I Ham har vi forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse. Ef. 1, 7

For av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, Han har forklaret Ham. Joh. 1, 16-18

Hvor må vi ikke be, at Gud vil velsigne vitnesbyrdet, velsigne sin åpenbaring, at mørket ikke skal få makt iblant oss, men overvinnes av lyset!

Men vi som tror på åpenbaringens lys, vi som øser av nådens fylde, vi vil prise og takke Gud, fordi vi ikke skal behøve å famle i blinde her nede, fordi vi har funnet den ledende tråd, Guds samfunns tråd, som var tapt. Vi vet hvor vi er kommet fra, vi vet hvor vi går hen – gjennom de skiftende tider, gjennom sorg og glede, gjennom møye og hvile, ja gjennom døden; for åpenbaringen i Kristus er vårt lys, og nåden og sannheten er kommet ved Ham. Amen.

Jesus gjør at de halte går.
Vi kalles halte i åndelig forstand, når vårt sinn er ustadig, når vi søker å dele vårt hjerte mellom Gud og andre ting. Således når man vil tjene Gud med å holde seg til kirken og sakramentene, med å lese bønner og salmer til en tid, men til en annen tjene verden og sitt eget fordervede kjød. Slik søker man å tjene to herrer på en gang, som om Kristus kunne stemme med Belial.
Ved det kan mennesket selv aldri befinne seg vel; - frelseren lar seg heller ikke nøye med slik tjeneste, for Han vil ha hele hjertet.
Slike halte og krøplinger er det den kjære sjelelege Jesus tar seg av, og viser dem først den falskhet som er i deres hjerter, slik at de skammer seg og bedrøves over det. Når da den åndelig halte blir riktig forlegen over sin tilstand, og roper til Jesus om hjelp i sin nød, så inngyter Han sin søte kjærlighet i hjertet, som synderen blir så inntatt av, at han slipper alt annet, og ikke vil vite noe uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.
Hans kjærlighet tvinger ham, og gir ham styrke til å forsake både verden og seg selv. Nå kan verken verdens vennskap eller hat, verken berømmelse eller bespottelse, verken vinning eller tap i det timelige dra en slik sjel bort fra Ham som har elsket den inntil døden.

Den akter alt annet for skarn og skade imot den lykksalighet, å vinne Kristus og finnes i Ham, å holde seg til Ham, tjene Ham med full troskap og leve bare for Ham.

Det er fortalt om en prest som var forfremmet og skulle forlate den menighet han hadde hatt til nå, at han ved avskjeden med hver enkelt la ham på hjerte: - å inntil dødens siste stund, komme Jesu ord på korset i hu: "Det er fullbrakt!"
Likesom denne Herrens tjener ønsket å trykke dette frelserens seiersord uutslettelig inn i hvert hjerte til liv i døden, slik skulle jeg inderlig ønske å legge dette samme ord i alle mine leseres hjerte. Den som ved Den Hellige Ånds nåde kan holde dette ord fast med troende sjel like inn i døden og således vandre bort fra denne verden, han dør ikke, men går hjem til det evige liv.
I denne hensikt vil vi altså betrakte vår tekst og se
1. Hva som er fullbrakt,
2. Hva det vil si, at det er fullbrakt.

Som Han fullkomment led all syndens straff og aldri avvek et eneste fjed fra smertesveien som Han skulle gå, slik har Han fullkomment oppfylt all rettferdighet og har aldri veket av fra den fullkomne lydighet imot Faderen, selv ikke, da Han kjempende i dødsangst og blodig sved i Getsemane ba: "Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi!" I den dypeste, inderligste lydighet sier Han: "Men ikke som jeg vil, bare som du vil."

Dette er det altså som er fullbrakt, da Jesus uttaler disse ord på korset. Hva vi har fortjent å lide, har Han lidd, hva vi er skyldige å gjøre, har Han gjort!

Døden har Han smakt for alle. Hva Gud i sitt råd fra evighet av hadde besluttet å skulle skje til soning for verdens synd og forut latt forkynne ved sine hellige profeter fra verdens begynnelse; - det som skulle lides, og det som skulle gjøres, hva frelseren i sin fornedrelse skulle arbeide og utstå, bære og tåle, dette er det altså, Han her sier om: "Det er fullbrakt!"

