Det borgerlige års første dag, nyttårsdagen, julens åttende dag, har fra gammel tid vært en festdag til minne om Jesu Kristi fullkomne oppfyllelse av loven.
På denne dag ble Jesusbarnet omskåret og altså opptatt i det jødiske samfunn og stilt under Moses’ lov. Han ble loven underdanig, og hele Hans liv var da også et liv "under loven," i full lydighet under dens forskrifter ikke bare etter bokstaven, men i fulleste mål "i Ånden."

Har denne dags betydning som kirkelig festdag for Kristi lydighet under loven noe å gjøre med nyttårsdagen? Ja, ganske mye. For ved det minnes vi om, at Jesus Kristus er blitt "lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror" (Rom. 10,4).

Som troende er vi ikke mer under loven, men under nåden, fordi Jesus Kristus har oppfylt loven i vårt sted og således gjort en ende på lovens herredømme over oss.

Men når denne festdag er den første av årets dager, da er den ved det blitt en merkedag, som inneholder en profeti for nyåret, som vi nå treder inn i. Som en dag som vi feirer vår frigjørelse fra lovens tvang på, er den riktig en nådens dag, den frie nådes festdag; men så merker den også det nye år som et nådens år med løfte om, at Herrens nåde vil følge alle dem som av hjertet tror på Jesus Kristus. Om dette vitner også vårt nyttårsevangelium.
Av Herrens fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde, den ene nådebevisning etter den andre og som en følge av den andre. For loven som er gitt ved Moses, har ikke herredømme over oss mer, vi som ved Jesus Kristus er blitt delaktige i nåden og sannheten, som Gud også åpenbarer seg for oss som vår Far ved, Han i hvis hånd vi så trygt kan legge vårt liv.

All denne nådens forjettelse er samlet på denne årets første dag og når derfor også ut over alle årets dager, dersom vi etterfølger vår Herre Jesus Kristus i den frie lydighet, som Han har gitt denne dagen preg med.

Så vil vi da med frimodighet gå inn i det nye år, fordi vi i kraft av nyttårsdagens løfte ser det for oss som et år, rikt på nåde.
Vår nyttårsbetraktning er da:

Det er ikke et ord i språket som har en lifligere klang for den, som kjenner noe til synden, enn ordet "nåde."
Men så har det også en matt klang for den, som ikke har opplevd, hva det er å være bedrøvet over sine synder. Derfor er en preken om Guds nåde i Jesus Kristus så lite opplivende for mange, fordi de i grunnen ikke setter synderlig pris på den. Den dødsdømte forbryter, som føres til retterstedet, men som i det siste øyeblikk møtes med kongeordet: "du er benådet," vet hva timelig nåde er. Og bare det menneske som vet seg å være en fortapt synder og som føler syndebyrden og hva det er å være "under loven," kan med hele sin sjels glede tilegne seg den åndelige nådes budskap. Bare den som har arbeidet seg trett under loven, kan ha kunnskap om, hva Guds nåde har å bringe av hvile for sjelen. Bare den som har vært under syndens åk og har følt dets tyngde, kan vite, hva det er å være fri fra loven og være kommet inn under nåden.

Dette budskap bringer nyttåret med sin første dag til enhver botferdig synder: vær frimodig, dine synder er deg forlatt! Du behøver ikke å ta med deg din syndebyrde fra det gamle år, du behøver slett ikke å være bekymret for hva du har gjort som er ondt, eller unnlatt å gjøre som er godt; du har full avlat for alle dine synder for Jesu Kristi skyld.

Ja, den Herre Jesus kommer oss i møte på nyttårsdagen og sier til alle som strever og har tungt å bære, til alle som sukker under syndebyrden og ser det nye år i møte med bedrøvelse: "Kom hit til meg, jeg vil gi dere hvile!" Se det er Jesu hilsen på nyttårsdagen! I sannhet, en bedre nyttårshilsen kan vel ikke gis.

Vi ønsker hverandre "godt nyttår!" "gledelig nyttår!" – men hvor innholdsløs, hvor tanketom er ikke ofte denne hilsen. Som oftest gjelder ønsket bare helbred og timelig lykke i det nye år. Om noen ville komme inn i en alminnelig verdslig familie med den nyttårshilsen: "Herren gi dere nåde og syndenes forlatelse i det nye år!" – da ville man nok finne en slik hilsen meget anstøtelig og ta det ganske ille opp. I kirken kan det sies og høres, men ikke i hjemmet. Det støter an mot "god kristelig" tone. Men det kommer simpelthen av det, at man i alminnelighet ikke bryr seg om nåden, man lever så godt uten den.
Akk, vi får vel si: Gud være oss nådig og drøye med straffedommen, som vi så vel har fortjent for vår lettsindighets skyld.

