Tilbake

Klinten og hveten
Av Fredrik S. Schiørn f. 1830

Les: Mt. 13, 24 - 30

Frelseren lærer oss i denne lignelse at det er to slags mennesker her i verden. De er blandet sammen med hverandre likesom hveten og klinten på åkeren. Det er de gode mennesker og de onde mennesker.

Dette er ikke så å forstå som om det var noen mennesker, som av naturen var gode og andre som av naturen var onde, eller at noen ved god undervisning og oppdragelse eller ved alvorlig og stadig arbeide på seg selv var blitt gode. Nei, av naturen er vi alle onde, og om vi nok også kan iaktta en stor forskjell mellom de naturlige anlegg hos mennesker, så er det likevel såre tvilsomt om det virkelig hos det ene menneske finnes mer naturlig anlegg for det gode, enn hos andre mennesker.
Og undervisning og oppdragelse og alt eget arbeide på forbedring og fremgang i det gode - ja, vi skal visst ikke ringeakte dette, eller anse det for å være uten betydning, - men forvandle menneskets natur og gjøre et menneske godt, det formår det ikke.

En morian omskifter ikke sin hud eller en leopard sine pletter. Det er alene Gud selv som formår å omskape menneskets natur og frembringe gode mennesker. Derfor kaller også Frelseren de gode mennesker for "rikets barn," det er: de som er født av Guds rike, av den Hellige Ånds kraft.

Disse to slags mennesker vil bo sammen her på jorden så lenge det behager Gud å la den stå. Men etter sin natur kunne og vil de aldri vokse fredelig ved siden av hverandre. De vil ligge i en uavbrutt strid.

Guds barn, Hans hellige menighet, vil bruke sine våpen, som er Guds ord om synden og nåden, om fallet, oppreisningen og den endelige dom. Guds menighet er en stridende menighet. Den er nødt til å stride fordi den alltid angripes, men er også villig til å stride fordi den strider for Herrens navns forherligelse.

Verdens barn vil stride fordi de hater det lys ovenfra, som vil vise deres synd. List og løgn, vold og makt, menneskelærdom og falske gudsdyrkelser, det er våpen som verdens barn fører.

I kampen skifter Guds barn ikke våpen og ikke stilling, de er bygd på klippen og de fører Åndens sverd.
Verdens barn skifter skikkelse som drivende skyer, som former seg alt ettersom vinden blåser. De skifter våpen og kampmåte, alt ettersom "tidens krav" fordrer det. Men under alle disse skiftende former er de alltid i vesenet de samme. Alltid vil de fordunkle sannhetens lys som skinner i Jesu Kristi åsyn.

Hvor stor ulikhet det enn kan synes å være mellom yppersteprestene som lar apostlene hudstryke og forbyr dem å preke om Jesus Kristus, og spotterne i våre dager som hovmodig ser ned på den enfoldige bibeltro som vankundighet og overtro - så er de i sitt vesen likevel like, de samme fedres barn.

I broket forvirring går striden frem, fortsettes fra slekt til slekt uten stillstand. Og hvert menneske er med i striden enten han vet det eller ikke - enten han vil det eller ikke. Ingen kan holde seg utenfor.

I verden føres mange andre kamper.
De enkelte mennesker strider hver sin daglige strid. Den ene for livets opphold, en annen for å vinne rikdom, ære og makt, en annen for å få hevn over fiender.
Folk og riker reiser seg til krig i mot hverandre. Men alle disse kamper er bare små og av liten betydning i sammenligning med denne ene store kamp, den egentlige store verdenskamp, striden mellom Guds barn og verdens barn, menigheten og verden.

Vi, som selv er midt i striden og er opptatt av vår egen del i den, vi ser bare det som ligger oss nærmest. Bare Han som sitter høyt på tronen og ordner og styrer alt ved sitt mektige ord, bare Han ser over hele slagmarken. Den himmelske såmann kjenner hele åkeren og hver urt som vokser på den, hvert hvetestrå og hver klinterot.

Hvor skuffende enn likheten kan være mellom ugresset og den gode sæd, Han skuffes aldri av den. Hvor ussel og skrøpelig enn spiren av den gode sæd ofte er, Han kjenner den.

Den sanne holdning!
Av Fredrik S. Schiørn f. 1830

La dem begge vokse sammen til høsten. Når det så er tid for innhøsting, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.

