Tilbake

Vil også du gå bort?
Av S. M. Riiser

Les: Joh. 6, 66 – 71

Et ungt menneske lå på sitt siste; - livsglad og freidig hadde dette menneske vært; - men sykdommen hadde begynt å tære på denne unge blomst, og den begynte å visne; - avmagret og med dødens trekk i ansiktet lå den syke der. Stedets prest følte trang til å vitne om Jesus ved dette dødsleie; - men han ble avbrutt med disse ord: ”Jeg har kjempet og det hardt for å komme til klarhet i dette spørsmål om Jesus; - og nå har jeg endelig vunnet et bestemt standpunkt i denne sak; - jeg tror ikke på Jesus. Jeg ber dem derfor inderlig om, at de ikke må forøke mine siste timers smerter ved å tale om slikt. Jeg forsikrer dem at det er til ingen nytte.”
Snart etter lå dette menneske der stiv og kald. Kjære slektninger stå om båren; - men hva skulle de sørgende trøstes med?
Her har vi således et eksempel på en som i full forstand hadde forlatt Jesus; - å tro på Ham var tåpelig og barnslig, det kunne ikke passe seg for et dannet menneske å følge så lite med tiden; - det var et tilbakelagt standpunkt å tro på Jesus.
Men denne bekjennelse deler dessverre mange, og skaren av Kristusfornektere synes å vokse. Så må det ligge nær for enhver å undersøke sitt standpunkt i denne sak. Måtte du søke å få klarhet over din stilling, når jeg vil stille deg overfor dette Jesu spørsmål:

Vil også du gå bort?

1. For en ikke så lang tid tilbake var det ikke den åpenbare motstand mot Jesus i vårt land; - det var likesom kristendommen var en alminnelig anerkjent sak. Vel var det en og annen motstander; - men hans anskuelse kom ikke videre frem i det offentlige. Nå i de siste år er dette forhold blitt annerledes. Spørsmålet om Kristus er dratt frem som et stridsemne. Det er motstanderne som har vokst i antall, og som derfor har fått frimodighet til åpenbart å uttale sin mening. Det er disse som delvis har brakt spørsmålet om Jesus mer frem i dagen.
Mange av Jesu motstandere kunne nok helst ønske å tie i hjel dette spørsmål; - men så lenge det finnes noen som holder på Ham, og som derfor arbeider på, at Hans Ånd skal bli mer gjeldende i samfunnet, så lenge vil det bli et livsspørsmål for vantroen å få Kristus av veien, og dette desto mer, da de ser at dette navn Jesus, hvor det får inngang, har en mektig innflytelse.
Men også dette er i Guds hånd til velsignelse. Mang en som før sto likegyldig og ikke tenkte noe synderlig over sitt forhold til Jesus, har nå begynt å tenke mer alvorlig over den sak. Det ligger jo nemlig nær å tenke slik: Når man hører dette spørsmål om Jesus drøftet slik, når mange opptrer åpenbart som Kristusfornektere, så trenger det samme spørsmål ham inn på livet: Hva gjør du?
Den som før ikke hadde tatt noe valg, tvinges enn mer til å ta et slikt enten for Kristus eller imot Kristus. Man stilles enn mer ansikt til ansikt med dette Herrens ord: Vil også du gå bort?

- I de dager, da Jesus vandret på jorden, var det også en slik tid. Hans navn var visselig i alles munn, for Han var jo en person som måtte vekke oppsikt. Han fremtrådte som ingen annen hadde våget det. Han erklærte om seg selv, at Han var verdens frelser, at Han var den eneste som kunne gjøre de millioner av mennesker lykkelige. Han gjorde tegn og underlige gjerninger, idet Han helbredet den syke, fikk liv igjen i den døde; - Han hadde ordet i sin makt, og ved sin veltalenhet gjorde Han et gripende inntrykk på de tusener som ofte samlet seg om Ham.
Og når de så betraktet Hans personlige fremtreden, fattig og ussel å se til, så kan du vel tenke at folket måtte forundre seg, så lød det vel fra munn til munn dette spørsmål: ”Mon hvem Han er? Kan Han virkelig være den Han gir seg ut for å være?”
Enkelte besvarte jo dette spørsmål med et bestemt ”nei”; - de var fariseerne og de skriftlærde. En Jesus som var så fornedret, Han som dristet seg til å si dem like i ansiktet, at de med all sin hederlige vandel og ytre gudsfrykt likevel gikk fortapt, og at de måtte omvende seg, en slik Jesus kunne de ikke utholde; - de hadde derfor gjort et bestemt valg; - med Ham ville de ikke ha noe å gjøre; - Han var i deres øyne en bedrager.

Et noe annet forhold inntok den store mengde av den tids mennesker. Mange strømmet til for å høre Ham, da de ofte følte seg underlig tiltalte av Ham. De hadde interesse av å være øyenvitne til Hans personlige fremtreden, de kunne beundre Hans veltalenhet, ja, kunne endatil rope sin hyllest til Ham; - men slutte seg til Ham og følge Ham, nei, det gjorde de ikke.

