Nr. 1 Februar 2003
Nr. 1 Februar 2003
|
Nådetronen For hvem er denne nådetrone oppreist? For alle dem som behøver
nåde og hvis tilstand er slik, at de ikke kan frelses på annen måte enn
gjennom fri kjærlighet - den er for forlorne, hjelpeløse, uverdige og
fortapte syndere, for alle dem som ikke har noen fortjeneste, noen verdighet
eller noe som helst å berømme seg av, som ikke kan fremvise en eneste
god gjerning, som er blottet for enhver god egenskap, ja, hvis hele hjerte
er ondt. Den er for dem hvis sak står så dårlig, at den ville bli avvist
fra enhver annen rett, for dem som ikke innehar foretrede for noen annen
trone, som ikke et øyeblikk ville bli hørt noe annet sted. De ville blitt
jaget bort fra en fortjenestens, rettferdighetens eller dommens trone,
- men de er velkomne til nådens trone. Der er deres plass.
I morgen! Han (Farao) svarte: I morgen. 2 Mos. 8,6. ”Da sa Herren til Moses: Gå til Farao
og si til ham: Så sier Herren: La mitt folk fare, så de kan tjene meg!
Dersom du nekter å la dem fare, da vil jeg plage hele ditt land med frosk.”
Hvilket selsomt svar! En mann slått med en forskrekkelig plage, svarer likevel på spørsmålet, om når han vil bli befridd fra den: I morgen. Hva kommer dette av? Ønsker han ikke froskene bort med det samme? Jo sikkert og visst vil han det, - men han har lovt å lyde Herrens røst og slippe folket, dersom plagen opphører. Derfor, om froskene straks skal tas bort, må han straks lyde Herrens røst. Ikke fordi han ønsker at plagen skal vare ved, men fordi han ikke ennå vil lyde Herrens røst, derfor sier han: I morgen. Så uvillig er han til å lyde Gud, at han heller vil utholde de uhyggelige dyrs nærværelse ennå en liten stund. Han sa: I morgen, og det ene ord
avgjorde hans dom. Hvilket bilde møter ikke her vårt blikk! Faraos ulydighet,
Moses’ advarsler til ham om å stanse sitt løp, hans vegring mot å lyde,
de trusler, som ble sendt ham, hans vedbliven i synden, hans plager, hans
overbevisning om sin synd og hans løfter om forbedring, hans ord: ”I morgen,”
hans hjertes forherdelse, hans dom, hans fart imot undergangen til tross
for alle advarsler. Dette utgjør nå en treffende skildring av manges liv
også i denne stund, idet de hører og leser Herrens ord og kjenner Hans
vilje, men vil ikke lyde sannheten. Du, som ennå ikke har vendt deg til
Herren, men vandrer etter denne verdens løp, som kjødet og sinnet lyster,
si ikke, dersom Herrens Ånd igjen kaller deg til omvendelse: Ennå må jeg
sove litt. Si ikke: Jeg vil komme en annen gang. Det er det samme som å si
med Farao: I morgen. Se etter i Herrens bok og les! Jes. 34, 16
Jeg vet ei dag
Han har omsorg! «Kast all deres bekymring på Ham, for Han har omsorg for
dere.» 1 Pet.5,7 Det er en særdeles stor velgjerning å bli befridd fra slike sorger - for de er farlige så lenge de trykker på det svake menneskets skuldrer. Hadde Judas Iskariot, da han kjente den utålelige byrde som lå og trykket på hans samvittighet, kunnet huske på og våget å benytte dette råd, som allerede var gitt av David og står å lese i den 55 salme, nesten med de samme ord som Peter skrev, så skulle han være blitt fri for vreden på et salig vis. Det synes å være en lett sak å følge dette bud, da det bare er spørsmål om å kaste fra seg det som tynger, - men den som vil forsøke skal visselig finne, at det vel er svært å bære byrden, men ikke mindre svært å virkelig kaste den fra seg på Herren. Lettere går det å kaste byrden og sorgen på en