"La dem vokse sammen til høsten," sier Herren til de utålmodige ivrige tjenere. Det tilkommer ikke dere å vite timer og tider. Dere har å arbeide og vitne, å lide og håpe, inntil min time kommer.
Men kampen, sier man, hvor blir da den av? Vil Herren slutte fred med de onde? Vil Han ikke at Hans tjenere skal stride mot dem? Vil Han ikke, at enhver plantning, som Han ikke har plantet, skal rykkes opp med rot? Er vi ikke som det utvalgte Guds folk, det sanne Israel, satt til å erobre det lovede land og utrydde kanaanittene av det? Jo ganske visst er vi av Herren satt til å kjempe mot ondskapen, løgnen og villfarelsen. Men vi er ikke satt til å kjempe mot de mennesker, som selv er fanget av ondskapen, løgnene og villfarelsen og derfor tjener disse onde herrer. Vi er, som Guds barmhjertige tjenere, tvert imot satt til å kjempe for å frelse dem ut av deres elendige trelldom i synden. Til det har Gud betrodd oss sitt evangelium. Vi er sendebud i Kristi sted, vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Se det er en ganske annen tjeneste enn den å nedkalle Guds forbannelse og straff over de ugudelige.

Men verden lar seg ikke forbedre, sier man, og all Guds godhet og mildhet tjener bare til å gjøre den sikker. Klinten blir sannelig ikke til hvete, om den får lov til å stå i åkeren, den brer seg bare videre ut og kveler all god sæd.
Jo, det er nettopp derfor Gud lar den stå, fordi Han ønsker å gjøre den til hvete. Han kan gjøre det, - ikke bare med de små barn, som ennå er svake og spede i ondskapen, men også med de gamle, gjenstridige og forherdede syndere.
Vi skal tro at Gud kan det, og vi skal tro at Gud vil det, og vi skal tro at Han vil bruke sin menighet som redskap for å utføre denne Hans vilje. Menighetens gjerning her i verden er, i likhet med Jesu egen gjerning ikke å dømme, men å frelse - ved Ordets og sakramentenes kraft å forvandle verdens barn til Guds barn og bevare Guds barn i det nye liv, så de kan vokse i det og bære mye frukt. Det er et dagsverk, som Guds menighet ikke blir ferdig med, før Herren kommer.

Men dommen, gjengjeldelsen og straffen, den har Herren ikke overgitt til sin menighet å utøve. Å rykke opp klinten skal den ikke befatte seg med, det er å blande seg i en sak som hører en annen til, Herrens egen sak, som Han sier: "Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde." - Det skylder menigheten også Gud inderlig takk for, at Han ikke har gitt sin menighet et slikt kall, for det ville være et svært tungt og møyefullt kall.
Også for det skal menigheten være Gud inderlig takknemlig, at Han er langsommere til å straffe, enn den menneskelige utålmodighet finner riktig. For selv om Gud viser seg så såre mild og langmodig mot overtredere og onde, så faller det likevel den engstede og forferdede samvittighet vanskelig å tro på Guds nåde.
Hvordan ville det vel gå, dersom Gud lot oss se rett mange og store bevis på Hans brennende vrede og nidkjærhet? Da ville de engstede samvittigheter ganske forferdes for Guds vrede. Men, sier man, skal da ikke menigheten utelukke de ugudelige? Sier ikke Skriften, at slike skal støtes ut, overgis Satan til kjødets ødeleggelse? Er de ikke en surdeig, som må renses ut, for at den ikke skal syre hele deigen? (1 Kor.5,6). Jo ganske visst sier Skriften dette, og Guds menighet har å lyde dette ord, og intet samfunn kan forsømme sin plikt her, uten at det også tar skade av det. Men det er noe ganske annet å utelukke fra menigheten og å luke bort. Det ene er en barmhjertighetsgjerning menigheten utøver overfor de onde, for å føre dem til en angerfull gjennomtenkning av deres synd og til en botferdig omvendelse, slik at ånden må frelses på vår Herres Jesu dag. Dette mål skal menigheten ha vel for øye i utøvelsen av all sin tukt. Det andre er en gjengjeldende straffens gjerning, som man tilintetgjør den onde ved. Med det har menigheten intet å bestille.

