Vår forløsning stunder til!

Guds barn må ofte sukke under motgang og besværligheter. De har ingen glede i denne verdens glede og herlighet. De er fremmede og utlendinger på jorden, utsatt for fristelser, hat og bespottelse. Men det vil ikke alltid forbli slik.
De skal en gang bli fridd ut fra alt ondt; de skal en gang bli forløst fra denne jordiske hytte, dette trengselens land, "til Guds barns herlige frihet." Og hva kan være mer gledelig for dem enn å vite, at denne tid er nær, at deres forløsning stunder til? Hva kan glede dem mer enn tanken om, at de snart skal være evig forløst fra alt ondt, at de snart skal få være hos deres kjære frelser i himmelen, hvor det er hvile og fred. Og at de skal få se Ham, på hvem de har trodd og hvem de har elsket og forventet?
Visselig er det intet, som kan lignes med dette salige håp. Det oppmuntrer dem til utholdenhet; det gjør dem skikket til å tåle og lide alt for Jesu navns skyld. De lengter etter den tid, da dette håp skal bli til virkelighet. Med glede oppløfter de deres hoder, når de ser havet og bølgene begynner å bruse og himmelens krefter rokkes, for deres forløsning stunder til; deres strid er omme. Trengselen er forbi, og nå kommer Jesus med en evig forløsning for dem, nå kommer Han med lønnen for å betale enhver etter hans gjerning.
Å, hvor det fyller min sjel med alvor å tenke på det! Det bringer meg uvilkårlig til å spørre meg selv: Er jeg et Guds barn? Har jeg funnet nåde hos Gud? Er det min forløsning som nærmer seg, eller er det min dom? Å, hvor alvorsfullt dette er! Og hvor nødvendig å stanse for dette i tide, før det er for sent. "Se, nå er den behagelige tid, se, nå er frelsens dag." Nå er tiden til å søke Herren. Nå er det tiden til å dra rett nær til Gud og berede seg for den store forløsnings dag, som stunder til.

Brødre og søstre! Måtte vi i sannhet befinnes å være Guds barn, og måtte det være vår del og lodd en gang å samles med Herrens forløste i det himmelske Sion!

Sarah Olsen

Til toppen

Fariseeren og tolleren (Del 1).
Luk. 18. 9 -14

Av Carl Ferdinand Wilhelm Walther f. 1811

 Det er visstnok sant at Gud er kjærligheten, godheten, tålmodigheten, langmodigheten og barmhjertigheten selv, men Han er også helligheten og rettferdigheten selv.

Alle disse egenskaper er selve Guds vesen og Han har dem derfor alle i like høy grad. Mennesker kan nok gjøre noe av kjærlighet og ved det gjøre brudd på rettferdigheten, men hos Gud er det umulig. Gud er ikke en Gud, som gir en lov og så slår seg til ro, om den enn ikke blir fullkomment holdt. Nei, hva Han byder og hva Han truer med, det må skje - før må himmel og jord gå til grunne.

Alle de mennesker som tror at Gud er lik en menneskelig, svak far, som ikke alltid gjør alvor av sine fordringer og trusler, spotter bare Guds ukrenkelige majestet ved det, - og den Gud de bærer i sine tanker, er intet annet enn en innbilt, selvgjort Gud, - intet annet enn en tom avgud.  Alle de mennesker som ikke har en fullkommen rettferdighet etter Guds lov, og likevel forlater seg på Guds kjærlighet, de har derfor et ganske forfengelig håp og vil like så visst gå evig fortapt, som Gud er en hellig og rettferdig Gud.

- Men hvorledes, mine kjære, er det da mulig, at et menneske noensinne kan oppnå en rettferdighet som virkelig gjelder for Gud? Er ikke alle mennesker allerede fra fødselen av fulle av syndige tanker og begjæringer? Og hvilket voksent menneske kan vel, - når Guds bud holdes opp for ham, - uten løgn si: "Alt dette har jeg holdt fra min ungdom av," eller: "Jeg er ren i mitt hjerte og uten synd!" Må ikke mye heller ethvert menneske, - selv det fremste, - bekjenne: "Vi er alle syndere og står uten den ære vi skulle ha for Gud!" Jo, ganske visst! Hvorledes? Må da altså alle mennesker gå fortapt, fordi Gud må forbli rettferdig? - Nei, nei, min kjære, det gis, - og lovet være Guds evige barmhjertighet for det, - en vei på hvilken ethvert menneske, - selv den største synder - kan bli rettferdig for Gud og dermed salig, uten at Gud derfor må opphøre å være en rettferdig Gud. Det er en hemmelighet som ikke på noen måte hadde kunnet komme opp i noe menneskes hjerte, dersom ikke Gud selv hadde åpenbart oss mennesker det i sitt evangelium.

Om denne hemmelighetsfulle rettferdiggjørelse av en annen synder handler vårt evangelium i dag.

Til toppen

Fariseeren og tolleren (Del 2).