annen, som en synes en kan stole på. Derfor gjelder det alene Guds barn, og endatil for dem skal det særdeles mye til å kaste alle sorger på Herren. Den som ikke kjenner til hvor vanskelig det er, han har ennå ikke forsøkt å følge dette råd. Vanskeligheten ved å kaste sorgen på Herren kommer av at mennesket ikke våger å tro på Herren, ikke engang når det mistror seg selv. Derfor har Peter, - da han ga dette råd, - fremstilt Herrens hjertelag, idet han legger til: «For Han har omsorg for dere.» Dette har Peter gjort for på samme tid å rydde bort vanskeligheten ved å følge det. Det er som om han vil si: «Noen må ha omsorg for dere, enten dere selv eller andre mennesker eller Gud.» Nå har Gud alene påtatt seg den oppgave å bære sorgen. Hvor trøsterikt! Han vil være husfaderen som vil dra omsorg for barnas åndelige og legemlige brød. Han er allvitende, Han kjenner våre behov bedre enn vi selv. Han er allvis, Han forstår seg på midler og utveier. Han er allmektig: Han, som på mektige vinger
så Han er rik på kjærlighet, nåde og barmhjertighet. Som følge av disse Hans egenskaper bar Han omsorgen for hele menneskeslektens frelse og oppreisning, da de falne selv neppe sørget over sitt fall. Denne omsorg og kjærlighet beveget Ham til å gi sin Sønn hen slik at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
Lov og evangelium ”Det som var umulig for loven, i det den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, for at lovens krav skulle bli oppfylt i oss ,-”. Rom 8,3-4. Disse herlige klare vers finner du altså i kap. 8 som begynner med ordene: ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus,-”, men foran dette kap. står kap. 7, hvor Paulus kjemper med seg selv og sin elendighet. Han som til slutt finner ”den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden,” og ”det som jeg hater, det gjør jeg”, Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?” Da bryter han ut: ”Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!” Han ser på Jesus! Han har ingen andre å se på og å gå til med dette sanne bildet av seg selv. Da hadde LOVEN fått brakt ham til den dypeste innsikt og sannhets erkjennelse om hva syndefallet hadde gjort med ham og oss. Den sanne lære hadde blitt levende liv for ham. Ånden hadde gjort det i ham. Det var umulig for ham og er umulig for deg og meg. Loven kan ikke få noe ut av gamle Adam, men det er det vanskelig å innse og ta konsekvensen av. Loven er til for å lukke munnen din og gjøre deg skyldig for Gud. Rom. 3,19-20 . ”- intet kjød blir rettferdiggjort for Ham ved lovgjerninger, for ved loven kommer syndens erkjennelse.” Frelsen gis deg som en nådegave når du kapitulerer innfor LOVEN og opplever at det er umulig. Jeg har ikke en gang en ”fri vilje” som noen tror. Nei, viljen også - er ”trellbunden” som Luther sier det. Du har bare den anledning som Herren gir deg når Han kaller deg. Da er kapitulasjon din redning, ellers blir det ikke ren nåde, alt av nåde, aldeles gratis! ”-men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger, ellers blir nåden ikke mer nåde.” Rom 11,6. ”Evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.” Rom.1,16. Da kommer du inn i et merkelig rike, nåderiket som ikke ser det store i det som verden ser det store og verdifulle i. ”Men det som var en vinning, det
har jeg for Kristi skyld aktet for tap, ja, jeg akter og i sannhet alt
for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre er så meget mer verd,-” Fil. 3,7-8.
