Å at denne sannhet måtte gå opp for mange vakte sjeler, som går og lengter etter forlatelse, men hindrer seg selv fra å komme til forlatelse. De arbeider nemlig på å skaffe frem noe mer av gode egenskaper hos seg selv, de venter og venter på en dypere syndserkjennelse, på en sterkere følelse av sønderknuselse, på større alvor osv. Og de blir aldri ferdige med sine forberedelser.

Hør, venn: Det du arbeider på med dette ditt egetarbeid, det er allerede ferdig! Da Jesus ropte på korset sitt veldige seiersord: Det er fullbrakt! - da var det allerede ferdig, det som gjør oss til Guds barn, så sant vi lar det gjelde for oss.

Bare tilstå det, at det er usselt med alt ditt eget, usselt også med din anger og sønderknuselse; - men har du så sant fått se din synd såvidt, at du må til Jesus med den og bekjenne den åpent uten dølgsmål for Ham, så kast deg straks med all din synd inn i Hans favn og la Hans blod være din eneste fred og hvile. Sannelig, du er velkommen hos Ham, ikke som en verdig, men som en uverdig synder. Så sier Han selv i Joh. 6,37: «Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.»
Hør bare! Han støter ingen synder fra seg, som bare vil komme.

Gid det må gå deg, som det gikk en engelsk dame, som jeg vil fortelle deg om. Hun hadde i flere måneder vært i stor bekymring for sin sjel. Da skjedde det en dag, at hun befalte sin tjener å slakte et lam. Hun sa ham, hva han skulle gjøre med lammets forskjellige deler, men om blodet sa hun ingenting.
Så snart tjeneren hadde slaktet lammet, kom han inn og spurte henne: Hva skal jeg gjøre med lammets blod? Dette ord fór som et lyn inn i henne og hun begynte å gå frem og tilbake i værelset og spørre seg selv: Hva skal jeg gjøre med Guds Sønns blod? Er det ikke runnet for meg, er ikke all min skyld betalt?

Slik ble hun løst og kom til fred.

Del 2

Kom med en gang til Golgata. Men dra dine sko av og bøy dine kne og blott ditt hode, for det er hellig jord du står på, et hellig, hellig sted, det aller helligste her på jorden.

Der henger en skikkelse oversprøytet med blod i usigelig pine, og det er for din skyld, Han henger der.

Du har jo syndet, ikke sant? Nevn dine synder for Gud.

Men Han som henger der på korset, bærer dem, Han må sone dem, Han ble straffet og knust for dem, Han ble behandlet som om Han hadde gjort alt det, du har gjort.

Blir det så ikke underlig stille i din sjel? Kanskje du virkelig synker på kne, idet dine kinn vætes med tårer.

For hvem er Han?

En forbryter, en Gudsbespotter, en opprører imot keiseren, imot loven, imot den menneskelige orden – en som har fortjent en forbryters død?

Nei, se det Guds Lam!

Det er Guds Lam, det hellige offer, som Gud valgte for verdens synd. Det er Guds Sønn, som var i Faderens skjød, Han som hadde herlighet hos Gud, før verden var til, Han i hvem alle ting er skapt, Han som kunne ha knust alle sine fiender med sin munns ånde. Det er Ham som har gått i ditt sted, da Gud krevde syndens lønn.
Blir det så ikke underlig stille ved Golgata - høytidsfullt stille? - så stille, at Gud kan tale til din sjel.

«Og de kom til det stedet som kalles Hodeskallen. Der korsfestet de Ham» (Luk. 23,33).

Se så på Ham - se, hvordan blodet veller ned over Hans armer og Hans hellige legeme; - jernnaglene brenner i Hans hellige hender og føtter - de hender som intet hadde røvet, og de hellige føtter som aldri hadde vandret på urettferdighets vei. Fra den gamle pakt toner det: «De ondes hop kringsetter meg. De har gjennomboret mine hender og mine føtter» (Slm. 22,17).

Der henger Han med ansiktet fortrukket, med leppene opphovnet - i pine.

Se opp på Ham, og hva ser du?

Sakarja taler om en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere, imot synd og urenhet (Sak. 13,1).
Her ser du dette åpne kildevell, disse åpne sår, hvorfra alt evig liv og all nåde veller ut.

Her er den klippe som Moses spår om; - klippen i det lovede land, som man skulle suge honning av (5 Mos. 32,13).
Det vil si, som man skulle suge trøst, levende trøst og syndenes forlatelse av.