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Han fortalte også denne lignelse til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre:

Det er dumdristighet, anmasselse og overvurdering av seg selv å holde seg selv for from og å forakte andre. Det er blindt åndelig hovmod, som ethvert gudfryktig menneske bør vokte seg vel for - for den sniker seg altfor gjerne og lett inn, og er vanskelig å helbrede når den først har tatt overhånd.
Et åndelig hovmodig og egenrettferdig menneske kjenner ikke sitt hjerte, - sitt indre. Han ser bare på det utvortes, - bare på noen av sine gode gjerninger og bare på disses ytre, men akter ikke på den kilde, som de flyter av, og de beveggrunner som drev ham til å gjøre dem. Han tenker ikke på det onde hos seg, - ikke på forsømmelsen av alt det gode som han også burde ha gjort.

Den i sannhet gudfryktige derimot, holder ikke seg selv for gudfryktig, - er aldri tilfreds med seg selv, ikke engang med det gode som han utretter. For han skuer inn i sitt hjerte og oppdager der så mye urent og ufullkomment, - mye svakhet og skrøpelighet selv ved sine beste handlinger. Han erkjenner dessuten, at han kunne og skulle ha gjort mye mer godt, - at han ennå står langt tilbake i mye, og at, dersom Gud ville tilregne synd så kunne han ikke bestå. Han erkjenner at ingen som lever, er rettferdige for Gud, - han kan ikke svare Ham ett til tusen.

Derfor forblir han en synder i sine egne øyne, bygger på nåde alene og vet intet av egen rettferdighet og fortjeneste å tale om. Han takker Gud at han kan få glemme seg selv og bare tenke på, at det gis en frelser som gjør syndere salige. "Jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjød, bor intet godt," sier han med Paulus, "i Herren har jeg min rettferdighet og styrke."

sier han til Herren.

Nettopp det motsatte tenker og sier fariseeren, den egenrettferdige og selvgode, som lignelsen omtaler i dag.

To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller.

Nesten alle tollere var beryktede syndere og urettferdige mennesker, slik at en synder eller et slett menneske og en toller var i menneskenes munn ett og det samme, fordi tollerne tillot seg urettferdighet og bedrageri ved tollen og altså var de mest samvittighetsløse bedragere. De førte vel ellers også et utsvevende liv, idet frelseren selv setter "tollere og skjøger" i samme klasse.

I vår tekst lar frelseren den ugudeligste og den helligste, - som det synes, - gå opp i templet for å be, og av deres bønner lærer man deres hjertes tilstand å kjenne. Ved det åpenbarte begge hva som bodde i dem, - hva de var for Gud - for likesom mennesket ber, slik er han, - han må forøvrig ta seg ut hvorledes han vil.

Til toppen

Fariseeren og tolleren (Del 3).

Dwight Lyman Moody 1837 - 1899 

Fariseeren stod for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.

La oss nå kaste et blikk på denne skikkelse, som Kristus først avmaler for oss. Det er øyensynlig, at han var full av innbilskhet og hovmod - og jeg tror, - som jeg ofte før har sagt, - at likesom hine fariseere fordum var Guds Sønns verste fiender, slik er nåtidens fariseere også Hans evangeliums største motstandere, - og intet holder mennesket så meget borte fra Guds rike som den fariseiske ånd.

Hovmodet kan gro i hvilket som helst jordsmonn, under hvilket som helst klima. Intet sted er for hett, og intet sted er for kaldt for det. Hvor mye ondt har det ikke utrettet i verden, - hvor mange er ikke blitt holdt tilbake fra frelsen på grunn av sitt hovmod.

Ved hovmod ble djevelen styrtet fra himmelen, og ved stolthet ble Nebukadnesar styrtet fra sin trone. Full av hovmod ropte han ut: "Mon ikke dette er det store Babel, som jeg, jeg har bygget?" Men Herrens straff for hans hovmod uteble ikke.

Hvor mange drukkenbolter finnes det ikke, som er ødelagte både på sjel og legeme, men som likevel er så fulle av hovmod som solen av lys. Det tillater dem ikke å komme til Kristus og bli frelste.

En annen stor mengde lever likesom hin fariseer et ytre ærbart og religiøst liv, men likevel uten  å bry seg om kristendommens innerste, sanne vesen. De lar seg nøye med halmen i stedet for kornet, med skallet i stedet for kjernen.

Det er mange i vår tid av dette slag - de sier frem sine bønner uten å mene noe med det. Hin fariseer sa meget flytende sin bønn, men hvorledes ba Han? Han ba til seg selv, og han kunne like så godt ha henvendt bønnen til en av tempelsøylene. Han ba ikke til Gud som kjente hans hjerte tusener ganger bedre enn han selv, tross at han innbilte seg å forstå sin egen tilstand. Han glemte at han var en grav full av dødningeben, at hans hjerte var fordervet, ondt og urent, som han stod der med utbredde hender og øynene hevet mot himmelen.

Englene der oppe skjuler ansikter for Herren mens de roper: "Hellig, hellig, hellig," - men denne fariseer trer frem i templet og sier: "Gud, jeg takker deg, fordi jeg ikke er som andre mennesker: --- jeg faster to ganger i uken."

