Hele Guds skapning, dens oppholdelse og styrelse, forkynner at Han er stor og såre priselig som gjorde og gjør alt sammen.
- Men Herren vår Gud er dog større og mer priselig i nådens enn i naturens rike. Ikke noe har kunngjort Guds ære slik, som Han som sier i sin bønn til Faderen: "Jeg har herliggjort deg på jorden!" (Joh. 17,4).
I sin åpenbaring for oss i Kristus Jesus er vår Gud størst, mest ufattelig og ubegripelig for oss. Juledagen viser frem for vår ånds og vår tros øye det største under av Guds herlighet: For på den dag "sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne," for at Han skulle frelse oss alle fra våre synder. La oss da til Herrens ære og pris overveie dette i denne hellige andaktstime. La oss ta det for oss til julebetraktning, at

Da hadde han en drøm. Se, en stige var reist på jorden, og toppen nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og steg ned på den. Og se, Herren stod over den. 1 Mos. 28, 12-13a

Hemmeligheten som Jakob så i bildet, er oppfylt i Kristus.
Jakob så himmelen åpen, han så en stige eller trapp, som hadde sin fot hvilende på jorden, mens toppen nådde inn i himmelen, - han så Herren selv i forklaret menneskelig skikkelse stå på det øverste trinn av denne stige, han så Guds engler stige fra jorden opp til himmelen og fra himmelen ned til jorden på denne stige.
Altså himmelen, som hadde lukket seg over den falne, syndige jord med en menneskeslekt tynget av forbannelse, skal ikke forbli tillukket for bestandig. Det avbrutte samfunn og forbindelse mellom Gud og menneskene, mellom himmelen og jorden, skal bringes tilveie igjen, herligere enn det var i begynnelsen, og da aldri avbrytes igjen.

Da Jesusbarnet lå i krybben i Betlehem, da var himmelstigen oppreist, dens fot sto på jorden, for dette barn var et sant menneskebarn, født av en kvinne, i denne vår menneskelige natur, som er dannet av jordens støv; - men stigens topp berørte himmelen, for dette barn var og ble sann Gud og Herre over alle ting. Himmelen var åpnet, jordens forbindelse med himmelen var tilveiebrakt, de himmelske hærskarers mangfoldighet steg ned til menneskene, og hyrdene så og hørte, hva aldri noe menneske hadde sett og hørt. De lovsanger som fyller himmelen, ble hørt på jorden. Guds engler fór atter opp til himmelen, og likevel ble de heller ikke langt borte fra det hellige barn (Luk. 2,6-15).
Således er himmelstigens hemmelighet blitt oppfylt i Kristus.

- Utvalgt av Gud.
Med en gang vi hører om dette i Guds ord, tenker vi gjerne; - Hvem…? Hvem er utvalgt..?

Straks er vi inne i fornuftens spekulasjoner om Ordet, og det får ikke gjøre sin gjerning i oss slik Gud ville.
Hør hva salmisten hadde erfart: "Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir enfoldige forstand." (Sal 119,130) Guds Ånd må få gjøre Ordet levende for ditt hjerte. Paulus sier om denne erfaring i møte med Guds ord: Gud… "har også latt lyset skinne i våre hjerter", og hvilket lys taler han om: "lyset fra evangeliet om Kristi herlighet"(2.Kor.4,4 og 6)

Peter, som skriver dette brevet, sto en dag på stranden sammen med sin bror Andreas, for å kaste garn i sjøen. Da kom Jesus bort til dem og sa: - følg meg! Helt konkret hadde han opplevd hva Jesus sa ved en annen anledning: "Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere…" (Joh.15,16) Det kom et kall til ham fra Jesus. Og Peter fikk siden se at dette kallet kom direkte fra himmelen. Utvalgt av Gud. - Det var altså Guds valg… Og det samme var tilfelle med alle dem Peter skriver til her, og med alle Guds barn til alle tider.

