Tilbake

Dødens nød!
Av K. B. Schelderup

Les: Joh.11, 32 – 45

Hva skal vi nå si? Kjære venner, dødens nød begynner ikke først, når øyet brister og graven åpnes for å motta sitt bytte. Den blir da åpenbar og håndgripelig, men den begynner ikke da. Nei, som det heter i en gammel salme: ”Midt i livet er vi uti dødens våde.”
Dødens nød er over oss fra begynnelsen av. ”For syndens lønn er døden” (Rom. 6,23).
Synden begynner straks å betale, og den blir aldri ferdig. Syndens lønn betales kun med den evige død. Derfor sier vi, at dødens nød ikke først begynner med legemets død, likeså lite som den er forbi med det. Dødens nød er først og fremst en åndelig nød, og den fullendes som en evig nød. For synden har skilt oss fra Gud og vil skille oss fra Ham, det er vår nød. Ved vår synd er vi jaget ut fra Gud og uten livssamfunn med Ham, døde i synder og overtredelser, av naturen vredens barn.
Og dødens nød går sin gang. Legemet bukker under før eller siden og hjemfaller til forråtnelsen. Men ennå har ikke denne nød nådd sin ende. Det går mot den evige død, som er ”en angstfull utelukkelse fra Guds salighet og i dennes sted en forferdelig og uendelig pine på legeme og sjel i helvete.”

Er så ikke dødens nød en stor og gruelig nød? Og vokser den ikke for våre øyne, når vi slik tenker på, hvor dypt den går, og hvor langt den rekker, at den også er en åndelig nød og evig nød?

Men hvem skal nå hjelpe oss i denne nød? Visselig, her er nettopp den nød, som intet menneske kan hjelpe oss i.

Se dødens brodd er synden. Derfor må den som skal hjelpe, kunne trekke ut dødens brodd. Men det formår ikke noe menneske. Den sitter for dypt og for fast. Om du i din nød endatil pinte ditt legeme og din sjel ut på alle mulige måter, så ble brodden likevel sittende, og din nød var ikke endt.  Det bærer hedenskapets historie mangt et gripende vitnesbyrd om.
Det finnes ikke det menneske som kunne tenke ut og anvise deg det offer, om det enn var aldri så smertefullt, som du selv kunne sone din synd og betale din skyld ved, - dødens nød blir.
Og det som ikke kan utrettes ved offer, det oppnås enda mindre ved å late som ingenting, glemme at det er nød på ferde, og si: ”Fred! Fred! Og det er ingen fred” (Jer. 6,14; 8,11).
Dødens nød blir likevel bare dobbelt så stor ved det, at du overser den og sier til din sjel: ”Et, drikk og vær glad!” Det viser bare, hvor fast døden har deg; - din sovende samvittighet er dødens merke.
Og sørgelig er det, hvordan menneskene her kan gå og hjelpe hverandre til å dysse samvittigheten i søvn og i en verdslig livsførsel glemme synd og ansvar og dom.
Du har kanskje begynt å føle din nød og se deg om etter hjelp; - men så lyder det til deg: ”Plag deg da ikke med slike unødige bekymringer; - ta det ikke så overdrevent; - det er da ikke så farlig som du vil gjøre det til. Bruk litt måte og slå litt kaldt van i blodet! Du er syk, du trenger atspredelse. Hold opp med disse grublerier og ikke plag deg slik! Det er bra å være alvorlig, men du har da likevel ikke noen grunn til å være så nedtrykt. Du har da ikke vært verre enn andre, og vi er da syndere alle sammen, så du må ikke ta deg det altfor nær. Du kan da vite, at den gode Gud ikke vil fordømme deg. Og du skal da ikke dø ennå, kjære, så la de tunge tanker fare og frisk deg opp, så dine venner kan kjenne deg igjen!”
Men er det noen hjelp i slik og lignende tale? Det er mindre enn hjelp. For det er ikke hjelp i nøden, men hjelp til å glemme nøden og ved det gjøre den større.
Og er nøden blitt alvorlig for deg, så vil du heller ikke ta hjelpen der, hvor ingen hjelp er. Er du kommet ned i ”det dype,” så du som en arm synder roper i din nød: ”Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?” Da vil du nok sanne, at her kan ikke noe menneske hjelpe deg. Det skulle da være, at noen kunne vise deg til Ham, som alene kan hjelpe, at noen kunne vise deg til Jesus og si: ”Tro på Ham, så skal du bli frelst!”

For det er virkelig én som kan hjelpe i dødens nød. Én eneste. Det er Jesus! Han som hjalp hist i Betania, Han hjelper ennå i dødens nød, denne nød, som vi har sett vokse for våre øyne, idet den har sin begynnelse i den åndelige død og sin ende i den evige død.

Dere vil forstå det, venner, når jeg minner dere om et ord av denne Jesus: ”Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror Ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har Han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. Og Han har gitt Ham makt til å holde dom, fordi Han er menneskesønn” (Joh. 5,24-27).
Se her hjelpen for oss syndens og dødens barn! Jesus gjør levende ved å innplante dem et evig liv, sitt eget liv. Ved det unndras de for evig dødens makt. Om enn døden for en tid tar deres legeme til bytte, så skal de likevel ikke ”komme til dom,” men gå frem til ”livets oppstandelse,” når Herrens time kommer. Er så ikke dette hjelp, en virkelig og fullkommen hjelp i dødens nød!

