Tilbake

De to veier!
Av G. L. Tangen

For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det. 11 Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige av tro, skal leve. 12 Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det. 13 Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre. Dette skjedde for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Kristus Jesus, for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om. Gal. 3, 10 - 14

Slik skriver apostelen Paulus til de kristne i Galatia. Og de trengte altfor vel til dette sannhetens ord. For de var i ferd med å bøye inn på den avvei å ”ville rettferdiggjøres ved lovgjerninger” i stedet for ved troen på Jesus Kristus alene. I sannhet et farlig standpunkt i salighetens viktige sak – så farlig, at apostelen roper dette alvorlige ord til dem: ”Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød?” (Gal. 3,3). Og videre: ”Jeg er rådvill med dere” (Gal. 4,20).
De var altså på vei til å høste fordervelse av kjødet i stedet for å høste det ”evige liv av Ånden” (Gal. 6,8).
I galaterne har vi således kristne for oss, som svever i en alvorlig fare for å gå glipp av sin salighet og ende i den evige fortapelse. Hvor farlig derfor å komme bort fra troens og inn på gjerningenes vei.
Men hadde da kanskje troen på Kristus vist seg tom og uvirksom i galaternes liv, ettersom de nå vendte seg til gjerningene? Nei tvert imot! I og ved troen hadde de jo hatt salige opplevelser og gjort herlige erfaringer av nådens virkninger. For å minne om dette trenger nå også Paulus alvorlig inn på dem med en del spørsmål, som han retter like til deres kristelige bevissthet, som om han vil si: Jeg henvender meg til deres samvittighet, svar meg nå overensstemmende med deres kristelige erfaringer: Var det ved lovens gjerninger dere mottok Ånden eller ved troens forkynnelse? Så meget har dere opplevd forgjeves! - om det da virkelig er forgjeves. Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt?
Uimotsigelig var alt dette både i omvendelsens tid og siden skjedd ene og alene ved troen. Uimotsigelig var de ved troen uten lovgjerninger blitt forløst fra sitt tidligere hedenskaps forbannelse og ført inn i kristendommens velsignede kår med rettferdighet og et nytt Åndens liv i sine hjerter. Dette kunne de jo ikke nekte.
Men så hadde jo troen vist seg å være den eneste sikre og virksomme vei til frelse og rettferdighet.

Men hvordan kunne da de galtiske kristne ville vende seg fra troens og slå inn på gjerningenes vei?

Dette var nærmest foranlediget av falske lærere, noe som forstås av Paulus’ ord: ” - det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium” (Gal. 1,7) og dessuten av de skarpe uttalelser i 1,9 og 5,10, hvor Paulus feller strenge dommer, ja like til lyser forbannelse over disse troendes villedere og ”Kristi evangeliums forvrengere.” Og dette er ikke noe under; for ved disses vranglære sto nå galaternes salighet på spill.
- Hvem disse forførere var, og hvilken lære de førte, det fremgår, om enn ikke sagt i likefremme ord, så likevel klart nok av hele galaterbrevet, hvor deres falske lære gjendrives og dømmes av den sanne lære, som apostelen holdt frem. Sikkert er det slike som allerede tidligere var trengt inn i Antiokias menighet, og om hvem det i Ap.gj. 15,1 heter: ”Det kom da noen ned fra Judea og lærte brødrene slik: Hvis dere ikke blir omskåret etter den skikk vi har fra Moses, kan dere ikke bli frelst” og vers 5: ”Men det reiste seg noen av fariseernes parti som hadde tatt ved troen, og de sa: De må bli omskåret, og en må pålegge dem å holde Mose lov.”
- Forførerne har altså vært jøder, som visstnok hadde tatt kristennavnet, men som i sitt hjerte og hele tenkesett holdt fast ved det gammeltestamentlige lovvesen.
Disse har sagt omtrent slik: ”Bare Abrahams barn har arverett til den lovede frelse ved Kristus. Skal nå dere fordums hedninger få del i frelsen, så må dere likeså bli Abrahams barn, noe som skjer ved det, at dere omskjæres og holder Moseloven. Derimot skuffer og bedrar dere, dere selv i deres håp om evig salighet, hvis dere nøyer dere med blott og bart å tro evangeliet om Kristus.”
Denne tale har da, fordi den i første øyeblikk syntes nokså riktig og rimelig, brakt de kristen i Galatia til å vakle og mer og mer å helle til den nye lære.
Dette ville nå ikke ha skjedd, hvis de ikke hadde latt seg forlede av sin naturlige lettbevegelighet og uforstand.
Med en blanding av smerte og mild bebreidelse sier derfor apostelen: ”Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra Ham som kalte dere ved Kristi nåde, til et annet evangelium, skjønt det ikke finnes noe annet” (Gal. 1,6-7a) ” Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Hvem hindret dere fra å være lydige mot sannheten?” (Gal 3, 1;  5, 7).

Men enn vi da, medkristne, hvordan er det nå med oss?
Jeg vet nok, at dere ”så mange som er døpt til Kristus, har iført dere Kristus,” at dere da ble iført Kristi rettferdighet og fyltes med Hans Ånd. Men hvordan er det nå?
Det er videre min glade forvissning, at mange sønner og døtre som kom bort under oppveksten, siden er vendt om til faderhuset og har funnet frelse og rettferdighet ved troen på Kristus alene og prist seg salige i Ham. Men hvor står disse i dag? Akk, bare altfor mange står visst nok på det galatiske standpunkt, idet de grunner sin salighet på egne gjerninger i stedet for å søke den ved troen på Kristus.
- Hvor nødvendig er det ikke da å belæres av det skriftavsnitt som foreligger oss, som nettopp viser klart og tydelig, hva enhver av de to veier fører til, nemlig gjerningenes vei til forbannelse og troens vei til frelsens velsignelse. Og derfor nå, til en nærmere betraktning av disse to: Forbannelsen under loven og frelsens velsignelse i Kristus.