Forlikt med Gud! Er det ord av verdi for deg? Hvilken verdi har det om det er slik eller ikke?
Samfunn med Gud… En åpen himmelport.. Tilgitte synder.. At Gud ikke tilregner deg en eneste synd...
Kanskje dette til i dag ikke har hatt noen verdi for deg. Det er nærmest likegyldig.

Vet du hva påskens budskap i virkeligheten er? Dette er ikke likegyldig for Gud! Frelse er Guds verk! - Det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte..
Det var Hans inderlige nød, at du og jeg måtte få del i livssamfunnet med Ham. Og skulle det kunne skje, så måtte Han gjøre det i Kristus. Det er hva ordet sier. Han visste alvoret! Så visste Han hva det innebar å være fortapt, og hva som kunne redde oss fra det…
Det var Gud som i Kristus… Ingenting annet var mulig!

For oss "spiller det ingen rolle" om det er slik eller slik, - vi er ikke så nøye på det. Vi skjønner ikke at det er så alvorlig for Gud heller. Men det er så stort alvor, at Han hadde ikke noe annet valg. Har du lagt merke til Jesu ord til disiplene; "Fra den tid begynte Jesus å gjøre det klart for sine disipler at Han måtte dra til Jerusalem, …" (Mt. 16, 21). Hør Jesu ord i Getsemane; "Far, er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi…" (Mt.26,39).
Men det var umulig!

Allerede for Abraham ønsket Han å vise oss dette, da Han ba Abraham å gå den tunge vei, og ofre sin egen sønn. Hvilken nød som da oppstod i Abrahams hjerte; - hans elskede sønn, - sin eneste.. For Abraham ble nøden avbrutt av Guds stemme som fortalte at han kunne la et lam ta Isaks plass, og dø i hans sted. Men over Golgata kom det ingen slik røst. Da Jesus hang på korsets tre, kom røsten fra Jesus Kristus: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!

Å du store kjærleiks under:
Gud ein syndar elska kan.
Men Guds faderkjærleik grundar
ut for oss ein frelsesveg.
For så sårt hans hjarta stundar
til å få oss heim til seg.
Derfor må Guds son for oss
Som ein syndar på sin kross
smaka dødens stride stunder,
Å du store kjærleiks under.

Så er det evig sannhet: "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skulle Han kunne annet enn å gi oss alle ting med Ham?" (Rom 8,32).

Se Guds kjærlighet til deg; - for å kunne gi deg - alt - med Kristus. Deg! – hvem du enn er, - hva du enn har gjort, - Gi deg – som en gave, - uforskyldt, - for intet.
I Kristus! – for Jesu skyld, - for blodets skyld. Alle ting! - Himmel og salighet, frelse, evig liv, syndenes forlatelse, barnekår hos Gud. Det var Gud som i Kristus… forlikte… ikke tilregner dine overtredelser..

Så la Ham også få legge dette ordet om forlikelsen ned i ditt hjerte, gjennom sitt eget løfte: " Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, har Gud nå forlikt med seg selv ved Hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn." (Kol 1,21-22).

Alt dette er nådens gave i Kristus. Tro det, - og du ærer Ham! Avslå dette, - og du forakter Ham. Grip det i tro, - og du akter Ham høyt.
Skyv det fra deg i vantro, - og du unndrar deg til fortapelse. (Hebr.10,39) – men vær ikke blant dem, for Han døde for deg. – så tro det, til sjelens frelse!

Lukas kapittel 24, 45 sier: Da åpnet Han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene." Han lukket ikke opp Skriften, men forstanden. For Skriften er åpen, men våre øyne er ikke åpne. M. Luther

I kampen mot Satan og hans åndehær både i himmelrommet og blant denne verdens herrer, ber Paulus oss om å være rustet. Vi må ikke ha noen sårbare punkter, men ha Guds fulle rustning på oss. En av rustningsdelene, - kanskje den viktigste av dem alle - kalte han: Åndens sverd. Og han utla dette slik: «Åndens sverd som er Guds ord.» (Ef. 6, 17).

