Tilbake

Dersom dere elsker meg!
Av N. B. Tvedt

Les: Joh. 14, 15 – 21

Med anledning av denne tekst vil vi ved Guds nåde samle våre tanker om følgende 3 punkter:

1. Bare når man elsker Jesus, kan man tjene Ham.
2. Bare når man kjenner Jesus, kan man elske Ham.
3. Bare når Ånden forklarer Jesus, kan man lære Ham å kjenne.

Alt forsøk på å tjene Jesus og holde Hans bud er forgjeves, dersom du ikke har lært å elske Ham. Du kan bruke det største alvor og den tilsynelatende helligste nidkjærhet for å fremme Hans sak og ære Hans navn; - du kan med glødende farger og meget følelse skildre Hans storhet og herlighet, Hans bunnløse frelserkjærlighet, det er alt sammen bare en lydende malm og klingende bjelle, dersom det ikke kommer fra et hjerte som elsker Ham.
Om du hadde alle Åndens store og herlige gaver, men manglet kjærlighet, da var du likevel intet. Om du arbeidet natt og dag, spekte ditt legeme, kjempet under bønn og gråt mot all slags fristelser, ga bort alt det du eide, ja arbeidet deg til døde for å holde Hans bud, så var det likevel alt sammen skarn og skade, dersom du manglet kjærlighet.
Derfor sier også frelseren til sine disipler i vår tekst i dag: ”Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud.”
Han visste det, Jesus, at bare det elskende hjerte kunne holde Hans bud; - Han visste, at her hjalp ikke noe lovens bydende: ”Du skal,” ingen truende forbannelse; - Han visste, at ”loven er maktesløs p.g.a. kjødet,” slik at ingen kunne tjene Ham, uten at han ble delaktig i den nye kjærlighetens liv, som alene troen på Ham, frelseren, gir.
Han retter derfor også sin bønnlige formaning kun til dem som har funnet sitt liv, sin frelse i Ham og slik har lært å elske Ham, fordi Han elsket først, fritt og uforskyldt.

Og sannelig, erfaringen stadfester at bare disse kan tjene sin Gud i Ånd og sannhet. Det som falt så tungt under lovens harde åk, ja umulig, det er for kjærligheten så lett og naturlig. Hvor godt er det ikke å tjene den som man elsker. Hvor godt er det ikke for den sjel som elsker sin frelser, å få glede Ham ved å gjøre Hans vilje i lydighet. Hvor smerter det ikke en slik en, når han sårer det ømme og trofaste frelserhjerte ved utroskap og ulydighet; - hvor ønsker han ikke å kunne hengi seg helt i villig lydighet og kunne ære det velsignede Jesu navn i alt. Han vil så gjerne adlyde frelserens bud om å tro på Ham som den verdens forløser som Faderen har sendt, som den som er ett med Faderen og derfor utfører Hans gjerning på jord. Han gleder seg i budet om å komme og få hva som helst han ber om i frelsernavnet, slik at ”Faderen kan bli forherliget ved Sønnen. Det er en trang for ham å oppfylle det nye bud, - som Jesus kaller det, - om å elske søskenskaren. Han søker overalt å kunne tjene sin Jesus i de nødlidende, de fattige, de syke og sørgende. Ja han ønsker så inderlig å kunne fullkomme alle disse mange bud, som i en sum er det store bud om kjærlighet, og han sier med apostelen Johannes: ”Hans bud er ikke tunge;” – for det er jo ikke tungt for kjærligheten å elske.
Men kjære bror og søster! – hvordan står det til med deg? – har dette sinnelag fått gjennomtrenge deg, slik at Kristi kjærlighet tvinger deg til å vandre i Hans fotspor?
Akk! – når vi kaster blikket inn iblant kristenflokken, hvor finner vi ikke i stedet for den kjærlighet som tror alt, håper alt, tåler alt, som ikke blåser seg opp, og ikke gjemmer på det onde, - ukjærlighet, bitterhet, misunnelse, egoisme og ufordragelighet. Hvordan herjer ikke den ukjærlige dømming hjertene og fyller dem med kulde og likegyldighet, ja endatil bitterhet overfor brødre og søstre i Herren.
Akk! – hvor lite det saktmodige, ydmyke og selvoppofrende Jesu sinnelag råder iblant oss.

