Tilbake

Salighetens vei
Av A. Orenden

Hva det er å bli vakt.

Vi vet alle, hva naturlig søvn er. Legemet har tapt sin kraft for en tid. Det er tilsynelatende dødt og ubevegelig. Øynene ser ikke, tungen taler ikke, hendene og føttene beveger seg ikke. Dets tilstand er som et ur, når det ikke er trukket opp.
Vi vet også alle, hva det er å bli vakt av slik søvn. Vi er så å si blitt brakt tilbake til liv. Vi får nye krefter. Vårt syn er gitt oss tilbake, og all vår tapte styrke er vendt tilbake.

Nå er det én ting som kalles ”åndelig søvn,” – sjelens søvn. – Akk! Mange sjeler sover på denne måte! Er det ikke så? – Eller, hva kommer det av, at, når det er talt til oss om ”en kommende vrede,” at så få gjør noe for å unngå den?
Hva kommer det, at så få søker himmelen, når den er tilbudt oss? – at selv om Kristus har utøst sitt blod, så få bryr seg om det? – Å! det er altfor sant, at menneskene, med hensyn til deres sjeler og evigheten, sover.

Dersom vi ønsker å vite, hva det kommer av, at denne søvn er falt på oss, kan vi bare se hen til 1 Moseboks 3 kapittel. Der lærer vi, at da synden først kom inn i verden, ble mennesket en fallen skapning; dets sjel ble fra det øyeblikk likesom bedøvet; for en dødelig søvn kom over det. Og det er årsaken til, at vi finner mennesket alltid i fullt liv, med hensyn til verdslige ting, men alltid tung og døsig, ja endatil død, når det gjelder åndelige ting.

Var det ikke engang slik med deg? Kanskje har du levd 10, 20, eller endatil 40 år uten noen riktig bekymring for din salighet eller for den kommende verden. I dine første barndoms dager ble du høytidelig brakt til Kristus; du ble gitt til Ham i din dåp; du ble regnet blant Hans får; du ble merket som en av Hans; den gode hyrde tok imot deg i sin barmhjertighets armer. Men akk hvor snart du forlot Ham; du bar ennå Hans ærede navn; du kalte deg ennå en kristen, og andre kalte deg også det; men det var alt. Det kunne sies om deg, som de ble sagt om de kristne i Sardes: ”du har navn av å leve, men du er død!”
Tenk hvordan din tilstand var den gang. Du hørte om himmelen; men du tenkte lite på den. Du hørte om helvete; men det lød for deg som en fortelling som du ikke trengte å lytte til. – Du hørte om en frelser; men Hans kjærlighet trengte ikke inn i ditt hjerte. Du trodde vel på Ham som verdens frelser; men du påkalte Ham aldri om å frelse deg. Han syntes bare for deg som en fremmed langt borte, og du brydde deg ikke om å nærme deg Ham. Du hørte om det evige liv; men verdens forgjengelige ting var alt det du brydde deg om. Du forberedte deg på kommende dager og år i denne verden; men gjorde ingen forberedelser for den verden som er evig. Du var skarpsynt og nidkjær nok, når det gjaldt jordiske ting; du fulgte med stor iver verdens forretninger og fornøyelser; men de ting som angikk din sjel, de ble enten forsømt eller utført langsomt og dovent, og din ånd beveget seg som Faraos vogn, da hjulene var av.
Du leste somme tider i Bibelen, kanskje daglig; men den syntes deg en kjedelig bok, den interesserte deg ikke, den nådde bare overflaten. Du gjentok daglig bønnens ord, men du ba aldri. Det var ikke noe hjertets arbeid hos deg. Du lyttet til prekener; men evangeliet gikk forbi ditt sinn, nettopp som den klare solstråle glir over det lukkede vindu uten å komme inn. Alt var lys omkring deg – et velsignet lys der ovenfra, - men ditt hjerte var lukket, og ikke én eneste stråle trengte igjennom.