Men du botferdige synder, som endte ditt gamle år med alvorlig bekjennelse for Guds åsyn av all din kjente synd og som tok den ukjente med, du som hater synden, og som ikke vil synde, du som er trett av å synde, hør nådens liflige budskap i dag: all din kjente og ukjente synd er deg forlatt for Jesu Kristi skyld, du kan gå inn i det nye år med god, med frelst samvittighet, du behøver ikke å engste deg for noen synd, du er aldeles fri, aldeles ren for Herren, du er avtvettet, du er renset, du har fått av Jesu Kristi fylde, nåde over nåde!
Men kom da også riktig tom i deg selv, tom for egen rettferdighet, egen dyktighet, egen ære, og du skal fylles med nådens gaver.

Likevel, kanskje du sier: Akk, jeg er ikke så uttømt som jeg burde være, jeg er ikke et så tomt kar, at jeg kan bli et riktig nådens kar, jeg er ikke sønderknust, jeg angrer for lite, og føler min synd for lite, jeg er ikke botferdig nok; jeg ville så gjerne føle min synd mer, jeg ville så gjerne være mer bedrøvet. Men nettopp av den grunn kan jeg ikke tilegne meg nådens budskap, som jeg burde, jeg kan ikke tro, at jeg går fullt benådet inn i det nye år.
Til dette svares: Ganske visst er det nok av dem som ikke kjenner den alvorlige

anger og bedrøvelse etter Gud og det sønderknuste hjertes rop om nåde, fordi de ikke har tatt alvorlig fatt på deres synd; loven er ikke blitt dem en tuktemester til Kristus. Dem kan man ikke råde bedre, enn å begynne for alvor å leve etter Guds Ords forskrift, så vil nok syndenøden komme.
Men du, kjære kristne, som har arbeidet deg trett på loven, du som så inderlig gjerne vil bli renset for all synd, du som av et oppriktig hjerte tror på Jesus Kristus og så gjerne vil elske Ham og tjene Ham, til deg skal det sies: kast deg i nådens favn, så tom som du er på anger, bot og tro! Det er jo et bevis på din fattigdom, på din sjels tomhet på sann dyd, at du ikke engang kan angre som du ville og burde! Du har kanskje angret mer inderlig før, grått tårer over din synd og følt deg langt mer sønderknust enn nå. La så være, la deg ikke anfektes av det, det er gått de fleste troende kristne slik, og det tør jo også være en nådens legende kraft i hjertet, at såret ikke smerter så heftig som før. Men la ikke din avmakt, din matthet og din tørrhet bli en hindring for deg i å gripe nåden, men la den meget mer tilskynde deg til å overgi deg aldeles til nåden. Det er nettopp den tørre jord som drikker regnet.
Vær som den lamme, den verkbrudne, som ikke kunne røre et lem, men som likevel sto opp og gikk på Herrens ord.

Ja, stå opp fra ditt syndeleie, fra din smertes leie og gå med frimodighet inn i det nye år, for alle dine synder er deg forlatt for Jesu Kristi blods skyld!

Du som har funnet din Gud og vet deg frigjort og frelst i Jesu tro, - kjære, hold du deg også våken og i bønnen oppmerksom, så ditt livssamfunn med Herren kan bli inderligere, din kjærlighet sterkere, så du kan nå frem til frimodighet i dommen; - for i det består kjærligheten, sier Johannes.
Da skal du være med blant den lille skare, som har sine lamper tent og derfor aktes verdige til å unnfly alle disse ting som skal komme, og bli stående for Menneskesønnen.

Så skal du ikke behøve å frykte og beve, når du ser disse tegn; - for deg melder de da bare godt. Betalingsdagen for Sions trette er kommet; - forløsningen stunder til; - det lakker mot evighetens vår og sommer etter tidens lange vinterkulde.
Gud hjelpe oss til denne barnlige tro, denne hjertelige tillit, dette inderlige samfunn med Herren, som driver all frykten ut! Herren gi oss denne frimodighet, at vi gladelig kan vente Hans komme!

Det er på sin måte overmåte godt, at brødre bor sammen, men det er enda bedre å være med Gud. Det personlige gudsforhold er det, som det hele til sist kommer an på. Broderforholdet må bygges på den enkeltes forhold til Gud. Broderskapet dannes av de enkelte kristne, som er virkelige brødre.

