Tilbake

En Jesu disippel midt blant Moses' disipler
Av Johs. Siqveland

Les: Joh. 9, 24 – 38

Vår tekst i dag stiller oss formelig midt oppe i et forhør, som noen av fariseerne holdt i anledning av, at den Herre Jesus hadde helbredet en blindfødt på en sabbat ved å lage gjørme og smøre på hans øyne og deretter sende ham til Siloas dam for å vaske seg.
Etter å ha søkt forgjeves ved å avhøre vitner, ved forhør og kryssforhør å få brakt frem noe som de kunne bruke til å bortforklare den undergjerning som var skjedd, - som om den helbredede ikke virkelig var født blind, kaller de den blindfødte til seg for annen for å sette sin kunnskap i Skriftene opp imot ham for å bevege ham til å i det minste være dem til lags i det, at han med den erklærte Jesus for en mistenkelig person, som i alle fall ikke kan ha utført denne undergjerning med Guds bistand, siden Han har gjort den på en sabbat og ved det, som de mente, overtrådt det tredje bud.
Den blindfødte innlater seg ikke i trette med dem om forståelsen av sabbatsbudet, men stiller bare atter og atter opp mot alle deres innvendinger den erfarte helbredelse, på samme tid som han åpent og ærlig vedgår sin uformuenhet til å kunne begripe, hvordan noen skulle kunne åpne øynene på en blindfødt, uten Guds hjelp og bistand.
Rådville begynner de, så å si, forfra igjen, men da den blindfødte, som gjennomskuer deres uvillighet til å gi Gud og sannheten ære, nå også på sin side selv uvillig avbryter forhøret ved å rette det motspørsmål til dem, om kanskje de også vil bli Jesu disipler, blir de forbitret over at han våger å ta dem i skole, og viser ham omsider døren.
"Du er Hans disippel! Men vi er disipler av Moses," lød deres ord til ham.
Etter at den blindfødte er støtt ut, - ikke bare av forhørssalen, men som det er å anta, også av synagogen, er det da, at Jesus treffer ham igjen, gir seg til kjenne for ham som Guds Sønn og mottar hans tilbedelse.