Han kommer frem og forteller Vår Herre, hva han har gjort i sammenligning med andre mennesker og roser seg selv slik, at Gud rent ut blir hans skyldner.

Det er mange i våre dager, som sier i samme ånd som fariseeren: "Jeg gir tiende av alt jeg tjener."

Om hin fariseer hadde levd nå og vært innbygger av denne by, og vi hadde bedt ham om et bidrag til et kristelig forsamlingshus, ville han vel ha svart: Vel, jeg tenker det vil være en god gjerning - det kan kanskje bli godt for disse fortapte, - disse utskudd. Jeg selv behøver det naturligvis ikke for min egen del, men for disse andre fortapte mennesker kan det trenges - jeg vil gi 50 dollars, forutsatt at de vil bekjentgjøre det i avisen slik: "N.N. har gitt 50 dollars til oppførelsen av forsamlingshuset."

På denne måte gir mange mennesker sine bidrag til fremme av Guds sak, - men mine venner, en gave gitt i en slik ånd er en vederstyggelighet for Gud og fører ingen velsignelse for giveren med seg.

Det fantes ikke spor av syndserkjennelse i fariseerens bønn. Djevelen hadde forblindet ham slik, at all følelse av synd og skyld var fullstendig død. Den aller største ting vi har å gjøre, når vi kommer frem for Gud, er å bekjenne våre synder, - og om du i hemmelighet vil beholde en eller annen synd der inne i ditt hjerte, da sier jeg deg like ut min venn, at du har intet samfunn med Gud, og at dine bønner ikke vil nå Hans ører.

Folk læres - likesom hin fariseer - fra barndommen av å si frem bønner, og om de noen kveld går til sengs uten å si frem sine reglementerte bønner og vers, bryr deres samvittighet dem så, at de kanskje står opp igjen for å ramse dem opp. Men det kan hende, at du vil høre dem bryte ut i en ed noen sekunder etter at de har reist seg av sin bedende stilling.

Disse folkene kunne like så gjerne telle perlene på en rosenkrans og be til dem - de ville få nettopp den samme velsignelse.

Det er ingen trang i fariseerens hjerte som dikterer bønnens ord for ham. Det er en åndløs bønn, et fullstendig narreverk, men hvor mange har ikke gått til ro i en slik vugge, dysset i søvn av djevelen selv.

Jeg spurte for kort tid siden en mann: "Er de en kristen?" "Naturligvis er jeg det," svarte han, "jeg ber mine bønner hver eneste kveld." Jeg forsto snart, at han bare holdt seg til den ytre form, og etter å ha talt litt mer med ham, fant jeg at han brukte å sverge. "Hva?" utbrøt jeg, "be og sverge! - tror de at slike bønner kan nå opp til Guds trone?"

Mine venner! Vil dere leve et liv uten levende samfunn med Gud så er deres bønner til ingen nytte. De er kun et tomt skall, og deres liv går opp i formalisme og ytre seremonier. Hvor mange i denne forsamling er nå vel ikke slike bønnløse bedere?

Til toppen

Fariseeren og tolleren (Del 4).

Dwight Lyman Moody 1837 - 1899

Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!

Hvilken uhyre forskjell det nå er mellom hin fariseer og tolleren! Det er ikke større forskjell mellom lys og mørke. Den ene hadde nådd opp til et av samfunnsstigens høyeste trinn, mens den andre befant seg på et av de aller laveste. Den ene kom omstrålet av glansen av egen anseelse og verdighet, den andre hadde bare seg selv med alle sine synder å bringe til Gud. Og jeg sier dere, venner, at dersom mennesket får et virkelig blikk på seg selv, da svinner all hans egen ære, hans høye stilling i livet og hans anseelse inn til et intet.
Fariseernes språk er: "Jeg gir," "jeg faster," "jeg eier," - det er bare jeg - jeg - jeg.
Tolleren derimot har intet skrytende "jeg" å komme frem med, ingen lovtaler å holde over egne dyder - nei, det trenger seg bare et eneste nødrop frem fra hans sjel, og det er dette: Gud, vær meg synder nådig! Han grep inn i sin egen barm og der fant han et hjerte så ondt og så forferdelig, at han ikke våget å løfte sine øyne opp mot himmelen. Men lovet være Gud! Han gikk likevel til den ene rette lege med dette sitt hjerte, og det er ikke en toller i hele denne forsamling uten at han kan gå den samme vei.
La gå, om ditt liv har vært slik at du gruer for å tenke på det, - la gå, om det har vært sort som helvete selv, dersom du roper av hele ditt hjerte med tolleren til Gud, så vil Han bønnhøre deg. Tolleren hadde jo ingen gode gjerninger han kunne kjøpe seg rettferdighet for.

