Et stykke av Johan Arndt her, til minnelse, spesielt nå i påsken, om hva som i virkeligheten er gitt oss i Jesu Kristi liv, lidelse og død. E.K.

Om et menneskes synder oppfylte hele verden, så er allikevel Kristi rettferdighet større. For han er Herren, vår rettferdighet.
Skulle dine synder være mektigere enn Gud? Det er jo ikke mulig. Vår synd og skyld er dessverre over all måte stor i seg selv. Allikevel, når den lignes med Kristi fortjeneste, da er den som om man bare var ett øre skyldig, og det ble betalt tusen ganger tusen tønner gull for den.
Så høyt og dyrebart er Kristi blod, eller Guds blod som Paulus kaller det, å regne mot våre synder (Ap.gj. 20,28).
Så stor er Kristi rettferdighet som Han skjenker og gir oss ved troen. Den sletter ut og leger alle våre skrøpeligheter, den gjør oss hvitere enn snø (Slm. 51,9). Så langt som øst er fra vest, lar den alle synder og forsømmelser være langt fra oss (Slm. 103,12).
Ja, den tar ikke bare bort all vår skyld og overtredelse, den gjør oss også helt delaktige i Kristi betaling og fortjeneste, som om den var vår egen.
Likesom et skittent barn ikke bare blir vasket rent, men også iført rene klær, så har den Herre Kristus med sitt blod og fortjeneste, ikke bare vasket oss rene fra våre synders skyld og overtredelse, men ved sin betaling og fortjeneste også iført oss uskyldighet og salighets kledning og rettferdighetens kjortel. - Det er den deilige prydelse David taler om, (Slm. 110,3) som Guds folk skal fremføre frivillige offer for Herren i. - Det er de deilige klær Jesaja skriver om (Jes. 11,10), som skal gis de bedrøvede i Sion. - Det er den hellighets og rettferdighets hvite og rene silke, som den store flokk i den stridende himmel etterfølger Kristus i (Åp. 19,8).
For vi har fått dobbelt av Herrens hånd. (Jes. 40,2). En stor nådes rettferdighet var gitt våre første foreldre før syndefallet, men denne er langt større. Amos kaller den rettferdighets strømmende bekk (Amos 5,24).
Paulus kaller den en mektig og herskende nåde, nådens overflødighet til rettferdighet og nådens overstrømmende (overveldende) rikdom (Rom. 5,17 og Ef. 2,7).
Det er en så stor nåde som ikke noe menneske kan grunne ut. Våre første foreldre hadde vel en fullkommen rettferdighet og uskyldighet, men de hadde allikevel ikke en så overflødig rettferdighet som vi har i Kristus, ved troen. For den er langt større enn den vi kunne ha arvet i Adam, om han hadde blitt i sin uskyldighet. Kristus har med høyere lydighet og ydmykhet vært til behag for Gud, enn Adam i sin uskyldighet. Ja, Han er mer enn tusen Adamer i deres uskyldighet og rettferdighet.

                                               -----------     ----------     ----------

Grip nå dette som Arndt forkynner deg her; - du som kjenner deg så fattig, elendig og uåndelig til tross for din tilflukt til Jesus: - din rettferdighet er «langt større enn den du kunne ha arvet i Adam, om han hadde blitt i sin uskyldighet.» Du har nemlig Kristi (Guds) rettferdighet! E.K.

2. Merk stedene, hvor Han innbyr.
Først: Han går ut på landet og opp over alle hauger og innbyr. Hen ferdes på hovedveiene og der hvor stiene møtes.
Annet: Han går inn i byen og på torgene, hvor folk mest samles for å avgjøre sine forretninger, og siden fortsetter Han sin gang i de fornemste gater og streder og roper ut sin velsignede sendelse.

