Med deg i bedrøvelsen
Av C. O. Rosenius 1816 - 1868

Det er en trøstefull sak å se, hvordan Jesus om kvelden går med de to bedrøvede disipler på veien til Emmaus, og hvordan Han, ukjent av dem, taler med dem i deres bedrøvelse og gjenoppretter deres forstyrrede tro, ja omsider gir deres hjerter et fullt mål av glede da Han åpenbarer seg for dem, i det Han bryter brødet.

Der har Han med sine gjerningers himmelske veltalenhet antydet for oss hvordan Han også vil være vår medvandrer gjennom dette arme liv, og i særdeleshet når vi i vantro og mørke forviller oss bort fra den øvrige hjord. Da vil Han være den gode hyrde som forlater de andre får som er i forvaring, og gå etter det som er borte inntil Han finner det.

Også denne trøst er oss aldeles uunnværlig.  Vi ville tusen ganger fortapes i denne farlige verden, om ikke Han selv også bevarer oss, oppsøker oss på våre ville stier, henter oss igjen og på ny fører oss tilbake til den rette Guds nåde.

Vi kan umulig våke slik at ikke snart synder snart villfarelser, i det minste vantroens mørke innhyller oss, slik at vi ikke en gang vet hvor hen vi er kommet. Da sukker vi: Akk, om jeg visste hvordan jeg har det! Alt er dødt og mørkt i mitt hjerte, verken ordet eller bønnen smaker meg, det er alt dødt. Kristus er tapt, jeg har veket av, det er min egen skyld, jeg har syndet osv.

Se, i slike tider er vi på de to disiplers vei, og skjønt dette mørke ikke er det farligste, når man selv sukker etter lyset, så er det likevel slik, at om Herren overlot oss til oss selv var vi fortapt.

Slik var det også med disse to disipler. Men midt i deres mørke, "der de gikk og var bedrøvet," går Herren med dem - og likevel, om noen hadde sagt dem det, så hadde det vært den største urimelighet for dem. De trodde at Han var død, og omtaler dette for Ham i dypeste overbevisning og vet ikke at de nettopp taler med Ham som de savner.

Se, hvilket merkverdig bilde av vår tilstand i de mørke tider! Slik sannes for visst Luthers ord, at når du føler deg aldeles død, uten tro, uten kjærlighet og uten noen omsorg eller lengsel etter det, da "ser Han deg dypere inn i hjertet og finner, at du skulle for visst ikke ha noe i mot det, om ditt hjerte var helt brennende av tro og kjærlighet."

Og hvor det er slik, at det nettopp er savnet av dette liv, av tro, av kjærlighet, av Kristus, som gjør deg den største sorg, der er ikke Kristus og troen døde, der er Han ikke fjern, der går man i dette selskap til Emmaus.

 Til toppen

Ikke i det ytre vesen
Av Jakob Traasdahl

Heller ikke skal de si: Se her eller der er det. For se, Guds rike er inne i dere. Luk. 17,21

Nå vil frelseren rive dem (jødene) ut av disse farlige drømmer (om et jordisk Messiasrike) ved å foreholde dem, at Gudsriket er av ren åndelig art og tar sin begynnelse i hjertenes skjulte dyp.

Hvor mange er det ikke også i våre dager som setter Guds rike i noe ytre, som anser det som en selvsagt ting, at de hører til gudsriket, når de er medlemmer av kirkesamfunnet, er døpt, konfirmert, går til kirke og alters og forresten etterkommer de kirkelige forordninger. Det fal­ler dem aldri inn å prøve sitt eget indre, om det er opprettet et nytt styre der, om den sterkt bevæpnede har måttet forlate palasset, og det er inntrådt regjeringsskifte. De betenker aldri, at mørkets fyrste er ganske likegyldig med den ytre regjeringsform, bare han får ha hjertene i besittelse. Enten hans undersåtter hyller ham i hans egentlige mørke avgrunnsskikkelse eller i «skikkelse av en ly­sets engel» - enten det er en rent verdslig eller en religiøs regjeringsform, dette kommer ham ut på et - det får lempe seg etter omstendighetene, bare han får beholde hjertet. Det er Gudsriket i sitt sanne vesen, han motarbeider. Når bare ikke sjelen våkner til erkjennelse av sin syndighet - når bare ikke Kristus inntar herskertronen i hjertet og bringer sin rettferdighet, sin fred og sin glede dit inn, da er det likegyldig for djevelen, hvilken stilling mennesket inntar i det ytre. De verdsligvise fornektere, som bøyer kne for tidens guder - de store masser som ligger nedsunket i dagens matstrev - de lastefulle i sin dyriske råhet - de egen­rettferdige og selvfromme i sin åndelige oppblåsthet og inn­bilskhet - de pyntelige kirkegjengere uten liv i Gud - de fromme og nidkjære arbeidere for ytre og indre misjon uten øye for den innerste - de varmhjertede, følsomme menneske­venner, som beveges av nestens nød uten noensinne å ha sett sin egen, - alle disse kan mørkets fyrste, tross deres innbyrdes ulikhet i det ytre, så utmerket godt holde under sitt styre, om han enn av klokskapshensyn må tillate, at de opptrer under forskjellige faner og tildels fører krig mot hverandre innbyrdes.