En mann spurte meg forleden dag, hvorledes det kunne være mulig, at en mann som hadde levd et ugudelig liv, med en gang kunne bli en kristen. Kanskje her er noen til stede som i sitt hjerte stiller det samme spørsmål. Mine venner, det kan skje fordi Gud elsker synderen, - fordi Han er villig til å tilgi ham. Gud ønsker å frelse hver eneste sjel i denne by, - men ulykken er at folk ikke bryr seg om å ta imot Hans nåde, - ikke ønsker å eie Hans ømme tilgivelse for synd og misgjerning. Gud er full av forlatelse og barmhjertighet, og det er bare ved djevelens kunstgrep, at du bringes til å tro at det er umulig på en kveld eller i en natt å få forlatelse for alt det onde du har bedrevet gjennom de siste ti, tjue eller tretti år.
Mine venner! - lær nå å tro Gud på Hans eget ord. La meg bruke et bilde: Vi tenker oss en far, og denne far har en sønn, som han ikke har sett på tjue år. Men som han en kveld kommer hjem, møter hans tjener ham med den beskjed at hans sønn er kommet hjem. "Hva?" utbryter han, "er min tapte sønn, min John kommet tilbake? - er han inne i dette hus?" "Ja," svarer tjeneren, "han er nede i kjøkkenet - vi ba ham gå inn i salen, - men han ville ikke, - kjøkkenet var godt nok for ham, sa han." Faren iler av sted til sønnen, og da denne ser ham, roper han: "Far, Far, jeg har oppført meg svært dårlig - jeg har ikke gjort noe godt, men tvert imot gjort mye ondt i disse tjue år. Jeg har vært svært ulydig mot deg, - men vil du tilgi meg allikevel?"
Si meg når far, ville du ikke tilgi ham? Jeg skulle gjerne se den far som ikke ville. Og nå, synder, kom du slik til Gud, og du skal ikke behøve å vente lenge på Hans ømme tilgivelse, hvordan ditt liv enn har vært, - hvor lenge du enn har gått borte fra Ham.

Å, måtte dette rop stige opp fra ditt hjerte denne kveld: Gud vær meg synder nådig! Ønsker du å motta Hans tilgivelse? Unge mann, vil du be Gud om forlatelse for dine synder i kveld? Unge kvinne, vil du før du går til ro i kveld rope til Herren tollerens bønn. Måtte Gud få røre ved ethvert hjerte her i kveld, slik at et rop om frelse måtte heve seg til himmelen fra alles bryst!

Til toppen

Fariseeren og tolleren (Del 5).

Av August Herman Francke 1663 - 1727

Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.

Hele lærdommen om den høyst nødvendige og høyst salige selvfornedrelse er av en slik art, at enhver som ikke er lat og lunken i sitt sinn, svært lett kan anvende den på seg selv.
Likevel må jeg i dette søke å gå dere nærmere i hjertet med min tale. Dere må tro meg, mine elskede, at den sanne selvfornedrelse ennå er svært sjelden iblant oss. - Eller den er visst nok kommet svært lite til syne i det minste, ettersom det finnes så meget få kjennetegn på, og frukter av den.
Det hindrer de aller flestes sanne og rettskafne omvendelse, at de ikke rett vil erkjenne deres elendighet og fordervelse.
Likesom fariseeren fant all slags i det utvortes, som han kunne trøste og rettferdiggjøre seg selv ved - og også fant så mange mennesker som var verre enn han selv - slik går det også iblant dere. Svært mange oppholder seg ved det utvortes og rettferdiggjør seg selv ved det, men kommer ikke inn i deres hjertes grunn, og lar seg ikke rett forbedre.

Nå for tiden er vel bedraget to slags - for fordi man kan utenat vår dags evangeliske tekst, så vil enhver være den botferdige toller, og ingen vil hete fariseeren, - da jo verden er full av fariseere nettopp under en slik påtatt botferdig toller-maske. For man tenker, at når man sier etter de tollerens ord: "Gud vær meg arme synder nådig," så er det dermed gjort.
Ja man kan til og med falle i det, at når man ser et i sannhet fromt og oppriktig menneske, som ikke vil ha noe samkvem med verdens syndige vesen, så kaller man det mennesket en fariseer som forakter de andre osv.
Men jeg seier, at om enn en ikke bare sa disse ord, men endatil slo seg for sitt bryst, trådte langt til side og ikke ville løfte sine øyne mot himmelen, så vil likevel Gud verken se på hans ord eller geberder, - men gjennom alt dette ytre ville Han se like inn i hjertets innerste grunn, om også der i sannhet fornedrer seg selv for Ham som den botferdige toller - og i erkjennelsen av hvor aldeles uverdig han er, søker og begjærer vår Herres Jesu Kristi nåde alene.
Å, det foregår et stort arbeid i den sjel, som i sin omvendelse rett søker å fornedre seg for Gud. Her må enhver ta seg i vare for ikke å bedra seg selv. Den som kan fatte det, han er hjulpet.