Det er viktig å ha en kledning som kan tåle hogg. Skjoldet og brynjen er nødvendige deler av rustningen. Men det er også riktig som Kaj Munk sa: «Åndens kamp vinnes ikke gjennom forsvar - det må angrep til.» Med sverdet - Guds eget ord - skal vi gå til angrep mot den gamle slange når han skyter ut sine gloende piler.

En avdød Herrens kjempe forteller om et ungdomsminne da han var sammen med Per Nordsletten. Han våknet en morgen ved at Per satt borte ved vinduet og leste høyt av Bibelen. Den unge mannen kunne ikke skjule sin overraskelse, men Per ga ham snart forklaringen. «I natt har djevelen holdt meg våken, og plaget meg med alle slags stygge drømmer,» sa han. «Jeg siterte skriftsteder for ham, men han sa det sto ikke slik. Da måtte jeg si det til ham: Bare vent til det blir lyst, så jeg kan stå opp og lese for deg. Nå sitter jeg her og leser høyt for djevelen.»

«Det står skrevet,» sa vår frelser til fristeren. Heller ikke du har noe bedre middel enn Åndens sverd når fristelsen møter deg.

Du kommer ikke til Ham og henter Ham. Han er altfor høy for deg og for langt borte til at du ved din egen møye og arbeid skulle nå Ham. Du kan ikke rose deg av at du ved din egen fortjeneste og verdighet har brakt Ham ned til deg. Nei, kjære menneske, all egen fortjeneste og verdighet settes her til side. På din side er det intet annet enn bare uverdighet og mangel på fortjeneste, og på Hans side er bare nåde og barmhjertighet. Gud må legge den første stein og begynne i deg slik at du søker og kaller på Ham. Han er allerede til stede når du begynner å søke Ham. Er Han ikke der, så er alt det du begynner på, intet annet enn synd, og jo helligere gjerninger du foretar deg, jo større synd begår du, og du blir en forstokket synder.

Les: Luk. 22, 39 – 23, 46

Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret. Men vi aktet Ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.
Jes. 53, 4 - 5

Nå kan vi med frimodighet trede frem for Guds nådestol, ettersom vår frelser med engstelse har trådt frem for Guds rettferdighets domstol.
Vi har vel bedrøvelse over våre synder, skjelver og bever for våre overtredelser og frykter for Guds brennende vrede over synden; - men ettersom vår frelser selv var bedrøvet inntil døden, så er vår bedrøvelse ikke til døden, men til salighet. Ettersom den himmelske Far var taus overfor sin kjære Sønns bedrøvelse og lidelse, er det nå i grunnen ingen bedrøvelse og lidelse for dem som er i Kristus og hviler i Ham alene. Enhver botferdig og angrende sjel bør være glad og synge med fryd og takke og prise det dyrebare Guds Lam som bar og tok bort all vår synd, nød og skam.

Hvorfor skal vi nå frykte for forskrekkelsens konge, døden, når vår frelser tok all dens forskrekkelse på seg? Gikk Han med bedrøvelse til sin død, ettersom Han måtte ta imot all dødens gift og smerte, så kan vi med glede gå til vår død, ettersom den nå verken har gift eller brodd.

Disiplene sov, da Jesus stred med døden, og kunne ikke våke en time med Ham; - men Jesus stred og vant seier over døden, derfor er nå døden for Guds barn bare en søvn. Den makt og forskrekkelse som følger med døden, er av Kristus oppslukt til seier.
La det være, at min sjel ved kors og trengsel må være bedrøvet inntil døden, enten i henseende til korsets bitterhet, som må lignes med døden, eller i henseende til korset langvarighet, at det holder ved inntil døden, så har likevel vår frelsers bedrøvelse vunnet og skjenket oss slik indre glede både ved den nærværende trøst i troen og den kommende i håpet, så vi i all vår angst ikke finner noen angst.
Når loven truer, Guds vrede forferder, synden bedrøver, Satan, døden og helvete stormer imot oss, da er Jesu lidelse og smerte en legedom for alle syke og sårede, så man kan synge:

Kristi blod og rettferdighet,
Det er mitt smykke, min herlighet,
Dermed vil jeg for Gud bestå,
Når jeg til himmelen skal inngå.

