Les: Mt. 11, 2 – 10

Jesus renser de spedalske.
Spedalskhet avbilder vår syndige fordervelse. Den var en vemmelig sykdom; - den bredte ikke bare sin gift ut i menneskets årer, og fordervet alt hans blod, men også alt som den syke rørte ved, ble urent.
Slik har også syndens smitte gjennomtrengt og fordervet menneskene, slik at intet er helt fra fotsåle inntil hode, men bare sår og byller (Jes. 1,6).

Hver tanke, attrå og begjæring er syndig og uren for den Hellige Gud, og så lenge mennesket går hen i denne elendighet, så smitter han alt det han rører ved; - han vanhelliger Guds ord; - han vanhelliger Jesu navn, når han uttaler det; - han vanhelliger bønnen, når han ber; - han vanhelliger frelserens legeme og blod, når han nyter det i nattverden. Men så snart det kommer dit hen, at han føler sin sykdom med bedrøvelse, at nøden blir utålelig for ham, slik at syndens sår svir (Slm. 38,4-9), og han i denne tilstand ser med tro opp til den synderes frelser, opphøyet på korset, likesom slangen ble opphøyet i ørkenen ved Moses (Joh. 3,14-15; 4 Mos. 21,8-9), så er dette et sikkert råd imot all hans elendighet; - for fra Jesu sår går det ut en kraft som fullt og helt formår å helbrede ham. Da leges syndens sår, sjelen får fred, smerten stilles, nøden opphører, hjertet frydes og lovsynger sin forbarmer.

Jesus gjør de døve hørende.
Mennesket har ved den naturlige fordervelse også den feil, at han ikke hører, men er døv. Han er ikke døv imot syndig og forfengelig tale, men døv imot nådens røst; - og denne sin døvhet vil han verken kjenne eller tilstå.
Men tenk bare etter, hvor mange prekener, hvor mange innbydelser og advarsler ut av Guds ord du har hørt i dine dager, og spør deg så, hvor mye ditt hjerte er blitt forandret og bøyd til din skaper ved det. Tenk på, hvor mange ganger Gud har talt i din samvittighet, hvor ofte Jesus har banket på ditt hjertes dør (Åp. 3,20), men du har ikke hørt Hans røst, ikke åpnet døren.
Hvor ofte har ikke fredens sendebud, utsendte av synderes venn, lokket og innbudt deg på det kjærligste, at du skulle komme til Lammets bryllup (Åp. 19,9; Mt. 22,1-3; Luk. 14,16-24), komme å nyte den store nattverd, komme og bli delaktig i den frelse som Jesus har fortjent deg! – og du er ennå langt borte fra alt dette. Må du ikke da tilstå, at du både har døvet ditt øre og ditt hjerte imot nådens røst?

Men når frelseren engang får deg under sin helbredende hånd, når Han kommer til å rope inn i ditt hjerte det kraftige ord: Lukk deg opp! (Mrk. 7,34) så blir det åpnet en vei for nådens røst, så den kan trenge seg inn; - da hører du siden med begjærlighet og med velsignelse det søte evangelium som forkynnes for de fattige, det evige livs ord. Da hører du den gode hyrdes røst, og skjønner vel, at det er den venns røst som vil frelse deg fra fortapelse.

(Forts. fra forrige nr.).

Profetene gransket og ransaket, til hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når Han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter" (1 Pet. 1,11).

Alle troende i den gamle pakt ventet på Hans komme, en stor skare hellige og herlige endte sine dager i forventning om Ham, idet de holdt fast ved løftet i troen, men nådde ikke dens komme, selv om de hadde godt vitnesbyrd. Abraham og David, hvor lengtet de ikke etter Kristi dag, hvor speidet de ikke etter den i Ånden! De så den i det fjerne. Vi har opplevd den. Det som var forut forkynt er kommet, det som skulle skje, er skjedd, dagen brøt frem, frelseren ble født, led, døde og oppsto. "Gud er åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet" (1 Tim. 3,16). "En dåp har jeg å døpes med," sa Han selv, "og hvor jeg gruer til den er fullført!" (Luk. 12,50).
Høylovet være Herren, Han vek ikke tilbake, Hans lidelsesdåp er fullbrakt! "Timen er kommet, da Menneskesønnen skal bli herliggjort! Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare "det ene" kornet" (Joh. 12,23-24). "Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time" (Joh. 12,27).
Og Han gikk inn i den og gjennomvadet den og kom over; - det er skjedd; - fullt ut lot Han Belials bekker gå over seg. Slangen stakk sin giftbrodd helt inn i Ham og brøt den av, da døde den rettferdige for urettferdige, men Livets fyrste kunne jo ikke holdes av døden, og døden ble tilintetgjort. Dette er skjedd. Kalken som Han skulle drikke, dødslidelsen Han ville smake, forbannelsen Han skulle utstå, alt det som var nødvendig til soning for hele menneskeslekten, for all vår synd og skyld, løsepengen som måtte betales, blodsutgytelsen som måtte skje, alt hva Guds rettferdighet krevde, er nå fullbrakt.
De gamle ventet på dets komme, vi har det; - "dette er dagen som Herren har gjort, la oss fryde oss og glede oss på den!" (Slm. 118,24).