Men jeg taler også til dere, dere som er ydmyket av Herren slik som tolleren - slik at dere erkjenner deres elendighet og ikke rettferdiggjør dere selv. Men søker rettferdiggjørelse fra synden av Guds nåde i Jesu Kristi blod. Salige er dere, at dere er ydmyket. Gud har også opphøyet dere og rettferdiggjort dere like så vel som tolleren her. Deres ros er ikke av kjødet eller av noen egen rettferdighet, men av Gud og Hans pure og bare nåde og barmhjertighet.
Men jeg sier dere: Gi vel akt på dere selv, - for deres fiende sover ikke. Bli ved i selvfornedrelsen. Og likesom dere i deres omvendelse har funnet, at dere i dere selv er stinkende syndere for Gud, og alene har oppnådd nåde i Kristi blod, så hold dere fremdeles aldri for noe annet enn botferdige syndere. Fly enhver tanke som vil heve dere over andre, som om det var djevelen selv. Si til den: "Vik bak meg! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til." Bli alltid ringere og alltid mindre i deres egne øyne. Og ettersom dette er en nåde av Gud, så be Ham uavlatelig om det. Kom ikke annerledes frem for Gud enn som tvettede og renset i Kristi blod med grundig erkjennelse av deres eget heslige og udugelige vesen - da finnes dere i den rette orden, i hvilken dere kan bli delaktige i større og større nåde og barmhjertighet av Gud og alltid bli mer og mer opphøyet av Ham.

Til toppen

Det fariseiske prinsipps tragedie og kristen etikk

"Vi vet jo at loven er åndelig; men jeg derimot kjødelig, solgt som trell under synden." Rom.7,14. Således viser det seg også ifølge Johannesevangeliet, at de "rettferdige," som selv tror at de med hele deres vesen streber etter å gjøre Guds vilje, er ute av stand til det, for når Guds røst kommer til dem, hører de den ikke, når Guds sendebud kommer til dem, oppfatter de ikke at han er fra Gud. De kommer nettopp på grunn av deres rettferdighet til på en særlig forbitret måte å vise det fra seg, som er fra Gud. Jo mer guddommelig det er, desto bitrere motstand vekker det hos dem. Dette er ifølge urkristen oppfattelse det fariseiske prinsipps tragedie. Men den kristne etikk kan sammenfattes i det, som Paulus uttrykker således: "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg." Gal.2,20.

Hugo Odeberg (Fra "Fariseisme og Kristendom)

Til toppen

Han kommer snart!
Av Marius Giverholt

Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone! Ap. 3, 11.

Ja, du er nær, min dyrebare brudgom. Den «lille stund» som ennå skiller meg fra deg er snart til ende. Og da skal jeg se deg ansikt til ansikt. Å Jesus, hold min sjel våken, slik at jeg må ha olje i lampen og alltid stå rede til å møte deg. Du ser hvor meget som hindrer meg, som vil binde meg til jorden. Men løs du alle bånd, slik at jeg som en rett brud må stå og vente på deg og daglig kunne si: Ja, kom Herre Jesus, kom snart! Og når jeg da ser deg, du som kjøpte meg til Gud med ditt blod - da skal jeg aldri, aldri miste deg.

Til toppen

Hjelp til dem som blir fristet.

Hebr. 2,17-18 Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en  miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder. For ved at han selv har lidt og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.

Hebr. 4,15-16  For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet (svakhet), men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.

La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.

Fristelser…

Er du av dem som kjenner til det, av personlig erfaring?

Fristelser til synd!

Synd i mot den evige Gud!

Og det som gjør det så vondt når fristelsene kommer, er din ”skrøpelighet”. Du skulle så gjerne vært sterk og stått synden imot, men du er svak og hjelpeløs,…og du faller! Fristelsen fører med seg nederlag! Gang på gang…

Du har også lest i Guds ord om hjelp i fristelsen, men det er som om det ingen hjelp er å finne for deg. Og det blir nød i ditt hjerte! Nød over deg selv! Du ville så gjerne leve til ære for din frelser, og samtidig kjenner du  at ”det onde ligger deg for hånden”. Du som skulle stå synden i mot , kjenner på lyst til det onde du fristes av…i ditt eget hjerte! Da blir det smerte i sjeledypet!

Jeg vet at for mange er dette helt uaktuell tale. De kjenner ikke til denne ”kamp med seg selv”. All slik tale om synd og fristelse angår dem ikke. Det er jo så negativt, så hvorfor være opptatt av det?

Jeg har møtt slike tanker i fra verden, i fra ufrelste mennesker. Men også mer og mer blant bekjennende kristne. For mange av dem har dette aldri vært noe å ”bry seg med”. For andre har det ”engang” gjort dem urolige, men de har blitt ”hjulpet ut” av nøden. Før hadde de erfaring av fristelser og nederlag, men nå, ved Guds hjelp var det blitt annerledes. Nå fikk de leve i ”kraften fra gud” til et ”seirende kristenliv”, om de bare ville ”overgi seg helt” til ham…

Hva er så det store alvor her?