3. Merk måten, som Han roper på.
Han roper høyt. Han stanser og med høy stemme forkynner Han sin sendelse, sin innbydelse. Han er lik de kjøpmenn som byr ut sine varer, først på torget og siden fra dør til dør; og aldri har noen kjøpmann vært så ivrig etter å få selge sine varer, som Jesus var i å tilby sin frelse til den falne menneskeslekt? – og i det 10 vers sier Han: "Ta imot min formaning istedenfor sølv, og ta imot kunnskap framfor utsøkt gull!"

4. Merk til hvem Han henvender sin innbydelse.
I vers 4, sier Han oss om dette: "Til dere, menn, roper jeg, min røst lyder til menneskenes barn."
Kjøpmannen byr bare sine varer ut til dem, som Han formoder vil kjøpe, men Jesus tilbyr sine til alle mennesker uten forskjell. Han tilbyr dem til alle Adams sønner, til enhver som er født av en kvinne; derfor: "Den som har ører, han høre!"
Lærdom: Kristus tilbyr seg selv til frelse for hele menneskeslekten.

Det er en alminnelig tanke, at det å forkynne den hellige lov, er den mest vekkende sannhet i Bibelen, nemlig det "som munnen tilstoppes, og hele verden blir stående skyldig for Gud ved." Og jeg tror i sannhet, at dette også er Guds mening med loven, - å få syndere til å våkne opp av søvne, men for meg er det slik, at det er noe som er langt mer vekkende, og det er synet av en guddommelig frelser, som fritt tilbyr seg å frelse hver enkelt av hele menneskeslekten.
Dette ord: "Til dere, menn, roper jeg, min røst lyder til menneskenes barn," er noe som måtte skjære igjennom selv et steinhjerte.

1. Hadde du levd i Noahs dager, da han bygde arken, og hadde du sett det mektige skip stående der åpent, ferdig og innbydende hele verden til å komme og få en sikker plass der, - ville ikke det ha vært det mest vekkende av alle syn?

2. Hadde du levd på den tid, da Jesus vandret omkring på jorden, og hadde du sett Ham ri nedad Oljeberget og stanse, da Han nærmet seg Jerusalem som lå fredelig ved Hans føtter, og sett Guds Sønn felle sine vemodige tårer over byen og hørt Ham si: "Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne," – ville ikke da den bange anelse om den ødeleggelse som ville gå over den ulykkelige byen, ha steget opp i ditt bryst?
Ville Han ha utgytt disse tårer for ingenting? Nei, sikkert ikke. Han kjenner dagene av smerte som kommer over syndere, som ikke vil la seg frelse, en smertens dag, en dag som Han alene kjenner.

3. Nettopp slik, kjære venn, når du ser Jesus her vandrer om fra sted til sted, på berg og stier, fra by til by, fra gate til gate, og dør til dør, - når du hører Hans evige og alvorlige rop: "Til dere, menn, roper jeg, min røst lyder til menneskenes barn." Jeg roper ikke bare for å vise, at dere er fortapt, og at helvete ligger foran dere? Nei, jeg vil redde dere. Eller tror dere, at frelseren ville rope så høyt og så lenge, dersom det ikke var noen fare, eller det ikke var noe helvete i vente?
Merk dette, du sovende sjel og vær ikke lik Noahs samtidige eller Jerusalems innbyggere, men la Jesu gråt og ømme råd vekke deg.

1. Merk: Hvem det er som kaller på deg – det er visdommen!
Det er Jesus Kristus, i hvem alle skatter og visdom og kunnskap er skjult. "Til dere, menn, roper jeg."
Ofte kan en Herrens tjener legge Hans ord på ditt hjerte, og du kan gå hjem og si: "Det var bare en tjeners ord, hvorfor skal jeg ta det så innover meg, når det bare er et menneskes ord?"
Vel, men her er ikke et ord av noen tjener, men det er Kristus selv som taler til deg. Det er ordet av en som nøye kjenner ditt hjerte og din historie, som kjenner både dine åpenbare og skjulte synder, dem du gjorde så vel i lyset som i mørket. Selv den mest hemmelige synd er kjent av Ham; men Han kjenner også verden, som er over deg og helvete, som venter deg. For Han har følt begge deler. "Til dere, menn, roper jeg."

