Tilbake

Striden
Av A. Sildseth

”Det ble en strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride mot dragen. Og dragen stred, og dens engler” (Åp. 12, 7).

Stille hjerte, stille sinn og tanke! – det er Guds røst som lyder til oss. Det er en strid i himmelen mellom Mikael, Kristus, vårt hode og vår konge, med Hans engler på den ene side og dragen, motstanderen djevelen med alle hans tjenende ånder på den annen.
Blant alle Johannes’ store og vidunderlige syner er ikke noe mer gripende enn dette. Han ser den store slagorden mellom Gud og Satan, mellom Kristus og Antikrist. Johannes, den elskede blant menneskene, med sin store, dype ånd, - den nytestamentlige seer, som lå opp til kjærlighetens fulle bryst, så som ingen annen i Det Nye Testamente. Hans øyne var klare og skarpe. Hans syn var ikke fordunklet av verdenskjærlighetens tåkemasser. Og hans hjerte hadde bare en pasjon, og det var kjærlighet til ham, som han vitnet om: ”Vi har sett Ham og våre hender rørte ved Ham,” – Ham, det Livets Ord (1 Joh. 1,1).
Og var Johannes alltid i særegen grad skikket til å se og fordype seg i Guds rikes herlighet, så var han det ikke mindre etter sin forvisning til Patmos.

Han hadde sett den sier Hans Mester vant over djevelen, på nært hold. Han hadde vært øyenvitne til Hans makt over de onde ånder, og hvordan Han overvant dem og drev dem ut. Hva han nå så fra sitt fengsel, var bare en fortsettelse av denne kamp i menigheten og hos den enkelte kristen.

Det er en symbolsk betegnelse av kampen mellom kvinnens og slangens ætt fra menighetens grunnleggelse og nedover svunne og kommende tider, inntil dragen for alltid blir kastet ut og uskadeliggjort.
Men som dette syn er et bilde på samfunnet, på menigheten, så er det også likeså anvendelig for den enkelte kristen. Det vil da si for slike kristne som har tatt stilling blant dragens motstander og ikke slår seg til ro på ytre kirkelige former, uten salvelsens Ånd og nåde.

Dagens tekst stiller oss midt inn i en direkte kamp mellom Jesus, vår frelses fyrste, og de som er plaget av djevelen og besatte av onde, hemmelighetsfulle krefter, som hører mørkhetens rike til.

Måtte vi nå ved Guds nåde bøye våre ører til å høre og legge oss på hjerte den alvorlige og advarende sannhet om kampen mellom lys og mørke, det gode og det onde. Ethvert menneske står på en av disse sider, tilhører ett av disse lag, lysets eller mørkets, uansett hvilke grader man kan være nådd til på den ene eller annen side.

Vår tekst vil gi oss rik anledning til å betrakte åndenes kamp noe nærmere.

Les: Mrk. 1, 21 – 35

Herre Gud! – dette var ditt Ord; - gi oss nåde til å legge det rett på sinne! Gi oss Åndens gave og gjør oss edru av djevelens snarer, så vi ikke må stride mot deg og den av deg utsendte Jesus Kristus, men både snart og villig overgi oss i din mektige hånd, så du, Herre, hvis skapning vi er, kunne få ta oss i din tjeneste. Bevar oss Gud, ved din nådes Ånd, i vår frelser Jesus, fra vantro, synd og fellesskap med dragen i noen del, han hvis oppgave det er å føre krig mot all kvinnens ætt.
Herre, ta oss opp i din slagorden og salv oss til å være ditt eget eiendomsfolk, nidkjært til det gode – til å stå imot og trede dragen og all hans yngel ned. Og når så dragen er til ende, gi oss da plass i ditt hus, hvor dine hellige til evig tid skal synge din pris, fordi du ved din egen enbårne overvant dragen! Amen.

