A. Wenaas

Hindre dem ikke!
Av A. Wenaas

Hindre dem ikke!

Av A. Wenaas

Les: Mrk. 10, 13 – 16

La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.
Vi vil i henhold til dette betrakte: 1. At Guds rike hører de små barn til. 2. Hvordan vi lar de små barn komme til Jesus.

Herre, trofaste frelser! – velsign nå ditt ord på våre hjerter også i denne stund, og gi oss ørter å høre med og hjerte til å forstå, slik at din herlighet kan bli åpenbart iblant oss og din nåde lyse for oss og for våre små til et evig liv! Amen.

1. Guds rike hører de små barn til.
Dette Jesu ord i dag kunne synes oss, kjære tilhørere, som en fremmed tale, når vi stiller det sammen med, hva Guds ord for øvrig lærer oss om de små barn som om ethvert menneske, som fødes til verden. Sier ikke Jesus selv at, uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike (Joh. 3,3); - for, det som er født av kjødet, er kjød (Joh. 3,6), og har som sådant ingen arvelodd i Guds rike og Paulus vitner, at vi alle er av naturen vredens barn (Ef. 2,3), at vi alle fattes Guds ære, at det er ingen rettferdig, ingen som gjør godt, enn ikke én, alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Både jøder og grekere, alle er under synd. Og den samme apostel vitner i det samme brev til romerne, at døden er trengt gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle (Rom. 5,12).
Her er altså ingen forskjell på ung eller gammel, på voksne eller barn, alle er allerede fra fødselen av syndere for Gud og derfor skyldige til å dø. Det er ingen uskyldighetsalder her på jorden, likeså lite som det lenger er noen uskyldighetsstand!
I den forstand mener altså ikke Jesus, kjære tilhørere, at Guds rike hører de små barn til, at de skulle være uskyldige, at de skulle være uten synd,, og at de som sådanne skulle være selvskrevne til himlenes rike. Med synden følger skylden, som er døden, og allerede David bekjenner seg å være født i misgjerning, og å være unnfanget i synd. Det er arven som enhver mor gir sitt barn, arvesynd, arveskyld.

Men hvordan mener da Jesus det, når Han sier til oss i dag, at ”Guds rike hører de små barn til?”
Vi skal for det første merke oss, kjære tilhørere, at Jesus her taler om de små barn, spedbarna, som mødrene bar på sine armer frem til Jesus, - dernest at Han vel sier, at Guds rike hører de små barn til, men aldeles ikke, at de som sådanne er kommet inn i Guds rike, er himmelrikets borgere og Guds barn. For da ville jo det at de kom til Jesus være overflødig, Hans velsignede håndspåleggelse bare være en tom seremoni. Men Jesu handlinger er jo aldri tomme seremonier eller tegn, men i sannhet alltid virkekraftige handlinger, som Han meddeler sin frelsende nåde gjennom.
Og når den Herre Jesus legger sine velsignede hender på de små barn, og det er meget maktpåliggende for Ham, at de små barn føres hen til Ham, synderes frelser og venn, kan vi nok forstå, at Han er døren til himlenes rike også for dem, - er veien, uten hvilken ingen når frem til Faderen.
Akk nei, når den Herre Jesus sier, at Guds rike hører våre små barn til, så mener Han ikke bare det, at de likesom vi andre trenger til Guds rike og likesom vi andre er gjenløst ved Jesu blod og har adgang til å komme inn i det, men simpelthen det, at de små barn, til tross for at også de likesom vi andre er arme, fortapte syndere, likevel etter sitt åndelige vesen ikke har evne til å stå imot Den Hellige Ånds nåde, at deres barnehjerter er som det bløte voks, som Gud ved sin Ånd atter kan prege sitt rene bilde, det som gikk tapt ved synden, og derfor sier også den Herre Jesus i samme forbindelse til oss voksne, at ”den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det! (Mrk. 10,15; Luk. 18,17), og uten at vi omvender oss og blir som barn, kommer vi ingenlunde dit inn.
Det er denne naturlige motstand mot Gud og Hans frelsesråd, som gjør den sanne omvendelses og botferdighets vei så tung og besværlig for oss voksne, som i barnehjertet ennå ligger som en utviklet ukruttspire, som ikke formår å hindre Den Hellige Ånds sæd fra å senke seg ned i det spede barnehjerte med sin rensende og livskapende kraft.
Det er denne ”kjødets sans,” som gjennom livet i synden og verden vekkes og økes med en forferdelig makt, som hos det lille barn ennå slumrer i den manglende selvbevissthets dunkle svøp og ikke egger barnehjertet til motstand mot den levende Guds kraftige og dog så milde nådens virkninger. Så forunderlig er jo Guds nåde, så rik på barmhjertighet Guds trofaste Faderhjerte, at det ikke er vår verdighet, vår renhet, vårt hat til synden, våre botstårer eller vårt ydmykt bøyde sinn, som kommer i betraktning, når Guds Ånd nedlater seg så dypt som til å ta bolig i en arm synders hjerte, for Jesu fortjeneste, Jesu verdighet har utrettet alt dette, men alene, at Guds Ånd kan få komme inn med sin nåde, slik at hjertet blir rett fattig og uttømt for alt sitt eget, at det alt gjennomtrengende tollersukk lever og virker i hjertet, som skriker til Gud likesom hjorten etter vannstrømmer, - tørster etter Gud, etter den levende Gud, men også bier på Herren, overlatt i Hans vilje og ventende på Hans hjelp. Det er denne Åndens fattigdom, dette den sanne bots vesen, som er den eneste forutsetning fra menneskets side for dets delaktiggjørelse i livet, og det er denne dyrebare gave, som koster det i synden eldede menneskehjerte så mang en kamp og smerte å komme til og forbli i besittelse av, - det som er barnets naturlige eie.
Og i den forstand sier den Herre Jesus i dag, at Guds rike med all dets nåde og all dets gave hører de små barn til. Ja, Gud være lovet for sin usigelige gave! Så behøver da heller ikke våre små barn, skjønt født i misgjerning og unnfanget i synd, å forkomme under Guds vrede. Herren har fredstanker også over dem, ja, Herrens barmhjertighets åsyn er særlig vendt mot dem.
Vi sier igjen; - Gud være lovet og priset for sin usigelige gave! Ikke oss, Herre, men deg, deg alene tilkommer all æren! Ikke vår kraft, ikke vår kunnskap og ikke vår innsikt utretter det, at vi kommer til Jesus og med Ham til himlenes rike, men du gjør det alene, med oss som med våre barn.