Og så den store kjærlighetens oppgave, vi har fått, å arbeide i Herrens høst for å bringe syndere til Jesu kors!
Hva gjør du for dine medvandrere til evigheten, kjære venn? Brenner ditt hjerte av inderlig kjærlighet til de mange som ikke vet, hva som tjener til deres fred, men er fremmede for livet i Gud? Søker du i ditt liv og din omgang å føre dem inn i den trofaste og åpne hyrdefavn? Bærer du dem i troende bønn frem for nådens trone? Taler du med dem om Jesu forunderlige kjærlighet til fortapte syndere, slik at de ikke en gang skal kunne anklage deg for, at du ikke fortalte dem om Ham som kom for å søke og frelse det fortapte?
Alvorlige spørsmål! Herren hjelpe enhver å svare i oppriktighet for Hans ansikt.
Jeg synes å høre deg svare sukkende: Akk det står så dårlig til med meg, jeg gjør så lite min frelsers vilje og så mye min egen; - det er så lite min lyst å gå Hans budords veier og tjene Ham i villig lydighet. Og det verste av alt, jeg elsker min Jesus så lite, Han er ofte så likegyldig for mitt hjerte, min sjel fylles med nagende tvil, og alt blir mang en gang så mørkt både inne i og utenfor meg. Hva skal jeg gjøre?
Dette fører oss over til det annet punkt: Bare når man kjenner Jesus, kan man elske Ham.

Hovedårsaken til din mangel på kjærlighet til Jesus er, at du kjenner Ham for lite. Lærer du bare Hans elskverdighet rett å kjenne, så kan du ikke annet enn å elske Ham.
Tenk da på, hvem Han er, og hva Han er, for deg. Han er jo din bror, din frelser, din stedfortreder, som har fullbrakt alt til din salighet. Det er sant det apostelen Johannes sier i sitt brev, at kjærligheten ikke består i det, at du har elsket Ham, men at Han har elsket deg, ja elsket deg med en kjærlighet som brakte Ham til å forlate sin himmel og herlighet og stige ned på en forbannet jord blant en gudløs, ja gudfiendsk slekt, hvis hele skyld og brøde Han tok på seg, slik at forløperen, Johannes, kunne kalle Ham ”det Guds lam som bærer verdens synd.”
Og som slik syndebærer ble Han lydig inntil døden, ja korsets død, slik at Han fikk føle de helvetes piner og gudsforlatthetens kvaler som slekten skulle ha følt i all evighet. Han ga sitt liv for verdens liv. Han døde, en rettferdig for urettferdige. Når du får se og betrakte din frelser i denne blodige gestalt, når du får høre fra Hans bleknende lepper: ”Det er fullbrakt!” – fullbrakt for deg alt det du trenger til liv og salighet, kan du da la være å elske Ham? Nei, å nei! – når Han opplater Skriftene for deg, da begynner ditt hjerte å brenne i deg. Da søker du ikke lenger etter kjærligheten i ditt hjerte, men du betrakter med beundring bare den evige kjærlighet til deg i Hans hjerte, og jo mer du bader deg i dette kjærlighetens sollys, dess mer fylles din sjel med inderlig gjenkjærlighet til din trofaste forløser. Da ønsker du også å få tjene Ham og ære Hans navn i alt, da står også din lyst til Hans lov.

Men skal du lære Kristus å kjenne, slik som Han er, da må du få Guds Ånd, for: Bare når Ånden forklarer Kristus, kan man lære Ham å kjenne.
Det er Åndens gjerning å forklare Kristus for hjertene. Han er kommet til verden for å ”overbevise om synd, om rettferdighet og om dom.” Derfor lover også Herren oss denne Ånd i vår tekst, denne annen talsmann som skal være hos oss evig, ”sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser Ham ikke og kjenner Ham ikke” (Joh. 14,17).
I denne Ånd er det Han kommer til oss, slik at Han midt i avskjedens time kan si: ”Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere” (Joh. 14,18).
Denne Ånd skal lære oss alt og minne oss om alt Herren har sagt. Hvor nødvendig da, at du på denne pinsehøytid, når du feirer minnet om den store Åndens utgytelse over Jesu disippelskare, ber flittig om at den samme Ånd måtte bli rikelig utgytt også over deg, over oss alle, ja over hele vårt land, slik at Kristus kunne bli mer kjent og elsket av hjertene, og Hans vilje kunne bli mer utøvd iblant oss.
Han har sagt, at vår kjære Far i himmelen ikke nekter dem Den Hellige Ånd som ber Ham om den. Og det Han har sagt, det holder Han. Måtte vi da bare åpne våre hjerter for Ånden, slik at det tykke vantroens mørke kunne spres mer og mer ved det nådens lys som også gir kraft til et hellig liv i selvoppofrende kjærlighet, Herren til ære og sjelene til frelse.
Ja det gi du Herre for ditt trofaste navns skyld! Amen.

