De omvendte og troende erfarer meget vel, at de ennå er arme syndere; ja med hjertelig bøyelse for Guds ansikt erkjenner de, at de i deres onde vanartede naturs grunn er underkastet tusener fristelser av kjødet, Satan og verden, ja at det ikke bor noe godt i deres kjød (Rom. 7,18), og at synden lett kan besnære dem (Hebr. 12,1).

Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse. Luk. 2,29-30

Å fare herfra i fred – det er lett å si og synes lett forstått; men likevel er vel ikke noe mer misforstått enn nettopp dette. Dem som kunne se de millioner som stadig senkes ned i fortapelsens fæle avgrunn i det øyeblikk, de dør i "fred," den kunne ikke holde ut dette syn, men måtte dø av skrekk.
De fleste ugjenfødte mennesker dør i fred. Men kjære Gud, for Jesu navn og blods skyld bevar oss fra denne fred!

Hva er årsakene til dette? De kan være mange; men jeg vil bare peke på noen av de mest alminnelige.
Religiøse og tilsynelatende ivrige predikanter, som har noe vennlig og vinnende i sitt vesen, men er åndelig døde, er kommet inn i sognene, selv om ingen der har kalt dem. De gir seg ut for å være kristne og er snart heldige til å få folk til å tro det og vinner ved det tillit. Eier de i tillegg litt fremstående begavelse, kan de desto bedre skjule ulvetennene med fårepelsen.
De får som regel mange tilhørere og driver hardt på med å straffe synden.
De formaner ivrig til bot og helliggjørelse. Folket følger så den anviste vei til et rosverdig liv og søker å forbedres hver dag i liv og levnet. De synes, at det har foregått en forandring med dem. De forbedrer daglig sitt liv, så godt de formår og forstår – går nå også flittig til alters og til kirke. De legger seg håpefullt og så inderlig fornøyd på sin dødsseng. Presten meddeler dem nå "sakramentet." – Så farer de herfra i fred. – Den nærmeste slektning lukker de brustne øyne igjen, mens den evighet som sjelen svever i, har åpnet dens øyne for den fryktelige sannhet, at freden var falsk. – Fortapt, fortapt!
- Dette er den største gatedør, som de fleste strømmer igjennom, inn i den evige pine.

Hva besto egentlig feilen i? Jo, de var ikke gjenfødte!
Uten å være født på ny kan ingen se Guds rike. "Budet drepte" dem aldri. De ble heller aldri "levendegjort i Ånden." De ble bare til "de mange leiefolk i Faderens hus, som har overflod av brød" (Luk. 15). De ble aldri den bortkomne sønn, som sulten og naken lå skamfull i Faderfavnen. De var i bryllupshuset, men i sin egen kledning. De var jomfruer, men uten olje. De var grener på vintreet, men uten liv. "De er blinde veiledere for blinde, og faller begge i grøften."
Intet under, at Jesus, som ser alt dette, roper: "Ve dere! Dere blinde veiledere!" Hvor fælt å være prest for mennesker uten å være prest for Gud!

En annen årsak til, at mange dør i denne falske fred, er frafall ved uårvåkenhet. De var engang sønderknuste av loven. De var i den åndelige fødselsnød. De var engang ærlige og elskelige nådebarn og hadde det evige liv i Guds Sønns tro. Alt gikk godt en lengre tid, - jevnt og stille. De ble mindre våkne over sitt hjerteforhold til Jesus. De forlot så gradvis den første kjærlighet. De såkalte mindre synder ble mindre smertelige for dem. Den stadige renselse i Jesu blod fra all indre urenhet ble av mindre betydning enn livets utside. Iveren for den rene lære og samfunnets fremgang blomstrer, mens den barnlige og inderlige kjærlighet til Jesus selv – visner. Åndens minnelser aktes mindre, og sjelen kommer så smått i en slumrende tilstand, likesom da Samson sovnet i Dalilas skjød, inntil hans hårlokker som hans kraft lå i, var raket av ham.
Han kan ha navn av å leve, skjønt han er død. Han har nå ikke slik frykt for seg selv, at den driver ham til nattekamp med Gud, til det dages. Hans ro blir en åndelig dødsro. Han dør i stille fred. – Men freden var falsk. Hans sjel er fortapt! Han var tro en tid; men han var ikke tro til døden.
Akk, skulle ikke dette være et advarende eksempel!
Til dette kommer enda en skare navnkristne i den verdslige kristenhet, så utallig som sand i strand, som slumrer på det for dem så behagelige leie, som kalles dåpen. I mange og lange år hører de ikke en preken, uten at dåpen stadig blir satt i Kristi sted og gjort til en avgud. Det lyder vanligvis slik: "Å komme tilbake til dåpen, - å tenke på sin hellige pakt i dåpen, - å trøste seg til dåpen, - å glede seg i dåpen, - å hvile i dåpen osv."
Dette er behagelig for den gamle Adam og en makelig vei for det dovne kjød og blod, og tusener slumrer så søtelig inn i døden i denne falske fred i troen på dåpen. – Hvilket sjelemord!