Herren gjør ikke noe ufullkomment eller halvt; - full og helt er alt Hans verk. Fullbrakt er vår forløsning, ikke en del av synden, men alt hva synd er, har Han sonet. Ikke noe av dødens bitterhet, men den hele, fulle kraft har Han uttømt. All legemets og sjelens smerte, all timelig og evig nød, all dom og vrede for verdens synd, alt det du og jeg har fortjent å lide i evighet for vår medfødte fordervelse og for våre overtredelser i liv og gjerning; - alt har Han lidd for oss; - og alt det du og jeg er pliktige til å gjøre mot Gud og mennesker, har Han gjort, alt er fullbrakt, intet står igjen.

Han har gjort det, og det Han har fullbrakt, skal ingen kunne tilintetgjøre; - djevelen vil vel nekte vår forløsnings fullgyldighet, men det er løgn. "Fullbrakt" av Gud er fullbrakt. Så lite som han kan tilintetgjøre det ord av Herren i skapelsens morgenstund: "Bli lys!" – så lite kan han tilintetgjøre det ord av Ham i Hans fornedrelses livsaften: "Det er fullbrakt!"
Himmelen hørte det og helvete; - alt og alle skal og må la det gjelde. Det er talt av Ham som frivillig ga sitt liv hen i døden og selv tok det igjen; - Ham, som hadde makt til å ofre det og makt til å ta det tilbake, og Han har beseglet det med sin oppstandelse og skrevet det på sitt septer, som Han holder, sittende ved Gud Faders høyre hånd.
Det var og er vel mange, som skulle ville tilintetgjøre dette "Fullbrakt!" Satan harmes over det; - de ugudelige vil ikke frelses fra sitt liv i synden; - fariseerne tåler det ikke, fordi det støter an imot deres selvlagde rettferdighet. De høye ånder forarges over frelsning ved en korsfestet. Forgjeves bryter bølgene seg mot denne klippe. Skulle noen kunne tilintetgjøre det Han har gjort? "Hva jeg skrev, det skrev jeg," ble det engang harmfullt trossende sagt til de for tidlig seiersdrukne yppersteprester. Det Han, som denne skrift var satt over hodet på, seirende har uttalt midt i døden, lyder uavlatelig, og ingen, ingen kan stanse det. La de mektige ånder stoppe kildene på fjellene og tørke ut elvene i våre daler; - la dem byde havet stanse sin skvulping eller sin fordampning og forby de tykke skyer å gi regn; - likeså lite formår de å tilintetgjøre dette Herrens "fullbrakt" eller stanse salighetens krefter som flyter derfra inn i alle troendes sjeler.
Men vi, kjære lesere, vil gi vårt hjerte hen til denne kostelige sannhet: "Det er fullbrakt!" Vi vil be Ham som gjorde det for oss, Ham som var død, men er levende i all evighet, vi vil be Ham om nåde til å tro riktig av hjertets grunn, hva Han har gjort og talt, så vi ikke vet annet til salighet enn Hans gjerning, lidelse og død. Sannelig, det er fullbrakt! Vær fullkomment viss på det!
Hva har du så å gjøre? Gjøre? Nei, Han har gjort det. Tro på Ham. Det er gjort. Om noen ennå selv skulle gjøre det, så ble det aldri i evighet gjort. Tro på Ham: Alt hva Hans er, er således ditt. Lev i denne tro, og du er ikke mer under loven, men under nåden, ikke mer trell, men fri, løst fra forbannelsen, tatt inn i nådens salige stand, og så tjener du Gud i Åndens nye, og ikke mer i bokstavens gamle vesen. Lev ditt liv slik som det er å leve i sannheten, og hold fast på dette ord i din siste stund, dø i den tro, at Jesus Kristus vant deg livet, da Han smakte døden for deg, gå bort, idet du holder fast på Ordet: "Det er fullbrakt!" – så skal det sies om deg, sikkert i himmelen, forhåpentligvis også på jorden: "Den disippel dør ikke."