Til toppen

Ikke av gjerninger
Av M. Luther

Vi vet jo at loven er god dersom en bruker den på lovlig vis. En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige. 1Tim 1, 8-9a.

Det nye menneske kan ikke bli hjulpet ved gjerninger. Det må ha noe høyere, nemlig Kristus. Han er ikke lov eller gjerninger, men en gave og presang, bare nåde og godhet fra Gud. Dersom Kristus ved troen kommer inn i hjertet, da blir vi fromme for Gud. Men dersom du finner på at du skal gjøre noen ekstra god gjerning, gå inn i en munkeorden eller velge en særskilt stand for å bli from for Gud, da har du forsømt å gjøre den rette bruk av loven. Du har fornektet Kristus. Han vil hjelpe deg uten alle gjerninger, og så vil du hjelpe deg selv med gjerninger! Der er loven blitt drevet for langt og er blitt brakt for høyt opp. For med det driver du Kristus ut av hjertet, der Han alene skal trone og regjere. Du setter inn loven og dens gjerninger i Kristi sted.

Det nye menneske har således, vil jeg si, Kristus med alt det Han er og har, i hjertet. Ved det har en alt det en skal ha og behøver ikke noe annet, verken i himmel eller på jord.

Til toppen

Jesu kjærlighet
Av Svend B. H. Walnum f. 1816

Og da timen kom, satte Han seg til bords, og apostlene sammen med Ham. Han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider. For jeg sier dere: Jeg skal aldri mer ete det før det er blitt fullendt i Guds rike.

Timen var kommet, da det påskemåltid som var forordnet av Gud skulle nytes til erindring om Israels utfrielse fra trelldommen i Egypt. Da sa Han til dem: "Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere, før jeg lider."

Å, hva var det vel, som fremkalte denne inderlige lengsel hos Ham? Det var Hans kjærlighet, den samme hellige, altoppofrende, uendelige kjærlighet, som fikk Ham til å forlate sin salige himmel, å bli en ring tjener på jorden, å lide og dø til de fortaptes frelse. Se, "den natt, da Han ble forrådt," var allerede brutt frem, og Han visste at i denne natt skulle Han forrådes av den ene av sine disipler, fornektes av den andre, forlates av de øvrige, forkastes av sitt folk og etter uendelige lidelser dø som en korsfestet på forbannelsens tre.

Men så stor var Hans kjærlighet, at Han ikke tenkte på seg selv eller sin forestående hete smertens kamp, - men Han tenkte bare på oss, de arme syndere, som har forårsaket Ham all Hans lidelse. Han tenkte på disse sine første disipler, som da var hjertebedrøvede og skulle lide forfølgelse i den onde verden for Hans navns skyld. Han tenkte på de mange som gjennom tidenes løp skulle lære å tro på Ham, ved Hans ord, og å bære korset etter Ham.

Ja, denne kjærlighet var det, som fylte Hans hjerte med inderlig lengsel etter å ete påskelammet sammen med sine disipler, før Han tiltrådte sin smertes gang - for Han ville da innstifte den nattverd, som Det Gamle Testamentes påskemåltid fikk sin oppfyllelse ved, og som vi mottok velsignelsen ved, som bare var avbildet ved hint måltid. Han ville da innstifte det hellige sakrament, hvor Han selv er til stede midt iblant oss, - skjønt Han er usynlig for legemets øye, - hvor Hans kjærlighet kan på det deiligste lyse for vår sjel og varme våre hjerter opp. Hvor Han nærer oss med livets brød og livets drikke, og hvor Han rikelig velsigner oss med de åndelige goder, som Han i forrådelsens natt vant oss ved sitt eget dyre blod.

