Ett er nødvendig
Av Th. Ording
Les:
Luk. 10, 38 – 42
Vår tekst, kjære medforløste, hensetter oss til et besøk som vår Herre og
frelser avla i Betania i sitt kjøds dager, hos en liten, elskelig, gudfryktig
familie, som bodde der, og som besto av en bror Lasarus og to søstre, Marta og
Maria.
Marta mener man å vite har vært enke, og etter vår tekst var hun den som
egentlig forsto huset. Det var forresten ikke så sjelden, at den Herre Jesus
trakk seg tilbake fra sin offentlige virksomhet til denne families stille skjød;
- men det som gjør dette besøk så betydningsfullt, er den dype samtale
som Herren denne gang fører med Marta.
Maria hadde, som vi hører, satt seg ved Jesu føtter, men dette kunne den travle,
virksomme, praktiske Marta ikke tåle; - ja til sist går utålmodigheten over sine
bredder, slik at hun sier til Ham: ”Herre, bryr du deg ikke om at min søster har
latt meg bli alene med å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg!” Da
er det Jesus svarer henne: ”Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange
ting.
Men ett er
nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.”
Betydningen av disse Jesu ord vil vi forsøke å klargjøre for oss i denne stund.
Ett er nødvendig! Forunderlig tale midt i jordelivets travelhet
med dets mangfoldige, utallige behov! Ja, der hvor dette ord: Ett er nødvendig!
– trenger inn i hele sin skarphet og klarhet og fulle uskrømtede kraft, der
faller det derfor også ned som en brann; - det setter alt i fyr og flamme; - det
er et motsigelsens tegn; - det vekker motsigelse og spott og anstøt. ”Umulig!” –
heter det. En smukk teori, som ikke lar seg gjennomføre i praksis. Svermeri,
ensidighet, pietisme!
”Ja, som alt annet, ved siden av alt annet må man innrømme, at også det å sitte
ved Jesu føtter er nødvendig. Man må ha religion og moral, derfor er det rett,
at man lar barn døpe, at man lar dem konfirmere, at man lar kirken lyse sin
velsignelse over ekteskapets bånd, at man av og til hører Guds ord og går til
alters. I den forstand må Ordet tas. Et er nødvendig; - det kan passe for den
som inntar en ringe og tilbaketrukket stilling i samfunnet, en som lite å
ivareta; - for den som sitter i en god og sorgfri stilling, slik at han ikke
behøver å bekymre seg for og streve for oppholdet for seg og sine, - for den som
ved sykdom eller alderdom er hindret i å nyte livet og virke i livet.”
Men hva er da dette ene som er så nødvendig? Maria hadde funnet det. Jesus sier,
at hun hadde valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne. Og hva gjorde
hun? Jo, hun satt ved Jesu føtter og lyttet til Hans tale.
Ja, venner, det finnes en enhet i mangfoldigheten, og denne enhet er Gud. Derfor
vitner apostelen Paulus så forunderlig dypt i sin tale til Atenerne: ”For i Ham
er det vi lever og rører oss og er til. Som også noen av deres egne diktere har
sagt: For vi er også Hans slekt” (Ap.gj. 17,28), og atter: ”For av ham og ved
ham og til ham er alle ting” (Rom. 11,36).
Se, derfor var vårt liv, slik som vi var gått ut fra Gud, et liv i Gud og for
Gud, ja selv den gjerning som Han hadde gitt mennesket i Paradis å plante og
vanne og beskytte Edens hage. Mennesket var å sammenligne med barnet som ennå er
hjemme hos sine foreldre og ennå ikke inntar noen selvstendig stilling, men han
står under foreldrenes kontroll og vilje, og bare utretter det som kan være til
deres gagn og glede. Hensynet til det ene, hensynet til Gud la helt og aldeles
beslag på hele menneskets personlighet, dets tankeliv, dets ord og dets
gjerninger. Men vi vet det, forholdet ble sørgelig forrykket. Den onde djevel
fikk lokket mennesket inn i mangfoldigheten. Nå heter det med sannhet om hver
eneste menneskesjel: Du gjør deg strev og uro med mange ting!