De ord "også dette år," minner noen av oss om år, som stråler av lys og velsignelse. Men ble disse år "helliget Herren?" Om ikke, hvordan skal vi forsvare det, om "også dette år," fullt av nåde og miskunnhet blir anvendt i syndens tjeneste?
Hos andre av oss kaller ordene frem erindringen om år med store prøvelser, da det i sannhet ble gravd om oss og gjødslet. Men hvordan ble dine år anvendt? Herren gjorde store ting for oss, idet Han som den gode vingårdsmann, utførte sitt arbeid med stor flid og omhu! Men bar vi frukt i forhold til Hans arbeid med oss? Sto vi opp fra sykeleiet mer tålmodige og rensede, mer avdøde fra verden og helt oppofret for Kristus? La oss ikke vise fra oss disse selvprøvende spørsmål. For da torde det komme flere prøvelsens og forsakelsens år.

Herren gi, at de kommende trengsler mer må frigjøre oss fra agnene i oss og etterlate hveten renere og bedre enn noe av de foregående år.

Det nye år minner oss også om ubenyttede anledninger til å gjøre godt og om uoppfylte løfter. Skal vi ikke søke nåde til rett å benytte de fordeler, vi allerede har, og hente styrke til å bringe våre løfter til utførelse?

Idet vi slik kaster blikket tilbake og anklager våre dårskaper, må vi også på samme tid prise

den tilgivende nåde og den oppholdende kjærlighet,

den bunnløse miskunnhet og guddommelige barmhjertighet, som vi ber om må bli oss til del "også dette år."

"Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, Han har forklaret Ham."
Det er et rikt og stort ord. Gud er ikke lenger en skjult Gud, men Han har åpenbart seg selv. De som søker Ham skal ikke behøve å bygge et alter for den "ukjente Gud," slik som det Paulus fant i Aten. Vi skal heller ikke behøve å spørre håpløst og mismodig som Pilatus: Hva er sannhet? – eller lytte til det nye hedenskap, som nå midt i kristenheten oppløfter sin røst og forkynner, at om Gud og de guddommelige ting kan et menneske ingenting vite, det er forgjeves å søke noen beskjed om det, alle de spørsmål som angår Gud og evigheten – og det er dog selve livsspørsmålet for oss -, de vil så allikevel alltid forbli ubesvarte, alltid innhyllet i uvisshet og dunkelhet.
Nei, Gud være lovet, det er ikke slik; - Han har selv sørget for den ting. Den enbårne Sønn, Han, hvis fødsel vi har feiret i de festdager som nyss har passert, har åpenbart Ham for oss, for Han er selv Hans herlighets avglans og Hans vesens uttrykte bilde.
"Vis oss Faderen," sa engang en av disiplene, Filip, til Jesus, og vi husker visst, hva Han svarte: "Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg?"
- Også naturen som omgir oss, den skapte verden, er en åpenbaring av Gud; - for enhver Guds skapning, stor eller liten, bærer sin Skapers stempel og merke. Og hadde vi øye og øre for det, da skulle visselig hvert blad i skogen og hver dyr på marken forkynne oss Guds makt og godhet. Men ett er det likevel, som naturen ikke kan forkynne noe om, og det er nettopp det som vi trenger mest; - om Guds nåde, om Jesus har den ikke noe å si.
Også samvittighetens indre verden er en åpenbaring av Gud, for det er dog Hans røst som lyder der. Men vår samvittighet er en ond samvittighet, og det bilde den gir oss av Gud, er langt fra det sanne. Om den hellige Gud, den vrede dommer vet den å tale, men den nådige Gud kjenner den ikke – uten gjennom åpenbaringen i Kristus.
Hvordan ville vårt liv vært, hvis ikke Kristus var kommet og hadde gitt oss den sanne erkjennelse av Gud! Hva trøst og kraft er det til å leve uten Ham, og hva frimodighet til å dø! Det lys i Kristus kan vi ikke unnvære noensinne, men vi føler trangen mest i slike tider, som mer enn andre minner oss om all tings forgjengelighet og omskiftelse, og om døden, som engang tidlig eller sent venter enhver av oss.
I det ord som i dag er gitt oss til betraktning forkynner ikke apostelen bare, som vi hittil har sett, at Gud er åpenbart oss i Kristus, men han fremhever også hovedtrekket i dette bilde av Gud, det som for ham og for alle troende er det mest dyrebare, Hans nåde; "av Hans fylde," sier han, "har vi alle fått, og det nåde over nåde."
La oss da på denne nyttårsmorgen, midt i tidens uvisshet, søke vår tros styrkelse i betraktningen av Guds nåde, slik som den er åpenbart oss i Kristus.

"Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus!"
Også loven er en åpenbaring av Gud, også den lærer oss Gud å kjenne og gir oss et bilde av Ham; - men den gir ikke det fulle og hele bilde.
Når loven sier: Du skal ikke slå i hjel!" – du skal ikke drive hor! – du skal ikke stjele! – ikke begjære, eller hva annet bud vi vil nevne, så er det sant alt sammen; Gud er den hellige Gud. Og når den fordømmer oss, fordi vi ikke gjør noe av dette, når den sier: Forbannet er hver den som ikke blir ved i alle disse ting, så finner det gjenklang i vår samvittighet, både kravet og fordømmelsen; - vi kan ikke si et ord; - det er rettferdig og sant, - men hele sannheten om Gud er det ikke og var det heller ikke i den gamle pakt, for også der gikk løftet ved siden av loven.
Og likevel, hvor mange går ikke den dag i dag med denne halve erkjennelse, under loven, under dommen, uten fred, uten håp, fordi de ikke kjenner Gud, slik som Han er, ser ikke det som Johannes forkynner her, at nåden og sannheten er kommet ved Jesus Kristus.

Men Han kom, Gud være lovet, og med Ham kom nådens fylde. Guds enbårne Sønn kom, "ble kjød og tok bolig iblant oss," ble oss lik på alle måter, unntatt synden. Det er nådens store begynnelse, og hvert skritt Han tok, hver gjerning Han gjorde inntil Hans død på korset, er dens fortsettelse og fullendelse.
Betrakt Ham vel! Han tiltrådte sin gjerning med dåpen i Jordan, Han fullendte den ved døden på Golgata. Hva betyr dette? Hvorfor skal Han døpes med syndens dåp? – hvorfor skal Han dø misdederens død? Han hadde jo ingen synd å bekjenne, og ingen å sone. Er det noe annet svar å gi enn det som allerede Jesaja ga: "Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred?" (Jes. 53, 5-6).
Våre synder tar Han på seg, for Han ble vår bror, et ledd i vår syndige slekt. Loven går Han inn under; Han oppfyller dens krav, og Han lider dens straff. Det gjør Han i vårt sted, for at vi skulle bli fri, for at vi skulle ha fred. Men da er i sannhet nåden kommet ved Jesus Kristus, og for dens klare stråler må lovens skygger vike.
Akk, at de også måtte vike fra vårt sinn! Loven har ikke mer å si. I Kristus har den fått det den krever. Når den har drevet sjelen hen til Jesus, har den gjort sin gjerning. Den som er kommet til Ham, er ikke mer under loven, men under nåden. Jesus er livskilden for alle de tørstende. "Den som tørster, han komme til meg og drikke!" roper Han ennå. Og det første beger som Han rekker, er syndsforlatelsens og den uforskyldte rettferdiggjørelses beger, for "vi rettferdiggjøres uforskyldt ved den forløsning som er i Kristus Jesus."
Lengter du etter dette, så kom og drikk! Det kreves ikke annet enn dette, at du tørster. Hvorfor vil du bli borte? Hvorfor vil du ikke lukke opp dine øyne og se, at din fattigdom og Hans rikdom, din syndenød og Hans forløsning de passer aldeles sammen.
(Forts. neste nr.).

Les: Mt. 11, 2 – 10

Vår kjære frelser har ikke bare avhjulpet legemlig nød ved de mirakler som Han regner opp i dagens tekst; - men som sjelens lege har Han også vist sin undergjørende makt på åndelig blinde, halte, spedalske og døve, har oppvakt åndelig døde til liv i Gud; - og samme herlige mirakler gjør Han ennå, og vil vedbli å gjøre dem, så lenge det finnes slike nødlidende på jorden.
Enhver som bare føler sin nød, kan bli hjulpet, så sant han bare vil gå til Ham og klage den for Ham.
Hør dette, dere kjære sjeler! Uten tvil er det mange iblant dere som kunne trenge å benytte seg av denne salige adgang til Ham.
Av den fordervelse som syndefallet har påført oss, er det kommet alle slags sjelesykdommer, som på flere steder i Skriften, og likeså i vår tekst, kalles blindhet, halting, spedalskhet, døvhet, ja endatil død, eller en aldeles død og følelsesløs tilstand.
La oss da tale noe om disse sykdommer, og også se, hvordan Jesus, den lege som tok på seg våre sykdommer, formår å helbrede våre sjeler.