Til toppen

Tre tegn på Kristi eiendomsfolk
Av Peter Blessing 1829 - 82

La oss undersøke nærmere hva Kristi eiendomsfolk kjennes på. Tegnene er tre.

Det første vil jeg kalle den åndelige bedrøvelse og hjertelige lengsel etter Herren.  Det står riktignok ikke sagt like ut i vår tekst (Jesu inntog i Jerusalem) i dag, men er likevel tilstrekkelig antydet i den glede, som den vitner om, i de jublende hosiannarop. For det kan ikke være noen glede i Herren uten forutgående bedrøvelse over synden. En synder kan ikke gjøre et slikt sprang som fra gleden i sin synd til gleden i Herren. Veien går gjennom bedrøvelse over synden med dens sørgmodige lengsel etter frelse. Et slikt sinn har løfte – for der er veien banet til gleden i Herren, som jo kommer ved forvissningen om syndenes nådige forlatelse.

La oss altså merke oss vel dette uunnværlige tegn på Kristi eiendomsfolk: Bedrøvelsen over synden med dens bestandige lengsel etter Herren, etter daglig fornyelse av livssamfunnet med Ham.

Det er en kristendom uten sjelenød, uten sorg over synden, den er uekte, - men det er riktignok også en kristendom uten glede – den er også uekte. (Forts.neste nr.)

Til toppen

Vend om!
Av Ludvig Hope

En nordlandskvinne fortalte meg for en del år siden: ”Min far og mine brødre ligger i havet, min mor ligger hjemme i sengen, og jeg har fått kreft i et bein.” ”Synes du ikke, at Gud behandler deg hardt?” sa jeg. ”Nei,” sa hun, med et fredens smil. ”Hvorfor det?” ”Jo, det skal jeg fortelle deg. Som ung kvinne gikk det neppe en dag, uten at jeg følte Guds kall, og mang en kveld har jeg grått meg i søvn, men alltid svarte jeg: Ikke i dag, men i morgen, og så lenge ba jeg om utsettelse, inntil jeg fikk fullstendig ro for Guds Ånd. Så kom far bort – jeg gråt, men det ble ikke mer, - så mine brødre, men heller ikke da noen forandring. Først da doktoren fortalte meg, at jeg hadde fått dødens merke, våknet jeg igjen. Så hardt måtte Han slå, og så høyt måtte Han rope, før jeg våknet igjen.”
Denne kvinne er ikke alene i sin erfaring.

Til toppen

Ubeskrivelig salighet!
Av Christian Scriver 1629 – 1693

Det er vanskelig å tale tydelig og oppbyggelig om guddommelige og himmelske ting, især om Guds kjærlighet og godhet og om den indre, skjulte herlighet og salighet som de troende har i Kristus. Årsaken til dette ligger for det første hos forkynneren selv.

Alle forkynnere, - selv de som har mottatt mange gaver, mye lys, mye Ånd og kraft av Gud, - er mennesker. Deres forstand er for svak, deres hjerte for lite - de kan ikke etter ønske og vilje fatte det himmelske - hjertet er for barnaktig og tåpelig, og det kan ikke begripe rett Guds kjærlighets store hemmeligheter og undere.

Det viser seg i denne henseende helt uforstandig og tåpelig, lik et barn man vil undervise i stjernevitenskapen og om himmelens løp. Det har for mye jordisk og kjødelig ved seg og forstår ikke tilbørlig å vurdere de åndelige ting. Og om enn Gud utøser sin Hellige Ånd og dennes søte gaver rikelig over det, så er det likevel likesom en flaske med en trang hals, slik at det knapt fanger opp noen få dråper av disse rike strømmer. Den som da lite har, han gir også lite - hva man selv ikke besitter i overflod, kan man heller ikke overflødig meddele andre.

En Guds ords forkynner bør derfor uavlatelig be Gud om at Han av nåde vil skjenke ham et stort og vidt og mottagelig hjerte, som det står at den høyeste ga Salomo, - be Ham om at Han ved sin Hellige Ånd vil utrydde av hans hjerte alt som er jordisk, kjødelig og verdslig, så det må kunne romme desto mer av de himmelske gaver og igjen rikeligere dele disse ut til andre.