Forholdet er sørgelig vendt om. Nå er det ikke hensynet til det ene, men
hensynet til mangfoldigheten, som behersker hele menneskets tankeliv, dets ord
og gjerninger. I stedet for å ta alt hensyn til Gud, tas det ikke noe hensyn til
Ham, men alt hensyn til denne verden og til seg selv.
Men ikke er mennesket lykkelig i denne tilstand. Nei, forgjeves forsøker man
selv å tro det og å bringe andre til å tro det. ”Vi er Guds slekt,” kjære
venner, og sjelens dypeste lengsel stilles bare i Gud. Skal vi altså bli glade
og lykkelige i tid og evighet, da må det opprinnelige forhold gjenopprettes. Gud
må bli vårt liv, hensynet til Gud og ikke noe annet det bestemmende for hele
vårt liv. Det må skje, det skal skje. Ett er nødvendig!
Men nettopp her er det vi møtes med et ”Umulig.” Og det med full rett, når vi
bare ser hen til vår kraft. Men det som er umulig for menneskene, det er mulig
for Gud. Vi kan visst nok gjøre dette forståelig ved å henvise til slike
kjensgjerninger fra vårt jordiske liv, som det at et menneske kan ha en
interesse, en yndlingstanke, en yndlingspasjon, som hele hans personlighet går
opp i. Vi kan henvise til virkeliggjørelsen av denne mulighet i personligheter
som David, når han vitner i den 27de salme: ”Én ting har jeg bedt Herren om” (v.
4), eller: ”Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg
ikke noe på jorden” (Slm. 73,25), eller en Paulus, når han bekjenner: ”Men ett
gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er
foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der
ovenfra i Kristus Jesus” (Fil. 3,14). ”For for meg er livet Kristus” (Fil.
1,21).
- Vi kan henvise til våre troende fedre, som sang for Herren: ”I Kristus har jeg
livet osv.” ”Jesus er mitt liv i livet.” ”Derfor Jesus, Han mitt ene og mitt
allting være skal.” Men det gamle ordspråk står dog fast, at ”erfaringen er den
beste læremester.”
Men hvordan skal vi da komme til denne salige erfaring? Svaret er kort og enkelt
dette: Ved det, at Gud kommer til å eie vårt hjerte. Men vi elsker Ham, fordi
Han elsket oss først, sier Johannes.
Til det kreves altså, at vi først får blikket på Guds kjærlighet, den kjærlighet
som er åpenbart i Kristus Jesus, den kjærlighet som den samme Johannes beskriver
i disse korte, dype trekk: ”For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn,
den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig
liv” (Joh. 3,16).
Men, venner, for å se og fatte den, kreves det jo utvilsomt, at vi forstår,
erkjenner og føler, at vi trenger til denne kjærlighet, til nåde, til
barmhjertighet, altså at vi er elendige, avmektige, fortapte syndere.
Når jeg derfor som en fortapt synder mottar og tilegner meg Guds kjærlighet i
Kristus Jesus, syndenes forlatelse i Hans navn, da blir det umulig mulig, at
ett blir nødvendig for meg. ”Den som er meget forlatt, elsker meget. Men den
som lite er tilgitt, elsker lite” (Luk. 7,47). Og atter: ”Men der synden ble
stor, ble nåden enda større!” (Rom. 5,20).
Likesom denne Guds kjærlighet derfor kan kalles en Herres Jesu Kristi
kjærlighet, slik må vårt liv, som et liv i Gud, sies å være et liv i den Herre
Jesus, og derfor gjenfinner vi vår Herres Jesu formaning til Marta i den
apostoliske regel: ”Alt
dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til
Gud Fader ved Ham!” (Kol. 3,17).