Jesus Hadde forlatt Nasaret sitt fødested, som Han på en måte var støtt ut fra, dro deretter inn i Kapernaum, og straks om sabbaten gikk Han inn i synagogen og lærte. Gripende må Hans preken ha vært, når det sees hen til dens vidunderlige virkning.
Det heter at de var slått av undring over Hans lære. Vi tør på ingen måte tenke oss Hans tale som en høyrøstet, effektfull ordstrøm, som overveldet tilhørernes sanseliv. Det ligger nærmere å forestille seg Hans tale båret av en guddommelig makt, som åpenbarte seg i hjertets dybder, som lot enhver få fornemmelsen av, at Hans lære stammet fra andre kilder enn fariseernes og de skriftlærdes, - vel ikke så mye hva formen angikk, som ved den himmelske karakter som gjennombevet Hans tale og overalt røpet, at her var noe mer, enn et menneske kunne prestere – her var Gud, og følgelig noe å forlate seg på og hengi seg til i liv og død.

Mannen med den urene ånd hadde gjerne for sedvane å være ofte i synagogen uten å berøres videre av de lærdommer som her ble foredratt. Denne gnag derimot ble han grepet av uro og frykt. Den onde ånd i ham skalv; - den fornam, hvem den talende var; - den tålte ikke lyset. Ondskapen vil ha fred for seg selv, men volde andre ufred. Synden utøves i mørket og har sitt tilhold i det skjulte. Der trives det onde, der utøver Satan fortrinnsvis sitt spill; - men når han får anledning til å forherde og stålsette sine redskaper, vraker han heller ikke å kunne opptre som i dagens tekst.

Det merkes overalt i Det Nye Testamente, der hvor Jesus opptrer overfor de onde ånder, at disse blir grepet av uro og frykt for å bli fordrevet. Det er Kainsåndens stundesløs jag, som over alt karakteriserer den dømte helvedsfyrste med hele hans drabantflokk.
De onde ånder ante mer enn de forsto, at Jesus var deres overmann og hadde til oppgave i verden å kullkaste alle løgnens befestninger.

Dette kampforhold gjentar seg for øvrig over alt, hvor lys og mørke, sannhet og løgn støter sammen. Selv da, når mennesket ikke lenger er i stand til å skjule for seg selv sin dårlige forfatning, sin åndelige uformuenhet til å reise den minste garanti mot sin egen fortapelse, søker det å glemme sin farlige tilstand og slå inn på den gamle sikkerhetsvei, eller også på annen måte å gjøre samvittighetens manende røst uskadelig.
Menneskehjertet er en ond og arrig ting, rikt på de dypeste motsetninger. På den ene side kan det ikke unnvære Gud. Det tørster og lengter etter Ham som hjorten etter vann, mens det på samme tid søker på enhver måte å unnfly Ham, dels som Jonas av vrede og utålmodighet, dels som Adam av skam, dels som Judas i fortvilelse, eller også av andre grunner, likesom Feliks, Agrippa og Demas m.fl.

Mennesket med den urene ånd i vår tekst, var visst nok besatt på en annen måte av djevelen enn et alminnelig uomvendt menneske nå til dags. Men ubotferdighetens besettelse er til visse langt farligere enn den legemlige.

Den døpte kristne står i et så eiendommelig forhold til Guds rike, at han har langt lettere enn de som ikke er kristne, for å falle i de samme blindhetens snarer som fariseerne og de skriftlærde.
Det er ikke sagt oss uten grunn, at vi skal vokte oss for fariseerens og saddukeernes surdeig (Mt. 16,6 og 11).

I den besattes rop til Jesus, om at Han skulle gå bort, har vi en fornemmelse av, at det mer er demonen, den onde ånd, som fører ordet, enn det er mennesket. Det ulykkelige menneske er helt i den urene og tyranniske ånds makt.
Hadde den besatte kunnet tenke over sin store elendighet, kunne det vært mulighet for, at han i stedet for å rope bort med Jesus, hadde rakt hendene ut etter Ham og ropt av det dype om Hans hjelp. For så vidt ville besettelsen bare vært delvis, men her var den aldeles total. Herredømmet var glidd den arme stakkar aldeles ut av hendene. Demonen var helt enerådende.
Anvendelsen av denne grufulle tilstand er ikke vanskelig. Når synden i en eller annen skikkelse har fått tøylene hos et menneske, går det på samme måte. Man vrir og vender seg ofte som en orm, for likesom å kunne slippe fra, komme løs fra det forferdelige åk; - men er ikke i stand til å komme bort fra utglidningens slibrige sti.
Men også her kan Kristus, som den sterkeste, kaste seg imellom og utføre legedommens store gjerning mot en som ikke ber, men bare raser imot Kristus. Hemmeligheten her må ligge i forskjellen mellom en legemlig besettelse og en besettelse som består i en mer bevisst motstand av nådens kall. Av alle tilstander i menneskelivet er det den farligste, som fariseerne og de skriftlærde inntok overfor Kristus.
De syntes å være visse på å sitte Gud i skjødet, være troende og ha visshet om det evige liv. De kunne eller ville ikke innse, at både tanke, vilje og forstand sto i forbund med synden, og at sjelsevnene ble mer eller mindre omtåket av Satans åndepust.
I det ytre kan de onde ånder til en avveksling fare nokså mildt frem; - men i den indre hjerteverden, der snor de sine bånd fint og behendig, til veven er så tett og forviklet, at den hver dag som går, blir vanskeligere å slite sønder.