Man må da ofte si med hin gudfryktige mann: "Akk, Herre, siden din kjærlighet og miskunnhet er så stor og ubegripelig, - men du allikevel vil at vi skal elske deg og predike om din kjærlighet, - hvorfor har du da bare gitt oss ett hjerte og det til og med et så lite?

I tillegg til dette kommer, at hva en forkynner ved Guds nåde har fattet, formår han ikke etter ønske å si ut og fremstille. Han har bedre for å tenke og smake, enn for å tale.

Da Paulus var henrykket inntil den tredje himmel, hørte han uutsigelige ord, og de som har smakt noe av Guds kjærlighet og fornemmet troens kraft, vet ikke å finne tilstrekkelige ord til å skildre sitt hjertes tilstand. Det går dem likesom hint barn som faren ga å smake en søt vin, og spurte det så: "Hvordan smaker det?" Det svarte: "Søtt," og da han videre spurte det: "Hvor søtt?" Svarte det: "Søtt, søtt," og visste ikke noe mer å si.

Guds nåde er jo søt for hjertet - Guds barns herlighet, forsikringen om syndenes forlatelse, hjertets fred, sjelens hvile i Gud, samfunnet med Kristus, Den Hellige Ånds trøst og indre vitnesbyrd er liflige over all liflighet, - men hvem formår tilbørlig og etter ønske å tale om hva han ved føler det? Stamme kan vi jo saktens, men tale kan vi ikke.

- Dernest ligger vanskeligheten også hos tilhørerne, som for størstedelen er kjødelige og jordisksinnede og ikke i stand til å bedømme åndelige ting åndelig.

Verdsligsinnede mennesker er meget slue og kløktige i verdslige ting, i regjeringsanliggender, i handel og vandel, i rettergangssaker og lignende, men når man taler til dem om himmelske ting, så går det dem som om man sang en vise for dem på et fremmed språk - de finner vel behag i den yndige melodi, men ordene forstår de ikke.

Blant tilhørerne har likevel Gud stadig noen som føler lengsel etter Hans ord - som higer etter Jesu Kristi kunnskaps uforfalskede melk. Det finnes alltid nådehungrige og tørstende sjeler som har fattet lede ved verden, og søker sin største glede i betraktningen av himmelske og guddommelige ting, - som ønsker å vokse og tilta stadig mer og mer i gudserkjennelse og i å bli mette og drukne av Hans kjærlighet og miskunnhet.

Om det så bare fantes én eneste slik sjel i en stor menighet, så var likevel den sjel alene verd at man for dens skyld opplot hele Guds skatt og bar frem for den det søteste og beste for å vederkvege og glede den.

Slike sjeler har ofte liten glede i verden - skulle de da ikke finne glede i menigheten, - i sin Guds ord? Gi dem det livsens brød, Kristus, og  Guds søte nådes gledesvin - sett frem for dem de lekre retter: den sønnlige utkårelse, formælingen med Kristus, Den Hellige Ånds iboen, de troendes salighet her i verden, håpet om det evige liv, slik at de kan bli mette og drukne av Guds kjærlighet og mer og mer glemme all trengsel, alle lidelser og all verdenskjærlighet.

De andre som ennå er utenfor nådestanden, kan vel ikke i en slik tilstand begripe den himmelske herlighet og Kristi rikes hemmeligheter, - men ikke desto mindre er dog denne lære et middel, som deres hjerter kan beredes og gjøres mottagelige ved.

Til toppen

Bi på Ham!
Av H. Halling 1819 - 1886

Om en liten stund ser dere meg ikke lenger. Og om en liten stund, igjen skal se meg - for jeg går til Faderen. Joh.16,16

Det var før sin lidelse og død, at Jesus talte disse ord til sine disipler, som vi leser i teksten for i dag. Det var bare en liten stund de skulle ha Ham i blant seg. Dette sa Han dem for at de ikke skulle være uforberedt når denne stund var til ende, og den time kom, da verdens onde barn skulle juble, men de derimot gråte og hyle ved den uskyldiges lidelse og død.

Akk, så nødig ville disiplene høre og tro disse ord om deres kjære Mesters bortgang fra dem! Derfor måtte Jesus igjen og igjen gjenta det. Men den trøst skulle de ha, at deres sorg også bare skulle vare en liten stund. For bare en liten stund skulle Han være borte fra dem, så skulle de se Ham igjen, og da skulle deres sorg forvandle seg til glede, ja til en glede som aldri skulle formørkes eller tas fra dem. Slik forutsa Jesus sine disipler, at de skulle oppleve mørke og lyse, blide og ublide dager, - men etter all sorg og all frykt skulle de bli glade og lykkelige.