Den åndelige blindhet består i både forstandens og hjertets mørke, som vi synger: "Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne."
Blinde kalles vi, fordi vi i åndelige ting verken kan fatte eller se av oss selv. Så lenge et menneske går i dette mørke, så er han langt fra å selv holde seg for blind; - han sier som jødene: "Jeg ser!" (Joh. 9,41).
Men la ham engang prøve, hvor mye forstand og innsikt han har i det åpenbarte Guds ord: mon det ikke finnes mye som er mørkt, utydelig og ubegripelig, ja endatil synes å være like imot hinannen og helt urimelig for ham? Han kjenner ikke engang Guds lov i dens åndelige mening; - han tenker at han holder den, når han bare ikke gjør det den forbyr i det ytre.
Derfor tenkte mange om Guds bud, likesom ynglingen: "Alt dette har jeg holdt fra min ungdom av" (Mt. 19), og dog hadde de ikke holdt ett eneste bud rett.
Hvilken tykk tåke står ikke for det naturlige menneskes øyne med hensyn til evangeliet? Hvor lite kan han ikke se inn i den gudsfryktens hemmelighet, at Gud er åpenbart i kjødet, at Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, og ikke tilregnet dem deres synder? Hvor ubegripelig for mennesket er ikke den dyrebare sannhet, at Jesus tar imot syndere; - at, når en synder er kjed av syndens tjeneste, og gjerne vil unnslippe den, så har han tillatelse og rett til å komme til Jesus så ussel og uren som han er, - så kan han, uten forutgående egen forbedring, få nåde og full frelse i Jesu blod!
Hvem fatter det, at vi må rettferdiggjøres som ugudelige (Rom. 4,5), og bli befridd både fra syndens straff og syndens herredømme, til å kunne tjene den levende Gud som nye mennesker i hellighet og rettferdighet?
Hvilken vemmelse har ikke det naturlige menneske for talen om korset, om vår guddommelige forsoners død og pine! – hvor motbydelig er det ikke for ham å høre om det, så lenge evangeliet ennå er tillukket for ham! Å en bedrøvelig sannhet: Det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det (1 Kor. 2,14).
Men det er jo ikke noe under, at han ikke kan se inn i alt dette, da han ikke engang kan se i sitt eget hjerte, og ikke engang kjenner seg selv. Han ser ikke, hvor dypt han ligger i fordervelse, hvordan han vandrer på den brede vei som leder til fortapelse, hvor fremmed han er blitt for Gud og det liv som er i Ham; - han ser ikke, og vil ikke vite av, at han bærer fiendskap imot sin skaper og frelser i sitt hjerte, og vandrer som Kristi kors’ fiende; - han ser ikke sin vantro, han synger høyt med: "Vi tror på Sønnen Jesus Krist, Guds enbårne Sønn, vår Herre;" - han ser ikke hvor mye han synder; han mener ofte, at han ikke har noe å bebreide seg, at han lever ustraffelig, og likevel synder han hvert øyeblikk, og kommer med hvert åndedrag i en større gjeld hos den hellige og rettferdige Gud.
Så blindt er mennesket, før han kommer under Jesu nådes hånd. Men denne lege salver hans øyne med øyensalve (Åp. 3,18), d.e.: Han åpner sjelens øyne, Han opplyser både forstand og hjerte ved sin Ånd, slik at synderen får se fordervelsens avgrunn i seg, får se en utallig mengde av overtredelser, en forskrekkelig syndens mangfoldighet, og stor troløshet, ja fiendskap imot Herren. Han blues, han forferdes og gruer over dette uventede syn, og vet nå intet råd.
Men den samme Guds Ånd vender nå hans øyne like mot Golgata, og likesom peker på Jesus, siende: Se det Guds Lam, som bærer verdens synd! (Joh. 1,29).
Å hvilket husvalende syn for det engstede hjerte! Der ser den bange sjel alle sine synder på en håndskrift som er naglet til korset og utslettet ved den frelsers blod, som henger der. Der ser synderen sin tapte barnerett hos Gud vunnet tilbake, ser sitt nådevalg stadfestet i forsonerens åpnede side; - der ser han, hvor høyt Gud har elsket verden, så at Han har gitt sin Sønn, den enbårne; - der ser han, at all nåde, all salighet er så fullkomment vunnet, at han bare behøver å ta imot det uforskyldt (Jes. 55,1-2; Åp. 22,16-17), der ser han i særlig grad, at han er kjøpt med Guds Lams blod, til å være Hans egen.

Derfor kan Han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham, da Han alltid lever til å gå i forbønn for dem. Hebr. 7, 25

Jesus er i himmelen, Jesus er Gud, - men Jesus ber!

Det synes så motsatt og så meningsløst, ikke sant?

Bønn i herligheten? Trang i fullkommenheten? En Gud som ber?

- Ja, lov og takk!

Vi har jo en venn
som bær’ på sitt hjerte vår nød.
Den vennen er Jesus,
Han elsker oss enn.
Han elsker i liv og i død.

Guds egen Sønn er vår talsmann og forbeder hos Faderen. Han er Menneskesønnen og tolker sine brødres trang for "all nådens Gud." Jesus lever nå alltid for å gå i forbønn for oss, derfor blir vi fullkommen frelst "ved Hans liv," slik som vi ble fullkommen forlikt med Gud ved Hans død (Rom. 5, 10).