Du valgte meg til brud mens ennå valget det var fritt
ja, det er uforståelig men valget det var ditt…

- Hvorfor meg? Tror du denne tanke kom opp i Peters hjerte noen gang? - Hvorfor kalte du meg, Herre? Og bak dette spørsmål ligger denne tanke; - hva er det ved meg som gjør at du utvalgte meg, at du kalte meg.. (Noe må det jo være…) I alle fall så sier Peter til Jesus en gang: "Se, vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal da vi få?" (Matt.19,27) Jo, Peter hadde tatt kallet på alvor. Han hadde nettopp sett en annen gå bedrøvet bort fra Jesus, som hadde fått det samme kall som ham selv. - Men slik er ikke jeg, Jesus, du kan regne med meg. Var det denne tanke som begynte å formes i Peter?
Men Peter skulle en tid seinere så smertefullt erfare hvordan han virkelig var. Han visste det ikke selv. Men det var en som visste det, og det var Den Herre Jesus. Det var ikke i Peters tanke å svikte Ham, og han protesterte høylytt på Jesu ord; i denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. Nei, sier Peter, du skal få se at du tar feil. Jeg er rede… Jeg er klar…, det skal du få se Jesus, om det så skal koste meg fengsel eller død. Du tar feil av meg, Jesus, du skal få se hvem du kan stole på…

- Uforskyldt!

Så ser det ut som at dette er det siste vi mennesker lærer,… at Guds frelse er uforskyldt!
Du har lest det i Guds ord, og du kan det med hodet, men når du erfarer hvorfor det må være slik, er det ikke så lett å tro…
Det var dette Peter fikk erfare. Jeg har utvalgt deg, - uforskyldt!! - ...dvs. uten grunn..
- Uten grunn i deg, - uten at du har fortjent det, - uten at du har vist deg verdig…
På ett øyeblikk falt alt i grus, og han måtte erkjenne (for seg selv og for Gud) at Jesus hadde rett. Innerst inne i hjertet var han slik Jesus hadde sagt, og ikke slik han trodde selv. Han var en synder, han var ikke bedre enn dem som forkastet ham, han var fortapt!!
Og mange slike tanker fylte nok Peter da han gikk ut og gråt bittert. (og i de dagene som fulgte..)
Men midt i det som hendte, var det noe som kunne gi Peter et lysglimt av håp. Da han sto der, midt i fallet, møtte det ham et blikk i fra Jesus. I det blikk "hørte" nok Peter Jesu ord som sa: - jeg vet hvem du er, jeg kjenner deg, jeg visste det… Men blikket var ikke fylt av overlegenhet, men av godhet og kjærlighet…

- Han var altså gjennomskuet, - men allikevel elsket!
Dette blikket fortalte ham også: - det er derfor jeg står her, Peter. Fordi jeg kjenner deg, og fordi jeg må gå i døden for deg. Du forstod ikke det heller, Peter , - men jeg visste det, og jeg gir meg selv til en soning for dine synder!

Du visste alt om meg før du meg kalla
og gav meg plass ved nådens rike bord

Så er det slik han er i mot oss alle, også i dag.
Dette er av de ting som jeg undres mer og mer over – og som jeg er mer og mer takknemlig for – han kjenner meg! Han vet alt om meg – og allikevel er jeg elsket! - allikevel får jeg fortsatt være et Guds barn.