Barmhjertige Gud, gi oss sann, levende tro på deg og ditt fullbrakte forløsningsverk, så vi ikke skal forspille denne store nåde og fortapes ved vantro, men leve og bli salige til evig tid for din lidelse og døds skyld. Amen.

Han (Jesus) taler om tegn som skal skje på menneskene. Og spesielt sier Han at de skal bli engstelige og redde, at de skal forsmekte av redsel og forventning for de ting som skal komme over jorden.
Disse tegn skal følge etter de forannevnte (nevnt tidligere i prekenen). For tegnene på himmelen, i luften og i havet skal ikke bare rett og slett skje, men vil sannelig forårsake store og skrekkelige plager og omveltninger i verden. En kommer til å få se kongeriker og land ødelagt, ja til sist en gruelig forvirring og undergang av alt styresett.

Det vil neppe finnes noen sann dyd, ærbarhet og tukt. Derimot forblir reddsomt tyranni, barbari, utroskap, forræderi og all slags ondskap uhindret og ustraffet.
Det er som Kristus også sier, at kjærligheten skal bli kald på jorden og all urettferdighet ta overhånd, så enhver må si: Det er umulig at verden nå kan bli stående lenge.
Og vi ser jo også at det onde i denne tiden hersker så sterkt at en ikke kan ha håp om noen bedring.

Hva sier vi i dag? Red.

Apostelen Johannes sitter over på den deilige, havomkransede øy og ser helt inn i himmelen. Og han ser de eldste stå ved tronen, og midt imellom dem ser han Lammet. Og de eldste bar harper i deres hender, og han hører dem synge en ny sang idet de sier: «Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt» (Åp. 5,6-9).

Apostelen kaller det en ny sang. Og likevel synes det å være en gammel sang - sangen om Lammet, som er slaktet. Hvor ofte har han ikke selv hørt den sangen og selv sunget den, selv forkynt for mennesker om det Guds Lam, som bar verdens synd. Og likevel kaller han det en ny sang.
Hvorfor mon?
Hva er det, som alltid vil være evig nytt for oss?
Det er det som metter oss, det som fyller oss med salighet.

Ta brødet, det daglige brød som vi spiser. Er det ikke alltid like nytt? Blir vi noen sinne trett av det? Skulle vi spise kaker, atter og atter spise kaker, hvor trette ville vi ikke bli av det! Det ville bli usmakelig for oss til sist. Men brødet, det spiser vi om morgenen. Om middagen smaker det like godt og så om kvelden igjen og så videre dag ut og dag inn.
Aldri blir vi trett av brødet.
Eller ta kjærligheten, den som fyller menneskelivet med lykke og glede. Er den ikke like ny og frisk hver morgen? Er det ikke alltid like nytt for deg å se inn i din fars og mors øyne eller å være sammen med din hustru eller ektefelle? Hvis du elsker dem, så er kjærligheten hver dag en ny sang for deg.

Lammet i himmelen er de helliges mettelse og fylde, de helliges salighet. Det er mettelse og salighet for dem å se Ham som gikk igjennom dødens og helvetes pine for dem, Ham som ble slaktet og kjøpte dem fri fra synden og døden og helvete til Gud, til Guds evige eiendom, til Guds himmel, til Guds salighet. Det er deres mettelse og salighet å høre Hans røst, å være sammen med Ham.
Det er en ny sang - evig, evig, uopphørlig. Var det dager i evigheten, så var den hver dag like ny. Var det år i evigheten, så ville den hvert år klinge like ny og herlig. Hvis tiden eksisterte i evigheten, så ville sangen om Lammet alle tider uten opphør være en ny sang, og eksisterte rommet i evigheten, så ville hvert rom i det store uendelige univers gjenlyde av Lammets sang.
Kjenner du den nye sang?