Kun ved Jesus!
Av N. B. Tvedt

Les: Joh. 12, 44 – 50

”Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg” (Joh. 14,6), har frelseren sagt hos apostelen Johannes, og det er også hva teksten i dag legger oss på hjerte.
Og hvor er da ikke denne store hovedsannhet forbigått og foraktet av den store hop, som nok vil tro på en kjærlig og allmektig Gud, men aldri vil komme i det personlige forhold til Kristus som alene fører hen til Faderen.

Den Kristus Jesus som omgås syndere og tollere, er nemlig ennå, som i hine dager, den største forargelse for det naturlige og stolte fariseersinn, som aldri vil erkjenne seg selv for fortapt og hjelpeløst og derfor heller aldri vil ha noe med fortaptes frelser å gjøre.
Fra dette sinn skriver også all den Kristusfornektelse seg, som i våre dager lyder mer og mer åpent og frekt blant oss; - for ingen forkynner mer enn Kristus verken ved ord eller gjerning menneskeslektens absolutt hjelpeløse og fortapte tilstand. Derfor lyder ennå ropet: ”Bort med denne, gi oss Barabbas fri!”
Å hvor den antikristelige ånd dog har slått dype røtter i hver menneskebarm!

Nå er imidlertid sannheten allikevel den, at veien til Faderen bare går gjennom Sønnen, og at den som tror på Sønnen derfor tror på Faderen, og den som forkaster Sønnen, også forkaster Faderen; - for Faderen har utsendt Sønnen og har ikke gitt noe annet navn under himmelen, som vi kan bli frelst ved, enn navnet Jesus, det navn, i hvilket hvert kne skal bøye seg, både deres i himmelen og på jorden og under jorden, da når hver tunge skal bekjenne til Gud Faders ære, at Jesus Kristus er Herre.
Vil du derfor ha en frelst sjel, kjære venn, så må d tro på den Herre Kristus og ikke gå Ham forbi; - for uten denne tro er det umulig å behage Gud.

Tro – Vantro
Av N. B. Tvedt

Les: Joh. 12, 44 – 50

La oss da i dag, under bønn om Guds Ånds veiledning, betrakte sammen litt nærmere de to ord: Tro – Vantro.

Tro

Det er nok av dem som mener seg å ha tro, ja svært sterk tro endatil, en tro som de ikke for noen pris vil gi slipp på, mens det jo i virkeligheten er lutter falske innbilninger alt sammen.
”Skulle vi ikke tro på Gud,” hører vi mange si, ”Han som er så nådig og overbærende mot oss arme svake mennesker. Jeg har det sikre håp til Ham, at når jeg gjør det så godt som jeg kan, så vil Han, når jeg dør, være så nådig å ta meg hjem til sin himmel” osv.

Dyrekjøpte venn! – er du blant dem som tenker slik, så hør at du lever i et Satans bedrag, og om du blir ved i denne tro, så vil du gå evig fortapt.
Tusener av dem som hadde en likeså sterk og urokkelig tro som du, ligger i denne stund i evig fortapelse og ser nå – dessverre for sent – at all deres innbilte tro i virkeligheten bare var vantro. De gikk Kristus forbi.
Det er vel og bra at du har den historiske tro på Gud, at du tror Han er til, og styrer alt; - men det hjelper deg ikke noe til salighet, så lenge du ikke lærer Ham å kjenne som din Far gjennom Sønnen.
”Men,” spør kanskje noen frelsessøkende sjel, ”hva er da troen? Hvordan skal jeg få den?”
Ved Guds nåde vil jeg forsøke å besvare dette spørsmål. Måtte bare Ånden selv få klargjøre dette så viktige og for mange så svært uklare punkt.
Du mener kanskje, at du for å komme til troen må gjøre noe. Nei min venn! – du skal ikke gjøre noe, men du skal høre noe, merk det! Apostelen Paulus sier i Rom. 10,17: ”Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.”

