Forløsning!
Av Chr. Møller
I Ham har vi forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse. Ef.
1, 7
Forløsning – hvilket uendelig betydningsfullt ord!
Hvor forferdelig å være et menneske, om dette dyrebare ord eller dets
innhold ikke var til for oss syndere! Vi var da nedstøtte i fortvilelsens
håpløse avgrunn; - det lyste da ikke noe glimt av håp i våre jordiske
lidelsers mørke; - for enden på disse var da bare begynnelsen til evige
kvaler. Vi var da under våre synders dom, under Guds evige vrede og
forbannelse uten noen mulighet til å unngå de evige redsler.
Å, hvor derfor ordet forløsning er dyrebart og umistelig! Det
inneholder syndenes forlatelse, rettferdighet, barnerett og arverett hos
Gud; - det skinner som en velsignet stjerne igjennom all jordelivets tåke,
usselhet og gjenvordigheter; - det lar oss øyne en evig salighets klare
dag igjennom alle jordiske lidelsers mørke natt.
Om nøden er nokså hard, skinner likevel ordet forløsning gjennom
mørket som en salig morgenrøde. Det er en grunnpilar for tro, håp og
tålmodighet og en kilde til kjærlighet og styrke.
Gud være da evig lov og pris for et slikt ord!
Det er så rikelig innflettet i vårt Nye Testamente at vi vel neppe kan
regne opp alle de steder som handler om dette for syndere så salige emne.
Les: Hos. 13,14. Gal. 4,4. Ef. 1,11-12. Kol. 1,14.
Til toppen
Guds nåde, åpenbart
i Kristus!
Av J. Gjør
For av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. For loven
ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har
noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, Han har
forklaret Ham. Joh. 1, 16-18
(Forts. fra forrige nr.).
"Den som tørster, han komme til meg og drikke!"
roper Han ennå. Og det første beger som Han rekker, er syndsforlatelsens
og den uforskyldte rettferdiggjørelses beger, for "vi rettferdiggjøres
uforskyldt ved den forløsning som er i Kristus Jesus."
Men det er bare det første beger, den første gave av nådens fylde. Den har
mer å gi; - Johannes taler jo om nåde over nåde. Den annen gave er den nye
kjærlighet, som Han vekker i sin disippels bryst.
Akk hva er vårt liv, hvis vi ikke også får den gave! Er det ikke
kjærlighet som er livets innhold og fylde? Derfor er det så tomt i verden,
så fattig midt i all jordisk overflod, fordi det er så lite av kjærlighet.
Og derfor er det ingen kraft til å kjempe, ingen kraft til å lide, enn si
glede midt i lidelsen, fordi det ikke er noen kjærlighet.
Men får du tro på Hans kjærlighet, tro at Han kjennes ved deg, så våkner
det nye liv i ditt indre, det bryter frem som av de dype grunner; - du kan
ikke annet, du må elske Ham igjen, Ham og alt det som Hans er.
Loven byder oss å elske Gud og å elske vår neste, og den truer med sine
dommer, hvis vi ikke gjør det, men den har ingen kraft til å virke det den
byder. Det er en fruktesløs kamp. Men kjærligheten frigjør den bundne. Den
skriver lovens bud inn i hjertet og driver ham frem innenfra; - han kan
ikke annet, han må tjene den Herre, som har elsket ham inntil døden. Da
blir det en kamp mellom nytt og gammelt, for det gamle menneske er ikke
dødt. Men kampen er ikke håpløs slik som før, for kjærlighetens kraft er
jo ikke vår egen, men Hans som skapte det nye liv.
Nei, livet er ikke håpløst, om det enn går igjennom kamp og trengsel, når
vi får føre det under Hans nådes lys. Nettopp i kampen og under korset
skal den kristne få gjøre bestandig nye erfaringer om sannheten av
Johannes’ ord om nåde over nåde.
Hvor mye motsigelse har det da ikke funnet i verden dette evangelium om
Guds nådes åpenbaring i Kristus! Det er jøder et anstøt og grekere en
dårskap, sier Paulus, og hans ord har stadfestet seg gjennom alle tider.
Det er heller ikke underlig, at så er tilfellet, vi kjenner det av egen
erfaring. Vi kjenner den jødiske, egenrettferdighetens, motsigelse. Vår
rettskafne, plettfrie vandel, vår naturlige religiøsitet og våre
gjerninger – det gjelder jo alt sammen ikke noe, kommer oss aldeles ikke
til inntekt; - den milde Jesus slår en strek over det hele og regner oss i
klasse med tollere og skjøger. Den enes gode gjerninger og den annens
grove overtredelser veier like mye eller like lite; - bare uforskyldt nåde
kan frelse dem begge. Sannelig, det vekker nok motsigelse til alle tider!
Og vårt hjerte er fanget i denne egenrettferdighetens betraktning – selv
lenge etter at nådens lys jo er gått opp for oss!
