Les det 15de kapittel hos Lukas. Det er så forunderlig rikt på trøst for en synder.
En tanke griper meg stadig på ny i min sjels dyp; det er en av de tanker som dette kapittel stiller frem for oss i så såre skjønt lys:
Her går jeg fattige synder, trykket av synd og sorg over synd, og mitt hjerte blir ofte så tungt; det er ikke noe menneske, som jeg med full fortrolighet og helt uforbeholdent kan fortelle alt som rører seg i min sjel.
Men se, der er Gud! For Ham er den enkelte sjel så kjær, at den ikke kunne være Ham kjærere, om det var den eneste sjel i verden, Han hadde å dra omsorg for.

Jeg kan være viss på, at når jeg vender mitt øye bønnfallende mot Ham, så hviler Hans øye kjærlig på meg, allerede lenge før jeg tenkte på å søke Ham. Og jeg synes jeg kan se, hvordan Hans øye lyser opp og utvider seg av kjærlighet og glede, når jeg kommer og betror Ham mine sorger og klager over mine byrder for Ham.

Gud glemmer ikke den ene blant de mange. Og jeg er så takknemlig for de ord i Bibelen, som forsikrer meg om, at min plass i Guds hjerte ikke blir mindre ved det, at Han har tusener ganger tusener rundt hele jorden, som har krav på Hans kjærlighet, - og at det blant disse er så mange, som er bedre kristne enn jeg er. Er jeg et svakt barn, så er jeg dog et barn.

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på Hans skulder, og Hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Jes. 9,6

Likevel, dersom Jesus bare kunne råde og ikke også hjelpe, så kunne det bare gagne oss lite. Men Han kan også hjelpe; hos Ham er både råd og dåd, - Han er både Rådgiver og Veldig Gud.

"Jeg hyler, men min hjelp er langt fra meg;" slik har David ropt en gang, og slik har mange mennesker siden hans tid sukket etter hjelp, og det syntes som om den var langt fra dem.
Visst nok, så lenge et menneske ikke kjenner seg selv ennå, så lenge han ved Guds nåde er blitt bevart for smertelig nød, så lenge hans hjelpeløshet og avmakt ennå ikke er blitt klar for ham, å så lenge er mennesket sterkt; så lenge vet han råd for alt; så lenge mener han å kunne hjelpe seg selv ut av enhver nød; så lenge mangler det ham ingenting; - det han sier, slik må det være, som om Gud selv hadde sagt det; det han taler, det må så være, som om det var talt fra himmelen, og må gjelde på jorden.

Dessverre har vår tid overflod på slike kraftmennesker, som i sin innbilte styrke mener å ikke trenge til Ham som heter Veldig Gud, men heller kaller seg selv veldige ånder og i sitt hovmod og sin atskillelse fra Gud ikke behøver noen frelser, noen hjelp ovenfra, og derfor ikke frykter og unnser seg verken for Gud eller mennesker. Men når de dager som ikke behager dem, bryter inn over dem, se! - da skjer det, at de ved sin forsakthet p.g.a. sin tillit til og bygging på det synlige bare altfor tydelig røper sin svakhet. De anser seg sterke og mener at de har fullkomment nok, slik at de opphøyer seg over sin egen person; men deres øyne er bare forblindet ved djevelens bedrageri, slik at de ikke vet, at de er fattige og elendige, ynkelige og blinde og nakne.

Å la oss da ikke gå over fra det ene år til det annet med slike høye tanker om oss selv! – la oss meget mer ydmykt erkjenne og bekjenne, at vi er usle, hjelpeløse og rådløse skapninger, som høylig behøver, at en sønn er oss gitt som heter Veldig Gud.

Jesus heter Veldig Gud. Som sådan har Han vist seg i sin virksomhet ved verdens skapelse, da den ble kalt frem av intet, ved Ham. Som den Veldige har Han vist seg under sin vandring på jorden; for ved Hans krafts ord så de blinde, hørte de døve, gikk de halte, og døden ga sitt bytte fra seg på Hans bud. Som den Veldige har Han vist seg, så lenge Han har sittet ved Faderens høyre hånd; for allmektig har Han igjennom så mange århundrer ordnet og ledet sin menighets sak tross alle hindringer og beskyttet og skjermet den mot alle dødsrikets porter; ja hver enkelt sjels gang, som har gitt seg hen til Ham, har Han ved sin kraft ledet frem til et herlig og salig mål tross alle fristelser og til-lokkelser; for Han er sterkere enn den som er i verden.