De er på ”denne vei” ledet utenom, eller bort fra Guds Ånds gjerning i deres hjerter. Han som ved Ordet; ”kløver sjel og ånd,” og ”dømmer hjertets tanker og råd”.(Hebr.4,12) Den Ånd som viser deg at alt er ”nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for”.(Hebr.4,13) I dette lys får du se sannheten om alt ved deg! (Så er det Åndens gjerning i hjertet å kjenne hvordan synden frister deg, og den samme Ånd som gir deg nød over dette.)

Men Guds ord taler da om hjelp, sier du! Sier ikke nettopp dette ord i Hebreerbrevet at Gud vil komme oss til hjelp…? Hvorfor erfarer da ikke jeg denne hjelp som ordet taler om?

Da vil jeg be deg legge merke til hva det ikke står her, men som det ofte tenkes (det har jeg gjort) når dette ordet blir lest; - at Han vil hjelpe dem i fristelsen. Der, i fristelsens stund, vil han gi deg hjelp, så du ikke faller. Så blir dette ord til stor anfektelse for deg, når du opplever at da, (i fristelsens stund) er du alltid svak, hvor mye du enn ber Herren om hjelp. (og hva slag råd du enn har prøvd.) Derfor spør du, er det ikke håp for meg? …hvorfor kan ikke Gud hjelpe meg?

Hva sier så Ordet? Hvem er det den Herre Jesus kan (og vil) hjelpe?

Den som blir fristet! (det er hva det står.) Nettopp den som må erkjenne for Gud:  - jeg er ikke ren. Synden frister meg. Den onde lyst kommer fra mitt eget hjerte, og du Herre ser meg, midt i min ”nakenhets skam”!

DEG kan Han komme til hjelp!

Det er jo ikke engler han tar seg av.(Hebr.2,16) (Heller ikke ”englebarn” som alltid oppfører seg skikkelig.) Den Herre Jesus Kristus er kommet for de ”sorte får”, dem som fristes av det onde.

Denne, din skrøpelighet vekker hans medlidenhet, står det. Og med det menes det heller ikke, (som mange tror) at Herren derfor ”synes synd” om oss, og ikke er ”så nøye” som noen vil ha det til. Her er det tale om Guds evige frelsersinn. Den synd som ditt hjerte nå kjenner litt av  nøden og smerten over, den har vært Hans nød i fra evighet. Det var dette H.A.Brorson  skuet inn i da han skrev i julesalmen; (539)

En liten sønn av Davids rot, som og er Gud til like,
For våre synders skyld forlot, sitt høye himmerike.
Det var ham svært å tenke på at verden skulle under gå,
det skar ham i hans hjerte.
I sådan hjertens kjærlighet, han kom til oss på jorden ned,
å lindre all vår smerte.

Han som kjenner oss fullt ut, han ville og måtte komme oss til hjelp. Se hva det står om Ham i Sal. 72,12 ”For han skal frelse den fattige som roper, den elendige som ingen hjelper har.”

Hvordan?

Hva er så hjelpen?

Ved at ”Han selv har lidt og er blitt fristet!” ”Han er prøvet i alt, … men uten synd.”, som min yppersteprest. (altså i mitt sted.)” Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik”, for helt å kunne gå i vårt sted, og kunne sone vår synd. All synd. Den som plager mitt hjerte, som jeg ikke makter å legge av, og som bedrøver min sjel, den er utslettet av Ham, min Frelser! Men også all den ondskap som jeg ikke engang merker selv, har Han båret som sin.

Der hvor jeg falt, seiret Han. Den synd som lokker meg, fikk aldri nå Hans hjerte, og dog tok Han den som sin og tok dommen min på seg! Han visste hvor hjelpeløs jeg er, og har hjulpet meg med ALT!

Dette er sann hjelp for meg, og denne hjelp er hva du trenger?

(Det er denne Kristi gjerning Gud åpenbarer for oss her i ”hele” Hebreerbrevet.)

Så er dette din hjelp for hele livsveien. Etter som årene går, ”vokser” du i erkjennelse av hva som frister deg, av selve synden i ditt liv. Stadig får du se noe nytt som du fristes av, og du må erkjenne det for Herren. Det smerter ditt hjerte, men du må få leve i lyset med det. Kanskje blir du ”overrumplet” av synd du ikke engang tenkte skulle bli et problem for deg!

Da blir det er ikke ”lettvint” med  frimodigheten innfor Gud. Men den er ikke grunnet på deg og ditt. Du får møte Gud ved nådens trone, for Jesu Kristi skyld. Se hva Ordet sier til deg. ”La oss derfor”, (fordi Han seiret for deg, i ditt sted, og er blitt din frimodighet og verdighet, ja din renhet innfor Gud) ”med frimodighet tre frem for nådens trone”, og alltid få miskunn. Denne nåde er i sannhet hjelp, i rette tid, dvs. når du ikke har noe annet håp!

Tom Eftevand

Til toppen

I kjærlighet!

Av Johan Arndt

Men så er det alt slik å forstå, at kjærligheten alene må være driveren til alt, slik at man må bygge opp og ikke bryte ned.
Saltet er vel et godt krydder, men når det er alt for salt, hvem kan da ete det? Når man gnir nesen for hårdt, kommer blodet ut - når man lader et gevær for sterkt, så eksploderer det, og når man spenner en streng for stramt, så ryker den.

