Tilbake

Abrahams kallelse
Av Sigvald Skavlan

Les: 1 Mos. 12, 1 – 7

Guds styrende finger er tydelig nok gjennom årtusenene; - men tydeligst viser den seg på de punkter av menneskehistorien, hvor det var øyensynlig, at menneskeslekten sto i ferd med å miste hvert spor av frelsens vei.
Hvor nådig har da ikke Gud grepet inn for på underbar måte å redde fra forvillelsen! Vi ser det ved syndefallet; - det gjentar seg ved syndfloden. Og da de religiøse forestillinger atter begynte å fordunkles i de atspredte folkeferd som vandret under alle himmelstrøk; - da det viltvoksende oljetre, som Paulus kaller folkereligionene (Rom. 11,24), frodig spredte seg ut og overskygget landene – da var Gud i sin nåde der.
Da satte Han en ny begynnelse til sin frelses husholdning ved kallet til Abraham.
Det er dette kall vi her skal høre om. Det er Guds nådes finger som griper frelsende inn, en barmhjertighetens handling av den levende Gud midt i menneskeslektens frafall og utskeielser. Det er et stykke av den redningstråd som slynger seg gjennom menneskehistoriens irrganger, og ved hvis hjelp Herren frelser fra fortapelsen.
Hadde ikke Gud kalt Abraham og i ham og hans slekt gjemt og bevart løftesordet om den enbårne Sønn, som Han i tidens fylde ville sende til gjenreisning, hadde ikke Gud i sin nåde tatt ut og utvalgt Abraham til de troendes far, hvordan ville det da sett ut med vår frelse? Mon vi på egne veier hadde nådd hen til å gripe forsoningen? La hedendommens historie svare! Den viser over alt, at mennesket ikke kan unnvære Gud; - kjenner det ikke den sanne Gud, så dikter det opp falske guder, søker og famler i åndelig mørke etter fred med sin samvittighet, fred med Gud – men ender i fortvilelse.
Eller svar deg selv! Dersom ikke Gud i sin store nåde hadde sendt deg et kall, et frelsens ord, hadde du så selv vært i stand til å finne Gud og tro på Ham og Hans enbårne Sønn, i hvem livet jo alene er å finne?
Nei, det som ikke noe øye har sett, intet øre hørt, det som ikke oppkom i noe menneskehjerte, det åpenbarte Gud oss av sin store kjærlighet. Hvordan skulle vi ellers være kommet til å tro på det, som vi ikke hadde hørt om?
Og slik kunne heller ikke Abraham ha nådd til troen, uten gjennom et kall, et nådens kall fra Gud i beleilig tid.

Et Guds ord gikk ut. «Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg!»

Det er i virkeligheten en ny begynnelse, Gud Herren gjør; - men ikke bare en ny begynnelse, som da Han kalte verden til live ved sitt allmakts ord: Bli lys! Men her er det nådens husholdning som tar sin begynnelse. Derfor velger Moses med flid det Guds navn som gjennom hele Bibelen betegner Ham nettopp som frelsens Gud. Det var Herren (Jehova), som kalte Abraham, den barmhjertighetens Herre, som før som nå åpner sitt frelsens rike for synderen.

