Tilbake

I stillhet!
Av Magnus Fr. Roos

Gud, i stillhet priser de deg på Sion. Slm. 65, 2

Med Guds lov(prisning) begynner en kristen rettelig det nye år. Har han enn tatt mange byrder og sorger fra det gamle år over med seg i det nye, er han likevel skyldig å love Gud for Hans egenskaper og gjerninger, og ved det øve seg i, det som vil bli hans beskjeftigelse i himmelen, - der, hvor det på den mest fullkomne måte skal oppfylles, det som står skrevet i Slm. 84,5: ”Salige er de som bor i ditt hus, de skal stadig love deg.”
På kong Davids tid og lenge etter det utgjorde Guds lov(prisning) en stor del av den offentlige gudstjeneste. David hadde nemlig, drevet av Den Hellige Ånd, forfattet mange lovsanger, og med disse lovet man Gud i Sion, hvor Guds ark i sin tid ”bodde mellom telttepper” (2 Sam. 7,2), og hvor templet senere sto.
Enhver israelitt kunne ta del i denne Guds lov(prisning) med sitt hjerte, når han hørte Davids salmer synges, eller når han til andre tider tilba der og lovet Gud alene.
Følte en slik israelitt sine misgjerningers trykk, som det klages over i Slm. 65,4 (- Når mine misgjerninger er blitt meg for tunge -), så mintes han ved de forbilledlige ofre, som daglig ble ofret på Sions berg, om hint Messias’ offer, som skulle ”innelukke frafallet, forsegle synder, dekke over misgjerning og føre fram en evig rettferdighet” (Dan. 9,24), slik at troen på Messias kunne berolige hans samvittighet og åpne hans hjerte og hans munn til Guds lov(prisning).
På Sions berg hersket det også, når det gikk rett til, en ærbødig stillhet, nemlig en stillhet som man kunne høre Davids salmer under, når de ble sunget, og bli beveget av de liflige toner fra instrumentene, som det også ble spilt på, eller også, om dette ikke var tilfellet, uhindret kunne be og love Gud.
Denne stillhet manglet det på, da den Herre Jesus fant kjøpere, selgere og vekslere i templet, derfor drev Ham dem ut, for å gjenopprette den nødvendige stillhet.
Så lenge det jødiske styre sto vel ved makt, kunne det ikke mangle på stillhet på Sions berg, for kongene hadde sin bolig nettopp på dette berg, og disse beskyttet gudstjenesten med sin makt og overholdt dens orden.
For oss som lever i den nye pakts tid, er Sion overalt hvor evangeliet om Kristi evig gyldige forsoningsdød og om Hans kongerike forkynnes og tros. Her ser man ikke mer forbilledlige ofre, men man ser Kristus selv som det Guds lam, som bar verdens synder og er blitt slaktet til forsoning for verden. Her er heller ikke noen jordisk kongetrone, som man må søke beskyttelse ved, men her er den høyeste majestets trone, som Kristus sitter på ved sin Fars høyre hånd, hersker over alle ting og beskytter sin menighet, men også hvert enkelt lem av den. Hit hen må hver den vende seg med sitt hjerte, som ved årets begynnelse, og også til enhver annen tid, vil love Gud.
Ved troen på Kristus, som har gitt eller ofret seg selv for oss, blir synderen dyktiggjort til å love Gud; men til det behøver han stillhet. I folkenes bulder, som det tales om i Slm. 65,8, og i de ugudeliges uro som nevnes i Jes. 48,22, er det ikke rom for Guds lov(prisning).
Så lov da Herren, min sjel, og alt som i meg er love Hans hellige navn! Alt som har ånde, love Herren! Halleluja!

Intet annet navn!
Av Magnus Fr. Roos

Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved. Ap.gj. 4, 12

Den som vil bli salig eller frelses fra all legemlig og åndelig elendighet, må ikke se seg om etter noe annet navn enn navnet Jesus. Er det frelse i Jesus alene, så må man komme til Ham, ved troen bli funnet i Ham og være et lem på Hans legeme, en grein på Ham som er vintreet, så fremt man vil få del i frelsen. Og om det forsikrer Hans navn Jesus oss, det Han ble kalt med av engelen Gabriel, før Han ble unnfanget i mors liv, og som virkelig ble gitt Ham senere ved omskjærelsen.
Døperen Johannes fikk også sitt navn gjennom engelen Gabriel, og hans navn vil si: Herren (Jehova) er nådig; likevel var ikke Johannes Herren selv, men skulle bare vitne om Herrens nåde.
Men da Marias hellige Sønn fikk navnet Jesus, d.e. frelser, saliggjører, redder, så var Han selv den som skulle bringe dette navn i oppfyllelse. Hans navn var og er ennå summen av hele evangeliet, og dette evangelium handler om Ham selv som den som vil gjøre menneskene salige og frelse dem fra alt ondt.
I Ham har vi forløsning ved Hans blod, nemlig syndenes forlatelse (Kol. 1,14). Han er Guds Sønn som kan sette oss fri fra syndens herredømme (Joh. 8,36). Han er vårt lys og liv, talsmann og konge og vårt håp for det kommende (1 Tim. 1,1). Han er også vårt legemes frelse, for det vil Han på sin åpenbaringsdag oppvekke og forklare.