Og vi har i våre betraktninger av Jesu lidelse, død og oppstandelse, sett deres sorg og sett deres glede. Men en enda større glede foresto dem atter om en liten stund, når Han var gått til Faderen, og de ikke mer skulle se Ham med deres legemlige øyne. Da skulle Han nemlig åndelig komme til dem, og de skulle i deres hjerte føle Hans nærværelse. I troen skulle de da være forent med Ham og eie Ham som deres evige venn og frelser.

Men denne tro hadde de ikke ennå. Da Den Hellige Ånd utøstes over dem på pinsefesten, og de ved Den Hellige Ånds nådevirkning fødtes på ny, da fikk de den tro som ble kilden til deres salige glede.

Som det var med disiplene, slik er det med enhver kristen her i verden. Glede og sorg, lykke og ulykke, fryd og smerte, gode og onde dager veksler med hinannen i livet. Og i vårt hjerte er det likeså. Snart føler vi oss så glade i Herren, så inderlig lykkelige i Ham, at vi ikke kan uttrykke det med ord, - men snart er det som vår tro på Ham var slukket ut, og Herren var gått bort fra oss og hadde etterlatt oss i sorg og bedrøvelse. Derfor skal både du og jeg legge oss på hjerte det salige ord, som Kristus trøstet sine disipler med: "Om en liten stund, og dere skal se meg." De er talt også til oss, og Gud gi, at vi måtte komme dem i hu, når vi mest behøver den trøst som de inneholder!

Trengsler og sorger kan vi ikke vente å være fri for noen dag - både utvortes ved fattigdom, sykdom og mange slags tap og savn, og innvortes i vårt hjerte, når våre synder anklager oss, og djevelen, verden og vårt eget kjød frister oss. Å, når de kommer, disse tunge timer, kom da i hu, at din kjære og trofaste frelser har sagt deg, at du om en liten stund skal se Ham igjen.

Be bare trøstig til Ham av hjertets grunn om tålmodighet og hengivenhet i Hans vilje og hold ved i bønnen, inntil Han åpenbarer seg igjen i ditt hjerte. Det skal Han gjøre om en liten stund.

Denne lille stund må du holde ut, om det synes deg at det ser nokså mørkt og forskrekkelig ut. For holder du fast ved Ham i troen, da skal Han etter sitt ord forvandle din sorg til glede. Ja, det er et salig ord Herren her trøster oss med! Vi vil oppmuntre hverandre til å holde fast ved det under alle de skjebner som det måtte behage Gud å tilskikke oss i livet. Da skal vi ikke tape vår glede. Nei, da skal ingen sorg bli oss så stor, ingen byrde så tung, at vi ikke skulle bære den ved Hans nåde. Og når døden kommer og nærmer seg oss, og den synes oss arme syndere mørk og truende, å da, skal vi holde fast ved det ord: "Om en liten stund skal dere se meg." Og Hans ord skal ikke svike oss.

Vi skal i sannhet komme til Ham i gledens rette hjem, hvor sorger og trengsler aldri mer skal bedrøve oss, men hvor gleden og hvilen skal være evig og uforanderlig.

Men, o Jesus, dine vunder,
Ja, en dråpe av ditt blod,
Gjøre kan det nådens under,
At min skade vorder god,
Derfor hen til deg jeg haster,
Meg for dine føtter kaster.