Så vil vel kanskje noen si - at nå blir det det for mye nådeforkynnelse og for lite LOV. Her må balanse til. Da taler man mot Ordet! LOVEN forkynt lukker altså munnen din og sender deg til Golgata - når du blir tuktet dit første gang av LOVEN - Lovens første bruk er en tuktemester til Kristus” - ”For Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror” Rom.10,4. Går du dit med det elendige menneske hver dag - så ser du hva loven krever og hva din ”frelse kostet har”. Her møter du lovens endemål til rettferdighet. En rettferdig som dør for deg! Hvordan kan du gjøre Ham imot - trosse hans vilje, som du har i loven? Og skjer det likevel—for den gode strid er hard - og mang en gang blir du overlistet så du med angers tårer må tilbake til Golgata og se deg løst på ny - ikke p.g.a. angeren, men det du ser der. Bo Giertz siterer en gammel finsk predikant som han møtte på toget. De kom inn på dette å ”gjøre”. Da kommer det kvasst fra finnen: ”Du skal inte gjøra, men se på det Gud har gjort før dig.” Da skjer dette: ”Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningenes gjører, han skal være salig i sin gjerning.” Jak. 1,25. ”Frihetens fullkomne lov” er budskapet om Guds Sønn som kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, og gir oss alt loven krever” sier Ø. Andersen. ”Det å skue inn i frihetens fullkomne lov og holde ved med det, skaper i oss og gjennom oss det liv og de gjerninger som er kjennetegnet på at et menneske er i samfunn med Jesus.” Altså skjer både frelsen og helliggjørelsen på Korsets grunn! Hva du enn glemmer av teologi og lære - så må du klamre deg fast til disse grunnleggende sannheter, som ikke oppkom i noe menneskehjerte, og som vil makte å ta deg gjennom livet og inn i evigheten. Sannheter som ingen andre filosofier eller religioner har.* Fra bladet «LYS» Om noen er i Kristus,
Hvordan kaptein Peter Østman ble frelst Han var en bråsint, svergende tyrann til sjøkaptein, men på en reise ble han alvorlig syk. Han lå nå nede i sin kahytt midt ute på havet med døden for øynene. Han vred og jamret seg av frykt for det ukjente. Endelig sendte han bud på førstestyrmannen og sa: «Vesterlund, fall ned på dine kne og be en bønn for en kamerat - jeg er meget syk, og det går sikkert mot slutten med mig nå.» - «Jeg pleier ikke å be, kaptein - kan ikke be!» - «Nå vel, kom da med din Bibel og les et stykke for meg, for mitt timeglass er snart utrunnet.» - «Jeg har ingen Bibel, kaptein.» - «Jaså, send da bud etter annenstyrmann, kanskje han kan be en bønn.» - Snart sto annenstyrmann ved den dødssyke kapteins køye. «Hør her, Tomas,» sa kapteinen urolig, «jeg er redd for at jeg er destinert for evigheten denne gangen - fall på kne og be for meg, om du kan!» - «Jeg skulle gjerne gjøre det, kaptein, - om jeg kunne det,» sa annenstyrmann, «men siden jeg var liten gutt har jeg aldri bedt.» - «Har du en Bibel da?» sa kapteinen. «Nei, kaptein!» - «Så si til tredjestyrmann at han skal komme hit !» - Tredjestyrmann kom om en stund, men han kunne heller ikke be og hadde ingen Bibel. Det så virkelig håpløst ut for den døende kaptein. Man søkte gjennom hele skipet for å finne noen som kunne be, eller som eide en Bibel. Endelig kom en av mannskapet og sa at han hadde sett noe som lignet en Bibel i hendene på kokkegutten, Vilhelm. «For all del, spring etter ham, om han har noen!» - Man sendte bud etter Vilhelm, og han kom springende. «Gutten min, har du noen Bibel ?» - »Ja,» sa gutten, «men jeg leser den bare i fritiden.» - «Det var bra. Hent den og sett deg her og forsøk å finne noen ting som kan hjelpe mig. Jeg holder på å dø. Prøv og se om du kan finne noe ord om at Gud kanskje er barmhjertig mot syndere . . .» - Den stakkars gutten visste ikke hva han skulle lese, - men så kom han til å tenke på at hans mor ofte hadde fått ham til å lese det tre og femtiende kapittel i profeten Jesaja. Vilhelm slo opp dette kapittel og leste der. Da han kom til det femte vers: «Men Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger, straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom,» sa