Men ennå mindre kan en forkynner være en rett lærer uten rettelig å skjelne mellom lov og evangelium. Apostelen Paulus fordrer derfor uttrykkelig av enhver lærer, at han også «rettelig utdeler sannhetens ord.» Det som mangler i alle sekter i kristenheten, stikker derfor også alltid først og fremst i det, at de ikke kjenner den rette forskjell mellom lov og evangelium. Av denne kilde flyter alle deres villfarelser.
Noen, som katolikkene, gjør nemlig en lov av evangeliet, andre, som rasjonalister, fornufts - og dydspredikantene, gjør omvendt et evangelium av loven - mens alle svermere og alle vrangtroende mildest talt stadig sammenblander begge lærdommer på den farligste måte. Vi kan derfor ikke takke Gud nok for, at forskjellen mellom loven og evangeliet atter er blitt brakt klart og tydelig for dagen ved Luthers reformasjonsverk. Og da lov og evangelium i vår kirke rettelig atskilles fra hinannen, så kan også enhver lett komme til en klar erkjennelse av den rette vei til salighet og bli sikker på det. Den rette innsikt i forskjellen mellom loven og evangeliet, som er gitt oss, er derfor en så stor skatt, at alt gull og sølv i hele verden må aktes for intet imot det.

(Forts. fra forrige nr.).

Men om den vakte har fått syn for dette (at ikke noe må være så maktpåliggende for deg, som det å nå målet), så vil han høyst sannsynlig forville seg inn på en

Det er ganske naturlig, at det første en synder forsøker på, når han er blitt vakt og ser sin synd, det er å bli annerledes, enn han var.

Han var ugudelig, nå vil han bli gudfryktig. Han var verdslig, nå vil han bli himmelsksinnet. Han var kald, nå vil han bli varm. Han var likegyldig for sin synd, nå ønsker han å kunne bedrøves hjertelig over den – han ville gjerne gråte over den, "gråte blod," om han kunne. Han forsømte sin Bibel, og syntes den var en kjedelig bok – nå vil han lese den, og han vil, - ja han vil være glad i den.

Og han begynner med lyse forhåpninger om at det skal lykkes, for nå kjenner han seg likesom så sterk og bestemt. Og han er lei og trett av det gamle liv og det gamle vesen.

Men hva skjer? Hans lyse forhåpning går slett ikke i oppfyllelse. Han blir ikke mer gudfryktig, ikke varmere, ikke mer glad i Bibelen. Ja selv det må han til sin smerte erfare, at synden blir mer levende enn den var før. I stedet for den ventede seier kommer nederlag. Og disse nederlag føles så mye mer forsmedelige og pinefulle og ydmykende, fordi han nå bedre forstår, hvor avskyelig og fordømmelig det er å være en syndens trell.

Si meg, du som det gikk slik med, da du forsøkte å begynne på den nye vei, si meg: Kunne du egentlig vente at det skulle gå annerledes? Du har forsøkt å frembringe gudfryktighet, hat til synden og kjærlighet til Gud og Hans ord. Men hvor er det du har hentet materialene fra til denne vakre bygning?

Du har søkt å hente dem frem av ditt eget vesen.

De tårer du har forsøkt å gråte, har vært dine egne tårer. Den kjærlighet til Gud og det hat til synden, du har arbeidet på å bringe frem og få til å bli så sterkt at du virkelig kunne kjenne at du hadde det, det har du søkt å hente frem av ditt eget hjerte.

Altså: av ditt eget vesen, av ditt eget indre menneske ville du bringe frem noe som du kunne finne fred i, som din samvittighet kunne være fornøyd med, fordi Gud er fornøyd med det. Forstår du da ikke, at det som kommer ut av deg, det er "skapt i ditt bilde og i din lignelse," det er "kjød av ditt kjød, og ben av dine ben," det er stykker av deg selv og er som du er, - og kan ikke være annerledes. Og dersom du er syndig og besmittet, så er også alt det som kommer fra deg, syndig og besmittet. Selv det beste som kommer fra deg, kan ikke være bedre enn det beste i deg. Og det beste i deg, hvor godt er det? Er det ikke alt gjennomtrengt av synd?

Dine forsøk minner meg om hva den store skrønemaker Münchhausen forteller i et av sine eventyr: Han var kommet ut i en myr med sin hest, en av de riktig bunnløse myrer. Jo mer hesten arbeidet for å komme opp, desto dypere arbeidet den seg ned i myren. Til slutt – forteller han – fant han på en "fortreffelig" utvei: Han hadde et godt, langt hår, og så spente han beina godt fast om sidene på hesten, og så anspente han alle sine krefter og trakk i sitt eget hår, og så løftet han både seg selv og hesten opp av myren og inn på tørt, fast land igjen!!

