Tilbake

Faderens kjærlighet
Av P. Winsnæs

Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner Ham. Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som Han er. Og hver den som har dette håp til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren. 1 Joh. 3, 1-3

Lovet være deg, vår himmelske Far, fordi du velsignet oss med all åndelig velsignelse i Kristus Jesus, vår Herre, og benådet oss i Ham, din elskede Sønn, i hvem du utvalgte oss til å få barnekårets Ånd, som roper: Abba, Far! La nå den samme Ånd vitne i våre hjerter, at vi er dine barn og arvinger, samt Kristi medarvinger til det himmelske rike. Amen.

Hos evangelisten Johannes leser vi den gylne tale som vi kjenner fra våre tidligste barneår, dette vår Herres Jesus eget utsagn: ”For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv” (Joh. 3,16).
Disse ord er summen av hele Bibelen. De forkynner oss Guds kjærlighetsråd til vår frelse og viser oss, hvordan vi syndere kan få et evig, salig liv hos Gud. Trøsteligere og gledeligere ord kan vi ikke høre enn disse. De burde fylle hvert kristent hjerte med daglig lov og pris. Ja, det var virkelig ikke for mye, om vi daglig gledet oss i dem og alltid hadde vår største trøst og rette glede i dem både i liv og død.
Hos den samme apostel i hans første brev leser vi et annet vitnesbyrd om Guds kjærlighet, som vel ikke er ord av Jesu egen munn, men som Den Hellige Ånd, som apostelen var salvet med, har lagt inn i hans hjerte, nemlig dette: ”Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn!”
Idet apostelen tenker på, hva Guds kjærlighet hadde gjort syndige mennesker til, gripes hans sjel av hellig forundring. Han ville så gjerne, at de kristne skulle være riktig oppmerksomme på slik nåde, at de skulle se den med troens salige øyne, høre den med åpne ører, så deres hjerter kunne fylles med trøst og glede, når de tenkte på, hvilken nåde, ære og lykke som var blitt dem til del ved det, at Gud i sin kjærlighet hadde kalt dem til å være sine barn, gitt dem barnenavn og barnerett. Derfor roper han til sine brødre i glad henrykkelse: ” Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss!”
Vi tviler heller ikke på, at disse apostelens ord både den gang og tidene igjennom har funnet levende gjenklang i mangt et kristent sinn, at de har trøstet, gledet, oppløftet i lov og pris tusener av hjerte, at dette apostelens rop inn i Kristi menighet, er blitt besvart ved et høytlydende ekko fra uttalliges hjerte og munn.
Måtte det også finne levende gjenklang i våre hjerter, fordi vi har smakt og erfart noe av denne Guds nåde og kjærlighet!
Sannelig, denne ytring av Guds kjærlighet, at vi syndere skal kalles Hans barn er ikke mindre forunderlig enn den ytring av Hans kjærlighet, at Han gav verden sin Sønn.
Den første er en likefrem følge av den annen, kommer av det som greinene vokser frem av den livskraftige rot og stamme. Ja, i den Guds kjærlighet: ” For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, osv.,” har denne Guds kjærlighet, at vi skal kalles Guds barn, sin egentlige rot, sitt utspring, sin kilde. Begge disse skjønne Bibelord står i inderligste forbindelse og utgjør til sammen et stort tilbedelsesverdig under.
Å, hør brødre, hvilken kjærlighet Gud har vist oss! Til sine barn har Han kalt oss. Han har påtatt seg en fars forpliktelse overfor oss. Og hvor på jorden eller i himmelen er et faderhjerte som Guds? All faderlighet er av Ham, sin faderlige kjærlighet, sin bestandige omsorg, plei og bevarelse forsikrer Han oss om, idet Han kaller oss sine barn. Sitt faderhus med dets glede, lykke og salighet åpner Han for oss og lover oss evig samliv med seg, evig arv med sin enbårne, del i den himmelske ære og salighet.
Gi da Gud, at Johannes’ gledesrop måtte trenge inn til våre sjeler gjennom all tankeløshet og fylle våre hjerter med glede i Gud, med ydmyk takk til Ham, så vi forundret over slik nåde og ære ville utbryte med salmisten: ”Herre, hva er et menneske, at du kjenner ham, et menneskebarn at du akter på ham!” (Slm. 144,3).