Forbannelsen under loven

Merk da først dette lille ord ”for” i begynnelsen av vårt avsnitt; ved det tilkjennegir nemlig apostelen, at vers 10 henger nøye sammen med vers 9 og inneholder en grunn til det han der har sagt.
Hans tanke er denne: Velsignelsen kommer ene og alene av troen, ikke av lovgjerninger. For – og med det begynner vårt avsnitt – av lovgjerninger kommer forbannelse. Dette kommer av at troen og lovgjerningene er stikk motsatte hinannen i sine virkninger. Oppnås nå, som det tydelig nok var tilfellet med Abraham, velsignelse utelukkende ved troen, så kan det av lovgjerninger bare komme forbannelse. Ja, slik er det. Dette er Skriftens klare vitnesbyrd.

Kjære venn! Bruk da denne sannhet som et speil og bedøm etter det din åndelige tilstand, om du hører til dem som er velsignet, eller om du hører til dem som er forbannet.

Forbannet – det er rystende å tenke på – er noen det? Ja, svarer Guds ord på vårt sted, ”alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse.”
De som holder seg til lovgjerninger er altså i stor åndelig fare. Gud gi, at de dog måtte reddes ut av denne fare! Men skal dette skje, så må de få rede på sitt åndelige standpunkt, - vite hva det er å holde seg til lovgjerninger.

Hva er da dette? Hvem sikter apostelen til med disse som holder seg til lovgjerninger?
- Det finnes mange mennesker som på grunn av sin ytre rettferdighet, av sløv likegyldighet eller ved grov fremturing i åpenbar synd og last bekymrer seg lite eller intet om sin sjels salighet. Slike spør da heller ikke synderlig etter, hva Gud krever av dem i sin hellige lov. Tvert om dysser de sin samvittighet i søvn, de er åndelig sovende og døve for lovens røst. Loven trykker dem ikke, anklager ikke, fordi de ikke føler dens strenge krav. Loven er som død for dem – de er i en tilstand, hvori de, som Paulus sier ”lever uten lov” (Rom. 7,9), sikre og ubekymrede.
Dere har ganske visst kjent slike mennesker, kanskje er dere selv slike.
Nå hviler visst nok Guds forbannelse også over disse, men likevel er det ikke slike Paulus mener med dem ”som holder seg til lovgjerninger.” – For disse han taler om er, som galaterne tydelig nok viser, aldeles ikke døve for lovens røst eller likegyldige for dens krav. Men på den annen side er de som holder seg til lovgjerninger, også i sin åndelige tilstand vidt forskjellig fra dem som ”som er av troen,” de som omtales i vers 7 og 9 som Abrahams rette åndelige barn, som på samme måte som ham velsignes med frelse og rettferdighet. Nei, i en slik herlig stilling står de ikke, en slik salig arv eier de ikke – disse lovmennesker som Paulus har for øye i vår tekst.

Hvem er da disse? De er i de åndelige kommet videre enn hine som i sorgløshet og sikkerhets søvn ”lever uten lov,” men heller ikke nådd så langt som de, ”som er av troen,” eller, hvis de engang er nådd så langt, så er de siden kommet bort fra troens vei. Paulus betegner med dette: ”de holder seg til lovgjerninger” eller, som det står i grunnteksten: ”de er av lovgjerninger.”
At de ”er av lovgjerninger” er da også det mest betegnende som kan sies om dem. For de er mennesker, hvis særsprog og kjennetegn er nettopp dette, at de mer eller mindre ivrig tenker og arbeider på å gjøre lovens gjerninger, d.e. gjøre det som loven krever og bestemmer. Dette ivret de kristne i Galatia for; på dette arbeider ennå stadig mange – svært mange.
Hører vi ikke særdeles ofte uttalelser som disse: ”Jeg søker da i alt mitt liv å skikke meg etter Guds bud og vilje” og ”det ville nok se mørkt ut for meg, om jeg ikke det skulle gjøre” og ”skulle jeg ikke få det godt, jeg har jo levd som et skikkelig menneske alle mine dager.”
Men – skyter noen nå inn: - skal man ikke av ytterste evne arbeide på å gjøre det Gud byder i loven? Jo ganske visst, dette er i og for seg rett og riktig. Gid hver og en riktig for alvor ville åpne sitt hjerte for lovens hellige krav og arbeide enda langt, langt mer enn de gjør, på å oppfylle dette krav! Det ligger ingen feil i det, - dette skulle nok tvert imot engang føre dem så langt, at de ”ved loven ble døde for loven for å tjene den levende Gud.”

