Han innvidde oss en ny og levende vei!

Av Jakob Traasdahl

Denne nye og levende vei har alltid vært og vil alltid bli en mistenkelig vei for mange. For ”de som ikke kjenner Guds rettferdighet, men søker å grunnlegge sin egen rettferdighet, ” vil den stå som en altfor lett vei; for så lenge som hjertet ennå ikke er blitt sittende fast i sitt eget syndedynn, er det fullt av selvtillit og selvstyrke. Og tross den ydmykhet og åndelige fattigdom, som et menneske i denne tilstand søker å pryde sitt ytre vesen med, er det likevel alltid et ubrutt selvsterkt hjerte, som uavbrutt fører denne tale om hva vi skal være og gjøre, for likesom å ha det i oss selv, det som berettiger oss til å tro på Kristus.

Om man da får i stand noe slikt, slik at man kan tenke: ”Ja nå, Gud skje lov, er jeg så mye omvendt, at jeg kan tro jeg er et Guds barn” – da må du komme i hu, at en slik i sitt hjerte er en fariseer og ikke en kristen, og det av den grunn, at hans håp om å være et Guds barn har blomstret opp av selve omvendelsen og ikke under strålene av salighetens sol.

Men om du lykkelig har fortvilt på alt eget, slik at du bestandig føler deg ulykkelig og dømt i samvittigheten, tross alle de offer og gaver, som bønn, alvor, anger, tårer, redelighet, syndehat og gode gjerninger, du har søkt å bringe frem, da er den gamle vei stengt for deg. Ditt gamle håp ligger i dødssmerte, og først nå er det mulig for Den Hellige Ånd – som egentlig er den som har stengt den gamle vei, - å få forklare Kristus, den nye og levende vei, for sjelen, og i stedet for det gamle håp som var grunnet på selvoppreisning, tenne et nytt og ”levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.”

Visst er det bønn, alvor, redelighet m.m. hos en slik fortvilt sjel, men ikke slik bønn, slikt alvor og slik redelighet, som han kan finne trøst i og bære frem som et offer til Gud. Nei, det rette alvor dømmer seg selv, og den rette redelighet åpenbarer seg i det, at man ikke finner annet hos seg selv enn synd og elendighet.

Til toppen 

Stadig påvirkning
Av Jens Vangsnes

I en fabrikk prøvde de å la en flaskekork svinge mot en jernstang som hang fritt. Først merket de ingenting, men etter ti minutter kjentes en liten skjelving. Ti minutter senere dirret den, og da en halv time var til ende, svingte stangen så smått. Det er nærmest utrolig at korken kunne makte dette, for stangen var 2,5 meter lang og veide 200 kilo.

Dette viser oss at små ting virker, når de får tid på seg. Det er akkurat som med regndråpen som huler ut steinen til slutt. Lar vi syndige tanker komme igjen gang på gang, vil de nok gjøre sitt verk. Det nytter ikke at en stoler på en sterk vilje, et godt hjem og gode venner. De vil også hindre at Guds ord får rom i hjertet. Det er fuglene som vil ta bort det gode som Gud vil så.

Men det gode gjør også sin virkning. Vi har hørt og sett hvordan daglige små tjenester gjør sin stille virkning i hjemmet. En mor som alltid er kjærlig og ofrer seg for sine, setter stempel på alle barna.

Somme tider er en fristet til å tro at det ikke nytter å vise sin kristendom i skolen, i arbeidslaget eller blant kameratene. Men dersom vi tar imot Jesus og lar Hans Ånd få stort rom hos oss, da vil Han fylle hele vårt liv, slik at det som synes umulig kan hende. Han oppfyller det ord Han har talt: ”Vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.” Joh. 16,33.

Til toppen 

Kom til Ham!
Av P. Tallaksen

Kristus regjerer sine med mildhet. Han regjerer dem med nåde og barmhjertighet. Han bærer oss på sine armer, som en mor bærer sitt barn. Han forlater oss daglig alle våre synder og hjelper oss i alle våre anliggender.

En jordisk konge ville føle seg besværet, om man bebyrdet ham med alskens ting, og trengte seg inn på ham med ubetydelige saker. Men ikke så denne konge, vi taler om i dag. Til Ham kan du gå med de aller minste ting, og Han forakter deg aldri.

