Tilbake

Frykt ikke! – frykt Gud!
Av E. Solem

Les: Luk. 12, 4 – 12

Blant de mange emner til oppbyggelse, formaning, tukt og trøst som denne rike tekst inneholder synes især to meg å ligge nær, nemlig den evige Guds mer enn moderlige kjærlighet, som Han bevarer og verner sine barn med (v.6-7) og den særegne vekt Jesus legger på, at Guds barn bekjenner Ham for menneskene (v.8-9).
Om Gud er oss nådig og velsigner oss med sin Ånd, så vil vi dvele litt ved disse herlige sannheter. Gud la oss ha velsignelse av det!

Vi finner her Jesus i en meget stor folkeforsamling; - men Han taler ikke i vår tekst, til hele forsamlingen, men til sine disipler, skjønt i forsamlingens påhør. Dette er viktig å legge merke til; - for de trøstegrunner og formaninger som forekommer i teksten passer ikke for alle, men bare for Jesu venner. Om det uomvendte menneske heter det: ”Gudsfrykt er det ikke for deres øyne!” (Rom. 3,18), og å si til en slik: Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men frykt mer for Gud, ville være noe nær meningsløst.
Enda mindre ville Jesus oppmuntre den uomvendte hop til å bekjenne Ham for andre mennesker, før de selv hadde lært Ham å kjenne; - for Han visste at de var fullstendig uskikket til å ta Hans pakt i deres munn, så lenge de selv kastet Hans ord bak sin rygg.
Det er altså til sine venner Jesus taler, til så mange iblant oss som har begynt å tro på Jesus til rettferdighet, - til så mange iblant oss som ikke kan klare seg uten Jesus, men som daglig strekker – om enn bare en svak – troens hånd ut mot Ham. Synes du enn å måtte sammenligne deg med et knekket rør eller en rykende veke, som du synes det bare oser stygt av, men ikke lyser, så sant du henger fast ved Jesus og ikke vil vite deg annet til salighet enn Ham korsfestet, så er du Hans barn, Hans venn og bror, og da vil Han ikke at du skal skjule den skatt som er blitt så uunnværlig for deg, i mørke kroker i kamrene, eller bare en sjelden gang sakte hviske en i øret, hvilken skatt du har funnet, som om det var tyvegods du var kommet i besittelse av; - men Han vil at du åpent skal legge for dagen blant dine omgivelser, at Herren har åpenbart for deg, at Han er synderes venn.
”Ja,” sier du, ”men om jeg åpent bekjenner min tro, ”i lyset” og ”fra takene,” så blir vel mine foresatte vrede, mine medborgere eller naboer vil forakte meg, mine gamle vener vil gjøre narr av meg og forlate meg, jeg kan miste mine kunder, min ære, kanskje, om lovene forandres litt, mitt gods og liv! Hvordan skal jeg kunne bære dette?”
Herren svarer i vår tekst: ”Frykt ikke for dem!” De kan i et høyeste bare gjøre legeme, gods og liv skade, og skaden kan ved det bare bidra til å modne dere for himmelen eller påskynde deres salige hjemgang! Nei, frykt ikke for disse, men frykt for Gud! Frykt for Gud, som ”har makt til å kaste i helvete!”  Det har ikke Satan eller verden eller dine fiender for øvrig makt til. Er Gud for oss, hvem kan da være imot oss; - men har vi Gud til motstander, så kan ingen makt i himmelen eller på jorden hjelpe oss.
”Men,” sier noen, ”fiendene er så mange og mektige, både inne i meg og utenom meg, at det synes noe nær håpløst å komme uskadet igjennom; - så er jeg selv så svak, forser meg så ofte i tanker, i tale, i begjæring, ja i handling mang en gang; - så blir jeg motløs og forsakt. I tillegg kommer, at mye går stikk imot mitt ønske. Herren synes å ha glemt meg, fiendene synes alt å glede seg over å ha beseiret meg! Kanskje dog Gud, som jo har så mye å passe på, allikevel ikke kan anta seg meg usle kryp med mine utallige små og større behov?”
Å, hvor det da er salig å høre Jesus selv forsikre, at ikke engang en spurv er glemt av Gud; - Ikke én! – tenk på det! Den spurv som ble skutt, den som hauken drepte, den som katten tok, tenk, Gud, den store, allmektige Gud har notert disse spurvers fødsel, livsløp og død!
- Mon det er spurvene Gud især sørger for? Nei, det er andre, som er bedre enn mange spurver, sier Jesus, og dette er ”dere,” ”dere mine venner og nådebarn, de større og de mindre, de sterkere og de svakere, alle, alle, som hører meg til."
Frykt ikke! Dere er ikke bare selv innskrevet i min bok og i mitt hjerte, men endatil alle deres hodehår er talte. Å hvilken mer enn moderlig omsorg Gud jo har for sine barn. Hvilken mor har rede på hvor mange hår barnet har? Hvor mange hår en slem barnepike eller en uartig skolekamerat kan ha slitt av barnet i dagens løp? Ja hvilken mor vet det? Men Gud vet det, Han har tall på dem! Ja Han har rett til å si: ”Om noen mor kan glemme sitt diende barn, kan dog ikke jeg glemme deg.” (Jes. 49,15).
Så har vi da mer enn grunn nok, kjære Guds barn, til å være trygge og ikke frykte; - for den Herre, Herre er vår styrke, vårt skjold, vår frelses klippe og vår befrier. Når alle dine hodehår er talte, så kan Han umulig verken glemme din kropp eller din sjel eller noensinne overlate deg i fiendenes hånd. Du er, som alle Guds barn, en øyestein i Hans øyne, - tenk på dette! Noe av det mest dyrebare du eier, er dine øyensteiner, og du verner først og lengst om dem. Men nå er du Guds øyestein! Tror du Han vil og kan verne om sin øyestein.

