Tilbake

Johannes og hans botspreken
Av C. J. Rømheld

Les: Joh. 1. 19 – 28

Forestill deg det jødiske folks store, glimrende og yppige hovedstad. Der lå den på noen høyder. Noen mil derfra fløt Jordan gjennom det flate land. Fra denne Jordanslette kom det en dag en underlig underretning til hovedstaden. Kom, hette det, kom med til Jordan og se, hva det er for en merkverdig mann, en slags eneboer, se, hvor besynderlig han ser ut, og hør hva han sier.

Slik gikk det som en løpeild gjennom husene og gatene mann og mann imellom i Jerusalem. Alle gjorde seg rede og ville se denne merkelige mann, denne eneboer og høre, hva han sa.
Snart var ikke mannen eneboer mer, hans ensomhet hadde i det hele bare vart kort. Han var heller ikke dradd til Jordanørkenen for å føre et ensomt, nei tvert imot et meget beveget og urolig liv, for å ferdes der mellom tusener og atter tusener av mennesker.
Det var nå ellers underlig. Den som vil ferdes mellom menneskenes mengde, han må gå til de store byer, men ikke i den ensomme ørken. Det var underlig, men Guds gjøren og virken er for det meste underlig for menneskene, ja rent det motsatte av det som de mener.
Johannes hadde handlet ganske rett; for han hadde adlydt en Guds befaling. Og det varte ikke lenge, så begynte det å bli ensomt i hovedstadens hus og gater, men der ute i ørkenen sto man tett sammenflokket, hode ved hode. Det var den omvendte verden.

- Men det gjør jo alltid en forskjell, hvem som kommer til den annen. Det var slett ikke det samme, om Johannes kom til folket i byen eller om folket fra byen kom til Johannes. I byen hersket verdens ånd, i ørkenen førte Johannes Herrens Ånds styre.

Nå, hva var der å se? En mann ikke kledd etter moten, men i en stivhåret kappe fra øverst til nederst og med et hardt lærbelte om hoftene. Og hans hus? Det var jorden, og himmelen var hans tak. Og hans kjøkken og hans føde? Nå, han behøvde ikke mye og begjærte ingen fin kost. Han hadde en annen føde, en hunger, en trang: å berede veien for Guds Sønn, å gjøre døren høy og porten vid for ærens konge, for at Han kunne dra inn. Han hadde bare ett begjær, nemlig: å forherlige Jesus. Derfor var mat og drikke likegyldig for ham; han spiste bare for å oppholde sitt liv for sin Herre så lenge som denne ville bruke ham i sin tjeneste. Derfor nøydes han med den enkle kost som ørkenen bød ham: gresshopper og honning av ville bier.

Det var det som var å se her. Byfolkene stusset, da de så denne mann, de stirret på ham som et mirakel, en raritet. Likevel gikk det også en alvorlig tanke gjennom deres hjerter ved synet av denne alvorlige mann, og han forekom dem som en av de gamle, store, hellige profeter, som deres fedre hadde slått i hjel nesten alle sammen.
Mang en vellysting, mangt et fornøyelsesmenneske, mang en stasdame, mang en fråtser gikk det som et sting gjennom hjertet, da de så denne alvorlige hellige skikkelse.

Men hva var det nå å høre hos denne sjeldne mann? Det var lite og likevel, det var mye. Kort sagt var det følgende: Du folk, omvend deg, og alle dere enkelte, omvend dere; for dere har ikke lang tid. Herren, Guds Sønn, kongen i himmelens evige rike, er nå nær, Han er nå på jorden, Han er midt iblant dere, i deres land og folk. Jeg er sendt av Ham, for at jeg skal si dere det, at Han er her og for at jeg skal berede veien for Ham og åpne dørene for Ham. Omvend deg, omvend deg! – og bær omvendelsens verdige frukter. For Herren bringer enten liv eller død.
Du folk er et tre plantet av Gud. Øksen ligger allerede ved din rot for å hugge deg ned. Du folk, omvend deg, ellers vil Jesus hugge deg ned.
Alle dere menn, kvinner og barn, omvend dere; for dere er enten agner eller hvete. Jesus er kommet og har kasteskovlen i sin hånd, Han vil skille dere som agner fra hveten og samle hveten i sitt salige rikes lade, men agnene vil Han brenne opp med uslukkelig ild.
Omvend deg, du folk og dere alle med hverandre, for dere har ikke lang tid til omvendelse mer. Og forlat dere ikke på deres ytre jødedom (eller ytre kristendom), det vil ikke nytte dere noe.

