Tilbake

Hvordan ønsker du at din oppstandelse skal bli?
Av C. Stabell

Les: Joh. 5, 22 – 29

Kjære Herre Jesus Kristus, du som selv er oppstandelsen og livet og med din egen seierrike oppstandelse har overvunnet døden og brakt liv og uforgjengelighet for lyset, forbarm deg over oss, slik at vi kan få en gledelig oppstandelse og et evig liv, når du engang kaller støvet frem fra graven.
Du som har all makt i himmelen og på jorden, velsign oss med din Hellige Ånd, som, mens vi vandrer her nede, kan rive oss bort fra alt som holder oss tilbake, og skape i oss et sant åndelig liv, som rekker ut over død og grav, så vi kan få være med blant de frelste skarer, som evig skal forherlige ditt store frelsernavn.
Velsign denne andaktsstund, og la den bli til oppbyggelse for ditt navns skyld! Amen.

Hvem av oss ønsker vel ikke å ha det godt? Det er det hele vårt livs streben går ut på, og mennesket tenker ut alle mulige måter og anvender både tillatelige og utillatelige midler for å sikre seg en timelig lykke. Man studerer og strever som om livet her nede aldri skulle få ende, og størstedelen fortaper seg således i forgjengelige og lar seg således bedra av løgneren, at de helt glemmer apostelens alvorlige ord: ”Det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom.” (Hebr. 9,27).
Hvor mange ønsker vel ikke, at disse ord om døden ikke var sanne? Men nå står det der nå engang dette: ”Du skal dø,” og igjennom den daglige erfaring får vi lære, hvordan døden, redslenes konge, sniker seg omkring over alt og krever sine ofre.
Snart ser du den gjeste kongeborgen og snart tiggerens hytte; - snart faller den livstrette olding og snart den spede, som ligger ved morens bryst; - snart må den usle og svake bøye seg for den, og snart må den livskraftige mann og kvinne lystre dens kongebud.
Også du, min venn, hvem du enn er, høy eller lav, stor eller liten, rik eller fattig, gammel eller ung, må en gang sent eller tidlig bøye deg for dens sterke hånd.
Sikkert er det også, at for hver dag som går hen over ditt hode, så kommer du din død og din grav ett skritt nærmere, og før du vet av det, så ligger du i dens kalde armer.

Det er trist å se sine kjære, den ene etter den annen, synke ned i den kalde, mørke grav; - og dersom vi betrakter denne sak bare med vår naturlige forstand, da kan vi nok ha god grunn til å si: ”La oss ete og drikke, for i morgen dør vi!”
I Jesu kjøds dager var det dem, som fornektet at støvet skulle kalles frem av graven til et nytt liv. Til alle tider har det vært slike, og det er ikke minst av dem i våre dager, da vantroen griper så mye om seg. Men lovet være Gud! Det står et ord i vår tekst, som kaster et lys over dette for vår naturlige fornuft så ufattelige: ”Den time kommer da alle de som er i gravene skal høre Hans (Guds Sønns) røst. Og de skal komme ut.”
Dette er ord fra sannhetens munn, og før skal himmel og jord forgå, før Hans ord skal forgå.
La så vantroen spotte over denne sannhet, så mye den vil, den står der likevel denne anstøtsklippe; - vi tror den, og vår tro skal ikke bli til skamme.
Det er vår barndoms bekjennelse: ”Jeg tror på kjødets oppstandelse,” – det er håpets ord som vi uttaler over våre døde, hver gang vi innvier dem til deres siste hvilested: ”Av jorden skal du igjen oppstå!”
Naturen forkynner det for oss, når vi med oppmerksomt øye vil iaktta, hva som foregår. Vinterens kulde synes likesom å ville drepe alt planteliv og skjule det for vårt øye, når det hvite snødekke legger seg over det; - men når vårsolen med sine milde, varme stråler skinner ned på vår jord, da vekkes disse slumrende planter til et nytt, herlig, fruktbart liv.
Men hvorfor hente beviset fra naturen? Du som tror den guddommelige åpenbaring, du har det sikreste og beste bevis i Hans oppstandelse, som hin påskemorgen gikk seierrik ut av sin egen grav.
”Den time kommer da alle de som er i gravene skal høre Hans røst.” Å, forunderlige stund! Herrens røst skal lyde til alle døde, - det samme allmaktsord som Han i sitt kjøds dager uttalte: ”Kom ut!”
Kjære sjel, det skal bli et forunderlig og storartet syn, når de døde reiser seg fra alle jordens kirkegårder og graver, når de mange tusener, som havet har slukt, skal komme frem fra sine skjulte graver. Det er ikke noe sted så hemmelig, om det enn var i den hemmeligste avkrok på jorden, uten at Hans røst skal trenge frem og gjøre sin virkning på det slumrende støv.
Også du, min venn, hvem du enn er, skal få høre denne røst, og ditt avsjelede støv skal samle seg og gå frem, forent med din sjel.
Her i livet er det mange som nekter å ”ære Sønnen,” idet de lukker øre og hjerte til for Hans vennlige, kallende røst, som de har anledning til å høre gjennom Hans livsalige evangelium. Men når Hans røst lyder til gravene, da våger ingen å nekte Ham lydighet.