- Av de mange som i et øyeblikk sto der med begeistringens varme for Ham, ble det bare noen få igjen som fulgte Ham, nemlig Hans disipler. Og selv de fleste av Hans disipler forlot Ham. Foruten de tolv hadde Han 70 andre disipler, og det var de fleste av disse som forlot Ham. Det var slik sett ikke noe underlig i, at frelseren med dyp smerte sier til de tolv: Vil også dere gå bort?

Hva svar gir du på dette spørsmål: vil også du gå bort?
Kanskje du selvtilfreds tenker omtrent slik: Jeg er ingen Kristusfornekter; - det gjør meg ondt at så mange vender seg bort fra Ham; - tvert imot jeg holder på Kristus, jeg anerkjenner Ham for den Han er; - jeg føler meg tiltalt av de sedvanlige gudstjenester, jeg blir ofte så høytidelig stemt, når salmesangen toner meg i møte, jeg har den dypeste aktelse for Hans ord; - jeg ser at det er en stormakt i verden; - jeg ønsker gjerne, at mine barn undervises i kristendommens sannheter.
Når så en ville si deg: du kan enda være av dem som har forlatt Jesus, så vil du vel forbauses, ja, endatil bli støtt.
Se litt nøyere etter, og du vil kanskje få syn på, at du ligner de tusener som ved enkelte anledninger nok bekjente seg til Ham, men som ut i livet viste, at de hadde forlatt Ham.
En sanger sier: ”Jesus din søte forening å smake, lenges og trenges mitt hjerte og sinn.” Paulus sier: ”Jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd” (Fil. 3,8), og her mener han hjertets kjennskap til Jesus.
Er det i et slikt forhold du står til Ham? Kan du si: ”Han er min beste venn, min daglige glede, min eneste frelser.”
Du sto der en og annen søndag med stemningens begeistring for Ham; - men hvor var ditt hjerte hen om hverdagen? Var det ikke slik, at du da søkte din høyeste glede i mye annet? Du tenkte på Ham av og til; - men ba du til Ham?
Peter sa engang: ”Jeg vil følge deg hvor du går hen.” Var dette ditt høyeste ønske, å følge Jesus på selvfornektelsens og stridens vei? Var det slik, at du ikke skammet deg ved Hans navn, men at det var din glede å bekjenne Ham? Gikk det ikke oftest slik, at du i ditt liv lå under for dine personlige svakheter, at du aldri eller ytterst sjelden bekjente Hans navn? Man så ikke noe ved ditt liv som kunne bringe en til å tro, at du hadde sluttet deg til Jesus; - du kunne nok av og til yte noe til misjonen; - men det var ikke kjærlighet til Jesus, og da var ikke dette noe kjennetegn for ditt vedkommende på, at du hørte Ham til.
Og hvordan blir da din virkelige stilling? Svaret må vel rettest være dette: ”Om søndagen hørte jeg om Jesus, sang om Ham, tenkte på Ham; - om hverdagen kunne jeg være Ham foruten.”
Du har således i virkeligheten forlatt Ham. Og du som ikke har annet formål enn å ”tjene penger,” ”vinne ære,” ”ha moro,” du for hvem søndagen var ”en kjedelig dag,” og som brukte den til å ”nyte livet,” du som ikke hadde tanke for stort annet enn ”de politiske spørsmål,” ja, som likefrem ”fornektet Jesus,” du har jo tydelig vist for alle og enhver, at du har gjort et valg: du har forlatt Jesus!

Ja, dette er ditt livs høyeste ulykke, at du har forlatt din eneste frelser. Tungt kan det være å lide under fattigdommens og næringssorgenes trykk, bittert kan livet være, når dine forhåpninger slår feil, og alt synes å gå deg imot. Det er ikke det verste; - langt verre er det at du har forlatt Ham som alene kan holde deg oppreist, og som ene kan glede deg under livets vekslende kår. Må du ikke si; - ”hadde jeg ikke forlatt min frelser fra ungdommens dager, så skulle mye ha vært annerledes, så skulle mye som jeg nå skammer meg ved, vært ugjort, så skulle mang en bitter tåre og mang en tung stund vært unngått? Må du ikke bekjenne, at hvis jeg i barnlig tillit og enfoldighet hadde holdt fast på Jesus, så skulle jeg ikke ha blitt et bytte for venners og venninners innflytelse, så skulle jeg ha vært den bekjennelse tro, som jeg avla på min konfirmasjonsdag? Hadde jeg ikke forlatt Ham, så skulle jeg ikke ha vært uten trøst i sorgens og savnets stund, i motgangens tunge tider. Er du ikke enig i dette? Hva er det vel, som på hin dag skal bringe de mange i de evige smerter? Ikke de mange synder, om det så var de største; - nei, dette at de var Kristi kors’ fiender, at de trådte Kristi blod under sine føtter; - for den som har Jesus, har livet, og den som ikke har Jesus, har ikke livet, og den som ikke tror, er allerede dømt.