Så er i korthet innholdet av den tekst som er oss forelagt i dag, - som viser oss, at det allerede i Herrens kjøds dager var tilfellet, - at aldri så snart hadde en åpent og ærlig sluttet seg til den Herre Jesus som Hans trofaste disippel, før han fikk fariseerne til fiender og motstandere og ble støtt ut av det samfunn som de var toneangivende menn av.
"Vi er disipler av Moses." Så sier ennå den dag i dag, om ikke med likefremme ord, så likevel i virkeligheten, alle mennesker som "holder seg til gjerninger" (Rom. 4,4), idet de nærer grovere eller finere innbilninger om å kunne bestå for Gud ved egne dyder og fortjenester.
For alle slike er og blir Jesus, tross all tale om Gud og kristendom jo lengre, dess mer en ukjent person, en, om hvem de "ikke riktig vet hvor er fra."
Denne mangel på personlig kjennskap til Jesus som den, som er en soning for hele verdens synder (1 Joh. 2,2) og den som vår egen ros er utelukket ved (Rom. 3,27), er et særkjenne på Moses' disipler til alle tider, hvor stor forskjell det enn ellers kan være mellom dem.
Og fordi de selv ikke har bruk for Jesus, syndervennen, så oppstår det alltid uro i deres leir, når en sjel, som hittil har vært åndelig blind både for sin synd og for sin fullkomne avmakt og udyktighet til å kunne vinne Guds gunst og velbehag ved egne krefter eller gjerninger, ved Guds nåde får øyet åpnet for begge dele og gjennom det også for evangeliet om Ham, som er lovens endemål til rettferdighet for hver den som tror (Rom. 10,4), - Ham, som alle profetene gir det vitnesbyrd, at hver den som tror på Ham, får syndenes forlatelse ved Hans navn (Ap.gj. 10,43).
Her ligger, dypere sett, grunnen til den uvilje, som ofte vekkes selv blant mange såkalte skikkelige mennesker, når de blir vitne til, at en av deres like blir vakt til en levende erkjennelse av sin synd og sin fortapte tilstand, slik som denne er av naturen, og deretter bare kan finne hvile i troen på sine synders forlatelse uforskyldt av nåde for Kristi skyld.
At åpenbart lastefulle mennesker trenger til å omvende seg, kan de nok medgi og finne seg i, men at en som lever anstendig og ærbart for menneskene, skulle trenge til omvendelse, er en fullstendig gåte for dem. De mener at en slik er god nok som han er, og det skurrer i ørene deres, når de hører, at en, som tidligere har levd hen i åndelig blindhet og egenrettferdighet, begynner å omvende seg fra de døde gjerninger og i liv og vandel å ære sin frelser samt å prise og berømme Hans nåde.
Mener du kanskje, at du er bedre enn oss? tror du, at Gud fordømmer oss andre? Slik lyder det ofte til en slik sjel, som er kommet til fred i troen på sine synders forlatelse og har fått et nytt åndelig syn både på Gud, seg selv og sine medmennesker.
Som tilfellet var med den blindfødte i teksten, så blir han ofte underkastet et formelig forhør av slike, som mener seg å ikke ha noe behov for omvendelse, og da de i sin selvforskyldte blindhet ikke vil la sine øyne åpne for sin åndelige nakenhet og jammerlighet, ender det oftest med, at de støter den sjel som er helbredet fra egenrettferdighetens blindhet fra seg som en svermer og en særling, en hellig, en pietist, eller hva de nå heter, alle de navn som også vår tids fariseere vet å sette på en troende Jesu disippel.
Man forarges over at et menneske for fullt alvor begynner å rose seg av å være et Guds barn, av å ha Gud til Far og Jesus til bror. Slikt forekommer den egenrettferdige verden å være tegn på hovmod, mens det nettopp er den rette ydmykhet, at en sjel, som har fått øyet åpnet for sin synd og skyld, nå også lar seg overtale til å i troen ta imot den syndsforlatelse som Gud rekker og skjenker den fattige synder i evangeliet.
"Ingen kan vite om han er et Guds barn!" "Det er formastelig å si, at man er viss på sine synders forlatelse." Slik lyder ofte innvendingene fra vår tids fariseere, og heller enn de vil erkjenne det gjenfødelsens under som har foregått for deres øyne i en slik sjel som er omvendt til Gud fra vantro og egenrettferdighet, søker de å bortforklare det hele og lokke en slik tilbake til det gamle vesen i tom formkristendom, - og hvis dette ikke lykkes for dem, så bryter de staven over ham som en uforbederlig svermer, som det ikke er noe å hente hos.

Hvor ofte treffer ikke en Ordets tjener særlig blant gamle - og det både blant menn og kvinner - på slike Moses' disipler, som nok vet å tale om Gud, men som likesom forstummer, når det tales til dem om Jesus og nåden i Ham.
"De får håpe på Gud," sier de gjerne, men går man så nærmere inn på dem, så er dette bare en talemåte de har vent seg til å føre i munnen; - i virkeligheten er det på seg selv og sitt formentlig skikkelige liv de bygger sitt salighetshåp. De har ikke gjort noen forsettlig synd, iallfall ikke levd slik at de rent har glemt Jesu navn, og selv om man ved å spørre dem frem og tilbake kan få dem til å legge for dagen, at de dog ennå til en viss grad har bevart den historiske kunnskap om Ham, som er pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, så gir de ved selve den tungnemhet som de taler om sin Herre og frelser med, altfor til kjenne, at Jesus Kristus og Ham korsfestet ikke er blitt for dem deres Alfa og Omega, som for apostelen.