Grip i ditt eget hjerte! Hvorfor er du ikke alltid glad og lykkelig ved
den frie nåde? Hvorfor er du meget mer så nedtrykt og mismodig? Er det
ikke, fordi du ikke kan la forløsningen i Kristus, den uforskyldte nåde,
være nok til din frelse, men du mener, du må komme Ham til hjelp med din
egen lydighet og din seier i striden? Hvor sent vi da lærer vår sanne
tilstand å kjenne, at vi ikke formår noe, og hvor skylder vi ikke Gud takk
for Hans langmodighet, at Han ikke for lenge siden er blitt trett av å
oppdra oss for sitt rike!
Men heller ikke grekernes innvending er forstummet; - også i våre dager er
det "vise og forstandige," for hvem åpenbaringen i Kristus er idel
dårskap. Mange av dem erkjenner villig, at det er et skjønt bilde som
lyser dem i møte der, og de kan ofte ikke finne sterke nok ord til å
uttrykke sin beundring for det menneske Jesus fra Nasaret, for Hans
persons renhet og Hans tankers høyhet og den verdenshistoriske betydning
av Hans verk, - men at det er en Gudsåpenbaring, og at Han er Gud,
det er idel dårskap for dem. At Gud lever et menneskeliv, at Gud lider og
dør, det er for dem så umulige tanker, at de heller foretrekker det
fullstendigste mørke fremfor et slikt lys; - heller vil de famle om i
blinde og likefrem tilstå, at om Gud og de åndelige ting kan et menneske
ikke vite noe.
Og dog er det klart en stor selvmotsigelse å prise Jesu menneskelige
storhet og renhet og fornekte Hans guddom. For dersom Han virkelig ikke
var Gud, da måtte Han jo være hildet i et selvbedrag og en selvopphøyelse,
som alle storhetsdrømmer i verden bare var for barneverk å regne imot, og
det ble ikke noe tilbake verken av renheten eller storheten.
Men det gjør ikke noe for den som ikke vil tro Ham; - ingen
fornuftsgrunner fører den vantro tilbake til troen. Men forferdelig er det
å tenke, at det er nådens største forherligelse, kjærlighetens sterkeste
ytring, som er dårskapens toppunkt for dem. Det som vi bøyer våre kne for
i tilbedelse og i den inderligste takknemlighet, det vender de seg bort
fra i avsky. Hvor er vårt hjerte dog ondt! Hvor sterkt selvgodhetens
fengsel dog er, hvor godt dets porter slutter seg og holder på sitt bytte,
hva enten det nå er egenrettferdigheten som holder vakt, eller det er
denne overvettes forstandighet!
Det er bare én nøkkel som kan åpne dets dører, og det er trangen til Gud,
når den omsider får komme til orde i vårt hjerte; - da faller det et annet
lys over åpenbaringen i Kristus, ja over korset på Golgata, og mennesket
får en anelse om, at Han alene kan gi oss det som vi dypest trenger.
Hvor må vi ikke be, at Gud vil velsigne vitnesbyrdet, velsigne sin
åpenbaring, at mørket ikke skal få makt iblant oss, men overvinnes av
lyset!
Men vi som tror på åpenbaringens lys, vi som øser av nådens fylde, vi vil
prise og takke Gud, fordi vi ikke skal behøve å famle i blinde her nede,
fordi vi har funnet den ledende tråd, Guds samfunns tråd, som var tapt. Vi
vet hvor vi er kommet fra, vi vet hvor vi går hen – gjennom de skiftende
tider, gjennom sorg og glede, gjennom møye og hvile, ja gjennom døden; for
åpenbaringen i Kristus er vårt lys, og nåden og sannheten er kommet ved
Ham. Amen.
Til toppen
De halte går!
Av Lorenz Chr. Rezius
Les: Mt. 11, 2 – 10
Jesus gjør at de halte går.
Vi kalles halte i åndelig forstand, når vårt sinn er ustadig, når vi søker
å dele vårt hjerte mellom Gud og andre ting. Således når man vil tjene Gud
med å holde seg til kirken og sakramentene, med å lese bønner og salmer
til en tid, men til en annen tjene verden og sitt eget fordervede kjød.
Slik søker man å tjene to herrer på en gang, som om Kristus kunne stemme
med Belial.
Ved det kan mennesket selv aldri befinne seg vel; - frelseren lar seg
heller ikke nøye med slik tjeneste, for Han vil ha hele hjertet.
Slike halte og krøplinger er det den kjære sjelelege Jesus tar seg av, og
viser dem først den falskhet som er i deres hjerter, slik at de skammer
seg og bedrøves over det. Når da den åndelig halte blir riktig forlegen
over sin tilstand, og roper til Jesus om hjelp i sin nød, så inngyter Han
sin søte kjærlighet i hjertet, som synderen blir så inntatt av, at han
slipper alt annet, og ikke vil vite noe uten Jesus Kristus, og Ham
korsfestet.
