"Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids stad."

Ja, så var Han kommet, den forventede som Israel i den gamle pakt hadde skuet ut etter, Han hvis dag Abraham så i Ånden og gledet seg til; det var skjedd, det som profetene hadde spådd, det som de hadde gransket og ransaket om, den store gudfryktighetens hemmelighet, som englene begjærer å skue inn i: Guds Sønn, åpenbart i kjød.

Det må ha vært en ganske særegen tid, denne forventningens tid i Israel, - jeg taler om det sanne Israel, - trykket som den var ved uopphørlige straffedommer over folket, og ved det lovens åk som tynget på samvittighetene. Vemodig, sørgmodig lengsel etter hjelp må hovedsakelig ha vært de troendes stemning den gang. Noen riktig glede kunne det ikke være bortsett fra glimtvis, når løftene om Ham som skulle komme, livet opp håpet om en lykkeligere fremtid. Vi ser også denne sørgmodig-lengselsfulle stemning stadig trede oss i møte i Det Gamle Testamentes bøker, en stemning som ga seg luft i spørsmål som dette: "Vekter! Hvor langt på natt? Gryr det ikke snart av dag?"

Men hvor salig likevel, det folk som venter på Herren! Israel ble ikke skuffet; Han kom i rette tid, kom da nøden var størst, og forventningen mest levende. Les da nå i denne juletid de evangeliske beretninger om Jesu fødsel i sammenheng. Av det ser du, at det var en hellig sæd i folket, som satt stille og ubemerket inne med sin lengsel, og der kan du, hvis du er av samme sinn, glede deg med dem over det store nye som skjedde i deres dager. Der kan du med den gamle Elisabet "velsigne med høy røst den saligste blant kvinner;" med Maria "opphøye Herren og fryde deg i din Gud, din frelser, som kom barmhjertighet i hu mot Abraham og hans avkom til evig tid," – med Sakarias "love den Herre Israels Gud, som har gjestet og forløst sitt folk," med hyrdene "løpe til og glede deg ved troens syn av den ting, som Herren hadde latt dem vite," – med den gamle Simeon ta frelserbarnet selv i dine armer i følelsen av, at nå er ditt livs møye endt, - med den gamle Anna bære budskapet gledelig omkring til venner og bekjente, - med alle dem i Jerusalem, som ventet på forløsning, glede deg over Herrens forunderlige trofasthet.

Ja, det ble glede i Israel, stor glede blant de sørgende i Sion. Hjelpen var kommet, Immanuel, Gud med oss, Han som skulle fortelle dem om Guds inderlige barmhjertighet mot menneskene og gi samvittighetene fred ved syndenes forlatelse.

Men Israel erkjente, at ikke bare det hadde grunn til å glede seg storlig, men også alle hedninger, - hele menneskeslekten, som englenes hærskare også sang: "Fred på jorden, i mennesker Guds velbehag," og den gamle Simeon vitnet, idet han sa: "Mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel."

Israel hadde arbeidet seg trett under loven, nå var forløsningens tid kommet, Han sto midt iblant dem, Han som skulle oppfylle loven i alles sted og bære deres misgjerningers straff.

(Forts. fra forrige nr.).

Men om nå synderen er blitt avkledd og blottet slik, så står det enda et spørsmål for ham igjen: Hvordan skal jeg kunne være viss på, at den nåde og den forsoning som jeg erkjenner er den eneste vei til frelse, - hvordan skal jeg være på, at jeg har rett til å tro, at den vundne og ferdige frelse er min? Slik at jeg ikke gjør meg skyldig i et nytt selvbedrag, om jeg nå begynner å tro, et nytt selvbedrag, større og mer skjebnesvangert enn det øvrige bedrag som mitt hjerte så lett hengir seg til?

Etter alle de smertelige erfaringer synderen nå har gjort om seg selv, er det naturlig nok, at han tenker slik og hindres i å tro nettopp ved frykten for å tro for snart og for lett og uten å være berettiget til det.