Feilen er ikke, at de streber etter å holde loven, men i den hensikt de gjør dette. Og hensikten? Jo, de søker å holde loven, for derved å vinne Guds nåde og arve et evig liv. Med disse som er av lovgjerninger, menes altså alle de mennesker som likesom de galatiske kristne, mer eller mindre alvorlig streber etter å være og gjøre slik som Gud krever i loven, for å oppnå den evige salighet ved det.
Disse kan nå innbyrdes være noe forskjellige. Noen tar saken mer overfladisk, andre med større alvor. Men alle tenker og arbeider de på å bli salige. Det gjorde også galaterne.
Men på hvilken måte skal saligheten nåes? Jo, så kommer loven og sier: Gjør dette, så skal du leve, hold budene, så skal du bli frelst, d.e. være hellig og god, - gjør alt det budene sier, så skal du gå inn til livet. Loven taler alltid om å gjøre, og gjøre alt selv, - den gir ikke noe, den kjenner aldeles intet til nåde. Menneskets egne gjerninger skal etter lovens forordning være veien til livet. Og dette tiltaler i grunnen det naturlige sinn og det stolte, selvgode hjerte. Selv de ved troen frelste og frigjorte kristne forføres her altfor lett av sitt bedrageriske hjerte. Vær ikke altfor trygg, troende sjel! Tenk på galaterne!

Men især er det likevel de, hvis stolte og selvgode hjerte ennå ikke er brutt i gjenfødelsen; de ennå uomvendte mennesker altså, som ved hjertets bedrag er mest utsatte for å slå inn på den salighetsvei, som loven anviser, nemlig deres egne gjerninger.
Dette synes da så rimelig; her behøver de ikke å helt oppgi sitt eget, men kan selv gjøre noe til sin frelse. De går derfor inn under loven og lytter til dens røst – som dens disipler, dens undergitte. Hele deres liv og vesen, deres tankegang og tale bærer preg av lovens eiendommelige innvirkning.
Som loven utelukkende krever gjerninger, slik tenker og taler disse dens undergitte bare om gjerninger, og håper frelse og salighet av sine gjerninger. ”Når jeg gjør alt det beste jeg kan, så vil Gud visst være meg nådig; jeg har jo skydd det onde og beflittet meg på det gode; jeg håper, at himmeldøren engang står åpen for meg.”
Slik tenker og taler de mer overfladiske. Andre tar det strengere. De iakttar regelmessig gudfryktighetsøvelser, går stadig i kirke og oftere til alters, holder husandakt, øver seg i forsakelser, som Luther gjorde, strider mot synden med sukk og tårer i det håp å vinne Guds vennskap og velbehag ved det.
Kjære venn! – er det slik med deg? Har du rede på ditt åndelige standpunkt? Har du din rettferdighet, som er av troen, eller den av lovgjerninger? Er dette siste tilfelle, da merk deg ennå engang Skriftens ord: ” - alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse.”
Hvilket forferdelig selvbedrag! De mener å ha og vinne Guds vennskap og velbehag ved sine gjerninger, men ligger i virkeligheten dog under – Hans forbannelse! Men å ligge under Guds forbannelse er forferdelig. Og likevel er det slik.

Hva kan da være grunnen til dette? Jo, grunnen er den som apostelen angir etter 5 Mos. 27,26, nemlig: ”Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør etter dem!”
Grunnen til forbannelsen over de gjerningshellige er altså den, at de slett ikke holder loven. Hvis derimot noen virkelig oppfylte loven, da vant han ved det også Guds velbehag og det evige liv. ”Den som gjør det, (det som loven krever) skal leve ved det,” heter det i vers 12 i vårt avsnitt, og det menes alvorlig.
Men hvem kan holde loven – nå etter fordervelsen ved Adams fall? Sannelig – Ingen!
De lovrettferdige innbiller seg nok å ha oppfylt loven; de kan gå så langt som den rike yngling som, da Jesus regnet opp budene for ham, likefrem svarte: ”Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung” (Luk. 18,21). Men da blir de likesom han stående bare ved det ytre i loven, ved lovens bokstav som f.eks. å slå i hjel, å drive hor, å stjele. Slike grove, iøynefallende overtredelser av lovens bud har disse ikke gjort seg skyldige i. Fra slike åpenbare synder mot loven har visst nok de aller fleste avholdt seg. Men har de dermed oppfylt loven, slik som Gud mener og krever det? På ingen måte!

Her må vi nemlig ikke bli stående ved lovens overflate, men trenge igjennom til det innerste i loven, til ”lovens ånd” – dens indre, åndelige mening og krav, og se, hva det er; - vi må gå til summen av loven. ”Budets endemål er kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en oppriktig tro” (1 Tim. 1,5). Lovens innerste mening og krav er dette: ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv!” (Luk. 10,27). Slik kjærlighet krever loven; ”Kjærligheten er lovens oppfyllelse” (Rom. 13,10).
Men har nå noen ved egen kraft en slik kjærlighet? Har alle dine tanker, ord og gjerninger fra du kom ut i verden til nå uttrykt en slik kjærlighet? Har det i ditt hjerte og hele ditt liv rørt seg kjærlighet, intet annet enn kjærlighet imot Gud og nesten? ”Å nei, det tør jeg nå ikke akkurat å si,” svarer du vel, ”ingen er jo fullkommen, og det har naturligvis heller ikke jeg vært.”

Og likevel krever loven ikke noe mindre enn en fullkommen kjærlighet og en fullkommen hellighet. ”Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen” (Mt. 5,48).
Dette er lovens ubøyelige krav. Du er skyldig til å bli ved, ikke bare i noe, men i alt som er skrevet i lovens bok, - skyldig til å ”forbli” ved det, d.e. stadig og uavlatelig, helt og holdent uten minste avslag eller den ringeste avvikelse å være og gjøre slik som Guds lov byder.
Og loven krever ikke bare, at du avholder deg fra alt det onde, men også, - og det først og fremst, - at du er fullkommen i alt det gode, - nemlig at du alle tider har fullkommen frykt for Gud, fullkommen tillit og kjærlighet til Ham, at du er hellig som Gud selv og tjener Ham med fullkommen lydighet.
Alt dette gjorde den Herre Jesus – Han oppfylte derfor også loven til punkt og prikke. Slik skulle også du gjøre, - dette og intet mindre krever Guds lov.