«Deg ville jeg fø med den beste hvete, og jeg skulle mette deg med honning fra klippen» (Slm. 81,17).
Synder, kom og mett din sjel og lev!

Her henger den Herre Jesus som det Guds Lam opphøyd fra jorden, for å dra alle til seg.

Her er det livets tre, det som bærer Kristi vunders blodrøde frukt, det livets tre, som folkene skulle ete av og leve. Her på treet blir Adams synd sonet og betalt, den synd, at han spiste av treets frukt.

Her er den rette kobberslange, som skal ta bort slangens gift og tjene til folkenes legedom. Her er den rette yppersteprest, som stenker blodet på alteret for folkets synder og lyser velsignelsen over dem.

Her er Han som «kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, så prektig i sin kledning - som er mektig til å frelse, (Jes 63, 1) – Han som tråkker pressekaret alene.

Her er Han som ble det forferdeligste noen kan bli, nemlig en Guds forbannelse. Det kaller Gud Ham selv, ellers kunne vi ikke si det. «Han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre» (Gal. 3,13). Vi tildekker ikke vårt ansikt, vi forstår det ikke. Vi forstår ikke, at Guds elskede, skyldfrie Sønn skulle være en forbannelse, men vi hører og tror og velsigner Ham.

«Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud» (2 Kor. 5,21).
Og synden er forbannet, så må Han som er blitt gjort til synd, også være forbannet. Her. hvor all verdens synd er samlet i en eneste avskyelig hop, her, hvor all løgn, alt horeri, alt bedrageri, all misgjerning, alt hovmod, vantro, Gudsbespottelse, ondskap, hat, kiv, nid, trette, drukkenskap er samlet sammen, all den synd som har vært i verden like fra Adam til verdens ende, også all din og min, alt det som er syndet i tanker, ord og gjerning ved natt og ved dag, ja, der hvor alt dette er samlet sammen, der må det være en forbannelse.

Her er Han, som David la de fryktelige ord i munnen: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Langt borte fra min frelse er min klages ord. - - - Men jeg er en orm og ikke et menneske» (Slm. 22, 2 og 7).

Ja, slik må den rope som er blitt Guds forbannelse.

Og ikke bare overfor Gud, men også overfor mennesker var Han en forbannelse: «Jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk. - - Sterke okser omringer meg, Basans okser kringsetter meg. De spiler opp sin munn imot meg som en sønderrivende, brølende løve» (Slm. 22,7; 13-14). — «Foraktet var Han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet Ham for intet» (Jes. 53,3).

Se, hvordan Han henger der under forbannelsen, overdynget av hatets og spottens piler! De forhåner Ham, de spotter Ham, de slår Ham. «Er du Guds Sønn, da stig ned av korset!» (Mt. 27,40).

«Du kjenner den spott jeg må tåle, min skam og min vanære. Alle mine motstandere er for ditt åsyn. Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk. Jeg ventet på medynk, men det var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke noen. De gav meg galle å ete, og for min tørst gav de meg eddik å drikke» (Slm. 69,20-22).

To røvere henger der også, to misdedere, men ingen spotter dem. Men Han som henger i midten uten synd, uten å ha noe å straffes for, men bærer alle andre menneskers synder, Han er forlatt av Gud og spottes og hånes av mennesker. En forbannelse - hvorfor? For å ta bort forbannelsen fra oss - fra deg, for at du skulle bli en av Faderens velsignede.

Kom og se det Guds Lam! Og Lammet ble ikke bare pint, men Lammet ble slaktet for å kunne kjøpe oss til Gud.

Lammet måtte dø, Kristus måtte dø for å fyllestgjøre Guds rettferdighet, for at Gud kunne dømme etter hele sin rettferdighets strenghet, uten at vi måtte fordømmes til en evig død. Kristus måtte dø, for «at Han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid» (Hebr. 2,14-15). Og Kristus skulle dø for å gjøre Guds Testamente gyldig, for «et testamente blir først gyldig når han dør, siden det aldri trer i kraft så lenge den som opprettet det, er i live» (Hebr. 9,17).

Der henger Han, det Guds Lam, og dør. Og over den døde Kristus toner det fra himmelen, at Testamentet er gyldig, bekreftet med Guds eget segl, det Testamente som sier, at våre synder er utslettet, og at vi har fått rettferdighet og evig liv av nåde.