Og kallet berodde alene på denne Guds barmhjertighet. Han kalte oss, sier Paulus, med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde» (2 Tim 1, 9).
Det gjelder om ethvert menneske i alminnelighet, som det behager Gud å kalle til sitt rike, likesom om ethvert menneske i særdeleshet, som Han kaller til en særegen gjerning i sitt rike.
Et hellig kall som gir enhver ydmyk og botferdig sjel grunn til å utbryte med Peter: «Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!» (Luk. 5,8).
Og hvem var Abram, at Gud fant behag i å kalle ham? Det er ikke noe som sier oss, at han av naturen var så høyt stilt eller utmerket fremfor andre.
Hvem han var, skulle enhver av hans barn, enhver israelitt siden minnes, hver gang han etter Moses' forordning på løvsalsfesten brakte sin offerkurv med høstfrukt til Herrens alter; - da skulle presten på israelittens vegne ta til orde og si: Min far (d.e. Abraham) var en elendig syrer (eller: en arameer); - (Bibelen Guds ord overs.): «Min far var en arameer som holdt på å gå til grunne* (* fortapt)» (5 Mos. 26,5).
Og Josva sier i sin avskjedstale til Israel: «Fedrene deres, blant dem Tarah, Abrahams og Nakors far, bodde i gammel tid på den andre siden av elven. De dyrket fremmede guder. Da tok jeg deres far Abraham fra den andre siden av elven» (Jos. 24,2-3).
La det så være, at det i Abraham var et hjerte som sukket under den overhåndtagende forvillelse; - at det var noe i ham fra stamfaren Noah, som han var ekte etterkommer av gjennom Sem og sin far Tarah, så hadde han likevel ikke noe av seg selv uten sukket og trangen. Og heller ikke dette kommer opp i et menneskehjerte uten Guds forberedende nåde.
Ennå var han ingen Abraham, bare som Hans navn lød, en Abram, d.e. Den høye far – og far var han allikevel ikke. Også avkom manglet han (1 Mos. 11,30). Bare Guds nåde kunne gjøre ham til, det han ble.
Derfor sier Jesaja til israelittene (kap. 51,1 flg.): «Se på fjellet som dere er hogd ut av, og på den brønn som dere er gravd ut av! Se på Abraham, deres far, og på Sara, som fødte dere! For da han ennå bare var én, kalte jeg ham, og jeg velsignet ham og gjorde hans ætt stor.»
- Alle Guds veier med oss mennesker begynner i vår armod og usselhet. «Gud er den som gjør fattig og rik. Han nedtrykker og Han opphøyer» (1 Sam. 2,7). Slik er Hans orden.
Og var Abram arm fra først av, så syntes dette Guds ord å gjøre ham enda armere, syntes å berøve ham både land og slekt og faderhus. Dette Guds ord stilte ham som en fremmed og pilegrim alene i et ukjent land.
Det er vel denne motsetning mellom Gud og det arme, usle menneske, Stefanus sterkt vil fremheve, når han i sin forsvarstale for Rådet sier: «Herlighetens Gud åpenbarte seg for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan. Og Han sa til ham: Dra ut fra ditt land osv.!» (Ap.gj. 7,2-3).
Ja, er det ikke en nåde, at herlighetens Gud åpenbarer seg slik for arameeren! Hva er et menneske, at du kommer ham i hu, og et menneskebarn at du ser til ham!
Det synes nesten etter disse Stefanus' ord, som om Gud har nedlatt seg til en åpenbaring av sin herlighet synlig for Abrams øyne for å innskjerpe ham desto mer uttrykkelig, det ord som Han sa ham; - for desto ytterligere å gå i borgen for dets pålitelighet og troverdighet og for å gjøre det så mye mer majestetisk og bydende for den ellers så lett vaklende Abram.
Og Guds veier er også i dette stykke alltid de samme. Gir Han oss ikke synlige midler der hvor Han på det sterkeste vil innskjerpe oss Ordets hemmeligheter? Han understøtter vår svake tro og holder den oppreist ved sine sakramenter; - Han gir undertiden synlige bevis på sine bønnhørelser, gjentar endatil gjennom mennesker og ytre begivenheter sine kall, sine dragelser. Han er stor i sin dype nedlatelse, den herlighetens Gud som åpenbarte seg for Abram, ennå mens denne var i Mesopotamia, ennå før han på sin side hadde gått Herren ett eneste skritt i møte. Derfor tilkommer æren for kallet Herren alene. «For min skyld, for min skyld gjør jeg det. For hvordan skulle jeg kunne la mitt navn bli vanhelliget? Og min ære gir jeg ikke til noen annen. Hør på meg, Jakob, og du Israel, som jeg har kalt! Jeg er Gud, jeg er den første, jeg er også den siste» (Jes. 48,11-12).

Det var et fra og det var et til, Herrens kallelse til Abram gjaldt.

«Fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus!»
Det var ganske visst et tungt kall; - denne befaling krevde smertelig oppofrelse. Vi skilles så svært nødig fra vårt eget.