Har nå noe menneske, har du i ditt liv holdt loven på denne fullkomne måte? ”Akk nei, visst nok ikke hittil,” svarer du kanskje, ” men jeg håper nok det skal bli bedre heretter. Når jeg flittig og ærlig arbeider på å fullkomme Guds vilje, holde budene, å være hellig og god og kjærlig, så har jeg da den tanke at jeg skulle kunne nå det.”
Nå hva? Jo, å oppfylle loven. Så det er ditt håp? Men sannelig, dette er et falskt håp som vil bedra. Og likevel fengsler og dårer djevelen, løgneren fra begynnelsen, mangfoldige sjeler nettopp med dette falske håp, gjerne hele livet igjennom like til det siste, like inn på dødsleiet.
Slik lå en tidligere drukkenbolt på sitt siste leie, uttært og elendig, med døden i vente, men likevel egenrettferdig og stolende på seg selv og sine gjerninger, riktignok ikke på de gjerninger han hadde gjort, men på de han håpet å kunne gjøre, på de gode tanker han nå fikk, og den forbedring han siden nok skulle gjøre.
Jeg søkte gjentagende å overbevise ham om det umulige i dette og bestrebet meg alvorlig for å vise ham ut av dette farlige selvbedrag ved Guds ord; jeg sa ham, at han var aldeles udyktig til å oppfylle loven og vinne Guds velbehag av seg selv. Men han ble ved sitt.
”Tror du da virkelig,” spurte jeg videre, ”at du er i stand til å bli så hellig og god, at Gud av den grunn skulle lukke opp sin himmeldør for deg?” ”Å, fikk jeg bare leve ennå noen dager, så ville det nok hjelpe godt,” var hans bedrøvelige svar. Men han fikk ikke ”leve ennå noen dager,” han døde morgenen etter uten å ha oppfylt loven og, som det syntes, uten å ha vendt seg til Kristus, som Han var blitt henvist til.

Men det går med mange som ham: - de trøster seg med, at de nok skal formå å bli bedre siden. De tror at de ikke er verre, enn at de kan det. Men verken har du vært, er du. Eller vil du noensinne i fremtiden bli så hellig og rettferdig som loven krever – ved dine egne krefter, om du enn anstrenger deg aldri så mye. Og det fordi vårt naturlige vesen er motsatt lovens. ”Loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig” (Rom. 7,14).
Her vitner altså Skriften, at et menneske, slik som det er av seg selv, likefrem ikke kan holde loven. Bort derfor med alle drømmer og innbilninger om, at du nok siden skal kunne oppfylle Guds lov! Prøver du allikevel på det, så vil du smertelig erfare, at ikke kjærlighet, men nettopp fiendskap mot Gud: - en indre uvilje, knurr og ulydighet eller tross mot Ham bryter frem hjertets skjulte dyp.
Har dere ikke erfart dette? De som riktig er vakt opp av lovens stemme og i alt alvor arbeider på dens oppfyllelse, - de erfarer det med forferdelse og smerte, de må bittert erkjenne, at de i grunnen er fiendske mot Gud og slett ikke kan elske Ham. Slik står de nå i stedet for, som de håpet, å bli oppfyllere av loven bare som skrekkelige overtredere av loven. Men, at så ingen rettferdiggjøres for Gud ved loven, er åpenbart; for ”den rettferdige av tro, skal leve!”

Her tar imidlertid mang en sin tilflukt til en farlig sammenblanding av gjerninger og troen, av lov og evangelium, idet de sier: ”Vi forlater oss nå heller ikke bare på lovens gjerninger, nei Kristi verd og fortjeneste må også has med.” Og så vender de det ene øye mot Sinai og det annet mot Golgata.
Galaterne har Visst nok også tenkt: ”Vi vil ikke ved å beflitte oss på lovens gjerninger oppgi troen på Kristus. Nei, vi mener bare at lovens oppfyllelse og troen i forening vil sikre oss den evige salighet.” Men denne mening omstøter apostelen, når han sier til dette: ”Loven har ikke noe med troen å gjøre” (v.12), og dessuten: ”Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden” (Gal. 5,4).
Nei, det går ikke an å stole på sine gjerninger og Kristus på en og samme gang. Den som holder seg til loven, har ene og alene gjerningene til sin frelsesvei og slett ingen grunn i Kristus. Det går ikke an å tjene to herrer: Loven og Kristus. Holder du deg til loven, så vraker du Kristus. Men når du altså støtter deg utelukkende til gjerningene, kan du da bestå for Gud og eie Hans velbehag? Nei, da er du ubønnhørlig under lovens forbannelse.