Så kom da, synder, og se det Guds Lam, som bærer din synd! Løft ditt hode og besku Ham fra Hans hode til Hans fotsåle! Se Hans hode er kronet med torner, for at Han kunne krone deg med Livets krone. Hans øyne er dunkle i døden, for at Han kunne salve dine øyne med øyensalve, så du kunne se Gud og leve. Hans ører er fylte med bespottelse, for at dine ører skulle få høre den deiligste av alle røster: - alle dine synder er tilgitt. Hans ansikt er fullt av blod, for at ditt ansikt skulle komme til å skinne som solen i din Fars rike. Hans tunge har smakt galle og eddik, for at du kunne komme til å smake, at Gud er god. Hans armer er utstrakte for å kunne omfavne deg og inneslutte deg med Ham selv i Gud. Hans hender er gjennomboret, for at de kunne bli til din sjels evige legedom. Hans side er åpnet, for at du kunne komme til å kjenne det hjerte som elsket deg inntil døden. Hans føtter er gjennomstunget, for at dine føtter kunne komme til å følge Ham, og du evig ha livets lys.
Her henger det legeme, som all Guddommens fylde bor i.

Så kom da, synder, og se det Guds Lam!

Det er liv i et blikk på det blødende Lam, det er frelse, o synder, for deg!

Kom og se, se, se og lev!

Et nytt bud kaller Herren det om gjensidig kjærlighet blant Hans disipler. At man skulle elske sin neste, det visste jo også israelittene god beskjed om. Og at man skulle elske ham oppriktig, alvorlig og høyt, det kunne de forstå av det, at Gud forlangte at de skulle elske sin neste som seg selv. Men i den forstand var budet om gjensidig broderkjærlighet nytt, at det rette broderforhold først var blitt til ved Kristus.
Israelittene kunne i en viss forstand føle seg som ett, fordi de eide den samme Guds lov og delte forventningene med hverandre om den Kristus som skulle komme. Men først Kristi menighet har rett forutsetningen for å føle seg som ett; - for alle dens lemmer har ett hode, Kristus; - det tilhører ett legeme, har én dåp og ett dekket bord.
Blant Guds barn av den nye pakt gjelder det, at det ikke er jøde eller greker, det er ikke trell eller fri, det er ikke mann eller kvinne, men de er alle ett i Kristus Jesus.

Derfor er budet om gjensidig kjærlighet et nytt bud blant Jesu disipler, fordi først de har hjertets forståelse av det fullt ut.
En slik kjærlighet som den Jesus vil ha innen sin menighet var det ikke i verden før. Og ikke var det plass for den heller.

Har du lagt merke til hvetekornet som legges i jorden? Det synes å råtne, men når det har ligget en tid, så begynner det å spire – et langt, friskt strå kommer frem, som til sist skyter et fullt aks.
Slik også med våre legemer. De legges ned i jorden og synes å forgå, men på oppstandelsens morgen skal de oppstå i uendelig klarhet og renhet.
Se på den skjønne sommerfugl. Den krøp engang om på jorden som en ynkelig orm, slik som vi nå ofte kryper av sted lik jordormer og så lite kan heve oss mot himmelen. Ormen svøptes deretter i et hylster, som den lenge lå som død i. Da kom sommeren med sitt varme solskinn, hylsteret sprengtes og ut fløy den deiligste sommerfugl med vinger, strålende som gull og perler. Glad svever den om i solskinnet, flagrer fra den ene blomst til den annen og suger honning.

Slik legges også våre legemer til hvile i gravens hylster, men når Guds basun lyder, da sprenges hylsteret og i uendelig jubel og salighet svinger det forklarede legeme seg oppad til Gud.

Dyrebare medforløste! - grip disse sannheter, da skal du få nok å gjøre med å takke.

Det kan nok komme nød, det er ikke alle stunder man får drikke av salighetens beger, det kommer også tørre tider, da man føler seg avmektig; - men, Gud være lovet, Jesus er den samme også da. Når anfektelsens hete kommer, husk da på dette ord, hold deg fast ved Jesus den stund du har igjen å lide, og da endelig – å, du fattige Guds barn, da kommer stunden som du har ventet på så lenge, at hylsteret sprenges og ånden får svinge seg hjem til Gud, frigjort fra støvets lenker.