Synder, jeg spør deg ikke, om du kjenner noe til Jesus. For det gjør du. Jeg spør deg ikke, hvor mye du har hørt eller lest om Jesus. Jeg spør deg heller ikke, om du tror noe om Jesus. Jeg spør deg ikke engang, om du tror, at Han er korsfestet, død og oppstanden og himmelfaren. For selv om du trodde alt det, kunne du likevel være en tapt sønn eller datter, langt, langt borte fra Guds rike. For alt det tror djevelen også. Men jeg spør deg, om du kjenner den nye sang, Lammets sang? Det vil si, om dette Lam, dette Guds offerlam, er blitt ditt liv, er blitt mettelse og salighet for deg, fordi det er blitt din visshet om frelse, din fred, din hvile, ditt samfunn med Gud?
Ja, for den nye sang er jo også en ny sang her på jorden. Det er jo her nede, den læres. Det er jo bare syndere, fattige syndere, som kan lære denne sang, Syndere som kneler ved det fattige kors, som det Guds Lam ble ofret på, under forsmedelse og pine.
Det er bare fortapte syndere, som ser at de er solgt under synden, for hvem det er salig å være kjøpt til Gud av nåde – nåde - nåde, alene ved Lammets blod. Men så er det også salig, så er det også fylde og mettelse for sjelen å høre denne sang om Lammet, høre det korsets ord.
Det er salig, fordi vi ved blodet hører Gud til. Det er salig å høre Gud til. Og det er salig, fordi det korsets ord er en kraft, som setter oss i stand til å ikke mer leve oss selv, men Ham som er død og oppstanden for oss, setter oss i stand til å tjene Ham og følge Ham, være Hans bud, Hans vitner, fra hav til hav like til jordens ender.

Og å gjøre Guds vilje er jo nettopp vår mat.
Derfor hører vi også den nye sang tone igjennom hele Skriften fra Guds vitner, ordet om korset var grunnakkorden i all deres forkynnelse.

Således vitner Peter: «For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam» (1 Pet. 1,18-19).
Og Paulus: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet!» (Gal. 3,1).
«Vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap» (1 Kor. 1,23).
«For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet» (1 Kor. 2,2).

Han ville ikke forkynne evangeliet med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle miste sin kraft. Alle vegne, hvor denne sang har lydt, alle vegne, hvor Kristi kors og blod har fått lov til å tale sitt eget enfoldige, men mektige ord, der har syndere kommet på kne og er blitt frelst og der hvor korsets ord ikke lyder, der er all forkynnelse død og maktesløs.

En prest sa en gang: «Jeg har hittil moralisert og lagt byrder på folk, men nå skal blodet, Jesu blod, selv rope. Vitnesbyrdet om det slaktede Lam griper sjelene, drar dem etter seg, så de begynner å spørre: «Mester - hvor er ditt herberge? (Joh. 1,35-40). Jeg forkynte så mange år og brakte likevel bare få eller slett ingen til Jesus. Og hva var grunnen? Kristi blod talte så lite i meg. Om man endatil kunne tale om frelseren med engletunger, men ikke talte om, at det Guds Lam er slaktet for våre synder, så var man likevel forbannet.»

Det er herlig å se dette blods uovervinnelige kraft i de første kristnes tid, i martyrtiden talte dette blod så veldig, at både jøder og hedninger fryktet for, at hele verden til sist skulle ta imot den korsfestede Kristus. Derfor raste også helvetes porter så fryktelig. Derfor brukte djevelen all sin list for å få denne sang til å forstumme, og han fikk den virkelig til å forstumme - i mange århundrer. Og når den nye sang forstummer i menighetene, så vender man sig til loven, til egne gjerninger og alle slags menneskelige bud, som ikke kan frelse noen. Når korsets ord har mistet sin kraft, fordi det ikke toner rent og purt til menigheten, så søker man kraften andre steder, i seg selv, i sine egne forsetter. Så knytter man hendene og tar bedre fatt gang etter gang, men det blir bare til nederlag på nederlag, for det er ingen kraft i noe som helst i verden uten i korset.