Når er jeg et Guds barn?
Av P. Winsnæs

Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner Ham. Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som Han er. Og hver den som har dette håp til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren. 1 Joh. 3, 1-3

Her stiller vi det spørsmål: - når kalles vi med rette Guds kjære barn? – når hører vi med til disse ”oss,” som apostelen taler om?
Til det er det ikke nok, at vi engang ved dåpen er tatt opp blant menighetens lemmer og innpodet i det sanne vintre. Mange døpte er bare kristne i navnet. De mangler salvelsens Ånd og nåde; - de er uten personlig erfaring av evangeliets saliggjørende kraft. Mange av menighetens lemmer er døde lemmer, tørre, visne greiner, som bare duger for ilden.
Vel er vi kristne ved dåpen ”ikledd Kristus,” men mange blir ikke i Kristus. Og ”om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en gren og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner” (Joh. 15,6).
Derfor gjelder det om å være levende greiner som blir i Kristus og bærer frukt i Ham.
Altså blir spørsmålet, om vi er i Kristus. Dette er bare tilfellet da, når vi i en levende tro har mottatt Kristus som den, som er gitt oss av Gud til visdom, rettferdighet og forsoning, og ikke vil vite oss noe annet til frelse enn Jesus Kristus, korsfestet for våre synder, men oppstanden til vår rettferdighet. Slik tro som mottar Jesus med all Hans nåde og gave, den virker et nytt sinn hjerte inne i oss. Den virker den fødsel ovenfra som ingen kan se Guds rike uten, og som vi først blir rette Guds barn ved, med åndelig liv i Kristus Jesus.
Om dette vitner Johannes slik: ”Men alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud” (Joh. 1,12-13).
Bare ved en slik fødsel av Gud ved Den Hellige Ånd gjerning i det hjerte som tar imot Jesus i tro, blir og er vi Guds kjære barn.
I følge denne nye fødsel går vi ut av verdens syndige vesen, vi går over fra mørket til lyset, fra Satans makt til Guds barns herlige frihet. Vi lever da ikke mer oss selv, men Ham som døde for oss. ”Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg” (Gal. 2,20).
Vi kan si: Meg er barmhjertighet blitt til del. Gud har åpenbart sin Sønn for meg og gitt meg et godt håp i nåde. Vi elsker den Herre Jesus som den, som har tvettet oss fra våre synder i sitt blod. Vi sier til Ham: Herre Jesus, deg lever jeg, deg dør jeg! Hva enten jeg lever eller dør, hører jeg deg til, du som har kjøpt meg med ditt blod.
Se, når et slikt sinn er virket i oss, da har vi det rette barnesinn, er blant dem som apostelen i vår tekst tiltaler, og som han vil oppmuntre til å se med hjertelig takk og glad forundring på den Guds kjærlighet som kaller arme syndere Guds barn.
Da er det virket i oss, som Gud nettopp ved dåpen vil virke. Da er til dåpen kommet en bevisst troende mottagelse av Kristus og Hans nåde. Da kan vi med sannhet anvende apostelens ord på oss: Gud har ”frelst oss, etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd” (Tit. 3,5). Da kan vi med sannhet synge: ”Å, hvilke ære, For tanken altfor stor, Hans barn å være, Som i det høye bor! osv.”
Ja større ære kan ikke bli oss syndere til del. Dette er den rette kristne adel; - det er mer enn å være den største jordiske konges sønner og døtre. Dette er videre en lykke, som langt overgår alt det denne verden kaller lykke. Det er en lykke som ikke tar slutt i døden, og når denne verdens herlighet forgår. Det er en rikdom som møll og rust ikke fortærer, og tyvehånd ikke raner. Ja, ”Et Guds barn er lykkelig og rik; - Det eier Gud og Hans himmerik.”
Et Guds barn eier Gud, står i inderlig fortrolig forhold til Gud, eier Hans nåde og velbehag i Kristus; - har funnet skatten som gjør rik i all evighet. Gud bor i et slikt hjerte. Her oppfylles Jesu ord: ”Vi skal komme til ham og ta bolig hos ham” (Joh. 14,23).
Her finner apostelens ord anvendelse: ”Kristus bor ved troen i deres hjerte."