Vi kan ikke si om vår himmelske Mester, at Han ikke formår å gjøre noe uten redskap; - men hva vi med visshet kan si er, at Han, hva Guds rikes utbredelse angår, som regel ikke gjør noe uten ved midler.
Altså! Herren behøver redskaper, og vi som er Hans barn, er nettopp de som Han vil bruke.
Det er en sørgelig kjensgjerning, at mange Guds barn lite eller intet gjør for Guds rike. Vår gamle Adam gjør seg nemlig også her gjeldende, likesom også djevelen arbeider av alle krefter for å hindre oss i arbeidet for sjelene.
Gir man nå etter for fristelsen og graver ned sitt pund, så sløves man litt etter litt, lysten, frimodigheten, bedrøvelsen over medmenneskers fortapelse, interessen for Guds rikes sak kjølnes og avtar - det vil si, man mister sitt pund og ender muligens i åndelig død og evig fortapelse.
Å, det ligger visselig mange i helvete, som nettopp ad denne vei er kommet bort fra Gud og har gått glipp av sin krone. Herren bevare alle sine fra å la seg overvinne av de mange fristelser til å forsømme å ågre med det pund som Han har gitt.

Den gamle Adam søker så ofte å dra nytte av den sannhet, at vi intet kan gjøre av oss selv. Herren må gjøre alt, heter det ganske riktig, hvorav den uriktige slutning dras: Vi kan derfor legge hendene i fanget og ikke gjøre noe.

En kristen må her som overalt vokte seg for de to avveier.

Paul Gerhardts navn skulle være godt kjent for de fleste av dere, men det er ikke skrevet så mye om ham, så vi kjenner ham mest gjennom sangene hans. Ta deg tid ved en anledning, og les/syng deg takknemlig og glad. Det er budskap til frimodighet og sann glede i Kristus, - i ordet om korset. Det er trøst i fra himmelens Gud til arme syndere, - budskapet om den uforskyldte nåde.

Vi vil nevne: - Hvorledes skal jeg møte og favne deg min skatt. (260) - Mitt liv det er i Jesu blod. (275) - Her ser jeg et tålmodig lam, som seg til døden skynder. (662) - Velt alle dine veie, og all din hjertesorg (386).

Hvorfor har så disse sanger vært til hjelp og trøst for så mange? Kjenner vi ikke hvordan dette er ekte. Det er erfart, det er mottatt i samfunn med den levende Gud, i nød og anfektelse, i prøvelse og i glede. Derfor bringer det til oss den trøst han selv har fått i fra Herren, - som en synder kan leve og dø på! - om samfunn med den evige Hellige Gud, som hans elskede tilgitte barn, for Jesu Kristi skyld. – preget av Hellig gudsfrykt, og på samme tid frimodig tillit til Ham som den evige Far.

Så fikk vi for en tid tilbake tak i en bok av Karen Kampmann Bothner, som heter; «Kirkens mestersangere.»

Her skriver hun litt om bl.a. Paul Gerhardt, men også et avsnitt om hans kone Maria. Det ble en tale for oss, og vi ville så gjerne dele det med dere. Dette er sterke ord for oss i vårt velstandssamfunn, og stor kontrast til mye trosforkynnelse i dag. Det er fra det virkelige liv. Mektige ord om prøvelser og nød, og samtidig om å gå til Herren med nøden, - i ærefrykt for himmelens Gud, - og i tillit til hans omsorg og nåde!! Det bærer merkene etter Åndens sanne gjerning i et menneskehjerte.

«I året 1668 hadde Gerhardt den tunge prøvelse å miste sin elskede hustru. Hun hadde trofast stått ved hans side gjennom alle trengsler og delt alle hjemlige sorger med ham. At disse ikke var få og små får vi forståelse av ved å kaste et blikk på hva Maria Gerhardt har skrevet i slektens gamle familiebibel. Disse opptegnelser gir oss et tro bilde av det elskelige ektepars gudhengivne sinnelag selv i de hardeste prøvelser.

Der står: 17. mai 1656. Vårt første barn, Maria Elisabeth, fødtes på min egen fødselsdag. «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser, fordi han har gjort store ting imot meg, for han er mektig og hans navn er hellig.» Å, hvor usigelig lykkelig Herren kan gjøre oss arme mennesker.