Loven truer nemlig enhver som overtreder den, med straff. Og straffen er forbannelsen. Og her kan loven, når den får virke rett, riktig engste og anklage den som erkjenner, at han er en overtreder; - ja loven blir en Sinai’ torden inn i den skyldiges samvittighet. Han vet nemlig, at Guds forbannelse henger over ham.
Er ikke dette en forferdelig stilling? Forbannelsen er nemlig, at Gud stiller seg imot overtrederen og er hans fiende, kort sagt: - den slår ut i Hans strenge og rettferdige vrede. Men ve hver den som Gud står imot, for hvem Gud er en fiende, og som ligger under Hans vredes dom! Han er i ytterste fare, hver stund på fortapelsens rand. Og her kan ingen gjerninger, ingen forbedringer, ingen forsakelser, ingen tårer redde av faren. Nei, forbannelsen vil, om de blir på sine gjerningers grunn, følge med dem i døden, og engang gi dem plass på venstre side i dommen, hvor forbannelsen riktig åpenbarer seg, idet Herrens siste ord til disse gjerningsrettferdige blir dette forferdelige: ”Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler!” (Mt. 25,41).
Ja, forbannelsen løper til sist ut i helvetes piner og fordømmelse – i den evige død.

Så virker da loven bare forbannelse og ingen rettferdighet, ingen frelse, ingen velsignelse.
Kjære leser, tør du da ennå å stå på lovgjerningens grunn? Nei, truet som du hver stund er av lovens forbannelse, må du nå snart og i fullt alvor ta din tilflukt til frelsens velsignelse i Kristus.

Frelsens velsignelse i Kristus

Slik er det også tenkt og forordnet av Herren. Velsignelsen ligger nemlig ikke og kan aldri ligge hos deg selv, men må komme annetsteds fra. Velsignelsens kilde ligger utenfor deg – forstå det! – i en annen – i Kristus.
Hvilket gledelig, hvilket lettende og forløsende budskap!
Men hva har da Kristus gjort for å bli den eneste og rette kilde til frelsens velsignelse for oss?
Jo, ”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at Han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre” (Gal. 3,13).
”Kristus kjøpte oss fri?” Hvordan var det da med oss før? En svak avbildning av dette ligger i, hva den berømte misjonær og afrikareisende Dr. Livingstone engang ble vitne til. Han så en dag, at en hel skare svarte ble røvet fra sine hjem i det indre Afrika, ble bundet sammen med tau av hårde umenneskelige slavehandlere og på den grusomste måte drevet av sted under piskeslag og stokkepryl ned til kysten for å føres ut derfra og selges som slaver et eller annet steds. Stakkars mennesker, de var mishandlet og solgte til elendighet og trellekår!
Slik var det i det åndelige med oss falne Adams barn før. Vi var alle sammen drevet ut av vårt hjem av menneskemorderen djevelen: Guds rike, frarøvet vår medskapte frihet til det gode, spent i syndens bånd og lenker. Kjødelige, solgt under synden” (Rom 7,14), solgt til fornedrende trelldom under onde lyster og begjæringer, på sjel og legeme ille tilredte av tiltagende fordervelse og ofte av grove laster, - mens vi under alt dette, slekt etter slekt og menneske etter menneske, sanket skyld på skyld over oss ved opprøret mot Gud og all denne krenkelse av Hans hellige vilje.
Vi var alle sammen skyldige til å oppfylle Guds vilje og holde Hans lov, men vi kunne det ikke og ble bare overtredere, bare skyldnere.
Men som skyldnere hjemfalt vi til straff, til den straff som loven truer med – vi solgtes til lovens forbannelse, som hang der lik et draget sverd over synderens hode, truende med å ramme den skyldige, når som helst.
Ved det omtalte forferdelige skue: de bundne og solgte svarte i Afrika, ble Livingstone opprørt av smerte og harme, fylt av inderlig medlidenhet og gjorde utkast til en plan til å gjøre ende på slaveriet.

Men var det da ingen som følte smerte og medlidenhet med oss, bundet i synden og solgte til straffen: - den evige forbannelse? Jo, den barmhjertige Gud i himmelen følte medynk over oss, Han ble besjelet av en uendelig langt større medlidenhet enn selv hin menneskekjærlige Livingstone. ”Det skar Ham i Hans hjerte, at verden skulle under gå,” som Brorson synger.
Etter sin strenge rettferdighet måtte visst nok Gud felle dommen over synderen og legge vrede og forbannelse på den skyldige. Men så ropte også Hans sterke kjærlighet inn i Hans hjerte. ”Utfri de syndebundne, løs de skyldige fra forbannelsens dom!” Og kjærlighetens rop fikk overhånd: Gud fattet i denne sin kjærlighet plan til å løskjøpe de som var solgt til forbannelsen. Men hvem skulle være løskjøperen? Ingen engel kunne være det og ikke noe menneske. ”En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham - for utløsning av deres sjel er for dyr, og han må avstå fra det til evig tid” (Slm. 49,8-10).
Ja sjelens forløsning kostet mye, uendelig mye mer enn vi kunne bringe. Derfor kunne bare den som formådde å yte denne så uendelig kostbare løsepenge, også være løskjøperen. Det var bare én eneste slik i himmel og på jord, og denne ene var Guds egen enbårne Sønn. ”Han sparte ikke sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle!” (Rom. 8,32).
Solgte og bundet til forbannelsen kunne vi bare gå der som treller og slaver uten å kunne løse oss ut, men ”Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår” (Gal. 4,4-5).
Ja, Sønnen Jesus Kristus – Han er løskjøperen. Han er dertil utvalgt av Gud selv, før verdens grunnvoll ble lagt, før du, menneske, var til. Hvor langt, langt går således ikke Guds kjærlighets råd tilbake – helt til evighetene!
Har så Gud ikke rett til å si: ”Med evig kjærlighet har jeg elsket deg!” (Jer. 31,3). Og Sønnen var, selv fylt av den samme kjærlighet, straks rede til å løskjøpe oss fra forbannelsen. Og Han har gjort dette!