Til toppen

Guds lam – Herren vår rettferdighet
Av Nils Th. Ylvisaker
 

Besudlet med all verdens synd ligger Han, stedfortrederen, og vrir seg som en orm i støvet i Getsemane, idet Han klager: ” Min sjel er bedrøvet inntil døden!” – besudlet med all verdens synd henger Han der på forbannelsens tre, tornekronet, blodig og elendig, idet Han roper: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” besudlet med all verdens syndsynker Han omsider inn i dødens natt, og besudlet med all verdens synd går Han i gravens mørke kammer, - men der, der tar Han også et evig farvel med synden. Nå er Gudslammet ofret. Nå er alt, alt fullbrakt. Nå har synden ikke noe mer med Ham å bestille – ”for den som er død, er rettferdiggjort fra synden.” Han har betalt for den, utsonet den og utslettet den. På påskemorgen oppstår Han rettferdig og ren. Han har helliget seg selv for oss. ”Han døde for våre overtredelser og oppsto til vår rettferdiggjørelse.”
Å, hør og merk dere det, mine venner, så er Han ”Herren vår rettferdighet, ” død for oss.
Her er altså nådestolen, arme synderes fristad og sikre tilflukt. Og dersom en fattig synder, oppskremt ved lovens krav og forbannelse, med hjertets sønderknuselse flyr hen til denne syndervenn, som gjorde så usigelig mye til synderes frelse og salighet – hva da? Støter Han ham bort, viser Han ham kaldt tilbake? Å nei, det være langt fra! Han mottar ham tvert imot i stor kjærlighet.
La oss bare engang lese det tredje kapittel hos profeten Sakarias – der ser vi på en riktig oppløftende måte, hvordan Herren forbarmer seg over slike.

Til toppen

Vær mandige! Vær sterke! (1 Kor. 16,13)
Av J. Riddervold

Men hvordan skal vi vinne denne faste kristne karakter, bli sterke i Herren?

La meg først minne dere om, at døperen (Johannes) sto frem i en ørken. På dette stille sted øste han kraft av Guds ord, og her kjempet han i bønnen for sin egen sjel og for folket.
Nå, du er og du skal være i din daglige gjerning, i arbeidet og strevet. Din plass er kanskje midt oppe i det bølgende menneskeliv med dets uro og strid. Men om du ikke skal gå til grunne i ditt indre, skal du ikke miste det beste i ditt liv – da søk deg stille stunder, hvor du går inn i deg selv, ransaker deg selv og ber til Gud!

Det er ikke noe lønnkammer i de fleste menneskers liv – de går opp i atspredelsene – de går opp i det jagende, urolige liv omkring dem. De er aldri hjemme – jeg mener hjemme i sitt eget hjerte i selvprøvelse og bønn – de flykter for ensomhet. De er kjente med mangfoldige ting mellom himmel og jord, men de kjenner ikke det aller nærmeste, sitt eget hjerte. Hvor skal da fasthet og kraft i hjertet komme fra? Hvordan kan det da dannes sterke personligheter? Ta deg da stille stunder, så du ikke skal tape deg selv og gå evig fortapt. I sannhet, du taper ikke noe av din tid, men vinner mye, om du en kort stund av din dag samler ditt sinn om Guds ord og bønn.

Å venner, det går ikke an å drømme seg inn i himmelen. Hør dog Jesu ord i dag om å trenge seg inn med makt i Guds rike og rive det til seg. Guds rike er jo fredens og salighetens rike, og likevel lyder ordene som om vi hørte våpengny og kamp og om bytte som tas fra fienden. Det er Herren som i slike ord maler for oss den kristnes kamp.

Og den himmelstormende makt som inntar Guds rike, er ærlig bønn – det er ropet fra et ydmykt hjerte om nåde, det er Jakobs bønn: ”Jeg slipper deg ikke, før du velsigner meg!” Og denne bønn er nettopp de stille stunders frukt. Døperen bereder veien for Jesus, og han må med sin botspreken gå forut for Kristus i ethvert menneskehjerte. Først må vi bli små i oss selv, så skal Kristus bli stor for oss. Jo ringere vi blir i oss selv, desto fastere griper vi Jesu frelse og nåde. Men da blir vi også sterke i Herren, ja begynner å kunne si: ”Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk” (Fil.4,13).

Mange forbauset verden med sin tro, med sin tålmodighet, med sin kjærlighet, - men den skjulte grunn for dette troens liv var de stille timer ved bønnens og Ordets kilder.
Lever vi ved disse kilder, da skal vi ikke lenger bli barn, men menn i Kristus og lære å ofre noe for Guds rikes sak, for sannhet og rett.

Vær streng mot deg selv, vær varsom med å stille fordringer til andre og krev alltid mest av deg selv. Ha alltid Gud og evighet for øye. Bli sterk ved troen på Ham som har kjempet og seiret for oss. Amen.