Det er altså langt fra, at den, for hvem den Herre Jesus er blitt det ene
nødvendige, skulle behøve å gå i kloster, eller skulle behøve å legge ned sin
jordiske syssel eller forsømme den. Nei tvert om! Men hans liv er et liv i Gud,
med Gud, for Gud, i den Herre Jesus, med den Herre Jesus, for den Herre Jesus.
Om han enn derfor har aldri så mange forretninger, er aldri så mye innviklet i
dette jordelivs mange slags sysler, så forlater han aldri Mariaplassen ved Jesu
føtter. Nei, han har sitt Betania, hvor han ofte trekker seg tilbake midt under
travelheten i hjertets skjulte omgang med Gud i bønnen. Hans hjertes
grunnretning er likevel alltid til sist vendt mot Gud. Han har likevel sitt
Betania i sitt lønnkammer, hvor han pleier det liv som er skjult med Kristus i
Gud.
Men her gjelder det igjen:
Ett er nødvendig!
Ja, nå er vi kommet til det punkt, hvor formaningen egentlig hører hjemme. For
ikke må vi mene, at Marta var et verdensmenneske. Hun var ganske visst et Guds
barn; - hun hørte til Jesu venners tall. Hun tok imot Ham i sitt hus, står det.
Men skulle da formaningen være nødvendig overfor den sjel som er blitt delaktig
i Gud og vår Herres Jesu Kristi kjærlighet? Apostelen Paulus sier umiddelbart
foran det sted som vi før har nevnt: ”Ikke så at jeg alt har nådd dette eller
allerede er fullkommen” (Fil. 3,12). Og se, dette gjelder her.
Å, hvor vil ikke selv den troende, gudelskende sjel så lett tynges med de mange
bekymringer og forstyrres ved de mange ting! – innvikles igjen i djevelens og
verdens snarer og kjødets renker!
Ja, venner, må vi enn innrømme, at det finnes enkelte mer utadvendte naturer
blant de troende, som særlig er fristet til å vende blikket utad, praktiske,
virksomme naturer, som så lett lar virkelysten løpe slik av med seg, at det blir
til skade for deres åndelige liv, så må vi likevel si, at fristelsen til å ville
handle både i dette livs og det åndelige livs anliggender på egenhånd og i egen
kraft er felles for alle. Det er gjennomgående, kan vi si, fra første stund, da
livet i Gud ble født.
Akk, hvor mang en kamp og lidelse og engstelse kunne vært spart, hvis vi straks
hadde latt oss lede av Guds gode Ånd til Mariaplassen ved Jesu føtter, slik at
vi lyttet til Hans tale: ”Uten meg kan dere intet gjøre!” – i stedet for at vi
ville gjøre vårt hjerte tekkelig og berede det til Hans bolig ved vårt arbeid og
hjelpe Ham med å omskape og gjenføde våre hjerter, et arbeid som Han likevel til
sist må gjøre helt alene.
Ja, hvor gir ikke et ord av Hans egen munn en ganske annen kraft, et ganske
annet fotfeste, enn om vi kunne høre de beste vitnesbyrd og lytte til de beste
råd. Men Martasinnet forfølger oss, kjære venner! – under hele vårt åndelige
livs utvikling, og vi kan nok si, at det særlig ligger vår tid (ca. 1889) nær.
Se, Guds ord forkynnes klart og kraftig både av le og lærd, og det høres hyppig,
ja, stundom av store skarer, og hvem må ikke glede seg over det? Men. Venner, vi
kan ikke nekte det: Mange, mange lar det bli med å høre og høre og atter høre og
kommer aldri til sannhets erkjennelse. Det blir, snart sagt, til en nytelse, en
jaging etter det som klør i øret, og derfor hører man mer tale om personer og
gaver enn om Ordets innhold og Ordets tilegnelse. Det går altfor mye opp i en
personforgudelse, og man har det så travelt med å vrake og velge, at man glemmer
tilegnelsen.