La oss derfor, venner og medforløste, alvorlig prøve oss selv. Her er ennå mange Moses' disipler i våre menigheter, og det ikke bare blant dem som lever som folk flest gjør, men selv blant dem som jevnlig bruker Guds ord og alterets sakrament, går på oppbyggelser og deltar i arbeidet for hedningenes omvendelse og andre kristelige gjøremål.
Her er mange, for hvem kristendommen er blitt som en ny lov, for hvem de ytre former og gudfryktighetsøvelser er blitt som de bud, som de ved overholdelse og iakttakelse av, likesom vil fortjene seg Guds nåde her og saligheten hisset, på samme tid som de er fremmede for det skjulte liv med Kristus i Gud, - for den daglige vandring i lyset og derav følgende daglige syndserkjennelse og daglige trang til å fly hen til nådestolen med bønn om forlatelse for Jesu skyld alene.
For slike sjeler er Jesus og forsoningen i Ham i grunnen en fremmed tale. Ja det kan gå så vidt, at mens de på en måte kan tåle bøker, hvor det handler om helliggjørelse og den daglige kamp og strid, så blir slike bøker, hvor det handler om den frie nåde i Kristus, og i hvilke Gud prises som den, som rettferdiggjør synderen ved troen alene uten lovens gjerninger, likefrem en torn i øyet på dem.
Derfor intet under, at der hvor det først er kommet så vidt, blir det en uforsonlig motsetning mellom Jesu troende venner og disipler og slike gjerningshellige mennesker. Som fordum ikke engang den Herre Jesus selv holdt mål i fariseernes øyne, men deres dom over Ham lød: "Vi vet at denne mannen er en synder," slik stiller også slike mennesker som er inntatt av seg selv ennå ofte opp rent vilkårlige kjennetegn på det å være et Guds barn og dømmer og fordømmer ikke sjelden på det mest skånselsløse alle, som ikke i ett og alt underkaster seg deres skriftfortolkning og uforlignelige meninger både om kirke og skole, lærebøker og salmebøker så vel som om måten å drive den ytre og indre misjon på.
"Vi er H. N. Hauges disipler," alle andre, leke som lærde til hope, er "lette veiløpere, som har falt av fra den gode gamle kristendom." Slik lyder deres kjærlighetsløse dom.

Særlig synes ord som disse av apostelen Paulus å være en pest i slike menneskers øyne: "For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus" (Rom. 3,22-24).
Disse ord, som er så dyrebare for enhver oppriktig kristensjel, som Herren har fått salve øynene på med øyensalve, slik at han har lært å kjenne seg selv i sin sanne tilstand som "ussel og ynkelig og fattig og blind og naken" (Åp. 3,17), og derfor også lært å sette pris på Kristi rettferdighets hvite kledning, om hvilken dikteren synger:

Det er et nådens kledebon
Beredt ved Herrens egen hånd,
I det skal sjelen kledes.
Selv Salomo i all sin prakt
Ei uten denne høytidsdrakt
Skal for Guds åsyn stedes.