Ja, det var bare en skrøne. Men i grunnen – er det ikke akkurat slik vi ofte bærer oss ad, når vi vil søke å rette opp den dype skade som synden har voldt i vårt liv og vårt innerste vesen?

Og med det samme resultat: Vi arbeider oss dypere og dypere ned i myren i stedet for opp av den.

Du har visst ikke vanskelig for å forstå, at ditt eget ikke duger til å bestå for Gud eller tilfredsstille din samvittighet og Åndens krav på hellighet og renhet.

Du forstår, at Gud ikke kan bruke dette. Dette må Han forkaste. Og Han vil ha deg til å forkaste det, til å innse, at det ikke duger til noe. For så lenge du ennå håper noe på hva du på denne måte kan bringe frem, så står du og dine forsøk i veien for Guds nåde.

Derfor lar Han deg lide disse ynkelige nederlag.

Derfor synes Hans øre å være lukket for din bønn og dine tårer.

Dette var din egen vei til fred. Det er ikke den som Gud har anvist og banet.

Dette er den vei du ikke må gå.

Men der hvor denne vei ender, der begynner den vei til fred som Gud har lagt.

På din egen vei finner du bare ydmykelser og nederlag og nye synder og sterkere syndelyster og mindre motstandskraft mot synden.

Men så snart synderen er blottet og avført all egen ære, så er Gud tilfreds – når synderen i egne øyne står der så "ussel og fattig og naken og elendig," som han i virkeligheten er.

Synder – er du blitt trett av deg selv? Har du nå gitt opp å vente noen hellighet og renhet og gudfryktighet av deg selv?

Kanskje begynner du nå å forstå at din syndighet er så stor og så gjennomgripende, at den ikke kan rettes på ved noe av ditt eget arbeide på deg selv; og forstå at forlatelse og nåde er det motsatte av all fortjeneste, slik at dersom frelsen "er av nåde, så er den ikke mer av gjerninger, ellers blir nåden ikke mer nåde."
Derfor må alt det som hører til gjerningenes vesen, ryddes til side og oppgis, for at nåden ikke skal krenkes i sin enerett og hindres i sitt arbeide.

Hvorfor er Kristus død? Dersom du kunne utrette det med ditt arbeide, så var det jo overflødig at Kristus døde. Da kunne Han jo bare – og det er somme, som mener, at det er den eneste betydning av Jesu liv – så kunne Han jo bare ha nøyd seg med i et fullendt liv å vise deg, hvordan Gud vil at du skal være. Men nå er Han død, og Han er ikke "død forgjeves," det vil si: ikke uten fullgyldig grunn, - men Han ville ha vært død uten fullgyldig grunn, dersom synderen ikke hadde vært helt og aldeles fortapt.

Søk altså din frelse i Kristus alene og ikke i noe annet!

Måneskinnet er jo også solens lys, men det er bare et gjenskinn av det. Derfor er det det kalde lys som ikke kan fremkalle noe liv.

Måneskinnet kan jo være vakkert, vidunderlig vakkert, men det er kaldt. Især ved juletid kan det jo være vidunderlig vakkert, når det er frostvær, når snøen ligger på jorden og isen på vannet, ja, så kan jo snøen og isen nettopp se så glimrende ut i måneskinnet, men den smelter ikke, kulden smelter ikke, og livet kommer ikke frem ved måneskinn.

Og slik er det sikkert med en hel del mennesker. De har bare en slik måneskinnskristendom, skjønt de kanskje går og innbiller seg selv, at det er solskinnskristendom; de har bare et gjenskinn av lyset fra Kristus gjennom Hans vitner. "En mann stod fram, utsendt av Gud, hans navn var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham. Han var ikke lyset, men han skulle vitne om lyset."
Vi vet, at Johannes’ disipler ikke ville ha det slik. De ville ikke ha lyset fra Jesus, men fra Johannes; de ville bli hos Johannes og ville ikke, at han bare skulle vitne om lyset, men ikke selv være lyset. De ville ikke, at de ved ham bare skulle lære å tro på Jesus, og at likesom solen skal vokse og månen avta, ettersom solen kommer frem, slik skulle "Jesus vokse og Johannes avta" (Joh. 3,30), slik at de ikke ble hans, men Jesu disipler.