Les: Joh. 5, 31 – 39

Endog den dag i dag tas det spørsmål frem igjen, om hvem Jesus er, og om hva Hans gjerning gjelder – om Han er Guds Sønn eller bare et menneske, om Hans gjerning var og er en frelsesgjerning, som hele verdens og hvert enkelt menneskes evige vel beror på, - eller om Hans gjerning bare var et menneskes verk, utgått fra menneskeheten for stadig mer å fullkommengjøres av denne.

Behøver vi mer vitnesbyrd i denne sak enn den vi har?
Hvilke vitnesbyrd har vi da? Først Hans tjeners Johannes’ vitnesbyrd. Han vitnet om lyset, for at alle skulle tro på Ham. Hvor mange tjenere har ikke Herren hatt ned igjennom tidene helt til denne dag, som har avlagt det samme vitnesbyrd om Jesus? Og har de ikke inn i døden vitnet det samme som Johannes: "Se der Guds lam, som bærer verdens synd!"
Men Herren tar ikke det avgjørende vitnesbyrd av mennesker. Jesu gjerninger, som jødene så dem for sine øyne, hadde Faderen gitt Ham å fullbyrde. Derfor vitnet de om, at Faderen hadde sendt Ham.
- Men hva var vel alle disse gjerninger i sammenligning med den store gjerning som Faderen hadde gitt Ham å fullbyrde – det å gi sitt liv for oss? Og hva var alle disse undergjerninger i sammenligning med alle de gjerninger som Han utfører den dag i dag, når Han helbreder de til døden syke mennesker, når Han gir de åndelig blinde syn og oppvekker de åndelig døde? Ved tanken på dette er det, som om vi så utallige skarer av vitner komme frem og avlegge vitnesbyrd i Jesu sak. I tillegg til dette kommer Faderens direkte vitnesbyrd for Sønnen, som vi leser om i Ordet, og som avspeiler seg i menneskene. Det fornemmes nemlig av dem gjennom Den Hellige Ånd, som gis dem som er Ham lydige. De forstår dette vitnesbyrd, når Ånden forvisser dem om Guds kjærlighet til dem i Kristus Jesus. For de vet, at de aldri ville ha blitt Guds barn eller delaktige i Guds kjærlighet uten gjennom Ham, den enbårne Sønn, som Faderen elsker.

Men til Guds vitnesbyrd om Sønnen hører også ordet som Gud har gitt seg til kjenne ved. Skriftene vitner jo om Jesus fra første til siste blad. Alle peker på Ham; alle får sin oppfyllelse i Ham. Ingen kan regne de skarer som har stått fast ved Peters bekjennelse: "Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord!"

Vi behøver ikke flere vitnesbyrd, men vel å gi mer akt på dem vi har.
Det var jødenes eget forhold til vitnesbyrdene om Kristus, som hindret, at de kunne bevise sin kraft og virkning til tro. Og er det ikke på en lignende måte, menneskenes øyne den dag i dag tilhylles og deres sinn lukkes til, når det gjelder Kristi sak?

