Tilbake

Hans våkende øye over oss!
Av L. D. Zwilgmeyer f. 1866

Les: Mt. 2, 13 – 28

”Rundt omkring Jerusalem er det fjell, og Herren hegner om sitt folk fra nå av og til evig tid,” slik sang det gammeltestamentlige Guds folk ved sine festreiser opp til Jerusalem (Sal 125, 2).
Og de hadde grunn til det; det hat alltid stadfestet seg og skal stadfeste seg, at det er slik. Vel ikke på den måte som vi kjødeligsinnede mennesker ville tenke ut av oss selv, med mange slags synbare sikkerhetsforanstaltninger på forhånd; men slik, at det øye som aldri slumrer, som kjenner grant alle våre veier, det vet å gi råd over alle dem som overlater seg til Ham. Hans hånd dekker dem; Han advarer dem i tide; Han har alltid et Egypt, et Pella for sitt folk, inntil all ulykken er gått over.
Tror du dette? Spurte Jesus Marta (Joh. 11).
Jo alvorligere tidene har vært, jo mer gjennomtrengte hat alltid våre trosfedre vært av dette, at Herren, deres Herre, ga råd over dem med sitt øye, at de var under Hans umiddelbare forsorg alltid og alle vegne. Be ble båret av denne tro, inntil de nådde igjennom. Og de hadde her god Skriftgrunn å stå på. Som en rød tråd går Guds medfølgende øye gjennom den Hellige Skrift, Hans aldri forkortede arm griper alltid inn i rette tid.
- Tror vi dette? Vi, denne tids barn, innånder uvilkårlig det drag som vår tid nå har hatt lenge: Alle våre jordiske omstendigheter har og må ha sin naturlige årsak og bestemmes hovedsakelig av det.
Vi tror nok, - så mange som gjerne vil tro Gud, - at Herrens øye er over oss i sin alminnelighet, og vi nødes til å tro, at det er over oss ved vendepunktene i vårt liv; men hvor ofte vakler vi ikke i vår tillit i det enkelte tilfelle, når det virkelig gjelder helt nakent å tro, at Herren er den, Han selv sier i sitt Ord!
Derfor gir Herren oss teksten i dag. For å vise, at Han er den, Han er, for å lære oss å bli aktpågivende og årvåkne for Hans vink, for å vise oss, at disiplene ikke har å være over Mesteren.
Han måtte, - til Hans time kom, - søke sin sikkerhet i den tilbaketrukne ringhet. Disiplene får samme vilkår.
Nettopp nå i vår tid har Herren vanskelig for å gi oss og vedlikeholde i oss denne barnlige, overlatte tillit. Og grunnene er her mange og ligger til dels i dagen: Menneskeforgudelsens og verdenskjærlighetens drag, ”tornene,” som Jesus selv kalte dem (Mt. 13,22; Mrk. 4,18-19; Luk. 8,14;), er sterke; og disse er de ekte tillitsdrepere. Om vi enn ikke får vente på advarsler i syner og drømmer som i grunnleggelsens tider, så har vi det som er sikrere for oss: det profetiske ord mer stadfestet, og vi gjør vel i å akte på det, som på et lys som skinner på et mørkt sted.
Men i tillegg til dette kommer: Ikke alle sider av Ordet kommer til sin fulle rett i en tid. Særlig forut for straffedommer og inngripende begivenheter kommer Herrens advarsel gjennom Ordet og menneskelivet mer merkbare og tydelige frem for trosøyet.
Overlatte til oss selv vil de mange trosdrepende makter snart slukke ut gudsbarnets liv, der hvor det er født, og trenge tilbake dets fødsel, der hvor det kunne fødes; men selv er Herren med alle dager inntil verdens ende, den sterkere.

Herrens styrelse
Av L. D. Zwilgmeyer f. 1866

Les: Mt. 2, 13 – 28

”Fra Egypt kalte jeg min sønn,” slik lyder det profetiske ord hos Hoseas.
Engang kalte Herren Israel, sin sønn, ut av Egypt, vel også en forbilledlig tanke for tilbakekallelsen av den enbårne Sønn, da de som søkte ter barnets liv var døde.
Det skulle ligge i Herrens egen hånd, ikke i Herodes’ luner, når Han skulle bli slaktofferet; av seg selv satte Han livet til.
Josef må ha hatt en årvåken ånd, mottagelig som han var for Herrens engels minnelse. Herren advarte i tide, kanskje før Herodes’ onde sinn var blitt klar over barnemordstanken i dens helhet, og Josef fulgte advarselen. Måtte også vi vekkes opp til Åndens årvåkenhet og lære å følge advarslene i Ordet og dets lys over vårt eget hjerte og hele menneskelivet!