Det knekkede rør skal Han ikke knuse. Jes. 42, 3

Du sukker kanskje under store kamper, du er så elendig i dine egne øyne. Jeg kan ikke angre, sier du, jeg kan ikke elske, ikke forsake. Jeg ville gjerne være ydmyk og oppriktig, men mitt hjerte er så forvendt, jeg kan ikke engang få gråte, hjertet er så forbrent av solen, ikke en tåre kan jeg felle – jeg ville gjerne motta Jesus, men jeg formår ikke engang å gå til Ham.

Men, kjære sjel, under alt dette har jo likevel Jesus fått tenne sin lengsel i ditt hjerte; - du føler at du ligger bundet, men lengselen etter frihet har Gud tent.
Denne tørst etter frihet, denne lengsel etter forløsning er begynnelsen til den frelsende tro, som strekker seg ut etter Jesus. Det er en trøst for deg, når du føler deg slik fortørret, uten vilje, uten lys i mørke og sorg.
"Jeg elsker deg!" sier Jesus. Dette er det budskap som bringer deg lys i mørket, hjelp i nøden.
"For deg lot jeg mitt hjerteblod rinne," sier din forløser, "og kan ikke du komme til meg, så vil jeg komme til deg. Ved mitt dyre blod gir jeg deg nåde, liv og fred."
Kan ikke dette bringe deg salighetshåp? Dette er det som skal falle som balsam på det sårede hjerte, og når dette bud får tenne troen i hjertet, blir det evig fred for deg.
En salig vei for syke, avmektige syndere; - men de rike har ikke behov for legedom.

En slik forening mellom trangen i din sjel og det trøsterike budskap om Jesu død løser dine lenker og gir deg friheten i Kristus. Når det legende evangelium får forene seg med lengselen, kommer også tillit, så du får overgi deg helt til Jesus og tro deg frelst på blodets regning. Hvilken lykke å få tro seg frelst!
Du er kanskje mismodig, nedtrykt av syndens byrde. Jesus kommer og sier: Jeg er din frelser, og du kan tro deg salig i denne stund. En salig stund, om du så opp til offeret som er brakt for oss, og fikk liv ved det.
Dette er veien en fattig synder har lov å gå. For det heter: "Stå og se Herrens frelse!"

12. Men når det blir forkynt om Kristus at Han er oppstått fra de døde, hvordan kan da noen blant dere si at det ikke er noen oppstandelse fra de døde? 13. Dersom det ikke er noen oppstandelse fra de døde, da er heller ikke Kristus oppstått. 14. Men er Kristus ikke oppstått, da er vår forkynnelse intet, og den tro dere har, er intet. 15. Da blir vi stående som falske vitner om Gud. For vi har vitnet mot Gud at Han har oppreist Kristus, noe Han altså ikke har gjort, dersom det er så at de døde ikke oppstår. 16. For dersom de døde ikke oppstår, da er heller ikke Kristus oppstått. 17. Men er ikke Kristus oppstått, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder. 18. Da er også de fortapt som er sovnet inn i Kristus. 19. Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker. 20. Men nå er Kristus oppstått fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn. 21. For ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. 1 Kor. 15, 12 - 21

Det er dype sannheter vi står overfor her, - dype enkeltsannheter, som sammen utgjør én sannhet; - nemlig sannheten om vår situasjon som mennesker, og hvordan Gud, Han som skapte oss overmåte (såre) gode, som det heter, har grepet inn.
Vi mennesker er så visst ikke såre gode lenger, - det vitner livet omkring oss klart om, - ja, det roper denne sannhet til oss, og den som er kommet inn i det sanne Guds lys med sitt liv, han erfarer denne sannheten i sitt eget hjerte. Han erfarer det som Skrifter sier: «Synden kom inn i verden ved et menneske.» Nå er det blitt mer enn noen ord i en bok; - han erfarer det!