Det du altså skal høre er hva Gud i ordet forkynner deg; - men det Gud forkynner, det kan bare være sannhet, og det skal du derfor tro.
Den store sannhet, at Kristus i tidens fylde ble sendt til jord, trådte i slektens sted og tok på seg verdens store syndebyrde, slik at døperen Johannes kunne si: ”Se der Guds lam, som bærer verdens synd!” (Joh. 1,29), og Paulus: ”Han ble gjort til synd for oss;” (2 Kor. 5,21) at Han som slik syndebærer led vår straff, - ”straffen lå på Ham” (Jes.53,5) -, sonet vår brøde, ja at Han ved sin lydighet og fullkomne lovoppfyllelse også tilveiebrakte en evig gjeldende rettferdighet for oss urettferdige, det forkynnes enhver synder på jord, det vil Herren at alle skal tro, også du, min kjære leser, som ennå aldri har våget å forlate deg på Guds ord alene og bygge alt ditt salighetshåp på det.

Når det således heter: ”Han (Jesus Kristus) som gav seg selv til en løsepenge for alle (1 Tim. 2,6); - eller: ”Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. - Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham” (Jes. 53,5-6), da er dette sannheter som også gjelder deg, og som Herren derfor vil at du skal tro.
Videre: ”Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem deres overtredelser” (2 Kor. 5,19), det er atter et ord som lyder til deg, og som du derfor gjør vel i å tro. Ja tro det, at Gud i Kristus er forsonet og forlikt, at alle Hans rettferdighetskrav er tilfredsstilt ved Sønnens lydighet, at Han nå er din forsonte Far, i Kristus.
Men nå møter vi tusener innvendinger fra de forskjelligste hold. La oss her bare berøre noen enkelte av disse, slike som særlig kommer fra de oppriktige, nådesøkende sjeler.

Kanskje du, min leser, er en blant dem som sier: ”Ja det er velsignet og godt alt sammen dette om frelsen i Kristus, men det hjelper ikke meg, når jeg ikke kan føle det i mitt hjerte” – som om frelserens ord ble mer sant, når du følte det i ditt hjerte. Er da ikke Kristus virkelig død for deg, selv om du ikke føler noe av det? Kan du ved din vantro noensinne omstøte den sannhet, at Kristus var på jord, bar dine synder og sonte dem på korsets tre, at Han naglet skyldbrevet som var deg imot, til korset? Kan du gjøre Hans evig gjeldende fullgyldige offer for deg til intet, selv om du ikke kan føle det? Nei, sier du, dette er nok sant; - men det heter jo også, at troens frukt er kjærlighet, glede, fred, og jeg finner ikke noe av dette hos meg.
- I stedet for kjærlighet føler jeg kulde og likegyldighet, i stedet for glede sorg, i stedet for fred uro, angst og smerte, og jeg kan dermed ikke ha troen.

Min kjære venn! – tenk over, hva du gjør her. Du vil jo slutte ut i fra deg selv, av hva du er og har, hvorvidt du har tron eller ikke. Du vil med andre ord kaste håpets anker ikke innenfor forhenget, men inn i ditt eget hjerte. Hvordan kan du da håpe å finne noen ankergrunn der for ditt salighetshåp, da du jo erkjenner, at i deg, i ditt hjerte, ikke finnes noe godt, men bare synd og urenhet. Er det da som troende du skal tro? Er det ikke meget mer som en ugudelig, hjelpeløs, fortapt synder.
Nåden tilbys deg fritt og uforskyldt: ”Den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!” (Åp. 22,17), heter det jo.
Er da ikke det Jesus har gjort til din frelse, - at Han er død for dine synder og oppstanden til din rettferdiggjørelse – det du skal tro? Eller er du kanskje slik som du synes å mene, at du først må få forvissningen om barnekår hos Gud og så tro på Jesus som din frelser? Akk! – hvor du setter saken fullstendig på hodet. Be Gud om, at Han ved sin Ånd må forklare Kristus, Hans liv og gjerning, for din sjel, slik at du enfoldig som barnet kan lære å tro på, hva Gud har sagt, om det enn strider imot alle dine følelser og all din fornuft; - da skal også Ånden vitne med din Ånd, at du er et Guds barn.