2. Merk stedene, hvor Han kaller på deg.
På veier og stier, på gater og streder, ute på gaten og inne på ditt værelse.
Har det ikke vært slik med deg? Har du ikke vært kalt på både i din Bibel, innen familien, i kirken og på bedehuset. Du har gått fra sted til sted, men frelseren har gått etter deg.
Du har gått på steder, hvor synd og dårskap er den daglige gjerning, og på steder, hvor Guds ord har lydd til deg, og Kristus har fulgt med.
- Du har vært i fare, nød og trengsel. Kristus har stått deg nær. Du har ligget på din sykeseng, Kristus har også vært der.
For fåret er stadig i fare; derfor må den trofaste hyrde alltid følge etter det.

3. Merk, hvor høyt Han roper.
Han kaller og oppløfter sin stemme, og har Han ikke også ropt på deg? Har Han ikke banket på din dør, ved advarsler i liv og død? Har Han ikke talt høyt til deg ved Ordets forkynnelse? Og har ikke Hans stemme undertiden lydd høyt til deg ved lesning av Bibelen?

4. Han roper til alle.
Hadde Han bare ropt til de gamle, så kunne den unge ha sagt: "Det er ikke meg som trenger til frelse."
Hadde Han bare ropt til de unge, da kunne de gamle ha sagt: "Han er ikke en frelser for oss."
Hadde Han bare kalt enten på den ærbare eller på det aldeles fordervede menneske, så ville nok en eller annen ha unnskyldt seg og sagt, at det gjelder ikke meg.
Men Han roper på alle, og det finnes ikke én eneste person, uten at Jesus kaller på ham og innbyr ham; for alle er fortapt, de være unge eller gamle, rike eller fattige.

Du kan tenke eller tro om deg selv, hva du vil, Jesus kjenner din fortapte stilling, og derfor lyder Hans gjennomtrengende rop til deg: " "Til dere, menn, roper jeg."

Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Mt. 5,3.

Da jeg var ung, hørte jeg en fortelling som senere i livet ble meg til stor nytte, da jeg sto utenfor Guds rike og lengtet inn, men ikke våget meg inn. Den vil jeg fortelle deg. Kanskje den kan bli deg til hjelp.

En ung lærer som gjerne ville hjelpe barna til å lære så mye som mulig, prøvde på forskjellig vis å få vekket læretrangen hos dem. En dag sa han til klassen at alle som dagen etter kom på skolen og kunne leksen sin godt, skulle få komme inn i bestestuen hans, og der skulle de få hver sin kopp sjokolade og et fint brød. Vi skal huske på at slike ting ikke var småtteri på bondebygden her i landet i de dager.
Som ventet var, dro de alle hjem fra skolen den dagen med ett eneste stort mål: De ville lære leksen sin, så de kunne få komme inn i bestestuen til læreren og få sjokolade og fint brød neste dag.
Men mens alle dro glade hjem og visse på at de skulle klare leksen, gikk det en mellom dem som ikke var glad. Severin hette han. Han var en av disse ulykkelige som hadde små evner og som blant annet syntes å mangle evnen til å lære utenat. Han gikk trang og sturen ved tanken på å bli sittende igjen alene når alle de andre gikk inn i bestestuen og skulle få sjokolade og det fine brødet.
Da han kom hjem, fortalte han sin mor alt og bad henne om å hjelpe seg. Nå måtte han lære leksen. Mor la til side alt arbeid og satte seg med gutten sin for å hjelpe ham med leksen. Men alt det de strevde, så kom de likevel ingen vei.
Da kvelden var slutt, var Severin trett. Men leksen var ikke lært.
Tidlig neste dag var Severin og mor hans oppe og prøvde på ny, men nei, det var uråd. Og så måtte han gå på skolen den dagen som alle de andre uten å kunne et ord.
Severin satt ved nederste enden av det lange skolebordet. Så gikk det rundt fra barn til barn, og alle kunne leksen. Nå var det bare Severin igjen. Han satt motløs med ansiktet i hendene.
Nå, Severin, sa læreren, nå får du reise deg. Jeg tenker du kan fortelle oss litt i dag.
Jeg kan ikke, svarte Severin.
Å jo da, prøv nå! Jeg skal sette deg på, så går det nok!
Han reiste seg opp og sa etter de ord som læreren sa først, og dermed var det stopp. Alle satt som fortumlet. De syntes synd på Severin.
Hva skal vi gjøre med Severin? - spurte læreren.
Da reiste den eldste jenta seg og sa: - Severin må få være med!
Er alle med på det? spurte læreren
Ja! ropte hele flokken i kor.
Så bar det inn i bestestuen og Severin måtte først til bords. I glad selvfølelse over at de hadde lært leksen sin, drakk de sjokolade og spiste fint brød, alle unntatt Severin. Han satt der uten å ha lært leksen, av bare nåde.