Fra ditt land. Gud sier ikke: fra dette land. Gud vet godt, hvor kjært mitt land er meg; - hvor smertelig det klinger: - bort fra ditt land, fra det «Land, hvor lyset først jeg så,» fra det «hjem, hvor sol går ned bak de kjente tinder.»
Det er en kjærlighet til fedreland og hjem som ingen kristen kan være foruten. Det jo da ikke være likegyldig for ham, hvor Gud satte ham hen.
Også i denne Guds gave øyner en kristen kjærlighetens milde Farshånd og takker for det. Misjonæren vet godt, hva det koster å bryte opp fra sitt land, å se fedrelandets fjell synke under synskretsen, og når han må synge:

Jeg går til fjerne lande
Nu over store vanne
Uti mitt kall og stand.

Til en slik misjonær ble Abram kalt; - det var en verdensmisjon han ble sendt ut i, en misjon for alle jordens slekter.
Vi kalles vel ikke alle med et slikt kall. Å forlate fedrelandets kjære, hjemlige grunn kreves ikke av de fleste. Men ett lærer vi likevel her alle, nemlig at det er noe høyere enn fedreland, hjem og egen arne. Det er vel vakkert å elske og hedre sitt fedreland, arbeide for dets fremgang og henge fast ved det; - men det er en kjærlighet som er viktigere og større og fører videre, og det er kjærligheten til Guds rike, til Guds ord og Guds veier. Da blir for den som går i dette kall, kjærligheten til hans fedreland det minste, ikke det høyeste. Menigheten er mer for ham enn hjemmet.
Hvor mange har ikke vært nødt til å oppgi egen arne for troens skyld! Da blir kjærligheten til ditt eget land et smertelig savn som en lengsel fra det fjerne for deg, når du går i Guds ærende og kall.

«Og fra din slekt!» - lød det til Abram.
Ja, det er et blodets bånd mellom slektninger, som ganske naturlig knytter så nær som ikke noe annet bånd. Det er innen familiesamfunnet så mange minner og skjebner felles; - der utvikler det seg særegne vaner som blir kjære; - der oppstår det et eget språk som virker en ganske særegen forståelse mellom slektninger. Forsøk å rive det! - og du vil stå alene og uforstått.
Det koster å bryte familiebåndet. Og likevel, hvor ofte er det ikke nødvendig! Hvor ofte må det ikke ved Guds kall hete: Gå ut fra din slekt!
Der kan være en verdslighetens ånd og tone, som har trengt seg inn i slektens hele ferd. Du lider skade på din sjel om du blir hengende lenger ved det!
Akk, da får det ofte utseende av hard dømmesyke, når man kalt av Herren og med et av Hans finger ømt berørt hjerte må si seg løs fra slektninger og familiebånd.
Hvor mang en blir ikke for familiens skyld, som man jo så nødig vil bryte med, stående ved de gamle forhold, kan ikke rive seg løs; - eller har man gjort ett skritt eller to på omvendelsens vei, så blir man med Lots hustru stående på halvveien, eller man sier: «Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg gikk ut av» (Mt. 12,44). Det koster for mye å forlate sine egne, sine kjære slektninger; - så heller forgå med dem!
Gå ut fra din slekt! Det er et ord som så ofte av makelighet eller falsk kjærlighet til sitt eget kjød er blitt overhørt eller ikke adlydt; - man har rådført seg for mye med kjød og blod. Og så gikk man ikke etter Guds kall til Guds rike. Man ville kanskje vente; - men det er farlig først å ville «si farvel til dem der hjemme» (Luk. 9,61). Jesus sier: «Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike» (Luk. 9,62).

Og fra din fars hus!
Det er jo, som om Gud riktig vil gjøre Abram fullt oppmerksom på alt, hva kallets lydighet krever. Hvor utmaler ikke Gud for Abram hele skilsmissens smerte fra kjære foreldre og fra de mest intime forhold! Sannelig, kristendommen har aldri skildret kristenlivet så lett, løsrivelsen fra verden, far hjertets hang, fra de kjære vanesynder med forsakelse og bot så lett.
Når verden lokker, lover den alt så vakkert og lett. Kristendommen lover kamp og tårer. Men verden holder ikke sine glimrende løfter; - den skuffer og gir gråt og tenners gnissel på det siste. Gud derimot gir vel om kvelden gråt, men om morgenen frydesang, først trengsel, men dernest dem som ved den er prøvd, rettferdighets salige frukt i fred.