"Simon, Simon! Se Satan krevde å få dere i sin vold for å sikte dere som hvete. Men jeg bad for deg, at din tro ikke måtte svikte -." (Luk. 22, 31-32.)

Peter var veik, men Peter trodde seg alltid å være sterk. Det var hans ulykke.
Og så falt han, falt så dypt, - nektet sin Frelser. Straks etter gol hanen, og Peter kom forutsigelsen og advarselen i hu, møtte Jesu lidende blikk og gikk gråtende ut.

"Men jeg bad for deg."
Det er lysstrålen i din natt, Peter. Det gir håp. Det vil dra deg tilbake i Frelserens favn igjen.
Glem ikke Jesu forbønn og din lidende Frelsers blikk tross alt, tross ditt fall!

Hva bad Jesus om?
At Peters "tro ikke måtte svikte."
Alt hviler på troen, for alt hviler på Kristus, kan vi vel si.
Peters fornektelse var ingen påkjenning for Jesu kjærlighet. - Den stod nok sin prøve just den samme natt, men ikke på dette felt. Den guddommelige kjærlighets store prøve var korset. Når den ikke sviktet i Getsemane og på Golgata, så svikter den aldri. Når den utholdt det som møtte den der, så utholder den alt. Lydigheten og lidelsen i forening har målt den evige kjærlighet - hvor lang og bred, hvor høy og dyp den er. Og resultatet foreligger i de apostoliske ord: Den "overgår all kunnskap." (Ef. 3.19). De "mange vann" kunne ikke slukke kjærlighetens evige glød (Høys. 8, 7). Den stod sin prøve.
Men Peters tro på Jesu kjærlighet var kommet i smeltedigelen.

For hvordan skulle det bli å tro nå.
Er det nåde for en som meg?
Kan Han tilgi meg når jeg var og er slik og gjorde dette?
Ennå ringer den forferdelige ed i hans øre. Ennå gjenlyder atter og atter hans egen fornektelse av Frelseren. - Tenk, jeg svor på at jeg ikke kjente Ham - Ham, min Mester og venn! Jeg svek Ham, jeg frasa meg alt kjennskap til Ham og all forbindelse med Ham, - skjøv Ham fra meg med begge hender! Ham som hadde "det evige livs ord!"
- Nei, jeg kan nok aldri, aldri mer bli lykkelig!
Peter, Peter! Hva har du gjort? Å, så mørkt, så mørkt det er i natt!
Peter syndet ikke "på nåde."
Nei, han syndet seg tvert om inn i fortvilet nød over seg selv. Derfor var det håp for ham. Omringet av den trofaste venns forbønn ble han dratt opp av dypets uendelige nød.
"Far, pass på ham, hold ham fast, gi ham den nåde å ikke slippe troen på at jeg elsker ham og vil tilgi og oppreise ham!"
Og disippelens bitre tårer ble til ydmyk glede. Hans synd og fall ble årsak til velsignet lærdom og trøst - ved Guds store nåde.
Men Peter er vel ikke alene om å være veik for synd, full av selvtillit - og utsatt for fall?
Å nei, her er nok opptegnet mangt og meget i enhver troendes "minnebok."
Både den og den gang hadde vi nær glidd ut (Slm. 73, 2), men den usynlige arm holdt oss oppe (Slm. 73, 23).
Han bad for oss. Og så er det ufattelige under skjedd: Vi er bevart i troen, altså bevart i Kristus, - og har utsikt til å vinne frem.
- Han ber for meg! Jesus ber for meg! Han ber for meg nå! - Si det til deg selv når du trenger det mest, da når du har syndet og er i nød. For hør her: "Om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen –" (1 Joh. 2, 1).

Den som leser disse vers i Skriften med oppmerksomhet, kan bli aldeles forvirret; - hva er det egentlig Josva taler om? - er det edru og klar tale dette?
Han peker jo på, at det rette for jødene, - og alle mennesker, - det er å tjene og lyde Gud, og det igjen krever jo et bevisst valg, hvor en ikke bare velger Gud, men også velger bort noe annet.

En kan nemlig ikke tjene både Gud og avgudene, - og Jesus peker på den mest utpregede av dem, når en ser bort ifra sin egen person, nemlig Mammon.
Bare legg merke til i vårt samfunn, hvor avkristningen går frem, hva som vokser frem i særlig grad, - det er begjæret etter materiell velstand, penger, rikdom i denne verden, m.a.o. Mammon.