Og hva annet kan sies om deg, enn at din sjel sov hele denne tid – sov fast; du ikke bare blundet, men du var henfalt i en dyp, grundig søvn.
Det var ikke noen følelse, ikke noe liv i den. Likevel – nå er kanskje ved Guds barmhjertighet din tilstand aldeles forandret. Du ser ting klart, som du for noen måneder eller for noen år tilbake slett ikke så. Du er nå vakt; du føler en bekymring som du aldri før følte. Din eneste og første tanke går ut på, hvordan du kan få forlatelse, og hvordan saligheten kan bli din; hvordan du kan bli tilgitt og antatt av Gud, og hvordan du heretter kan bli innlemmet blant Hans helliges velsignede samfunn.
Din tilstand er meget lik den forlorne sønns. Den gang han ”kom til seg selv” og sa: ”Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn” (Luk. 15,18-19).
Det er med deg som det var med Lydia, da ”Herren åpnet hennes hjerte” (Ap.gj. 16,14).
Det har skjedd likeså stor forandring med deg som med Paulus, som fra å være en blind forfølger av Kristus ble en av Hans mest nidkjære og oppofrende etterfølgere. Fra dine øyne som fra hans, er ”skjellene falt,” og ”at jeg som var blind, nå ser! (Ap.gj. 9,18; Joh. 9,25).
Det er vel sant, du ser ennå ikke alt, for det er ennå hos deg noe mørke; men likevel ser du mye som du før ikke så.

Og føler du deg ikke selv som et menneske, som er våknet opp av søvne? – synes det deg ikke, som du er i en ny verden? Føler du ikke, at disse ord passer best til din tilstand: ”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt” (2 Kor. 5,17).
Et nytt liv synes å ha åpnet seg for deg; du har nye følelser, nye gjenstander å leve for, nytt håp å oppmuntre deg med, og du har trådt i tjeneste hos en ny Herre.

Tenk, min kjære venn, hvor stor har ikke Guds kjærlighet vært mot deg, hvor stor er ikke den overbærenhet, Han har vist deg, og den tålmodighet som Han har ventet på deg med, - ventet på, at du skulle vende tilbake til Ham.
Han så deg være lettsindig og opprørsk, og hver gang Han kalte deg, avslo du å komme, og likevel sparte Han deg. Atter og atter sto du Den Hellige Ånd imot; og likevel kjempet Ånden med deg, til Han til slutt dro deg over til seg.
Å! - hvilken uendelig kjærlighet var ikke dette! Hvem kan utgrunne lengden og bredden og høyden og dybden av den? Og denne Gud, som du har ringeaktet og vært ulydig og likegyldig mot, denne Gud er ennå rede til å velsigne deg og til å gjøre deg lykkelig!

Salighetens vei 2
Av A. Orenden

Å bli vakt.

Jeg tenker du ønsker å tjene Ham, - gjør du ikke? Du innser nå, at et alvorlig, gudelig liv er det eneste liv som kan gi deg fred. Og det er ditt hjertelige ønske å leve et slikt liv. Du misunner nå nesten dem som er sanne kristne, og du har besluttet å bli som en av dem. Kort sagt, ditt nærværende forsett er å dele skjebne med Guds folk.

Her må jeg nå gi deg en eller to forsiktighetsregler – ikke for å gjøre deg motløs, - men fordi det er helt nødvendig for deg å vite, hva grunn du står på.

Det finnes en følelsenes vekkelse uten noen som helst hjertets vekkelse. Jeg har kjent folk som har vært så rørte av en preken f.eks., at de har felt tårer, og de synes å være åndelig vakte. Deres følelser har vært så beveget, at de har innbilt seg å straks kunne oppgi alt for Kristus.
For øyeblikket synes de å være vakte og lengselsfulle etter å leve et nytt liv. Og likevel forsvant det straks, ”som morgentåken og den tidlige dugg.”
Det var ikke noe indre Åndens arbeid på hjertet; sjelen sov i virkeligheten ennå; den var rystet en smule, men ikke ordentlig vakt.

Prøv deg derfor selv nøye, og se om en oppriktig, indre forandring har funnet sted, og om Den Hellige Ånd arbeider i deg nå. Og dersom dette er tilfellet, så la meg si deg, hvordan dine følelser da må være. Du vil ikke bare være rede til å bekjenne dine synder, men du vil føle dyp sorg over dem. Tanken om å ha syndet mot Gud, vil gjøre deg ulykkelig. Du ville gi verdener for å kalle den svunne tid tilbake. Det bedrøver deg nå å tenke på timer og dager som du har forødt, på misbrukte søndager, på Bibelen som du har forsømt, på mange unyttige ord som du har talt, på mang en ukjærlig ytring som har unnsluppet dine lepper, og på det heftige sinn som du kanskje så lite forsøkte å dempe.
Den tanke, at du har levd så mye for verden og for deg selv i stedet for å leve for Kristus, at du hadde en nådig og kjærlig frelser, skjønt du ikke kjente Ham – at du atter og atter har bedrøvet Den Hellige Ånd ved hjertets hardhet og kulde, - alt dette, og mye mer, strømmer inn på ditt sinn og piner deg. Kort sagt, alle de ti tusener synder som du begikk eller hadde vilje til å begå, selv om du manglet anledning til det, dukker nå opp for deg. Minnet om disse smertelige sannheter fyller deg med den dypeste sorg. Du føler, at du ikke kan finne noen hvile, før du finner den i Kristus, og ditt hjertes ene, store ønske er å leve et hellig og gudfryktig liv i Hans tjeneste.