Enhver altså, som vil hente sin kraft og sin styrke annetsteds fra, enn fra Ham, som så uimotsigelig har vist seg som den sterke og uforgjengelige konge, han er en avgudsdyrker og forlater seg mer på skapningen enn på Skaperen, og forbannet er den som holder kjød for sin arm; for makten er alene Hans.

Å, kjære arbeidende og besværede sjel, du som sukker under livets byrde og er i mangel av kraft og hjelp, se! - her er Jesus, Han heter Veldig Gud, og dette navn bærer Han ikke forgjeves; det skal være et sanndru vitnesbyrd om, hva Han er og lover og visselig også holder.

Jesus heter Veldig Gud. Ja, Han er den veldige, Han er helten av Davids stamme.

La andre rose andre helter; vi roser oss av denne helt, som ikke har seiret med kjødelige våpen slik som menneskelige helter, ikke plantet sine seiersfaner på valplasser og marker dekket av lik, mellom blodstrømmer og menneskelig jammer og elendighet og ikke er blitt stor ved å undertrykke sine brødre.

Slike var ikke Hans våpen, slik ikke Hans ære, slik ikke Hans heltedåd.
Å nei, vår helt er en ganske annen. Ved lidelse og hengivenhet, ved lydighet inntil døden, ja inntil korsets død, ved den dypeste fornedrelse, ved sin store saktmodighet og tålmodighet, som Han, som det Guds lam, satte imot helvetes drage, ved sin forhånelse, ved å uttømme seg selv fra all sin kraft, ved det har Han overvunnet, - ja ved det har løven av Juda stamme seiret; derfor ble Han kronet med ære og heder; derfor har Faderen gitt Ham et navn, som er over alle navn.

Andre helter smykker seg herlig; de pranger med ytre glans og ytre herlighet; de opphøyes til himmelen for deres heltegjerningers skyld; men slik er det ikke med vår helt, vår Jesus. Hans skjønnhet er Hans marter- og korsskikkelse; Hans prydelse er merkene av den pine Han har utstått; Hans bytte er den menighet, Han har vunnet seg, ja hver enkelt sjel som Han har fått til lønn for sine smerter; for også den enkelte sjel er høyt aktet i Hans øyne.

Og likesom Han har seiret og overvunnet ved lidelse og død som den store smertenes mann på Golgata, slik har Han nå i mer enn atten hundre (nå to tusen red.anm.) vist seg som den veldige i å beskytte og lede sin menighet, som vel har vandret under korsets skikkelse, under ydmykelse og spott, men som Han, den veldige, likevel alltid har bevart og tatt seg av, og oppfylt det ord på den: "Dødsrikets porter skal ikke få makt over den."

Vi lever i en viktig, betenkelig tid og står ved inngangen til ett nytt år og vet ikke, hva fremtiden medfører for Guds rike. Kristi fiender er forbitret og raser og legger an på også nå å utrydde og ødelegge Hans menighet. Vi har vel fred og ro nå; enhver kan uforstyrret og uhindret omvende seg til den levende Gud; vi forbydes ikke å prise Hans navn og innby menneskene til Hans samfunn. Men akk, til tross for alt det gledelige, som stiller seg frem for vårt blikk, så må jo allikevel Guds rikes venn for hvert år se med større og større bekymring ut i fremtiden; for det lar seg ikke nekte, at fryktelige tordenskyer trekker seg sammen i det fjerne, og enhver troende sjel har riktig stor grunn til å rope til Herren:

Men vær trøstige, dere lysets barn! Han, den veldige som bor i himmelen, ler av sine fiender; Herren spotter dem. Han lever ennå; Han fører ennå styret. Han er den Veldige; hvem skulle vi frykte for? Han er vår kraft og styrke; hvem skulle vi grue for? Og om enn hele verden og hele helvete reiste seg mot Ham, så skal Han likevel forbli den Veldige! For Han er Evig Far.