Stå nå engang stille for denne dyrebare sannhet, at Gud er din forsonede Far i Kristus, at Han i Jesus Kristus anser deg, som om du aldri hadde syndet, at Han er fullt tilfreds med det offer som Sønnen brakte for deg, alle Hans rettferdighetskrav er tilfredsstilt, og endelig at Han i øm faderkjærlighet så gjerne vil forklare deg disse kostelige sannheter ved sin Ånd, for at du kunne bli gjenfødt til et levende håp. Mon ikke da, når du fikk nåde til å tro dette, ditt hjerte skulle glede seg og bli fylt med salig fred, og mon du ikke da også skulle få elske en slik Gud og en slik frelser? Jo, ganske visst.
- Derfor, kjære leser, du som ikke kan redde deg selv, men har bruk for fortaptes frelser, tro denne evige sannhet som forkynnes deg til frelse i Ordet.
Synes du det er for stort, for mye, slik at du av den grunn ikke tør, så husk at det er Faderens uttrykkelige vilje til deg, at du skal tro, og når Han ikke syes, at det er for stort og for godt for deg, Han som kjenner din tilstand og vet ditt behov langt bedre enn du, hvorfor skulle da du synes det?
Å måtte Herren hjelpe oss alle som vil hjem, til rett å tro på Ham, på Hans ord, hva Han har sagt, Han er jo dog større enn vårt arme hjerte. Ja Herren gi oss nåde til mer og mer å sette alt vårt håp og all vår fortrøstning alene til den forløsning som er i Jesus Kristus, så bærer det trygt hjemover mot Salems trygge havn over alle vover og gjennom alle stormer, og så – om en liten stund – så skal vi lande ved salighetens stille kyst.

Vantro

Men til slutt også noe ord om vantroen, hva den er.
Vantro er jo det motsatte av tro. Som troen er å motta frelseren, så er vantroen å forkaste Ham og med Ham også Faderen. Da det nå ikke finnes noen annen vei til himmelen enn Jesus Kristus, Ham korsfestet og oppstanden, så må jo vantroen absolutt utelukke fra saligheten og bringe evig fortapelse.
Hør derfor, kjære venn! – du som ikke vil tro på frelseren, du som ikke har bruk for Ham; - ikke Jesus dømmer deg, Han er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden (Joh. 3,17); å nei, Han dømmer deg ikke, Han tvert imot søker etter deg som hyrden etter det tapte får; - men din vantro dømmer deg. Eller som frelseren sier: ”Det ord jeg har talt, det skal dømme ham (menneskene) på den siste dag” (Joh. 12,48).
Det lifligste nådebudskap som har lydd til deg så mange ganger her, skal da bli deg den svareste anklage. Tenk å måtte møte Ham som du har gjennomstunget med dine synder, har foraktet med din vantro, og hvis blod du har trådt under føtter!
Å min dyrekjøpte, med Jesu blod forløste venn! – la deg da advare. Hvorfor vil du dø? I dag når du hører Hans røst, da forherd ikke ditt hjerte. Ennå er det nådens tid, ennå er Gud å finne. Ennå er frelserfavnen åpen også for deg, ennå står Han og banker på ditt hjerte. Å lukk opp for Ham; - fall ned for nådens troen, bekjenn din fortapte tilstand og ta imot den frelse, den forlatelse som rekkes og tilbys deg for intet. Du skal aldri angre det. Nei du skal evig love og takke Gud og Lammet for den nåde som ble deg uverdige til del.

Herren gi oss alle, deg og meg, engang å stå der oppe blant den hvitkledde skare, der oppe, hvor vi skal få se Jesus og bli Ham lik i fullkommen herlighet og salighet. Ja hjelp oss til det, Herre, for ditt navns skyld! Amen.