Det samme gjelder, kan vi si, den åndelige virksomheten, den kristne samtale.
Hvor man dog har det travelt med oppvartningen! Hvor er man da ikke syk for
spørsmål! Hvor føres det ikke ordkrig! Man må endelig finne på noe. Så må det
gjøres, og så må hint gjøres, gjøres, gjøres, og samtalen dreier seg mer om
kirkereformer og om kirkens brøst enn om livet i Herren. Ikke sant? Vi må så
mang en gang spørre om grunnen til, at vi ikke nå i enfoldighet kan oppbygge
hverandre, slik som det engang var tilfellet.
Visselig! Vi vil ikke skjule ”Josefs skade” (Am. 6,6), og godt og ønskelig ville
det være, om både det ene og det annet kunne bli annerledes i vår menighets ytre
skikkelse; - men det ene må gjøres og det annet ikke forsømmes. Ett er
nødvendig! Her gjelder det dog: ”La dere ikke føre på avveier ved mange slags
forskjellige og fremmede lærdommer. For det er godt at hjertet blir styrket ved
nåden” (Hebr. 13,9).
Om formene og kirkeforfatningen ble rene som gull og aldri så fullkomne:
Innholdet, den levende og levendegjørende tro blir likevel hovedsaken.
- ”For det hjertet flyter
over av, det taler munnen” (Mt. 12,34).
Så må det komme av det, at hjertet er så fylt av Martasinnet. Man har sveket
Mariaplassen ved Jesu føtter.
Vår tid, kjære venner, er svært rik på kjærlighetsgjerninger og kjærlige
stiftelser, og hvem må ikke glede seg over det og takke Herren for det? Det er
utvilsomt det våknende trosliv som har skapt dem, slik som de nå forefinnes i
ytre misjon, indre misjon, sjømannsmisjon, barnehjem osv. Men ett er nødvendig!
Det ene må gjøres og det annet ikke forsømmes. Mon ikke fristelsen ligger nær
til også her å ville arbeide i sin egen kraft og søke sin egen ære; - ja, mon
det ikke skulle hende, at man midt under travelheten for å tjene Gud kan glemme
Gud; - for ikke å tale om, at for manges vedkommende så består hele deres
gudsdyrkelse kun i slike ytre gjerninger.
Vi behøver jo bare å henvise til slike kjensgjerninger som, at det ene
misjonsselskap ofte vanskelig kan trives ved siden av det andre, at mang en gang
stiftelser, som skulle være kjærlighetens og fredens hjem, ikke kan trives,
fordi det gamle Adams sinn: Ærgjerrighet, egenkjærlighet og misunnelse trenger
inn og splitter. Derfor skal vi ikke sløyfe dem. Nei, ett er nødvendig; - det
ene skal gjøres og det annet ikke forsømmes. Det gjelder å bevare Mariaplassen,
å gjøre det i Jesu navn. For ellers vil lønnen være borte. ”Mange skal si til
meg på den dagen” sier den Herre Jesus: Herre, Herre! har vi ikke profetert i
ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger
i ditt navn?” (Mt. 7,22).
Og så kan det hende, at vi holder fast ved formen, mens innholdet er borte. Det
kan hende i en tid som er så utadvendt som vår, da kristennavnet fås for så godt
kjøp som i vår tid, at man kom dels til å leve på gamle erfaringer, dels på
andres erfaringer. Men da vil det også hete til oss: ”Det hadde vært godt om du
var kald eller varm. Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg
spy deg ut av min munn” (Åp. 3,15-16). ”Du har navn av at du lever, men du er død” (Åp. 3,1). – Gud bevare oss i
nåde fra det.