2. Hvordan vi lar de små barn komme til Jesus og ved det til Guds rike.
Vår tekst i dag, kjære tilhørere, er et ord fra Herren særlig til foreldre og alle dem som er satt i foreldres sted, alle lærere og predikanter i Guds menighet, med inntrengende formaning: ikke å forhindre de små barn fra å komme til Jesus, som er himlenes rikes Herre, men føre dem tidlig og flittig frem til Ham.
Men hvordan fører vi våre barn hen til Jesus, og hvordan kommer de inn i Guds rike, som allerede etter deres naturlige tilstand hører dem til?

Guds rike, lærer apostelen Paulus oss, er ikke mat og drikke, men ”rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd.” Det er et åndelig rike, med de åndelige goder og gaver som Jesus selv har ervervet ved sin lydighet inntil døden, og som Han selv gir alle dem som kommer til Ham. Det er et rike av himmelen, med Jesus kommet på jorden, et rike med syndenes forlatelse, med den rettferdighet som en synder består for Gud med, med den fred som en renset samvittighet gir, og med det liv som Den Hellige Ånd alene kan skape i et menneskehjerte.
Men så forunderlig er Guds nedstigende kjærlighet til oss mennesker, at Han har i sin visdom og nåde faderlig dratt omsorg for, at dette rike, skjønt et åndelig rike med åndelige goder og gaver, likevel kommer til oss synlig på jorden, så vi ikke behøver å lete forgjeves etter det eller ta feil av dets vesen og art. Det kommer til oss i de nådens midler som Herren selv har anordnet, i det ord som Han selv og Hans apostler har talt, og i de sakramenter som Han selv har innstiftet, den hellige dåp og den høyverdige nattverd.
Og når den Herre Jesus selv har lært oss, at uten at en blir født (på ny) av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike (Joh. 3,5), og i avskjedsstunden selv har befalt sine disipler å ”gjøre alle folk til disipler ved å døpe dem og lære dem,” kan vi nok skjønne, at det ikke bare er med Jesu tillatelse, men etter Hans uttrykkelige befaling, at vi ved dåpen fører de spede barn hen til Jesus Kristus; - og vi har så meget mindre noen betenkelighet ved det, som den Herre Jesus i dagens tekst lar oss vite, at Guds rike hører de spede barn til, og derfor skal de også føres til den frelser som ikke alene sitter ved Faderens høyre hånd i himmelen, men også lever og virker på jorden gjennom Ord og sakrament, i sin menighet, og særlig for de små barn i den hellige dåp, som i egentlig forstand er barnas nådemiddel. Så sant vi nemlig, kjære tilhørere, holder fast ved vår dyrebare lutherske kirkes tro og lære etter Guds ord, at Guds rike kun kommer til oss gjennom nådens midler, er vi også samvittighetsfullt overbeviste om, at det eneste nådemiddel, som våre små barn kan komme til Jesus ved og ved Ham få del i Guds rike, ikke er noe annet enn den hellige dåp. For ved dåpen virker Guds Ånd som ved ikke noe annet nådemiddel uten noen som helst menneskets egen medvirkning så vel forberedelsen som innlemmelsen i himlenes rike. Der forutsettes ikke selvprøvelsens nødvendighet, som ved den hellige nattverd, og heller ikke selvbevissthetens forståelse som ved Ordet, men alene sinnets mottagelighet for den gjenfødende og frelsende nåde.
Og så sant denne etter Jesu eget ord i dag er våre barns naturlige eie, blir det enhver fars og mors plikt å føre sitt barn tidlig til den Herre Jesus Kristus ved dåpen, så det kan innlemmes i Hans nådes samfunn, helliggjøres i livets goder og ved Ham bli arving til det evige liv.
Enhver likegyldighet og utsettelse i denne henseende er en grov synd mot Herrens egen befaling og en forsømmelighet overfor barnet, som røper en dyp mangel på sann kjærlighet til sitt barn.
Og vi må, kjære tilhørere, beklage og dypt bedrøves over slike villfarende ånder, som også i våre dager villedet av sin kjødelige fornuft, fornekter barnedåpens nåde og både slev holder sine barn borte fra gjenfødelsens og fornyelsens bad og bidrar sitt til, at andre gjør det samme.
Og så meget mer er dette å beklage, som det alltid stadfestes, at forakt for barnedåpen alltid står i nøye forbindelse med ringeakt for Herrens synlige nådemidler og en dyp miskjennelse av Åndens virkemåte og Guds rikes vesen i det hele, det kan bli til ubotelig sjeleskade, selv om det er forbundet vekkelse og en viss iver for Guds rikes anliggender ved det. Den falske åndelighet, som med et vakkert skinn skuffer både seg selv og andre, er likeså farlig og fordervelig som det åpenbare kjødelighets vesen.