Det er to veier Gud fører et menneske til synet av sitt hjertes fordervelse på. Den ene er Åndens opplysning gjennom Ordet, den andre er djevelens fristelse.
Ved Åndens opplysning gjennom Ordet ser du den besmittelse som finnes i ditt hjertes hus, på din sjels kledning. I dette lys ser du også nødvendigheten av renselse; men syndebesmittelsen utfolder seg først i hele sin avskyelighet, når Satan kommer med sine fristelser. Han setter liv i våre synder, ja gjør dem til likeså mange djevler i oss, som lik fanger søker å bryte gjennom vårt legemes fengsel, søker å komme ut gjennom vår munn, øyne og ører til evangeliets bespottelse og til vår sjels fordømmelse.

Peter tenkte vel ikke på, at det var en tilbøyelighet til å banne, sverge og lyve, ja til å fornekte vår Herre, hos ham; men da fristeren kom, fikk han se det til sin egen store ydmykelse.
Fristelser stiller derfor vårt hjerte blottet for våre øyne; men dette syn skulle ikke holde oss borte fra Herren, men tvert imot enn mer lære oss nødvendigheten av å klynge oss tett og nært inn til Ham.

Jesus elsket. Hva er naturligere enn at vi alt i lidelseshistoriens begynnelse finner dette ord? Det er jo lidelseshistoriens nøkkel, det ord som forklarer hele denne historie. For mange er dette ord så alminnelig, så forslitt. Men jeg må tilstå at det ikke er noe ord jeg så ofte behøver å høre Guds Hellige Ånd hviske til meg som dette. Og når øret ikke kan høre mer, og sinnet er sløvt i dødens mørke, da ønsker jeg mer enn noe annet å kunne gripe og holde fast ved det. Man blir ikke trett ved å ånde inn ren, frisk luft. Det er lett å røre seg der. Den bærer. Man lever av den idet den forbrukes, den tilfører kroppen helse og kraft. Jesu kjærlighet er den atmosfære det nye menneske lever i. Uendelig som den er i sin rikdom, tilsvarer den også et uendelig behov i menneskehjertet. Et menneske som i sannhet lever, forbruker daglig et uendelig mål av himmelsk kjærlighet.

Jesus elsker deg. Hans hjerte er varmt når Han tenker på deg. Det er med Ham som det er med en mor som i sin varme kjærlighet gjemmer sitt barn ved sitt hjerte.

Man vil gjerne finne en årsak til Jesu kjærlighet for å kunne fatte den som en virkelighet. Og hvis man nå søker i sitt eget liv etter grunnen til den, finner man den ikke, tvert om, man finner at Han med god grunn kunne vende seg bort fra en. Det er ikke lett å tro Guds kjærlighet da. Men det er verken rett eller nødvendig å lete etter den hos seg selv. Årsakene til at Jesus elsker oss ligger utelukkende i denne kjærlighets egenart. Han elsker for sin egen skyld. Kjærligheten er en utstråling av Hans eget vesen. Hvorfor mon Johannes fant det så viktig å nevne at Jesus elsket, hvis det ikke var fordi at på samme tid som han så hvor dyrebar Jesu kjærlighet var, så så han hvor uverdig han selv var til den. Det som for ham på samme tid var det verdifulleste og det ufatteligste, var at nettopp han var den disippel som Jesus elsket. Vil du ha bevis på at Jesus elsker deg, da har du det i det faktum at Han døde for deg.

Jesus elsket - inntil enden. Også det fant disippelen verd å nevne. Det var så meget i Jesu siste samvær med sine disipler som synes å være egnet til å slokke Hans kjærlighet. Men Han holdt ut. Jesus elsker den siste dag like meget som den første. Da Han fant det får som var gått vill la Han det på sine skuldrer med glede. Men den gleden slokket ikke om veien hjem var lang og besværlig. Og likevel, hvor mye synd og utroskap hos oss ligger ikke mellom den dagen da Han fant oss, og den siste da vi i dødsskyggens dal gjemmes i den gode hyrdes favn? Men Han holder ut. Når øyet brister og hjertet stanser, når alt det som er av denne verden, går oss ut av hendene, står Han der som den samme, som den siste over støvet, og elsker som Han gjorde det den første dagen.