Tenk hvor lite du skjønner ditt eget beste, og tungt er det, at mange står i det samme forhold til Ham som vil oss så inderlig vel.
Det var synet av disse mange som engang brakte Jesus til å utbryte: ”Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne” (Luk. 19,42).
I disse ord, som i de: vil også dere gå bort, ligger det uttalt en inderlig medlidenhet; - det er likesom Han i disse ord utøser sitt frelserhjerte for deg; - det er som om Han ville si: ”Jeg har da ikke gjort deg annet enn godt, og jeg vil deg jo bare det som er til ditt evige vel; - jeg har jo kjempet og lidd som ingen annen for deg, og det har jeg gjort for å forlike deg med din Gud, for å åpne himmelen for deg, og så flyr du som om jeg ville gjøre deg noe ondt; - skal da alt det jeg har utstått for å frelse deg, være forgjeves? Skal du gjengjelde min kjærlighet på denne måte? Vil du fremdeles gå bort fra meg?  Skal det også heretter hete om deg: du ville ikke?

Dette Jesu spørsmål: ”Vil også dere gå bort,” vil jo den troende alltid få bruk for. Jo større skaren blir av dem som fornekter Ham, desto vanskeligere vil det være å holde fast på Ham. Det koster nemlig ikke så mye å bekjenne Kristus i rolige tider, som kristendommen har den alminnelige aktelse i; - annerledes tungt blir det, når det blir alminnelig å spotte Kristus og dermed alle Hans venner.

Vi ser hvordan det gikk med enkelte av Hans disipler. Selv en Peter, som var så henrevet av frelseren, holdt ikke ut, men fornektet Ham, og Judas forlot Ham jo fullstendig.
Du skal også ofte få erfare, at det ikke blir noen lett sak å stå på Jesu side og kjennes ved Ham, ja, at det bare kan skje gjennom bønn og kamp.
Men måtte du da, når du gjør slike erfaringer, la dette Jesu spørsmål stå levende for deg med alt sitt alvor: ”Vil også du gå bort?”

Hvor lett kan du ikke gå bort fra Ham. Det vil bli din erfaring, som det er alle kristnes, at du, dersom du skulle lytte etter forstandens innvendinger og gi tvilen rom i ditt hjerte, så ville du for lengst ha forlatt Jesus.
Hvor ofte får ikke den troende en såret samvittighet! Han ser på sitt liv, og han forferdes; - han skulle være et lys i verden; - han gir seg denne høye tittel: en kristen, men se hvor lite hans liv svarer til dette hedersnavn. Så kommer kanskje verden med sin spott over en slik kristendom; - sjelefienden hjelper til å få ham på den tanke: det kan ikke nytte deg noe, Jesus kjennes ikke ved deg, du kan likeså godt gi opp det hele først som sist. Da er det ikke så langt tilbake å ta skrittet ut og ”forlate Jesus.”
Og det er sikkert, lytter du da til sjelefiendens og din forstands røst, så tar du også skrittet fullt ut.
Men la da Jesu spørsmål nå ditt hjerte: ”Vil også du gå bort?” Har jeg ikke sagt deg i mitt ord, at jeg i går og i dag er den samme, at mitt hjerte er like varmt for deg, at jeg aldri blir trett av deg, at jeg nødig vil miste dem som min Far har gitt meg? Vil du høre mer på din forstand og sjelefienden, og vil du gjøre alle mine løfter til intet?”
Så skal du atter svare, om du lar deg overvinne av Hans liflige løfter: ”Hvor skal jeg gå hen uten til deg, du er den eneste som kan lege mitt syke hjerte.” På denne måte blir Jesus mer og mer uunnværlig.

Og er det enn slik, at det mang en gang blir tungt å ”gå med Jesus, hvor du går,” tungt å stride med Ham, bekjenne Ham, så glem ikke at det beste kommer til sist; - for ”du går til himlen, hvor du går.”
Slipp ikke Ham som alene har det evige livs ord å gi deg, Ham, som midt under all trengsel peker på sin himmel med det evige livs glede. Glem ikke, at alt det Han sender deg gjennom livets førelser, bare har dette til mål: å holde fast på deg, at Han ikke skal miste deg som Han har kjøpt så dyrt.
La dette være din daglige bønn: ”Herre, jeg slipper deg ikke, før du for evig har velsignet meg i din himmel.” Da kan du være viss på, at Han heller ikke vil slippe deg.
Ja, Herren hjelpe deg til at ditt forhold til Ham alltid kunne være slik, at hva enten du ser tilbake, eller du ser frem, du av hele ditt hjerte må si:

Ser jeg meg i verden om,
Tenker på de svunne dager,
Hva sim gikk, og hva som kom,
Og hva ennå står tilbake:
Nei for all den ting jeg visste,
Kan jeg ei min Jesus miste!

Amen i Jesu navn.