Den besatte i vår tekst var så helt i den onde ånds makt, at han bare kunne utføre det som han ble drevet til. Han ropte, heter det, med høy røst, da han fornam at Kristus var i nærheten, at Han ikke måtte komme og ”ødelegge oss.”
Dette ”oss” angir et flertall. De onde makter er ikke alene. Det er forbindelse og planmessig sammenheng også i mørkets rike. Det ondes røtter er vidt forgrenet i verden og i menneskehjertet; - det eier de beste forutsetninger til å vokse og utvikle seg i kampen mot det gode. Målet er å røve hjertefreden, døve samvittigheten, forgylle og forsøte synden, slukke lyset, skjule sannheten, spre løgnen, forkvakle gudsbevisstheten og gjøre evangeliet til dårskap. Den mest geniale strek gjør likevel den onde ånd, når den får sine redskaper til å gå med på, at det ikke eksisterer noe ondt – at nemlig de onde ånders tilværelse og innflytelse på mennesket er en frukt av svake sjelers fantasi og innbilningskraft.
I nåtiden er det dessverre store skarer som er falt i disse snarer, og det kanskje i særdeleshet i de dannede stender. Dette er likevel også en djevlebesettelse av farligste slag. Man setter sin ære i å legge voldsom hånd på sin barndoms tro for om mulig å få bukt med den siste trevl av den. I denne skrekkelige stilling søker man å holde seg skadesløs ved å drikke av opplysningens og de nyere vitenskapers grumsede kilder. Den religiøse trang som er felles for alt kjød, skal rykkes opp med rot, for at gudsbevisstheten, savnet av gudsbildet, med tiden skal forsvinne.
Og i samme grad som dette lykkes, opphører også Åndens kall og dragelse. Likheten mellom den besatte i vår tekst og et uomvendt menneske er på mange måter iøynefallende; - ikke nettopp i det, at enhver som lever uten Gud, roper bort med Ham, bort med Hans ord og gjerninger. En slik opptreden ville i våre øyne kunne oppfattes mer som en legemlig besettelse; - men dypere sett, ønsker man Ham ikke, selv om man ikke sier noe.
Han, den Herre Kristus, tåles jo nokså godt, også av verden, i kirken, i bedehusene, i de ytre gudstjenestelige former; - når bare egenviljen, syndelysten og da især hver enkelts skjødesynd får leve i fred. Men er nå dette, å vegre seg for en hel omvendelse og overgivelse til Gud i Kristus, bare en annen side av det, å be Jesus gå bort, så vil man først være i stand til å se dagens tekst i det rette lys og sette seg inn i det evighetens alvor som går igjennom den.

Gud gi, at vi måtte få nåde til å ta også dette ord til hjerte!
Vi må enten være inne i disippelrekken eller også høre til de besattes tall. Åndelig besatt er enhver kristen, som ikke er kristen, som ikke har mottatt Kristus, den levende Guds Sønn.
For det annet sees av teksten, at Jesus ikke ga etter for den urene ånds rop, men kom nærmere, truet og drev ham ut. Hans makt over de onde ånder er her åpenbar nok. Denne enkelte handling av Jesus var ingen tilfeldig kraftanstrengelse; - det var bare en åpenbaring av Hans misjon i verden, Hans store kall som Satans overvinner. Han kom til verden, like mye for å gjøre ende på djevelens gjerninger som for å sone for våre synder. For øvrig bør dette sees under ett. Hele Hans liv, Hans død iberegnet, var en kamp mot djevelen, Mikaels kamp mot dragen, samtidig med at det var en sonende gjerning. Idet Han ga sitt liv hen i døden, gjorde Han forlikelse mellom Gud og slekten; - men dermed knuste Han også samtidig slangens hode. Den Herre Jesus er dog en fredsfyrste midt i sin blodige kamp mot dragen. Han er på den ene side ”ikke kommet for å bringe fred, men sverd” (Mt. 10,34), men på den annen side derimot er dette Hans hovedoppgave, som vi ser av Johannes’ evangelium 14, 27 med mange flere steder. Bare ved det at Han førte kampen seierrikt til ende, har Han kunnet bli en fredens konge. Ved kamp inntil blodet har Han inntatt setet ved Faderens høyre. Hans siste ord på korset: ”Det er fullbrakt!” – danner kampens avsluttende Amen.