Les: Mt. 22, 1 - 14

For å kunne forstå lignelsen i Mt. 22, 1-14, har det avgjørende betydning at vi fatter hva som ligger i uttrykket «bryllupsklær».
Dette må vi igjen forstå ut fra selve lignelsen. Temaet med en konge som innbyr til bryllup, er vanlig. Motivet fremhever vanligvis Guds måte å handle på. Enten ved at motsetningene mellom Gud og en jordisk konge fremheves. Eller ved at Guds måte å handle på illustreres med en jordisk konges.
Når det gjelder et jordisk bryllup, må den innbudte ha et antrekk som passer til anledningen. Noe som selvsagt gjelder i ennå større grad når det er en konge som innbyr til bryllup. Og den som da blir innbudt, er blant de fremste, de fornemste, i landet.
Men det er tydelig ut fra denne lignelsen at Jesus, som så ofte, vender opp ned på begrepene. Dette blir åpenbart når vi ser hvilke gjester det er som blir tatt imot i dette bryllupet. Det er slike som raskes i hop fra gater og veikryss. Deres verdighet bestod i at de var helt uverdige.

Merk deg at disse var både onde og gode.

Vi skal samtidig merke oss Luk. 14, som er en tilsvarende lignelse. Der finner vi i v. 13 en allmenn regel: «Men når du gjør gjestebud, da innby fattige, vanføre, lamme, blinde...». Lignelsen kommer i v. 16-24. I v.21 i står det: «Gå i hast ut i byens gater og streder og før hit inn de fattige og vanføre og blinde og lamme».
Dette er ikke en annen versjon av samme lignelse. Her ser vi i stedet et eksempel på variasjonene i Jesu undervisning. De som innbys er de fattige på alle områder legemlig, åndelig og moralsk.
Og disse som samles inn får ikke noe innbydelseskort, for så å gå hjem og ta på seg passende antrekk. Nei, de føres direkte inn i festsalen.

Når det gjelder «bryllupsklær», kan vi ha to muligheter Den ene er at gjestene er slik som de i virkeligheten er, fattige og elendige. Da er han som manglet bryllupsklær en som var innstilt på at han måtte selv skaffe seg dem, for å oppfylle forutsetningene for å komme inn i himmelen. Den andre muligheten er at bryllupsklærne blir utlevert av kongen selv, og er altså en drakt som ikke kan oppnåes gjennom egen innsats - altså Kristi rettferdighet.
I lys av hva vi forøvrig leser i NT ser vi at dette stemmer: Gud utvalgte det som ingenting er (i 1 Kor 1:29 står det ordrett: «..det som ikke er..») Og denne uverdigheten kan ikke gjøres om til en verdighet som vi kan påberope oss innfor Gud.
Denne bakgrunnen kaster et spesielt lys over slutten av lignelsen. Også der lyser Guds kjærlighets vesen frem så alt forandres. Mørket kan anskueliggjøres med konsentriske sirkler der Gud - kilden til alt lys - er sentrum. Og hvor vi lever på jorden langt borte fra dette, men ikke utenfor. Utenfor sirklene, derimot, er mørket. Der finnes ikke noe som helst av det guddommelige lyset og livet.
Et menneske med sin naturlige innstilling mener at de som totalt mangler rettferdighet bør drives ut. Men Gud kaller alle. Han driver ikke ut noen. Guds holdning ser vi f.eks. i Joh. 3,16 og Jer. 3,22.

Den som kastes ut i mørket er i denne lignelsen den som selv utruster seg med noe. Det var akkurat det samme syndefallet bestod i, at menneskeheten ville søke sitt eget, i stedet for å leve av Gud. Så er altså egenrettferdighet og selvopptatthet ondskapens egentlige grunn og opphav. Den egenrettferdige driver seg selv ut i mørket. Konf. Mat 16,25.
Da ser vi også klarere meningen med at «mange er kalt, men få er utvalgt» (v. 14). De få illustreres av dem som ble samlet opp på veiene. Og dette er ikke en innbydelse til bryllup som skjer på måfå. De få er de fattige, de som ingenting er. Slik viser lignelsen direkte hen på hvordan Kristus i sin kjærlighet kom til verden «for å frelse det som er fortapt» (Luk 19,10, les 61, Slm. 145-147).
(Oversatt fra Hugo Odebergs bok «Rannsakan»).