Til toppen

Fortaptes Frelser

Luk. 19, 1 - 10

"1. Og Jesus kom inn i Jeriko og var på vei gjennom byen. 2. Og se, der var en mann som hette Sakkeus. Han var overtoller og en rik mann. 3. Han søkte å få se Jesus, hvem Han var. Men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. 4. Han løp da i forveien og klatret opp i et morbærtre for å få se Ham, for Hans vei gikk der forbi. 5. Da Jesus kom til stedet, så Han opp og sa til ham: Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg bli i ditt hus. 6. Han skyndte seg da og steg ned, og tok imot Ham med glede. 7. Men da de så det, knurret de alle og sa: Han tar inn hos en syndig mann! 8. Men Sakkeus stod frem og sa til Herren: Se, Herre! Halvdelen av det jeg eier, gir jeg til de fattige. Og har jeg presset penger ut av noen, skal jeg gi det firedobbelt igjen. 9. Jesus sa til ham: I dag er frelse blitt dette hus til del, siden også han er en Abrahams sønn. 10. For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt."

"For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt" (v.10).
Ja, sett tykke streker under fortapt! Dette har Jesus sagt like ut ved flere anledninger, og på forskjellig vis, men dersom du ser på kristenheten opp igjennom historien, - og i dag - så skulle en tro det hadde stått: "For å søke og frelse det som er fromt." Men her er det Jesus Kristus, Guds Sønn som taler - og hør! - Han sier virkelig fortapt!

Vi ser det av teksten her, at nettopp dette var også aldeles fremmed og uforståelig, nettopp for de religiøse ledere (lærere) og deres disipler, også på den tid: "Men da de så det, knurret de alle og sa: Han tar inn hos en syndig mann!" (v.7).
Ja, det var virkelig en syndig mann, - i det hadde de rett - en mann som i den grad lå under for havesyke - som ifølge Skriften er avgudsdyrkelse (Kol.3,5) - at han hadde gått i fiendens tjeneste, for å kunne berike seg på sitt eget okkuperte og undertrykte folks bekostning. Synden - i dette tilfelle havesyke (pengekjærhet) - er ikke bare vemmelig i seg selv, men bærer også alltid vemmelige frukter. Én synd avler, og drar etter seg, andre.

Hva som var skjult for disses - og alle andre menneskers - øyne, men som Jesus så, det var Faderens gjerning i denne mannens hjerte og sinn. Når du leser beretningen om Sakkeus, så les den i lys av hva Jesus sier i Joh. 6,45b: "Hver den som hører av Faderen og lærer, kommer til meg."
Og så leser du: "Han søkte å få se Jesus" (v.3a). Og så leser du videre om hans anstrengelse, for at dette skulle lykkes for ham (v.4).. Vi skjønner at det er blitt om å gjøre for en mann som foretar seg dette.
Dette var en mann som var blitt syk og lei av sitt syndeliv, - en mann som hadde sett det som sitt livs lykke og mål, å hope seg opp rikdom, - men, som nå da det hadde lykkes (v.2b), fant seg selv stående tom.
Her var også samvittighetsnag, følelse av egen urenhet og uverdighet, og ikke minst, lengsel etter frelse, - en frelse, som for et menneske i denne sjelstilstand synes aldeles uoppnåelig. Man kan ikke forestille seg at den hellige og rettferdige Jesus, Guds Sønn, vil ha noe med en slik en å gjøre. En har gjort erfaring av seg selv i Guds lys.
Men har du hørt Herren kalle på Jakob (Israel)? "Frykt ikke, Jakob, du usle makk...! Jeg hjelper deg!" (Jes.41,14).
Dette har et menneske i Sakkeus' sjelstilstand, ennå ikke fått sine øyne åpnet for. Og tragisk nok, ser det ut for at mennesker kan gå gjennom livet, og inn i evigheten, i denne tilstand, i den tro at dette er kristendom! Og forkynnelsen synes ofte å være ute av stand til å løse mennesker ut av dette. Man gjør ofte så godt man kan for å fremstille en snill Jesus, men mangler kraften i Åndens vitnesbyrd om de fortaptes oppsøker, og frelser.

I teksten vår ser vi dette (vitnesbyrdet om frelseren), i særlig grad i Jesu utsagn: "For i dag må jeg bli i ditt hus" (v.5). Jesus kunne ikke annet! Her sto Han overfor en av dem som Faderen hadde gitt Ham (Joh.17,9) - en av dem som hadde hørt av Faderen, og lært, og derfor kom til Jesus (Joh.6,45). Og når Jesus da gir til kjenne sin oppgave her i verden (v.10), så forstår vi Hans: må!