”Flykt til Egypt,” slik lyder enkel og kort Herrens befaling. Det går et Herrens ”flykt,” flykt fra den kommende vrede gjennom hele det guddommelige ord ( så visst som det også lyder et ”kom,” igjennom det hele); flykt – ikke for mennesker, ikke for ytre farer, hvor vi kjenner oss satt i dem, men for alt det vi erkjenner å være Gud imot. Lefle aldri her, så vil nok Herren også gi klarhet over, hvor det er tid til å stå, og hvor det er tid til å trekke seg tilbake i det enkelte tilfelle.
Det er en ytre verdensflukt som Herren tydelig nok har dømt i sin menighets historie. Verden fulgte med bak klostermurene og ga seg til sist grove nok utslag. Verden har fulgt med, Adamsnaturen har fulgt med så mange forsøk på å dra ut og fraskille seg. Jo tydeligere verdenskreftene reiser seg imot selve gudsbarnets liv, jo tydeligere vil Herren også beskytte og vise vei til enhver tid.
Tilsynelatende styrer menneskene så ofte Guds rikes dypeste anliggender, men i virkeligheten står Herren bakenfor og vender alt til det gode.
Den Gud som hjalp Peter ut av fengslet (Ap.gj. 12), advarte og frelste en Paulus så mangfoldige ganger, f.eks., fra jødenes anslag i Damaskus (Ap.gj. 23), fra undergang på havet (Ap.gj.27), fra løvens munn (keiser Nero), til Herrens time kom (2 Tim. 4,17), han som beskyttet sitt eget hellige barns, Jesu, liv, til timen var kommet, Han lever ennå. Han advarer sine middelbart på mangfoldige måter i deres personlige liv; Han advarer sitt folk ved å skjerpe deres syn på tidenes tegn. Og når disse vil bli trangere, åpner Han alltid tilfluktssteder men de har alltid ringhetsmerket ved seg.
Våre tanker er, at vi tåler begge deler: Ytre fremgang og samtidig seier på alle hold over vår salighets fiender; - Herren selv vet det bedre.

Under ringhetens kjennetegn
Av L. D. Zwilgmeyer f. 1866

Les: Mt. 2, 13 – 28

”Bli der til jeg sier fra til deg!”
Skal da lyset under skjeppen, kan, og skal byen på fjellet skjules? Ganske visst ikke. Men ligger det ikke et utbasuneringsvesen i vår tid på alle områder, som kan bli fristende nok også for oss kristne? Makt, innflytelse går som den røde tråd gjennom alle vår tids bevegelser.
- Men er det da ikke nettopp Herren som skal regjere over folkene, og hører det ikke med til kristentroens surdeigsoppgave å gjøre Guds ords syn, Guds tanker gjeldende så langt som mulig i alle menneskelivets forhold? Ganske visst. Og likevel er det en sikkerhet i ringheten for gudsbarnets liv i Hans menighet nå som før, - ringheten i egne tanker og ringhetsmerket i den verden som Kristi disipler har å føre sitt liv i her nede.
Begge deler medfører selvfornektelse, som vår Herre Jesus selv anfører som kjennemerket alltid og alle vegne på sine disipler. Rosene vokser i dale. Kristendommens surdeigsoppgave har den under ringhetsmerket. Den tilsynelatende tilbaketrengte Kristkirke, har alltid vært den mest virkningsfulle i virkeligheten.
Vi torde ha godt av å minnes dette i vår tid. Når jeg er skrøpelig (svak), sier apostelen Paulus, ikke da, når jeg ligger under for synd, men da, når jeg har små tanker om min egen dyktighet og heller ikke tar meg så særlig strålende ut utadtil, da er jeg sterk. Nettopp der møter selvfornektelsen oss, oppøvelsen i den ydmyke lydighet! Kristenlivet øver sin innflytelse i samme grad som det er sant; men mistes ringhetens merke, da går det uunngåelig ut over gudsbarnets livskraft.
Vi trenger å lære dette mer enn noensinne.

Jesu fårs vilkår
Av L. D. Zwilgmeyer f. 1866

Les: Joh. 10, 1 – 10

Oppe på de avsides beiter på høye vidstrakte fjellvidder leves i sommermånedene – i enkelte trakter av vårt land – et eiendommelig liv, hyrdenes med fårene.  Hundrede på hundrede av får under et par menns oppsikt og røkt på hvert sted.
Det er dem som først der oppe fikk øyet opp for Guds ords skildringer fra hyrdelivet, hvordan de passer også nå, hvor gripende sant det er med fårenes hjelpeløshet, hvor mye aktpågivenhet som må til for ikke å miste noen av disse hjelpeløse, og hvor mye kjærlig utrettelighet som må til for å finne det bortkomne får i fjellskorter eller på hengende avsatser.
Det er et ydmykende og likevel så trøstefullt bilde dette med fårene. Her møter anstøtet med det samme. Hva er mer imot vår tids tankegang enn å sammenlignes med - får?  Ja, ydmykende er det bilde for en tid som kun vil sette klokskapen i høysetet, men trøstefullt for det hjelpeløse sinn som behøver all hyrdens omsorg for å ikke komme av stien.
Vår Herre og frelser forsto å finne bilder fra deres forestillingskrets som Han i sitt kjøds dager sto midt iblant. Det er hyrden som umistelig for fårene, som deres beskytter og bevarer, ja endatil som døren til stien, som føres frem for oss, og dermed er vår betraktning gitt: Jesu fårs vilkår.