Akk om verdensbarna, som ofte handler ille mot Guds barn, tenkte på, at det er Guds øyensteiner, de berører så hardt. Om de som baktaler og lyver på Guds barn, forvrenger deres ord, mistenkeliggjør deres handlinger, ville tenke på, at de med alt dette rører hardt ved Guds øyensteiner, så skulle de forferdes for denne gruelige synd, synke i kne og rope om Guds nåde til Ham, som er rund til å forlate også slike synder.
Måtte Herren få åpne de troendes syn for den herlighet, trygghet og salighet, som de allerede har i Jesus, så kan de nok ha full grunn til, selv under trengsel og blant fiendenes larm, å synge med fryd: ”Jeg bytter ei med dårer, som har sin glede her, men heller mellom tårer og sukke sæden bær.” ”Vi vinner mer enn seier ved Ham som elsket oss” (Rom. 8,37). ”Det er en liten stund, så har jeg vunnet, så er den ganske nød forsvunnet,” så får Jesu venner høre av Ham de for sjel og ånd så vederkvegende ord: ”Gå inn til din Fars glede,” motta nå lønnen for mitt arbeide i ditt sted, du har fulgt meg i lidelse, du skal nå følge meg i herligheten.
Ja da skal denne tids lidelse være lett å glemme imot den herlighet som åpenbares på oss.
Gud gi, at dette salighetens håp måtte finnes hvelvet over alle troendes hode, som en sterk hjelm, for at vi mer dristig kunne løp i den kamp som er oss foresatt.

Du som nå har lest dette, hvordan har du det i denne henseende? Gleder du deg til dette møte Jesus? Lengter du etter at det må skje snarest mulig? Det er mennesker som nok ønsker å bli salige, men – så sent som mulig, som nok ønsker å komme bort fra ”denne onde verden og til et bedre sted,” men – så sent som mulig. Du skulle vel ikke ha det på denne måte? Har du det slik, da hjelpe Herren deg til en snar og hel omvendelse, ellers kan det gå galt med deg. Har du det på det vis, at du befinner deg best, når frelseren, og det som minner om Ham, er deg fjern, mens du derimot blir urolig og mindre vel tilfreds, når du merker Hans nærhet, da er dette ikke noe godt tegn.
Skynd deg da, be Gud om et nytt sinn, og Han både vil og kan oppfylle denne bønn.
Har du det derimot slik, at du blir glad, opplivet og lykkelig, når du merker at Jesus er nær, da er dette visselig et tegn på, at Han er blitt deg kjær, at du tror på Ham, er gald i Ham, og da har du fått det sinn, at du vil løpe Hans budords veier, og det er blitt en trang for deg å fortelle andre om den frelser som har gjort deg så lykkelig. Til deg sier Herren: Frykt ikke for, hva du kan komme til å lide for denne din bekjennelse, unnlat den ikke. ”Jeg sier dere: Hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også Menneskesønnen kjennes ved for Guds engler.”