Tilbake

Guds rikes komme!
Av Anders Olsen

Les: Luk. 17, 20 – 31

I fariseernes spørsmål om tiden for Guds rikes komme møter vi de kjødeligsinnede jøders egenkjærlige lengsel etter dager, da de håpet å helt ut kunne få tilfredsstille deres selviske hjertes tørst og trang etter lykke, herlighet og glede i det forventede messianske rike. Men Jesus må i sitt svar vise dem, at de søker der, hvor intet er å finne. For det ”Guds rike” eller ”den bedre verden,” som de stunder så sårt etter, og som består i ”mat og drikke, i tilfredsstillelse av deres kjødelige begjæringer, finnes ikke, mens derimot det sanne Guds rike, som består ”i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd” (Rom. 14,13), dette rike søker de ikke, skjønt det er å få som en aldeles fri og uforskyldt nådegave ved og i Kristus Jesus. For Jesus er Guds rikes dør, vei, innhold og grunnvoll, slik at fordi Han står midt iblant dem, kan Han si til dem, at Guds rike er ”midt iblant,” dem.
Akk, om de hadde villet ”kjenne sin besøkelses tid!”

Jesu disipler derimot, som hadde begynt å erkjenne og tro på det Guds rikes evangelium som var åpenbart i ”tømmermannssønnen fra Nasaret,” minner Herren om, at det Guds rike, - som her i verden i likhet med sin konge, Kristus, - treder frem i ringhet, dette rike skal visselig trede frem engang likeså kraftig og klart ”som lynet, når det glimter, lyser fra himmelbryn til himmelbryn,” da, når ”Menneskesønnen komme i skyen med kraft og stor herlighet” (Luk. 17,24; 21,27).

Men likesom det under sommerens travle innhøstningsarbeid pleier å komme – først trykkende, kvelende, hete dager, deretter mørke, truende tordenskyer og så til sist knitrende ”lyn, som lyser” osv., slik må også Guds menighet være forberedt på, at før frelserens fulle og ubeskrivelige herlighets åpenbaring, vil det i åndelig henseende – midt under det siste store innhøstningsarbeid – komme en tung, søvndyssende, kvelende og mørk tid, i hvilken de kloke jomfruer vil ”slumre inn,” og ”kjærligheten bli kald hos de fleste” (Mt. 25,2; 24,12).
Og på samme tid vil vantroens, verdslighetens og syndesikkerhetens drepende dunster samle seg tettere og tettere, inntil de, lik beksvarte tordenskyer dekker nesten hele menneskehetens horisont (Luk. 18,8); - men da – lyder anskriket: ”Se, brudgommen kommer! Gå Ham i møte!” (Luk. 17, 26-30).

Helt for…!
Av Anders Olsen

Les: Luk. 17, 20 – 31

Hvordan står det nå til med meg og deg, kjære leser? Søker vi likesom fariseerne og deres åndsfrender vor rettferdighet, fred og glede på våre egne tankers og gjerningers vrange og mørke vei? Eller har vi lært å oppgi oss selv og i ydmyk hjertens tro å klynge oss til den korsfestede Kristus Jesus, slik at vi i Ham alene har all vår rettferdighet, fred og glede? (Fil. 3,8-9; 4,4; Ef. 2,14).
Å, hvis så er, - hvis vi slik er ”grepet av Kristus Jesus,” da la oss våke og be og være edru, så ikke ”den dagen skal komme uventet over oss!”
Har vi ”erkjent og trodd” litt av ”den kjærlighet, Gud har til oss,” (1 Joh. 4,16) å, så la oss daglig senke vår syke og sårede sjel mer og mer ned i den, slik at vi således kunne gjennomtrenges og gjennomglødes av den, så vi som ”brennende og skinnende lys” – ubevisst for oss selv – kunne ofre alt vårt liv i Herrens salige tjeneste! Bort, bort med all tvesinnethet og søvnaktig kristendom!
Da Kristus kjempet med døden for oss, da våket og ba Han, led og stred Han, tro inntil døden på forbannelsens tre – for oss, for oss! Å, skulle da ikke også vi ved Hans overvettes nådes kraft ”kunne våke en time med Ham?”
Derfor, jo mer det viser seg, at vår tids mennesker – likesom folket i Noahs dager – søker alt ”sitt gode” i verden og dens lyst, jo mer skulle vi, som har søkt og funnet ”legedom i Kristi sår, også helt og fullt hengi oss til Ham og tjene Ham alene!” Eller er det ikke i høyeste grad ydmykende og beskjemmende for oss som vil kalles troende og Guds barn, å se hvilken iver og energi, hvilken klokskap og utholdenhet verdens barn viser, når det gjelder å ”leve dem selv til behag” og vinne penger, gods, ære og anseelse, men vi som har smakt at Herren er god, som oftest er så søvnaktige, trege, dovne, feige og fryktsomme, når det gjelder å ofre litt for den frelser, hvis hjerte brast på forbannelsens tre for våre synders skyld! – Og enda føler vi fristelse til å hovmode oss, når vi får nåde til å gjøre en bitte liten smule av det som er vår skyldighet.
- Å, hvilken ubeskrivelig barmhjertig Far, frelser og talsmann vi dog har, som tross dette og mye, mye mer allikevel gir oss ”daglig en full syndenes forlatelse” og ”anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet,” slik at vi i Ham får være Hans egne, elskede og utvalgte barn, som er kalt til å være ”Guds arvinger og Kristi medarvinger.”
Å, skulle vi ikke engang gni søvnen fra våre øyne og ved Kristi nådes kraft stå opp fra de døde, slik at ”Kristus kunne få lyse for oss” i oss og gjennom oss!