Hans kjærlighet tvinger ham, og gir ham styrke til å forsake både verden
og seg selv. Nå kan verken verdens vennskap eller hat, verken berømmelse
eller bespottelse, verken vinning eller tap i det timelige dra en slik
sjel bort fra Ham som har elsket den inntil døden.
Den akter alt annet for skarn og skade imot den lykksalighet, å vinne
Kristus og finnes i Ham, å holde seg til Ham, tjene Ham med full troskap
og leve bare for Ham.
Til toppen
Det er fullbrakt!
Av N. J. Laache
Da Jesus hadde fått vineddiken, sa Han: Det er fullbrakt! Og Han bøyde
sitt hode og oppgav sin ånd.
Joh. 19, 30
Det er fortalt om en prest som var forfremmet og skulle forlate den
menighet han hadde hatt til nå, at han ved avskjeden med hver enkelt la
ham på hjerte: - å inntil dødens siste stund, komme Jesu ord på korset i
hu: "Det er fullbrakt!"
Likesom denne Herrens tjener ønsket å trykke dette frelserens seiersord
uutslettelig inn i hvert hjerte til liv i døden, slik skulle jeg inderlig
ønske å legge dette samme ord i alle mine leseres hjerte. Den som ved Den
Hellige Ånds nåde kan holde dette ord fast med troende sjel like inn i
døden og således vandre bort fra denne verden, han dør ikke, men går hjem
til det evige liv.
I denne hensikt vil vi altså betrakte vår tekst og se
1. Hva som er fullbrakt,
2. Hva det vil si, at det er fullbrakt.
Del 1
Alt det som er skrevet om den frelser som skulle komme,
om Hans lidelse og lydighet, eller, hva som er det samme, alt det som
skulle til, for at verdens synd skulle sones, nemlig: å smake døden fullt
ut for alle, og å oppfylle Guds lov og fullføre all rettferdighet for
alle, dette er det som er fullbrakt.
Djevelen hadde fått herredømme over mennesket, vi lå alle fanget under
hans makt og velde. Da forbarmet Gud seg over oss i sin evige kjærlighet
og lovte, at "kvinnens ætt skulle knuse slangens hode" (1 Mos. 3,15): - et
menneske skulle fødes og tilintetgjøre djevelens makt, men slangen skulle
såre Hans hæl, dvs., forløsningsgjerningen skulle koste lidelse og smerte.
Om det har profetene videre talt. Guds Ånd, profetiens Ånd har ved Moses,
Samuel, David, Jesaja, Sakarias og de andre profeter på mange måter vist
oss, at Kristus skulle lide og fullføre sin frelsergjerning gjennom
blodsutgytelse og død.
Det er for det første en mangfoldighet av klare ord og tydelige utsagn om
Hans lidelse: Han skal være foraktet, forhånet og spottet. Han skal føres
til slaktebenken som et lam, som bærer verdens synd. Han skal omringes av
onde, som gjennomborer Hans hender og føtter, vrenger munnen mot Ham og
kaster lodd om Hans kjortel. Han skal tørste, så Hans tunge henger ved
Hans gommer, og drikke eddik og galle. Han skal gi sitt liv til et
skyldoffer under den dypeste dødsangst, ropende: "Min Gud, min Gud,
hvorfor har du forlatt meg?" Han ble regnet blant overtredere - Han som
bar manges synd og Han uttømte sin sjel til døden idet Han led for
overtredere.
- For det annet har vi en dobbelt rekke forbilder på den lidende Messias,
nemlig dels i enkelte historiske personligheter blant Guds folk som Josef,
David, Jeremia, Daniel og mange andre, dels i en flerhet av institusjoner
og embeter hos det gamle Guds folk, som det alle sammen er knyttet
ofringer med død og blodsutgytelse til.
Hvorfor skulle offerdyrenes liv tas? – hvorfor deres blod utgytes? –
hvorfor deres legemer og især de edleste deler av det brennes opp? Det som
forutsies ved dette er nå fullbrakt!
Fordi mennesket har syndet, må det lide staff. Da Adam overtrådte Guds
bud, måtte det skje som Gud hadde sagt: "- synden kom inn i verden ved ett
menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til
alle mennesker, fordi de syndet alle" (Rom. 5,12).
Vi hadde fortjent å utelukkes fra Gud og overgis under Hans vrede til evig
fortapelse; - for "syndens lønn er døden." (Rom. 6,23). Men Gud hadde
etter sin viljes behagelighet besluttet, at Hans enbårne Sønn skulle bli
menneske og smake døden for alle. Den rettferdige skulle lide for de
urettferdige, den som ikke visste av synd, skulle bli gjort til synd for
oss, straffen skulle legges på Ham, for at vi skulle ha fred og få legedom
ved Hans sår.