Det første bilde som rulles opp er den åpne fåresti med vegger uten tak, og en dør, ganske som en kan se den i dag, i sydligere land. Her er bare én som fårene kjenner som hyrde, bare én som er adgangsberettiget til døren; - men det er også andre som vet at de ikke får komme den vei, og som likevel vil inn i hjorden for å dra til seg, - de stiger da over ”et annet sted.”
Uten å presse bildene: Det er de to store åndsmakter som arbeider på menneskehjertene og vil regjere i fårestien, hyrdens og røverens røst. Det går også frem av bildet, at det er flere enn hyrden som vil inn i fårestien, inn for å vinne fårene for seg.
Selv om vi lever i en tid, da kristennavnet hånes av så mange, mer eller mindre dulgt, så er det dog merkelig, hvordan alle interesser i livet i grunnen samler seg på dette punkt til sist, hvordan her kjempes de dypeste kamper: Kristi menighet på jorden med døren som hyrden kommer inn igjennom og skaffer liv og overflod i Ord og sakrament, er fårestien med murer uten tak, midt i verden, utsatt for alle dens angrep – likevel grunnfestende en makt (Slm. 8).
Mange er kommet før og mange etter hyrden som røvere for å ødelegge stien og berøve den dens himmelske karakter midt i verden, og ofte har det lyktes bare altfor godt å finne brutte steder i muren, egnet til ”å stige over.”

Fariseerne, Jesu tilhørerkrets ved denne anledning i vår tekst, forsøkte det, og mange er etterfølgerne, alle stiger de over annetsteds, fra lovtrellen som forherliger sitt strev, fra den fint egenrettferdige som forherliger sine kamper, sin omvendelses dybde og inderlighet, til den lovløshet som priser nåden og likevel aldri for alvor har latt nåden begynne ”å opptukte seg til å forsake ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er” (Tit.2).

Men ennå går likevel fårenes hyrde ut og inn, og ”fårene hører Hans røst.” Den trenger gjennom verdenslarmen, gjennom de forførende røster, den vekker av søvnaktighetens dvale, når døsighetens ånd faller over fårene; - for Han kommer, i går og i dag den samme, gjennom Ord og sakrament for å kalle ”sine egne får ved navn; - og for å føre dem ut.”
- Han kaller sine egne ved navn; - likesom Han har tegnet dem i begge sine hender, gjør Han dem også klar over sitt kall og sin utvelgelse, og jo klarere du hører Hans røst gjennom Ordet og din egen livsgang, jo mer du vet, at også ditt syndbelastede navn er nevnt av Ham, som ga deg merketegnet i dåpen, jo mer er tiden kommet til, at Han fører deg ut. Ja ut, ut i denne farlige, vanskelige verden (Joh. 17,15) – med alle sine siktelser, ut på dette hav med de utallige undervannsbåer, hvor så mangfoldige seilere som mente seg selv å ha rett kurs for evigheten likevel ble vrak, ut må alle Jesu får, hvor hjelpeløse de enn er og føler seg.
Det er tid til å ligge trygt i folden, og det er tid til å måtte ut. Hvor lengter ikke Gudsbarnet etter å komme hjem til faderhuset der oppe, for alltid, når det himmelske sinn er blitt skapt der inne. Noen får snart flytte, og har du fått litt av Åndens opplatte øye, da har du sett hvor bokstavelig løftet i Jes. 40,11 oppfylles: ”I sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem.”
- Men de fleste må først ut, dels for å være medarbeidere i det små, arbeidere i vingården, men heller ikke mindre for sin egen oppdragelses skyld, for utsmeltningens skyld (jfr. Mal. 3,3) av alt det egenkjærlige som vil være med i vår tilegnelse av nåden.
Ikke alt lærtes hjemme i stuen hos mor. Ikke alt i Guds rike på jorden læres bare i den lykkelige barneforvissning, som er fridd for anstøt, for den isnende kulde og spott, ikke alt i vennelaget, hvor hjertene smelter sammen og timene flyr, idet ”den gode olje på hodet, flyter ned på skjegget, Arons skjegg - ned på sømmen av hans kjortel” (Slm. 133,2; - det læres også noe der nede i tåredalen når den gjøres til en kildevang, og tidlig regn dekker den med velsignelse” (Slm. 84,7).
- Og det lære også noe der ute. Men fårene er trege og ofte redde, ofte ømskinnet her; - derfor må hyrden ”drive dem ut,” ut på de større gressganger og utsatte for de større farer. Men her skjer det store: ”Han går foran dem,” mer i spissen for dem nå, enn da de lå inne i stien. ”Og fårene følger Ham fordi de kjenner Hans røst.” Du hører røsten tydelig gjennom verdenslarmen, klar og rolig, kjærlig og trofast gjennom alle livsførelsene: ”Følg meg!” – du hører den over ditt eget hjertes vekslende kor, og du vet, at de som følger Ham ikke blir til skamme.
- Men legg likevel merke til, at det er dem Han henter ut av fårestien, som Han slik går foran. Hvor stort midt i all vår usselhet! Ild- og skystøtten gikk jo foran Herrens fødes får i ørkenen, den førte dem visst nok ikke ad den behagelige veien, men like mot havet, men den lot dem likevel ikke i stikken, den dannet skillet med sitt lys mot Israel og sitt mørke mot egypterne, og den ble i sannheten ikke grunnen til, at de lå der igjen som døde kropper i ørkenen, et folk som aktet seg til hvilens land og likevel ikke kom inn p.g.a. vantro.
Ennå går Han foran sitt folk, som Han selv fører ut – for nettopp ad disse veier, - gjennom disse farefulle og tørre steder å føre det hjem til hvilen (Slm. 125,1). Og jo mer det blir om å gjøre for deg å følge Ham, jo mer klar blir du over Hans røst og Hans veier: at det er hyrdens røst til deg.
Hvor ofte måtte du ikke først smertelig sanse deg, når Han kalte deg ved navn i ulydighetens og sløvhetens stund. Da var det navnet, Hans navn, og ditt navn som Hans fødes får, som barn, som reiste deg opp igjen.