Til toppen 

Adventsformaningen: Hyll alle sannhetens konge!
Av L. A. Larsen

Hans rike

Sions barn fryde seg i sin konge (Slm. 149. 2)

Ja, fryd deg, i Jesus Kristus, den sannhetens mektige konge, som står hist i domshuset i Jerusalem og avlegger den gode bekjennelse for Pontius Pilatus! De vantro jøder, Herodes og Pilatus, Annas og Kaifas, fariseere og saddukeeere, ingen av dem ser Jesu kongeherlighet.

”Han sier om seg selv at han er Messias, en konge.” Det var en del av anklagen mot Jesus. Nyss på palmesøndag var luften med jubelrop, da Sions lovte konge dro inn i Jerusalem, den store kongestad, men nå er begeistringens hyllest slått om i korsfestelsens rop: ”Bort med Ham!” De støtte seg på Hans fornedrelse, Hans dype ringhet. Men ser da du, kjære venn, den himmelske høyhet over armodens ydmykende ringhet? Ser du Kristi tilslørte kongeherlighet?

Han er en konge – fra himmelen er Han kommet, og for vår skyld betrådte Han fornedrelsens mørke vei. Han som var i Faderens skjød, er kommet ned til oss fra himmelen og har forkynt oss, hva sannhet er til salighet. ”Jeg er veien, sannheten og livet,” har Han sagt til disiplene. Spør du: ”Hva er sannhet?” så svarer sannhetens konge: ”For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv” (Joh. 3,16).

Hvilken filosof eller dikter kunne ha tenkt ut denne frelsende og levendegjørende sannhet! Ønsker noen klarhet over: Gud og menneske, himmel og jord, tid og evighet, synd og nåde, han gå til den evige Guds Sønn, og han finner sannheten, hvis han er av sannheten.

Men nå denne konges rike? ”Mitt rike er ikke av denne verden,” sa Jesus, da Han vitnet for Pilatus om sitt himmelske kongedømme. ”Når kommer Guds rike?” spurte fariseerne, og de tenkte på et ytre, verdslig Messiasrike med jordisk glans. Nei, Kristi rike bærer tjenerskikkelsens ringhet, som Herren og kongen bar den. Dets herlighet er skjult, det er innvendig i hjertene. Den vantro verden kan ikke se det, men heller ikke fornekte det. ”Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.”

Dette rike går sin seiersgang igjennom verden. Vel vet jeg, at Jesus Kristus har et maktens rike, Han hersker også over store verdensriker, for Faderen har gitt Ham all makt i himmelen og på jorden. Det er Han, som lar de mektige verdensriker oppstå og atter synke ned i evig glemsel. Styrer Han ikke kongenes hjerter som vannbekker? Er det ikke Hans rettferdighets arm, som griper synlig inn, når dødsdommen felles over tidens urettferdige makter? Å, se Hans vei i stormen og Hans spor i den ødeleggende ild! Ham tjener også alle engler, troner, fyrstedømmer og makter.

Men i det store verdensrike har sannhetens konge sitt nåderike.  Hvordan har Han vunnet det? Med sin hellige kjærlighet, med sin seierrike oppstandelse har Han vunnet dette rike.

Vi mennesker var syndens og djevelens treller, men Jesus Kristus har løskjøpt oss med sitt blod, og alle som i troen har tilegnet seg denne ”gjenløsning,” er blitt Kristi eiendom.

Å, la meg spørre deg, kjære sjel, om du kjenner dette Guds rike i dets underbare skjønnhet, dette sannhetens, kjærlighetens og salighetens rike? Det er et ubevegelig Åndens rike, som i liv og død er en tilflukt for alle fortapte, frelselystne sjeler. Dets embetsmenn er apostlene, evangelistene, forkynnerne og lærerne, alle Guds sanne vitner til alle tider.

Dets våpen er troens skjold og Åndens sverd, de hellige sakramenter, bønnen, med hvilke Herrens stridshær i sin ”hellige prydelse” møter frem på slagets dag og erobrer udødelige sjeler av alle tungemål under himmelen.

Dets beskyttelse: ”Gud er i dens (Sions) borger, Han er blitt kjent som et sterkt vern” (Slm. 48,4). Og dette er rikets fremtid? ”Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd” (Joh. 10,28).