Men ikke dette alene. Om straffen for våre overtredelser var lidd, så lå
det fremdeles på oss å holde Guds lov, og til det var vi rent udyktige.
Skulle vi da frelses, så måtte Han også gjøre dette for oss. Han skulle
altså også ofre lydighet, en fullkommen lydighet på våre vegne.
Derfor tok Han på seg å oppfylle all rettferdighet og ble, selv om Han var
lovens Herre, loven underdanig i alt. Han ble omskåret og bøyde seg som
barn lydig under sine jordiske foreldre. Han fantes allesteds i det som
var Hans himmelske fars, ja Faderens vilje var Hans mat, enda denne vilje
var, at Han skulle dø korsets død.
Som Han fullkomment led all syndens straff og aldri avvek et eneste
fjed fra smertesveien som Han skulle gå, slik har Han fullkomment oppfylt
all rettferdighet og har aldri veket av fra den fullkomne lydighet imot
Faderen, selv ikke, da Han kjempende i dødsangst og blodig sved i
Getsemane ba: "Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi!" I den
dypeste, inderligste lydighet sier Han: "Men ikke som jeg vil, bare som du
vil."
Dette er det altså som er fullbrakt, da Jesus uttaler disse ord på
korset. Hva vi har fortjent å lide, har Han lidd, hva vi
er skyldige å gjøre, har Han gjort!
Døden har Han smakt for alle. Hva Gud i sitt råd fra evighet av hadde
besluttet å skulle skje til soning for verdens synd og forut latt forkynne
ved sine hellige profeter fra verdens begynnelse; - det som skulle lides,
og det som skulle gjøres, hva frelseren i sin fornedrelse skulle arbeide
og utstå, bære og tåle, dette er det altså, Han her sier om: "Det
er fullbrakt!"
Til toppen
Alt dette er av Gud!
Av Tom Eftevand
"Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke
tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen."
(2 Kor 5, 19)
Forlikt med Gud! Er det ord av verdi for deg? Hvilken verdi har det om
det er slik eller ikke?
Samfunn med Gud… En åpen himmelport.. Tilgitte synder.. At Gud ikke
tilregner deg en eneste synd...
Kanskje dette til i dag ikke har hatt noen verdi for deg. Det er nærmest
likegyldig.
Vet du hva påskens budskap i virkeligheten er? Dette er ikke likegyldig
for Gud! Frelse er Guds verk! - Det som ikke oppkom i noe menneskes
hjerte..
Det var Hans inderlige nød, at du og jeg måtte få del i livssamfunnet med
Ham. Og skulle det kunne skje, så måtte Han gjøre det i Kristus. Det er
hva ordet sier. Han visste alvoret! Så visste Han hva det innebar å
være fortapt, og hva som kunne redde oss fra det…
Det var Gud som i Kristus… Ingenting annet var mulig!
For oss "spiller det ingen rolle" om det er slik eller slik, - vi er
ikke så nøye på det. Vi skjønner ikke at det er så alvorlig for Gud
heller. Men det er så stort alvor, at Han hadde ikke noe annet valg. Har
du lagt merke til Jesu ord til disiplene; "Fra den tid begynte Jesus å
gjøre det klart for sine disipler at Han måtte dra til Jerusalem,
…" (Mt. 16, 21). Hør Jesu ord i Getsemane; "Far, er det mulig, så la denne
kalk gå meg forbi…" (Mt.26,39).
Men det var umulig!
Allerede for Abraham ønsket Han å vise oss dette, da Han ba Abraham å
gå den tunge vei, og ofre sin egen sønn. Hvilken nød som da oppstod i
Abrahams hjerte; - hans elskede sønn, - sin eneste.. For Abraham ble nøden
avbrutt av Guds stemme som fortalte at han kunne la et lam ta Isaks plass,
og dø i hans sted. Men over Golgata kom det ingen slik røst. Da Jesus hang
på korsets tre, kom røsten fra Jesus Kristus: Min Gud, min Gud, hvorfor
har du forlatt meg!
Å du store kjærleiks under:
Gud ein syndar elska kan.
Men Guds faderkjærleik grundar
ut for oss ein frelsesveg.
For så sårt hans hjarta stundar
til å få oss heim til seg.
Derfor må Guds son for oss
Som ein syndar på sin kross
smaka dødens stride stunder,
Å du store kjærleiks under.
Så er det evig sannhet: "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham
for oss alle, hvordan skulle Han kunne annet enn å gi oss alle ting med
Ham?" (Rom 8,32).
Se Guds kjærlighet til deg; - for å kunne gi deg - alt - med Kristus.
Deg! – hvem du enn er, - hva du enn har gjort, - Gi deg – som
en gave, - uforskyldt, - for intet.