Min venn, hvordan ønsker du da, at din oppstandelse skal bli? Kan det være likegyldig for deg, enten det skal bli en ”livets oppstandelse” eller en ”dommens oppstandelse?”
Jeg er viss på, at du, hvem du så enn er, ønsker at din oppstandelse må bli gledelig. Men er det din inderlige attrå, da legg videre merke til ordene i vår tekst: ”Den som hører mitt ord og tror Ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.”
Her har du anvisning om, hvordan du kan sikre deg en gledelig oppstandelse. Du må høre Hans ord, og dette Hans ord har du jo så ofte hørt. Allerede fra din barndoms tidligste dager og inntil denne stund har Hans ord lydd til deg til din sjels frelse. ”Se, jeg står for døren og banker!”
Hvor mange ganger har Han ikke banket på din hjertedør med Ordets hammer. Din samvittighet vitner med, at det er sant.
Men legg merke til, at det ikke hjelper deg å bare høre og atter høre; - det står også i vår tekst: ”- og tror Ham som har sendt meg.”
Du må høre slik, at du som av naturen har et vantroende hjerte, med et troende hjerte kan ”lære å kjenne den eneste sanne Gud og den Han utsendte, Jesus Kristus” som en frelser for alle fortapte og fordømte syndere.
Har du lært å høre på denne måte, da er du gått over fra døden til livet og kommer ikke til dommen, for da har du et evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.
Tør du tro dette om deg, eller ligger du ennå i et selvbedrag, som forherder ditt hjerte mot sannheten?
Om du engang ønsker deg en gledelig oppstandelse, så undersøk grundig ditt forhold til Gud. La det ikke lenger gå i den gamle slendrian, at man får håpe det beste, at Gud er nådig, at du ikke er verre enn andre osv., og mange andre intetsigende trøstegrunner, som løgneren innbiller folk, og forblinder de vantros sinn ved.
Her gjelder det enten – eller; - enten leve i sine lyster, i lettsindighet, i fariseisk selvrettferdighet og som følge av det gå frem i dommens oppstandelse; - for slik vitner Herren i vår tekst: ”Og de skal komme ut, - de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse,” – eller også avstå fra alt dette og bøye seg under Guds vilje.
Ønsker du, min venn, å gå frem til livets oppstandelse, og det ønsker du, da må du høre Guds Sønns røst her i nådetiden, ”og de som hører skal leve!”
Du må høre den slik, at du lar deg bøye til en sann syndserkjennelse, og under slik erkjennelse klynge deg fast til Ham som hin langfredag utgjød sitt blod til frelse også for deg og til forlatelse også for dine synder.
Kan du så i troen få tilegne deg din frelsers dyrekjøpte fortjeneste, og det kan du, ikke ved din egen kraft, men ved Den Hellige Ånds kraft, slik at du kan utbryte med sangeren:

Den grunn hvorpå jeg bygger,
Er Kristus og Hans død.
I Jesu piners skygger
Er sjelens hvile søt;
Der har jeg funnet livet,
Selv er jeg intet verd,
Hva Jesus meg har givet,
Gjør meg for Gud så kjær.

Da, ”har du et evig liv og kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.”
Du vil være glad på oppstandelsesmorgenen, når Herrens allmaktsrøst lyder til deg. Du vil løfte ditt hode med glede, fordi din forløsningsdag fra den skumle grav har kommet, og du og enhver som her i nådetiden har åpnet sin sjels øre for Kristi milde røst, skal da få høre det livsalige ord fra Hans munn, som Han vil uttale til alle sine: ”Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.” (Mt. 25,34).

Du kjære sjel, som inntil denne stund har lukket ditt hjerte for nådens og sannhetens røst; - du som ennå lever i ditt naturlige, åndelige mørke og tumler om på syndens brede vei, som fører til fortapelse; - du som ennå lar deg blende av den sørgelige innbilning, at din egen rettferdighet skal kunne hjelpe deg frem; - eller du som er så lettsindig og tankeløs om din arme sjels evige vel, at du utsetter din bot og bedring, inntil det er for sent; - eller du som i åpenbar vantro treder den hellige sannhet under føtter, hvordan vil din oppstandelse bli? Hvordan vil du bli til mote, nå Herrens allmaktsord lyder til din grav?
”Da skal de som har foraktet ditt liv, som ble dem så nådig tilbudt, gyse tilbake for legemets oppstandelse og si til gravhaugene: Fall over oss!” (Besser).
Vår tekst sier, at de skal komme ut, til dommens oppstandelse.
Det går ikke lenger da, som det går her i livet; - her vandrer de gode og onde sammen, klinten sammen med hveten, hykleren sammen med den sanne kristne; - men da skal en evig atskillelse finne sted. ”Og alle folkeslag skal samles framfor Ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre.” (Mt. 25,32-33).
Så lenge du ikke er Jesu får, som har hørt Hans røst, så hører du til dem som må stå på Hans venstre side.
Hva vil da din lodd bli, nå Han som ”gi enhver igjen etter som hans gjerning er.” (Åp. 22,12).
Dommen over slike finner du i Mt. 25,41, hvor det heter: ”Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler.
Forferdelig over alt forferdelig!
Hvor vil du ikke da forbanne ditt liv her nede med all dets likegyldighet, søvnaktighet, vantro og gudsbespottelse.
Gud forbarme seg over oss, at vi i tide må tenke på, hva som tjener til vår fred, så vi ikke må bli til skamme for Ham ved Han komme!

Gud, når du til regnskap kaller
Meg for alt hva jeg har gjort,
Finnes, akk, i hver en alder
Livets ansvar tungt og stort.
Skyld og gjeld og synd og brøde,
Mange, mange tusen pund!
Herre, hvordan kan jeg møte
Frem for deg i regnskaps stund?

For din nådetrone faller
Jeg med ydmyk anger ned,
Ber og roper og påkaller:
Herre, ha tålmodighet!
Jesus, kom med dine summer,
Og min gjeld for meg betal!
Frels min sjel fra evig kummer,
Be meg in i himlens sal!