kapteinen, som hadde lyttet i åndeløs spenning og forstått at nettopp her var den eneste redning for ham: «Stopp du, dette her er noe for en fortapt synder - les det en gang til!» Ennå en gang leste Vilhelm disse dyrebare ord: «Men Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.» -«Å, gutten min, dette var herlig, det var nettopp dette jeg behøvde!» - Nå ble Vilhelm modigere og sa: «Kaptein, når jeg leste dette verset hjemme, lot mor meg sette mitt navn inn i det. Får jeg gjøre det nå også akkurat der hun sa det skulle være?» - «Ja visst, gutten min, bare fortsett !» - Ærbødig leste gutten: «Han er såret for Vilhelm Janssons overtredelser, knust for Vilhelm Janssons misgjerninger; straffen lå på Ham, for at Vilhelm Jansson skulle ha fred, og ved Hans sår har Vilhelm Jansson fått legedom. . .» Kaptein Østman strakte seg ut over køyen og ropte ivrig: «Du, les det igjen, og sett inn din kapteins navn i stedet, Peter Østman, Peter Østman!» - Da leste gutten: »Men Han er såret for Peter Østmans overtredelser, knust for Peter Østmans misgjerninger; straffen lå på Ham, for at Peter Østman skulle ha fred, og ved Hans sår har Peter Østman fått legedom.» Da han hadde sluttet lesningen, sa kapteinen: «Dette er nok - gå opp på dekk nå!» - Siden la han seg på ryggen, og de vidunderlige ord som han hadde hørt, ringte i hans ører, mens han gang på gang gjentok dem, idet han satte inn sitt eget navn i bibelverset, og mens han gjorde dette, fyltes en pånyttfødt synders hjerte med himmelsk salighet. En sjel for hvem Kristus var død, hadde trodd på Ham og mottatt Ham (Joh. 1, 12). - Ja, det er skrevet at «alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn.» Noen dager senere forlot kapteinens sjel legemet. Dette ble sydd inn i tøy og senket ned i havets dyp for å forbli der inntil Jesus kommer og havet gir tilbake sine døde (se Joh. 15, 28-29). Men før hans ånd gikk hjem til Gud, hadde han vitnet for hver eneste mann ombord på sitt skip at Jesus var såret for hans overtredelser, knust for hans misgjerninger og at det var ved Kristi sår at nettopp han, kaptein Peter Østman, hadde fått legedom. Tenk, kjære leser, Gud viser sin kjærlighet mot oss, mot nettopp deg og meg, ved det at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom. 5, 8). Dette er vår eneste hjelp. Tro på dette, og takk Ham for hva Han led for din skyld som din stedfortreder på Golgata kors. »For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Gjør dette klart for deg at Guds vrede rammet din Stedfortreder en gang for alle! Nå er alt forsonet og godtgjort. I Kristus er det ikke mer noen fordømmelse (Rom. 8, 1), men den som ikke tror, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham (Joh. 3, 36). Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? sier Herren, Israels Gud - mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever? (Esek. 18, 23). ----- ----- -----
Ja og amen i Kristus. (2.Kor.1,19-20) Stille! Hør! Vi har fått svar på frelsesspørsmålet - svar fra himmelen. Evangeliet ljomer over verden med fulltonende gjenklang fra evighet til evighet: Gud elsket så Han gav sin Sønn. Han har svart – svart ja - på ditt engstelige rop om frelse. Kristus er Guds ja til syndere. Han har lyst til å forbarme sig. Han er villig til å forlate. Han har gitt og sendt sin egen Sønn. Han har altså gitt seg selv. Så åpent er Hans hjerte. Skulle Han så ikke gi oss alt? Vår synd er sonet. Alt er fullbrakt. Vi er utvalgt, vi er frikjøpt, vi er frelst. Ja, vi er bestemt til å arve velsignelsen. Kan det virkelig være sant sukker du? Ja ja! - lyder det fra tronen. «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg, derfor har jeg latt min miskunnhet mot deg vare ved.» Evangeliet gir klar beskjed. Kristus er «ikke ja og nei, men ja er der blitt i ham.» Når du blir møtt både med ja og nei, vet du verken ut eller inn, for summen av det hele er lik null. Nei opphever og tilintetgjør ja. Ja motsier nei. Slik er det ikke her. Her er det ja, bare ja. Du får intet annet, intet bedre svar. Det gis ingen annen trøst fra himmelen. Og dette svar er godt