Hvordan mottas f.eks. Jesu vitnesbyrd? Jesus sier om døperen: "Han var det brennende og skinnende lys, men dere ville bare en kort stund glede (fryde) dere i hans lys" (Joh. 5,35).
Hele Jerusalem gikk ut til ham. Ja, alle holdt ham for en profet. Det var alminnelig begeistring for ham innen folket. Men i stedet for å ta hans kraftige botspreken til hjertet, "frydet man seg bare i hans lys." Man beundret ham, man priste den veldige predikant, men man gjorde ikke bot. Derfor kunne man heller ikke følge hans henvisning til Jesus, til Guds lam. Hele bevegelsen holdt seg på overflaten. –
Ja, man kan rives med av predikanters ord, man kan strømme til for å høre dem; man kan prise deres gaver, fryde seg ved å høre dem; men, men – deres vitnesbyrd tar man ikke imot. Deres botspreken kan ikke virke bot for Guds åsyn; deres evangelieforkynnelse får ikke virke oppriktig tro på den Herre Jesus.
En tid fryder man seg i deres lys. Men

for å få liv.

Herrens mening med tjenernes vitnesbyrd er, at mennesker skal bli frelst. Men menneskene selv, som er i dødsfare med hensyn til sine sjeler, mener at det bare gjelder en tid å fryde seg, ved det man hører, for siden å finne på noe annet eller høre en ny predikant, som atter bereder dem en tids atspredelse.
Men på denne måte fornedres jo Jesu sak, og vitnesbyrdet om Ham forfeiles.

En gave! Han er altså din. Det er ikke noe av alt det som hører Kristus til, som ikke er ditt, slik at når som helst du trenger det, og du vil, kan du si, idet du ser på Ham: Alt ditt er mitt! Din hellighet er min hellighet! Å, Herre Jesus – så er jeg da uendelig og uavlatelig rik midt i all min fattigdom! For du er rik! Og alt ditt er mitt! For din Far ga deg til meg!
Derfor står det også skrevet – ja, du vantro Tomas – det står virkelig skrevet: Han (Kristus) "er blitt oss visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning."
Så motsatt og urimelig det enn kan synes – og mange har tatt anstøt av det -, så kan dette likevel ikke forstås på annen måte, enn at Gud selv har gitt oss rett til å ha vår rettferdighet og hellighet i Kristi rettferdighet og hellighet, slik at den som hungrer og tørster etter rettferdighet – som du gjør – ikke blir utelukket, fordi han ikke har noen rettferdighet – for han har mer enn nok i Kristus.
Slik går det til, at Gud i Kristus kan anse oss som om vi aldri hadde syndet, som det så sant og trøstefullt heter i Pontoppidans forklaring. Ja – det må nok bli i Kristus. I meg finnes det ikke noe, - enn ikke i mine beste stunder, - det finnes ikke noe i meg som kan begrunne en slik "anseelse." Men "Han er vår fred."
Sjel, er ikke dette nok? Krever du mer for å være tilfreds? Betyr det ikke noe i dine øyne, at din frelser bar tornekronen og ble hudstrøket og gjort elendig? Var det for sin egen skyld Han ble gjort til synd og forbannelse? Se på det Guds lam, - se og se ennå en gang og si meg så, om du ennå våger å tvile på, at dine synder er sonet.
Og for å forvisse deg om alt dette, for at du til enhver tid kan ha et våpen mot alle dine stadig oppdukkende tvil og dine gamle og nye innvendinger, har Han gitt deg denne bok å lese, Bibelen, boken med de faste og sanndrue ord.
Fatter du hvor mye det betyr?
Nå da – når hjertet blir urolig, så skal du ikke se etter hos deg selv for der å finne beviser for at du ennå er tilstrekkelig gudfryktig og så varm i din følelse, som man kan vente av et Guds barn, - men se etter i "Boken," så ser du at Gud forlater all synd og forlater til alle tider og under alle omstendigheter. Han unnskylder visstnok aldri noen synd – Han er alltid og alle vegne syndens fiende og ved sin Ånd en ubestikkelig dommer over den våkne samvittighet. Han unnskylder den ikke, men Han forlater den, selv den synd som er "aldeles uunnskyldelig."
"Forlat derfor dine tankers og innbilningers ustadige flygesand og gå til den faste grunnvoll for å tro – nemlig det: Gud har sagt, og atter: Gud har sagt. Og det må til evig tid stå fast, tross alt, hva våre arme hoder og hjerter innvender." Amen!