De ubotferdige og vantro, som ikke mente at de behøvde å omvende seg, gikk han sterkest inn på livet. Ormeyngel, dere djevelens barn! - sa han til dem; - hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede?
Det må dere ikke innbille dere. Dere dydsstolte og egenrettferdige mennesker vil aller først bli grepet av ødeleggelsen.

Det var det som var å høre her. Botspredikanten i ørkenen talte, slik at det klang i tilhørernes ører og deres hjerter bevet. Især ble de forferdet ved det ord: Dere har ikke lang tid mer. Og i tusenvis kom de privat til ham, utøste sine hjerter for ham og bekjente sine synder; for de ville jo gjerne unnfly den kommende vrede og straffedom.

De som nå lot forferde og fikk en sønderbrutt ånd og et sønderknust hjerte og begynte å tenke etter over sitt liv og enden og fryktet for Gud, dem døpte han i Jordan.

Vi taler videre om Johannes og hans evangelium.

Johannes og hans evangelium
Av C. J. Rømheld

Les: Joh. 1. 19 – 28

Med det mener jeg ikke apostelen Johannes, som hat skrevet det fjerde evangelium i Det Nye Testamente, men døperen Johannes. For han var ikke bare botspredikant, men også en evangeliets predikant, det vil si: han drev ikke bare folk bort fra synden, men han viste og førte dem også hen til Ham som er synderes frelser.

Da Johannes i ørkenen som en tordenrøst, som en Guds basun kalte alt folket til omvendelse, for at Guds dommer måtte gå dem forbi, da ble det en uhyre religiøs bevegelse i folket, den første store vekkelse siden Guds Sønns fremtreden på jorden. De gikk ut til ham, ikke bare hovedstaden Jerusalem, - men også hele det jødiske land – og alle land ved Jordan. Det gikk en beven gjennom hele folket, en skult angst, en anelse: det forestår noe stort i verden, det vil skje store forandringer i verden, hvem vet hva som vil skje!
Bevegelsen i åndene var så stor, at folket trodde, at denne overordentlige mann, som det gikk ut en slik sannhetens og kraftens ånd, måtte være den lovede Guds Sønn selv, eller iallfall en av de gamle, store profeter, Elias eller Jeremias oppstanden fra de døde.
Dere ser, de holdt ham for en utsending fra en annen verden, for en fremmed gjest fra evigheten.

Således skikket også den høyeste kirkeøvrighet en undersøkelseskommisjon ut til ham og spurte ham, om han var den Herre Kristus eller Elias eller en av de gamle profeter.
Å nei, nei, sa han. Verken er jeg en profet oppstått av graven, ennå mye mindre er jeg Kristus, Guds Sønn selv. Men jeg er bare den som skal berede Herrens vei og være Hans nærmeste forløper, jeg er den av Hans mange, mange tjenere som går like foran Ham og åpner dørene for Ham, som sier til menneskene: Der er Han! – som driver og viser menneskene til Ham!

Men hvordan kan du døpe, spurte de, når du ikke er den Herre Kristus selv eller Elias eller Jesaja eller Jeremias? Det skal jeg si dere, svarte han. Min dåp er ikke den egentlige dåp. Jeg døper bare med vann og ikke noe videre. Min dåp er bare et omvendelsens tegn, et tegn på renselsen fra synden, og et pant, en bevitnelse for, at Jesus kan bruke dere og vil ta imot dere. Når deres omvendelse og renselse fra synden er likeså virkelig som deres neddykking i Jordan, da har dere i min dåp en forsikring om, at Guds dom vil gå dere forbi. Jeg døper dere bare Jesus i møte. Men Han som allerede er midt iblant dere, Han døper dem som botferdig kommer til Ham, med Den Hellige Ånd og med den hellige Jesuskjærlighets ild, som brenner bort og smelter bort all synd og urenhet. For Han er ikke bare et menneske som jeg. Vel er Han som menneske et halvt år yngre enn jeg; men Han har likevel vært for lengst før meg; for Han er Gud av Gud, født av Faderen i evighet.
Døpe med vann kan et menneske, men døpe med Den Hellige Ånd og med Guds ild, kan bare Gud. Og en slik dåp skal Jesus bringe.