14. jan. 1657. Vårt barn, Maria Elisabeth, døde knapt 8 måneder gammel. Herre, hvorfor tar du fra meg mine øynes lyst og mitt hjertes glede? Dog, jeg vil ikke klage og gråte. Sov godt, mitt barn, i din siste, lille seng! Få og onde var ditt livs dager, du kjære, snart bortflyktende gjest på jorden! «Herren gav, Herren tok, Herrens navn være lovet.»

12. jan. 1658. Vårt annet barn, Anna Katharina, fødtes, døptes den 15. Herre, så har du atter legt de sår som du har slått. Akk, velsign dette barn for oss, om det er din vilje! «Det er ikke min Faders vilje, som er i himmelen, at én av disse små skal fortapes. »

25. mars 1659. Vår lille Anna Katharina bæres til det siste sovekammer. Akk, skal jeg da være som en der berøves sine barn? Herre, hvorfor tukter du meg så hardt? Ved hva har jeg forskyldt at du forvandler også denne glede til smerte? Min Gerhardt trøster meg og sier: «Hvorfor gråter du? Hun er ikke død, men hun sover!» Ja, hun sover, men hun sover så tungt at mors røst ikke lenger kan vekke henne! Jeg vet det, Herre; du har makt til å gjøre med ditt hva du vil; men la meg få lov å gråte og klage! «La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører sådanne til.»

30. nov. 1660. Vårt tredje barn, Andreas’ fødsels - og dødsdag. Liv og død, glede og smerte, opphøyelse og fornedrelse, alt sammen på noen få timer! Herre, du vet hva et moderhjerte kan bære, derfor vil jeg legge hånd på munn og tie! Du har sagt: «En kvinne, når hun føder, har bedrøvelse, fordi hennes tid er kommet; men når hun har født barnet, kommer hun ikke mer den trengsel i hu for glede over at et menneske er født til verden.» Ja, Herre, trengselen er over, men bedrøvelsen vil ikke vike. Må jeg ikke si som Jakob: «Josef er ikke mer, og Benjamin vil dere ta fra meg; over meg kommer dette alt sammen» - Herre, nu vet jeg det, jeg er ikke verd at et barn kaller meg mor. Akk, forlat meg mine synder - men mitt hjertes angst er stor, riv meg ut av min nød!

25. aug. 1662. Herren har forbarmet sig over min elendighet og ikke sett til min syndeskyld. I dag ble vårt fjerde barn, Paul Frederik, ved den hellige dåp opptatt i samfunnet med Kristus. Min glede er større enn min takk. Vel er mitt legemes svakhet stor, min kraft er brutt! Jeg gråter i stillhet når mitt barn ligger ved ammens bryst og ikke ved moderbrystet. Og dog er det mitt barn! Herre, ville du la meg beholde dette barn! Dog ikke som jeg vil, men som du vil! «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal og alle disse ting tillegges eder!»

6. febr. 1665. I dag fører vi vårt femte barn, Andreas Kristian, ved den hellige dåp hen til den Herre Jesus. Den barmhjertige Gud forlate meg min synd, - men min glede er vemod og sorgfullhet. Jeg vet at jeg ikke får beholde dette barn, jeg føler det på den dødsspire som hviler i mitt legeme. «Hva som er født av Gud, overvinner verden, og vår tro er den seier som har overvunnet verden.»

24. sept. 1665. Sov vel, min lille Kristian, jeg visste jo at din vugge var redet i himmelen. Nå ligger du og sover hos dine tre søsken og deres besteforeldre. Hvor vil de bli glade når du kommer, men din mor gråter! Din hånd, o Gud, er ennå ikke blitt for kort til å avtørre disse tårer. Se, Herre, ennå har vi beholdt et barn og beholdt det lengre enn de fire andre ble hos oss. Skal dødsengelen ennå en gang komme i vårt hus, - Herre, send ham da til meg; jeg er svak og trett. «Etter din frelse bier jeg, Herre!»