Så er dette en del av selve evangeliets rikdom: - Jeg har utvalgt deg, selv om jeg kjenner deg!
Du er utvalgt, - etter Gud Faders forutviten. (d.v.s. selv om jeg visste alt om deg før du selv erfarte det.)
Du som har med Gud å gjøre i ditt daglige liv, du kjenner deg igjen i Peters smerte. Det ble dager i nød i blant. - Nød over deg selv. - Hvordan kunne du..? - Hvorfor var du slik imot Jesus, Han, din frelser, som bare hadde vist deg godhet og nåde…
Det ble så uendelig mørkt i din sjel, og du er alene med din smerte. Jesus kom ikke til deg med trøst i samme stund som du falt. Det ble nødrop i ditt hjerte, - kunne du bare få "møte Jesus igjen." Ikke for å unnskylde deg, for du hadde ikke noe å unnskylde. Du står i Guds lys, med alt! Men i dette lys, får du alltid (i Guds time) møte Lyset, -" evangeliet om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn".
Det begynner å demre for ditt hjerte at du får høre Herren til, ikke fordi du fortjener det, men fordi han elsker syndere, fordi "han har utvalgt seg det som ingenting er"(1.Kor.1,28).
Du har fått se hva Ordet sier: "alt er nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for,"- og allikevel gir han deg nåde – og barnerett hos Gud – alene for Kristi skyld.

Dette er hva Ordet har talt om. Du er utvalgt i Kristus. – Du er elsket av Gud i Kristus. – Du får eie syndenes forlatelse i Kristus – for Jesu skyld. (Ef. 1,3flg.) Du er utvalgt til - å bli renset i Jesu Kristi blod!! (1.Pet.1,2)

Så er dette også "kjernen" i julens budskap. "Han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham". – og han visste det – men kom allikevel! Han kom til en verden i nød – en nød de ikke selv så – men han så den, og ga sitt liv til en løsepenge for den. Forstår vi da verdien av dette ordet: "Og som han hadde elsket sine egne (dem som ikke tok imot ham) som var i verden, slik elsket han dem til det siste." (Joh. 13,1).

Men vær trøstige, dere lysets barn! Han, den veldige som bor i himmelen, ler av sine fiender; Herren spotter dem. Han lever ennå; - Han fører ennå styret. Han er den Veldige; hvem skulle vi frykte for? Han er vår kraft og styrke; - hvem skulle vi grue for? Og om enn hele verden og hele helvete reiste seg mot Ham, så skal Han likevel forbli den Veldige! For Han er Evig Far.
Evig Far, - hvilket stort og majestetisk ord! Han er selv evig. Som Evig Far står Han høyt over tidens vekslinger og skal føre dem alle til en slik utgang, som stemmer overens med Hans evige hensikter og øyemed.
Menneskene forgår; den ene slekt fortrenger den annen; - også de som reiser seg som opprørere mot Hans aller helligste majestet, farer hen, og man kjenner ikke deres sted; - men Han blir i all evighet, og alltid den samme, Jesus Kristus i går og i dag den samme, ja til evig tid.

Å store trøstens ord, store håp! Slik som jeg hittil og i dag har erfart Ham, slik skal jeg også i all evighet erfare Ham, som Rådgiver og Veldig Gud. Slik som Han har vist seg siden verdens grunnleggelse, slik skal Han også fremdeles vise seg. Likesom Han alltid har vært sine troendes og sin menighets beskytter, slik skal Han også være det heretter, inntil de har trengt frem gjennom alle vanskeligheter og hindringer til friheten i det evige hjem.
Ja, i all evighet skal Han være den samme som Han var fra begynnelsen.
Hist skal Han riktig hete Fredsfyrste, som Han allerede nå viser seg å være.

I en verden hvor krig og tvedrakt, strid og tvist driver sitt uvesen, hvor sjelen blir bange for å bo imellom dem som hater freden, hvor hjertet selv tumles hit og dit av indre uro og alle slags ustadige tanker, i en slik verden er det godt å vite, at det finnes en mann som kan gi den fred, som verden ikke formår å gi, og det er fredens konge og fyrste i evighet.
Derfor, kom hit, dere som søker fred og ikke kan finne den, - dere som gjerne vil ha ro for deres sjeler og likevel er fulle av uro! Kom hit til Fredsfyrsten, dere som gjerne vil vandre bort i fred, når deres time kommer! Se, Han står for døren og bringer dere en velsignelsesrik fredshilsen, og Hans hjerte slår imot dere med stor, uendelig kjærlighet.