Og så kaster Guds ord lys over dødens gåte - hvorfor? – hvorfor døden? - jo, det står videre i verset: «Døden på grunn av synden!» (Rom. 5,12). Døden på grunn av synden! - derfor dør vi altså!
Døden er ikke en naturlig del av livet, som enkelte hedninger hevder, - døden er en fiende av livet! - det motsatte! - og på grunn av vår synd, så seirer den. Og som vi leste i teksten vår: «- døden kom ved ett menneske,» - og den ble rakt mennesket av ham som Jesus kaller «en drapsmann fra begynnelsen,» - og han «står ikke i sannheten,» - «han er en løgner og løgnens far» (Joh. 8,44).

Løgnens far! - det vil m.a.o. si: Han som all løgn har sitt utspring i.
Det var altså, hva mennesket tok imot, på den ulykksalige dagen, - løgnens ord! - og det førte til død, på samme vis som sannhetens ord fører til liv! - derfor heter det også, livets ord! Det fører livet med seg, - som det står: «Han (Jesus) har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet frem i lyset ved evangeliet (2 Tim. 1,10), - ved evangeliet!

Hvordan ble mennesket en synder, og hvordan kom døden inn i menneskeslekten? - ved at det tok imot løgnens ord, vitner Skriften, - og hvordan blir så mennesket legt og frelst igjen? - ved å ta imot sannhetens ord, vitner den samme Skrift.
Det vi leser sammen er altså ikke hvilke som helst ord, - det er Guds ord, sannhetens ord, direkte fra himmelen til oss! Den som tar imot det og tror det, han blir frelst ved det, - men den som ikke tror det, og støter det i fra seg, han «skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham» (Joh. 3,36), sier Ordet.

Alle disse enkeltsannheter er samlet og åpenbart i den ene store Sannhet, Jesus Kristus, - Han som sier: «Jeg er Sannheten!» (Joh. 14,6).
Hadde det virkelig gått opp for oss, hva løgnen - denne åndelige løgn, - fører med seg, så hadde vi ikke unt oss rast eller ro, før vi eide full visshet om, at vi hadde liv i Sønnen! - den berøver oss livet, det evige, og senker oss ned i den evige fortapelse.
»Har Gud virkelig sagt?» - slik kommer han til oss også i dag. Rosenius sier noe slikt som: «Eva, - så snart denne røsten av slangen, nådde hennes øre, så skulle hun ha flyktet hals over hode, - flydd for sitt liv, bort fra ham.» I stedet så gir hun seg altså i ordskifte med ham, og resultatet kan vi bokstavelig talt, kjenne på kroppen hver eneste dag.
- Men det er mye verre, enn hva vi kjenner på kroppen; - noe vi blir klar over, når øynene våre åpnes for de åndelig og evige konsekvenser av dette.
Like lite som en død kan bestemme seg for å riste døden av seg, og stå opp til livet igjen, kan du og jeg fri oss selv ut av denne tilstand, vi er kommet i. Derfor heter det også nettopp, at vi naturlig er døde i synder og overtredelser (Ef. 2,1).
Men nå taler altså Guds ord underlig om dette her; - men først vil jeg bare si noe kort til deg, som ikke har klart å «spise» det du har hørt til nå: - du har et stort problem, - du står ikke i sannheten! - du må gjerne rose deg av Kristus og kristendommen aldri så mye, det hjelper ikke, - og tenk så på bakgrunn av det Rosenius sa om Eva, og hva hun burde ha gjort, - tenk på hva som skjer i dag; - man er overhodet ikke redd for å sette Guds ord under debatt, som det heter, - det ord som betyr liv eller død for oss, - evig liv og evig død! - og dette skjer fremfor alt i kristne kretser!