Guds barn har…!
Av P. Winsnæs

Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner Ham. Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som Han er. Og hver den som har dette håp til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren. 1 Joh. 3, 1-3

Guds barn har syndenes forlatelse. Daglig nyter de dette store for syndere uunnværlige gode; - daglig flyr de, idet de føler sin urenhet, til nådestolen som Gud har stilt frem i Kristus Jesus, Han hvis blod renser fra all synd; - daglig tvetter Jesus dem fra all den syndesmuss som de smittes av på vandringen gjennom ørkenen. Og det å ha syndenes forlatelse, det gjør lykkelig.
Syndens skyld og byrde gjør hjertet ulykkelig, skiller fra Gud, hos hvem det alene er lykke og liv. Syndenes forlatelse tar skylden og byrden fra oss og gjør oss lykkelige i vårt hjertes innerste dyp. Derfor vitner David: ”Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult” (Slm. 32,1).

Guds barn har fred; for idet de i troen søker og finner syndenes forlatelse i Jesu blod, får de også fred med Gud. ”Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus” (Rom. 5,1).
De erfarer sannheten av Jesu ord i deres hjerter: ”Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere” (Joh. 14,27).
Den fred som verden gir, er bygd på skapningen, derfor er den jordisk og forgjengelig. Den fred som Jesus gir, er bygd på Gud, derfor er den himmelsk og evig. Denne Guds fred som overgår all forstand og bevarer hjerte og tenker i Kristus Jesus, hjelper Guds barn til å være stille i deres innerste sjel, selv om det bruser og stormer inne i dem og utenfor dem. De sier med David: ”I håp til Gud er min sjel stille, fra Ham kommer min frelse” (Slm. 62,2), og de trøster seg ved Jesu ord: ”Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden” (Joh. 16,33).