Men på hvilken måte? Jo ved det, at ”Han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre!” Og Kristus hang virkelig på et tre, på korsets tre, - altså var også Han forbannet.
Men dette: ”forbannet av Gud er den som blir hengt (på et tre),” var etter 5 Mos 21, 23 forordnet som en streng og vanærende dødsstraff for den mann som gjorde synd, som fortjente dødsdom – altså bare for grove misdedere.
Denne dødsdom fikk også Kristus på korsets tre. Hadde da Han ”gjort synd som fortjente dødsdom” – var Han en misdeder? Nei, som unnfanget ved Den Hellige Ånd var Han født ren og uten synd, den eneste ”hellige fødte” (Luk. 1,35); ja, Han var hellig, uten skyld – usmittet, atskilt fra syndere” (Hebr. 7,26).
”Jeg finner ingen skyld hos Ham,” sa Hans egen dommer Pilatus, og i domsavsigelsens øyeblikk kaller han Jesus ”den rettferdige.”
Ja, Gud skje lov! – det var Han også! Men hvorfor led Han da de groveste forbryteres død på forbannelsens tre? Syndere, dere overtredere, dere vet jo grunnen. En slik forsmedelig død måtte Jesus lide – ikke for sin egen skyld, men for vår skyld, ikke fordi Han var en misdeder, men ene og alene fordi Han i vårt sted ble, som Jesaja sier ”Han - ble regnet blant overtredere - Han som bar manges synd” (Jes. 53,12) – ja, de manges; - alle de mange menneskers synd.
Slik ble det sagt århundrer før det skjedde, fordi det var tenkt og forordnet slik av Gud fra evighet av. Alle profeter har vel i Ånden forutsett, at Kristus ”ville bli den aller største synder, hvis like aldri hadde vært på jorden. For idet Han er et offer for hele verdens synder, er Han nå ikke lenger en slik person, som er uskyldig og uten synd, er ikke Guds Sønn i herligheten; men en synder er Han, en tid forlatt av Gud, som bærer og har liggende på sin hals Paulus’ synd som var en gudsbespotter, forfølger og misdeder (Ap.gj. 9,1-2), Peters, han som fornektet Kristus (Mt. 26,70), likeledes Davids, som var en ekteskapsbryter og morder (2 Sam. 12,9) og gjorde at Herrens navn ble spottet blant hedningene. Med ett ord: Han er den person som bærer på sitt legeme og har liggende på seg alle synder av alle mennesker i hele verden, som noensinne har vært, ennå er og skal bli. Ikke slik som om Han selv hadde gjort denne synd; men slik, at Han fra oss som hadde gjort den har tatt den på sitt legeme for å gjøre fyllest for den med sitt eget blod” (Luther).
Akk, vi hadde samlet denne syndemengde uten dog å kunne eller torde legge den over på Kristus, den uskyldige. Nei, Gud selv har lagt våre synder på sin Sønn, som det jo også står: ”Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham!” (Jes. 53,6). Derfor se på Jesus – ”det Guds Lam som bærer verdens synd.”

– Har du tenkt nøye over dette, har du satt deg levende inn i hvordan en uoverskuelig syndeflod rullet inn over Kristus, da våres alles misgjerninger rammet Ham? Tenk lenge, tenk alvorlig på det!
Paulus har satt seg levende inn i denne Kristi nedsenking i vår synd. Derfor bruker han et sted, nemlig i 2 Kor. 5,21 dette umåtelig sterke, dristige uttrykk om dette: ”Gud har gjort Ham til synd for oss.” Merk! – det heter ikke: behandlet, straffet Ham som en synder, men sterkere og mer forferdelig: gjort til synd!
Ja, Kristus ble gjort til synd for oss: dekket og begravd av verdens talløse synder og misgjerninger var nå Kristus rent ut som bare synd, som en eneste stor, forferdelig syndemasse. Tenk, hva syndebyrde som lå på Ham – for vår skyld! Og hva led Han ikke. Som synden var lagt på Ham så også skylden og syndens forferdelig straff. Uten minste skånsel rammet Guds rettferdighets strenge dom over synden Kristus alene, ikke oss. Når Gud ville og måtte straffe synden, så fant Han den nå ikke lenger hos oss – ”Gud tilregnet nemlig ikke verden dens overtredelser” nå, - men Han fant den hos Kristus. Derfor gikk vi fri for straffen, men den ble krevd av Ham, Han ble gjort elendig, ”Han ble plaget for overtredelsenes skyld;” Han led hele syndens straff. All Guds strenge vrede over synden lå på Ham, forlattheten av Gud forferdet Hans sjel, alle helvetes piner og fordømmelsens kvaler fylte Hans hjerte. Djevelens og alle onde ånders voldsomste angrep ble rettet mot Ham i fnysende raseri, og menneskene nærte dødelig hat til Ham, og utøste dette i giftige hånsord og i gruelig mord – Hans legeme og sjel sank under alt dette ned i en avgrunn av unevnelige lidelser. Det var da Han ble, som apostelen sier, en forbannelse for oss.
Han ble ikke bare forbannet, men en forbannelse. Dette er det sterkeste ord om Kristi lidelser for oss. Alle hadde vi, hver for oss, fortjent evig forbannelse. Men all denne vår forbannelse gjennomtrengte nå hver en vrå i Jesu hjerte; - Han hang der på korset som idel forbannelse. Hvilke fjell av forbannelse tynget ikke på Ham, hvilken tung syndestraff! Undrer du deg så over, at Han svettet blod i hagen? Nei, hva vi ville ha lidd i lange evigheter, det led Han nå på en gang i Getsemane og på korset. Men dog har og kunne Han bære alle menneskers evige straff, all den evige forbannelse i denne korte tid, fordi ”Han i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer” (Hebr. 9,14).
For det som ”den evige Ånd” lider i kort tid, - det blir i verd og betydning en evig lidelse – altså en fullkommen forsoningslidelse for oss. Derfor kunne Han i døden rope ut: ”Det er fullbrakt!” – Guds strenge rettferdighet er tilfredsstilt, Gud er forsonet, synden betalt og menneskeslekten løskjøpt fra forbannelsen. Ved selv å bli en forbannelse er Han blitt oss en kilde til evig velsignelse!
Og nå, kjære leser, hva sier du til det? Å, måtte du nå brennende ønske: ”Gid jeg kunne få del i denne Kristi velsignelse, i denne Hans gjenløsning!” Gud skje lov! – du kan få del i den.