6. febr. 1666. I dag er min kjære ekteherre blitt avsatt fra sitt embete. Også denne prøvelse til! Min kraft er ringe, men Herren vet jo hvor meget jeg ennå kan bære. Hold ut, min Gerhardt, skam deg ikke ved Kristi evangelium, og avlegg alltid den gode bekjennelse for mange vitner. Jeg følger deg i elendigheten, i ørkenen, i nød og død. Frykt ikke for dem som vel kan slå i hjel legemet, men ikke kan drepe sjelen. Gerhard, jeg vet du roser deg aldri, for du er saktmodig og ydmyk av hjertet; - men ros deg nå lydelig og trofast - ros deg av den Herre Jesus Kristus. Bli ved i troskap, se ikke på meg og på vårt barn, uten Guds vilje faller det jo ikke en eneste spurv ned fra taket, vi skal ikke dø av sult. Hold ut, min Gerhard, inntil du er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, til det himmelske Jerusalem, til de englenes mange tusener og til de førstefødtes menighet, hvis navn er skrevet i himmelen, og til Gud, som er alles dommer, og til de fullkomne rettferdiges ånder og den nye pakts midler, Jesus. Gud signe deg, min Gerhardt, nå føler jeg hvor stor du er, og hvor ringe jeg er, din arme tjenerinne.

29. febr. 1668. I går aften spyttet jeg litt blod, det forskrekket mine slektninger meget. Jeg søkte å berolige dem, fordi jeg ellers intet ondt følte. Men i dag merker jeg det, - mine krefter svinner for hvert øyeblikk. Gjennom mine lemmer går en uhyggelig gysing, som gjør meg kold. Det er vel det bud som kaller meg bort herfra. Skal det så være, Herre, så gi du at jeg må beseire mitt hjertes svakhet. Deg anbefaler jeg min kjære ektemann og mitt eneste barn, som du av stor nåde har latt meg arme, syndige kvinne beholde. I dine hender befaler jeg sjel og legeme. Jeg kan ikke mer, - hånden skjelver. «Å leve er meg Kristus og døden en vinning.»

Disse opptegnelser taler sitt eget, gripende språk, og vi forstår litt av hva Paul Gerhardt mistet da hans elskede hustru forlot ham den 5. mars 1668. Hun har gjennom dette korte resymé av sine og Gerhardts store merkedager reist dem begge et ettermæle, som hører til det ypperste i sitt slags.

Og Maria Gerhardt har uten å ane det oppnådd den lykke - gjennom sine beåndede opptegnelser - å være til velsignelse århundrer etter sin død og derved atter fastslått den gamle sannhet, at den som helt lar Herren råde over sitt hjerte, han lever ikke forgjeves." (Sitat slutt)
Så hadde de begge en stor frelser. Så var Guds nåde blitt dyrebar for dem, ja, - umistelig!

Måtte den være det også for deg, og ikke den største selvfølgelighet!

Hør til slutt (ett utdrag av) denne sangen av Paul Gerhardt, og hør den i lys av det vi har lest, - om det også er ditt hjertespråk?

8. Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: 9. Stå opp og gå til Sarepta, som hører til Sidon, og bli der. Jeg har befalt en enke der å gi deg mat. 10. Han stod opp og gikk til Sarepta. Da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved. Han ropte på henne og sa: Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke! 11. Da hun nå gikk for å hente vann, ropte han etter henne og sa: Ta med et stykke brød til meg! 12. Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit! Jeg har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og min sønn, så vi kan ete det og så dø. 13. Men Elias sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt. Lag bare først et lite brød til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og din sønn. 14. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke mangle olje helt til den dag Herren sender regn over jorden. 15. Hun gikk og gjorde som Elias hadde sagt. Og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid. 16. Melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken manglet ikke olje, slik som Herren hadde talt gjennom Elias. 1 Kong. 17, 8 - 16