Men jeg har en annen forsiktighetsregel til deg.
Noen ville kanskje forsøke å overbevise deg om, at du ikke er omvendt i sannhet, med mindre du kan gi en klar beskrivelse over alle omstendighetene ved din vekkelse; men dette er rent en misforståelse. Det er ikke nødvendig, at du skal i stand til å si, hvordan, når eller hvor du først følte deg åndelig påvirket. ”Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden” (Joh. 3,8).
Det ligger liten vekt på, måten du er vakt på. Det store spørsmål er, om Gud på noen som helst måte har frelsende vakt din sjel; og dersom dette er tilfellet, så kan du ikke være takknemlig nok.
Det er heller ikke nødvendig, at enhver kristens erfaring skulle være akkurat den samme; kjensgjerningene viser, at dette ikke er tilfellet.
Gud leder noen på denne, andre på hin måte. Fordi en kristen har gått gjennom dette eller hint stadium av følelser, så er det slett ikke sagt, at du må ha følt nettopp det samme. Vi er ikke alle brakt til Gud ved de samme midler; heller ikke behøver den samme omveltning å foregå i ethvert hjerte.

Noen er ikke kommet til å tro på Kristus og elske Ham, uten å gjennomgå mange harde prøvelser og smertelige anfektelser. De er revet ut som ”branner av flammen;” de er ”frelste ved frykt,” ”dratt ut av ilden.”
I andre sjeler har nådens verk foregått, uten at omgivelsene er blitt det vár, ja kanskje uten at vedkommende selv vet av det. Deres hjerter er av naturen lærevillige, og er likeså lette å danne som vannet, når det helles i flasken.
Naturligvis mener jeg ikke, at de er født kristne; men dette blir de ved en sakte gradvis forandring, slik at de unngår mye av den harde anfektelse, som andre må gå igjennom. I det hele tatt gjør det ikke noe til saken, hvordan vi er kommet til Gud; det store spørsmål blir: ”Er vi virkelig kommet til Ham? Er vi bedrøvet for våre begåtte synder? Lengter vi etter hjertets hellighet? Holder vi fast på Kristus og tjener Ham?
Nå – før vi går videre sammen, så la meg be deg stanse noen få minutter, og sende opp en kort bønn til Gud. Kanskje det følgende kan hjelpe deg.

En takkebønn fra en som er vakt.

Å allmektige Far, jeg bekjenner for deg, hvor aldeles uverdig mitt liv hittil har vært. Jeg har syndet imot himmelen og imot deg, og jeg er ikke verdig å bli kalt ditt barn. Men i din store barmhjertighet har du brakt meg ut av denne min elendige tilstand. Du har gitt mine blinde øyne syn og vakt min slumrende sjel.
Å du min Gud, jeg takker deg hjertelig for dette. Utslett, - jeg påkaller deg for Jesu Kristi skyld, - alle mine synder, bevisste og ubevisste, tidligere og nærværende, og dann meg fra nå av til å bli din tro tjener.
Velsignede Herre! – virk i meg en alvorlig indre forandring. Begynn du den, om den ennå ikke har begynt, og fortsett den, om den er det. Måtte det i sannhet være ditt verk!
Å! – la meg ikke bedra meg selv i en så viktig sak. Måtte din velsignede Ånd opplyse meg, lære meg og trøste meg. Forlat meg ikke, og forkast meg heller ikke, du min salighets Gud; la meg bli i stand til fra denne stund av å gi meg selv med hjerte og sjel til deg. Jeg ønsker å hengi meg til din tjeneste og bli helt som du vil, jeg skal være.
Gi meg tro, så jeg kan tro på Kristus og nærme meg Ham mer og mer dag for dag. Gi meg mot, så jeg kan kjempe for Kristus. Gi meg styrke, så jeg kan motstå fristeler. Gi meg hjertets fromhet og saktmodighet, så jeg kan vandre i ydmykhet for min Gud. Gjør meg til din nå og til din for bestandig.
- Bønnhør dette, jeg bønnfaller deg for Jesu Kristi skyld. Amen.

