Tilbake

En juletime i Herrens forgårder
Av C. G. Winsnes

Les: Luk. 2, 25 – 32

Hvem finner vi der?
”Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon, en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham. Det var åpenbaret for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias. Han kom til templet, drevet av Ånden.”
Denne gamle, ærverdige mann med de hvite lokker og det bølgende skjegg skal være vår fører. Likevel betrakt først denne skikkelse litt nærmere. Det hviler jo en særlig høyhet over hele hans vesen, - det stråler en særegen glans i de gamle, men ennå klare øyne, - det er en fred over hans åsyn, ja rett som et gjenskinn fra en annen verden. Vi må uvilkårlig minnes det som står skrevet om Moses, at hans åsyn skinte av det, at Gud hadde talt med ham.
Synet av denne Simeon, rettferdig og gudfryktig og ventende Israels trøst, forteller oss uten ord om en som kunne si: ”Herren er min tilfalne del og mitt beger. Du bevarer min arvedel. En arvedel er tilfalt meg på liflige steder. Ja, jeg har en herlig arv!” (Slm. 16,5-6).

Og likevel er det et drag av dyp vemod over hans åsyn. Er det den dype smerte over synd og skrøpelighet, denne følelse av vårt frafall fra Gud, av vår ringhet og usselhet overfor Gud, som er så velkjent av Guds barn den dag i dag, som har satt sitt vemodsfulle trekk i det ellers så lyse åsyn?
Ja visselig; for også han har mer enn en gang måttet rope av det dype til Herren og bekjenne: ”Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd” (Slm. 51,7), og daglig har han sikkert bedt: ”Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!” (Slm. 19,13).
Og nok ikke bare dette. Han levde blant et folk, som i det store og hele vandret uten Gud og gudsfrykt, og som traktet mer etter det som her nede enn det som er der oppe.
Han var daglig vitne til fariseernes og de skriftlærdes, yppersteprestenes og folkets eldstes hykleri og skinnhellighet, - mangfoldige, men bare ytre offer og gudstjenester, og et folk i uvitenhet og død tro, sukkende og knurrende under romernes ytre tvangsherredømme, men ikke over syndens og Satans bånd og lenker.
Herrens ord og de dyrebare løfter var glemt eller misforstått. De ventet nok en Messias, men som en mektig Herre, som kunne gjøre dem til jordens mektigste folk, men ikke en Messias som i tjenerskikkelse skulle gjenløse dem fra synd og død og Satans rike og gjøre dem til Guds barn og arvinger til et evig rike i sannhet.
- Likevel la oss ennå se litt nærmere på denne gamle Simeon. Si meg, er det ikke noe spørrende, noe søkende i hans øyne i denne stund? Hvorfor stanser han der nede ved inngangsporten, hvorfor svever hans blikk så forskende utover skaren? Ånden har i dag drevet ham opp i templet, den Ånd som hadde sagt ham, at han ikke skulle dø, før han hadde fått se Herrens salvede. Skulle det virkelig være slik, at dagen nå var kommet? Skulle han nå og det her i Herrens forgårder finne og favne den salvede, som Herrens frelse er i?
Slik er det. Se, hans blikk stanser, hans øyne lyser, gledesrødmen farger hans kinn; for der fant han det han søkte, den unge mor, som nettopp i dag er nådd til ende med sine renselsesdager og derfor har dradd opp til Jerusalem for å fremstille sin førstefødte for Herren, som det er skrevet i Herrens lov, at alt mannkjønn som åpner mors liv, skal kalles helliget Herren.
Det er dette barn, så aldeles likt ethvert annet menneskebarn, så det ikke blant de mange som var gått opp til templet, ikke var noen som hittil hadde lagt merke til det, som har tildratt seg i Simeons oppmerksomhet. Med skjelvende hast iler han dit hen og tar det på sine armer, priser Gud og sier: ”Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse!”
Dette var Simeons juletime; for han har funnet Jesus. Ofte hadde han hatt salige stunder i Herrens forgårder, men ingen som i dag; - ofte hadde han vel her, når offerrøyken steg opp mot himmelen, Guds trone, i hellig enfold og dyp tilbedelse sendt bønnens røykoffer opp til lysenes Far, til Abrahams, Isaks og Jakobs, hans fedres Gud, men aldri hadde det vært så mildt, så søtt, så feststemt som i denne time; - ofte har han her i Ånden, når de feststemte kor sang ut de hellige salmer og sanger til Herrens ære, under basunenes lyd, prisende og takkende, bedende og påkallende løftet hender og hjerte mot det høye, mens fedrenes vitnesbyrd, profetenes syner og løfter og de kongelige sangeres dype åndstanker gjennombevet hans sjel, - men likevel hadde han aldri hatt en time som denne, for hans øyne så Herrens frelse.
Har også du funnet din frelser, - har også du hatt en slik juletime i Herrens forgårder?