Å. Du herlige Kristi rike! Over alt brer du ut ditt herredømme i menneskehetens hjerteliv. Fra alle punkter på vår jordklode samler du et folk av løskjøpte. Ringe er det og i tjenerskikkelse, lite som et sennepskorn i begynnelsen, stille, men med surdeigens natur brer du ut din hellige Gudskraft, ditt søte evangelium! Du leger med evangeliets balsam alle samvittighetens sår – med barmhjertighetens røst oppretter du det nedbrutte – med ditt nådes lys gjør du blinde seende – med det evige livs håp frelser du fra dødens frykt og den kommende vrede! Her blir en toller salig, en røver benådet, en Saulus en Paulus.

Men Kristi rike er også et korsrike. Han, dets konge, ser vi vandre bespottet og tornekronet til korsdøden på Golgata. Men er korset på Golgata det siste ord? Nei, sannhetens konge er livsfyrsten, sendt av Faderen til dødens verden for å gjøre dødens fanger til livets arvinger.

”Jeg er oppstandelsen og livet,” sa Han til Lasarus’ søstre. ”Jeg lever og dere skal leve,” sier Han til sitt rikes borgere. Er ikke det kongemakt slik å leve og gjøre levende? Som påskemorgen fulgte på langfredag, så følger herlighetsriket på korsriket.

Se fremad, oppad! Det skal bli en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. Det skal ikke lenger være noen forbannelse. Guds og Lammets trone skal være i staden, og Hans tjenere skal tjene Ham (Åp. 22,3).

Se, det er Hans rike, men se nå også på Hans styre.

(Forts. neste nr.).

Til toppen

Tre tegn på Kristi eiendomsfolk
Av Peter Blessing 1829 - 82
 

(Forts. fra forrige nr.)
Men til slutt må vi også nevne det tredje nødvendige tegn på Kristi eiendomsfolk: dets hellige vandel i lydig underkastelse under Ham, dets forsoner og forløser, noe som særlig antydes i tekstens ord (Jesu inntog i Jerusalem), at folket bredte sine klær på veien.

Kan en synder takke sin frelser bedre enn ved et liv i lydighet? Livets helliggjørelse er hensikten med den nåde, som blir oss til del i våre synders forlatelse. Det er av høyeste viktighet, at vi legger oss dett på minnet.

Gleden i Herren vil man gjerne ha – å ja: den gudelige bedrøvelse har man heller ikke så mye imot, - men å vise sin takknemlighet i gjerning og sannhet, i livets lydighet, det er man ikke alltid så rede til. Man lar sin kristendom gå opp i ufruktbare rørelser og vanærer sin Herre med en utilbørlig vandel. Nei – ”vis meg din tro av dine gjerninger, ” sier apostelen. Gi deg ganske hen med alt hva du har, med alle dine evner og krefter i Kristi etterfølgelse, bred slik ut dine klær på Hans vei!

Ja venner, slik skal vi være Herrens eiendomsfolk, slik vil Han ha oss – med hjerter, som føler syndens trykk, men også gleder seg i Ham, syndens forsoner, og ærer Ham i en hellig vandel. Akk, Han selv, som kommer med makt og nåde, tale slik til våre harde hjerter, at de smelter hen i Hans tilbedelse!

Å gjør det, Herre! Åpenbar din nådes makt også i vår omvendelse, så at vi kan slutte oss til ditt eiendomsfolk, som hver gang du kommer, i ord og sakrament, roper deg med hjertens glede i møte: Hosianna, du Davids sønn! Hosianna i det høyeste! Amen

Til toppen

Guds Ånds arbeid på de uomvendte
Av Ludvig Hope

Og når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom. Joh. 16,8.

Så langt som Bibelen er kommet omkring i verden, så langt er også Guds kall til syndere nådd.
Ordet og Ånden kan ikke skilles fra hverandre, det er et eneste hele, som sammen banker på synderens dør. Visstnok kan enhver av oss nekte Ham plass i vårt hjerte, men nekte Ham å banke på, å søke oss og arbeide på våre sjeler, det kan vi ikke.
Her er mange mørke rom på jorden, hvor vi kan gjemme oss bort for hverandre, men her er ikke noe rom så mørkt og bortgjemt, at ikke Guds Ånd finner oss og søker sjelen. Dette er ikke bare deres erfaring, som er blitt kristne, men også deres, som ikke er det. Så sørgelig som det er, at en dømt synder nekter seg selv redning, så gledelig er det, at den reddende hånd vedblir å være utstrakt.