Sjel, - fattige sjel, engstede sjel, - du gjør rett i å frykte for deg selv og tvile på deg selv. Men ser du ikke at din frykt og din tvil nå angår ting som du ikke har noen grunn og rett til å tvile på. For det du tviler på er i virkeligheten dette: Skriften sier at Guds lam bar verdens synd, - dermed all synd og alles synder, - men du unntar din. Videre, at de største synder, de som er som purpur og skarlagenets farge, er utslettet, - men du unntar fremdeles din. Med andre ord: Din tvil er en tvil på tilstrekkeligheten av Kristi forsoning.

Og videre: Gud har innbudt syndere og sagt: "Den som tørster, han komme," – "alle som strever og har tungt å bære." Men du unntar deg selv. Gud har sagt: "Jeg støter ingen ut, som kommer til meg." Men du unntar fremdeles deg selv, selv om det er tydelig sagt, at for å være sikker på å ikke bli støtt ut, kreves det bare at du kommer, og ikke noe, nei ikke noe annet, - slik at du altså kan komme "som du er," når du bare kommer. Men du unntar allikevel deg selv. Med andre ord: Du tviler på Guds oppriktighet, tviler på at Gud har ment det Han har sagt, når Han har innbudt alle besværede til å komme.

Tvil på deg selv, men tvil aldri på det som Gud har gjort eller sagt.

Hvordan skal jeg få deg til å tro Gud? Faller det deg vanskelig å tro at Gud elsker deg?

Slik står det skrevet om Gud: "Gud er kjærlighet." Hva vil det si? Det vil si, at Gud elsker, fordi Han elsker, - at Han elsker deg, enten du er slik eller slik, både når du er gudfryktig, og når du ikke er det (selv om Han hater din synd), ikke fordi du er elskverdig, men fordi det er Hans natur å elske. Grunnen til at Han elsker ligger bare hos Ham selv og ikke i deg, og derfor forandres ikke Hans kjærlighet, om du forandres.

For at det skal bli lettere å tro dette, har Gud i Skriften sammenlignet sin kjærlighet til oss med en fars kjærlighet. Ja, Han har sagt, at Han elsker som en mor elsker.

En av mine naboer har en sønn som har vært tilbakestående like fra fødselen av. Han forstår ikke noe, har aldri kunnet tale, men kan bare gi fra seg noen grynt og rop som et dyr – han har ligget til sengs bestandig og har ikke kunnet hjelpe seg selv på noen måte. Nå er han, så vidt jeg vet, en 15 – 16 år. Og i alle disse år har hans mor neppe hatt en rolig natt – for hun har alltid måttet være parat til å hjelpe ham, og når han blir urolig, så er det forbi med hennes ro. Hun har hatt møyefulle dager og netter for hans skyld i 15 år.

En dag kom en av mine kjenninger inn til henne, og de ble stående ved sengen og se på dette stakkars vesen, som han ligger der i noe halm og en del filler. Så bøyer hun – moren – seg ned over ham, stryker ham mildt ned over kinnet, og så sier hun: "Synes du ikke han er fin? Jeg ville ikke miste ham for mye!"

Slik elsker en mor! Han hadde i alle de 15 år ikke skaffet henne annet enn møye og ingen glede, i det minste etter alminnelig forståelse av disse ord. Men allikevel er han i hennes øyne så "fin" at hun ikke ville miste ham for mye.

Slik elsker en mor. Og slik elsker Gud. Du anklager kanskje deg selv for at du i alle dine år bare har gjort Gud møye med dine synder. Det er kanskje sant – la det bare være sant. Allikevel er du i Guds øyne så kostbar, at Han ikke har råd til å miste deg. Han har deg kjær med en kjærlighet sterkere enn døden, så mange vann ikke kan slukke den. Derfor venter Han på deg, slik som Faderen ventet på den bortkomne sønn. Og mens du betenker deg og tviler på, om du har rett til å komme, så er faderhuset og faderfavnen begge like åpne, - og åpne nettopp for deg.

(Forts. neste nr.).