I Kristus! – for Jesu skyld, - for blodets skyld. Alle ting! -
Himmel og salighet, frelse, evig liv, syndenes forlatelse, barnekår hos
Gud. Det var Gud som i Kristus… forlikte… ikke tilregner dine
overtredelser..
Så la Ham også få legge dette ordet om forlikelsen ned i ditt
hjerte, gjennom sitt eget løfte: " Også dere, som før var fremmede og
fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, har Gud nå forlikt
med seg selv ved Hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram
hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn." (Kol 1,21-22).
Alt dette er nådens gave i Kristus. Tro det, - og du ærer Ham!
Avslå dette, - og du forakter Ham. Grip det i tro, - og du akter Ham høyt.
Skyv det fra deg i vantro, - og du unndrar deg til fortapelse.
(Hebr.10,39) – men vær ikke blant dem, for Han døde for deg. – så
tro det, til sjelens frelse!
Til toppen
Sitat
Av M. Luther
Lukas kapittel 24, 45 sier: Da åpnet Han deres forstand, så de kunne
forstå Skriftene." Han lukket ikke opp Skriften, men forstanden. For
Skriften er åpen, men våre øyne er ikke åpne. M. Luther
Til toppen
Åndens sverd
Av Ukjent forf.
I kampen mot Satan og hans åndehær både i himmelrommet og blant denne
verdens herrer, ber Paulus oss om å være rustet. Vi må ikke ha noen
sårbare punkter, men ha Guds fulle rustning på oss. En av rustningsdelene,
- kanskje den viktigste av dem alle - kalte han: Åndens sverd. Og han utla
dette slik: «Åndens sverd som er Guds ord.» (Ef. 6, 17).
Det er viktig å ha en kledning som kan tåle hogg. Skjoldet og brynjen
er nødvendige deler av rustningen. Men det er også riktig som Kaj Munk sa:
«Åndens kamp vinnes ikke gjennom forsvar - det må angrep til.» Med sverdet
- Guds eget ord - skal vi gå til angrep mot den gamle slange når han
skyter ut sine gloende piler.
En avdød Herrens kjempe forteller om et ungdomsminne da han var sammen
med Per Nordsletten. Han våknet en morgen ved at Per satt borte ved
vinduet og leste høyt av Bibelen. Den unge mannen kunne ikke skjule sin
overraskelse, men Per ga ham snart forklaringen. «I natt har djevelen
holdt meg våken, og plaget meg med alle slags stygge drømmer,» sa han.
«Jeg siterte skriftsteder for ham, men han sa det sto ikke slik. Da måtte
jeg si det til ham: Bare vent til det blir lyst, så jeg kan stå opp og
lese for deg. Nå sitter jeg her og leser høyt for djevelen.»
«Det står skrevet,» sa vår frelser til fristeren. Heller ikke du har
noe bedre middel enn Åndens sverd når fristelsen møter deg.
Til toppen
Han kommer!
Av Martin Luther
Du kommer ikke til Ham og henter Ham. Han er altfor høy for deg og for
langt borte til at du ved din egen møye og arbeid skulle nå Ham. Du kan
ikke rose deg av at du ved din egen fortjeneste og verdighet har brakt Ham
ned til deg. Nei, kjære menneske, all egen fortjeneste og verdighet settes
her til side. På din side er det intet annet enn bare uverdighet og mangel
på fortjeneste, og på Hans side er bare nåde og barmhjertighet. Gud må
legge den første stein og begynne i deg slik at du søker og kaller på Ham.
Han er allerede til stede når du begynner å søke Ham. Er Han ikke der, så
er alt det du begynner på, intet annet enn synd, og jo helligere
gjerninger du foretar deg, jo større synd begår du, og du blir en
forstokket synder.
Til toppen
Langfredag
Av O. Handegaard
Les: Luk. 22, 39 – 23, 46
Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han
båret. Men vi aktet Ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men Han
ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen
lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.
Jes. 53, 4 - 5
Nå kan vi med frimodighet trede frem for Guds nådestol, ettersom vår
frelser med engstelse har trådt frem for Guds rettferdighets domstol.
Vi har vel bedrøvelse over våre synder, skjelver og bever for våre
overtredelser og frykter for Guds brennende vrede over synden; - men
ettersom vår frelser selv var bedrøvet inntil døden, så er vår bedrøvelse
ikke til døden, men til salighet. Ettersom den himmelske Far var taus
overfor sin kjære Sønns bedrøvelse og lidelse, er det nå i grunnen ingen
bedrøvelse og lidelse for dem som er i Kristus og hviler i Ham alene.
Enhver botferdig og angrende sjel bør være glad og synge med fryd og takke
og prise det dyrebare Guds Lam som bar og tok bort all vår synd, nød og
skam.