Til toppen

"De stod.. og så bedrøvet opp," leser vi, da Jesus henvendte seg til dem.
De var bedrøvede der de gikk disse to, Emmausvandrerne, som de gjerne kalles. Men det holdt dem ikke fra å samtale og drøfte det som var skjedd. Og det/den som var sentrum for deres hele oppmerksomhet var Jesus.
"Men vi hadde håpet at Han var osv." (v.21).
Slik virker nemlig Jesus på den som har fått sitt hjerte rettet på Ham - Han vokser for en inntil Han fyller hele "synsranden." Han blir sentrum, midte, håp, mål og hele mening i tilværelsen, slik at å miste Jesus blir som å miste selve livet. Hvilket det jo også faktisk er!
Hele meningen med tilværelsen blir borte. Grunnen til- og målet for- livet er dermed fraværende.

Det uomvendte og av Guds Ånd uopplyste mennesket lever, ånder og trives stort sett i denne ruin, men for den som, om så bare har begynt å få sanne inntrykk av Jesus, ja for ham er det nettopp ruin det som er tilbake etter at Jesus har forlatt en.
Jesus sier jo også at Han er: "Veien, sannheten og livet" (Joh.14,6), og også dette, Hans plass hos den troende, viser at Hans ord er mer enn bare ord, - de forkynner sannheten.
Den som finner Ham, erkjenner å ha funnet nettopp livet! I Salomos Ordspråk 8,35, heter det: "For den som finner meg, finner livet og får nåde hos Herren."

På denne bakgrunn er det ikke vanskelig å forstå Emmausvandrernes bedrøvelse.
Og du som lever med Herren, du kjenner til dette av egen erfaring.
Prøv å forestille deg en situasjon hvor det gikk opp for deg, at alt du hadde trodd om Jesus og opplevd med Ham bare var bedrag! Ville du blitt bedrøvet? Hvor skulle du vende deg hen da? Ville det ikke være nettopp ruin?
Det kan være åndelig sunt å stanse for dette nå og da - hva om Jesus ikke var! Kan hende setter du da mer pris på at Han stanset for din dør, og er blitt hos deg.

Den før nevnte situasjon befant disse disiplene seg i. Håpet var knust for dem ved det som hadde skjedd i Jerusalem. Jerusalem, byen jødenes håp var knyttet til, nettopp der var deres håp blitt knust (trodde de), men de kunne likevel ikke slippe det. Håpet knyttet til Jesus er nemlig et håp av Gud, gitt i menneskets hjerte.
"Nå er det alt tredje dagen..." (v.21b).
Det viser at det hadde vært en gnist av håp, til tross for det de hadde sett med sine egne øyne. Men nå var alt håp i ferd med å renne ut. Det var alt tredje dagen og ingenting hadde skjedd. At himmelen var full av glede, jubel og lovsang og helvete fullt av fortvilelse, og at lyset var begynt å skinne i disippelflokken i Jerusalem (v.34), mens de gikk der bedrøvet, det visste de ennå ikke.
Men Han som var årsaken til det hele, Han så dem der de gikk, og nå nærmet Han seg med sitt gledesbud: "Jeg lever, og dere skal leve!" (Joh.14,19).

Det er forskjell på tvil og anfektelse, hvor en til tross for de "fjell" som reiser seg for en, er opptatt med Jesus og gjerne ville tro om en "kunne," og den ondsinnete vantro, hvor en ikke vil tro, men nettopp søker etter disse "fjell" som kan reise seg imot troen og evangeliet.
Det kommer en dag for hvert eneste menneske da lyset ikke lenger lar seg avvise (Fil.2,10).

Men den tilstand som disse disiplene befant seg i, den tiltrekker seg Jesus. En kan trygt si om dem, at de var bare bønn!
Og så ser vi også resultatet av møtet med Jesus - midt i kveldens- og etter hvert nattens mørke, hvor det ikke var ganske ufarlig å bevege seg på landeveiene i Israel - bega de seg av sted til Jerusalem.

Mens Han talte til dem på veien, brant hjertene i dem (v.32), nå slo det ut i lys lue!
Det er målet for Guds ords forkynnelse - Jesu åpenbaring for hjertet.

Hva var denne brann de opplevde? Det var den rykende, knapt osende veke (Jes.42,3), som igjen blusset opp ved Hans ord, som er ordet om Ham.
Slik blåser Han ennå i dag liv i mennesker der hvor det er i ferd med å slukkes ut, og der hvor død og mørke allerede råder.
Men Han gjør det alltid ved sitt ord!
"Og Han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om Ham" (v.27). Det var det som satte hjertene i brann. Ikke merkelige åndelige opplevelser skilt fra ordet om Ham, men nettopp ved det som bringer kunnskap og erfaring av Ham selv.