Apostelen Johannes peker også på, hva valget av Gud også velger bort, nemlig verden. Den som er verdens venn, er også Guds fiende (Jak. 4,4), det går ikke sammen.
Verden i den betydning, altså det i forholdet til Gud falne vesen, om den sier Jesus i sin yppersteprestelige bønn, at Han ikke engang ber for den (Joh. 17,9). M.a.o. det er ingen redning for den.
Og som vi ser av teksten vår, så er det dette valget, eller denne veien, Josva legger frem for folket her. Og folket slutter seg til den, og gir sitt løfte og sin forsikring: Denne vei vil vi gå!
Kanskje har også du gjort det samme! Du har tatt bestemmelsen, eller standpunkt, som det heter. Du vil gå Guds vei gjennom livet, du vil være en kristen. Mange av dem tenker: - fordi det er best for meg, - ja, det er det beste for hele samfunnet egentlig, og det gir trygghet i hverdagen, mening med livet osv.
Andre har edlere motiver: - etter alt hva Gud har gjort for oss mennesker, og for meg personlig, så er det ikke mer enn rett og rimelig, at jeg tjener og lyder Ham.

Denne tanken finner vi hos jødefolket her: «Da svarte folket og sa: Vi vil aldri tenke på å forlate Herren for å dyrke fremmede guder! For Herren vår Gud, Han var det som førte oss og våre fedre opp av landet Egypt, av trellehuset.

Det var Han som gjorde disse store tegn for våre øyne og voktet oss på hele den veien vi gikk, og blant folkene i de land vi drog igjennom. Og Herren drev ut for oss alle disse folk og de amorittene som bodde i landet. Også vi vil tjene Herren, for Han er vår Gud» (v.16-18).
Tenk om det var det norske folk som sa dette! - da ville vi vel ha blitt glade. Men nå sier altså hele jødefolket dette samstemt, - og det merkelige skjer, at Josva ikke blir glad for det, men tvert imot advarer dem med hensyn til dette deres valg. Han vet nemlig at det er noe som mangler dette folket, - noe som han åpenbart har del i selv, nemlig sannhets erkjennelse.
De sto ikke i sannheten, og sannheten var ikke i dem! Hvordan skulle da Josva ha kunnet bli glad for deres forsikringer? Forsikringer om trofasthet og troskap overfor Gud, fra et folk som befant seg i åndelig mørke!
Josva visste, at det var én ting som lå Gud på hjerte, noe som apostelen peker på, mange tusen år senere: «Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1 Tim. 2, 4).

Vi nevnte dem som et folk i åndelig mørke, - men de befant seg ikke i et åndelig mørke likt hedningenes. De hadde store erfaringer med Gud, hadde sett og opplevd under og åpenbaringer, og erkjente jo, som vi ser av teksten her, at det var Gud som hadde fridd dem ut og ledet dem; - og altså, likevel i mørket!

Likeens var det med jødefolket på Jesu tid, - det hadde en lang historie bak seg med Guds inngripen og førelse; - likevel heter det om Jesu komme til dem: «Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot Ham» (Joh. 1,11), - og som døperen Johannes må si til dem: «- midt iblant dere står den dere ikke kjenner» (Joh. 1,26).
Og det var en helt bestemt grunn til dette; - det var mangel på den sannhets erkjennelse som allerede Josva forsøkte å føre dem inn i, - en sannhet som hele deres historie vitner om og bekrefter, - nemlig det han sier dem i det 19 verset her: «Dere vil ikke makte å tjene Herren!» Har du den erkjennelse?
Her ser du hvor åndelig opplyst dette folket egentlig var; - de visste at Josva var utvalgt av Herren til å lede dem, - han hadde jo også ført dem inn i landet, og var satt til å forkynne dem ord i fra Herren, og når han nå sier dem sannheten like ut: «Dere vil ikke makte å tjene Herren!» - hva svarer de så på det? «Men folket sa til Josva: Nei, Herren vil vi tjene!» (v.21). Merk deg spesielt dette nei, i deres svar. Med dette avviser de jo Josvas, og d.v.s., Herrens ord til dem.
Hva sier så du, når jeg forkynner deg det samme budskap i dag?