Det er sant, at hvor synden ble stor, ble nåden enda større; vel da, "Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større?" Den sanne forkynnelse av evangeliet om frelse av nåde alene, fører alltid til muligheten for at denne anklage blir rettet mot det.
Det er ikke noen bedre test på om en mann virkelig forkynner det Nye Testamentes evangelium enn dette, at somme mennesker kan komme til å misforstå det og mistolke det dit hen, at det virkelig er det samme som dette: fordi du er frelst av nåde alene, spiller det virkelig ingen rolle i det hele tatt hva du gjør, du kan fortsette å synde alt du lyster, fordi det bare vil bringe alt mer ære til nådens herlighet.
Det er en veldig god test på evangelieforkynnelse. Hvis min forkynnelse av evangeliet ikke bringer frem denne misforståelse, da er det ikke evangeliet.
La meg vise deg hva jeg mener. Hvis en mann forkynner rettferdiggjørelse av gjerninger, så ville ingen noen gang komme på å reise det spørsmålet. Hvis han sier: "Om du vil til himmelen, så må du slutte å synde, leve et liv fullt av gode gjerninger, og holde dette gående regelmessig og konstant inntil enden, da vil du bli en kristen og gå til himmelen, når du dør." Åpenbart vil ingen anklage en mann som forkynner slik for å si: "la oss fortsette i synd, så nåden kan bli enda større." Men enhver forkynner som forkynner evangeliet har blitt anklaget for dette! De har alle blitt anklaget for "antinomisme."

Jeg vil si til alle forkynnere: Hvis din forkynnelse av frelse ikke har blitt misforstått på dette viset, så bør du gå igjennom dine prekener igjen, og du bør forsikre deg om, at du virkelig forkynner den frelse som proklameres i det Nye Testamente til den ugudelige, synderen, til disse som er døde i sine overtredelser og synder, til disse som er fiender av Gud.
Det er et slags farlig element ved den sanne presentasjonen av frelsens budskap.

Når loven anklager deg, og synden forferder deg, slik at du slett ikke føler annet enn bare Guds vrede og dom imot deg, så skal du ikke straks fortvile av den grunn; men grip Guds rustning, troens skjold, håpets hjelm og Åndens sverd og forsøk, hva for en sterk, frimodig krigsmann du kan være.
Grip ved troen Kristus, som er Herre over loven, synden og alt det som følger med synden. Tror du på Ham, så er du rettferdig (noe som din fornuft og sans riktignok ikke vil si deg i anfektelsens stund, men Guds ord sier deg det).
Se dernest til, at du i slik kamp og skrekk, som alltid kommer igjen og plager deg, i Ånden ved troen forventer den forhåpede rettferdighet, som du allerede har i troen (Gal. 5,5).

Ja, sier du, men jeg føler ikke, eller føler iallfall knapt, at jeg har noen rettferdighet. Hva – skulle du føle det også? Tro det skal du, ikke føle det; for den er åndelig og usynlig, derfor lar den seg ikke føle, men vil tros.
Og dersom du ikke tror, at du er rettferdig, da tilføyer du Kristus en stor skjensel og bespottelse, all den stund Han har renset deg ved vannbadet i Ordet, dertil er død for deg på korset og der har fordømt og drept din synd og død, for at du ved Ham skulle få rettferdighet og liv. Det kan du dog ikke nekte, med mindre du åpenbart vil være en Gudsbespotter og aldeles fornekte Gud, alle Hans løfter og Kristus med alle Hans velgjerninger; - derfor kan du dog ikke nekte, at du er rettferdig. Derfor skal vi i angst og anfektelse, når samvittigheten ikke føler annet enn idel synd og ikke mener annet, enn at Gud er såre vred, og at Kristus har vendt seg ganske bort fra oss, ikke følge vårt hjertes følelse, men Guds ord og rådspørre det.