Guds barn har glede. Deres glede er av en ganske annen enn den, som verdens barn gleder seg ved. Den glede som verden gir sine barn, er lik såpeboblen, tom og flyktig; - den kan ikke stille menneskehjertet tilfreds i lengden. Dette kan stundom endatil sørge og gråte, ja være fortvilet i sin innerste grunn, mens det later som om det er glad under nytelsen av verdens forfengelige gleder.
Å, hvor helt annerledes er det ikke med gleden som Gud gir sine barn. Fordi den kommer fra Ham og har sin kilde i Hans kjærlighet, så gjør den hjertet virkelig glad og tilfreds, likesom den er sann og guddommelig, ja en forsmak på saligheten hjemme hos Gud. Den gjør mennesket lykkelig i Gud, selv når ytre nød og trengsler bringer sorg og tårer.
Har du aldri sett, at Guds barn likesom smiler gjennom tårer? Har du aldri sett slike, som verden kaller ulykkelige, være hjertelig tilfredse og glade i Gud? Å, det er et deilig, et oppbyggelig syn.
Jeg har, Herren være takket, ofte sett det og betrakter det som et stort mirakel, større enn når Gud ved sin allmektige kraft tar nød og sykdom bort. Jeg glemmer aldri en elendig, fattig krøpling, som verken kunne bruke ben eller hender; - hans mor måtte gi ham mat som et lite barn. Han var ikke bare tålmodig og gudhengiven, men full av hellig glede i sin Gud og frelser. Ofte hørte jeg ham si frem sin yndlingssalme: ”O, at jeg hadde tusen munne Og tusen tunger i hver munn, O, at jeg etter ønske kunne Utav mitt hjertes dype grunn Rett prise Gud, som det seg bør, For alt det gode, Han meg gjør.”
Jeg har kjent en pike, som på sitt fattige sykeleie gjentagende trøstet seg ved salmen: ”Jeg er i min Jesus glad, Han har uti dåpens bad Renset meg av syndens skarn Og antaget til Guds barn.”
- Ja, Guds barn kan glede seg også i slike omstendigheter, hvor det naturlige øye bare ser sorg, nød og ulykke. De får nåde til å etterleve apostelens formaning: ”Gled dere i Herren alltid!”
Gleden i Herren er Guds barns styrke. Den gjør dem sterke til å tåle, lide og bære alle slags ytre nød og trykk. Derfor kunne Paulus og Silas synge salmer (lovsanger) i fengslet. Derfor kunne mange av de hellige martyrer glede seg, når verden forfulgte dem, pinte dem på de grueligste måter, ja førte dem til bålet eller skafottet. Fremdeles har Guds barn glede i det, at de vet, at Faderen i himmelen alltid hører deres bønner i Jesu navn. Den kan si: Abba, kjære Far! – og: ”Jeg vet, at du alltid hører meg.” I troen er de visse på å ha et åpent øre hos Ham som vet råd i alle saker og kan hjelpe også der, hvor det synes umulig for mennesker. De tror, at Gud skaffer sine utvalgte, som roper til Ham dag og natt, rett.
- Så går Gudsbarnet med alle ønsker og bekymringer til den himmelske Far, i troen viss på, at Han hører og bønnhører i sin tid og på sin, den aller beste måte. Jesus har jo sagt: ”Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt det dere ber Faderen om, skal Han gi dere i mitt navn!” (Joh. 16,23).
Og når de så erfarer bønnhørelse, gleder de seg med stor glede, slik som Jesus lovte, når Han sa: ”Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen!” (Joh. 16,24).

Guds barn har kjærlighet. Guds kjærlighet er utøst i deres hjerter ved Den Hellige Ånd. De har kjærlighet til Gud, fordi Han har elsket oss først og sendt sin Sønn til en soning for våre synder. Kjærlighet til den Herre Jesus, som har tvettet oss fra våre synder i sitt blod og gjort oss til konger og prester for Gud. Kjærlighet til brødrene, som med dem er født av Gud; - kjærlighet til alle mennesker som de, som er medforløste og dyrekjøpte ved Jesu blod.
Ja, Guds barns vesen er kjærlighet. Fordi de er født av Gud, elsker de. Guds vesen som er kjærlighet, avspeiler seg i noen grad i Hans rette barn. Det er iallfall deres inderlige ønske og lengsel å kunne elske. De sier med Johannes: ”Vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss” (1 Joh. 4,16). Derfor sier de også: ”Har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre” (1 Joh. 4,11). ”Og dette bud har vi fra Ham at den som elsker Gud, skal også elske sin bror” (1 Joh. 4,21).
De elsker ifølge den nye natur, som de har fått med fødselen ovenfra. Og de elsker ikke med tunger og følelser alene, men i gjerning og sannhet. De vil gjerne tjene, hjelpe andre i deres timelige og åndelige nød; - gjerne være med i å bygge Guds rike nær og fjern; - de får nåde og kraft til å ofre av deres eget på kjærlighetens alter. Jo mer det nye sinn, gudsbildet i dem, vokser og utvikler seg, desto mer kjærlighet får de, og desto lykkeligere føler de seg. Kjærligheten gjør lykkelig og salig.
Fordi Gud elsker fullkomment, er Han også fullkomment salig. Jo mer kjærlighet vi føler og utøver, jo mer vi lever i kjærligheten, desto saligere er vi. De fullendte i himmelen føler seg fullkomment salige, fordi deres vesen er gjennomtrengt av den kjærlighet som har frelst dem til det himmelske rike. Men nå ”vet vi, at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene” (1 Joh. 3,14).