Skulle ikke Abram på Guds ord forlate sitt land? I det land tok jo avgudsdyrkelse overhånd. Skulle han ikke gjerne si sin slekt farvel? I den slekt var verdslighet og egennytte brutt inn. Det erfarer vi av Lot og Laban. Skulle han ikke dra ut av sin fars hus? Også der var vel «husgudene» i ferd med å dra inn og ta plass «smlg. 1 Mos. 31,19), derfor kalte Gud Abram derfra.

Og hvortil ble så Abram kalt? Hva var målet som kunne oppveie så store tap, og hvilken sikkerhet hadde han for at han skulle nå det? Mon han også trøstig med vandringsstav i hånd kunne synge:

Herrens røst, som aldri brister,
Lært meg har, hva og jeg tror,
Alt, hva for Hans skyld jeg mister,
Får igjen jeg på Hans ord!

«Til det landet som jeg vil vise deg.»
Ikke uten land og ikke hjemløs som Kain skulle han være. Men vel forbeholdt Gud seg å først i sin tid vise ham det landet klart, som Han ville gi ham. Som en nåde av Guds hånd skulle han ta det. Jo mer smertelig det var å rykkes opp av det kjære land som fedrene eide; - jo mer møyefull omflakkingen over floder og fjell, blant uvennligsinnede og mistenkelige folkeferd var, desto gladere måtte han i sin tid bli ved å motta av Guds hånd tilsigelsen om: Her er landet! Bo her i fred!

Men når han nå tok sitt farvel fra slekt og venner og dro ut i det fjerne, måtte det da ikke stille seg så uvisst, så tåket for ham, hva hans skjebne skulle bli? Visst nok var det meget uvisst, mange gåter. Men han hadde ett som lyste sikkert frem for ham; - det var det Gud hadde sagt: Jeg vil vise deg.
Til det ord kunne troen klynge seg; - på dette løfte kunne den bygge sin tillit. Den Allmektige ville nok selv styre hans gang; - Gud ville ikke slippe ham eller forlate ham, før han fant og fikk landet – bare han dro!
Akk, da var det vel dem som allikevel kalte ham en svermer; - dem som kanskje spottet over, at han dro så uvisst ut. Men han dro freidig i troen på den Gud som er deres belønner, som lyder Ham. Han hadde et Guds Ord.
Ja, hva var da det? - kunne noen si til ham; - hvorfor skulle han anmasse seg å tenke, at den Allmektige Gud i himmelen hadde talt til ham og gitt ham fremfor andre et særeget ord? Men han holdt seg enfoldig til Ordet. Abrahams tro var en vedholdenhet i det som håpes, en fast overbevisning om de ting som ikke sees. - Og er det ikke nettopp likedan med det helliggjørelsesliv som vi kalles til av Gud? Er det ikke mangt som ligger dunkelt og tåket fremfor oss?
Det vet vi, at vårt kjød og blod er svært skrøpelig, at djevelen er på ferde med spott og fristelse, og at veien går trangt gjennom mange verdenslivets farer.
Har du beregnet omkostningene til tårnet og tallet av dine stridsmenn mot den fiende som drar mot deg? Nå vel, Gud er med meg; - hvem kan så være mot meg! Hans Ord borger for, at jeg skal nå landet. La helliggjørelseslivet med sine gleder og sorger, kamper og hviletimer være befalt den Gud som har sagt: Gå til det landet som jeg vil vise deg! Og den troende synger trøstig:

Nå vel, jeg våger på ditt Ord
Og velger torner dine!
Jeg vet, de roser derpå gror,
Forsøter all min pine.
Om også kjød og blod
Vil sette seg imot,
Jeg dog frimodig haster frem
Og streber kun til himlen hjem.

Og det er ikke bare slik med helliggjørelseslivet her nede. Livet selv bak døden har også i og for seg så mye dunkelt og gåtefullt; - ennå er så lite åpenbart; - ennå har vi intet skuet av det landet.
Derfor gjelder håpet på det og talen om det for et svermeri for alle dem som er fremmede for Herrens Ånd, og ikke har forlatt verden med sitt hjerte. Men vi har tilstrekkelig forklart i Herrens velsignede Ord. Hans «Jeg vil vise deg» er fullkomment nok for oss. «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav (d.e. Hans Ord), de trøster meg» (Slm. 23,4).
Kast deg, venn, i Guds favn! Han bærer deg både her og hisset. Han kommer evig sin pakt i hu, det Ord som Han bød for tusener slekter, som Han opprette med Abraham (Slm. 105,9). Du skal tidsnok få skue, det Han lover i sitt Ord. Lyd du bare Ordet!