Herren går mang en gang frem på underlig vis, og her i beretningen ser vi bl.a. to ting.
Først så ble deres øyne holdt igjen (v.16). Det var altså en bevisst og villet handling fra Jesu side dette. De skulle på det daværende tidspunkt ikke kjenne Ham igjen. Han hadde noe å lære dem - og Han ville føre dem til kjennskap gjennom ordets vitnesbyrd om Ham - ordet som også ville være der når Han ikke lenger var synlig til stede for dem - og ikke bare ved en plutselig åpenbaring for deres legemlige øyne.

Det andre er at Han lot som om Han ville gå videre (v.28).
Og da ser vi at troen som er født av, og også henger ved og "fanger" Jesus, ikke er en passiv ting, men høyst aktiv.
Den kunne ikke slippe denne mannen - som de ennå ikke visste hvem var - fordi han var kilden til kunnskap om Jesus. Så de nødde ham til å bli hos dem (v.29). Og det gav lønn (v.30).

Her ser vi igjen dette underlige hos Jesus - Hans nåde - først gir Han deg så mye at du er nødt til å be om mer - og da lar Han "ditt beger flyte over" (Slm.23,5).
Han er A og Å, begynneren og fullenderen. Men du må høre evangeliet om Ham! det som Han forkynner - og også her åpner deres øyne ved. Det er kun i det du ser din sanne frelser i Jesus.
Legg merke til når deres øyne ble åpnet så de kjente Ham igjen. Det var "da Han tok brødet, velsignet det og brøt det og gav dem" (v.30).
Det er i ordet om brødet (Jesus) som ble brutt for oss (det brutte brød), at vi kjenner Ham! Da blir Han "synlig" for oss, som den som Gud har sendt til jord.
Alt annet kan djevelen etterligne, så vidt vi vet, men ikke denne kjærlighetsgjerning, da han kun er full av hat, og slett ikke denne soning da han selv er full av synd.

Lammet, ja, Lammet, dets vunder og sår,
Æren og prisen i evighet får!

Til toppen

Lær dette!
Av Johan Arndt 1555 - 1621

Han sa til dem: Hva er det dere går og samtaler om på veien? De stod da stille og så bedrøvet opp. Den ene av dem, som hette Kleopas, sa til ham: Er du den eneste av dem som oppholder seg i Jerusalem, som ikke vet hva som er skjedd der i disse dagene?

Her har vi en lære, at det er en stor bedrøvelse, når man taper Kristus, d.e., når troen, den lille gnist og rykende veke, vil slukkes ut. Ja, det kan ikke være større angst og bedrøvelse, enn den et trøstesløst hjerte, som har tapt Kristus og Hans trøst, har, - det er den høyeste bedrøvelse.
Imot det er det ikke noe bedre legemiddel, enn å tale om Kristus og komme Hans navn i hu, - for da kommer Han igjen med sin trøst, og djevelen, den mørkhetens ånd, som så ofte river trøsten fra hjertet, må vike.
Kristus er den rette hjerteurt og hjerteglede, og når trøsten kommer igjen, så er Kristus, som før var død og begravd i oss, atter oppstått og blitt levende for hjertet.

"Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden" (Slm. 73,25), d.e., all verdens gode kan ikke glede meg så mye som du, og tap av himmel og jord kan ikke bedrøve meg så høyt, som når jeg ikke har deg - for hadde jeg enn både himmel og jord, men ikke deg, hva hjalp det meg da?

Kleopas sa til Ham: "Er du den eneste av dem som oppholder seg i Jerusalem?" Det er, er denne hendelse så fremmed? Vet ikke barna på gatene det? Synger og taler ikke enhver om det? Her har vi nå den lære, hvordan Kristus lever i korset. For se, dersom Kristus ikke var blitt korsfestet, så ville det ikke blitt talt så mye om Ham, - men nå blir i Hans død Hans navn bredt videre ut enn før, ettersom alle utenlandske folk, som var kommet til påskefesten, nå taler om Ham.
Det må man vel virkelig kalle å ”utrydde” Kristus og Hans ord, da Han nå aldri lever sterkere enn i sin død, og aldri seirer mektigere over sine fiender, enn når man mener, at Han er overvunnet.

Til toppen