Tilbake

Lov og evangelium
Av Carl F. W. Walther f. 1811

Hele den hellige skrift, så vel Det Gamle som Det Nye Testamente, inneholder to hovedlærdommer, nemlig læren om loven og læren om evangeliet. Begge disse må derfor også bestandig stå sammen. Hvor den ene mangler, der mangler også den andre - hvor den ene går under, der går også den andre under - hvor den ene ikke blir rett erkjent, der blir heller ikke den andre rett erkjent - hvor den ene ikke er ren, men blir forfalsket, der er heller ikke den andre ren, men forfalsket - og likesom evangeliet ikke når sitt mål uten loven, slik når heller ikke loven sitt mål uten evangeliet.

Men mens disse to lærdommer er så uatskillelig forbundne som berg og dal, som lys og skygge, så er de på samme tid likeså strengt atskilte fra hinannen, forskjellige som natt og dag, som jord og himmel, som død og liv, som vrede og nåde, som fordømmelse og salighet. På erkjennelsen av denne forskjell hviler alt som en sann kristen tror og håper. Den som ennå ikke har erkjent denne forskjell, kan derfor ennå ikke være en kristen. Hans tro, hans håp og hele hans ferd hviler da ennå på en usikker, vaklende og bevende grunn. Men en usikker tro, et usikkert håp og en usikker gjerning er slett ingen kristentro, intet kristenhåp og ingen kristengjerning.

Men ennå mindre kan en forkynner være en rett lærer uten rettelig å skjelne mellom lov og evangelium. Apostelen Paulus fordrer derfor uttrykkelig av enhver lærer, at han også "rettelig utdeler sannhetens ord." Det som mangler i alle sekter i kristenheten, stikker derfor også alltid først og fremst i det, at de ikke kjenner den rette forskjell mellom lov og evangelium. Av denne kilde flyter alle deres villfarelser.

Noen, som katolikkene, gjør nemlig en lov av evangeliet, andre, som rasjonalister, fornufts - og dydspredikantene, gjør omvendt et evangelium av loven - mens alle svermere og alle vrangtroende mildest talt stadig sammenblander begge lærdommer på den farligste måte. Vi kan derfor ikke takke Gud nok for, at forskjellen mellom loven og evangeliet atter er blitt brakt klart og tydelig for dagen ved Luthers reformasjonsverk. Og da lov og evangelium i vår kirke rettelig atskilles fra hinannen, så kan også enhver lett komme til en klar erkjennelse av den rette vei til salighet og bli sikker på det. Den rette innsikt i forskjellen mellom loven og evangeliet, som er oss gitt, er derfor en så stor skatt, at alt gull og sølv i hele verden må aktes for intet imot det.

Fariseeren og tolleren
Av Carl F. W. Walther f. 1811

Luk. 18. 9 -14

Det er visstnok sant at Gud er kjærligheten, godheten, tålmodigheten, langmodigheten og barmhjertigheten selv, men Han er også helligheten og rettferdigheten selv.

Alle disse egenskaper er selve Guds vesen og Han har dem derfor alle i like høy grad. Mennesker kan nok gjøre noe av kjærlighet og ved det gjøre brudd på rettferdigheten, men hos Gud er det umulig. Gud er ikke en Gud, som gir en lov og så slår seg til ro, om den enn ikke blir fullkomment holdt. Nei, hva Han byder og hva Han truer med, det må skje - før må himmel og jord gå til grunne.

Alle de mennesker som tror at Gud er lik en menneskelig, svak far, som ikke alltid gjør alvor av sine fordringer og trusler, spotter bare Guds ukrenkelige majestet ved det, - og den Gud de bærer i sine tanker, er intet annet enn en innbilt, selvgjort Gud, - intet annet enn en tom avgud. Alle de mennesker som ikke har en fullkommen rettferdighet etter Guds lov, og likevel forlater seg på Guds kjærlighet, de har derfor et ganske forfengelig håp og vil like så visst gå evig fortapt, som Gud er en hellig og rettferdig Gud.

- Men hvorledes, mine kjære, er det da mulig, at et menneske noensinne kan oppnå en rettferdighet som virkelig gjelder for Gud? Er ikke alle mennesker allerede fra fødselen av fulle av syndige tanker og begjæringer? Og hvilket voksent menneske kan vel, - når Guds bud holdes opp for ham, - uten løgn si: "Alt dette har jeg holdt fra min ungdom av," eller: "Jeg er ren i mitt hjerte og uten synd!" Må ikke mye heller ethvert menneske, - selv det fremste, - bekjenne: "Vi er alle syndere og står uten den ære vi skulle ha for Gud!" Jo, ganske visst! Hvorledes? Må da altså alle mennesker gå fortapt, fordi Gud må forbli rettferdig? - Nei, nei, min kjære, det gis, - og lovet være Guds evige barmhjertighet for det, - en vei på hvilken ethvert menneske, - selv den største synder - kan bli rettferdig for Gud og dermed salig, uten at Gud derfor må opphøre å være en rettferdig Gud. Det er en hemmelighet som ikke på noen måte hadde kunnet komme opp i noe menneskes hjerte, dersom ikke Gud selv hadde åpenbart oss mennesker det i sitt evangelium.