Akk, at disse våre betraktninger måtte dra en eller annen sjel ut av
mangfoldigheten, slik at han kom til å sanse, hva som tjener til hans fred; - at
det måtte drive Herrens troende ned på den ydmyke, beskjedne, stille
selvfornektelsens plass ved Jesu føtter, slik at mer og mer bare ett måtte bli
nødvendig, og skulle ennå ett eller annet hjerte sitte der med et ”hvordan?” –
da vil jeg ennå en gang svare med vår gamle sanger:
Vil du dette ene tage,
Søk det ei på denne jord,
La, hva jordisk er, tilbake,
Søk det oppe, søk det, hvor
All guddom og manndom forenet seg finne,
Og hvor all fullkommenhets fylde er inne;
Der, der er mitt ene nødvendige rett,
Der, der er mitt ene, mitt allting i ett!
Amen i Jesu navn1
Ei ved lovgjerninger!
Av Th. Ording
Les:
Gal. 2, 15 – 21
Nåde, barmhjertighet, fred fra Gud Fader og Kristus Jesus, vår Herre! Amen.
”Intet
kjød blir rettferdiggjort for Ham ved lovgjerninger” (Rom. 3,20).
Det er et mektig ord, apostelen Paulus her uttaler, et ord ved hvilket han
feller forkastelsesdommen og fordømmelsesdommen over ethvert menneske, slik som
det er i sin naturlige tilstand, unnfanget i synd og født i misgjerning, -
forkastelsesdommen over all det naturlige menneskes rettferdighet, ærbarhet,
rettskaffenhet, dyd, fromhet, ja gudsfrykt; - for blir intet kjød
rettferdiggjort, dvs., erklært for rettferdig av Gud – som det som kan bestå for
Hans altseende øye – ved lovens gjerninger, så er det jo klart, at det naturlige
menneske, som ikke engang har lovens gjerninger å vise frem, og som dette ord
gjelder om: ”Det er ikke gudsfrykt for deres øyne,” – må falle for dommen av
dette ord.
Men apostelen går videre. Han feller forkastelsesdommen og fordømmelsesdommen
over enhver tanke om, enhver bestrebelse – hvor oppriktig og velment den enn
måtte være – for å gjøre seg rettferdig og tekkelig og velbehagelig for Gud ved
lovens gjerninger, ved oppfyllelsen av dens bud; - for i Guds øyne blir man ikke
rettferdig selv ved den mest fullendte lovoppfyllelse; - for den fullkommenhet
som Gud krever igjennom sin hellige lov, kan ikke noe menneske skaffe til veie,
om han så ba og gråt og sted og led dag og natt. Han ville likevel falle for
dommen av dette ord: ”Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som
står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det” (Gal. 3,10).
Nei! – ”hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud” (Rom. 3,19).
Men så har vi vel rett til å si, at dette apostoliske ord er et mektig ord, et
svært alvorlig ord; - for dette: ikke å bli rettferdiggjort, det er jo det samme
som å bli erklært for en synder som ikke kan bestå i de rettferdiges menighet,
av den levende Gud, de levendes og dødes dommer, - å bli vist bort fra Hans
åsyn.
Her gjelder ikke noe mindre enn frelse eller fortapelse. Har du tenkt over denne
sak, kjære sjel? Vi vet vel, at mange røster vil rope til deg her: ”Fred, fred
og ingen fare.” Hist vil tvileren og spotteren gjøre Guds ords sannhet i det
hele tatt mistenkelig; - her vil dåren lokke deg med sin bekjennelse: ”La oss
ete og drikke, for i morgen dør vi.” Hist vil fariseeren foreslå for deg å korte
av på lovens fordring og la deg nøye med oppfyllelsen av dens ytre bokstav; -
her vil verden rope til deg, at du da endelig ikke må ta saken så alvorlig; - du
kunne miste ditt livs lykke og henfalle til melankoli og tungsinn; - her vil
djevelen trøste deg med, at du da ikke er verre enn alle andre, at Gud jo er god
og rettferdig, slik at Han ikke tar det så nøye, når du gjør så godt du kan,
dvs., så godt som det behager deg. Men du må ikke lytte til disse falske røster.