Den som nå hører Hans røst og lukker opp døren, til ham vil Han gå inn og holde nattverd med ham, og han med Ham. Amen.

Les: Mt. 22, 1 - 14

Kristne, hvorfra skal vi da hente, det som mangler oss? Hvor skal det jordisksinnede og i sin synd og blindhet så sikre menneskehjerte lære gudsfrykt, - hvor skal vi lære det, vi med vår vilje som uavlatelig strider mot Gud? Hvem skal lære oss, vi som er engstelige for tusener andre ting, men som med hensyn til vår egen syndige fordervelse og vårt hjertes bunnløse elendighet vandrer trygge og sikre, som om det slett ikke er maktpåliggende, - hvem skal lære oss å frykte Gud over alle ting?
Det finnes bare ett middel som kan rive synderen ut av sin ugudelighet, ett middel har Gud forordnet for de kristne, som vi skal hente det vi har behov av fra. Den som ikke lærer å frykte Gud av det, han lærer det ikke av noen ting, han står ikke til å hjelpe.

Gud har i sin Sønn gitt seg selv hen for oss. Han har gjort Ham som ikke visste av noen synd, til synd for oss. Hva er hele Guds Sønns liv annet enn en soning for vår syndeskyld? Hva er Kristi lidelse og død annet enn bæring av den evige straff for vår synd?
Ja, på sin kjære Sønn har Gud Herren vist hele verden, at Han er en sterk, en nidkjær Gud, en hevner over alt ondt, en som ikke lar noen synd ustraffet. På sin kjære Sønn har Gud for all evighet åpenbart med flammeskrift, at Han er syndens fiende, at Han er en forferdelig Gud, at Han er en fortærende ild. For på sin kjære Sønn har Han med ufravikelig rettferdighet straffet menneskenes synder. Det var prisen for vår gjenløsning, så mye kostet det å redde endatil én eneste menneskesjel fra fordervelsen!
En slik løsepenge måtte bli betalt for deg og meg og oss alle; det måtte, sier jeg; for Gud er en hellig og rettferdig Gud, og "før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel av loven skal falle bort" (Luk. 16,17). Før skal himmel og jord forgå enn én eneste synd bli latt ustraffet og udømt.
Gud har straffet synden, Han har fordømt den på sin kjære Sønn. Forstår dere nå, hvilket alvor det er i Ham som vi kaller vår Gud og Herre? – forstår dere nå, at Gud ikke lar seg spotte? – forstår dere nå, hva frykten for Gud har å bety? Sannelig, hver den som ved blikket hen på den korsfestede Kristus, den som er korsfestet for vår synds skyld, - hver den som ikke der forskrekkes for sin synd, hver den som ikke der bever for Guds vrede, hver den som der ikke lærer å frykte Gud over alle ting, han lærer det ingensteds, han er fortapt, likesom Israel i sin ubotferdighet og forstokkethet er fortapt inntil den dag i dag!

Akk, kristne, hvordan kan vi, hvis det ennå er så mye som en gnist av sannhet og botferdighet hos oss, hvordan kan vi betrakte denne korsfestede kjærlighet og ikke synke ned for Ham, den tre ganger hellige, den forferdelige, men også på samme tid den uutsigelig barmhjertige Gud, hvis kjærlighet og forbarmelse ikke har noe mål eller noen ende? Av kjærlighet og inderlig barmhjertighet har Han jo i sin Sønn gitt seg selv hen for oss. Av kjærlighet og forbarmelse over oss arme, fortapte skjer det jo alt dette, som vi ser og hører i Getsemane og på Golgata, og på det blodige kors. Det finnes ikke noe annet middel til å frelse oss, det finnes ingen annen løsepenge. Han, Han selv, den hellige og rettferdige, tar vår skyld og straff på seg. Han later som Menneskesønn sitt liv for brødrene.
Å hvilket rikdoms dyp både av Guds rettferdighet og barmhjertighet! Hvor ubegripelige Hans dommer er og hvor usporlige Hans veier! Hvem har kjent Herrens sinn, og hvem har vært Hans rådgiver?