Hvorfor skal vi nå frykte for forskrekkelsens konge, døden, når vår
frelser tok all dens forskrekkelse på seg? Gikk Han med bedrøvelse til sin
død, ettersom Han måtte ta imot all dødens gift og smerte, så kan vi med
glede gå til vår død, ettersom den nå verken har gift eller brodd.
Disiplene sov, da Jesus stred med døden, og kunne ikke våke en time med
Ham; - men Jesus stred og vant seier over døden, derfor er nå døden for
Guds barn bare en søvn. Den makt og forskrekkelse som følger med døden, er
av Kristus oppslukt til seier.
La det være, at min sjel ved kors og trengsel må være bedrøvet inntil
døden, enten i henseende til korsets bitterhet, som må lignes med døden,
eller i henseende til korset langvarighet, at det holder ved inntil døden,
så har likevel vår frelsers bedrøvelse vunnet og skjenket oss slik indre
glede både ved den nærværende trøst i troen og den kommende i håpet, så vi
i all vår angst ikke finner noen angst.
Når loven truer, Guds vrede forferder, synden bedrøver, Satan, døden og
helvete stormer imot oss, da er Jesu lidelse og smerte en legedom for alle
syke og sårede, så man kan synge:
Kristi blod og rettferdighet,
Det er mitt smykke, min herlighet,
Dermed vil jeg for Gud bestå,
Når jeg til himmelen skal inngå.
Til toppen
Salighetshåp
Av A. Lavik
Det knekkede rør skal Han ikke knuse. Jes. 42, 3
Du sukker kanskje under store kamper, du er så elendig i dine egne
øyne. Jeg kan ikke angre, sier du, jeg kan ikke elske, ikke forsake. Jeg
ville gjerne være ydmyk og oppriktig, men mitt hjerte er så forvendt, jeg
kan ikke engang få gråte, hjertet er så forbrent av solen, ikke en tåre
kan jeg felle – jeg ville gjerne motta Jesus, men jeg formår ikke engang å
gå til Ham.
Men, kjære sjel, under alt dette har jo likevel Jesus fått tenne sin
lengsel i ditt hjerte; - du føler at du ligger bundet, men lengselen etter
frihet har Gud tent.
Denne tørst etter frihet, denne lengsel etter forløsning er begynnelsen
til den frelsende tro, som strekker seg ut etter Jesus. Det er en trøst
for deg, når du føler deg slik fortørret, uten vilje, uten lys i mørke og
sorg.
"Jeg elsker deg!" sier Jesus. Dette er det budskap som bringer deg lys i
mørket, hjelp i nøden.
"For deg lot jeg mitt hjerteblod rinne," sier din forløser, "og kan ikke
du komme til meg, så vil jeg komme til deg. Ved mitt dyre blod gir jeg deg
nåde, liv og fred."
Kan ikke dette bringe deg salighetshåp? Dette er det som skal falle som
balsam på det sårede hjerte, og når dette bud får tenne troen i hjertet,
blir det evig fred for deg.
En salig vei for syke, avmektige syndere; - men de rike har ikke behov for
legedom.
En slik forening mellom trangen i din sjel og det trøsterike budskap om
Jesu død løser dine lenker og gir deg friheten i Kristus. Når det legende
evangelium får forene seg med lengselen, kommer også tillit, så du får
overgi deg helt til Jesus og tro deg frelst på blodets regning. Hvilken
lykke å få tro seg frelst!
Du er kanskje mismodig, nedtrykt av syndens byrde. Jesus kommer og sier:
Jeg er din frelser, og du kan tro deg salig i denne stund. En salig stund,
om du så opp til offeret som er brakt for oss, og fikk liv ved det.
Dette er veien en fattig synder har lov å gå. For det heter: "Stå og se
Herrens frelse!"
Til toppen
Men nå er Kristus oppstått!
Av Einar Kristoffersen
12. Men når det blir forkynt om Kristus at Han er oppstått fra de døde,
hvordan kan da noen blant dere si at det ikke er noen oppstandelse fra de
døde? 13. Dersom det ikke er noen oppstandelse fra de døde, da er heller
ikke Kristus oppstått. 14. Men er Kristus ikke oppstått, da er vår
forkynnelse intet, og den tro dere har, er intet. 15. Da blir vi stående
som falske vitner om Gud. For vi har vitnet mot Gud at Han har oppreist
Kristus, noe Han altså ikke har gjort, dersom det er så at de døde ikke
oppstår. 16. For dersom de døde ikke oppstår, da er heller ikke Kristus
oppstått. 17. Men er ikke Kristus oppstått, da har dere en unyttig tro, og
da er dere ennå i deres synder. 18. Da er også de fortapt som er sovnet
inn i Kristus. 19. Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da
er vi de ynkverdigste av alle mennesker. 20. Men nå er Kristus oppstått
fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn. 21. For
ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse
kommet ved et menneske. 1 Kor. 15, 12 - 21
Det er dype sannheter vi står overfor her, - dype enkeltsannheter, som
sammen utgjør én sannhet; - nemlig sannheten om vår situasjon som
mennesker, og hvordan Gud, Han som skapte oss overmåte (såre) gode, som
det heter, har grepet inn.