Disse trøstere ligner hin lege, som, til tross for at han ser, at den syke må
dø, likevel trøster ham med, at han skal leve, og dette regner vi jo for
dårskap.
Nei, bedre å se døden i øynene, så man kan berede seg til den i tide; - bedre å
se fordervelsen i sannhetens lys, så man kan unnfly den i tide; - bedre å la
apostelens ord dømme deg her i tiden, så du kan unnfly dommen, enn at det skulle
hvile med fordømmelsens dom over deg igjennom all evighet!
Ved Kristi tro!
Av Th. Ording
Les:
Gal. 2, 15 – 21
Dette har jeg forsøkt, sier du. Jeg har erkjent, at apostelen har rett, når han
sier at intet kjød kan bli rettferdiggjort ved lovens gjerninger; - men nå lyder
atter så mange røster. Hine gamle trøstere er nå så mismodige. I stedet for at
det før het, at du ikke var verre enn alle andre, så heter det nå: Jo, du er mye
verre enn alle andre, du er en så stor synder, at din synd vanskelig kan tilgis;
- de peker på denne og hin gang, da du i gjenstridighet og tross har stått Guds
kall imot; - hele ditt syndeliv begynner å gå opp for din bevissthet, snart
denne, snart hin synd; - du begynner mer og mer å se, at du er utrolig
fordervet, og at du er i denne fordervelses makt.
Men så gjelder det å kjempe og å stride. Du fatter det ene forsett etter det
andre. Du begynner å inndele dine bestemte bønnetimer og lesetimer av Guds ord;
- du begynner å søke Guds barns forsamling; - du vender deg fra en synd og så en
annen; - du avsier og forsaker verdens selskap, dens larmende forlystelser og
atspredelser; - du speker ditt kjød; - du bestreber deg for på alle måter å
bringe deg selv i den rette botens og sønderknuselsens stemning.
- Visst nok, du mener ikke å skulle fortjene din salighet med dette; - men noe
må da også du gjøre, - og når så dine forsetter ble satt ut i livet, når ordene
fløt rikelig og lett i bønnen, når du følte deg tiltalt og beveget av Guds ord,
og det gjorde inntrykk på deg, ja, når det endatil lyktes deg å bevare
bønnetiden uforstyrret, ja, da var du frimodig og glad og hadde godt mot; - men
når du så følte deg kald og død og uopplagt til bønnen og til lesningen av Guds
ord, når du ble forstyrret på den fastsatte tid, ja, så var frimodigheten borte;
- når du merket, at du fikk bukt med synden, ja, så var du atter frimodig og
glad, ja, torde endatil tro, at du var et Guds barn; - men når du så merket, at
du atter og atter ble overrumplet av de samme synder, så var frimodigheten
borte, så var du ikke lenger noe Guds barn; - når det lyktes deg i samværet med
dine medmennesker å være alvorlig og stille og aktpågiven på deg selv, så var
alt godt og vel, så hadde du atter håp om barneretten hos Gud; - men når du
glemte deg selv, når du kom utenfor de bestemte former som du hadde stilt opp
for ditt kristelige liv, så var atter frimodigheten og freden borte. Når du
følte deg riktig botferdig og sønderknust, så du kunne utøse botens tårer i rikt
mål, da hadde du det godt; - men når tårekildene tørket inn, når hjertet føltes
hardt som stein, så var atter freden og frimodigheten borte! Og enden på det
hele er et engstet og urolig hjerte, et hjerte knuget av dommen, et fredløst
hjerte, hvis grunnstemning er denne: Akk! – om jeg bare kunne be mer stadig, mer
inderlig; - om jeg bare kunne angre mer alvorlig og dypt; - om jeg bare kunne
overvinne den og den synd, - om jeg bare kunne være mer alvorlig og stadig i min
omgjengelse; - om jeg bare kunne få det; - om jeg bare kunne være som denne og
hin, ja, da skulle jeg også tro, at jeg var et Guds barn.