Når vi ser menneskene gå omkring i flokk og følge med dette ene spørsmål som livsmål: ”Hva skal jeg ete og drikke?” så fristes en til å tro, at det ikke er noe rom for et ord av Den Hellige Ånd, - men lykkes det oss å få et sant svar på et hjertespørsmål, så får vi høre underlige ting. La oss derfor aldri dømme folk etter, hva vi ser og hører av dem i denne sak. Under de mest hårreisende eder kan det være en tunge, som føler seg dømt, og under det djevelske blikk et anklagende hjerte.

For en del år tilbake kom jeg til å reise sammen med en gammel sjømann. Jeg har aldri hørt grovere ord og eder av noe menneskes munn. Hele hans ansikt bar preg av, at han var behersket av en ond ånd. Under alt dette regn av ondskap satt jeg og tenkte: ”Der er en mann, hvor Den Hellige Ånds arbeid er fullstendig avsluttet.”

Ved en styrelse – jeg tror av Gud – kom vi til å tale litt fortrolig sammen, før vi skiltes. I samtalens løp fortalte han, at han så mang en natt lå søvnløs og gråtende over sitt grusomme liv og sine mange synder.
Da ble jeg forundret.
Fra den dag av har jeg hatt et annet syn på den uomvendtes sjelstilstand, på Guds kjærlighet til oss, og jeg vet, det er mange med ham, som midt i sitt syndeliv gråter seg i søvn. Ingen annen ser tårene enn Han, som kalte dem frem, og ingen annen kjenner smerten enn den som gråter.
Mange vet ikke hvorfor de gråter, men vi, som har grått de samme tårer før, og som nå har fått tørret dem av, vi vet, at det er Guds Ånds arbeid på sjelen.
Der sitter en Natanael under fikentreet, en Sakkeus oppe i et tre og en synderinne ved Jesu fot og gråter. Hvorfor har disse en slik plass? – Den Hellige Ånd har arbeidet.

Til toppen

Guds straff og Guds nåde
Av M. Luther

Gud kan ikke vise større vrede mot oss enn når Han ikke vil sende oss sitt evange­lium. For hvor det ikke er, der er det bare synd, villfarelse og mørke i alt det vi gjør. Derimot kan Han ikke vise oss større nåde enn når Han sender oss sitt evangelium. For det har frukt og nåde i følge med seg, skjønt ikke alle, men bare ganske få tar imot det.

Til toppen

Tro på den Herre Jesus, og du er salig
Av Paul Gerh. Sand

Men jeg er ikke slik, at jeg tør tro, tenker du kanskje. Hvordan skal du være, når du tør tro da? Det er jo Jesus du skal tro på, og Han var og er jo slik som Han skulle være.
Du skal tro på Hans gjerning og lidelse for deg, og denne er jo fullkommen; for ellers var ikke alt ferdig.
Det er en stor misforståelse, når man mener, at troen består i å mene om seg selv, at man er rett omvendt eller en rett troende. Nei, troen består i at man hviler på det som er skjedd utenfor oss i Getsemane og på Golgata. Den rette troende finner ikke noe i seg selv, som berettiger ham til å tro syndenes forlatelse, men finner alt sammen i Kristus og Hans forløsning. Kristus er hans verdighet og hans rettferdighet. Derfor oppkommer hans tro ved å høre eller lese ordet om den korsfestede, og ved det samme middel næres, styrkes og vedlikeholdes den.

Troen kommer altså ikke ved å ransake og prøve sin egen tilstand, men ved å skue hen til Lammet som er slaktet. Vi oppfordres vel til å ransake oss selv, om vi er i troen, men dette anbefales ingenlunde som et middel, som vår tro skal oppstå eller næres ved. Har vi begynt å tro på Kristus utenfor oss, da kommer Kristus inn i oss, og vi får da stundom erfare Hans iboende nådes kraft, noe som kan tjene som et bevis for, at vi virkelig har mottatt Kristus; men vi bygger ikke vår fortrøstning på dette, men på selve hovedhjørnesteinen, Jesus Kristus.

Det er altså ikke Guds Ånds gjerning i oss, men Kristi gjerning for oss, som er gjenstand for vår tro. Hvordan kan du da si: Jeg er ikke slik, at jeg kan tro. Er du da ikke en synder som behøver nåde? Har du da ikke brutt Guds lov og fortjent helvete? Se, Kristus er kommet for å frelse det som var fortapt.

