger; - Han sier: Se på Jesus!
Når Han sier: Din frelse, den har jeg ordnet med, i min Sønn, Jesus Kristus, Hans liv, lidelse, død og oppstandelse, - ja, da mener Han jo nettopp det, som Han mente nettopp det, da Han sa: Sara skal få en sønn! - og ikke noe annet.
Kan du ta det med deg i dag, - vi skal be Herren om, at vi alltid må få nåde til å ta det til oss i sannhet: Han mener nettopp det du har hørt! Noe som også ble klart for Abrams hjerte: «Og Abram trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet!» (v.6).

Av nåde går den vei
Som hjem til himlen bær,
Av nåde Gud vil krone meg
Når jeg Hans åsyn ser.

spirer vårblomstene atter – og slik fremdeles. Og hvor lenge varer det, så faller løvet også av våre grener – for også alt kjød er som gress. Gresset er visnet, blomstene er falt av. – Og hvor reiser vi hen? – Evighet heter målet – der faller alle menneskelivets rislende småbekker ut, den ene i dag, den andre i morgen.
Men evigheten – den har to rom, to provinser, to landområder av meget forskjellig beskaffenhet – en stor avgrunn er det imellom dem: Ildpølen og Paradiset, himmel og helvete. Her eller der lander alle – hvordan man enn krysser omkring, den siste bølge kaster skipet enten hit eller dit.