Vi mennesker er så visst ikke såre gode lenger, - det vitner livet omkring
oss klart om, - ja, det roper denne sannhet til oss, og den som er
kommet inn i det sanne Guds lys med sitt liv, han erfarer denne sannheten
i sitt eget hjerte. Han erfarer det som Skrifter sier: «Synden kom inn i
verden ved et menneske.» Nå er det blitt mer enn noen ord i en bok; - han
erfarer det!
Og så kaster Guds ord lys over dødens gåte - hvorfor? – hvorfor døden?
- jo, det står videre i verset: «Døden på grunn av synden!» (Rom. 5,12).
Døden på grunn av synden! - derfor dør vi altså!
Døden er ikke en naturlig del av livet, som enkelte hedninger
hevder, - døden er en fiende av livet! - det motsatte! - og
på grunn av vår synd, så seirer den. Og som vi leste i teksten vår:
«- døden kom ved ett menneske,» - og den ble rakt mennesket av ham som
Jesus kaller «en drapsmann fra begynnelsen,» - og han «står ikke i
sannheten,» - «han er en løgner og løgnens far» (Joh. 8,44).
Løgnens far! - det vil m.a.o. si: Han som all løgn har sitt
utspring i.
Det var altså, hva mennesket tok imot, på den ulykksalige dagen, - løgnens
ord! - og det førte til død, på samme vis som sannhetens ord fører til
liv! - derfor heter det også, livets ord! Det fører livet
med seg, - som det står: «Han (Jesus) har tilintetgjort døden og ført liv
og uforgjengelighet frem i lyset ved evangeliet (2 Tim. 1,10), - ved
evangeliet!
Hvordan ble mennesket en synder, og hvordan kom døden inn i
menneskeslekten? - ved at det tok imot løgnens ord, vitner Skriften, - og
hvordan blir så mennesket legt og frelst igjen? - ved å ta imot sannhetens
ord, vitner den samme Skrift.
Det vi leser sammen er altså ikke hvilke som helst ord, - det er Guds
ord, sannhetens ord, direkte fra himmelen til oss! Den som tar imot
det og tror det, han blir frelst ved det, - men den som ikke tror det, og
støter det i fra seg, han «skal ikke se livet, men Guds vrede blir over
ham» (Joh. 3,36), sier Ordet.
Alle disse enkeltsannheter er samlet og åpenbart i den ene store
Sannhet, Jesus Kristus, - Han som sier: «Jeg er Sannheten!» (Joh.
14,6).
Hadde det virkelig gått opp for oss, hva løgnen - denne åndelige løgn, -
fører med seg, så hadde vi ikke unt oss rast eller ro, før vi eide full
visshet om, at vi hadde liv i Sønnen! - den berøver oss livet, det evige,
og senker oss ned i den evige fortapelse.
»Har Gud virkelig sagt?» - slik kommer han til oss også i dag. Rosenius
sier noe slikt som: «Eva, - så snart denne røsten av slangen, nådde hennes
øre, så skulle hun ha flyktet hals over hode, - flydd for sitt liv, bort
fra ham.» I stedet så gir hun seg altså i ordskifte med ham, og resultatet
kan vi bokstavelig talt, kjenne på kroppen hver eneste dag.
- Men det er mye verre, enn hva vi kjenner på kroppen; - noe vi blir klar
over, når øynene våre åpnes for de åndelig og evige konsekvenser av dette.
Like lite som en død kan bestemme seg for å riste døden av seg, og stå opp
til livet igjen, kan du og jeg fri oss selv ut av denne tilstand, vi er
kommet i. Derfor heter det også nettopp, at vi naturlig er døde i
synder og overtredelser (Ef. 2,1).
Men nå taler altså Guds ord underlig om dette her; - men først vil jeg
bare si noe kort til deg, som ikke har klart å «spise» det du har hørt til
nå: - du har et stort problem, - du står ikke i sannheten! - du må gjerne
rose deg av Kristus og kristendommen aldri så mye, det hjelper ikke, - og
tenk så på bakgrunn av det Rosenius sa om Eva, og hva hun burde ha gjort,
- tenk på hva som skjer i dag; - man er overhodet ikke redd for å sette
Guds ord under debatt, som det heter, - det ord som betyr liv eller
død for oss, - evig liv og evig død! - og dette skjer
fremfor alt i kristne kretser!
Det er her, hva gjelder Guds ords betydning for oss mennesker, at
gledesbudskapet kommer inn; - Guds ord taler underlig og åpenbarer noe
stort og herlig, idet det taler til noen mennesker her på jord, og sier
ikke: « - dere er døde i synder og overtredelser,» men «dere
var» (Ef. 2,1).