Til toppen

Fly til fristaden!
Av F. W. Krummacher

Visler en eller annen satanisk anfektelsens slange løs mot oss, straks jager vi derfra hen til Ham, som vil være vårt hus og vår fristad, - og der er vi sikre.

Hører vi djevelen brøle, da vokter vi oss vel for å forsøke på å slå ham; for vi vet hvor hen det vil føre oss, nemlig like ned i – hans strupe.

Vi trenger oss derimot hen til den Herre Jesus, og der – er det reist opp en gloende ringmur rundt omkring oss.

Vekkes kjødets lyst i oss, så bærer vi oss ikke ad som andre, som da straks er ferdige til å martre seg til døde ved å fremkalle i seg alle slags gode og alvorlige tanker og forestillinger eller å gripe til andre selvvalgte midler og til slutt likevel, før de rett ser seg for, sitter i dynnet like til halsen med alle deres midler og gode tanker og forsetter; men hurtig tar vi vår tilflukt til Ham som er vår garanti, og se! – neppe har vi skuet Hans blodige hode, neppe stammet frem et: ”Herre Jesus!” så er vi allerede kommet langt videre enn hine med alle deres egenviljes og selvvirksomhets våpen, og – seieren tilhører oss!

Se, det er vår måte. Vi innlater oss på ingen måte i noen kamp, vi søker ene og alene vår frelse i flukten og – Jesus er det harnisk som omgir oss, det skjold som dekker oss, den hjelm som beskytter oss, det sverd som blinker for oss, og den festning som skjuler oss.

Til toppen

En annen gang
Av Vilhelm Beck 1829 – 1901

Det går mange mennesker, når de hører Åndens forkynnelse, som det gikk en mann, som engang hørte apostelen Paulus forkynne, og lyset falt inn i den mannens sjel, og Guds Ånd rørte veldig opp inneni ham; men så sa han til Paulus: "Gå bort for denne gangen! Når jeg får tid, skal jeg sende bud på deg igjen." Han skubbet det altså fra seg og trøstet seg med, at det jo kunne skje en annen gang.
 Slik går det sikkert en mengde mennesker iblant oss, som stadig kommer her i Herrens hus og hører Herrens ord, at lyset faller inn i deres sjel, at Ånden rører opp inneni dem, men så sier de: "nei, en annen gang"; og det trøster de seg med. Selv om de vet at de er tapte for Jesus slik som de har det, trøster de seg likevel med, at det jo kan skje en annen gang.
 Å, ta deg i vare, kjære menneske, denne annen gang kom visst aldri for det menneske, som den gang hørte apostelen Paulus forkynne, og jo lenger du blir ved å skyve kallet fra deg og sier "en annen gang," desto vanskeligere vil det bli for deg å noensinne la Jesus gripe deg.

Til toppen

Sitat
Av Peder Tallaksen

Du skal ikke være verdens venn, men verdens lys!

Til toppen

Veien mellom avveiene
Av Johannes Brandtzæg

Før jeg søker å vise den rette vei til å finne fred, må jeg først peke på et par av de avveier de søkende sjeler i alminnelighet slår inn på.

Jeg går altså ut i fra, at sjelen har begynt å se seg skyldig overfor Gud.
Det går en fortelling om en ung jente som var blitt vakt og var kommet i bekymring for sin sjel, at hun ved en oppbyggelse henvendte seg til ham som ledet møtet og ba: ”Kjære, be for meg i kveld, - men ikke nevn mitt navn!” Hennes bønn ble oppfylt - man ba for henne: ”Å, Herre, her er en ung jente som ikke vil være nevnt ved navn, - men du kjenner henne jo. Vi ber deg, redd hennes sjel!”
I den påfølgende stillhet hørte man plutselig i en av de bakerste rekker en engstelig stemme si: ”Det er meg, Herre Jesus, det er meg!”
Ja, det er det, som det først kommer an på, at sjelen sier: det er meg! Det er meg som er skyldig, som er fortapt! Det er meg som har stått Gud imot! Det er meg som trenger å bli frelst! Det er meg du må forbarme deg over, Herre Jesus!

Kanskje det ennå er mange i denne forsamling (eller som leser dette nå! Red. anm.), som ikke har kjent seg skyldige overfor Gud?

