Tilbake

Fri i Jesus Kristus!
Av J. Thorsen

Les: Luk. 13, 10 – 17

Det er ikke mange ord Gud bruker for å skildre den kvinnes tilstand for oss, som Han fører frem for oss i sin tekst i dag: Hun ”hadde hatt en vanmaktsånd i atten år. Hun var krumbøyd og kunne ikke rette seg opp.”
Men hvilket dypt innhold disse få ord likevel har. Lys levende står jo kvinnen der, likesom malt for våre øyne, i hele sin grenseløse jammer og elendighet.
I hele atten år har hun vært besatt av en ond ånd, ikke vært seg selv mektig; - i hele atten år har hennes vilje vært ufri, og hun har måttet gjøre det som vanmaktsånden inne i henne drev henne til. Med sterke bånd har Satan bundet hennes sjel; - hun sliter vel i båndene, men hennes anstrengelser snører bare disse enda fastere til.
Som hennes legeme så er også hennes sjel sammenskrumpet og uttørret; - de guddommelige livskilder er avstengte fra henne. Hun sanser bare de ting som hører denne verden til – og føler hun enn stundom en dragende lengsel mot det høye, så er det likevel ingen kraft i henne til å rette seg opp, hun synker tvert imot alltid dypere og dypere ned i åndelig trelldom og ufrihet.

”En sabbat holdt Han (Jesus) på å lære folket i en av synagogene. Og se, det var en kvinne der som hadde hatt en vanmaktsånd i atten år.”
Det er uventet å finne denne syndetrell blant den skare som her sitter lyttende ved Jesu føtter. Det er ikke vanmaktsånden i henne, men den hellighetens Ånd som med frelserens begjær svever over henne, som har ført henne dit.
- Men hva er dog dette for en lærer? Som Han har hun aldri før hørt noe menneske tale! Og det er jo kun til henne Han taler, det er jo nettopp hennes eget hjertes tilstand som Han trekk for trekk skildrer så levende! Aldri før har hun følt seg så elendig som i dette øyeblikk; - akk, om hun kunne få gjemme seg bort og få skjule både seg selv og sin skam! Og likevel må hun nærmere, trenge seg så nær som mulig frem til denne mann; - for Han taler jo ikke bare om synd, men også om nåde – Han taler om en evig rådslutning oppe i himmelen til synderes frelse, om at Han er Guds Sønn som er steget ned fra himmelen for å frelse det fortapte, rive nettopp slike syndetreller som henne ut av djevelens lenker og føre dem inn i Guds barns herlige frihet. Med hele en tørst sjels styrke suger hun Hans velsignede ord inn i sitt hjerte, og for hvert ord hun får tilegnet seg i troen, løsnes de helvetspunnede bånd som før hadde tilsnørt hennes arme, ulykkelige sjel. Hennes hjerte begynner å utvide seg og å løfte seg mot det høye, og da Jesus til slutt fester sitt blikk på henne, kaller henne hen til seg og sier til henne: ”Kvinne, du er løst fra din vanmakt!” – da brister det siste bånd som bandt hennes sjel – hun er fri, å så salig fri!