Sareptas krukke, det er et begrep det, - krukken som ikke ble tom, til tross for at man brukte av den. Men det er mer enn bare en fortelling, det har virkelig hendt, her på vår jord, det som vi nettopp leste om her i teksten. Det er et vitnesbyrd om, at Guds velsignelse alltid er nok, det strekker alltid til, både timelig og åndelig.
I Salme 127, har vi et klart utsagn om den forskjell det utgjør, å på den ene side eie Guds velsignelse, og på den annen å ikke eie den: «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves. Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød. Det samme gir Han sin venn mens han sover» (v.1-2).
Å få stå under Herrens velsignelse, det er ikke en lønn for noe strev fra vår side, det er ikke noe som blir oss til del fordi vi har maktet å være fromme nok, ivrige nok osv., - men det er ene og alene nåde, - noe vi også snart skal se; - men først må vi peke på noe, - det er nemlig en velsignelse som kommer av å innrette sitt liv her på jord etter Guds anvisninger i Skriften; - å hedre sin far og sin mor f.eks., som Paulus peker særlig på: «Hedre din far og din mor! Det er det første av budene som det er knyttet løfte til -,» og vi kjenner vel alle til det løftet: «- for at det må gå deg godt, og du må leve lenge i landet» (Ef. 6,2-3).
Altså et løfte for dette livet, timelig velsignelse, - men noen adgang til Gud og noe livssamfunn med Ham gir det ikke. Men uten verdi er det jo ikke likevel, - vi begynner jo å se klart i vårt samfunn i dag, hvordan det blir der hvor Guds forordninger blir satt til sides. Noe som også vil skje i ditt lille liv, dersom du gjør det samme!
Problemet oppstår, når vi blander dette inn med det vi kan kalle Guds egentlige velsignelse, den velsignelse som omfatter alt i vårt liv, og gjelder både for livet her, og ikke minst, men fremfor alt, det kommende.
At vi tror dette har sin årsak i noe vårt eget, det er den fatale feil vi har så snart for å gjøre. Men der hvor Gud ved sin lov, sitt fullkomne krav til mennesket: - du skal være hellig som Gud er hellig! (3 Mos. 11,45; 1 Pet. 1,16), - ikke har nådd hjerte og samvittighet, der er det faktisk naturlig for oss, å gjøre den feilen, fordi vi ikke kjenner oss selv i sannhet. Derfor tror vi på oss selv, at det virkelig er noe å hente, noe Gud kan bruke.

En annen ting er det, at det naturlige for oss, det er å stunde etter timelig velsignelse, fremfor alt, - å få det så godt og behagelig i denne verden som det bare er mulig. Du ser det bare på en del av disse nye åndelig bevegelsene i dag, - men du finner nok også tendensen i ditt eget hjerte; - i tillegg til en makelig og bekymringsløs tilværelse, ønsker du også å gjelde for noe, - at all den velsignelse du ser, må kunne spores tilbake til din egen innsats, iallfall i et visst monn.
Da Jesus hadde gjort underet i ødemarken med de fem brød og to fisker, så ville folket gjøre Ham til konge med makt, og da leser vi om Jesu reaksjon på dette: «Han trakk seg igjen tilbake og gikk opp i fjellet» (Joh. 6,15).
Det var noe til konge å ha, vet du, - en som kunne gjøre slike ting! Men hvor lenge ville de ha vært fornøyd med brød og fisk? Det er jo menneskets grådighet og kravmentalitet som utarmer verden i dag. Jesus var den som hadde vandret med dette folket før, 40 år i ørkenen, - Han visste hvordan de var.

Nei, Herren har helt andre måter å gå frem på, - Han tar seg av de elendige, de som ingenting er, de som ikke har noe å betale for seg med, innfor Gud! - de skyldige! Ikke de rettferdige og gode, som derfor kun ser på Herren som en kilde til velstand og egen fremgang, men de som p.g.a. sin tilstand, trenger Ham inderlig som frelser!
Det er i virkeligheten oss alle, som trenger Ham slik, men det er ikke alle som innser det. Derfor fører Han oss så underlig og uforståelig mang en gang, for å bringe erkjennelse inn i vår formørkede forstand, - å bringe lys inn, så vi begynner å forstå Hans veier; - at alt beror på på Ham, og at alt er av nåde, - Hans nåde!

Profeten fikk en lekse i dette, i teksten vår; - det var hungersnød i landet, men Gud skulle sørge for sin profet, - og hvordan gjorde Han det? - slik som profeten naturlig kunne ha tenkt seg det? Nei, imot all fornuft; - Han sendte ham til en enke som nå skulle ete sitt siste brød, før hun la seg ned for å dø sammen med sin sønn! - henne hadde Gud utvalgt til å brødfø sin profet! Hva sier vi til dette, med tanke på kristen virksomhet i dag?
Tenk deg Gud peker på henne, og sier: «Hun skal ta seg av deg!»
Som Paulus siden skriver om dette Guds prinsipp: «For at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv» (2 Kor. 4,7). Vi kan også si: «For at den rike kraft skal vise seg å være av Gud og ikke fra oss selv!» For hva jeg er laget av, det har jeg erfart, så skal det bli til noe, så må det være av Gud!