Den sanne gudfryktighet er den, at et menneske med sorg bekjenner sin synd for Gud og tror på Jesus, synderes forsoner, og det hellige liv er det, som gjennomtrenges av den kjærlighet til Gud og nesten, som springer ut av troen. All annen gudfryktighet og hellighet er villfarelse og vinner ikke Guds velbehag og unnflyr ikke Hans vrede på dommens dag.

Frykt Gud over alle ting, og du behøver ikke å frykte noen ting, ikke noe som helst, slett ikke noe.
Denne sannhet vil dere innse av det som er sagt ovenfor. Har du nemlig forstått, min kristen, hvordan alt fryktelig, det være seg fra menneskehånd eller noe som helst, har sin fryktelighet fra den levende Gud alene, og har du Ham, den levende Gud for deg, hva kan da skade deg, hvem kan da være imot deg, for hvem skulle du da grue, om også ditt legeme ble drept?
Se engang hen til din frelser, da Han sto for Pilatus, og denne ropte truende: "Vet du ikke at jeg har makt til å gi deg fri og makt til å korsfeste deg?" Hva svarte Jesus da? "Du hadde ingen makt over meg om det ikke var gitt deg ovenfra."
Men er nå noe som helst menneske eller noen som helst ting gitt makt over deg fra oven, fra den Gud som du har for deg, hvorfor vil du da frykte? Må ikke alle ting, selv død og djevel, tjene til ditt beste?

Å salig er den som frykter Gud over alle ting! Han kan stå med sin frelser like overfor sine bødler og bever ikke; han kan med Stefanus se et steinregn kommer over seg og ser likevel under det, himmelen åpen; han kan med en Paulus gå gjennom godt rykte og ondt rykte, forfølgelse og bespottelse og likevel glede seg under det i Herren; han behøver ikke å frykte verken hunger eller nakenhet, verken fare eller sverd eller noen som helst ting; han frykter den levende Gud, og derfor er han glad og fri.
Men hver den som ikke frykter Herren, han har tusener ting å frykte. I dag plages han av tanken på sin fattigdom og mangel, i morgen frykter han for sykdom, så frykter han igjen for, at han kan miste sine velyndere, og så snart det, snart det; - hans liv er en jammerlig og pinlig ting, han sleper på det som på en byrde.
Hvor sørgelig hører vi ikke derfor også nå til dags dem sukke og gråte, som frykter for verden. Kommer en slem etterretning, så forferdes de; inntreffer det ugunstig vær, så plager de seg med det; kommer natten, så skaper de seg spøkelser for å engste seg med det; taper de penger, så skriker de etter sin Gud, og Han ruller dog fra dem; dør deres forsørgere fra dem, da ter de seg, som om Gud i himmelen ikke mer hadde noen øyne og ikke ører og ikke noe faderhjerte. Men midt under dette vedblir de likevel å leve for dagen og spør i det høyeste for så vidt etter Gud, som de beklager seg over Hans urettferdighet, ganske som om de forut hadde gitt Ham noe, som Han igjen måtte gjengjelde dem. Men etter Hans bud ser de seg ikke om; ettersom de ikke frykter Gud, så akter de ikke på Hans bud og har heller ikke noe av den velsignelse som disse lover.
Å, mine kjære, vend deres hjerter fra denne verdens ugudelighet, som bare bringer mennesket frykt og kval. Tenk over dette: bare den som frykter Gud over alle ting, trenger ikke å frykte for noen ting.

- Jeg ber dere, mine venner, gjennomgå dog engang slik etter de ti bud deres gjøren og laden og si dere selv ganske oppriktig, hva som hver gang egentlig ligger til grunn for deres gjøren og laden. Vi vil forskrekkes, når vi ser, hvor mye hykleri, hvor mye løgnaktighet, hvor mye egennytte og egenkjærlighet av enhver art som driver oss til vår gjøren og laden, og hvor lite derimot sann, oppriktig gudsfrykt er drivfjæren til våre tanker og handlinger. Og dere vet jo, at alt det som ikke springer frem av den, hva det så enn er, det er synd; for Gud ser til hjertet og bare til hjertet.
Men skulle allikevel noen med ynglingen i evangeliet si: alt dette har jeg holdt fra min ungdom av; skulle noen ville støtte seg på sin egen gudsfrykt, at han alltid har båret den i sitt hjerte – ham stiller jeg det spørsmål: forskrekkes du også straks for hver uren tanke, for hver syndig forestilling, for hver ond lyst som rører seg i ditt hjerte, også uten at noen kjenner og aner og vet om det? Ikke sant? Mye har det vært hos deg, mye har du tenkt, mye har du båret omkring med deg, som du enn ikke for alt i verden kunne si noe menneske? Ja, du forskrekkes kanskje allerede ved tanken på, at denne eller hin kunne vite dette eller hint om deg; om de hver dag hadde kunnet se inn i ditt hjerte, hva måtte de da ikke tenke om deg?