Å, hvor viktig er ikke spørsmålet: Hvem er en borger o Kristi rike? Hør hva sannhetens konge sier til Pilatus: "Hver den som er av sannheten, høre min røst." Men av sannheten er bare det menneske, som har lært av sannhetens Ånd å kjenne seg som en løgner, som en overtreder av Guds bud, og som troende har lyttet til evangeliets sannhets ord (Kol.1,5) og ved det er blitt gjenfødt til den levende Guds barn. Vi må fødes til borgere i Kristi rike. Og denne hemmelighetsfulle fødsel har vi engang opplevd i vår hellige dåpstime, - men står vi alle, som er døpte, i dåpens nåde ennå den dag i dag? Akk, nei! Hvor mange brødre og søstre har ikke den "fortapte sønn" blant døpte kristne! De hyller ikke lenger sannhetens konge, de tror ikke på Ham, elsker Ham ikke, tjener Ham ikke, takker Ham ikke!
Men du, venn, som enten leser eller hører denne preken, kanskje du er bevart i dåpsnåden, eller om du falt fra og ødslet bort din dåpsarv i verdenslivets berusende atspredelser og ville tummel, likevel vant den tilbake igjen, ved en sann omvendelse og levende tro på Kristus? Å, hvor lykkelig er du ikke som borger i Kristi rike! Du er en medborger av et rike, som ikke er av denne verden. Hvilke rettigheter du eier!

I verdensrikene tales om frihet, - men du har den sanne frihet – "for den Sønnen får frigjort, blir virkelig fri." Tenk, frihet fra synd, fra død og fra Satans rike! "Hvem vil anklage Guds utvalgte?" spør apostelen. "Gud er den som rettferdiggjør"(Rom.8,33flg).
I Guds nåderike har jeg daglig en full syndsforlatelse. Jeg er en undersått i den stad, om hvilken profeten sier: " Og ingen innbygger skal si: Jeg er syk! Det folket som bor der, har fått sin synd forlatt" (Jes. 33,24). Og så den åpne adgang til Gud! Jeg har fått frihet til i min konges navn å be den himmelske Far om hva som helst. En slik rettighet har da aldri en jordisk konge gitt sine undersåtter. Men døden, skrekkens konge, gjør kanskje i det nye kirkeår en hastig ende på all min lykke og alle mine rettigheter? Nei, døden har ingen makt over meg, så lenge jeg er borger i Kristi rike. Jeg skal aldri dø, sier sannhetens konge. Den legemlige død er en gjennomgang til livet, det evige, himmelske, salige liv.

Men la meg ikke glemme pliktene mot sannhetens konge! De borgerdyder, Han krever, er fremfor alt en uskrømtet kjærlighet, ubetinget lydighet mot Guds ord som loven i Kristi rike. Og så alltid kampberedt mot våre salighets fiender. " Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen!" Og daglig må man beflitte seg på " å være av sannheten," sky løgnens og hykleriets vesen, føre en ren, hellig vandel, adlyde, følge og bekjenne den Herre Kristus. Se, det er å hylle sannhetens konge.

Å, det er herlig å leve i denne konges rike, salig å elske og tjene Ham. Å, kom da nå alle i dag og hyll Ham! Nå står adventskongen foran hjertedøren. Vil du lukke opp i dag? Vil du begynne det nye nådeår i Jesu navn? Vil du gå inn i det nye kirkeår, som kanskje er det siste for deg, med gamle synder, med den gamle tross? Kjære venn, gjør ikke det, våg ikke det, for din sjels, din salighets skyld!
Dersom du blar i din kalender og søker en beleilig dag til din frelse, jeg forsikrer deg, du finner ingen mer beleilig dag enn denne første adventssøndag. Derfor mitt første og siste ord til deg, til enhver sjel i dag, er denne adventsformaning: Hyll alle sannhetens konge! Amen.

Se, mine venner, dette er den troende kristens festglede, at han på sin juledag kan si: Vik bort synd og død og djevel – meg er i dag en frelser født! - det er kommet en Jesus med en full syndenes forlatelse, med en evig løsepenge til hver en synder som ikke vil dø, men leve, med Guds hvile til hver en trett og tynget, med Guds styrke til hver en svak og skrøpelig, men ærlig stridsmann, med Guds gjenfødende, helliggjørende og oppholdende Hellige Ånd til alle som tar imot sin frelser i en sann og levende tro. Han er kommet med et evig livs håp som aldri kan bli til skamme, til så mange som elsker vår Herre Jesus Kristus i uforgjengelighet.