Målet for Satans løsslupne rasing mot Ham var fullt. Slekten er gjenløst, fredsriket grunnlagt, og Kristi menighets utvikling i verden er begynt. Men som Han var i verden, skal også Hans disipler være. Kristi menighet kommer ikke et skritt frem uten kamp. Med den enkelte kristen er det aldeles det samme. Det er falsk lære, når det heter: ”Jesus stred for oss, derfor skal vi ikke stride” osv. Disiplene er ikke over sin mester. Fordi Jesus stred, må alle Hans stride ”troens gode strid,” om de skal vinne kronen.
Hans folk strider ikke for å fortjene noe. Alt hva de har, lever av og håper å få, er alt av nåde: men de strider mot det onde i seg og utenfor seg, strider for å holde seg ren og ferdig, strider fordi striden er vilkåret for å bevare klenodiet og nå det gode land, svinge seierspalmen og være med i de evige lovsanger på Sions fjell, som skal lyde som mange vanns lyd.
Hvis Satan fikk Guds folk til å trekke seg ut av kampen for å tro på bekostning av det nye liv og den daglige strid, ville han være meget tilfreds, fordi han vet, at av det kan det dannes en sovepute, verre enn noen annen.

Følgen av utdrivelsen av den urene ånd i vår tekst var en alminnelig forferdelse. Til dette bidro da også, at den besatte raste fryktelig, før han ble helbredet. Det holder som regel hardt, før den onde forlater sine vel innrettede boliger. Å omvende seg til Gud og slite alle bånd og bryte alle lenker som er snodd om menneskehjertet, er ingen lek; - det er et hardt arbeid, en brytning mellom livet og døden, en kamp som bare den forstår, som har vært i den.
Verden som ligger i det onde, har ikke noe hovedbrudd eller noen bekymring for det som hører Guds rike til; - den holder de kristnes kamp mot synden og det onde bare for talemåter og åndelig føleri, og når den merker at en kristen på sin vei har slått seg til blods – lidd nederlag i kampen på en eller annen måte, så eier den ikke noe annet enn hån og forsmedelse. Den har så usigelig lett for å skyte seg inn under de kristnes skrøpeligheter. Den toer sine hender i de kristnes svakheter i stedet for å toe sine hjerter i Kristi blod, og dermed er mang en foreløpig ferdig med hele sitt regnskap med Gud. Men dette vil være likeså forfengelig, som det var for Pilatus, når han tvettet sine hender i vann som et symbol på sin uskyldighet i Kristi korsfestelse.

Men tilbake til de kjempende kristne. Hovedbetingelsen både for å kjempe og seire i kampen er, at vi kjenner Jesus som den som tok bort våre synder og er blitt vor frelser. Det er Den Hellige Ånds gjerning dette, å lære oss å tro på Kristus og komme til Kristus. Men når vi kommer til Kristus, må vi komme til Ham som frie, selvbestemmende vesener, som vet hva vi vil, og hva vi ikke vil. Å komme til Ham for å få nåde, er å komme til Ham for å bli bevæpnet som krigsmann, som vil følge Ham gjennom ild og vann så vel som gjennom solfylte, duftende landskap fylt med fuglesang og blomsterflor.

Når man har mottatt Kristus, har man samtidig gått inn i Hans rikes kår og skikker. ”Det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt” (2 Kor. 5,17).
Man kan visselig, - som så ofte skjer dessverre, - motta Kristus, og så etter hvert la syndens lov i lemmene, komme til live igjen, ad helt andre veier, uten at dette dog viser seg på overflaten. Man kan bevare skinnet, og derved lar man det stå til. Måtte alle som står på dette sted, vekkes i tide, om det enn måtte skje ved de hardeste midler!