Kjære venner, det er mange mennesker utsendt til et vitnesbyrd, for at de skal vitne om lyset, for at folk ved dem skal komme til tro på Jesus; men folk glemmer, at disse vitner ikke er lyset, men at de "skulle vitne om lyset." Derfor er det så mange "måneskinnskristne" blant oss, som det er. Det er jo en mengde mennesker, som er vakt av slike vitner; og så samler de seg da om den som har vakt dem, om lyset fra Ham, som om han var lyset, og de spør bare om, hva det menneske mener, og hva det menneske sier, uten å spørre om, hva Jesus mener, og hva Jesus sier; de tenker bare på å følge det menneske, uten å tenke på å følge Jesus. Av det kommer alt det elendige partivesen, både i store og små partier, som igjen og igjen dukker frem i Herrens menighet på jord, det kommer alt sammen av dette, at mennesker nøyes med et måneskinn av lys fra Jesus gjennom de vitner de samles om.

Og likesom måneskinn kan være vakkert, glimrende skjønt, slik kan det også se skjønt, glimrende skjønt ut hos mange av disse mennesker, som bare har en måneskinnskristendom, bare har lyset fra Jesus som et gjenskinn gjennom et menneske. Det er ofte glimrende opplysning, en glimrende klarhet i de mennesker, slik at de kan tale så klart, så glimrende klart om Kristus, nettopp som måneskinnet kan være glimrende klart i 20 graders frost; slik kan også disse mennesker, som tenker og taler så glimrende klart om kristendommen, ennå ha 20 graders frost i deres hjerter.

Når vi streber etter å komme oppad, kommer vi stadig lengre bort fra Hans åsyn, for Han ser ned i dypet til den, som ingenting er.

Forunderlige, gåtefulle ord!
Hvordan skal vi forstå dette: "Fordi jeg går til Faderen?" Den Herres Jesu Kristi gang til Faderen skal være grunnen til vår rettferdighet? Ja, i sannhet! Det gis ingen annen grunn til rettferdighet verken for meg eller deg, du dyrt kjøpte sjel, enn vår frelsers gang gjennom liv, lidelse, død, oppstandelse og himmelfart til Faderen, som er i himmelen.

Ved sitt hellige liv oppfylte Han lovens krav til oss og fullførte all rettferdighet, og ved sin bitre lidelse, som fant sin fullendelse ved Hans offerdød på korsets tre, betalte Han hele vår skyld, slik at Han kunne gå inn i den helligdom, som ikke var gjort med hender, og "finne en evig forløsning." Hebr. 9,12.
Ja, Han er blitt vår rettferdighet. Jer. 23,6. Og nå sitter Han der oppe ved Faderens høyre og vil dra oss til seg; og det er, som vi har hørt, gagnlig for oss, at vi ikke ser Ham, men lar oss overbevise ved Hans Ånd om, at Han har vært rettferdig for oss.
Da skal det hete også om oss: Salige er de som ikke ser, og likevel tror. Joh. 20,29.
Å, Gud skje lov! Så behøver vi da ikke å gå nedad for våre synders og vår urettferdighets skyld, men kan gå oppad i Hans forløsnings kraft, ikke nedad mot avgrunnen, mot den evige ild, men oppad, oppad mot lysets rike, mot den evige klarhet, den evige herlighet og salighet. Å, Gud skje lov!

Det jordiske Jerusalem avbilder Kristi menighet, og denne salme synger om menighetens herlighet.

Herren er i sitt Sion, den store, evige Gud er i sitt kristenfolks midte. Han som er den første og den siste og den levende, som var død og er levende i all evighet og har dødsrikets og dødens nøkler, Han er midt imellom de sju lysestaker, midt i menigheten med Åndens sjufoldige gaver. Dette, at Herren selv er i menigheten, at den er Herren Sebaots stad, det er dens herlighet. Derfor må alle dens fiender bli til skamme, men dens barn kan trede døden og dødsriket på halsen.

Vi som er døpt og tror på Jesus, vi er samlet på det Sions berg som er befestet til evig tid; vi bor innenfor Guds stads murer, hvor miskunnhet og rettferdighet hersker, hvor døden og djevelen er utestengt og all ulykke med dem, så det der bare finnes velsignelse og liv. For vårt samfunn er med Faderen og Sønnen i Den Hellige Ånd. Vi har vel ennå mye synd og skrøpelighet, men vi har daglig full syndsforlatelse, Satan skyter vel sine fristelsers piler på oss og sårer oss ofte, men vi har vedvarende legedom i Jesu blod, og vår vandring er ikke etter kjødet, men etter Ånden.