Så vender jeg meg nå til navnet Jesus som min frelses horn, for å holde meg til det i troen, for til det er Han gitt menneskene av den himmelske Far.
Hvis jeg ikke holdt meg til dette navn, ville jeg bli omtumlet av glede som av frykt og pint av forfengelige begjæringer og sorger. Fortiden ville smerte meg, og fremtiden volde meg angst. Men dette navn skjenker meg nåde og fred, trøst og hjelp, ja håp om evig herlighet. Gjennom dette navn blir det klart for meg, hvordan vår Herres Jesu Far også kan kalles og være vår Far, og Den Hellige Ånd vår trøster og hjelper.
Mitt navn er tollerens navn, som da han ba i templet, kalte seg selv en synder. Mitt navn er videre det samme som Paulus ga seg selv, da han i Rom. 7,24 skrev: ”Jeg elendige menneske!! Til dette mitt navn passer Jesu navn som legemiddelet til sykdommen, som hjelpen til hjelpeløsheten, som lyset til mørket det skal oppklare. Ja, Jesu navn skal omsider oppsluke og tilintetgjøre mitt syndernavn helt, og likesom Han allerede i dette liv har gitt meg navn av Guds barn, så skal Han en gang gi meg et nytt navn, som ingen kjenner uten den som får det.
Nå, den evige og enbårne Guds Sønn, som har åpenbart seg for menneskene som Jesus, det vesentlige ord, som ble kjød og er full av nåde og sannhet, mellommannen mellom Gud og menneskene, som er konge og prest på den aller høyeste guddommelige trone, være pris og ære til evig tid! Amen.

Alene i håp til Gud
Av Magnus Fr. Roos

Og nå, hva venter jeg på, Herre? Mitt håp står til deg. Slm. 39, 8

Disse ord står i forbindelse med beskrivelsen av en indre og ytre nød, som David engang befant seg i. Han var syk og ba derfor: ”Ta din plage bort fra meg. Jeg blir til intet når du slår med din hånd. Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet, som møll fortærer” (v.11-12).
Videre smertet det ham, ifølge vers 2-3, at han måtte ha den ugudelige for sine øyne og under det forholdt seg taus og stille, - tie med sin glede og gjemme på sin sorg. Endelig fryktet han også, ifølge vers 9, å bli til spott for dårer, for sine synders skyld.
Om han enn alltid hadde makt nok til å skade andre, og i sin sykdom i det minste kunne bruke munnen til å befale og skjelle, så anviste dog Guds Ånd ham ifølge vers 2-3, å være stille, - og han føyde seg også etter det, ettersom han sier i vers 10: ”Jeg tier og åpner ikke min munn, for det er du som har gjort det.”
Derimot oppløftet han sin røst til Gud og sa: ”Og nå, hva venter jeg på, Herre? Mitt håp står til deg” (v.8).
Det er da skjønt å høre en konge eller en feltherre (for ett av to var David, da han skrev denne salme) bekjenne, at han ikke hadde noe å trøste seg til, men håpet på Herren.
Grunnen til denne bekjennelse var ikke nettopp mangel på jordiske hjelpemidler, men følelsen av deres utilstrekkelighet og svakhet og også frykt for å gjøre en urettmessig bruk av det, men dessuten også erkjennelsen av Gud som den mektigste og mest trofaste trøster og hjelper i nøden.