”Men en fremmed vil de ikke følge.”
Nettopp et uttrykk for den fine Åndens sans (Rom. 8,6 og 27) som alltid har vært et anstøt for verden, men som likevel er en kjensgjerning, sansen for Jesu røst direkte gjennom Hans Ord og indirekte gjennom livsførelsene og gjennom samfunnet med dem som tror på Ham.
Gud gi oss denne fine sans, denne fårenes skyhet i å følge noen fremmed røst, denne sans som ikke er en frukt av Åndsgavenes storhet, men av lydigheten, den hele overgivelse i hyrdens hånd.

Fariseerne, Jesu tilhørere den gang ”steg over et annet sted;” – de mente seg fortrinnsvis berettiget til fårestien og var dog røvere; - hyrdens røst var til anstøt for dem; - derfor forsto de heller ikke, hva Han talte til dem, forsto ikke sitt eget åndelige røveri likeså lite som deres arvtagere gjennom alle tider og slekter, likeså lite som alle egenrettferdige.
Derfor måtte Herren tale tydeligere: ”Jeg er døren inn til fårene!” Ingen kommer til Faderen uten gjennom Ham, Han er selv inngangsporten.
Hvor langt borte ligger ikke denne tanke for det stolte, egenrettferdige sinn, ikke dette at det må nåde til, men at Han er troens opphavsmann så vel som dens fullender (Hebr. 12,2), og at Han er den egentlige frelse; - ingen forherligelse av min gripen av det evige liv, men kun av Ham.
Ennå er Han alene døren, og Han har ikke brutt sitt løfte: ”Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst,” inn gjennom Ham til Faderhjertet, ut gjennom Ham på gressgangene, ut gjennom Ham til den verden som ligger i det onde – til virke, inntil den dag da gudsbarnet ikke lenger behøver å gå ut verken for å finne føde eller for å arbeide i vingården eller for selv å lutres lik gullet 7 ganger i ilden, fordi du alltid er inne hos Ham, vår store fårenes overhyrde, hvor ingen røver lenger stiger over gjerdet; - for det er blitt til et dypt befestet svelg mellom det sinn som da er gått helt opp i Gud, og det sinn som har festnet seg fullkomment i sin motstand mot Ham.

Så er da denne herlige utgang kun for dem som også har kjent fårenes inngang, deres inngangsport gjennom fårenes dør, for dem som i tide lar seg ydmyke nok til kun gjennom Ham å gå ut og inn hos den himmelske Far her nede og sanke føde; - ”det skal rikelig bli gitt dere inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike” (2 Pet. 1,11), hvor alle bilder og lignelser er overflødiggjorte; - for vi skal se Ham som Han er! (1 Joh. 3,2).