Guds barn har videre frimodighet. De tror, at Gud er hos dem alle dager og bevarer dem fra alt ondt, så ikke et hår krummes på deres hode uten Guds tillatelige vilje, og hva som enn møter dem, skal det alt tjene dem til gode.
De vet, at Gud er med dem både i ilden og vannet, i alle slags trengsler, så de ikke forbrennes, men bare lutres, ikke drukner, men bare renses. Herren taler sitt: Frykt ikke! – inn i deres ofte engstelige sjeler, så disse får kraft til å stå imot, ja overvinne frykten.
Fra Guds ord lyder det inn i deres hjerter: Hvem vil anklage Guds utvalgte? Hvem er den som fordømmer? Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller fare? Verken død eller liv, verken det som nå er eller det som komme skal. Derfor er de alltid frimodige i Herren, idet de tror, at Gud skal fri dem fra alt ondt og frelse dem til sitt himmelske rike. Endatil overfor vår siste fiende, syndens lønn: Døden, kan de ved Guds nåde bli frimodige. De sier med David: ”Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt” (Slm. 23,4). De øser kraft i troen av Hans ord: La ikke deres hjerte forferdes! – og: Frykt ikke! – og som vitner overfor død og grav: ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør” (Joh. 11,25).
De vet med apostelen, ”at om det telt vi lever i på jorden blir brutt ned, så har vi en bygning som er av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen” (2 Kor. 5,1).

Med denne deres frimodighet er det levende håp nøye forbundet, det som de ved Guds nåde eier. Nemlig håpet om et evig liv hos Gud i Hans salige samfunn med alle Hans hellige. Er vi barn, så er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger. De venter deres legemers forløsning, når Kristus kommer igjen. De istemmer apostelens takk: ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene -” (1 Pet. 1,3-4).

Hva vi nå har pekt på er i det vesentligste det som gjør, at Guds barn i sannhet er lykkelige. De har begynnelsen til det evige salige liv i seg allerede i troen her og skal hisset få det i beskuelsen.
Verden kjenner dem ikke; - for den kjenner ikke Faderen og Sønnen; - den har ikke salvelsens Ånd. Hvordan skulle den da kunne kjenne Guds barn? Disses liv er skjult med Kristus i Gud. Verden forstår ikke deres sinn; - for den er fremmed for Gud, ja fiendsk mot Gud og Hans barn. Man må selv være født av Gud for å kunne kjenne, forstå og elske Guds barn.

Den høyeste ære
Av P. Winsnæs

Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner Ham. Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som Han er. Og hver den som har dette håp til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren. 1 Joh. 3, 1-3