Vi skal stanse for en parallell til denne historien, mye senere i jødenes historie: - det er Jesu fremste disippel, Peter, som nå står fremfor den sanne Josva, - Ham som Josva bare var et for(skygge)bilde på, Jesus. «Og Jesus sa til dem: Dere skal alle ta anstøt, for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden, og fårene skal spredes. Men etter at jeg er oppstått, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea» (Mrk. 14,27-28).
Her sier Jesus, Han som var, og som Peter erkjente som Herren selv, sannheten like ut, så enkelt at enhver kunne forstå den. Men hva sier Peter til dette? «Men Peter sa til Ham: Om så alle tar anstøt, vil ikke jeg gjøre det!» (v.29). Altså: «Jesus du kan regne mer med meg, enn noen annen!» Så tar Jesus sterkere i, og sier sannheten like til ham personlig: «Jesus sa da til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag, i denne natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger» (v.30). Men hva gjør da Peter? - jo, også han tar sterkere i: «Men Peter tok enda sterkere i og sa: Om jeg så må dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg» (v.31), - «og det samme sa de alle,» står det videre. Ser du jødefolket fremfor Josva her igjen?
Så vet vi, hvordan det gikk med Peter, - og alle de andre, - tross alle hans sterke forsikringer. Han «maktet ikke å tjene Herren!» Herren måtte overgi ham en tid, med det ene mål for øye, at han måtte komme til sannhets erkjennelse.

Men Herren overga ham ikke aldeles, - Han hadde et fast grep i ham, tross alt, - noe Han åpenbarer idet Han sier: «Jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte» (Luk. 22,32).

Nå kom den erfaring Peter hadde gjort med Jesus, ham til hjelp. Til tross for sitt dype fall, så kunne han ikke annet, enn å håpe på, at Jesus ville ta imot ham igjen. For nå begynte visse ord av Jesus, virkelig å gå opp for hans hjerte; - til nå hadde dette bare vært ord, som han ikke riktig klarte å plassere; - ord som: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere!» «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt!» «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til løsepenge» osv. Dette ble helt nytt for den fremste av Jesu disipler! Og da Jesu særlige hilsen til ham, gjennom engelens budskap: «- og si til Peter!» - nådde hans øre, da fikk han bekreftelsen, - da gikk evangeliet opp for hans hjerte fullt ut, - selv om han ennå ikke så, at det også omfattet hedningene, - da ble det høylys dag, hvor morgenstjernen gikk opp i hans hjerte, som han siden skriver om i sitt brev; - Jesus er kommet for syndere som meg! Er det der du lever!

Hadde dette jødefolket levd i sannhets erkjennelse, der de sto for Josva, ja, så hadde de sagt: Det er sant som du sier, vi er ikke i stand til å tjene Ham, for vi er bare synd, synd, synd! Han må tjene oss! Skal dette få en lykkelig utgang, så må Han ta seg av oss!
Og det er jo nettopp, hva Jesus har gjort! Når du ser på Golgata, hva ser du da? Du ser Jesu tjeneste for deg!

Jødefolket der fremfor Josva, hadde en tro, - og det var troen på dem selv og deres egen kraft, utholdenhet, vilje og evne.

Gå du hjem i kveld, du som tviler på det som er sagt deg nå, og fri deg selv for all kjærlighet og alle bånd til verden og de ting som er i verden, vær villig til å miste det kjæreste du har på jord; - din ære, ditt syn, din hørsel, din helse, ditt barn, ja, ditt liv, og da ikke bare uthold det, men mist det med glede, fordi du elsker og tror på Herren og vil tjene Ham; - fordi du tror at Han vil vende alt til det gode, så er du i stand til å følge Ham med glede, helt uten noe knurr uansett hva som kommer over deg og skjer med deg. Gjør det alt under vissheten om sannheten i dette Josvas’ ord: «Han er en hellig Gud. En nidkjær Gud er Han, Han vil ikke bære over med deres overtredelser og synder. Når dere forlater Herren og dyrker fremmede guder, da vil Han vende seg bort og la det gå dere ille og tilintetgjøre dere, enda Han før har gjort vel mot dere» (v.19b-20).
Dette er lovens betingelser. Vil du prøve? Vil du våge det? Eller vil du ta din tilflukt til Ham som Gud i sin nåde og kjærlighet har sendt?
Men der må du komme uten noe av ditt eget, for der heter det Jesus alene!

Meg til frelse jeg intet vet
Uten deg, Guds Lam,
Ene i din rettferdighet
Skjules all min skam.

Herren, Han som drar foran deg, Han skal være med deg - Han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg. Du skal ikke frykte og ikke være motløs. 5 Mos. 31, 8

Takk, kjæreste Frelser, for at du er med meg og går foran meg med ditt nådelys på hvert skritt i ørkenen.
Ofte ser jeg deg nok ikke og føler ikke din nærhet. Vel tror jeg mang en gang at du har forlatt meg - og hadde jeg ikke fortjent det? Men du går jo også usynlig hos dine. Da de to disipler gikk til Emmaus, trodde de at du var i graven. Men du gikk likevel midt imellom dem. Lær meg da å følge deg trofast, bare lytte til din stemme, alltid se etter dine fotspor, kun spørre om du er med. Da vil du lede meg salig hjem.