Akk, vi kan bare si dette ene: Hans sinn og råd, åpenbart på korset, er vår salighet!
Og så la oss da, mine kjære, hver dag, hver time synke ned for Jesu kors og der lære dette ene, som vi har behov av: å frykte Gud over alle ting. Der, der alene, under korset, opphører den, denne hykkelske fromhet, denne øyentjeneste, denne tjeneste med leppene. Der, alene der, under korset, der opphører den, denne trelldomsfrykt for Gud, som lik et uutholdelig åk tynger på hjertet. Alene under korset lærer vi den barnlige, kristne gudsfrykt, som er glad og fri, som gjør salig allerede her, som ene og alene frykter for å bedrøve sin Guds kjærlighet, å miste sin Herres nåde. Der alene lærer vi å våke og be og vandre for Gud ansikt.

Å så la oss da, mine kjære, komme daglig til Kristi kors, slik som vi er. Der vil vår livskilde alltid flyte; der vil våre øyne bli stadig mer opplatte overfor oss selv og overfor vår Herres og Guds vesen; men der vil vi i gjerning og sannhet lære: å ikke frykte noe, slett ikke noe, men bare å frykte Gud alene over alle ting. Dertil gi da Herren selv dere alle sin velsignelse. Amen

"Hyrdene vendte så tilbake, og de priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik det var blitt sagt dem."
- Alle fester, kjære kristne, har en ende; den kalde hverdagslighet inntrer snart igjen. En evig festdag blir det først da, når vi er hos Herren. Der gis det ingen hverdag mer.
Også hin fest hadde en ende. Også hyrdene måtte atter tilbake til sitt arbeid.
Men betrakt vårt vers vel. Først heter det: "Hyrdene vendte så tilbake," og deretter heter det: "og de priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett." De brakte altså noe med seg til hverdagslivet. De brakte med seg den hellige visshet, det fulle hjerte, og alltid på ny strømmet deres pris til Gud frem av dette hjerte. Det var den duft som ved dag og natt steg opp av trosblomsten.
- Min kristen, også dine fester har ende. Det kan ikke holdes fest hver dag. Også denne fest får en ende. Nå holdes den siste julepreken i dette hellige hus. Lysene på juletreet brenner ned. Gavene som kjærligheten har hengt opp på det, fortæres. Ditt tres grønne nåler faller til jorden og endelig flyttes det selv bort. Er det da forbi? Har du med festdrakten også avført deg julehjertet? Er også ditt tros- og gledeslys slukket ut med det siste lys? Da ve deg. Nei, det må bli noe tilbake.

Barna vil ikke bort fra julefesten. De ordner vel sin lille tidsregning etter den. De taler om den tredje og fjerde og femte juledag. Og likevel har de for en stor del bare skinnet av festen, dens gylne skum. Men du som begynner å erkjenne høyden og bredden og dybden og lengden av Guds nåde i Kristus, du har gullet selv. Skulle du kunne ville gi slipp på den? - skulle hverdagslivet atter kunne bli et hverdagsliv uten Herren hos deg?

»For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at Han for deres skyld ble fattig da Han var rik, for at dere ved Hans fattigdom skulle bli rike.« 2 Kor. 8, 9.
Han fattig - vi rike!
Det er den jublende evangelietone, som lyder til oss fra barnet i krybben, og høres med glede av alle dem som hungrer og tørster etter rettferdighet.
Fattig? Ja - i forhold til herligheten i himmelen var Han fattig, ja, i forhold til oss også. - Stallen og krybben var fattig nok; - men der var allikevel kjærlige hender som tok seg av Ham; men trinn for trinn ble Han fattigere - til Han en dag sto uten hjem, uten venner - og til slutt skilt fra Gud. Og forklaringen på dette? er den - at alles misgjerninger rammet Ham. Straffen ble lagt på Ham. Han ble vår mann og sto på vårt sted. Han ble din mann og sto på ditt sted! Ser du det?
Ja, jeg ser! Jeg så engang og fant barnet som ble mann, og som mann satt i mitt sted.
Hjelp så andre til å finne frem til krybben og frelseren! Vitne om det, syng om det.
Bekreft det ved avgjort å stå på frelserens side!