2

En juletime i Herrens forgårder
Av C. G. Winsnes

Les: Luk. 2, 25 – 32

Hva så og fant da Simeon i dette barn, - hvilke tanker og følelser rørte det seg hos ham, som han står der med barnet på sine armer? Vi stanser stille og ydmykt andektige bak den gamle og lytter til de ord som nå flyter som honning fra hans lepper, - de vil si oss, hvem han nå har funnet, og hva det er som gjør timen til en salig juletime i Herrens forgårder: ”Herre, mine øyne har sett din frelse!”
Hva konger og profeter hadde begjært å skue, det så han nå. Hva fedrene hadde lengtet etter, men ikke nådd frem til, hva seerne hadde skuet i Ånden og vitnet om, men ikke sett oppfylt, hva helligdommen og den rike betydningsfulle offertjeneste avbildet, men bare som skyggen av det kommende, det så nå gamle Simeon.
Herrens dag er opprunnet for ham, og torde vi legge den kristne sangers sang i hans munn, så hadde han visselig jublet ut:

Opp, for dagen nå frembryter,
Som den hele verden fryder!
Opp, for nådens gylne år
Frem med lys og glede går,
Som de gamle før så såre
Ventede med lengsels tåre!
Halleluja, Halleluja!

Han ser og holder jo i sine armer den kvinnens ætt, som skal knuse slangens hode, det Abrahams avkom som alle jordens slekter skal velsignes i.
På sine armer vugger han den Davids sønn, som skal sitte på Davids, sin fars trone, Han som skal legge alle fiender til fotskammel under sine føtter, - den Immanuel, som Gud er med oss i.
Dette barn, denne Sønn er jo gitt og født, for at Han skal sønderbryte byrdens åk, skulderens kjepp og driverens stav, som på Midians dag. Han ser nå syndere frelst, de dødsskyldige frifunnet, de fortapte reddet, de forvillede gjenfunnet, Gud Herren forlikt og frelsens dag opprunnet for hans folk, ja for hele jordens krets. Hans folk skal gis kunnskap om frelse ved at deres synder forlates ved vår Guds inderlige barmhjertighet, som lyset fra det høye har besøkt oss ved.
Hvilken juletime! Hører du ikke gjenlyden av englesangen: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag!
Og denne frelse er beredt for alle folks åsyn. Hør og merk: For alle folks åsyn, for dette barn skal være et lys til å opplyse hedningene og til en herlighet for sitt folk Israel. Dette gjør denne time i tempelgården til en juletime også for oss.
Israel skal visstnok si, at ”Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sannferdighets skyld, for å stadfeste løftene til fedrene. Men hedningene skal prise Gud for Hans miskunn, som det står skrevet: Derfor vil jeg prise deg blant hedningene og lovsynge ditt navn! Og igjen sier Han: Gled dere, hedninger, sammen med Hans folk! Og igjen: Lov Herren, alle hedninger, og pris Ham, alle folk! Og igjen sier Jesaja: Isais rotskudd skal komme, Han som skal stå fram og herske over hedningefolkene. Til Ham skal hedningene sette sitt håp” (Rom. 15,8-12).
Takkende og jublende kan Israel bryte ut med Sakarias: ”Lovet være Herren, Israels Gud, fordi Han så til sitt folk og forløste det! Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus, slik Han fra gammel tid av har talt ved sine hellige profeters munn - en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss, for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu, det løfte Han gav Abraham, vår far, med ed, om å fri oss fra våre fienders hånd og gi oss å tjene Ham uten frykt i hellighet og rettferd for Hans åsyn alle vårt livs dager” (Luk. 1,68-75).
Men prisende Gud for Hans barmhjertighet skal også vi av hedensk byrd og stamme minnes, hva Herren har sagt allerede ved Jesaja: ”Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende” (Jes. 49,6); og: ”Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og tatt deg ved hånden. Jeg vil verne deg og gjøre deg til en pakt for folket, til et lys for hedningene, for at du skal åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengslet” (Jes. 42,6-7).