Som det nå er en lykke, ja den eneste rette lykke, å være et Guds barn, så er det også en ære, ja den høyeste av all ære. Dette er den ære som gjelder for Gud og Hans hellige engler. Det ville kanskje ikke være uten gagnlig innflytelse, om troende kristne kom i hu, hvilken stor ære de er kalt og uvalgt til.
Israel, Guds folk i den gamle pakt, var stolt av sin stilling, av sin Gud, som hadde vist seg så stor og underlig ved sitt folks frelse; - det var stolt av de store løfter som var gitt det.
Men Gud har vist sitt folk i den nye pakt større frelsesundere enn Israel. Gud har vist oss en nåde og ære som overgår den Han viste Israel. Vi har et fast profetisk og apostolisk ord, et løftesord om arv i det himmelske Kana’an, om å leve og regjere evig med Kristus i Hans rike. Vi har sannelig stor ære å rose oss av! – ja, i Herren.
Og det ville for mang en kristen være både til trøst og formaning, om han var seg denne ære mer levende bevisst i den rette ydmykhets ånd. Ja, i den rette ydmykhet måtte det være; - for Gud bevare enhver kristen sjel fra all forfengelig, selvbedragelig ros. Det er alene i Herren vi har ære og ros. I oss selv har vi bare skam og slikt som på det grundigste burde ydmyke oss. Er vi Guds rette barn, så har vi en ydmyk ånd. Vi kjenner vår synd og uverdighet til den minste nåde og ære; - vi føler daglig vårt hjertes fordervelse, som smitter alt, - selv det gode, - som vi av Guds nåde måtte utrette; - vi erkjenner, at det var Guds barmhjertighet alene, som dro oss ut av det gamle syndige vesen.
Mange av oss må bekjenne, at Gud reddet oss som branner ut av ilden; - at om ikke Han, den gode hyrde, hadde søkt oss, så hadde aldri vi søkt Ham. Jo mer lyset fra Gud får opplyse vårt naturlige vesen, jo mer ser vi der allslags merker av vårt dype fall, vår mangel på sanngudsfrykt og kjærlighet. Vi føler stundom vemmelse for vårt gamle vesen, da vi vandret uten Gud etter kjødets og tankenes vilje.
Også etter at det nye liv i Gud er født i oss, plages vi av mange onde lyster og følelser, av hovmod og misunnelse, av åndelig lunkenhet og treghet m.m. Vi lider av kjødet som begjærer mot Ånden, og må ofte sukke: Jeg elendige menneske!

- Ovenfor sa vi, at ”et Guds barn er lykkelig og rikt”; (tidl. i samme preken. Red. anm.) – men når vi tenker på, hvordan et Guds barn ofte føler seg, så må vi føye til: ”Et Guds barn er fattig og arm, det sukker: å Gud, deg forbarm!”
Ja, hvor fattig og elendig føler ofte ikke gudsbarnet seg. Hvor ofte må det ikke under følelsen av synden i seg sukke: Å Herre Jesus forbarm deg over meg! Men se, også dette hører med til barnesinnet, og jo grundigere den troende lærer seg selv å kjenne, dess mer føler han seg ussel, arm og elendig.
Ut av denne erfaring ber det i et av Jørgen Moes dikt: ”I meg selv er synd og sot, Hjertehårdhet, Intet annet enn, Hva loven har forbannet.”
Hvor sant er ikke dette! Og det gjør den troende elendig, ringe og fordømmelig i hans egne øyne. Det gjør, at han føler seg uverdig til all Guds nåde, ikke minst til den å kalles Guds barn.
I denne følelse sang Wexels sin vakre salme:

”Uverdig er jeg, Herre, Til all din miskunnhet,
Fortjente ei å være Som barn blant dine med.
Jeg står så langt tilbake I barnlig lydighet,
Og må nå frukten smake, I sår samvittighet.”

Fordi den troende kristen av hele sitt hjerte må istemme denne bekjennelse om seg selv, har han ofte vanskelig for å holde fast på, at han er frelst av nåde, at han tross all sin usselhet likevel har den lykke og ære å være et Guds barn i Kristus Jesus.
En syk kristen kvinne sa nylig til meg, da jeg minnet henne om vår teksts ord: ”Å, det er en skam, at jeg usle synderinne skal være et Guds barn, men jeg tror allikevel Guds ord.”
Ja, Guds ord vil vi tro, om vi enn føler oss helt uverdige til å kalles Guds barn, ja om enn vårt eget hjerte fordømmer oss.
Da engelen forkynte Maria, at hun hadde funnet nåde hos Gud, fant hun vel i sin ydmykhet, at det som Gud hadde utvalgt henne, den ringe, uanselige kvinne til, var en for stor lykke og ære, men i den rette ydmyke og troende ånd bøyde hun seg under Ordet som lød til henne, og sa: Meg skje etter ditt ord!
- Så la da også oss ydmykt tro det Guds ord, som apostelen roper til oss, at vi elendige, fattige syndere skal få nyte lykke og ære å kalles og være Guds barn.