Utenfor Guds menighet hersker djevelen, og alle der ute er dødens barn; hos oss i Sion, i de sanne troendes samfunn, er Kristus konge, og alt Hans folk livets barn.

Vår flytting fra menighetens jordiske til dens himmelske avdeling skal heller ikke skade oss. For denne Gud er vår Gud evig og alltid. Han, Han skal føre oss ut over døden. – Dette er sannhet. Guds ord lærer det. Vi tror det og øver oss vedvarende i slik tro; vi ser det ikke, føler det heller ikke slik, at vi stoler på det; - men Guds ord lyver ikke, det stoler vi på. Akk, om vi riktig kunne tro Ordets salige sannhet! Da erfarer vi også mer og mer, at alle Guds løfter er Ja og Amen i Kristus.

Å Gud, vi tenker på din miskunnhet inne i ditt tempel og priser deg, fordi du så nådig frelser oss. Hold oss hos deg, og sank inn til deg skarene av dine forløste fra alle jordens ender. Amen.

Det kan ikke noe menneske si. Det gis mange ømme fintfølende fibere i vårt hjerte, som selv den inderligste menneskelige medlidenhet slett ikke forstår å berøre. Men den førstefødte av alle tålmodig lidende, som selv har vandret lidelsens vei, vet hvilke skapninger vi er. Når et trykkende tap ligger på vårt hjerte som en stor isklump, og den mest dyrebare jordiske venn ikke formår å grunne ut hva som egentlig trykker oss, - se, så kan Jesus det, og Jesus gjør det også. Han, som en gang har båret mine synder, la også mine lidelser på seg.

Så vil jeg da under all min bedrøvelse tenke: «Han var bedrøvet,» og under all min gråt: «Jesus gråt.» - Lenge hadde Israel sukket under trelldommens åk, og Gud syntes ikke å vite om det. Han syntes meget mer å sove likesom Ba’al, - men nettopp da våket Hans medlidende øye med all omhyggelighet, over sitt undertrykte folk. Nettopp da var det Han sa: «Jeg kjenner lidelsene deres.»
Ja, undertiden kan det se ut som om Han hadde glemt og forlatt oss, og vel trenger da det angstskrik seg frem av vårt hjerte: «Har Gud glemt å være nådig?» Undertiden lar Han det visstnok skje, at trengselens vann når oss til sjelen, - men Han gjør det bare for å strekke ut sin hjelpende hånd over oss, og kunngjøre for oss sin nådes fylde: Dere vet utfallet fra Herren, for Herren er såre miskunnelig og forbarmende.

Men at Han kjenner våre lidelser, er også en hellig garanti for, at Han ikke tilskikker oss mer og ikke mindre, enn det som er nødvendig for oss. «Jeg vil ikke gjøre aldeles ende på deg, men tukte deg med måte.» Slik er alt det Han tilskikker oss, nøye avmålt og viselig inndelt. Det hersker ingen lykke og ikke noe tilfelle, og det er ingen torn for mye og ikke noe overflødig slag. «Han samler våre tårer i sin flaske.» Alt er talt, dråpe for dråpe, tåre for tåre, de er en helligdom i vår Guds skattkammer. Troende pilegrim under korset! - er det gått deg likesom et sverd gjennom sjelen, så gled deg likevel. Se hvilken ære, Herren har gjort deg - du er blitt delaktig i lidelsene. Så se da opp til den strålende bue som omslutter den mørke himmel! Jesus, din lidelsens Jesus, din medlidende Jesus kjenner de slag, du blir plaget av, og de tårer som brenner i dine øyne. «Han vil fare ned for å redde deg.»

«La da Gud få sin vei, Han har planer for deg,» heter det i en av de nyere sanger som synges nå og da, - og da tenkes og menes det gjerne, og helst, planer for dette livet, her på jord. Også vi kristne er nok blitt mer og mer dennesidige i tanke og sinn, og har mistet mye av - om ikke helt! - evighetsperspektivet over livet.