Saligheten – hvordan den oppnås
Av A. Orenden

Dette er en gjenstand av største viktighet for enhver engstet sjel, og jeg håper den er det for deg.
Engang var det fornemste spørsmål, du følte lyst til å stille: ”Hva skal jeg ete?” eller: ”Hvordan skal jeg kle meg?” eller: ”Hvor kan jeg finne fornøyelser?” eller: ”Hvordan kan jeg bli rik?”
Men alle disse spørsmål hat nå veket plassen for et langt mer nødvendig spørsmål. – Jeg er bekymret for min sjel; hvordan skal jeg finne frelse for den? Hva skal jeg gjøre for å bli salig?

Jeg har ofte syntes at den mest beklagelsesverdige tilstand, et menneske kan befinne seg i, er denne, å føle sin syndighet og sin fare, og være seg bevisst å ha fortørnet Gud, og likevel ikke vite om noe middel til å finne nåde; ikke ha noen venn til å vise ham noe lysende punkt som han kan vende sine engstede øyne til i håp om å finne fred.
Jeg tror at det blant hedningene ofte finnes slike tilfelle. Der er mangt et menneske som flere år har følt synden som en tung byrde, og har lengtet etter hjelp. Han har alvorlig søkt etter fred, men forgjeves; han har aldri funnet den. Han har forsøkt dette eller hint hjelpemiddel, men til ingen nytte; for akk, han er uvitende om den eneste sanne hjelp, og han har ingen som kan bringe den til ham. Han er lik en trett og mødig reisende, som drar gjennom ørkenen og lengter etter å slukke sin brennende tørst; men det er ingen som kan vise ham den forfriskende strøm, som han er så begjærlig etter. Den kan være i nærheten hele tiden, men han vet det ikke, og således blir ikke hans tørst slukket.
Og finnes det ikke mange i hedninglandene, som på denne måte er trette og tørste og ikke har noen som kan vise dem hen til Ham som sier: ”Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære! Jeg vil gi dere hvile?”

Men takket være Gud, slik kan det ikke være med deg. Du har Guds ord og Guds tjenere, og av dem kan du få den veiledning som du så høylig trenger til. Og hva sier da disse til deg?

De forteller deg først og fremst, at du ikke kan frelse deg selv; nei, dette er aldeles over din evne. For hvordan er din stilling? Du har syndet og tapt himmelen; du er i gjeld til Gud, du har tapt Hans gunst, og dersom det skulle gå deg etter fortjeneste, ville det bli en evig død; for er det ikke skrevet: ”Syndens lønn er døden” (Rom. 6,23), og atter: ”Den sjel som synder skal dø?” (Esek. 18,4).

Nei, du kan ikke frelse deg selv; du er slett ikke i stand til å betale for dine synder. Du kan ikke vinne tilbake den himmel som du har tapt. Du kan ikke gjøre godt igjen det onde som du har gjort; om du enn fra dette øyeblikk av kunne leve et aldeles hellig og plettfritt liv, du kunne likevel ikke ta bort én eneste, ikke engang den minste av dine begåtte synder.
Det ville være som om en mann, som stiftet gjeld, deretter ville gå til sine kreditorer og si: ”Det bedrøver meg, at jeg har behandlet dere så slett; jeg bønnfaller dere om, å ikke trenge inn på meg for den sum jeg skylder; jeg har fra nå av besluttet å ikke stifte gjeld mer.”
Nå – ville dette tilfredsstille kreditorene og slette det som tidligere skyldtes? Visselig ikke; for gjelden ville ennå forbli stående om ikke noen kjærlig tilbød seg å betale den.
Nettopp slik er det med dine synder, du er i gjeld til Gud, og ikke engang den ringeste del av den er du i stand til å betale av deg selv.
Men, - vil du vel spørre – hvordan kan da dette skje? Hvordan kan vi oppnå salighet for våre sjeler, som trenger det så sårt? Hvordan kan vi unngå det helvete, som vi så rikelig fortjener? Hvordan kan vi finne nåde hos Gud, som vi har fortørnet? Hvordan kan vi nå himmelen?
Disse er de angstfulle spørsmål en vakt synder stiller, og de skal ikke bli ubesvarte. Bare fra ett eneste sted kan salighet gå ut; bare én eneste makt kan trenge inn til vår sykdoms skjulte sete; bare én eneste hånd kan røre den lidende, og befri ham fra den grusomme trelldom som han stønner under. Gud være lovet! – skjønt vi ikke har noe middel i våre egne hender, har Han sørget for oss. Han har sett ned til oss i vår fortapte tilstand og har sendt sin Sønn for å frelse oss.
Den kjære frelser har utgytt sitt blod på korset og har ved det gjort en aldeles fullkommen og tilstrekkelig soning for synden. Han døde, ”den rettferdige for urettferdige, for å føre oss frem til Gud” (1 Pet. 3,18). ”Han bar våre synder på sitt legeme opp på treet” (1 Pet. 2,24).