Se, dette forskrekkes du for, dette er du engstelig for; men for den hellige, allvitende Gud, som alle dine tanker ligger nakne og åpenbare for, for Ham som ser til hjertet og bare til hjertet, for Ham har du jo tenkt alt dette som du for ingen pris kunne si noe menneske, og båret det inne i deg uten å forskrekkes, uten å frykte.

Si så, vil du ennå innbille deg, at du hele ditt liv igjennom har holdt budene og fryktet Gud over alle ting? Sannelig, hver den blant oss som er av sannheten, han vil ved slik selvprøvelse nødes til å si med skrekk: jeg er en overtreder av alle Guds bud, en elendig synder er jeg, som hver dag, hver time har glemt og tapt Gud og frykten for Ham av sikte. I sannhet, jeg har grunn til å frykte hele Guds vrede.

Men akk! – hvor lenge har vi kanskje ikke allerede sagt dette til oss selv! – hvor lenge har vi kanskje ikke allerede erkjent vår mangel på gudsfrykt? – og hvor lenge har vi ikke allerede visst, at Gud er en streng, en nidkjær Gud, som ikke kan la synden og gudsforglemmelsen ustraffet? – hvor lenge har vi kanskje ikke allerede slept oss omkring med vår ufred, med vår angst og verdslige sorg, med vår frykt for tusener ting, med vårt sønderrevne hjerte, med samvittighetskvalene over våre overtredelser, vel vitende om, at det alt sammen kommer av det, at vi ikke frykter Gud Herren over alle ting!

Og likevel blir det alltid ved det gamle, likevel lar vi hver dag gå sin gang, likevel kan vi hver dag bare klage og sukke over, at vi ikke har våket, over at vi ikke bestandig har hatt Gud for øye, over at frykten for Ham ikke har behersket oss ved all vår tanke, tale og handling.
(Forts. neste nr.).

13. Juble, dere himler! Fryd deg, du jord! Dere fjell, bryt ut i frydesang! For Herren trøster sitt folk, Han forbarmer seg over sine elendige. 14. Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. 15. Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. 16. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg. Jes. 49, 13 - 16

«Juble, dere himler! Fryd deg, du jord! Dere fjell, bryt ut i frydesang!» - og så grunnen: «For Herren trøster sitt folk, Han forbarmer seg over sine elendige.»
Altså kalles himmel og jord til å bryte ut i frydesang over dette, at Herren trøster sitt folk og forbarmer seg over sine elendige! Det blir, som Jesus sier, glede i himmelen blant Guds engler over én synder som omvender seg (Luk. 15). Over bare én!
Så høyt setter Han sitt evangelium, det trøstens ord og budskap som sanker syndere inn i Hans fold, at Han sier: «Om disse (disiplene) tier, så skal steinene rope!» (Luk. 19,40). Han er nidkjær for sitt evangelium! Dvs. at Han er nidkjær for at du skal få høre det, - at ikke noe skal få skjule det for deg. Hør bare: «Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg» (v.15-16).