                                                                       ---- ---- ----

Omkring i hus og hytte mellom våre fjorder og fjell er det mange som i åndelig mening er lik Severin.
Du leser og leser og leser opp igjen på livets tunge lekse, men du kan ikke lære den. Du ber, du slutter å be, du tar til på nytt: du hører Guds ord, du strir mot synden, du prøver å få makt over den, du tenker med deg selv at nå skal det bli alvor, men alt ender på ny der du tok til. Du kommer ingen vei. Du lærer ikke leksen.

Er det du, min leser, som er lik Severin?
Jeg har et godt budskap til deg fra den levende Gud: Du skal få komme til Ham og være barn i Hans hus uten å lære leksen din!
Det som er Guds store under, og som du enda ikke har fått øye på, er at her er en annen som har lært leksen for deg, nettopp den du strir med og som du ikke evner å lære. Han som ble gitt oss av Gud, Jesus Kristus, vår frelser, han gjorde din lekse til sin og lærte den fullkomment for deg.
På Hans gjerning og regning skal du få komme inn, få være frelst, akkurat som du nå er.
Himmerike er ditt!
Det er ditt akkurat nå.
Severin, kom inn, kom nå!

Det er meg openberra at eg eig barnerett,
at Gud med meg i Kristus er forsona.
Og eg som har meg gremma og aldri skjøna rett,
kor eg i domen skulle verte skåna,
eg som i all mi betring, mi tru og gudleg sed,
min gjerning og min lydnad fann aldri hjartefred,
Eg er no alt i Jesus Kristus salig.

Ja, slik er det. Legg deg da hjelpeløs i hans hjelpende nådearmer med hele ditt syndige liv! Han vil frelse deg akkurat slik som du nå er. Dette skal du tro! Da er du frelst!

Nå skjer virkelig det som Jesus forutsa: «...og oppstå på den tredje dag» (Mt. 16,21), og det snudde opp - ned på alt for disiplene - fra håpløshet og mørke til glede og lys. Har det gjort det for deg? Hører du Herrens ord til deg: «Frykt ikke! for se jeg lever!» Ser du dette - Jesus er oppstanden, og lever, nå! Slik at du henvender deg - ikke til en tenkt, - men en virkelig levende person som både hører og ser deg - en som har vært død, men lever. Ham du henvender deg til - Jesus- har vært din død, for dine synders skyld, ja, Han har vært din synd (2 Kor.5,21). Det er hva hele påsken dreier seg om, alt det du ser skje - det er Herrens smertefulle kamp og strid for å fri deg både fra din synd, og din synds følger. Hva bruker så du påsken til?
Nå er det fullført - nå er vi fullkomment rettferdige i Ham. Det er hva det innebærer dette, at Han er oppstått fra de døde. Det var alt for å tilveiebringe en evig rettferdighet: «Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre frem en evig rettferdighet» (Dan. 9,24). Ser du påskens hendelser i dette? Denne profeti var det Jesus nå oppfylte og førte til ende, slik at himmelen nå kan rope til deg: «Det er skjedd!»