Men er de da i virkeligheten Moses' disipler disse gjerningshellige mennesker som Paulus' ord om jødene så rett egentlig passer: "De er ikke Gud til behag, og de står alle mennesker imot" (1 Tess. 2,15)?
Nei, det er nettopp deres feil, at de aldri har vært rette disipler av Moses. Her gjelder Herrens ord: "Den som anklager dere, er Moses - han som dere har satt deres håp til. For hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg" (Joh. 5,45-46).
Det er nettopp deres dype skade, at de aldri for fullt alvor har forsøkt "å gjøre Guds vilje," slik som Herren i den utleggelse av loven, som inneholdes i Bergprekenen, forklarer den for oss med dens krav på hjerte og tanke så vel som på ord og gjerning.
Dersom de riktig hadde åpnet sitt hjerte for det Moses krever av dem, da ville de for lengst ha latt seg drive av tuktemesteren hen til Kristus, da ville de med glede ha åpnet sitt øre for apostelens liflige tale: "Derfor skal dere vite, brødre, at ved Ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i Ham enhver som tror" (Ap.gj. 13,38-39).
At de rette disipler av Moses var de første til å slutte seg til Jesus, ser vi så klart av den omstendighet, at det nettopp var blant botspredikanten Johannes' disipler, at Herren fant sine første tilhengere, som hadde denne bekjennelse: "Vi har funnet Messias, - Ham som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om" (Joh. 1,41 og 45).
I skolegangen hos Moses hadde de lært, at all deres egen rettferdighet var som et urent klesplagg (Jes. 64,5). Derfor var de også straks klare til å slutte seg til Ham som profeten kaller med det deilige navn: "Herren vår rettferdighet!" (Jer. 23,6).
Et evangelisk vitne sier derfor med rette om slike Hagars barn som de som ovenfor er skildret: "Hvilket helvete på jorden, hvilke pinlige, nagende kvaler, mørke hjerter og ansikter, hat, misunnelse og uro, der hvor man ikke tror og ikke elsker, men graver i egne synder og andres feil, lever i vantro og uforsonlighet! Slike mennesker er ynkverdige djevelens martyrer."
De kan vel ha skinn av større alvor disse mennesker, hvis hele kristendom er som den eldste sønns trellearbeid på farens mark uten glede og med bitterhet i sinnet både mot Gud og nesten, men i virkeligheten er det hovmodet og egenkjærligheten som ubrutt sitter i høysetet i deres hjerter.
Hvor derimot Guds kjærlighet i Kristus får inngang i hjertet, - hvor Gud, i et fattig synderhjerte, ved sin Hellige Ånd får skape en sann og levende tro på syndenes forlatelse som en fri og uforskyldt gave fra Ham, som ble gitt hen for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse (Rom. 4,25), der blir sjelen på samme tid både fri fra loven og plantet midt inn i loven; - for da får den kjærlighetens nye liv, det liv som loven krever, men ikke formår å bringe frem, men som Guds gode Hellige Ånd skaper i og med troen på syndenes forlatelse i Jesu navn, som det tales så klart om i brevet til kolosserne, når det heter: "Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet Han tilgav oss alle våre overtredelser" (Kol. 2,13).
Får Gud skjenke meg en hel og full tilgivelse for alle mine synder, da har jeg med det samme lært å tjene Ham ikke i bokstavens gamle vesen, men i Åndens nye vesen. Kristi kjærlighet tvinger meg nemlig da med kjærlighetens på samme tid saligste og sterkeste makt og jeg lærer å si disse ord etter Paulus: "Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg" (Gal. 2,20).
Ja det er nettopp den dype forskjell mellom Moses' disipler og den, som er en rett disippel av den Herre Jesus.
Moses' disipler lever i troen på seg selv og sin egen rettferdighet, - en Jesu disippel derimot i troen på Ham som elsket oss og gav seg selv for oss, i troen på Ham og all Hans kjærlighet og dermed også i gjenkjærlighet til Ham og i kjærlighetens nye og glade lydighet mot Ham.
Herrens spørsmål i dagens tekst til den blindfødte: "Tror du på Guds Sønn?" - er derfor også et spørsmål til deg og meg, et alvorlig selvprøvelsens spørsmål. Kan jeg ved Guds nåde i sannhet svare ja på dette spørsmål, lever jeg hver dag salig i troen på Ham, som elsket meg og gav seg selv for meg, da er jeg også i sannhet en Jesu disippel, på samme tid fri for alle mennesker og menneskebud, fri som Peter, da engelen slo ham på siden, så lenkene falt av hendene hans, og han uhindret kunne gå ut av fengslet (Ap.gj. 12,7 f.), og på samme tid bundet som Paulus, som vitner, at han har gjort seg selv til tjener for alle (1 Kor. 9,19).
En troende Jesu disippel vet, at alt er ham tillatt (1 Kor. 10,23), - men fordi han er bundet til sin Gud og frelser med kjærlighetens sterke bånd, attrår han å bruke denne sin frihet kun til dette ene: - å ære Gud i alle ting!