Renselsens nødvendighet
Av P. Winsnæs

Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner Ham. Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som Han er. Og hver den som har dette håp til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren. 1 Joh. 3, 1-3

Så er da vi, som av hjertet tror på den Herre Jesus, nå Guds barn, men det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Vårt liv er nå skjult med Kristus i Gud, skjult for verden og ofte for oss selv under vår store skrøpelighet. Vi bærer vår skatt i skrøpelige leirkar. I det ytre og for det menneskelige øye er vi ringe og uanselige. Og hvor elendige og vemmelige blir vi ikke i sykdom og navnlig i døden. Men engang skal det bli annerledes, engang skal alle Guds barns herlighet åpenbares. ”Det såes i vanære, det oppstår i ære.”
Når Kristus, vår konge, kommer igjen slik som Han har lovt, og som Hans troende venter, så skal alle Hans åpenbares med Ham i herlighet, vi skal se Ham som Han er i all Hans himmelske herlighet, og vi skal forvandles etter Hans bilde; - for som vi har båret den jordiske Adams bilde, skal vi også bære den himmelskes. Han skal forvandle vårt fornedrelseslegeme til å være likedannet med Hans herlighets legeme. Det som venter Guds barn i Kristi åpenbaring, kan ingen jordisk tunge eller penn beskrive.
Det ligger usigelig mye salighet og herlighet skjult i de få ord: ”Vi skal se Ham som Han er.”
- Må enn Guds barn ofte her nede være med Gud i ørkenen, i Getsemane og på Golgata, så skal de hisset ikke bare i enkelte timer som her være med Ham på det jordiske Tabor, men evig være hos Ham på det himmelske Tabor og få bygge boliger der. ”Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være Hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud” (Åp. 21,3).

”Og hver den som har dette håp til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren.”
Ja, disse ord bør alle Guds barn merke seg vel og søke å etterleve i hele sitt forhold. De bør daglig rense seg fra all kjødets og åndens besmittelse, daglig arbeide på deres helliggjørelse med frykt og beven, idet de ”legger vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for Ham, i fred” (2 Pet. 3,14).
De rette Guds barn vil bruke Kristi blod ikke bare til renselse, men også til legedom mot synden. De jager etter å bli hellige som Han er hellig, som kalte dem med et hellig kall. De holder seg fra kjødelige lyster som strider mot sjelen; - de erkjenner, at ”Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker” og at ”den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er” (Tit. 2,11-12).
De får også vilje og kraft til det fra Gud, som er den som virker i oss både å ville og gjøre. De erfarer sannheten av Paulus’ ord: ”Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk” (Fil. 4,13).
Å rense seg helt og aldeles på ånd, sjel og legeme, for at de kan bevares ustraffelige i vår Herres komme, er deres oppgave livet igjennom.

- Og likesom øyet ikke tåler det minste støvgrann hos seg, så tåler heller ikke trosøyet hos Guds barn den minste synd hos seg. Den volder dem smerte og tårer, og de slår seg ikke til ro, før de atter har funnet tilgivelse foran nådestolen i Kristi blod. Så vandrer de desto mer forsiktig videre frem på veien og er i hellig brudekjærlighet bange for alt som mishager deres himmelske brudgom, ja vil ikke glede seg i noe, som ikke kan bestå for Ham og gi evig glede i Ham. De har alltid øye og hjerte henvendt på Jesus, de rene og ubesmittede Guds Lam. De forsmår syndens timelige nytelse og vandrer med pilegrimssinn fremad mot målet, det himmelske Jerusalem, idet de ber: ”Herre, led meg og bered meg til din himmel, til mitt hjem! Gjør meg verdig, gjør meg ferdig til det ny Jerusalem!”
Der skal de med alle Guds barn av alle folk og tungemål med palmegren i hende, i hvite klær tvettet i Lammets blod stå for Guds troen og rope med høy røst: Frelsen tilhører vår Gud, Han som sitter på tronen og Lammet. Amen i Jesu navn.