Og det var altså tale om å tilveiebringe en evig rettferdighet for oss - vi som var evig fordømte for vår synds skyld. Det står derfor for oss mennesker kun mellom to ting - en evig rettferdighet, eller en evig fordømmelse. Det står eller faller med vårt forhold til Jesus - og bare det! Det er en hemmelighet her som du gjerne skulle fått se inn i - skal du se ditt rette forhold til Jesus, og skal du komme i det rette forhold til Jesus, så må du få feste blikket på Faderens forhold til Jesus og det som skjer med Ham, - da vil du se din frelse!
Nå er vi ikke lenger fordømt, for vår synds skyld, sier den tomme grav. Vi har i Ham fått tilbake mer enn vi tapte - et evig liv, og barnekår hos Gud - et barnekår som ikke kan rokkes av noe, verken i himmel eller på jord eller under jorden (Rom. 8,31-39).
»Han er oppstanden, store bud, vår Gud er en forsonet Gud.»

«Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro..» måtte Jesus si til de to såkalte «Emmausvandrere» (Luk, 24,25). Det er som om Han undrer seg over denne uforstandighet og treghet til å tro.
Vi ser det samme hos Maria Magdalena her - da hun så steinen veltet bort fra gravåpningen og Jesu legeme altså ikke var der, da kunne hun ikke fatte annet enn hva hun her sier til disiplene: «De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt Ham» (v.2b). De! - hvem de? Du ser hun trodde ennå på Jesu avmakt, og Hans fienders makt over Ham. Som en av Jesu nære følge hadde også hun hørt Ham tale om sin oppstandelse fra de døde, men...
Hva så med deg som leser nå - er du helt fri fra denne uforstandighet og treghet? Å stole på at et tau holder vekta di, er greit nok når du står på bakken og trekker i det, men noe helt annet er det om du skal henge fra kirkespiret i det, har en sagt - og slik er det nå også med vår tro - det er ikke så vanskelig å tro på solskinnsdager, men når uværet (prøven) kommer, da åpenbares ting som viser oss hva sannheten er.
Vi skal nok alle være glade for at Jesus ikke støter fra seg, og forkaster, slike lite troende, men tar seg av dem, og åpenbarer seg for dem, som vi ser overfor alle disiplene, inkludert den tvilende Thomas som ikke ville tro før han så.
Dette er den Jesus - Skriftens Jesus - også du skal få vende deg til med din synd, dine svikt og din mangel på tro. Han er den samme i dag (Hebr. 13,8). Han er kommet nettopp for slike - Han «er kommet for å søke og frelse det som var fortapt» (Luk. 19,10).

Her skjedde noe med «den disippel som Jesus elsket» - som han kalles (v.2) - det var Johannes: «- han så og trodde,» leser vi (v.8b). Og hør deres åndelige tilstand, til tross for Jesu undervisning: «...de hadde ennå ikke forstått Skriften, at Han skulle stå opp fra de døde» (v.9).
Slik er det så ofte fatt med oss også, når noe kommer på - vi «glemmer hva Herren har talt!» Vi virrer omkring i våre egne tankers vrimmel og blir forvirret, som vi ser det også med disiplene i disse dager. Hvorfor var de forvirret? Fordi de ikke hadde gitt akt på og trodd Jesus ord! Han hadde jo sagt dem alt på forhånd. Dette er også en av årsakene til at Han vil gi oss Den Hellige Ånd, for at Han skal minne oss på alt det som Jesus har sagt, og undervise oss ut i fra det (Joh. 14,26). Jesus vet hvor skrøpelige også vi er. Derfor har Han heller ikke etterlatt oss farløse, men kommer selv til oss (Joh. 14,18).
Slik taler Guds ord, snart om den ene person i guddommen, snart om den annen, og snart om den tredje, som om det var om hinannen. Dette er ikke mulig å forstå uten treenighetslæren: Gud er en og tre. Du skal vokte deg for all tale som deler opp, slik at du kan ha mottatt Jesus, men ennå ikke Den Hellige Ånd f.eks. - noe som er den mest utbredte vranglære om dette i dag. Den som har tatt imot Jesus (Sønnen) har også dermed tatt imot Den Hellige Ånd og Faderen. Den som har den ene, har alle tre. «Ingen kan si: Jesus er Herre! - uten i Den Hellige Ånd» (1 Kor. 12,3). Og da menes det, av hjertet! Og hvem kan ha mottatt Jesus uten å ha erkjent Ham som Herre? Et annet sted sies det om Jesus, at hele guddommens fylde bor legemlig i Ham (Kol. 2,9). Hva mangler så den som har mottatt Jesus, den i hvem hele guddommens fylde bor?