Du sitter der på benken så trygg og rolig. Du sier du tror på Gud, og tror at Bibelen er Hans sanndrue ord. Du korser deg og forbauses over dem som ikke tror. Du har hørt og lest i det samme Guds ord den mest avgjorte dom over hver og en, som ikke er født på ny, ikke født av Gud, - og på samme tid vet du ikke av noen gjenfødelse hos deg selv, - men du nærer allikevel ikke den minste frykt! Og du holder allikevel dette for Guds ord!

Men hvorfor frykter du da ikke? Hvordan er det mulig at du kan være så trygg og rolig, selv om Guds dom over deg er så tydelig sagt deg og venter deg så sikkert?

Å våkn opp og si: ”Det er meg, Herre Jesus, det er meg!”

Jeg tar visst ikke feil, når jeg nærer det håp, at det er hjerter i denne forsamling som sier til seg selv: ”jeg er skyldig,” og som kjenner seg pinte og ulykkelige under Guds dom.

Her kan det likevel skje, at det til tross for den pinefulle følelse av skyld og dom, likevel er noe som er enda mer maktpåliggende for sjelen, enn å få Guds nåde.

La meg kort peke på det som er en alminnelig kjent sak, at midt i den våknende syndserkjennelse, kan det ennå være så stor kjærlighet til en eller annen synd eller til verden og verdenslivet, at ingen overtalelse og ingen Åndens overbevisning kan få den vakte sjel til helt å frasi seg synden og dens vesen.

Moody forteller om en frue som henvendte seg til ham, fordi hun var bekymret for sin sjel og ikke kunne finne fred. Han talte med henne mange ganger, men uten nytte. En dag da hun kom igjen, kanskje for tjuende gang, kom han på at han skulle la henne gjenta Fader vår, etter som han leste det opp for henne. Bønn for bønn. Det gikk godt, inntil han kom til den 5te bønn: ”Forlat oss vår skyld, som vi óg forlater våre skyldnere.” Da skrek hun ut: ”Nei – det kan jeg ikke be!” Hun hadde én som hun ikke kunne tilgi, og som hun ikke ville tilgi. Og allikevel hadde hun ment å skulle finne fred! Selv om hun ikke ville ”forlate sin bror hans brøst!”

Man må være villig til å avstå fra synden, ellers kan Gud ikke forlate synden.

Hvis det var annerledes, så ville det være det samme som om for eksempel døperen Johannes hadde forsikret Herodes om Guds vennskap og velbehag uten å ha krevd v ham, at han skulle skille seg ad med sin brors hustru.

Vakte sjel, - her kan Satan bedra deg på en svært fin måte, så du endatil kan bli i stand til å skjule sakens sanne sammenheng for deg selv, - så du synes av hjertet å søke Guds nåde både med bønn og tårer, mens du i virkeligheten ”lyver mot Den Hellige Ånd.”

Av det kommer det, at det er – ikke så få dessverre – som ”som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse.”

Den første betingelse for å finne fred er altså, at ikke noe er så maktpåliggende for deg som å nå dette mål, slik at du for den saks skyld er villig til å oppgi all synd og endatil rive ut et øye eller hugge av en hånd, om så skulle være.

Sjel – forstår du det?

(Forts. neste nr.).

Til toppen

Vår medlider innfor tronen
Av Einar Kristoffersen

14. Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! 15. For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd. 16. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid. Hebr. 4, 14 - 16

Guds ord taler alle vegne om veier. Dette at mennesket alltid befinner seg på, og vandrer på en vei. Det befinner seg aldri på et nøytralt sted - for Gud taler jo alltid om menneskelivet i forhold til seg selv og sin vilje - og da er det umulig å være nøytral. Jesus uttrykker dette slik, et sted: "Den som ikke er med meg, er imot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer" (Mt.12,30). Her finner du ikke noe nøytralt rom. Er du ikke på den smale vei som fører til livet, ja, så er du på den brede som fører til fortapelse (Mt.7,13-14).
Så er spørsmålet da: Hvilken vei er du egentlig på?