Likevel, når jeg sier dette, da vet jeg vel, at det kan være alvorlige mennesker som er vakt opp av verdens søvn og syndens død, som i sin innerste samvittighet har foreholdt seg selv, at de aldri mer vil gjøre den store ondskap, å synde mot sin Gud, og som likevel ikke er kommet til sann fred i Gud, og likevel ikke har smakt den glede som jo skulle være for alt folket. Trelldomsfrykten under loven har ennå ikke veket plassen for den sønnlige frykt under evangeliet; de befinner seg fremdeles i adventstiden, forberedelsestiden, hos døperen Johannes, og det ser ut til å vare lenge før julen og Kristus riktig vil komme. Årsaken til dette er i alminnelighet den, at de ikke tør motta Kristi rettferdighet som en aldeles fri og uforskyldt nådegave, og vil derfor først i sitt ansikts sved gjøre seg verdige til å motta den. De vil kjempe, be, lese, sukke og gråte seg tilden; og når de så merker, at det ikke vil gå på den måten, merker, at om de enn formår å avholde seg fra de gamle skjødesynder og å føre et ytre gudfryktig liv her i verden, så formår de likevel ikke å gi Herren det hjerte Han må og skal ha; det rensede, villige, lydige og glade hjerte: da blir de enten forsakte og kaster sin frimodighet bort, idet de står der langt borte med sitt klagerop: Uren, uren! Eller de blir strenge, mørke gjerningshellige. Men akk, i begge tilfeller bare tvang og frykt, som har pine og ingen fred, ingen glede i Gud og i den Han utsendte!

- Å, måtte dog alle oppriktige sjeler, som plager seg slik under loven og blir sittende der under Sinai – måtte de dog engang riktig legge seg det ord på hjerte, sinne og minne, som vår Jesus har talt: "Uten meg kan dere intet gjøre" (Joh. 15,5). Måtte de til fulle lære å forstå, at det første og siste en synder må ha sin oppreisning, trøst og fred, det er; sine synders fulle og nådige forlatelse, og denne, vel å merke, helt og aldeles uforskyldt.

Derfor, dyrekjøpte, skal syndesmerten vike og vi komme til å kjenne kristnes rette høytidsglede, da må vi først som vi står og går hen til forlikelsens sted, hen til Golgata, for alene der er både den evige hellighet og rettferdighet og den evige kjærlighet og barmhjertighet fullkomment skjedd. Bare der, når du står der i bot og bønn og tro, blir du forlikt med din Gud – ikke noe annet sted! – alene der kan du utbryte med apostelen: "rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus" (Rom. 5,1); alene der kan du komme til å elske Gud, glede deg i Gud og hvile i Gud. Du kan jo umulig elske den, glede deg i den og hvile i den, under hvis vrede, dom og straff du ennå ligger. Først når du kjenner hellighetens og rettferdighetens Gud som syndsforlatelsens Gud, åpner du det før tillukkede, bange og engstede hjerte for Ham, og da drar Han dit inn og bor hos deg, og da mottar du ikke en trelldoms ånd som atter frykter, men en barnekårets Ånd i hvilken du roper: Abba, Far! (Rom. 8).

Hvor allmakten åpenbarer seg, hvor den griper inn i verdenshistorien som aldri før, hvor den skaper en ny tid og setter nye åndelige krefter i bevegelse, ja hvor Gud blir menneske, der burde man vente, at det også kom slike tegn til syne som måtte være iøynefallende. Men slik var det ikke i Betlehem. Visstnok var det i den stille julenatt en himmelsk klarhet og det var engletale og englekor, men bare hørlig for de ringe hyrder på Betlehems marker. Jerusalem nær ved lå i sin dype søvn og hørte og så ikke noe til det. Og selve tegnet, juletegnet, kunne det vel tenkes ringere, syntes det ikke meget mer å være et avmaktens og ikke et allmaktens tegn? "Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe." Altså en fattig kvinnes barn, til og med ikke i en menneskelig bolig, men i en stall, en grotte. For det var ikke rom i herberget.