Ja visst, har vel Gud planer for dette vårt liv, her på jord; - men måtte vi et øyeblikk få løfte blikket noe høyere, og virkelig se hva planer Gud har for den enkelte, - for deg! Da kan du feste blikket på dette budskapet hos Jesaja, - det løfter blikket høyere opp, - ja, like inn i Guds hjerte.
Først stiller du spørsmålet: Hva vil du med meg, Herre? - hva er ditt mål og ønske for meg? - så fester du blikket på dette budskapet hos Jesaja, og får det salige svaret: Glede, jubel og fryd til evig tid!
Kan du fatte, om så bare ett fnugg av dette, - her i de jordiske daler, hvor allting skifter, og så mye kaster skygger innover all glede.
Et barn blir født, og det er glede, - alt er vel! - men så er tanken der: hvordan skal det nå gå dette barn i livet? - du er i et bryllup, - og det er lykke og glede, - men så er tanken der igjen: hvordan vil det nå gå med dem i lengden? osv. - og dette fordi du kjenner verden og menneskehjertet.

Og så leser vi her, om glede, jubel og fryd, til evig tid! - og spør: Kan du fatte det? Kan du fatte bare selve saken - en slik tilværelse? - og enda mer; - kan du fatte at dette er de planer som Gud, den allmektige og evige, har for deg? - nettopp for deg. Men dette fordi, Gud ikke bare er allmektig og evig, men Gud er også kjærlighet - ja, selve kjærligheten (1 Joh. 4, 8 og 16), - og i sin kjærlighet har Han dette mål for øye, når det gjelder din sjel: Glede, jubel og fryd til evig tid!

Men nå er jo saken den, at Han ikke bare kunne ønske dette for oss, - ingen av oss ville nådd frem ved det, at Gud hadde fromme og gode ønsker for oss - Han måtte også gjøre det mulig. Og hvordan?
Denne, glede, jubel og fryd tilværelsen, er jo ikke noe mindre enn selve himmelen, - det er en delaktighet i Guds egen salighet; - og hvordan skulle en synder, dvs. en Guds fiende, av naturen - som altså hører fortapelsen til - kunne få del i det?
Det er jo klart, at denne tilværelsen er umulig og uoppnåelig, så lenge synden er til stede, - om så bare et støvkorn, ja, jeg hadde nær sagt: om så bare lukten av den var til stede, så kunne verken glede, jubel eller fryd være fullkommen. Den stenger oss rett og slett ute fra dette, - fra livet i Gud!
Det er jo også dette som er så alvorlig i vår tid, at folk ikke er redde for synden - langt inn i de troendes forsamling; den bevissthet - grunnet på innsikt i Ordet - er nærmest fraværende: at synden fører til fortapelse! Et støvkorn er nok! - for Gud er hellig! Finner Han oss ikke fullkomment rene for seg, så må Han - hvem du så er - sette i verk den dom, som allerede er felt over synden. Du har hørt den: Den som synder skal dø!

Vi hørte om dette riket, som Gud har skapt for deg: «Gråt eller skrik skal ikke lenger høres der» (v.19b). Men hvordan tror du det blir, å bli stående utenfor?

«Og jeg vil juble over Jerusalem og fryde meg i mitt folk,» sier Han her (v.19a). Her er det jo tale om det nye Jerusalem, og det folk som befolker det. Men hvor er så disse kommet fra? - siden Adams fall, så har det jo ikke vært ett eneste syndfritt menneske på jord, bortsett fra den Ene. Hvordan kan så den hellige Gud, fryde seg i disse? At Gud fryder seg i dem, det har jo sin grunn i, at Han ikke finner noe å utsette på dem, ikke ett støvkorn, men aldeles fullkomne.
Dette spørsmål stilte jo også Johannes, da han så den store hvite flokk for tronen (Åp. 7). Det er nå bare en tanke, - men kanskje Johannes var forundret over å se enkelte i denne flokken, - kanskje noen han kjente igjen, og undret seg: hvordan har de nådd frem hit? Så får han svaret; - som også du må suge til deg nå: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod» (Åp. 7,14).
Hørte du det? - det var et helt bestemt blod, som var grunnen til at de var der! Og de hadde ikke bare hørt om det, og betraktet det, som du betrakter et maleri på veggen der, - men de hadde gått inn i det, - tvettet seg i det; - og hvorfor? - fordi de var så syndige! - ikke fordi de var syndfrie, men så syndfulle! - blodet ble eneste redning.
Så skriver apostelen om dette i hebreerbrevet, vet du: «For med ett offer har Han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget. Det vitner Den Hellige Ånd for oss,» står det videre (Hebr. 10,14-15a). Det vitner den reneste og sanneste av alle i tilværelsen for oss! Han peker på offeret!
Når du leser teksten hos Jesaja, og spør: Hvordan er det mulig, at Gud kan fryde seg i disse folk? - da peker Den Hellige Ånd på offeret! - og sier: Ved det er de gjort fullkomne!
Har du fått åpnet øynene dine for dette? Dersom du har det, da vet du en helt bestemt ting, - at dette riket det tales om her, det er ikke bare noe som skal komme en dag - hvilket er tilfelle, - men det er også et rike som alt har kommet. Det er her og nå du blir borger av det! Når det engang åpenbares i stråleglans og erstatter alt som er her nå, helt og fullt, - da er det for sent for den som ennå står utenfor!