Like umulig som at den døende enken kunne brødfø både seg selv, sin sønn og profeten, like umulig er det at jeg skal kunne bli og være en kristen ut ifra noe i meg selv, og dermed berge livet. Skal mitt liv, dvs. , min sjel, berges, ja så må det bero ene og alene på Herren! Og det er jo det vi får så problemer med, ikke sant? - dette ene og alene! Vi kan liksom ikke fatte det, at vi er satt helt på sidelinjen i denne saken, - at Gud frelser oss ved noe utenfor oss selv, nei, det blir så vanskelig. Det må tros!
Det vi føler inne i oss, det erfarer vi jo, - og det vi selv gjør eller det som skjer her og nå, det ser vi med våre legemlige øyne, det behøver vi ikke å tro, - men vitnesbyrdet om den fullkomne frelse Gud har tilveiebrakt for oss ved Jesus Kristus, sin Sønn, det må vi bare tro, slik som det står skrevet. Det er jo noe som er skjedd i en annen!
Og hør hva som vitnes om denne Guds egentlige velsignelse i Ordet, idet Han sier til Abraham: «I deg skal alle jordens slekter velsignes!» (1 Mos. 12,36), - og så utdyper Han dette, idet Han sier videre: «- i din ætt skal alle jordens folk velsignes!» (1 Mos. 22,18a).
Hører du? - velsignelsen er gitt deg i en annen, - for en annens skyld! «- fordi du adlød mitt ord,» sier Han (v.18b). Altså skal ikke (sett inn ditt eget navn her) velsignes fordi hun/han adlød Herrens ord, men fordi Abraham gjorde det!

Og da begynner vi kan hende å ane et lite streif av av hva Guds nåde er for noe!
Og dette vi da leser henspeiler jo egentlig ikke på Abraham selv, for det er ingen frelse for oss i ham, men på Abrahams ætt! Det utdyper Paulus for oss, og sier: «Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus» (Gal. 3,16). Dette er Kristus!
Så skal du høre igjen, hva velsignelsen beror på, den velsignelse som blir deg til del, - for du er jo en del av alle jordens slekter og folk, - det skal du vanskelig komme utenom; - det står slik: «For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes (Adams) ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes (Jesu) lydighet» (Rom. 5,19).
Altså skal (sett inn ditt eget navn her) stå som rettferdig for Gud, ikke fordi hun/han har vært lydig, men fordi Jesus har vært det! Det er det ufattelige evangelium, Guds ord forkynner oss! Alt for Jesu skyld! Da er jeg fri! - da har det blitt akkurat som Jesus har sagt det: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere» (Joh. 8,32).

Når altså jeg må innse, det er ikke noe her inne i meg selv, eller i verden omkring meg, som kan holde meg i live, dvs. berge meg fra en evig død, en evig fortapelse, - denne verden med alt dens innhold, representerer en bestandig årsak til åndelig hungersnød, - da kan likevel Gud «fylle krukken,» så det blir tilstrekkelig, - ikke bare til meg selv, men også for hele verden!

Velsignelsen i Kristus Jesus! Har du Ham, så har du altså velsignelsen helt og fullt! - du er velsignet over hele ditt liv, alt i ditt liv, helt og ubeskåret! Det er Guds gave!

Det var den lekse profeten måtte lære, det er alt av Guds nåde, - og ikke bygd på hva denne verden kan frembringe, - og det er tilstrekkelig, - og det er en lekse vi alle må lære! - og den som ikke vil lære den, han må møte den Hellige i sine egne filler en dag, - men den som vil lære den, han må være forberedt på bli avkledd sitt eget.
Men hva gjør vel det, når han i stedet blir ikledd bryllupsdrakten, velsignelsesdrakten! - det er det bytte Herren vil gjøre med deg, - også i dag!

Sareptas krukke er et (for)bilde på den velsignelse som aldri tar slutt, som ikke har noen ende: Velsignelsen i Kristus Jesus!

Evig kjærlighet og det til meg, den største av alle syndere!
Ser jeg på meg selv, makter jeg ikke å tro det. Men ser jeg bort fra min uverdighet og bare hen til korset på Golgata, da forstummer all vantro i salig lovprisning.
Hjelp meg mer til å se hen til dine sår og vunder, som israelittene så opp til kobberslangen, da skal jeg forbli i live.
Evige kjærlighet! Kan du da elske meg, selv når jeg går kold og tørr, når jeg snubler og faller, når jeg er som den rykende tande? Ja, du er alltid den samme. Midt i døden kan jeg juble: Gud er kjærlighet!