nok, klart nok. Det rommer alt hva vi trenger for tid og evighet. Kristus, bare Kristus - i liv og i død intet uten Kristus. Han er alt. Den som ikke er fornøyd med Ham, får være trøstesløs nå og alltid. Har du hørt det guddommelige ja inn i din sjel? Har det frigjort deg fra lovens åk og syndens bånd? «For så mange som Guds løfter er, i Ham har de fått sitt ja -» Guds løfter - ja, de er både mange - og store. De er så lik himmelens stjerner. Så vennlig de vinker til oss, ikke sant? Å, hvor de oppmuntrer oss til å tro enfoldig! De hvisker så blidt: Se, her er vi, her er vi! Kan ikke vi passe nettopp for deg? Bli barn og tro oss, tro på Gud! «Han er trofast som gav løftet,» står det skrevet. Hvem gav det? Gud. - Gud? Ja, det var Gud, den allmektige. Du og jeg. Jeg! Har jeg fått et løfte fra Gud? Nei, ikke ett, men mange, mange. Tenk, løfter fra Gud i himmelen! Nå åpnes Paradisets porter for de elendige. «Sorg og sukk må fly.» «Fattige syndere rikdommer får.» Ja, her er løfter for alle, her er hjelp imot all nød. Og i Kristus Jesus har de gylne løfter sitt usvikelige ja. Tross de er mange, har de dog alle det samme ja i Ham. Husk, det er ja for hvert løfte! Like mange ja som løfter altså! Kristus er borgsmann for løftenes pakt. Den står og faller med Ham. Gud skje lov, da står den trygt til evig tid! Gud har beseglet sitt eget løfte i Kristus. Han er løftets ja. Løftet har sitt ja i Ham står det. I Ham, ikke i deg. Følelse og fornuft roper nei, nei! Men her - i Ham - står det ja. Her er ja til alle syndere, ja til alle tider, ja til alle løfter. Og her spørres ikke om hvordan vi er, men om hvordan Han er. Løftene er grunnet på Kristus, bundet til Kristus. D. v. s Gud har lovet oss alt sammen for Hans skyld. Uten Ham ville det bestandig hett nei fra himmelen. Intet løfte, intet ja fra himmelens Gud! Ingen lysende, håpefull stjerne tindret på vår vei uten Kristus! Men nå ser Gud hele slekten gjennom Ham – mellommannen, - og sier kom til hver fortapt sjel. Alle nei er druknet i Lammets blod. Syndere får alt fritt, alt av nåde. Gud har bundet seg selv ved løftet. Han har bundet seg selv til syndere gjennom Kristus. Han kan ikke svikte sin Sønn - seg selv! Nei, løftet må innfries! «Og ved Ham får de – løftene - sitt amen - » står det videre. Amen, det er: Det skal skje! Du fikk oppleve at Gud holdt ord, du ble ikke til skamme, du som trodde. Så ble heller ikke Kristus til skamme. Hans blod ropte ikke ja forgjeves. Og Gud ble ikke til skamme! Tvert om, - løftets amen ble Ham til ære - fordi du trodde. Slik som løftet har sitt ja i Sønnen får det sitt amen ved Ham. Både begynnelsen og avslutningen er gjort avhengig av Ham. Han er løftets Alfa og Omega. Hans blod gir Ham den ære. Men vi opplever ikke løftets amen i Kris-tus, uten å bruke løftet, det skal vi merke oss. Løftene får sitt amen står det. Får de det - ved din tro? Vi sa at det var like mange ja som løfter. Det kunne også være så mange amen som det er ja. Men dessverre, - troens amen ved Kristus savnes ofte. Guds løfte og ja er uten betingelse, det er ren nåde. Men vantroen kan hindre oss fra å nyte godt av den åpnede dør. Vi går ikke inn, - og Herrens herlige amen uteblir selvfølgelig. Et løfte kan være kraftesløst av den grunn at den som gir det ikke er i stand til å «gå god» for det. Men det kan bli uten gagn også på den måte at den som får det, ikke utnytter det. Det første behøver vi ikke engstes for, men det siste? - Akk, du fordervelige vantro, hvor mye du ødelegger! Hvert frelst menneske er et amen som vitner at Herren er trofast. Amen, amen! - roper alle hjerter som smakte at Herrens ord var godt. Amen, amen! - runger det med tordenens velde fra det himmelske kor: Vår Gud holder ord! Han er stor, Han er stor! Men Han blir ikke trodd av de fleste - tross alle forsikringer. Man oppfører seg slik i mot den trofaste Gud, som om Han var den største bedrager! «Den som ikke tror Gud, har gjort Ham til en løgner.» Det er Skriftens dom. Hvorfor dø i din synd og gå evig fortapt for vantros skyld når løftet er gitt og nåden er fri, når Herren sier - ja?