Vi nevnte fromhet - i dag et noe gammelmodig lydende ord, men som vanskelig kan erstattes med noe annet - og dette ser du i ren form flyte fra Sakkeus' liv, her i teksten, og merk deg at det følger av frelsen, som en frukt, - det går ikke foran, som en fortjenestegrunn.
Sakkeus åpenbarer et nytt sinnelag, og dette sinnelag er født ut av den nåde han selv har møtt, og ser seg som gjenstand for.
Tenk deg Sakkeus' forundring og glede, da den uoppnåelige Jesus (frelse), plutselig kaller på ham - og det ved navn - Han kjenner mitt navn! - og sier at Han må ta inn hos ham. Ja, det står da også at "han steg ned, og tok imot Ham med glede," ja, "han skyndte seg!" (v.6). Dette knurret de over! (v.7).
Se frukten av denne Jesu gjerning (v.8), og les så Jesu avsløring av de "fromme" knurrende: "Dere hyklere, som eter opp enkers hus" (Mt.23,14). Men de var altså ikke syndige menn!

Her i teksten ser vi igjen hvordan Jesus omvender og frelser mennesker, ja, skaper helt nye mennesker - mennesker som fra da av har én eneste frelsesvei - og den heter: Jesus!
"Mitt hjerte skal synge en evighet lang, om Jesus, bare om Jesus."
Det er den nye sang, Skriften taler så mye om, og som bare kan læres, og virkes frem, ved den nye pakts åpenbaring for hjertet.
"Han frelste meg fortapte får, og gav meg Jesu barnekår," ja, Han kom kun for å frelse fortapte som meg (v.10).

Du skal altså få lov til å legge engstelsen og uroen til sides, idet du ser på Ham, som kom for å søke og frelse det som var fortapt, for den fullkomne kjærlighet (åpenbart deg i Jesu liv og død for deg) driver frykten ut (1 Joh.4,17-18).

Det er nok, det som Jesus gjorde,
Om av syndarar størst du er.
Du er beden til bryllupsbordet,
Også deg har din Frelsar kjær.

E.K.

Til toppen

Bekjenn!

Når en rammes av Guds lov, og ens samvittighet engster og anklager en, og det levende Guds ord roper til en: ”Gjør regnskap for hvordan du har forvaltet eiendommen!” - så vil en – det er dessverre nok det alminnelige – så gjerne legge skjul på sin brøde. Ikke bare for andre mennesker, - for det kunne det jo enda være noen forstandig mening i, - men for seg selv, for å slippe å se seg selv i hele sin sletthet og stygghet, - og også for Gud, ja for den allvitende og altransakende Gud, på samme vis som allerede de to første syndere av vår syndefulle slekt gjorde, da samvittigheten begynte å forferde dem. De skjulte seg bak Paradisets trær for å unngå den allestedsnærværendes blikk.

Om man enn går til bekjennelse for Gud, så er nok i de fleste tilfeller bekjennelsen ikke fullstendig og helt uforbeholden. Man har et eller annet, som man likesom gjemmer og skjuler under hjertets dypeste folder. Eller selv om man kommer frem med alt, så har man et ”Men” i bakhånd, en eller annen unnskyldning, - en eller annen besmykkelse, - en eller annen liten utflukt nettopp i likhet med våre barn, mine kjære tilhørere. – Akk ja, våre barn er som vi av syndig sæd, - når de er nødt til å tilstå en eller annen forseelse, gjør de det gjerne i denne form: ”Ja, det var meg som gjorde det, men...” Og dette ”Men” med det som følger på det, avgir et slående vitnesbyrd om, at de ikke bare er kjøtt av vårt kjøtt, og ben av våre ben, men at David hadde rett, da han vemodig utbrøt: ” Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd” (Slm.51,7).
Ja, det er det ulykksalige, at synderen ikke vil bekjenne rent ut, ærlig og oppriktig sin synd. Det er ved denne falskhet og uoppriktighet mot seg selv og mot Gud, at mange, så svært mange selv sperrer for seg alle utveier til å kunne finne nåde og bli frelst.

Til toppen

Be så skal dere få!

Lider noen iblant dere ondt, han be. Jak. 5,13.

Når du går gjennom et mørkt værelse, hvor du kan frykte for å støte deg, skal du heve hendene høyt foran deg og holde dem sammenfoldet. Det råd fikk jeg som barn. De foldede hender skulle ta av for støt. Livet fører oss inn i så mange mørke værelser, som vi må igjennom. Vi leter etter døren, som fører ut til lyset. De mange forgjeves forsøk gjør oss rådville. Vi kan ikke stole på våre øyne eller vår fornuft, fordi mørket har satt dem ut av bruk.
De menneskelige lidelser er et av livets mørke værelser, som mest synes å spotte vår handlekraft. «Lider noen ondt, han be.» Prøv å lete deg frem med de foldede hender. De baner vei i mørke, bedre enn skarpe øyne og sterke tanker. La Guds løfter holde dem sammen. «Be, så skal du få, let, så skal du finne.» Det var Jesu vei, da han gjennom Getsemanes mørke gikk inn til lidelsen. Han gikk med foldede hender. Og det kom en engel fra himmelen og trøstet ham.

(Sogneprest Wulfsberg).

Til toppen