Dette sier Han som svar på et sukk fra Hans folk: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg» (v.14).
Å du, hvor en kjenner til dette sukket! Når f.eks. sykdom kommer på, vanskeligheter i familien kanskje, økonomiske problemer, og vel mest når synden viser seg som verst i en, og en også har trådt midt ut i det. En står der tilbake, dømt i sin samvittighet, anfektet, all fred og glede og alle gode følelser er borte; «- Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg!»
Det er svært, for når det gjelder disse andre vanskelighetene, så finner du iallfall ikke noen rimelig grunn i dem i seg selv, til at Herren skulle forlate deg, - du er jo ikke skyld i det selv. Men når syndserkjennelsen bryter frem, og du ser alle dine feiltrinn, din makelighet, dine svik osv., da finner du også rimelig grunn til at Herren har forlatt deg, og overgitt deg til sykdom eller andre vanskeligheter; - det er da ikke mer enn rett og rimelig, slik som jeg er.
Hvorfor skulle Gud holde ut med en slik en, som etter alle disse år ikke er blitt bedre enn som så!
Her får du også gjerne hjelp av mange «Jobsvenner» i dag, som gjerne forteller deg, at det har sin årsak i, at du ikke tror nok, ikke er frimodig nok osv., - for ikke å snakke om dem som sier, at det er fordi du ikke har døpt deg på en rett måte! - og derfor ikke har Ånden i det mål som var tiltenkt. Her knyttes da Åndens utgytelse til en gjerning som vi på vår side gjør! Da er det verd å minnes apostelens ord i Galaterbrevet: «Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt?» (Gal 3, 2).
Hva sier Herren? «Ingen av dem som tar sin tilflukt til Ham, dømmes skyldig» (Slm. 34,23), og: «Herren er god, et vern på trengselens dag. Han kjenner dem som tar sin tilflukt til Ham» (Nah. 1,7). Her står det ikke noe om å gjøre noe som helst rett, uten dette, - å ta sin tilflukt til Ham! Og hvem er det som gjør det? - hvem er det som har behov av det? Jo, de som ikke finner noe annet å ta sin tilflukt til, verken i seg selv, sitt eget, eller i noe annet. Dette er nettopp Hans folk, - de elendige, som teksten vår taler om, de som Han forbarmer seg over. Legg merke til, hva som står her: «Herren trøster sitt folk, Han forbarmer seg over sine elendige (v.13b).
Altså, Hans folk og Hans elendige, blir fremstilt som ett og det samme! - Hans folk er et folk som trenger til trøst. Er du først blitt oppmerksom på dette, så vil du finne det igjen i hele Skriften. I Salme 68 sier f.eks. salmisten: «Ditt folk bosatte seg i landet. I din godhet gjorde du det i stand for den elendige, Gud!» (v.11). Altså, i sin godhet gjorde Han landet slik, at det var mulig for den elendige å bo der, - ja, slik at det var mulig for den elendige å ha det godt der! Han skulle være i stand til å leve der.
Vi kunne nevnt utallige vers og beretninger i Skriften som fremhever og understreker dette, - men la oss bare nevne noe, som Jesu beretning om fariseeren og tolleren i templet. Hva er det Jesus gjør, når Han forteller om det? - når Han forteller om den bortkomne sauen, og sønnen, - den tapte penningen osv., - jo, Han gjør nettopp det vi leser om i teksten vår her: «Han forbarmer seg over sine elendige» (v.13b).
Og hele Jesu liv, Hans forkynnelse og gjerning, dette forsoningsverket som krones på Golgata kors, hvor Han henger i alle synderes sted, - alt dette understreker det som forkynnes oss i teksten her: «Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg» (v.15), - og ikke minst dette: «Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg!» (v.16a).
Når Han taler om denne innskrift i sine hender, så legg merke til, at Han sier: Se! Han vil at du skal være fokusert på det, ikke slippe det av syne, hva som enn kommer på, Han bærer nemlig dette ennå i dag, - det er altså ikke noe som var en gang, men noe som er! - og Han vil komme til å bære det i all evighet, - naglesårene som Han fikk for din synd.
Dette skal ikke drive deg bort fra Ham, det skal drive deg til Ham. Når «tusende synder deg plager,» som Rosenius uttrykker det i sangen, så skal du ikke se på deg selv, som om det fantes noen løsning der, - nei, da skal du høre Jesu (hyrdens) rop til deg: Se! - i begge mine hender har jeg tegnet deg! Det er løsningen!

Men tenk om det nå ikke var «tusende synder,» - tenk om det bare var 850! - eller kanskje bare 50! - da sto det vel bedre til? - for ikke å si om det bare var to! Nei, seier Guds ord, - om det så bare er én, så er du evig fortapt.
Altså, ingen forskjell på tusener og én! M.a.o. en av disse grusomme diktatorene i historien eller i samtiden, er ikke mer skyldig overfor Gud med alle sine synder, enn hva du er bare ved den onde tanken du hadde om et annet menneske i dag f.eks. Hør bare hva Guds ord sier om det: «For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle» (Jak. 2,10), og mer skyldig for Gud enn skyldig i alle bud kan vel ingen bli! Her står det bare om ett feiltrinn! - så er du altså fortapt.
På den annen side tales det ikke om så mye som én god gjerning, for å bli evig frelst, - nei, bare ved å ta sin tilflukt til Ham.