Je, som i dag leser dette, kan og skal avlegge nettopp denne bekjennelse for Gud: ”Og nå, hva venter jeg på, Herre? Mitt håp står til deg.”
Visstnok har jeg mennesker omkring meg, som viser meg troskap og kjærlighet. Jeg har fått timelige gaver av Gud, som livet mitt holdes oppe og min pilegrimsgang lettes ved, men jeg kan likevel ikke trøste meg til disse ting. Jeg kan vel bruke dem med måtehold og med takksigelse, men jeg kan ikke trøste meg til dem, for hvis jeg gjorde det, ville jeg være trøstesløs, dersom Gud (hvilket kan skje hver dag) ved døden rev meg bort fra disse ting.
Men selv mens jeg ennå eier og bruker dem, skal de ikke være min trøst. Min sjel er skapt for Gud. Han alene kan være min trøst og del, som Asaf sier i Slm. 73, 26, fordi Han alene er uendelig god og alene har udødelighet.
Jeg vender meg altså bort fra alle skapninger og sier til Herren: ”Mitt håp står til deg!”
At jeg tør håpe på Herren, har jeg synder min forløser og talsmann Jesus Kristus å takke for, og at jeg kan håpe på Ham, skylder jeg trøsteren, Den Hellige Ånd, som viser meg hen til Guds sanne løfter og gjør meg i stand til å tro dem.
Jeg står ikke i den fulle nytelse av den guddommelige kjærlighet (for hvem gjør vel det i dette timelige liv?), jeg skuer ennå ikke Guds ansikt her, men mitt håp er likevel til Ham. Hva jeg allerede har fornemmet av Hans kjærlighet og erfart av Hans troskap, er for meg et pant på, hva jeg i det kommende liv skal få føle og erfare. Jeg håper på Ham og venter, at Han ikke i noe stykke vil forlate og glemme meg, men utføre hele sitt kjærlighetsråd og oppfylle alle sine løfter på meg.

Herrens ord er sant!
Av Magnus Fr. Roos

For Herrens ord er sant, all Hans gjerning er trofast. Slm. 33, 4

At menneskenes tanker er forfengelige, som Herren, Han som ser ned fra himmelen på menneskenes barn, vet best (Slm. 94,11), det går tydeligst frem av de religioner som de har tenkt ut selv.
Allerede i de eldste tider byttet de bort den uforgjengelige Guds herlighet med et bilde, en avbildning av forgjengelige mennesker og av fugler og av firbente dyr og av krypdyr (Rom. 1,23). De fant opp guder, som var syndere som de onde mennesker og som lik disse hadde sin glede i skjendige gjerninger. Ja, om de enn trodde, at det var ett eneste guddommelig vesen, som hadde skapt alt og styrte alt, så kunne de likevel ikke si med visshet, hvor mild eller hvor streng denne guddom var, hvor mye den krevde eller overså, hvor mye den tilga eller hevnet, og hvilken skjebne den hadde bestemt for mennesket etter døden.
Sett også, at en eller annen i disse stykker hadde oppfattet noe av sannheten, så ble likevel den frykt tilbake i hjertet: hva om det forholdt seg annerledes? Hva om det guddommelige vesen tenker annerledes enn jeg? Hva om jeg finner alt annerledes etter døden, enn jeg forestiller meg det nå? Jeg er et menneske og kan ta feil. Andre mennesker tenker annerledes enn jeg; hvem er jeg, at jeg skulle vite det bedre?
Denne uvisshet og frykt kan ikke noe hjelpe oss ut av uten et ord fra den evige Gud.
Når det sannhets- og frelsessøkende menneske hørte for første gang, at det fantes et Guds ord, skulle han da ikke ville reise over havet for å hente det, eller sette alt sitt gods på spill for å komme i besittelse av det? Men nå er det betrodd de kristne, og disse har det i den kjære Bibel. Lykkelige kristenhet som har det! Ve dem som kalles kristne og forakter det! ”Herrens ord er sant,” følgelig skal det tros. Det behøves ikke noe bevis, det er nok at det er Herrens ord. Det er sannhet, når det forteller gamle historier, som når det forkynner kommende ting, når det åpenbarer høye og dype hemmeligheter, og når det behandler alminnelige ting; når det straffer mennesket, og når det trøster det, når det handler om Guds vrede som om Guds nåde. Det er helt igjennom sannhet, og den som tror på det, blir ikke til skamme. Mens altså de mennesker som setter dette ord til sides, farer vill i åndelige saker, strides, tviler og omsider fortviler, så er dette ord for dem som forstår og tror det,, en sanndru læremester, en tro rådgiver, et lys på deres pilegrimsgang, en rettesnor for deres liv og en urokkelig grunn som de kan bygge på.
Dette ord inneholder den plan, som Gud regjerer verden etter, for så vidt vi kan fatte den, og det er den lovbok, som Han vil dømme den etter; det går slik til hver dag og vil i evighet gå slik til, som dette ord sier. Det Gud lover i sitt hellige ord, det holder Han visselig; for Han er Jehova, som er, og som var, og som skal være, den evige og uforanderlige, som det ikke finnes noen ubestandighet hos, som aldri skifter mening, som aldri angrer sine utsagn, og som også alltid er seg alle sine ord bevisst.
Hans gjerning skjer i sannheten og stemmer over ens med Hans hellige ord. Han gir det Han har lovt, og gjør det Han har forespeilet.