Så har da lyset fra det høye besøkt oss i dette barn ”for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei” (Luk. 1,79).
Himelenes rike er kommet nær, nattverdbordet dekkes, og kongesønnens bryllup beredes. Snart skal tjenerne gå ut til de innbudte og si: Alt er ferdig, kom til min nattverd, kom til bryllup. Herlighetens jubelår for Israel er begynt; dets sol med legedom under vingene er oppstått; skyggeverkets tid er forbi, lovens tunge åk tas av dem, og en ny Ånd skal utgytes over dem, ikke en trelldoms ånd til frykt igjen, men en barnekårets Ånd.
Ja, i dette barn er paktens engel kommet til templet, og dette det siste tempels herlighet er blitt større enn Salomos. Nå er timen kommet, da turtelduens røst skal høres i klipperiftene, og deres føtters lyd som bærer det gode budskap til Sion, skal være deilig på fjellene. Til landets ytterste ende høres Hans røst som sier: ”Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder” (Jes. 40,1-2).
I sannhet, dette barn er enn herlighet for Hans folk Israel. Men med barnet, som gir oss juletimen og julegleden i Herrens tempel, åpner det seg enda herligere og videre syner for vårt blikk. Den time er kommet da man ikke på Garisim og heller ikke i Jerusalem alene skal tilbe Faderen, men de som tilber, skal tilbe i Ånd og sannhet. Over Israels døde, hvite beinmark blåser livsånden, og de døde bein blir levende; vannkilder bryter frem i ørkenen, og den skal blomstre som en rose, Libanons herlighet er gitt den, Karmels og Sarons prakt; de skal se Herrens herlighet, vår Guds prakt (Jes. 35).
Og se det lange tog som kommer fra hedninglandene! Østens vise drar frem i spissen, Rahab og Babel følger og er blant dem som kjenner Herren. Se, Filisterland og Tyrus sammen med Etiopia: Denne er født der. Og om Sion skal det bli sagt: Hver og en er født der. Og han, Den Høyeste, gjør det fast. (Slm. 87).
Juletimen er blitt århundrenes nådetid, og Herrens forgårder utvidet til jordens ender.

3

En juletime i Herrens forgårder
Av C. G. Winsnes

Les: Luk. 2, 25 – 32

Hvem kan ha den rette glede og gagn av juletimen?
”Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot Ham. Men alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn” (Joh. 1,11-12).
Israel kjente Ham ikke, ja ville ikke kjenne Ham; Israel tok derfor og korsfestet herlighetens Herre. Israel ville ikke la seg frelse, hvor mye Herren enn kalte på dem, hvor ofte Han enn hadde villet samle dem til seg, som hønen samler sine kyllinger under vingene.
Akk, deres hjerter hang ved denne verden; dens makt, lyst og ære var deres gud; Israel søkte rettferdighet av loven og traktet ikke etter Guds rettferdighet, derfor kom de heller ikke til den sanne rettferdighet; - Israel pukket på Moses, på ofrene, på templet, og derfor forkastet de Sønnen og Hans offer, ja brøt Hans legemes tempel ned. Synden har forblindet deres øyne og gjort deres hjerte hardt, - derfor ble juletimen ikke noen juletime for dem, - den ble dem til sist til den forferdeligste domstime. Og likevel var det ett og annet Simeonshjerte, en og annen Anna, Fanuels datter, en og annen Natanael, en Johannes, en Simon Peter, en arm toller og synder, som hadde kjent eller fikk kjenne sin åndelige nød og jammer, som hadde sukket eller sukket under lovens tunge forbannelse og enda tyngre åk, - som derfor var blitt så åndelig syke og elendige, at de i høyeste grad trengte legen, - så indre fattige, nakne og urene, at de med hjertelig bønn og bot og tro kom til dette julebarn for hos Ham å få den åndelige rikdom, den deilige bryllupskjortel og den øyensalve som åpner det blinde øye.
For alle slike, hva enten de var av jødisk eller hedensk stamme, ble juletimen, som de skuet Jesusbarnet i, som de fikk ta Ham i sine armer og trykke Ham til sitt bryst i, en salig, ja den saligste time i deres liv.

Som den gang så også nå. De friske trenger ikke til lege, men de som har ondt. Ikke de i egne øyne rettferdige, men syndere kommer til Jesus, - ikke den hellige fariseer, heller ikke den verdenslystne saddukeer kommer til Jesus; men de, hvis egenrettferdighet viste seg som den jammerligste fille kappe, dem som verden og dens lyst svek, ja disse mange ulykkelige, såre, bange og besværede, disse som ropte og roper av dypeste nød om nåde, nåde, - de kommer til Jesus, de finner juletimens glede i Jesusbarnet i Herrens hellige forgård, Hans menighet på jorden.

Så kom da hit til julebarnet, alle dere, som strever og har tungt å bære, Han vil gi dere hvile, - kom hit til Ham alle dere som hittil har forsøkt å dra vann av de sprukne brønner, som ikke holder vann, kom og øs vann av salighetens kilde, - kom hit alle dere som hungrer og tørster etter rettferdighet, Han vil mette dere, for Han er selv Herren, vår rettferdighet, - komme til Ham alle dere som sukker under syndens skyld og dom, i Ham og i Hans blod har vi forløsning, våre synders forlatelse, - kom til Ham alle dere som skriker etter Gud, den levende Gud, som hjorten etter vannbekker, for her er Gud, Gud i vårt kjød, Gud steget ned og boende blant oss, - kom alle dere Simeons sjeler som har ventet på Herrens frelse, for her er den åpenbart, - nå lar Han sine tjenere fare i fred, og så skal vi være hjemme hos Herren og feire evighetens juletime i det nye Jerusalem for Guds og Lammets trone.
Det unne oss Gud for Jesu skyld! Amen.