Det er nemlig ikke liv i noe annet, ikke mettelse eller fylde eller salighet. Derfor er det heller ingen kraft - uten til døde gjerninger. Bare det korsets ord er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.
Det vet enhver av oss, som har hørt denne røst. Vi bryr oss ikke om å høre noen annen. Vi som har sett det Guds Lam, vi vet, det er liv i et blikk på dette blodige Lam. Og vi bryr oss ikke om å se noe annet til liv og frelse.

Les: Joh. 14, 1 – 12

La oss ikke glemme det ord: "Jeg kommer igjen og skal ta dere til meg."
Når vi, løftet av tanken på hjemmet og saligheten der, glemmer stridens kår for en stund, så faller vi ofte til jorden som vingestekkede ved tanken på vanskelighetene ved veien som ennå ikke er tilbakelagt.
La oss da minnes dette ord. Herren får visselig ikke utrettet noe, dersom Han ikke får vår vilje med, men har Han fått din vilje med, slik at det er en livsnødvendighet for deg å bli frelst, så beror det likevel mest på Ham, ja utelukkende på, at Han får handle med

deg; - du tør trygt hvile i det løfte, at Han vil komme igjen og ta deg til seg, at Han ved sin Ånd og sine nådemidler vil fullføre den gjerning som Han har begynt i ditt hjerte, inntil sin dag; - Han skal ikke la deg bli til skamme.

Kjære brødre! Så kan vi da også i dag med tanken på Guds overvettes nåde imot fattige syndere her i tiden og siden i evigheten bli i påskens glade feststemning.
Måtte Gud ytterligere styrke våre hjerter og befeste oss i nåden, slik at vi etter Herrens eksempel også måtte trøste andre med den trøst som vi selv er trøstet av Gud med, slik at vi og mange med oss måtte vinne frem til trøstens rette hjemsted for å blande vår røst med de mange som der takker både for sorgen og for trøsten.
Det gi Gud i Jesu navn! Amen.

Han (Den Hellige Ånd) skal overbevise verden om synd, fordi de ikke tror på meg. Joh. 16,9

Har det noensinne kommet for deg, at det er en straffverdig ugudelighet, en forferdelig synd, ja en synd som egentlig er fordømmelsens årsak – å ikke tro på Guds Sønn? Dømmer din samvittighet deg like så vel for synd mot evangeliet, som for synd mot loven? Innser du, at du ved å ikke tro det vitnesbyrd som Gud har vitnet om sin Sønn, gjør Gud til løgner? (1 Joh. 5,10).
- Om du ikke lider av det syndige i ditt hjertes vantro mot evangeliet, så er du kanskje blant de gruelig forblindede, som endatil regner dette for ydmykhet, at de ikke våger å tro en fri og full forlatelse i Lammets blod. Å, en forskrekkelig ydmykhet, som man gjør Gud til en løgner ved og opphøyer sine egne falske følelser og erfaringer på Guds ords bekostning. Sier ikke Herren, at Hans Ånd skal "overbevise verden om synd, fordi de ikke tror på Ham?" (Joh. 16,9).

Din uverdighetsfølelse kunne vel hindre deg fra å tro på fortjeneste, men ikke på nåde og barmhjertighet. Det er en gruelig synd, ja, en forferdelig selvforgudelse som man forgriper seg på Kristi majestet og frelserverdighet ved, at man tror mer på hva man føler, erfarer og kjenner i seg, enn på det vitnesbyrd om Sønnen: at Han ved døden betalte vår syndeskyld og oppsto som rettferdig for urettferdige, som Han er blitt "oppstandelsen" og "livet" for oss ved.

Men du innvender kanskje og sier: "Jeg vil ikke stjele til meg nåden – jeg vil vente på Guds time – jeg er redd for en selvtatt tro."
Kjære sjel, du vil vente, men tenk om du døde i dette øyeblikk – du har jo ikke ditt liv i din hånd – og hva vil du vel vente etter? Jo, at Han skal gi deg likesom en indre bekreftelse på, at du har nåde. Du vil altså ha et indre vitnesbyrd om, at du har Hans nåde, mens du ennå ligger i vantro og gjør Ham til en løgner! Dessuten sier du, at du ikke vil stjele til deg nåden. Min venn, kan et menneske sies å stjele, når han tar imot det han har fått – især når det er noe, som han har fått gavebrev på? Er dette åndelig tyveri? Bibelen sier oss, at Gud har gitt oss sin Sønn – merk: "Gitt," og hva er Han gitt til? Jo, Han er gitt oss av Gud til rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. (1 Kor. 1,30).