Men merk, bare da, når du mottar Hans frelse. Fangen er frikjøpt fra den stund, den krevde løsepenge er tilveiebrakt og tilbudt ham, men mottar han den ikke, bruker han den ikke, så blir han jo ikke fri, men vedblir i sin bundne, ulykkelige stilling.
Og bare altfor mange mennesker blir stående under lovens forbannelse, ulykkelige og fredløse, skjønt de virkelig er kjøpt fri av Kristus. Hvorfor? Fordi de ikke mottar den tilbudte frelse, ikke bruker den tilbudte løsepenge for sin egen del.
Men du – motta den, bruk den endelig! Hvordan skjer da dette? Jo ved det, at du tror, tror og forlater deg på dette Kristi gjenløsningsverk, tror at Han, da Han led forbannelsen for oss, nettopp tok bort din forbannelse og vant deg Guds nåde og vennskap, - du er frikjøpt, du er frelst i Ham!
”Men tør jeg tro dette, at jeg er frelst? Jeg har jo så skammelig fortørnet Gud, jeg har ingen kjærlighet, jeg er ond og blir verre for hver dag,” slik innvendte engang to vakte og bekymrede kvinner for meg, idet de var i stor samvittighets angst, klaget bittert sin nød, mens hete tårer rullet nedover kinnene. ”Her står det likevel i grunnen vel til” – falt jeg inn – ”dere føler og erkjenner jo, hva Guds ord vitner om dere, at dere er overtredere av loven og skyldige til dens straff. Men så trenger dere riktig til Kristus, og sannelig, Han skal frelse og forløse dere. For Han har oppfylt loven i våres alles sted, Han har lidd deres syndestraff, tatt bort all Guds vrede over dere; dere skal ikke gjøre alt dette om igjen, nei, dere er frelst i Ham. Nettopp derfor led Kristus, for at dere og alle slike som er trykket og fordømte av loven skulle løses og få del i frelsen. For slik står det: Kristus kjøpte oss fri, for at – merk for at! – Abrahams velsignelse kunne komme over hedningene i Kristus Jesus.
Israel og hedningene, alle og enhver er ved Kristi blod kjøpt fri fra loven; - de behøver ikke å ha holdt den for å bli frelst og få Abrahams velsignelse; - den velsignelse eller den frelse, som ble tilsagt Abraham.
Og til Abraham lød løftet slik: ”I deg skal alle jordens slekter velsignes!” (1 Mos. 12,3) – altså alle, alle er av Gud for lenge siden regnet med, bestemte til å få frelsens velsignelse blott ved troen på Kristus – uten egne gjerninger, uten noen som helst egen verdighet eller fortjeneste.”
Jeg sa videre: ”Som Abraham gjorde, så gjøre også dere!” Og hvordan bar han seg ad?  ”Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet” (Rom. 4,3). Ja, som den troende Abraham blir også dere velsignet med Kristi rettferdighet, dere får syndenes forlatelse, barnekår hos Gud, Hans vennskap og velbehag og ro i deres samvittighet – ikke for deres, men for Kristi skyld.”
Ved å holde frem dette lysnet det for hine bedrøvede kvinner, og de sa halvt smilende under tårene: ”Nei, hvor forunderlig, vi har gått her og sett på oss selv og tenkt, at vi selv måtte gjøre noe til vår frelse, men nå ser vi, alt er allerede gjort av Kristus – alt det som Gud kunne kreve. Jo, nå tør vi virkelig tro på Kristus, at vi ved Ham har våre synders forlatelse og en evig rettferdighet.
Gud skje lov! – slik forløses snart den ene, snart den annen, når de hører og tror Kristi gjenløsning. Hvor slike synes at de skylder Kristus alt, - hvor vil de ikke glade og takknemlige synge:
”Guds Sønn har gjort meg fri Fra Satans tyranni, Fra syndestand, Fra lovens bann, Fra dødens skrekk og helvedbrann. Min Jesus lagde seg I mellom Gud og meg, Seg undergav Min syndestraff Til smerte, død og grav. – Nu er jeg Gud i vold Tross slangen tusenfold! La ham kun stå Og se meg gå Med frihetspurpur kledning på! Hvor gjør det godt i bryst Å følge Jesu røst På sannhets sti, Alt ondt forbi, Til himlens sorgenfri!”

