Tilbake

Rikets fremvekst
Av R. Tveteraas

Les: Mt. 13, 31 – 35

   I disse to lignelser fremstiller frelseren den lov for oss som alt åndelig liv er underlagt, nemlig at det må vokse seg frem fra en liten og sped begynnelse til den fullkomne utvikling og modenhet. Himelenes rike på jorden har hatt en slik utvikling.
   Ved dets første fremtreden i verden var det foraktet og oversett. Det var lite som sennepsfrøet, ja det var mellom folkeslagenes vrimmel bare å anse som en dråpe i havet eller som den lille surdeig som skjules i tre skjepper mel. Men i følge den livskraft som det eier, har det likevel vokst frem til å bli det veldige tre, som himmelens fugler bygger reder i grenene på.

   Det er vår Herre Kristus som kom til oss med himlenes rike, og Han er selv dette rikes grunnlegger og konge.
   Ordet om himlenes rike er derfor ikke noe annet enn ordet om Jesus Kristus. Da Han levde på jorden sendte Han derfor sine disipler rundt omkring for å forkynne, at himelenes rike nå var kommet nær. For den lovede Kristus sto allerede midt iblant sitt folk, skjønt foraktet og forkastet av de fleste.
   Den flokk som sluttet seg sammen i troen på Jesus Kristus, var i begynnelsen både liten og sped. Det var bare en håndfull fiskere og tollere og syndere som tok imot Ham. Men da pinsefestens dag var kommet, ble Hans tolv utvalgte sendebud salvet med kraft fra det høye, og derpå dro de ut sterke i troen og brennende i ånden, tørstende etter å legge verden for Kristi føtter.
   De ble ikke alltid tatt vel imot; for det ”korsets ord” som de forkynte var et anstøt for jødene og en dårskap for grekerne.
   Hva kunne vel være større dårskap for de lærde, dannede grekere eller de stolte romere enn å byde dem å tro på en korsfestet jøde? Derfor ble spotten så skarp og bitende og forbitrelsen så rasende.
   Men Paulus formaner sin trofaste medarbeider Timoteus - og dermed alle Kristi vitner – idet Han sier: ” Skam deg ikke ved vår Herres vitnesbyrd.” (2 Tim. 1,8). Og for sin egen del sier han til romerne: ”Jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.” (Rom 1,16).

   Ja, himlenes rike begynte som det lille sennepsfrø, som er mindre enn noe annet frø. Men i dette rike var det likevel livskraft, ja, det var frelse og legedom å finne både for den enkelte og for folkeslagene. Der var liv og fred og glede å finne for alle tørstende hjerter; for Guds rike består ikke i mat og drikke, men rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Og derfor ble korsets ord mottatt med glede av alle frelsessøkende sjeler, av alle som strevde og hadde tungt å bære, av som hungret etter fred og frelse.
   Og da spotten ikke var i stand til å stanse dette rike i dets vekst,, tok man sin tilflukt til andre våpen. Ved ild og sverd, ja ved de grusomste pinsler søkte man å føre folk bort ifra den forhatte lære.

   Men midt under denne ildprøve vokste likevel Jesu Kristi rike for hver dag som gikk, og fiendens rasende angrep kunne ikke slukke de guddommelige livskrefter, dette rike eide.
 

   Og når vi ser tilbake på de nitten (nå tjue, Red. anm.) århundrer som er gått siden dets begynnelse, da må vel vår sjel fylles med beundring, ja med hellig ærbødighet og lov og pris for vår Gud. For i disse århundrer har sennepsfrøet vokst opp til et veldig tre som strekker sine grener ut over Europa, ja store deler av Asia, Afrika og Australia. Og ennå er ikke dets rot visnet eller dets stammer tørket inn. Vi sier trøstig:

   La høres kun det rop som går,
At riket er lagt øde.
Gud kroner like fullt sitt år
Med fruktbarhet og grøde.

   Nei, riket er ikke lagt øde, dets kraft er ikke tørket inn. Treet skyter ennå friske skudd til lykke for tusener av menneskebarn, som får ”bygge rede i dets grener.”
   Vi norske kjenner således vel til, hvordan det i våre dager har strakt sine grene ned til Zululand og Madagaskar, til Santalistan og mange andre land. Og den dag kan visselig ikke være så fjern, da rikets evangelium er forkynt ”over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag.”
   Allerede til Abraham lød jo løftet om at alle jordens slekter skulle velsignes i hans ætt. Og mange ting synes å tyde på, at løftet snart kan være oppfylt. Vi har grunn til å si med sangeren:

   Vidunderligst av alt på jord
Er Jesu Kristi rike.
Dets herlighet er og så stor,
At det har ingen like.

   Vel er det skjult som sjel og sinn,
Men det er lett å kjenne,
Som byen høyt på bergetind
Det ses til verdens ende.