Hva er det for et lys? Det er Den Hellige Ånds lys og liv i den troende sjel. Det er en dyrebar skatt, som Herren har meddelt sine barn. Det er det evige liv.

Den Hellige Ånd viser oss hva Kristus er for oss, og hva Han har gjort for oss, og hva Han daglig gjør for oss, og hva Han har beredt for oss i sin himmel.

Når Den Hellige Ånd gjør disse ting klare og levende ved Ordets lys i sjelen, da blir Kristus dyrebar for oss. Da styrkes troen, oppflammes håpet og kjærligheten, og man får kraft til å vandre i lydighet i Kristi fotspor. Da er man verdens lys og jordens salt og byen på fjellet, som ikke kan skjules.

Når vi kommer til Kristus, så tar Han oss til sine brødre, som Paulus sier: «For vi er lemmer på Hans legeme» (Ef. 5,30), av Hans kjød og av Hans ben. Vår frelser vil dra omsorg for oss, likesom vi pleier våre egne lemmer. Han elsker oss langt mer enn vi elsker oss selv, mer enn de ømmeste ektefolk kan elske hverandre; - for deres kjærlighet er bare en skygge av Kristi.
Kristi kjærlighet til oss blir aldri trett av å bære oss under all vår svakhet og sjelens forfallenhet; - for Han har engang båret all vår sykdom og alle våre synder og elsket oss, da vi var fiender.
Når vi er forsonet med Ham og antatt av Ham, så kan vi ikke være så elendige og syke, at Han ikke vil ta seg av oss. Han så våre synder fra evighet, men det avholdt Ham ikke fra, - uten tvert imot oppmuntret Ham til, - å gjennom sin død forsone oss og å ved sitt blod kjøpe oss fri og vinne oss til sin brud.
Han så vår elendighet og hjelpeløshet den gang vi fødtes til verden, at vi var urene og født i misgjerning, men Han ynkedes over oss og smykket oss, som det heter hos profeten: «Det var ikke noe øye som hadde medynk med deg. - Men du ble kastet ut på marken, fordi de fikk avsky for deg den dagen du ble født. Da gikk jeg forbi deg og så deg sprelle i ditt blod, og jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev!» (Esek. 16,5-6).

Nå bør dette jage all vantro og trelleaktig frykt ut av vårt hjerte og legge en rett grunn til en fortrolig omgang med Gud. Ingen brud frykter for sin brudgom, når hun vet med visshet, at han elsker henne og gjerne bærer over med hennes skrøpeligheter.

Men hvor meget mindre behøver ikke den troende sjel å frykte for Jesus, da den troende jo vet, at den er gjenstand for en vedvarende kjærlighet og nåde. Byrden kan nok i lengden bli for tung for et menneske, et menneskes kjærlighet kan ta ende; - men Jesu kjærlighet forblir alltid uforandret.

5. Nå går jeg bort til Ham som har sendt meg. Og ingen av dere spør meg: Hvor går du hen? 6. Men fordi jeg har sagt dere dette, har sorg fylt deres hjerte. 7. Men jeg sier dere sannheten: Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende Ham til dere. 8. Og når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: 9. Om synd, fordi de ikke tror på meg. 10. om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger. 11. Om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt. 12. Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. 13. Men når Han kommer, sannhetens Ånd, skal Han veilede dere til hele sannheten. For Han skal ikke tale av seg selv, men det Han hører, skal Han tale, og de kommende ting skal Han forkynne. 14. Han skal herliggjøre meg, for Han skal ta av mitt og forkynne det for dere. 15. Alt det som Faderen har, er mitt. Derfor sa jeg at Han tar av mitt og forkynner for dere. Joh. 16, 5 - 15

Her gjør Jesus igjen ende på enhver tanke vi måtte gjøre oss om noen rangsforskjell i guddommen (v.15a).

Sønnen tok på seg en tjenerskikkelse, og gjorde seg som sådan ringere, men uten på noen som helst måte å være det, som Gud. Han hadde alltid alle rettigheter (Joh. 11,42), og var Herren endog som spedbarn (Luk. 2,11).