Når en er inne på dette, så kommer en jo ikke utenom det Guds ord som sier: "Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei" (Jes.53,6a). Hver til sin vei! Og da taler Guds ord om villfarelse - dvs. først og fremst om menneskets vei til Gud. Og da vender vi oss ifølge ordet, hver til sin vei. Dvs. at det for mennesket er like mange veier til Gud, som det er mennesker til!
Du mener at det må være slik og slik - en annen mener at, "nei! - det må da mer til enn som så!" - og en tredje mener, at dere begge går for langt, for "nå skal dere høre" osv. i det uendelige. Men dette er villfarelser alt, sier Guds ord - og så peker det ut Veien med stor V - altså den ene og eneste - idet det sier: "Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham" (Jes.53,6b).
Det er jo nettopp det Jesus tar tak i, når Han sier til jødene den gang - til oss alle, - og til deg her og nå: "Jeg er Veien!" (Joh.14,6).
Der ser du Ham som Hyrden, - den som er sendt ut for å samle de får som fór vill, inn på den ene frelsens vei. Han, om hvem døperen Johannes vitner: "Se, det Guds lam, som bærer verdens synd!" (Joh.1,29). Hører du ikke hvordan profetien fra Jesaja klinger med her? - nå oppfylles den! "Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham." Se, der er Han! - nå er Han kommet, vitner døperen.
Legg merke til uttrykket: "...som lå på oss!"  For en byrde! - det er en byrde, som ingen av oss fatter vekten av! Men det gis oss en pekepinn, da Jesus, som en følge av at Han hadde tatt på seg denne byrden, i Getsemane svettet blod, av angst. Og den som har erfart noe av dette som kalles syndserkjennelse, vet også en del om det. Men det svære er jo, at det menneske som går fortapt, skal selv måtte bære hele vekten, da det ikke er noen der til å bære for ham, - aldri i evighet! Og tenk da å vite for visst: Dette bar Jesus også for meg en gang, men jeg ville ikke vite av det. Derfor må jeg selv bære det nå!
For hør nå, hva som står skrevet, om den skyld som lå på oss alle: "Den rammet Ham!" Da er det jo umulig, at den også kan ramme den som tar sin tilflukt til Ham. Har den blitt lagt på Ham, denne skyld som lå på oss alle, ja så ligger den jo ikke lenger på oss! Dette er jo nettopp det vi tar vår tilflukt til! Da ville jo også Jesu gjerning her på jord være helt meningsløs. Nå er den, takk Gud! ikke det. Det var min skyld Han bar!

"For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet" (v.15a). Jeg må jo erkjenne det, både når jeg ser på mitt liv i verden, før jeg ble en kristen, og også når jeg betrakter mitt liv, som en kristen, - at det er noe jeg er i behov av fremfor alt annet, og det er miskunnhet, medlidenhet og tilgivelse. Og det kan, nå og da, være svært så vanskelig og tungt å tro, at det noe sted finnes miskunnhet og medlidenhet nok, for en slik en. Og så forsikrer altså ordet, at vi har en slik yppersteprest, som, når Han taler om tilgivelse, sier: "Ikke sju, men sytti ganger sju" (Mt.18,22). Og merk deg ordet: Har! Vi har! står det. Ikke bare i en bok skrevet av en stor kristen forkynner eller skriftutlegger, men i Guds eget ord!
Når du altså undrer deg på, om det er nåde nok for en slik som deg, - og det spørsmålet stiger fort opp i hjertet, når en får et glimt inn i hvordan en egentlig er. Ikke minst når en får se noe inn i det havet av synd, som heter: svik imot Jesus selv. Da kommer altså Guds ord deg i møte og forkynner: "For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd" (v.15).
Noen er så redd for at dette skal bli en "sovepute" for noen. Herren var ikke redd for det, da Han lot det nedskrive!
Der ligger fem stykker ute i bølgene og kaver - tre av dem er i ferd med å drukne, og vil også gjøre det, om det ikke blir kastet ut livbøyer - og to av dem klarer seg selv. Og så roper du: Kast ikke ut noen livbøyer, for de som ikke trenger dem kunne jo også komme til å gripe dem! Så får heller de tre drukne da? Bildet halter selvfølgelig, men du skjønner hva jeg mener.
Når vi kommer inn i dette, å få lys over hvordan vi egentlig er i oss selv, - og hvor himmelvidt vi er ifra himmel og salighet, ved det - da opplever vi nettopp, som om vi ligger i brenningene og kjemper for livet. Da er det så visst ikke soveputer vi er ute etter, men da er vi Gud evig takknemlige for enhver, som kan kaste et lite glimt av lys over vår medlidende yppersteprest. Ja, Han er selv dette lyset - frelseslyset! Uten det blir det bare mørke, nød og natt - det må være så fromt og åndelig og kristelig det bare vil. Det er mørke! - ja, det er mørket!