   Men nå melder det seg et alvorlig samvittighetsspørsmål for enhver av oss: Hvordan har nå jeg stilt meg til dette Jesu Kristi rike? Har eg funnet ly i grenene av dette veldige tre, eller vandrer jeg ennå omkring uten fred og hvile?

   La oss først merke oss at Guds rike ikke oppkommer i vårt hjerte som ved en tilfeldighet, men at det vokser frem av en hellig sæd. Om det ikke var sådd noe sennepsfrø, ville det heller ikke blitt noe tre. Om ingen surdeig var skjult i melet, ville dette aldri blitt gjennomsyret. Slik må det også legges en hellig sæd i vårt hjerte, om det skal bli noe Guds rike der inne.
   Vårt hjertes åker er så helt fordervet, så helt ødelagt av synden, at ikke noe godt kan spire frem av denne jord, slik som den er av naturen. Aller først må Ordets himmelske sæd såes i hjertet og mottas ved troen, for at det kan skje en ny fødsel. Derfor sa også Jesus til Nikodemus: ” Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.” (Joh. 3,3).
   Med disse ord gjør frelseren alle dem til skamme, som mener at de ved egne gjerninger og egen bestrebelse skal få del i Guds rike.
    Kan våre bønner frelse oss? Eller vår anger, våre tårer, våre almisser, våre gudfryktighetsøvelser? Nei, intet av alt dette er tilstrekkelig – for intet av dette eier liv og kan derfor ikke gjøre den døde levende. Liv fødes kun av det som selv er levende.
   Herrens ord er levende og kraftig, og når det blir trodd og mottatt av den angrende synder, da fødes det liv i hjertet. For å tro ”det korsets ord” er det samme som å motta den korsfestede frelsermann, og ”den som har Sønnen, har livet.”

   Dette er altså veien som enhver av oss kan komme inn i Guds rike på. Her kreves ingen store kunnskaper, ingen fremragende begavelse. Her spørres ikke etter stand og stilling, ikke etter anseelse eller verdighet. Her spørres bare om dette ene: Merker du at du har bruk for Jesus Kristus? Erkjenner du at du er fortapt uten Ham? Higer du etter å få tvette din syndbesmittede sjel i Hans hellige og dyrebare blod som renser fra all synd?
   Å. hvis dette er tilfellet, så svarer Han selv: ”Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!”

  Så motta din frelser, kjære sjel. Han er kommet nettopp for å kalle syndere til omvendelse. Med Ham får du livet, ja det liv som aldri kan dø. Så er sennepsfrøet lagt ned i ditt hjerte, og det vil også vokse frem fra den spede begynnelse til det store, fullt utviklede tre der inne.
   For Gud er alle ting mulige!

   Men du troende Guds barn, du klager og sier: ”Hvor sent det da går med denne vekst, denne fremgang i nåden! Jeg synes heller det går tilbake enn frem. Hva skal jeg da gjøre for at sennepsfrøet kan vokse – for at deigen kan gjennomsyre meg så det merkes både i liv og omgjengelse?”

   La oss for det første huske på at veksten foregår langsomt, og at det derfor gjelder å ha tålmodighet. Et hus kan man bygge i en fart ved å legge stein på stein; men huset er dødt. En kunstig blomst kan man også frembringe hurtig, og den kan se meget vakker ut; men også den er død.
   Blomsten på marken vokser langsomt frem; men så er den i besittelse av livet.

   Frelseren har gitt oss denne formaning: ”Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser!” (Mt. 6,28).
   Og hvilket herlig bilde på vår egen åndelige vekst har vi ikke i disse markens blomster! De gjør ingen anstrengelse for å vokse, men spirer likevel frem og utvikler seg til sin fulle skjønnhet i følge den livskraft som er nedlagt i dem.
   Og når solen kaster sine velgjørende stråler over dem, da retter de seg i været og åpner sine kroner vidt opp for i så stor utstrekning som mulig å nyte godt av de varmende og livgivende strålene. Bryter det derimot løs med styrtregn - eller kommer det kulde – da lukker de sine begre for å beskytte seg mot de skadelige innvirkninger.

   Måtte vi ligne disse markens liljer! Alene Guds kjærlighets sol kan gi et armt synderhjerte liv, og den alene kan bringe livet til å utfolde seg, vokse og styrkes. Derfor må vi åpne våre hjerter for Guds kjærlighets sol, hvis vi skal kunne vokse.
   Men denne Guds kjærlighet lyser oss i møte fra hvert eneste blad i Bibelen. Der får vi høre om vår himmelske Far, som elsket verden så, at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.”
   Der får vi høre om vår frelser, som er så villig til å motta syndere som omvender seg til Ham. Alene dette Livets Ord kan nære og styrke troens og kjærlighetens liv i vårt hjerte og således bringe sennepsfrøet til å vokse og utfolde seg.