Når du skal være sann, er det ikke nettopp det du må gjøre i dag? - ta din tilflukt til Ham, - til det frelses- og for-soningsverk som er blitt deg forkynt, - for du er, når sant skal sies, så elendig, så elendig. Hvis ikke så har ikke sannheten og alvoret i ordet vi leste fra Jakobs brev gått opp for deg: «For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle» (Jak. 2,10). Og, - Han mener det også! Du som mener deg å ha noe eget å regne med og trøste deg til innfor Gud, - se til, at du ikke snubler i noe! - for i det du snubler er alt tapt, - du er skyldig i hele loven, og det er under loven uopprettelig. Det er nemlig ikke noe som heter tilgivelse på den veien, bare gjør det, så skal du leve, og: «uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt» (Hebr. 9,22).

Men til deg som har tatt din tilflukt til Jesus, lyder nettopp dette budskap: Blod til forlatelse er blitt utgytt! - «Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd» (1 Joh. 1,7), eller som vi hører det her: «Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg!» (v.16a).
For dette budskaps skyld, roper Herren det ut: «Juble, dere himler! Fryd deg, du jord! Dere fjell, bryt ut i frydesang!» (v.13a).
Han ser altså stort på det, - ja, mer enn vi kan fatte, - å få ta seg av oss elendige. Derfor skal du komme med frimodighet, hvor dømt du enn føler deg! - kom på Hans ord til deg! - kom til Ham på den grunn Han selv har lagt! - den kan jo ikke svikte! - Han vil jo aldri forkaste sitt eget verk!
Men det er jo nettopp det, vi i vår vantro, så ofte hevder, idet vi sier som Sion: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg!» (v.14).
Han som lot seg nagle til korset for deg, hvordan skulle Han kunne glemme deg? Nei, det er du som glemmer Ham, når du sier slikt, - for se, i begge mine hender har jeg tegnet deg!

Ja tenk, Jesus bærer disse sår, som Han fikk for nettopp min synd, på sitt herlighetslegeme, - det som lever evig! - Kan det da bli noen fastere grunn for min frelse?
»For Herren trøster sitt folk,» leser vi. Hvem trenger vel trøst? Ikke de glade og friske og sterke, men de som har ondt! - eller som vi leser det videre her: Hans elendige!
Å, hvor negativt dette lyder i ørene på dem som er friske og ikke trenger til lege, - de kaller det jo også elendighetsteologi, - men for en balsam og salighet, for en kilde til fred og liv og glede, ja, lykksalighet, har ikke den funnet, som har opplevd Herrens trøst og forbarmelse! - en kraftkilde! - en Guds kraft til frelse! Det er å ha funnet selve livet!
Det er som visdommen (Jesus) sier: «Den som finner meg, finner livet, og får nåde hos Herren» (Ordsp. 8,35).
Hva? Hvem finner livet, og får nåde hos Herren? - den som gjør slik og slik? - nei, den som finner Ham! «Men den som ikke finner meg, skader sin egen sjel» (v.36).

Må du ikke vitne nettopp det, du som har hørt og er kommet til tro på evangeliet (Jesus), - må du ikke vitne: «Der har jeg funnet livet! Selv er jeg intet verd, Hva Jesus meg har givet, Gjør meg for Gud så kjær!»
Guds rike består jo i «rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd,» som Ordet også vitner (Rom. 14,17).

Trengslene er nødvendige. Uten korset ingen krone. Som Han var i verden, er også vi. Så sant vi elsker Hans navn må vi her også lide med Ham.
Men hvorfor er det ikke min glede? Hvorfor knurrer jeg så ofte? Er det ikke Herren som lar alle ting skje? Og skulle jeg bare motta det gode av Herrens hånd, men ikke det onde?
Hos deg, Gud, er det dog en utgang fra nød og lidelse. Du vil fri oss fra det alt sammen. Bare en liten stund, og du vil ta meg hjem til deg, der hvor ingen sorg skal være mer.