Sann irettesettelse
Av Fredrik S. Schiørn f. 1830

Men om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Mt. 18, 15

Det går oss ikke bra, om vi forsøker å oppfylle dette Herrens bud om å irettesette vår bror, når kjærligheten mangler.
Også dette kan skje. Likesom vi i enkelte tilfeller kan ha lyst til å tie til nestens feil og synder (for å spare oss selv), så kan vi igjen i andre tilfeller ha lyst til å irettesette ham for dem. Vårt blikk er av naturen skarpere til å oppdage nestens feil en våre egne, og det er en tilfredsstillelse for vårt hovmod og vår egenkjærlighet å kunne refse ham for dem; vi vinner oss ved det både i våre egne og andres øyne skinn av å være bedre enn ham.
Når vi så tilfredsstiller denne onde lyst til å se etter splinten i broderens øye, vil vi gjerne gi det skinn av å være en lydighet mot Guds bud, oppfyllelse av vår broderplikt å advare og irettesette ham for hans synd. Vi bedrar oss selv og pleier og freder om en ond drift, gir den rom og vekst i stedet for å erkjenne og motarbeide den.

Det skal kjærlighet og det skal ydmykhet til for å kunne ta imot den broderlige irettesettelse på rett måte; for det faller vårt naturlige menneske tungt å erkjenne feil. Men det skal enn større kjærlighet og ydmykhet til for å kunne meddele irettesettelsen på rett måte.
Vi klager så ofte over, at våre advarsler og irettesettelser frukter så lite, og vi anser oss ofte for så fullkomment unnskyldte, om vi tier med formaningen og irettesettelsen, fordi vi på forhånd holder det for sikkert, at den ikke vil nytte noe, men tvert imot bare gjøre galt verre, oppirre og forherde.
Ganske visst er det tilfeller, hvor vi kan ha tilstrekkelig grunn til å anta dette og derfor gjør rettest i å tie. Men vi bør likevel være forsiktige med å gjøre oss den forestilling så snart, at formaning ikke nytter. Vi bør ha erfaring for oss, før vi antar det. Det er i grunnen å felle en streng dom over broderen å anta det; for vi anser ham dermed som en hedning og toller, og vi skal være varsomme med å felle de strenge dommer. Herren sier oss heller ikke det, at vi da først skal irettesette, når vi er sikre på å bli hørt. Han taler tvert imot også om det tilfelle, at vi irettesetter og ikke blir hørt. Når det skjer, - og det vil nok ofte skje, - da skal vi ikke uten videre undersøkelse legge all skylden for det på broderen. Vi skal undersøke, om vi ikke selv bærer en del – og kanskje en vesentlig del av skylden for, at vår irettesettelse ikke blir hørt. Først og fremst skal vi prøve, i hvilket sinnelag vi ga irettesettelsen. Var det i ydmyk erkjennelse av egen ufullkommenhet? Var det av kjærlighet til Jesus og Hans navns ære? Var det av kjærlighet til broderen som syndet, av omhu for hans sjels frelse? Eller var det i kjødelig vrede, i hovmod, i dømmesyk egenkjærlighet?
Selv om din samvittighet her skulle vitne med deg, at du gjorde det av sann kjærlighet, så skal du undersøke, i hvilken form du meddelte irettesettelsen. Selv om sinnelaget er oppriktig og godt, kan vi gi irettesettelsen en uheldig, støtende form, - ikke forstå å velge de rette ord, ikke benytte den beleilige tid, være fremfusende, skarpe, hensynsløse! Akk, hvor mang en velment formaning er ikke blitt ufruktbar, fordi den ble gitt i en uheldig form.
Mange vil si: Når jeg i ærlighet og oppriktighet advarer og irettesetter min bror for hans synd, fordi Jesus har befalt meg å gjøre det, så har han ikke lov å støtes over mine ord, - da har jeg oppfylt min plikt og det blir hans synd, om han tar min irettesettelse ille opp.
- Slik taler den hovmodige egenrettferdighet, som bare oppfyller sin plikt for å ha noe å rose seg av, men slik taler ikke den kristne broderkjærlighet. Kjærligheten advarer og irettesetter ikke for dermed å oppfylle et bud og så vaske sine hender og erklære seg selv uskyldig. Kjærligheten advarer og irettesetter for å bringe til omvendelse og frelse. Den bruker derfor all mulig forsiktighet for å unngå eller rydde av veien det som kan hindre den i å nå sitt mål. Og hvis den ikke når målet, hvis den ikke får broderen til å høre, så den vinner ham, da undersøker den alltid først og fremst, om det er noe på dens side, noen forsømmelse, noen mangel, som har bevirket, at den ikke vant broderen.