Slik viste Johannes folkene til Jesus. Og da han den følgende dag så Ham, den høyeste selv, komme hen til Jordan – da var hans dagsverk i hovedsak fullbrakt! Da sa han: Der kommer Han selv, det er Ham, det er Herren, Kristus, den evige, se: det er Guds Lam, som bærer all verdens synd.

Slik var han en evangeliets forkynner, som viste hele sitt store tilløp (menneskemengden) hen til Jesus og som ennå i dag viser menneskene til Jesus.

Gled dere! - alltid
Av C. J. Rømheld

 Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! Fil. 4, 4

Ja, gled dere i Herren! Slik heter det i vår deilige epistel.
I sannhet, den som er i Herren, den som lik en arm, fortapt synder ikke har noe i seg og ved seg mer, men søker sin frelse og sitt liv og sitt alt bare i sin frelser, han har grunn til å glede seg. Og det alltid, som vår epistel også uttrykkelig sier.
Det vil altså si: overalt, allesteds, til alle tider, i alle omstendigheter, i alle tenkelige tilfeller kan og tør og skal vi glede oss, når vi er i Herren. Det er jo visselig en salig ting, verd at man setter alt inn på å vinne den. Ja, det er den skjulte skatt i åkeren, den kostelige perle! Det er det, for hvis skyld de sanne Guds barn lar alt fare, for hvis skyld de lar seg holde for dårer og spotte av verden!
Gå igjennom alt som menneskene i verden skaffer seg glede med, se på all herlighet og alle nytelser, all visdom og kunst i verden, hvor er det én ting, som menneskehjertet alltid kan glede seg i?

Her er det bare evangeliet. Her er det i Kristus Jesus, vår Herre. Alltid kan vi glede oss i Ham.

Trykker min syndenød meg, nå, den skal ikke så lenge forstyrre min glede for meg. Har jeg ikke min Jesus, som jeg kan si og klage det for, som i ett nu kan ta alt som trykker og engster og fordømmer meg, fra meg? Sannelig, Jesus måtte ikke mer være Jesus, om ikke en arm synder tross synd og djevel skulle ha glede i sin tro på Ham!

- Ser jeg lutter mangler og brøst hos meg, lutter armod og elendighet; nå, er ikke min Jesus rik, kan ikke Han stille hver mangel og lege alle brøst; er jeg ikke allerede rettferdig i Ham? Hvorfor skal jeg gremme meg? Faller jeg igjen mot min vilje tilbake i gamle synder og svakheter, så sørger jeg vel, men jeg blir ikke i sorgen. I Jesus er alt tilgitt meg. Som Han har båret meg med tålmodighet og skånsomhet og forbarmelse i går, slik vil Han bære meg alle dager. For Han er Jesus, i går og i dag den samme og til evig tid. Altså bort med dere, dere sørge- og tungsinnsånder.
Vil det nage meg, at jeg ikke har penger og gods, jeg vet, min Jesus har alt, og Han gir til hvem og når og så mye vil.
Gir Han meg ikke noe, nå, så har og nyter jeg likevel Ham, det høyeste gode, så mye mer, så er jeg desto friere og mer sorgløs, så kan jeg som fuglen fly hver dag fra jorden til himmelen med min sjel, og engang skal jeg få vandre herfra, uten å behøve å se meg tilbake etter noe, for jeg har ikke noe her nede, som mitt hjerte henger ved.
Og når det skjærer meg dypt i mitt hjerte, når jeg må gi hen kone, barn eller det kjæreste på jorden, nå ja, da blør det, men det er likevel glede i innerste hjertegrunn; for hvert innsnitt i hjertet gjør meg friere fra jorden og bringer meg det kjære Faderhus nærmere.
Så komme da, hva som vil, dom, død, evighet, de skal ikke ta fra meg, det som min Jesus så dyrt har vunnet meg.

Men på det beror alt, at du har Jesus, at Han er din. Se, Herren kommer, Herren er nær, julen er nær, vend om til Ham, ta imot Ham, gled deg i Ham, alltid og alle vegne. Amen.