 

   Derfor er det så nødvendig for enhver som ønsker å ”vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus” (2 Pet 3,18), at han flittig nærer sitt liv ved Ordets uforfalskede melk.
   Hvor berettiget er ikke derfor Luthers klage, når han sier: ”Det er ganske visst en av de største ulykker på jorden, at Den Hellige Skrift er så foraktet endatil iblant dem som er rett egentlig kalt og innvidd til dens bruk.  All annen kunst og bøker legger man vinn på både dag og natt – og det er ingen ende på travelhet og anstrengelser – men Den Hellige Skrift lar man ligge, som om man slett ikke trengte den.”
   - Ja, hvor ofte blir ikke Bibelen også i våre dager liggende ubrukt hele uken igjennom. Så sløvner man også i bønnen, og det åndelige liv blir sykt og svakt, ja, er i ferd med å dø bort.

   Og hvor skal vi få kraft fra til å overvinne vår gamle natur, når Ordet og bønnen forsømmes?
   Både Guds ord og vår erfaring lærer oss at ” kjødets attrå jo er fiendskap mot Gud.” (Rom 8,7). Ja, om enn Herren har født oss på ny ved Ordets uforgjengelige sæd, så er det likevel så mange ugressplanter som igjen søker å feste rot og vokse opp på vårt hjertes åker. Og hvis én eneste syndig tilbøyelighet blir skånet og næret i vårt hjerte, da vil den snart innta herredømmet der i en slik grad at det nye liv ikke bare blir stanset i sin vekst, men blir kvalt og dør bort.
   Derfor vitner også Skriften og sier, at ”de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.” (Gal 5,24).
   Og videre vitner den: ”Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse. På grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn.” (Kol 3,5-6).
   Og denne korsfestelse og dødelse av sine jordiske lemmer går ikke for seg uten mange bitre kamper. Vi får riktig erfare, at synden ligger i vår natur, ja er som fastvokst og blitt til ett med oss.
   Å døde sine jordiske lemmer er derfor smertefullt, ja, det kjennes som å drepe noe inne i seg. Men frelseren sier: ” Om ditt høyre øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg at du mister ett av dine lemmer enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete. Og om din høyre hånd frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg å miste ett av dine lemmer, enn at hele ditt legeme kommer i helvete.” (Mt. 5,29-30).

   - Jo mer vi ved Herrens kraft formår å underkue disse skudd av den onde rot i vårt hjerte, dess bedre betingelser har den gode sæd for å kunne vokse.

   Derfor, kjære sjel, som ønsker å vokse i nåden: Bruk nådens midler! Nær det nye liv ved Ordet fra Herrens munn og ved det dyrebare måltid som den Herre Jesus har innstiftet for deg og alle Guds barn. Skån ikke noen synd, men bekjenn dine overtredelser for Herren, så vil Han forlate deg din synds misgjerning. Og din vekst vil skride fremad uten at du selv merker det og uten noen bestrebelse fra din side for å vokse.
   Om du aldri så mye anstrengte deg for å vokse, så nyttet det allikevel ingenting. For så vel i det åndelige som i det legemlige gjelder Jesu ord: ”Hvem av dere kan med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde (tidl. overs. vekst)?” (Luk. 12,25). Og i en lignelse heter det: ”Med Guds rike er det som når en mann kaster såkornet i jorden. Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser seg høyt - hvordan det går til, vet han ikke. Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset.” (Mrk. 4,26-28).

   Og synes det for våre øyne mang en gang som om det går tilbake i stedet for frem, så la oss likevel ikke fortvile. Erkjennelsen av vår egen jammerfulle tilstand og dype fordervelse skal nettopp føre oss nedad i ydmykhet, så vi blir trengende til nåde, bare nåde. Jo mer uttømt vi blir på egne krefter, dess mer kan Herren få fylle oss med sin kraft. Jo mer vi lærer å erkjenne vår egen blindhet, dess mer drives vi til å betrakte Herrens ord for å finne lys der. Jo mer vi forstår at vi selv er dårer, dess mer mottagelige er vi for Guds visdom og kunnskap. Og det indre menneske vokser da sin stille vekst, om vi bare beholder den rette stilling til Gud, så Hans nåde alltid får være nok for oss.
   Og vi vet at gjerningen skal lykkes; for Herren har selv gitt oss løftet og sagt: ”Han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.” (Fil. 1,6).

   Måtte vi bare med rolig hengivelse alltid finne oss i Herrens vilje og førelse med oss. Når Han ydmyker oss ved baktalelser og nederlag – Han gjør det ikke for å skade oss, men for at vi skal vokse i ydmykhet.
   Når Han legger oss på sykeleiet eller lar andre langvarige plager ramme oss – det skjer for å øve opp vår tålmodighet, vår hengivenhet i Hans vilje. Ja, alt hva Han sender oss, det sender Han i kjærlighet, for snarere å kunne fullføre den gjerning som Han har begynt i oss.
   Han er mektig til å gjøre alt, sitt hellige navn til ære og pris og oss til evig frelse og herlighet. Amen.