Igjen åpenbares Guds forunderlige nåde for oss i Hans ord - i Hans gjerning!
Hyrdene var virkelig små i Israel på den tiden. De var holdt for å være mindreverdige mennesker, upålitelige, ja, kjeltringpakk var vel den alminnelige betegnelse på dem.
Disse var det altså englene først åpenbarte seg for, med det salige budskap: «Dere er en frelser født!» Og så videre: «Han,» altså Han som er født dere til frelse, «er Messias, Herren - i Davids stad.» De må vel ha blitt forundret! Her kom ikke englene med noe budskap om, at først må dere omvende dere, og gjøre sånn og slik, så skal Han som er født i Davids stad også være deres frelser. Nei, frelseren er født dere, så forkomne, foraktede og syndige dere nå er, der dere ligger på marken! Bare gå nå til Betlehem og se: «Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe» (v.12).
Og altså, det barn dere der finner, Han er deres frelser!
Har du som leser dette sett det? Han som ligger der i krybben er din frelser! Det spørres ikke om du synes om det eller ikke. Heller ikke om hvem, hva og hvordan du er, eller har vært. Det forkynnes deg bare like ut, at dette har Herren, din Gud, blitt for deg! 
Forkaster du det, så er det din sak, - men vil du gjøre som disse hyrdene på marken, gå og se etter om det stemmer det som de hadde hørt forkynt, så skal du finne at din frelser er sann. Hør bare vitnesbyrdet om hyrdene: «Hyrdene vendte så tilbake, og de priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik det var blitt sagt dem» (v.20).

Han kom til disse små, og Han ble født i den lille og uanselige byen Betlehem. Født av den fattige Maria, tømmermannen Josefs trolovede. Hele veien ser du det samme mønster - de små!

«Og alle som hørte det, undret seg over det som ble sagt dem av hyrdene» (v.18).
Ja, ikke underlig at de undret seg over, at så store ting kunne sies om dette utfattige barn, som lå der i en krybbe - tenk engleskarer som opplyser himmelen for å vitne om Ham! - at Han er frelser og Messias, Herren! Ikke rart at de undret seg, «men Maria tok vare på alle disse ord og grunnet på dem i sitt hjerte» (v.19).
Underlig også for henne dette, at av de første vitnesbyrd om Jesus hun fikk høre, kom fra den slags folk. Allerede da må det ha begynt å demre for henne, hva slags konge og Herre det her var tale om.
Siden økte dette lyset bare på, da tollere og syndere holdt seg nær til Ham, mens Han alle vegne støtte an mot de fromme og religiøse i landet.

Måtte dette få opplyse ditt hjerte også denne julenatt, og alle dager du ennå måtte få her på jord!

Nå bor Han høyt i himmerik,
Han er Guds egen Sønn,
Men husker alltid på de små
Og hører deres bønn.

Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, Han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. Ef 1, 2 – 3