I lyset! 5. Og dette er det budskap vi har hørt av Ham og forkynner dere: Gud er lys, og det er ikke noe mørke i Ham. 6. Dersom vi sier at vi har samfunn med Ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. 7. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom Han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu Hans Sønns blod, renser oss fra all synd. 1 Joh. 1, 5-7 Merk deg først av alt hva apostelen sier deg her: Han har et budskap
å forkynne oss, og dette budskap har han direkte i fra Ham, i fra
Herren selv, i fra Gud. «Og dette er det budskap vi har hørt av Ham!»
(v.5a). Slik begynner han sitt brev: «Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord» (v.1). De hørte dette livets Ord, de så det og de rørte ved det! – det var personen Jesus Kristus. Han er livets Ord. Livet er kommet til oss i Ham. Derfor heter det også, at «den som har Sønnen, har livet» (1 Joh.5,12), og at «Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet frem i lyset ved evangeliet» (2 Tim. 1, 10). Hør nå, hva Han har gjort ved evangeliet: Han har tilintetgjort
døden! Smak på det ordet: tilintetgjort! Gjort til ingenting.
Ødelagt, brutt ned og helt skaffet av veien. Det er ikke mer! Blir ikke dette for lett? Det er den første tanke, som stiger opp i oss mennesker, når vi hører evangeliet. Må vi ikke ett eller annet først? Kan jeg bare uten videre tro, at det gjelder for meg, slik som jeg nå engang er? Hvorfor krangler vi mennesker med Gud? – hvorfor tviler vi på Hans budskap til oss? Hva leste vi: «Gud er lys, og det er ikke noe mørke i Ham» (v.5b).
Det er altså ikke noe skjult i det Han forkynner deg, men slik som Han
sier det, slik er det. Og det er nettopp dette lys vi er kalt til å
vandre i – evangeliets lys! La meg bare spørre deg: Tror du, at du som en kristen, kan ha samfunn
med et menneske, som ikke tror evangeliet? Er det ikke nettopp i og ved
det vi har samfunn? Hva er det med et menneske, som ikke tror evangeliet?