Her er frelse å finne for den mest skyldige. Vi råder deg til å be; bi byder deg å gå hen og gråte over dine synder, vi formaner deg til å leve et nytt liv. Men vi sier deg også, at verken dine bønner, de være enn nokså inderlige, eller din anger, den være nokså dyp, eller din nye livsførsel, om enn aldeles forskjellig fra før, kan kjøpe deg din antagelse hos Gud eller slette ut én eneste synd. Bare Jesu blod kan gjøre dette. Han har makt til å frelse, og Han alene. Han har betalt din skyld, som du selv aldri kunne betale.

Sannhetens vei
Av A. Orenden

Saligheten – hvordan den oppnås

Det må skje en likefrem henvendelse til Kristus om å frelse deg. Se ufravikelig hen til Ham for å få tilgivelse, fred, liv og salighet.

Likesom den stakkars døende israelitt så hen til kobberslangen og ble helbredet (4 Mos. 21,9; Joh. 3,14-15), slik se også du med troens øye hen til Jesus, og i Ham skal du visselig finne en full tilgivelse og fred her, og et liv som vil vare i evighet.
Når jeg sier at vi må komme til Kristus i troen, mener jeg det slik: Han er i himmelen og vi på jorden. Vi kan ikke se Ham, og likevel er Han nær oss og rede (akk! - hvor rede!) til å hjelpe oss. Alt vi da kan gjøre er, å be Ham, å tigge Ham, å bønnfalle Ham om å ta imot oss. Alt vi kan gjøre, er likesom å kaste oss for Hans føtter og overgi oss selv til Ham. Dette er tro. Dette er å tro, at Kristus kan frelse oss; dette er å gi oss selv i Hans hånd.
Men mang en vakt kristen er ofte holdt tilbake ved den tanke: ”Vil Kristus frelse en slik en som meg? Han vil ta imot dem som kommer til Ham med oppriktig anger og sterk tro; men jeg frykter for, at jeg ikke har noen av delene. Mitt hjerte er for hardt til å angre, og min tro er sørgelig blandet med vantro; jeg må visselig vente, til jeg blir bedre og mer hellig, før Han vil verdiges å se ned til meg.”
Nei, nei, Jesus kom for å frelse det fortapte; og er ikke du fortapt? Han kom som en lege for å helbrede de syke og ikke de friske.
Dersom du sultet, ville du da avslå et rikt måltid som var beredt for deg, fordi du var så sulten? Dersom du var nær ved å omkomme av kulde, ville du da gyse tilbake for varmen, fordi du skalv og frøs?

Skjønt din tro er meget svak – bare som et lite sennepsfrø – vær ved godt mot, Jesus vil styrke den. Han vil ikke vende seg bort fra deg, du er velkommen hos Ham. Og om du enn føler deg meget svak og uverdig, så er likevel Hans barmhjertighets armer åpne for å ta imot deg.

Vent da ikke et øyeblikk lenger, men kom nettopp som du er, til den kjærlige frelser. Legg alle dine synder ved foten av Hans kors, bare med den bekjennelse på dine lepper, at du er en stakkars, trengende synder, og at Han er en allmektig frelser.

Husk da denne store sannhet – denne Skriftens grunnsannhet – denne sannhet, som er skrevet likesom med en solstråle på Guds blader – at frelse er i Kristus, og i Kristus alene.
Han er din hjelp, din løsepenge, ditt offer, ditt håp, ditt alt. ”Se det Guds lam, som bærer verdens synd!” ”Tro på den Herre Jesus Kristus, så skal du bli frelst!” (Joh. 1,29; Ap.gj. 16,31).

Den intet vet, som ei vet dette,
At hvem til verden lit vil sette,
Han vakler som det svake siv;
Den allting vet, som vet å grunne
Sitt håp på Jesu frelservunde’,
Som døde for å gi oss liv.

Et bønnens (bede-) hus
Av A. Orenden

Herren selv har gitt sitt hus et navn: ”Mitt hus skal kalles et bønnens (bede-) hus” (Mt. 21,13).
Se på det i dette lys – ikke bare som et sted, hvor det skal forkynnes, men som et hus, hvor det skal bedes.
Mange går der bare for å sitte og høre. Og dersom de bare holder seg rolige og oppmerksomme, mens det bedes, tror de, at alt er i orden.
Men du kjenner bønnens verd. Gå derfor i den spesielle hensikt å bede. Delta i bønnene, ikke bare i det ytre med din stemme, men i det indre med ditt hjerte. Gjør det til en alvorlig bønnens stund.
”Hold deg nær til Gud, og Han vil holde seg nær til deg.”