At Faderen sender Sønnen, og Ånden sendes av Sønnen, betegner ikke noe herre-tjener forhold, hvor den ene må gå på den andres befaling, men de står alle «på spranget» (Luk. 22,15), for å utføre sin gjerning. Det er bare én ting som «tvinger» Gud, og det er kjærligheten, Hans kjærlighet, som den også tvinger den som har samfunn med Hans Ånd (2 Kor. 5,14). Din frelsessak er m.a.o. en hjertesak for Gud.
Se på alt det Gud har gjort, alt for at du skulle bli frelst. «Glem ikke alle Hans velgjerninger, Han som forlater deg all din misgjerning» osv. (Slm. 103).

Det er en lei tendens i kristelig sammenheng å være langt mer opptatt med de gjerninger «vi skal gjøre for Ham,» enn de gjerninger Han har gjort for oss, og resultatet, både i den enkeltes liv og i menigheten blir deretter. Men det ikke Hans kjærlighet (som du får skue inn i), tvinger deg til, er uten gagn! (1 Kor. 13).

Disiplene var sorgfulle, leser vi, fordi Jesus hadde sagt dem at Han skulle gå bort, rykkes bort ved lidelse, menneskers urettferdighet og død. Og da tenkte disiplene: Vi blir alene igjen.
Hvor ofte har ikke også vi tenkt - p.g.a. vår vantro, - at vi er forlatt?
Men Ånden kommer, sier Han, min Ånd i mitt sted - dere ser meg ikke lenger legemlig, med deres legemlige øyne, men jeg er dere nærmere enn noen gang - i deres hjerte! Og ikke på den måte, som med et menneske du elsker, og på en måte bærer i ditt hjerte, men Han tar bolig i sine troendes hjerter. Tror du dette Hans ord, så vet du at du ikke er alene.

Og, Han skal veilede deg, ved denne sin Ånd (v.13), til hele sannheten. Hvilket løfte!

Når du går til Guds ord, og setter deg ned med det, som det heter, så tenk ikke at du skal «knekke nøtter.» Det er i virkeligheten ikke mulig, du kan ikke fravriste Gud én eneste hemmelighet. Det er tvert imot et farlig prosjekt å gi seg ut på, og en slitsom måte å lese Bibelen på, og det eneste du i tilfelle oppnår er et egenprodusert «lys» i forstanden, som gjør deg til en pest og en plage for visse, og en avgud for andre. Noe redskap til velsignelse i Guds hånd blir du ikke. Nei, sett deg ned på Hans løfte - om jeg synes jeg får noe spesielt i dag eller ikke, så har jeg det løfte over min lesning, hørelse, ja over hele mitt liv, at du skal veilede meg til hele sannheten, og bevare meg i den.

Jesus var, og er fremdeles i dag, en pest og en plage, for visse, men av helt andre årsaker. Man blir urolig av å ha Ham i nærheten, og man kommer likesom ikke tilrette med Ham. Skal man ha fred og ro, så må Han bort.

Derfor kom de ut mot Ham, - selve fredsfyrsten, den eneste på jord som virkelig har fred, og er fred, og den eneste som gir sann fred, - med sverd og stokker.
Løsningen på dette gir Jesus oss i teksten her: «Denne verdens fyrste er dømt» (v.11). Åndens vitnesbyrd i deres hjerte, som har djevelen til far (oss alle i utgangspunktet), løgnens barn, som ikke kjenner Sannheten, er altså dom. Vi ser det ganske så utbredt i dagens forkynnelse og kristelige virksomhet, at man går inn i «Guds rike» uten å kjenne noe til denne dom, dvs. uten Åndens vitnesbyrd.

Vi har en fin beskrivelse av denne Åndens virksomhet i Ap.gj. 2,37: «Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet.» Kjenner du til dette stikket? Det er da så visst heller ikke noen engangsforeteelse i en troendes hjerte. De ble ved apostelens vitnesbyrd klar over sin synd og dermed sin dom. For den som har syndet skal dø - det visste jøden.