Jo, det vandrer i mørket, og har selvsagt ikke samfunn med Gud, som er
lys, og heller ikke med de sanne troende, som også er lys, i Ham. Hva var det de trodde, som hadde denne ufattelige effekt, at de sto innfor den levende Gud, med et rent hjerte? Jo, det var troen på evangeliet! De trodde det Guds ord, det Guds budskap, til dem, at Han hadde gjort soning for deres synder. De vandret i lyset m.a.o. Og det er Guds menighet! Hva skal vi kalle den? Misjonssambandet? Den Ev. Luth. Frikirke? Den norske kirke? Nei! De som vandrer i lyset! De som tror evangeliet! De som ved Den Hellige Ånds vitnesbyrd ved Ordet, har fått den ufattelige gave å tro på Jesus (Ef.2,8). Hvordan skal jeg få del i det? Hver gang jeg står overfor dette,
så kjenner jeg meg så elendig! Å tro er likesom en evne jeg ikke har – og
det er ingen kraft til å gripe fatt i det, for ikke å tale om, å holde det
fast! Og i tillegg så reiser livet mitt seg for meg, som «eit høgfjell av
skuld og av skam.» Vandrer du i mørket? Er det ikke nettopp dette, som er grunnlaget for din kristne bekjennelse? Er det ikke et vitnesbyrd om hva Jesus har gjort ferdig for deg? – eller er det hva du etter beste evne og ved Guds hjelp holder på med? Det er også bare her – i dette lyset, - at et menneske lærer å hate synden, og ikke minst sin kjærlighet til synden. Under loven lærer mennesket bare å hate – ikke synden, - men Gud, som hindrer det i synden og nekter deg det du begjærer. Her heter det: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial?» og så hører vi: «Eller hva samfunn har en troende med en vantro?» (2 Kor. 6, 14-15). Du ser, at dommen over synden er ikke noe mindre streng i dette lyset,
- men nå har du fått se noe helt nytt, nemlig at din frelse ikke beror på
syndenes avleggelse, men syndenes forlatelse. Han er til
enhver tid en soning for den synd jeg til enhver tid finner i mitt eget
hjerte – og det er min frelsesgrunn – ingen annen. Men det er altså umulig, at en i dette lyset kan boltre seg i det som
Guds ord holder for synd. Men det er også umulig, at en i dette lyset kan
dømme seg selv bort ifra Gud p.g.a. synd. Gjør en det, så er det fordi en
har trådt ut av dette lyset og inn i mørket – en har sluppet blikket på
det offer, som er lagt på Guds alter. Det er altså ikke den synd du har
begått, som skiller deg fra Gud, for den kan ikke gjøre Jesu offer til
intet, om den så var tusener ganger større, og hadde skjedd sytti ganger
sju ganger, - men det, som skiller deg fra Gud, det er den synd, at du
ikke vil tro evangeliet om syndenes forlatelse for Jesu skyld alene.
Har evangeliet gått opp for ditt hjerte? Vandrer du i lyset? Eller går du der i båsen din? «Dersom vi sier at vi har samfunn med Ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten» (v.6). Legg merke til uttrykket: å gjøre sannheten. Slik ser Gud på det menneske, som tror evangeliet om Hans Sønn, Jesus Kristus: se der går et menneske, som gjør sannheten! Så går der et menneske, som har en prikk av egen fromhet å glede seg over – og Guds dom lyder: Se der går et menneske, som gjør løgnen! – der går et menneske, som ikke har nok i Jesus alene! – se der går et menneske i mørket – det lyver og gjør ikke sannheten (v.6). Altså, ifølge Guds ord: den fromhet du måtte ha å vise til, som ikke er i Jesus alene, den har du i tilfelle lyve på deg. Og løgnen trives ikke i lyset! Har vi samfunn med hverandre – i dette? Fortell Ham alt!
Misjonæren En misjonær sa engang i en preken: "Den som bare er født en gang, må dø to ganger, - men den som er født to ganger, skal dø bare en gang." – En av tilhørerne kunne først ikke forstå dette, - men da han forsto det, kunne han ikke glemme det. Og da han var blitt vakt opp ved dette ord og omvendt, kunne han siden ikke tie med det – derfor ble også han en misjonær.
Vi fór alle vill For dere var villfarende som får, men har nå omvendt dere til deres sjelers hyrde og tilsynsmann. 1. Pet, 2, 25. Dyrebare Frelser, la meg aldri glemme din miskunnhet mot meg. Også jeg var et fortapt får, men du tok meg kjærlig på dine skuldre, ja "med glede." Hvor mange gikk ikke bort uten omvendelse. Hvilken skare vandrer ikke i dag vill. Mens jeg hviler salig i den gode hyrdes favn, jeg som er den elendigste av alle. Men hvor liten takk du fikk for dette. Tilgi, kjæreste Jesus, min store utakknemlighet. Takk for at du ser til min sjel og våker over hvert trinn. La meg få hvile i ditt skjød til jeg er hjemme hos deg!
|