Det er her, hva gjelder Guds ords betydning for oss mennesker, at gledesbudskapet kommer inn; - Guds ord taler underlig og åpenbarer noe stort og herlig, idet det taler til noen mennesker her på jord, og sier ikke: « - dere er døde i synder og overtredelser,» men «dere var» (Ef. 2,1).
De er det ikke mer! - de er gått over fra døden til livet! (Joh. 5,24; 1 Joh. 3,14). - Her må du få nåde til å skille mellom hva du er i deg selv, og hva du er i Kristus! Ved hva har dette skjedd? - jo, det sier Jakob oss i sitt brev: «Etter sin vilje har Han født oss ved sannhets ord!» (Jak. 1,18).
Hva er det for et sannhets ord? Det vet jo den som er født ved det, men vi forvirres så snart og glir bort; - hør hva Paulus forkynner: «I Ham (Jesus) har også dere - fått til innsegl Den Hellige Ånd, - da dere fikk høre sannhetens ord,» - og så åpenbarer han, hva det er: «- evangeliet om deres frelse!» (Ef. 1,13).
Altså Ordet om Jesu Kristi stedfortredende verk, - det er det sannhets ord, ved hvilket Gud føder oss til sine barn; - ordet om korset!

Dette Jesu Kristi verk for oss, er det altavgjørende! - er ikke Hans verk fullkomment, - altså: er ikke Han som levde og døde for oss, også oppstått til livet for oss, - ja, så er vår tro, vår tilflukt til Ham, aldeles forgjeves og unyttig, sier Paulus her; - da er vi fremdeles i våre synder og dermed også i dødens grep, - ja, vi er de ynkverdigste av alle mennesker (v.19).
Men så må du snu det hele om, og spørre: Hva om Kristus er oppstått? - hva da med den som har tatt sin tilflukt til Ham? Jo, da er vi absolutt ikke de ynkverdigste, men tvert imot de lykksaligste av alle mennesker, - da er vi nemlig ikke i våre synder, da er de på korsets tre og i Jesu grav, og døden med dem, - døden er oppslukt til seier, som det heter (1 Kor. 15,54).
Og jeg spør deg, du som kaller deg en Jesu Kristi venn og troende: Hvor er dine synder? - ifølge Ordet! Svarer du det samme som Ordet? - dvs. tror du det?
Mine synder er naglet til korsets tre! - all min synd har fått sin straff! - det er fortid! Den synd jeg kommer til å oppleve i morgen, - den har allerede fått sin straff, den er allerede sonet for! Vi er virkelig fri! - derfor så skylder vi ikke synden og denne verden noe, - vi er kalt til å leve i Jesus og følge Ham, Han som er død og oppstanden for oss! (2 Kor. 5,15), - for merk deg, hva Paulus sier i teksten her: «Men nå er Kristus oppstått fra de døde» (v.20a).
Ingen behøver derfor fortapte å gå; - for Han som Johannes vitner dette om: «Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens» (1 Joh. 2,2), - Ham vitner Paulus om her: «Han er oppstått fra de døde!» Altså, Gud har tatt imot det offer Jesus brakte for oss, og viste det nettopp ved dette, at Han oppreiste Ham fra de døde.

Hvorfor skal du da gå fortapt! - når Han er både død og oppstanden for deg? Ser du ikke Guds frelse, - sannhetsordet som Han gjenføder oss ved? Det står iallfall rett foran deg, med utstrakte armer!

Men vi trenger å minnes Peters vitnesbyrd, - et vitnesbyrd av Den Hellige Ånd: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Ap.gj. 4,12).
Altså, den som trår feil her, han kommer til å bære konsekvensene av det i all evighet, og likeså den som "trår" rett!

Å, tenk etter, at dere skal avlegge regnskap på dommens dag for hvert unyttig ord som dere har talt! Betrakt de to disipler. De taler også med hverandre underveis, og deres munn flyter over med hva deres hjerte er fullt av.

Mennenes hjerter var fulle av Jesus, som de elsket, - av Jesus og Hans hellige lidelse, - av Jesus og Hans bitre pine og Hans uskyldige død på korset. De talte med hverandre om de begivenheter de hadde opplevd i Jerusalem de siste dager. Mon da veien falt dem lang?

Elskede, under slike samtaler om Herren forsvinner timene som øyeblikk, og slike timer er da ikke unyttig ødslet bort, men virker en blivende frukt, en vedvarende velsignelse for sjelen, en frukt som også blir for evigheten, når verden og dens forgjengelige lyst for lengst er forbi.