I sannhet, er noe likt et dikt, så er det dette, og likevel er det en verdensbegivenhet av ypperste rang. Men vi er så vant til å høre om "barnet i krybben," at underet treder tilbake. Og likevel er det ingen tildragelse i menneskehetens liv, som kan lignes med denne: "En fattig jomfru satt i lønn, Og fødte himlens kongesønn."

Men lar vi motsetningene riktig trede frem overfor hverandre, lar vi allmakten møte avmakten, da treder også det guddommelige frem, så vi enten må falle ned i tilbedelse med den dypeste ærefrykt, eller vende oss derfra i vantro. For se: her fødtes Han, om hvis komme til verden det var spådd like fra skapelsens dager av med alt større og større klarhet og bestemthet, Han, som skulle være verdens "frelser," fordi Han er Guds Sønn, "den førstefødte fremfor enhver skapning;" Han som skulle forlike Gud med slekten og overvinne denne verdens fyrste; Han, den eneste som har vært sterkere enn døden, idet Han oppsto fra de døde,, og har reist menneskeheten av dens grav; Han som nå sitter ved allmaktens høyre, hvorfra Han skal komme synlig for alle, herlig, forferdelig, omgitt av de himmelske hærskarer, mens jorden bever!

Hans vugge var en krybbe for kveget, Hans fødested en stall, Hans mor en fattig kvinne, Hans pleiefar en tømmermann, og bare noen stakkars hyrder kom og "fant" dette barn, mens Israels mektige og lærde menn i Jerusalem, som lå tett ved – sov.

Akk, de omvendte Guds barn er så langt fra fri for fall, støt og snubling, men så lenge de ikke er aldeles fri fra det onde, så har de behov for å forbedres eller omvendes og helliggjøres, det er å daglig kjenne og be seg fri av deres vedhengende synd og daglig rense seg fra det, - altså daglig å si: Forlat oss vår skyld!

Men hør!! - kjære venn, - om du er her til stede,
og vet med deg selv at du ikke er rede.
På Golgata kors ble din synd slettet ut,
for Jesus går mellom en synder og Gud!(1.Tim.2,5-6)
Rettferdiggjort blir du av uforskyldt nåde,
- du synes det er en ufattelig gåte. (Rom 3,21-31)
Men Jesus har sagt det og da er det sant,
en evig forløsning i himlen Han fant.(Hebr.9,12)
Han gav deg Sitt blod, og det renser fra synd.
Det løfter deg opp av det dypeste dynn.(Salme 40,3)

Men prøv ikke, først å forbedre deg.
For Han har også sagt ; - du må stole på Meg!
Mitt blod, det er mektig også i dag,
til å rense fra synder av alle slag.
La ikke satan deg få innbille,
at du i hjertet er alt for ille.
Jesus ønsker å løse deg ut.
Hør hva Han sier - til sin dyrt kjøpte brud;
Døren er åpnet, - stig bare på.
Resten av veien vi sammen skal gå.
Snart vil Jeg komme i himmelens sky!
Husk! - under korset finner du ly!
Der rant Mitt blod, det som renser fra synd.

I disse få ord er hele Guds frelse åpenbart. Alt det du trenger å vite til frelse. Skriften kaller det «gudsfryktens hemmelighet,» som nå er åpenbart (1 Tim.3,16). Ordet ble kjød!

Gud gav dette barnet i krybben et helt bestemt vitnesbyrd - sa noe helt bestemt om det. Det er viktig å få tak i, høre og forstå. «Han er Kristus, Herren!» (Luk.2,11). Han er Gud!

Mange tenker og tror som så, at Jesus kom til julenatt, på samme vis som når vi slår våre øyne opp i denne verden. At Han altså ikke var til før Han ble født inn i verden, av Maria, sin mor.

Men hør hva profeten Mika vitner om Ham: «Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager» (Mika 5,1b).
Han hadde alltid vært til! Men det nye var dette som kalles inkarnasjonen - Gud ble menneske - Ordet ble kjød.

Her i teksten kalles Han Ordet. Det som var i begynnelsen (v.1). Det er et uttrykk for å være fra evighet av, uten begynnelse - i begynnelsen var allerede Ordet. Slik som Mika ved Guds Ånds opplysning forkynte.