De er det ikke mer! - de er gått over fra døden til livet! (Joh. 5,24; 1
Joh. 3,14). - Her må du få nåde til å skille mellom hva du er i deg selv,
og hva du er i Kristus! Ved hva har dette skjedd? - jo, det sier Jakob oss
i sitt brev: «Etter sin vilje har Han født oss ved sannhets ord!»
(Jak. 1,18).
Hva er det for et sannhets ord? Det vet jo den som er født ved det, men vi
forvirres så snart og glir bort; - hør hva Paulus forkynner: «I Ham
(Jesus) har også dere - fått til innsegl Den Hellige Ånd, - da dere fikk
høre sannhetens ord,» - og så åpenbarer han, hva det er: «- evangeliet
om deres frelse!» (Ef. 1,13).
Altså Ordet om Jesu Kristi stedfortredende verk, - det er det
sannhets ord, ved hvilket Gud føder oss til sine barn; - ordet om korset!
Dette Jesu Kristi verk for oss, er det altavgjørende! - er ikke Hans
verk fullkomment, - altså: er ikke Han som levde og døde for oss, også
oppstått til livet for oss, - ja, så er vår tro, vår tilflukt til Ham,
aldeles forgjeves og unyttig, sier Paulus her; - da er vi fremdeles i våre
synder og dermed også i dødens grep, - ja, vi er de ynkverdigste av alle
mennesker (v.19).
Men så må du snu det hele om, og spørre: Hva om Kristus er
oppstått? - hva da med den som har tatt sin tilflukt til Ham? Jo, da er vi
absolutt ikke de ynkverdigste, men tvert imot de lykksaligste av
alle mennesker, - da er vi nemlig ikke i våre synder, da er de på korsets
tre og i Jesu grav, og døden med dem, - døden er oppslukt til seier, som
det heter (1 Kor. 15,54).
Og jeg spør deg, du som kaller deg en Jesu Kristi venn og troende: Hvor er
dine synder? - ifølge Ordet! Svarer du det samme som Ordet? - dvs.
tror du det?
Mine synder er naglet til korsets tre! - all min synd har fått sin
straff! - det er fortid! Den synd jeg kommer til å oppleve i
morgen, - den har allerede fått sin straff, den er allerede sonet for! Vi
er virkelig fri! - derfor så skylder vi ikke synden og denne verden noe, -
vi er kalt til å leve i Jesus og følge Ham, Han som er død og oppstanden
for oss! (2 Kor. 5,15), - for merk deg, hva Paulus sier i teksten her:
«Men nå er Kristus oppstått fra de døde» (v.20a).
Ingen behøver derfor fortapte å gå; - for Han som Johannes vitner dette
om: «Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også
for hele verdens» (1 Joh. 2,2), - Ham vitner Paulus om her: «Han er
oppstått fra de døde!» Altså, Gud har tatt imot det offer Jesus brakte for
oss, og viste det nettopp ved dette, at Han oppreiste Ham fra de døde.
Hvorfor skal du da gå fortapt! - når Han er både død og oppstanden
for deg? Ser du ikke Guds frelse, - sannhetsordet som Han gjenføder oss
ved? Det står iallfall rett foran deg, med utstrakte armer!
Men vi trenger å minnes Peters vitnesbyrd, - et vitnesbyrd av Den
Hellige Ånd: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe
annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst
ved» (Ap.gj. 4,12).
Altså, den som trår feil her, han kommer til å bære konsekvensene av det i
all evighet, og likeså den som "trår" rett!
Jesus, Jesus, Han alene,
Han er den som kan og vil!
Hva så andre enn vil mene,
Ham jeg trenger meg hen til.
Det er Ham, min sjel, du må
Ene, ene lite på!
Ham jeg også fast vil holde
Inntil hendene er kolde!
Til toppen
"Emmaussamtale"
Av Ludvig Harms
Å, tenk etter, at dere skal avlegge regnskap på dommens dag for hvert
unyttig ord som dere har talt! Betrakt de to disipler. De taler også med
hverandre underveis, og deres munn flyter over med hva deres hjerte er
fullt av.
Mennenes hjerter var fulle av Jesus, som de elsket, - av Jesus og Hans
hellige lidelse, - av Jesus og Hans bitre pine og Hans uskyldige død på
korset. De talte med hverandre om de begivenheter de hadde opplevd i
Jerusalem de siste dager. Mon da veien falt dem lang?
Elskede, under slike samtaler om Herren forsvinner timene som øyeblikk, og
slike timer er da ikke unyttig ødslet bort, men virker en blivende frukt,
en vedvarende velsignelse for sjelen, en frukt som også blir for
evigheten, når verden og dens forgjengelige lyst for lengst er forbi.
Til toppen
|