Hva er da all denne åndelige velsignelse i det himmelske, som vi lover vår Gud for?
Først og fremst forutbestemmelsens og utvelgelsens velsignelse. I sin kjærlighet – se her alle velsignelsers kilde! – har Han forutbestemt oss til å arve barnekår hos seg ved Kristus, slik var det Hans behagelige vilje, som ikke ledes av noe annet enn sin frie kjærlighet, og derfor har Han også fra evighet av utvalgt oss i Kristus til den hellige og ustraffelige stand som vi nå er kommet inn i, og som vi evig og fullkomment skal bli i.
Forutbestemmelse og utvelgelse, en evig beslutning av Gud til vår frelse og en evig handling av Gud til vår frelse! Og hvilken herlighet ligger det ikke i denne velsignelse, og hvilken styrkelse blir oss ikke til del i den? Er det ikke en herlighet ved vår kristenstand, at den helt grunner i Guds frie evige kjærlighet og nåde? For forut for alle våre gjerninger, både de onde og gode, helt uten hensyn til alt som hos oss kalles ros eller fordømmelse, idet Han bare rådførte seg med sin egen kjærlighet d.e. med sin Sønn, som Han ga oss, har Han ved en evig beslutning ført oss som tror, inn i denne hellige og salige stand og skjenket oss all den nåde som vi står i.
En fri nåde forut for alt og alle, en evig kjærlighet hvilende over oss i Kristus og som hva mennesket angår, kun vil tros, kun vil has, det er forutbestemmelsens og utvelgelsens herlighet som lyser over hele vår kristenstand.

Hva er herligere enn denne Guds evige frie kjærlighet? Se den råder alene og ublandet over deg! Hvor stor er ikke den stands herlighet og lykke, som denne kjærlighet, uten å se hen til noe annet enn seg selv, har skapt ut av sin egen fullkommenhets dyp? Og hvor trygg du er i denne din kristenstand, hvor visst og fast du skal bli i den og nå ditt livs mål, sjelens frelse! For den er ikke blitt til i tiden for å forgå med tiden, men forut dannet i Guds kjærlighet før all tid for å bli evig som Ham, og du er ikke ført inn i den i tiden for atter å falle ut av den i tiden, men før verdens grunnvoll ble lagt er du forutbestemt og utvalgt for den etter Guds urokkelige rådslutning over dem som tror, for at du, om verdens grunnvoll atter beveges, likevel ikke skal beveges, men bli hellig og ustraffelig for Guds ansikt i barnekår.

Så styrk deg også ved det til ditt livs strid, for det er godt at ditt hjerte styrkes ved nåden!
Og hvis du sier i ditt hjerte: "Hva styrkelse kan jeg ha av det; - for hvordan kan jeg vite, om jeg er blant de forutbestemte og utvalgte?" – så husk dog, at apostelen skriver til de troende i Kristus Jesus og at denne herlighet og denne styrkelse er for dem. Men du viser ved ditt hjertes tanke, at du er vaklende i troen på Kristus Jesus. Du røper ditt hjertes skade, men så se den også selv og søk bot for den! "Hvordan?" sier du. Ved den nåværende Guds kjærlighet, som på denne din dag utøses over deg i Jesus Kristus, vår Herre, - ved den nåværende Guds nåde, som nå i Kristus rettferdiggjør deg, synderen, levendegjør deg, den døde, helliggjør deg, begynneren.
Fordi du er dårlig til å bruke den nåværende nåde, fordi du gir den nåværende Guds kjærlighet fattig inngang i din sjel, derfor sier du: "Hvordan kan jeg vite, om jeg er blant de forutbestemte og utvalgte?" For hvordan skulle du kunne få vite det uten ved det, at den Guds kjærlighet som nå er din sjels fred og liv, vitner i deg med Guds ord, at den ikke er fra i dag eller i går, men evig har den kjent deg og evig har den antatt seg deg, som skrevet står: "Med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved" (Jer. 31,3).
Og derfor er visselig denne artikkel om forutbestemmelsen og utvelgelsen så lite fruktbar for oss og tjener oss mer til lærestridigheter og til syk grubling, enn til velsignelse og styrkelse i vår kristenstand, fordi vi er så lite troende i, ja i Kristus Jesus.

Å, Herre forøk oss troen! Gi oss å leve i Ham som kjøpte oss! Og la dine troende også nå love deg, fordi du fra evighet har tenkt fredstanker over dem; - la dem styrkes, hver i sin strid og alle mot forførerne som er gått ut i verden, ved vitnesbyrdet om, at de i fri kjærlighet er kjente, elsket og utvalgte av deg, før verdens grunnvoll ble lagt, og ingen skal rive dem ut av din hånd!