Gud vil trede i skranken for sine troende. «Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne.»
Å hvor Gud elsker dem som ydmyke og lydige følger Hans kall gjennom verden! Hans kjærlighet omringer dem med idel godt og miskunnhet (Slm. 23,6); - de er Hans øyensteiner, som ingen får røre eller skade, uten å bli straffskyldige for Gud.
Selv det minste godt som en gjør for en av Hans kjære hellige, skal kommes i hu; - et beger kaldt vann, rakt dem på deres mødige vandring, skal ikke bli giveren glemt (Mt. 10,42). Men like så visst vil Gud med vrede forfølge alle dem som tilføyer Hans kjære barn spott, slag eller forfølgelse. Til den Ebed-Melek, den morian, som ynkedes og frelste profeten Jeremia ut av brønnens dype dynn, sa Herren gjennom sin profet: «Du skal få livet til krigsbytte, fordi du satte din lit til meg» (Jer. 39,18).
Gud velsignet ham for hans velgjerning mot profeten. Men om den som tenkte ut anslag mot dette Herrens hellige vitne for å drepe ham, uttalte den samme profet: «Skal en gjengjelde godt med ondt? Men du, Herre, kjenner alle deres planer om å drepe meg. Forlat dem ikke deres misgjerning og utslett ikke deres synd for ditt åsyn. Straff dem på din vredes tid! (Jer. 18,20 og 23). Og slik gjorde Herren. Han forbannet dem som forbannet Hans hellige barn, like så visst som Han velsignet dem som velsignet ham.
Slik er Herrens velsignelser og forbannelser som skjermende engler omkring Hans troende.

Guds førelse
Av Sigvald Skavlan

«En tid etter dette skjedde det at Gud satte Abraham på prøve» (1 Mos. 22,1).
Gud hadde sine vise hensikter med det. Det skulle bli Abraham til gode. Gud er god, og Hans hensikt kan kan være god. Det er Gud som prøver her, ikke djevelen, som frister. Det er en allmektig og trofast venn, som prøver sin venn. Derfor må utfallet bli godt, hvordan det enn så ut. Gud stiller seg stundom underlig til oss, men siden viser det seg å være godt.
Gud satte Abraham på prøve, heter det. Men kjente ikke Gud ham i forveien? Jo vel, men sinnelaget, gudsforholdet skal åpenbares i gjerningen, skal bli enn mer vitterlig mellom Gud og ham. Det skjulte indre liv i tro og lydighet skal ytterligere stadfestes og befestes nettopp ved å fastslås for bevisstheten gjennom erfaringen.
Måten og formen for prøvelsen kan være meget forskjellig. For Abraham var den ualminnelig hard og forferdelig, som vi hører. For oss går vel i alminnelighet de fleste prøver ikke så direkte ut fra Gud, men Han tar i sin benyttelse og griper hjelpende inn inn i de prøver og fristelser som går ut fra djevelen, fra menneskene omkring oss og fra vårt eget onde hjerte. I ethvert tilfelle blir blir hver prøve til gagn og velsignelse for Guds barn. Det indre syndedyp avsløres mer for vårt syn og erkjennelse, vi lærer å kjenne vår egen avmakt, vår fullstendige avhengighet av Guds nåde, vi ser farene på vår utlendighets vandring, vi oppøves i den gode strid og får lengsel etter den fullkomne forløsning, vi lærer at det går an å seire og lykken i å seire, vi lærer å kjenne kraften ovenfra, Guds vesen, Hans kjærlighet og skjulte gode hensikter med oss lukkes opp for oss, sjelen trenger seg dypere inn i Gudssamfunnet, så Gudsriket utvikles i sjelen,, og vi blir lutret og renset for himmelen. Hver prøve, navnlig de hårdere og de som kommer direkte fra Gud, er den himmelske Fars favntak, vennens mot en venn. Når seier er vunnet, går samvittigheten ut derfra dobbelt glad, og vi beredes til nye seiersvinninger og ny nåde.