Men slik kan Jesus hjelpe, fordi Han er synderes frelser. Han som er Guds Sønn og har livet i seg selv, har satt sitt liv til for oss. Han har båret våre synder og sonet fullkomment for oss med sitt blod. Hans livs, Hans døds, Hans oppstandelses historie viser oss Ham som ”Menneskesønnen,” som frivillig gikk i vårt sted og forlikte oss med Gud!
Han tilstoppet dødens kilde, da Han ga seg selv i døden og ble en soning for våre synder. Han åpnet det evige livs kilde, da Han tok sitt liv igjen og oppsto til vår rettferdiggjørelse.
I Ham er en ny begynnelse satt i menneskeslekten, et nytt utgangspunkt ikke for dødens, men for livets historie. For i Ham er syndenes forlatelse å få, og hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet.
Derfor sa Han også til Marta: ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø” (Joh. 11,25-26).

Så er det klart at Jesus kan hjelpe i dødens nød.
Men hvem er det som blir hjulpet av Ham? Det er dem som slutter seg om Ham i troen. Derfor gjelder det å høre Hans røst, så vi i troen kan bli dratt til Ham og få del i Ham.
Han vil så gjerne hjelpe oss. Derfor lar Han sin røst lyde i verden. Midt imellom de forskjellige røster, som lokker oss hit eller dit, men som alle sammen bare er verdensrøster, som ikke har den himmelske og evige tone i seg og altså ikke har noen klang for den som er i dødens nød, - midt imellom disse røster lyder nå Guds Sønns røst.
Den lyder i prekenen og i salmen og ut av Bibelens blader, lyder gjennom de urolige tider og i de stille timer, og alltid begjærer den å få lyde inn i samvittigheten. Den roper et ord ut i verden som ikke er oppkommet i noe menneskes hjerte (1 Kor. 2,9), et ord fra Gud selv, et stort og salig nådens ord om forsoning ved korsets blod, et Livets ord som kan levendegjøre: ”For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv” (Joh. 3,16).

Venn, har du hørt Guds Sønns røst? Har du erfart at Hans evangelium er en Guds kraft til frelse for hver den som tror? Han sier vel først: ”Ta steinen bort!” (Joh. 11,39); - for dødens nød må bli åpenbar. Du kan ikke gjemme den bort og stenge for den, hvis du vil ha Herrens hjelp. Nei, steinen bort!
Da får du merke dødens gru, hvor elendig det er med deg, hvor herjet av synden og forkommen du er. Det stinker, og du kan vel vemmes ved deg selv og blues, når du i en oppriktig bot ”går i deg selv” og ser deg som du er.
Det blir nok som profeten sier: ”Fra fotsåle til hode er ingenting helt. Her er bare sår, skrammer og åpne sår. De er ikke klemt ut og ikke forbundet og ikke oppbløtt med olje” (Jes. 1,6).
Slik er dødens nød!
”Dine synder er deg forlatt;” sier Han. Og Han kaller deg frem til livet. Ut av syndegraven, hvor du satt bundet på hender og føtter. Da løses dine hender, så du kan gjøre kjærlighetens gjerninger, og dine føtter, så du kan løpe på fredens vei. Du er blitt levende i Jesus, din frelser.
Slik er du hjulpet i dødens nød. For du har Ham å holde deg til, om hvem du vet, at Han har det evige livs ord. La så bare død og grav komme i sin tid, du har jo ”gått over fra døden til livet,” du har et ”levende håp,” du kommer ikke i dødens nød, du kommer gjennom den til et bedre liv.
Så kan du bekjenne: ”Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg” (Slm. 23,4). Og atter: ”Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig” (Slm. 73,26).

Lykkelig den som blir hjulpet slik i dødens nød.
Men kjære, så la deg hjelpe! Jesus er jo her; - Han er nettopp kommet for å hjelpe. Hvorfor da være lenger i dødens nød? Likevel, du kjenner kanskje ikke denne dødens nød! Den står for deg som en fjern nød; - du tenker det er lenge til, at den kommer for deg. Og så slår du deg til ro, og sier: ”Fred! Fred!”
Men la meg si deg: ”Det er ikke så sikkert dette, at døden skal la vente på seg lenge. Og selv om det var sikkert, så er du jo likevel allerede i dødens nød; - for du er en synder.”
Derfor, våkn opp, du som sover! Kjenn din elendighet og vær ikke hovmodig, men frykt! Se, når du kommer til deg selv og blir edru av Satans snarer, da skal du begynne å se deg om etter hjelp. Og du skal lytte til Guds Sønns røst. Da kommer steinen fra graven, og den døde treder frem levende og for å leve og aldri dø.
Det er Herrens hjelp som er åpenbart.

Derfor viser jeg dere til Jesus i dag. Alle dere som vil bli hjulpet i dødens nød, hør det da, her er hjelpen, her og ikke noe annet sted. Det er ikke frelse i noen annen. Men i Ham er frelse for alle som vil. Han er en soning for hele verdens synder. Tro på Ham og Hans hjelp, så skal du få se Guds herlighet, du skal få erfare Jesu makt til å frelse syndere og gjøre døde levende.
Har du hittil gått uten hjelp i din nød og ikke funnet den fred som ditt hjerte begjærer, ”hvorfor veier dere ut penger for det som ikke er brød?” (Jes. 55,2).
Kom til Jesus, Han skal hjelpe deg. Og du skal kunne synge: ”Så fikk jeg fred, Så fant jeg sted For duens trette fotefjed, Endog det varte lenge.”

Ja, Jesus hjelper, hvor ingen annen kan hjelpe. Han hjelper i all dødens nød. Han alene.

”Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet” (1 Joh. 5,12).