Og likevel vil selv de rettferdige føle, at det ikke er så lett å komme forbi alt ondt, og aller verst å få makt og herredømme over det verste onde: Synden.
Hvordan skal syndens herredømme bli brutt i hjertet og et nytt hellig vesen skapes? Frykt ikke! Atter har Gud her sørget vel for oss. For det heter videre i vårt avsnitt: Kristus ble en forbannelse for oss - for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om.
Rettferdighet og syndenes forlatelse er bare den ene side av den lovede velsignelse, den annen side av velsignelsen, summen av all Guds velsignelse, er: - løftet om Ånden ved troen.
Herligere kan vi ikke velsignes enn, at den høye og opphøyde vil bo i våre hjerter, at Den Hellige Ånd vil innvie oss til sine templer. ”Åndens løfte,” er nå det samme som ”den lovede Ånd.” Slik nevnes her Den Hellige Ånd, fordi Han så vel av Det Gamle Testamentes profeter som især av Jesus selv oftere er blitt lovt oss – se Joel 3,1-3, Jes. 32,15 og 44,3, Esek. 36,26, Joh. 14,16-17; 16,13 o.fl.st.
Den Hellige Ånd er lovt deg, kjære venn, du skal få Ham i ditt hjerte, men som Paulus sier til slutt med stort ettertrykk: ”ved troen,” utelukkende ved troen, ikke ved gjerninger. Og når Den Hellige Ånd er kommet inn i hjertet, vil Han ikke være uvirksom – nei, men utøve et salig verk i deg, virke til, at frelsens velsignelse trenger igjennom hele ditt liv og vesen. Ånden vil virke nettopp det som du savner av godt og skulle ha. Er ditt hjerte tørt og ditt liv ufruktbart, så skal ikke dette vare lenger enn, ”inntil Ånden fra det høye utøses over oss,” da skal hjertelivet og hele din vandel forandres, da skal ørkenen bli til en fruktbar mark, ”og den fruktbare mark aktes som skog.”
Derfor, ”frykt ikke!” – sier Herren, ”for jeg vil øse vann over det tørste og strømmer over det tørre. Jeg vil utgyte min Ånd over din ætt og min velsignelse over din etterslekt” (Jes. 44,3).
Når Åndens strømmer faller på ditt hjertes åker, vil du feste dyp rot i Herrens vingård, du vil bli den plantning som Faderen har plantet, du blir av disse ”rettferdighetens terebinter, Herrens plantning til Hans ære” (Jes. 61,3), som Gud ser på med lyst. Ja, Ånden virker som en ny himmelsk saft, som forfrisker og fornyer hele ditt vesen. Han renser ditt hjerte, gjenføder din ånd og skaper et nytt liv, og denne Sønnens Ånd i ditt hjerte lærer deg barnlig og trøstig å be til Gud og si: ”Abba Far!” Og sannelig, både i ditt indre vesen og ytre liv kjennes Åndens salige frukt. ”Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet” (Gal. 5,22). Og ”mot slike er loven ikke” (Gal. 5,23). Nei, loven verdsetter og bifaller alle disse ytringer av den gjenfødte ånd.
Den gjenfødte stemmer i sitt innerste vesen nettopp overens med loven; - ”han er åndelig, likesom loven er åndelig,” han vil nå det samme som loven: elske Gud og tjene nesten i den kjærlighet som nettopp er lovens oppfyllelse. Hvilken salig forandring! Mens han holdt på gjerningene, var han og kunne ikke være annet enn en lovens overtreder, nå er han ved troen på Kristus i Den Hellige Ånds kraft – en lovens oppfyller! Vel hindrer og hemmer ”syndens lov i lemmene” den hele og fullkomne utfoldelse av Åndens nye liv, men Ånden er likevel den herskende makt i ham – en garanti for, at engang skal synden beseires helt, og herligheten og kjærligheten røre seg i ham, fri og uavhengig i himmelsk fullkommenhet. Ja, ved Den Hellige Ånd får du noe av det himmelske i deg allerede her; gjennom Ham føres det nemlig krefter inn i deg, som langt overstiger de naturlige og menneskelige, - krefter, du før ikke kjente, nye guddommelige krefter, noe godt og salig fra det kommende, en berøring med og en begynnelse på det kommende.
derfor, så sant du ved troen er delaktig i Den Hellige Ånd,” så sant smaker du også ”den kommende verdens krefter” (Hebr. 6, 4-5).
Men slik er Den Hellige Ånd et kraftig pant på, at du i ”denne kommende verden,” skal arve den fulle frelses velsignelse, ja at du som en velsignelsens arving engang skal få plass blant skaren på Jesu høyre side og høre av Ham det salige ord: ”Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt” (Mt. 25,34).
Hvilken herlig stilling, hvilke salige utsikter for alle dem som er av troen! Behold denne stilling, dere frigjorte kristne, vokt dere for, likesom galaterne, atter å komme bort fra Kristus og inn under loven! Og alle dere, som ennå står under loven, skynd dere til Kristus! Hos loven er bare forbannelse, men hos Kristus er idel velsignelse. Og forbannelsen under loven løper til sist ut i den evige død, men velsignelsen i Kristus løper ut i det evige liv.

Og så til slutt, la meg få henvende til dere, kjære lesere, dette Moses’ alvorsord til Israel: ”Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!” (5 Mos. 30,19).
Gud hjelpe dere og meg til det ved Den Hellige Ånds kraft i Jesu navn! Amen.