Vår frelse - syndenes forlatelse - er den treenige Guds verk! - derfor kan du trygt forlate deg på det, ja, det er bare det du trygt kan forlate deg på. Ikke på tegn og under, ikke kraftige gjerninger, og slett ikke følelsesopplevelser, men på Ordet om Ham, slik du bl.a. har lest det i teksten i dag.
Der er Han! du finner Ham i dette vitnesbyrdet om Hans livsløp, Hans soning, Hans død, den tomme grav, Hans oppstandelse osv. «Disiplene gikk så hjem til seg selv igjen, leser vi (v.10), men Maria Magdalena ble stående gråtende igjen ved graven (der Jesus sist var sett!), og fikk ett møte med Ham selv! (Se resten av det 20 kapittel). Hun var da også den som kom tidlig til graven, mens det ennå var mørkt (v.1). Det sier noe om Marias hjerteforhold til Jesus.
Ja, det var ennå mørkt for Maria på alle måter (v.2b), men det forblir aldri mørkt hos den som søker Jesus, den oppstandne og herliggjorte frelser og Herre! Noe også Maria snart fikk oppleve og erkjenne.

Bli i Ordet om Ham!

Og de tok av sted i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve samlet, og de som var med dem. Og disse sa: Herren er virkelig oppstått og er blitt sett av Simon! De to fortalte da hva som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent Ham igjen da Han brøt brødet. Luk. 24,33-35

Her er nå lutter beviser på troen, da disse disiplers tro lærte dem å vende om, og styrke andre, og de ble igjen styrket av disiplene. Da holdt de seg nå sammen og det var en innbyrdes kjærlighet til den Herre Jesus, som var rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd, selv om det ennå var blandet med stor skrøpelighet, og deres tro skulle styrkes enda meget kraftigere ved Den Hellige Ånds fullkomne utgytelse.

Dersom nå den sanne tro er hos oss, da brenner denne ild også i våre hjerter, slik at vi fremdeles gjerne holder oss til dem som gjerne vil være styrket i troen ved oss, og dem, som vi igjen kan bli styrket ved. Da brenner kjærligheten til den Herre Jesus, glede over Ham, den sanne kjærlighet til vår neste, trøst av Guds ord, og hva godt og åndelig som ellers kan nevnes, i hjertet, likesom smeltet gull i ovnen.
Så behøver man da ikke å spørre mer, hva man skal kjenne troen på; for Kristus er da allting, og det man lever, lever man i Guds Sønns tro: alle ting vitner da om den tro som bor i hjertets grunn, skjønt denne tro ennå alltid kan tilta mer og mer, og ennå alltid herligere og herligere styrkes av Gud.
- Ha takk, kjære Jesus! - du som nå har tatt oss i din skole og lært oss, hvordan Gud virker troen i oss, og ved hva man kan kjenne denne tro. Trykk du ditt segl på det ved Den Hellige Ånd, slik at alt må komme til sin ønskelige og velsignelsesfulle kraft hos oss. Amen.