Jesus er prøvd i likhet med oss, helt inntil opplevelsen av gudsforlatthetens mørke, for syndebyrdens skyld: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Mt.27,46), selv om Han selv var uten synd. Han bar vår! Det skal du få regne med, så sant som Han er en soning for verdens synd - og altså en stedfortreder for alt som heter menneske på jord (1 Joh.2,2). At Han gikk igjennom det uten synd, står ikke skrevet for å nedvurdere oss i forhold til Ham, men for at vi skal ha vårt håp i Ham alene! Han sto der du faller, og det er din frelsegrunn!

"Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn" (v.14a).
Grunnen til, at det skal gi oss frimodighet til å holde fast ved bekjennelsen, - som det videre heter her - det er jo dette faktum, at det ikke var for sin egen del Han gikk gjennom himlene, men som en representant for deg: menneske. I Ham har du altså din vei helt inn! og du skal ikke da trekke deg tilbake i vantro og mistvil, - men tro det - eller: "Hold fast ved bekjennelsen!" som det står her i teksten. Vi bekjenner ikke oss selv, men vi bekjenner Jesus! Og så males Han ut for oss, som den medlidende yppersteprest og avsluttes dermed med: "La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid" (v.16).
Derfor! fordi vi har så stor en yppersteprest som er gått gjennom himlene - og fordi vi ikke har en yppersteprest, som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet. Grunnen til frimodigheten innfor Gud peker apostelen så lysende klart på for oss, i Hebr. 10,19: "Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen." Frimodighet til å tre frem for nådens trone, er altså ikke noe følelsesmessig du skal opparbeide deg i ditt eget bryst - og det er langt ifra noe du skal finne i dine gjerninger, - det er noe du skal ha i den kjensgjerning, at du har en slik yppersteprest. Den sanne frimodighet innfor Gud, har altså sin grunn i Guds ord og i det alene! Det vitner nemlig om en virkelighet, som er helt uavhengig av oss og vår tilstand til enhver tid. Det er ikke et hvilket som helst ord dette, - men ordet om ypperstepresten, Jesus Kristus, - Han som er kommet for å frelse syndere!

Å. at jeg kunne min Jesus prise
Som jeg av hjertet dog så gjerne vil,
Fordi Han ville slik nåde vise
Å byde meg sitt himmerike til!

Til toppen

Rydd Herrens vei!
Av Johs. Daasvand

Hvorfor er Johannesrøsten så nødvendig også i dag? Hvorfor må ordet om synd, død og dom forkynnes også i dag? Hvorfor kan vi ikke bare forkynne det herlige budskapet om syndenes forlatelse for Jesu blods skyld?

Fordi døren er lukket så lenge en ikke ser og erkjenner sin synd. Ingen søker lege som ikke vet at han er syk. Ingen trenger mat som ikke er sulten.

Å få se at vi er fortapte og fordømte syndere som er skyldige til døden, det er like nødvendig som for en syk å få vite om sin sykdom, så han går til legen.

Å erkjenne synd med hjertet, det er å åpne døren for den himmelske. konge. Da er veien ryddet. Stolthetens og vantroens. bakker og daler skal ikke lenger holde kongen ute av hjertet

”Jeg lukker deg inn,
I mitt hjerte og sinn,
O Herre min,
Med all din nåde og gave.”

Vil du det i dag?

Til toppen

I den Allmektiges skygge
Av Marius Giverholt

Den som sitter i den Høyestes skjul, som bor i den Allmektiges skygge. Salme 91, 1

Hvilket salig skjul det er under Jesu kors og ved Hans frelserhjerte. Jeg iler til deg, ussel og fattig med all min synd og alle mine skrøpeligheter. Dyrebare Jesus, skjul meg hos deg og la din evige nåde dekke meg. Når jeg hviler hos deg, er jeg salig, i skjul under dine vinger kan jeg synge med fryd. Ja, midt i anfektelsens og trengselens natt er jeg likevel ikke forlatt, den allmektiges skygge er over meg. Så vil jeg da sitte under dine vinger, kjære Jesus. Du trøster og styrker meg gjennom de tunge timer. Snart er jeg for evig gjemt hos deg.

Til toppen