Da Jesus sendte ut sine disipler, så sendte Han dem ut for å forkynne «evangeliet om riket» (Mt. 24,14). Selv sier Han: Himlenes rike er kommet nær! (Mt. 3,2) - og hva Han egentlig mener med det, det åpenbarer Han bl.a. i en ordstrid med jødene: «Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere» (Mt.12,28). Det er m.a.o. et rike som er her nå!

Vil du ha del i dette riket? - da peker Den Hellige Ånd på offeret, og sier: «Ved det er du gjort fullkommen for den tre ganger hellige Gud!» - og la oss føye til; - for dette er alvor: Ve det menneske som peker på noe annet! - han vitner nemlig imot sannhetens Ånd!

«De har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod,» vitnet den himmelske skapningen for Johannes. Der hører du vitnesbyrdet igjen: Der! - der ble de hvite! - ved offeret!
Hva strever så du med? - hvor og i hva tvetter du din kjortel? Det er vel all mulig grunn til å si her: Vokt deg, at du ikke skal finnes stridende mot Den Hellige Ånd!

Vi gjør ikke med evangeliet om Jesus Kristus, som vi vil - og vi skjuler det ikke for folk, - gjør vi vel? Gud er nidkjær for dette! «Det kostet Jesu dyre blod - »
Kan vi fatte, hvordan dette tar seg ut i himmelen, - at Guds eget blod ligger der på alteret til en soning for vår synd? Nei, vi kan ikke fatte det! - Men én ting skjønner du vel; - at du ikke må komme trekkende med ditt eget der, som om det trengtes å legge noe til. Det er synd, som stenger deg ute, - det er forkastelse av selve Guds vitnesbyrd om, og gjerning ved, Sønnen.
Tro evangeliet nå, - og begynne å glede og fryde deg alt nå, - for Hans rike er ditt! - Han rekker deg det, i dette budskapet om offeret!

Jesus var meget ofte omringet av en mengde mennesker, av tusener - dette gleder vi oss over, og ønsker at det ennå var så, at det alltid ble så. Å, at dog alle mennesker omringet Ham, kom til Ham, hang ved Ham og etterfulgte Ham!

En gang fór Han hen over den galileiske sjø, og mye folk fulgte Ham, fordi de så de tegn Han gjorde på de syke. Tegn og undere ser folk gjerne på, som på noe nytt, usedvanlig - om så bare et sjeldent dyr kommer til en stad eller til en landsby, så løper jo alle til. Men når det gjelder om å tro og for alvor etterfølge Jesus, da innfinner bare få seg. Det klaget Han selv over: «Dersom dere ikke ser tegn og under, så vil dere ikke tro.»

Når Han rett talte til deres samvittighet og ville ha hele deres hjerte, - da Han sa, som i dette kapitel, (Joh. 6): «Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker Hans blod» - «dersom dere ikke slik forener dere med meg, at jeg er i dere, og dere i meg - så har dere ikke liv i dere,» da gikk de alle sin vei, og Han beholdt med nød og neppe bare de tolv, og blant dem var en djevel. Og når Han talte om lidelse og død og korsfestelse, forlot også disse Ham og fornektet Ham. Men Han ble likevel ved og støtte dem ikke i fra seg.

Hvilken dyrebar trøst for den elendige! Så vil du ikke avvise meg, ikke glemme meg, ikke bli trett av meg, min Herre og min Frelser. Det er så mye synd hos meg. Så ofte trekkes sjelen langt bort fra deg. Jeg blir kald og lunken, men du vil lege meg. Takk, min Frelser! Du vil elske meg av et helt hjerte. Min kjærlighet er så liten, mitt hjerte er så opptatt av det jordiske. Og likevel kan du elske meg? Ja, jeg er dog din venn, Jesus, din eiendom, din øyensten. Ditt hjerte forandres ikke.
Å Jesus, Jesus, la meg aldri miste din kjærlighet!