For det forferdede folk i dagens tekst var de lærdommer som de hørte av Kristus, aldeles nye; - men for dem som trodde og lærte Ham nøyere å kjenne, ble Hans lære nettopp det, som deres arme hjerter higet etter. Slik går det også i våre dager. Har Guds ord den virkning på noen, at han forferdes for sin synd, så er dette den gamle, gode, prøvede vei til tro og troens glede.
Videre i teksten fortelles det, at Han gikk inn med sine venner i deres hus, hvor Han helbredet Simons hustrus mor. Og når kvelden inntrådte, førte de alle sine syke, besatte og lidende til Ham, og under dette var hele byen samlet fremfor døren. Og Han helbredet deres syke og drev djevlene ut. Og når så natten kom og mengdens summing opphørte, når familiene trakk seg tilbake til sine hjem og folket gikk til ro, vendte Han sine skritt mot fjellene og oppsøkte seg et stille sted der – en fjellkløft eller en dyp dal, et høydedrag eller et skogholt – ikke for å hvile etter sitt store dagsverk, men for å be, for å tale i lønndom med sin Far i himlene.
Store Gud! – hvilket eksempel for vår utadvendte, materialistiske tid, hvor man snart sagt ikke har tid til noe, dog aller minst til å be eller holde søndag. Søndagen er for en stor del tapt for vårt folk; - og det er de kristne meget skyld i.
Men la oss ikke komme for langt bort fra vårt emne.

Alle som hadde ondt, gikk til Ham: - de som led, oppsøkte Ham mens de friske og sterke enten slett ikke hørte Ham eller også bare så til på avstand. Dessuten er å merke seg, at Han tok inn til sine venner. Svært sjelden finner vi, at Han valgte å bo hos sine motstandere. Hva kunne dette komme av? Mon Han ikke også bar de vantro på sitt hjerte? Ganske visst! Men det er en av disse store, selvsagte kjensgjerninger, som åpenbares her, nemlig den, at de felles indre sympatier møtes og smelter sammen med hverandre. Ser man ikke overalt både i naturens og Åndens verden, at det ensartede samler seg, og det uensartede skiller seg. Resultatet av felles sympatier er kjærlighet, og kjærligheten er den kraft som overvinner alt. Det er nettopp dette forhold Jesus hevder overalt.
For Ham som var kommet også for å samle det atspredte til en hjord, måtte det være om å gjøre, å kunne få prege sitt bilde, sin Ånds hellige urokkelighet i samklang med Guds levendegjørende ord, dypt inn i sine disiplers bevissthet, for at de kunne ha noe å leve på, når hele verden skulle reise seg mot dem og forfølge dem som jaget vilt fra sted til sted.
Akk, hvor nåtidens dypere kristne speider etter viserne på verdensutviklingens ur, for av det å kunne slutte seg til, om ikke de kristne skal begynne å samle seg snart, slik at det åndelige fellesskap mellom Guds folk atter måtte komme til sin rett. For å vinne verden må man styrkes og opplives i brorskapets helligdom. Kristi venner må ha et alter for seg selv, på hvilket det brenner en særegen flamme, likesom igjen hver enkelt for seg selv alene må ha et alter, hvis ild aldri må slukne. Vår tid begynner å oppfriske bønnens hellige ild – bønnemøter og sammenkomster brødrene imellom (skrevet ca. 1889). Det kan tjene til å fremelske en nådegave som er slappet av, nemlig den største av alle – kjærligheten. Men det er kun da, man her kan vente velsignelse i noe rikere monn, når det er en frukt av et slikt personlig gudsforhold som det, som vår tekst slutter med.

Det er på sin måte overmåte godt, at brødre bor sammen, men det er enda bedre å være med Gud. Det personlige gudsforhold er det, som det hele til sist kommer an på. Broderforholdet må bygges på den enkeltes forhold til Gud. Broderskapet dannes av de enkelte kristne, som er virkelige brødre.

Gud velsigne også dette vitnesbyrd og gi, at noen sjel måtte få godt av det, at man under uroen og vrimmelen i verden måtte lære av Jesus å ofte trekke seg tilbake til et ensomt, stille sted for å be! Amen.