Kjære sjel! – å, la deg dømme av apostelens ord: ”Et menneske blir ikke
rettferdiggjort av lovgjerninger.” Dømmes du som kun føler idel dom? Ja, forstår
du ikke, at alle dine ”om” sammenfattes i dette ene: Om jeg bare kunne bli
rettferdiggjort av lovgjerninger; - men dette går i all evighet ikke an; -
apostelen sier det, erfaringen lærer deg det; - gi tapt; - det vil bli hardt for
deg å stampe mot brodden.
Men hvordan da? Jo, ”det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på
grunn av kjødet, det gjorde Gud, da Han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds
lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet” (Rom. 8,3).
”Da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved
tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli
rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger.”
Det som var umulig for loven, nemlig å rettferdiggjøre oss, p.g.a. vårt syndige
kjøds avmakt, det har Gud gjort mulig ved å sende sin egen Sønn til et sonoffer,
og derfor bli vi nå rettferdiggjort ved Jesu Kristi tro; - ikke ved din anger og
sønderknuselse, ikke ved din bønn og strid og selvfornektelse.
Men skal du da ikke erkjenne og angre din synd? Ganske visst! Om vi enn ikke kan
foreskrive mål og måte for syndserkjennelsen og boten, så står likevel det fast,
at ingen kommer til rettferdiggjørelsen ved Jesu Kristi tro uten igjennom en
grundig syndserkjennelse; - men rettferdig for Gud kan du ikke bli ved din
syndserkjennelse og anger, om du enn martret deg til døde i botssmerter; - ad
den vei finner du aldri fred.
Nei! – skal du finne fred, da må du i troen tilegne deg Kristi rettferdighet. Du
kan ikke med all din bønn og anger og kamp og selvfornektelse sone syndens skyld
og tilfredsstille lovens krav; - men den Herre Kristus har med sin lidelse og
død betalt syndegjelden til siste tøddel; - Han har med sitt hellige liv og sin
fullkomne lydighet oppfylt, fullkomment oppfylt loven i vårt sted, og når nå vi
i en levende tro tilegner oss den Herre Kristus, da tilregner Gud oss Kristi
rettferdighet, frikjenner oss fra syndens skyld og straff og anser oss i Kristus
som om vi aldri hadde syndet.
Min grunn er Jesu blod!
Av Th. Ording
Les:
Gal. 2, 15 – 21
Kristi rettferdighet er da grunnen for min fred, for mitt barnekår, for min
salighet, og den får jeg som en arm og fattig synder, som ikke har noe å komme
frem med, enn ikke anger og bønn, som en ugudelig av bare nåde: Jeg for Gud kan
intet bringe Uten deg og dine sår, Under din forsonings vinge Jeg for Gud
frimodig står. En evig rettferdighet du oss fortjente, Da pinen og døden ditt
hjerte omspente, Der har jeg de kleder, som smykker meg ut Å prange for tronen,
som deiligste brud.
- Se, det er den rettferdiggjorte synders bekjennelse! Å, at den også måtte bli
din, du sjel som treller under loven, du sjel som er engstelig og bekymret, du
som med alt ditt arbeid og alt ditt strev står deg selv i lyset, så du ikke kan
se din frelser, som står der med sin kjærlighetsfavn åpen imot deg og roper: ”Nå
vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom,
kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! Hvorfor veier
dere ut penger for det som ikke er brød og deres fortjeneste for det som ikke
kan mette?” (Jes. 55,1-2).
Gjør det dristige sprang – tvert imot fornuft og følelse og lovens og djevelens
og verdens og kjødets anklage – inn i nådens favn, så skal du finne fred, så
synger vi: ”Den grunn hvorpå jeg bygger, Er Kristus og Hans død. I Jesu piners
skygge Er sjelens hvile søt. Der har jeg funnet livet, Selv er jeg intet verd.
Hva Jesus meg har givet, Gjør meg for Gud så kjær.”