"Jeg vet såre vel, at det er troen det kommer an på," tenker mange; "jeg vet, at Herren tar imot de syndere som kommer til Ham med sann, oppriktig tro. Men Han tar heller ikke imot andre. Derfor nytter det ikke å trøste seg ved forsoningsblodet, om man ikke har en sann, levende tro. Kristus har jo gjort alt og lidd alt, alle ting er ferdig fra Hans side, men nå kommer det an på meg, om også min tro er i orden" osv.
Å se da nå her den listige fariseer, hvordan han atter tilbyr sin tjeneste, riktignok i en annen utgave, med en annen kappe på enn tidligere, men tar vi ham nærmere i øyesyn, skal vi snart oppdage, at vi har med en gammel bekjent å gjøre.
Kristus har gjort "sitt," men nå kommer det an på meg, om jeg har tro. Hvem er denne "meg" og "jeg?" Det er nettopp den samme som før brukte en annen talemåte: Om bare jeg kunne bli from og gudfryktig, om bare jeg kunne bli riktig sønderknust og fattig i ånden, om bare jeg var oppriktig og redelig osv. Nå heter det: Om bare jeg hadde tro.
Ja, det skulle virkelig være herlig, når denne meget omtalte viktige "herr Jeg" var eier av de nevnte gode ting eller i det minste noen av dem, så kunne man så vakkert få strøket navnet Jesus ut av frelseslæren og skrive "jeg, jeg" med store bokstaver i stedet.
Dersom dette lot seg gjøre, så var det ganske visst, mange som ville ønske å bli frelst; det ble ikke lenger så ydmykende da. Når bare jeg kunne være noe eller gjøre noe; når bare jeg kunne få trukket Jesus ned av korset og trampet Ham i støvet, da skulle det bli en herlig tid for den gamle Adam. I stedet for å dø en forsmedelig død på korset ville han da kunne vinne ære og berømmelse som en dyktig og kraftig dydshelt, som ved egne anstrengelser kunne tilkjempe seg en plass ved himmelbordet.
Det tyngste av alt, å motta nåde uforskyldt og for intet, ville da kunne unngås; for man fikk da "gjerninger å fremvise" som adgangstegn til de himmelske saler. For fulle seil kunne "himmelfareren" da stryke forbi korset på lang avstand; for det ble jo ikke nødvendig engang å "legge bi" ved en så foraktet og forsmedet ankerplass som den på Golgata.

Men hør nå det religiøse folkets dom: «For Johannes kom; han verken åt eller drakk, og de sier: Han er besatt av en ond ånd! Menneskesønnen kom, Han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn! Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn.»

Her ser vi tydelig åpenbart sannheten i det som Hugo Odeberg kaller «det fariseiske prinsipps tragedie,» som lyder slik: «Vi vet jo at loven er åndelig; men jeg derimot kjødelig, solgt som trell under synden.» (Rom. 7,14). Slik viser det seg også ifølge Johannesevangeliet, at de «rettferdige,» som selv tror at de med hele deres vesen streber etter å gjøre Guds vilje, er ute av stand til det, for når Guds røst kommer til dem, hører de den ikke, når Guds sendebud kommer til dem, oppfatter de ikke at han er fra Gud. De kommer nettopp på grunn av deres rettferdighet til på en særlig forbitret måte å vise det fra seg det, som er fra Gud. Jo mer guddommelig det er, desto bitrere motstand vekker det hos dem. Dette er ifølge urkristen oppfattelse det fariseiske prinsipps tragedie.»
Stemmer dette med hva vi har lest i teksten i dag? Hør hva de sa om Johannes, - han om hvem Jesus sa: «Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner» (v.11) -: «Han er besatt av en ond ånd!» (v.18) - noe de også ved gjentatte anledninger sa om Jesus selv. Altså til mer guddommelig, desto bitrere motstand! akkurat som Odeberg beskriver det. Han som var Gud selv holdt de for å være Be’elsebul (djevelen), Guds - og deres - motstander (Mt.10,25).
Dette handler om hvordan Guds utsendinger blir tatt imot i og av verden - det handler om budskapets kår, ja Jesu egne kår. 
Men så er det en og annen som oppfanger en «tone,» som de andre ikke hører: «Han er tolleres og synderes venn!» De andre ser og registrerer også dette, ja de gir Ham jo det vitnesbyrd, at Han er det, men det gir ingen gjenklang i deres egne hjerter. Annerledes da med de som har sett noe inn i sitt eget forderv, for ikke å tale om dem som har sett dypt inn i det. Har jeg virkelig en slik himmelvenn? - har jeg virkelig en venn i himmelen? For dersom denne som er utsendt i fra himmelen, er tolleres og synderes venn, ja, da er jo også Han som har utsendt Ham det!