Videre forkynnes det om Ham: «Alt er blitt til ved Ham, og uten Ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til» (v.3). Ved Ham og av Ham og til Ham er alle ting skapt. Det er m.a.o. Skaperen som ligger svøpt i denne krybben! Forstår du det?

Nå er det umulig å utlegge dette i en kort preken - ja, det er umulig om en hadde all verdens tid, for det vi leser om her er i grunn noe helt ufattelig.

Mange kan lese igjennom disse vers, høre juleevangeliet, og mene at dette har de da forstått. Men når viten skal bli til tro, så ser du at det er helt ufattelige ting det står skrevet om her. Ordet ble kjød! Kjød, det er rett og slett ment - som menneske. Du er kjød. Og nå leser du altså her at Gud ble kjød. Han ble som deg, for ved det å frelse deg. «For alt kjød var blitt fordervet på jorden,» som det står om, før syndfloden, «og deres hjertes tanker var onde den hele dag.»
Så også nå (1 Joh.5,19). Det er ingen god attest dette, men sånn ser altså det hele ut i Guds øyne.

Noe skjedde med Guds ypperste skapning. Mennesket falt bort ifra Ham som alene kan kalles god (Mrk.10.18). Og ingen kan gjøre opp for seg, og betale den gjeld det har medført. Skal et menneske svare for seg selv for Gud, så er det fortapt. Du som er uten Jesus, du er fortapt. Du er skilt ifra Livet! Det er ikke bare visse feil og mangler ved oss, som kan rettes opp igjen, f.eks. ved Guds hjelp, Guds kraft e.l. Nei! det er selve livet du mangler! Og du kan ikke gi deg selv liv.

Å bli en kristen er ikke å forandre livsstil. Det er ikke å gjøre noe annet, men det er å bli noe annet. Bli noe i Ham, i stedet for hva du er i deg selv. Det er å bli født av Gud. Det er å ha fått rett til å bli Guds barn (v.12). Legg merke til at det er en rett som gis en. Og det skjer ikke ved noe et menneske gjør, ikke ved at et menneske bestemmer seg for å bli, og kaller seg en kristen, men ved tro på Hans navn (v.12b). Og det igjen skjer ifølge bl.a. apostelen Jakob, ved et bestemt ord. Sannhetens ord! (Jak.1,18).
Det er når Kristus i Ordet åpenbarer seg for en synder som den Han i virkeligheten er - Jesus=Guds frelse.

Det er mye tale i vår tid om Guds kraft. Og da forestilt som en upersonlig kraft som inngis en. Men Ånden kom for å herliggjøre Jesus, for at vi skulle stå ikledd Ham. Den eneste kraft vi kjenner er evangeliet! som frigjør, og gir frimodighet innfor Gud. Guds kraft til frelse! (Rom.1,16).
Det er hva du leser om her i teksten. Gud fant bare en vei til frelse for oss, og det var at Han selv steg ned og ble kjød, i vårt sted, for å gjøre opp for oss i dette sitt rene og fullkomne kjød. Derfor var også navnet Han fikk hos profeten - Immanuel - «Gud med oss!»

Derfor kom Han. To steder om dette: «For å (i tidens fylde) samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden» (Ef.1,10), og: «Hun skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra dere synder» (Mt.1,21). I begynnelsen hørte vi, var alt i Kristus (v.1).

Han er altså, som vi leste det her: «Lyset som skinner i mørket» (v.5a). «Jeg er Veien,» som Han sier. Veien tilbake til Faderen. Tilbake til enheten mellom Faderen og Hans skapning, mellom himmelen og jorden (jmf. Ef.1.10). Og dette lyset skinte i mørket. Han steg ned i mørket. Mitt og ditt mørke.
Vi mennesker som tilba stokk og stein, satte vår lit til gode gjerninger, eller hva som helst annet, som du ser utover verdens folkeslag, for å bli godtatt på den siste dag.
Mørket tok ikke imot det (lyset) (v.5b), forkynner Skriften. De fleste tok ikke imot Ham som er lyset, og som Gud selv har gitt vitnesbyrd, men ble i djevelens bedrag, det som inntok mennesket på fallets dag (les 1 Mos.3,5), og foretrakk det. For, som det står, der kunne man skjule sin synd, sine onde gjerninger (Joh.3,19-20). Og dermed gikk man inn i den evige død. Inn under Guds dom.