Hos disse ser vi den velsignede reaksjon - de bøyer seg for dommen i sitt hjerte, den som har sin grunn i Ordets forkynnelse, og spør: «Hva skal vi gjøre, brødre?» Som jøder, lovens folk, kunne de jo ikke forstå at det hadde med noe annet å bestille, enn hva de skulle gjøre. Og så får apostelen mulighet til å peke på Veien, den nye pakt i Hans blod: «Omvend dere,» hvilket i dette tilfelle vil si - «tenk ikke sånn» (Jes. 55,7 - 9), - og videre, forkynnes nådeveien alene - «og la dere døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave» (v.38).
Hva synd var det Ånden overbeviste dem om? En hadde ikke kommet langt med å tale om synd mot de ytre bud i loven, overfor «rettferdige» jøder, men Ånden peker gjennom Peters forkynnelse direkte på deres synd - «Dere har ikke trodd på Ham som Gud har sendt. Dere har ved det gjort Gud til en løgner og forkastet Hans vei og vilje - og det dere som vil være rettferdige for Ham! Dette er helt i samsvar med Jesu vitnesbyrd om Åndens gjerning i teksten vår (v.9).

Og så et tredje vitnesbyrd om Åndens gjerning, som har løst mang en sjel ut av lovtrelldom: «Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger» (v.10). Hvilken underlig rettferdighet! Jeg tenkte jo at det måtte være tale om en rettferdighet i meg, i mitt liv. For, skal jeg bli frelst ved rettferdighet, så må den da finnes i meg!
Men her leser jeg om en rettferdighet som ikke har noe med meg å gjøre! En annens rettferdighet! Kan det være mulig?
Jeg leser jo det samme i Rom. 5,19: «...så skal også de mange stå som rettferdige,» ja det er jo målet, men hvordan? «- ved den enes lydighet.»
Sto det ikke også noe om det allerede hos profeten Jeremia? Jo visst, her er det: «...og dette er det navn Han skal kalles med: Herren vår rettferdighet» (Jer. 33,16). Du spør: Er det mulig for meg, sånn som jeg nå engang er, å bli frelst? - og så hører du her at Gud bærer navnet - vår rettferdighet!
Jeg spør igjen: Er det mulig? Ja, skal du tro Ordet, og ikke din tanke, fornuft og følelse, så er det jo nettopp sånn det er. «Fordi jeg går til Faderen» (v.10), det er vår rettferdighet for Gud. Det vil altså si, at vår rettferdighet for Gud er Guds rettferdighet, noe som da innebærer, at vi i dette har Guds rettferdighet innfor Gud.
Derfor kan også siste del av 2 Kor. 5,21, oversettes slik (og blir det også bl.a. i dansk overs.),: «...for at vi i Ham skal bli Guds rettferdighet.»

Dette er Guds gave til deg, menneske! Du skulle vel ha grunn til å gå fra denne lesningen nå, med takk i hjerte og sinn, om du holder Ordet opp imot alle egne, og alle åndsmakters anklager.

Én er deres lærer (veileder), Messias. Mt. 23, 10

Hos oss mennesker – de fleste av oss - er det en inngrodd tilbøyelighet til å akte på menneskers ord og til å være avhengig av dem på en uriktig måte.
Jeg har kjent kristne, som på en høyst usunn og for deres sjels velferd betenkelig måte har hengt ved predikantenes munn, - har tatt all sin dom eller trøst fra deres ord og har vært høyt oppe på "forklarelsens" tinder eller dypt nede i forsakthetens sump, ikke på grunn av noen indre overbevisning, som var fremkalt ved Guds ord og ved Åndens veiledning, men bare ved lyden av predikantens tale.

Det er betenkelig å "forlate seg på mennesker." Også av den grunn, at det dessverre hender undertiden, at de som har navn av å være samfunnets lærere og er det, ikke fortjener den tillit, man viser dem.

Det er en falsk selvstendighet, som ikke vil ta imot noen lærdom, og som i sin utidige iver kaster bort både det gode og det onde, bare fordi det kommer fra andre. For de forskjellige nådegaver som Gud har utstyrt menigheten med, er bestemt til, at vi skal veilede hverandre med dem.

Men det er likeså farlig og forkastelig, når man kritikkløst tar imot alt som kommer fra en prekestol eller et kateter. Jødene i Berøa roses, for de – da Paulus hadde talt til dem – "gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt" (Ap.gj. 17,11).
Hvert menneske har selv ansvaret for sitt liv og sin sjel. La ikke noe og ingen trede mellom oss og Gud, mellom vår sjel og den veiledning som Guds Ånd og Bibelens lærdommer gir oss.

Å lovsynge er ikke noe annet enn å erkjenne de mottatte goder.