Hør Jesu ord i denne forbindelse, for det er frelsens ord for og til deg som hører det nettopp nå: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og Ham du utsendte, Jesus Kristus» (Joh. 17,3). «Han er avglansen av Hans herlighet og avbildet av Hans vesen,» heter det om Jesus (Hebr. 1,3a), og som avglansen og avbildet er, slik er jo også Han som Han er avglansen og avbildet av. Grip nå til! Ta dette til deg! Bare hør hvilket oppdrag Han hadde, fra Ham som sitter på himmelens trone: «Etter at Han hadde fullført renselsen for våre synder, satte Han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye» (Hebr. 1,3b).
Peter bl.a. var til stede ved denne tale, som vi hører i teksten her. Han var i Jesu selskap, men tror du han forsto denne Jesu vennlighet overfor tollere og syndere? Å nei, han var i lære! Han var en religiøs ivrig jøde. Og du kan tro han hadde vokst seg ytterligere stor i egne øyne, ved å være utvalgt til Jesu nærmeste krets. Tenk jeg vandrer med Jesus, som den nærmeste! - Jesus Messias, Han som gjør tegn og under, taler så mektig at selv fariseerne og de skriftlærde frykter Ham, - Jesus som skal gjenreise Israels rike og storhet, og gi meg en fremtredende plass ved sin side. Hva er det mon med meg, som har forårsaket dette?
Og så får han av Satan føres inn i det store og bitre fall. Da begynte også Peter å høre «tonen,»: tolleres og synderes venn! - og siden skriver han til de troende, han skulle veilede som apostel: «For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde» (1 Pet.5,5).
«Men fra døperen Johannes’ dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg» (v.12).
Johannes’ dager - det er innledningen til noe nytt - den nye pakts tid. Og hva forårsaker dette ordet: tolleres og synderes venn! - hos dem som hører det med hjertet? Det forårsaker nettopp det Jesus taler om her: «de trenger seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg.»

Her er ikke tale om noen freidig mannekraft - ingen kan trenge seg inn i, og rive til seg himlenes rike på den måten. Nei, her er tale om en helt annen kraft, som begynner å virke i disse menneskenes hjerter, nemlig «evangeliet, Guds kraft til frelse!» (Rom. 1,16), og det er virket av dette budskapet: «Han er tolleres og synderes venn!» Dette er frøet som har denne spirekraft i seg, at det flytter synderen like inn i himmelen: «Jesus, ble lydig inn til døden - ja døden på korset» (Fil. 2,8). For meg! En slik venn er Han for meg!
Jesus var ikke kommet for å lære dem ytterligere, hvordan de skulle leve åndelig, etter deres begreper - eksempelet med Johannes viser jo hvor fåfengt det var - Han var kommet for å være dem til frelse, slukke Guds vredes ild og/ved å gjøre soning for deres synder.
«Men hvem skal jeg ligne denne slekt med? Den ligner små barn som sitter på torgene og roper til sine lekekamerater: Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke gråte!» (v.16-17).
Former du en Jesus etter ditt eget hjerte, eller ber du Han som alene kan, om å åpenbare Ham for ditt hjerte, som Han har utsendt?

Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold; din lønn skat være meget stor.
1 Mos. 15, 1

Vær stille, mitt arme, bevende hjerte. Hvorfor bruser du i meg? Er ikke Herren ditt skjold? Mine synder kan ikke fordømme meg, mine fiender skal ikke få overhånd over meg. Fristelsene skal ikke oppsluke meg. Er ikke Herren mitt skjold?
Og, hvem skulle skille meg fra Hans kjærlighet? Hvorfor sørger jeg, hvorfor knurrer mitt hjerte så ofte? Er ikke Herren min store lønn?
Tilgi meg, Jesus, intet er som din kjærlighet, din fred og din hvile. Og i døden vil du gi meg livets krone. Da er all trengsel glemt for evig.

Til toppen