Det er også denne vrangforestilling og vantro som er virksom der hvor det i dag kjempes for å vinne hel og full seier, som det kalles, ved en tenkt Guds kraft, som skal støtte opp om vårt egenrettferdighetsstrev.
Den troende derimot ser at seieren allerede er vunnet. «Jesus vant, og jeg har vunnet,» som det heter i påskesalmen.
»For med ett offer har Han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget (Hebr.10,14).
Les gjerne det verset igjennom mange ganger. Det er her kampen står for den troende - å ikke miste dette - denne seier - av syne. Dette er det han roper til Gud om å bli bevart i.

Veien kjente altså ingen av oss, før vi fikk den forkynt: «Så har Gud elsket verden» - deg og meg - «at Han osv.» Og stans nå for ordet - elsket. Det gjelder jo deg dette.

Men det står noe bestemt om dette mørket Jesus (lyset) kom til: «Og mørket tok ikke imot det» (v.5b). De fleste som møtte det, avviste det, og gikk dermed inn i evigheten uten å vite hvor de gikk hen. Situasjonen er jo den samme i dag. Nå er Jesus - denne Gud i kjød - deg nær i sitt ord. Han vil inn og opplyse ditt mørke (v.9). Hva sier så du? Har du ikke bruk for det?
Jødene, sammen med de hedenske romerne, korsfestet Ham. Skal du og jeg gjøre den samme synd? Eller skal vi denne julen be, denne Faderen som elsker oss så høyt, om at Han vil gi oss lys over juleevangeliet. At vi må se innholdet i denne Guds julegave. Hva det betyr for oss, så langt vi kan se!

Tenk å ha himmel og salighet i vente. Det er mitt personlige vitnesbyrd til dere, at jeg har fått se innholdet i denne gaven, og det har gjort alle ting nye for meg. Et helt nytt liv som ingen kan ta fra meg - det evige liv. Og det kan ikke uttrykkes i ord. «Det kan ei forklares, det kan blott erfares, hvor salig det er hos Jesus.» For, det er av nåde! Alt!

Som vi leser av vers 13 i teksten. Ikke kjøds eller manns vilje. Ikke kløkt og menneskelig evne. Nei! alene av Gud!

«Å dype fred og stille ro, Gud selv vil i mitt hjerte bo.» Skulle jeg nekte Ham bolig? Hvem - eller hva - vil jeg heller huse?

Det er julebudskapet: Det er fred og fryd og glede - og det er alvor!

På Betlehems marker det hørtes engang
Fra himlens hærskarer en frydefull sang,
En sang om den frelser, som frelse oss skal,
Han ligger nå svøpt i den fattige stall.

Så hør nå og merk deg - du syndfulle jord,
Guds engler forkynner en glede så stor:
Immanuel kommer utsendt ifra Gud,
Til jorden å kjøpe oss «arme» til brud.

Så hør da, min sjel, og betenk det nå vel!
Du slipper i evighet være en trell.
Nå høres basunen med tydelig lyd
Fra himlens hærskarer om nåde og fryd.

I Østen det tindrer en stjerne så skjønn,
Kom, la oss den følge og skue Guds Sønn!
Kom. la oss tilbede vår Herre og Gud,
Som oss nå har løst ifra trelldommen ut.

La Jesus være din fortroligste venn. Han kan gjøre alt for deg. Fortell Ham hver fristelse, hver glede, hver sorg. Vær i et så inderlig samfunn med Ham at den helt uventede hendelse som møter deg, når deg sammen med Ham. Du behøver ikke å frykte for noe, når Han er med deg.

Hvis alt er godt mellom din sjel og Gud, vil ingen ulykke, ingen sykdom, ingen forfølgelse, ingen fare, ingen fiende kunne tilføye deg noe virkelig ondt.

Forblir du i Kristus, og har du syndenes forlatelse og fred i Ham, er Han også bundet til å frelse deg fra all nød og bevare deg til evig liv.