Men skulle du, min kjære leser, ville prøve på å leve ennå en stund uten Kristus, - å, hvordan skal jeg kunne få sagt deg med den kjærlighetens inderlighet som jeg ønsker, at du er ubarmhjertig imot din egen dyrekjøpte sjel! Du vet jo da så vel, at ikke noen av alle de ting som finnes her i verden, og som du eier eller vinner, kan du få med deg inn i evigheten! – Å, om du ville bøye ditt øre til Jesu nåderike innbydelse, når Han sier: ”Den som tørster, han komme til meg å drikke! (Joh. 7,39).
Bare i Kristus finner du det evige liv! ”Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet” (1 Joh. 5,12). Derfor, hvis du i vantro vender deg bort fra Kristus og vraker Ham, da har du selv valgt døden og dratt dommen over deg! Å, men bevar oss fra det, o himmelske Far!
-- Helt for Kristus, helt med Kristus og helt i Kristus! – la det være vårt hjertes inderligste lengsel, og vårt livs høyeste mål! – men la oss vokte oss for all selvvalgt og selvbehagelig ”åndelig offertjeneste;” - la oss derimot be om nåde til først og fremst å være ”tro i lite,” og så la det bli Herrens sak å ”sette oss over mer”
Den hellige døperen Johannes, som fikk det herlige vitnesbyrd av Kristus, at han var – hva vi burde være – ”et brennende og skinne de lys,” han aktet seg ikke selv verdig til å løse Kristi ”skoreim!”
Å, måtte det snart skje, at Herrens menighet måtte bli helt edru og årvåken til i vedholdende bønn, barnlig tro, brennende kjærlighet, stille håp, grundig ydmykhet, vis saktmodighet, utrettelig tålmodighet og oppriktig troskap å kunne våke en time med Jesus!

Herre Jesus! – her er vi; bøy oss, bind og bruk oss etter din barmhjertige vilje, inntil vi samles hos deg og får se den herlighet som din Far og vår Far har gitt deg! Amen.

Han kommer snart!
Av Anders Olsen

Les: Luk. 21, 25 – 32

Fordi naturverdenen og menneskeverdenen står i vekselvirkning til hverandre, derfor vil også Herrens gjenkomst bli innledet med storartede begivenheter, som vil drive menneskene til stor skrekk og angst (Dr. og Prof. Grau).
Som seileren i nattens mørke kjenner landets nærhet av bølgenes ”brått og brann,” slik kan jo allerede i vår tid Guds menighet ved å gi akt på tidenes tegn bli var, at tidens bølger begynner å brekke og bryte imot de skjulte avgrunnsskjær som Herrens menighet må styre klar av, om den skal nå lykkelig inn til den himmelske havn. Eller hører du ikke, hvordan det summer og skummer omkring sanselighetens og vellystens farlige båer? Merker du ikke, hvordan det suser og bruser omkring selvopphøyelsens og menneskeforgudelsens skjulte skjær+

O, de fare, fare vanne,
Salig den som våken er,
Og som dine klipper ser!

Dog stille, min sjel! Stille og tro i Herrens tjeneste! Trettes du, så ”løft ditt hode” og se, hvordan skyggene blir lange, dagen heller, og snart – samles alle Herrens små i Salems skjønne stad!
Å, måtte vi bare alle rett gripe Kristus og bli i Ham, slik at vi da kan ha frimodighet, når Kristus kommer i skyen med kraft og stor herlighet! Bare en kort stund skal vi være her nede. Han kommer snart!
Men la oss dog vokte oss vel for all urolig, nysgjerrig og ørkesløs higen etter å vite ”tider og timer” for ”sommerens nærhet.” Årvåken og tro i Herrens salige tjeneste. Den nåde gi oss Gud, vår Far, for Kristi dyre blods skyld. Amen.

Bli hos Ham!
Av Anders Olsen

Les: Luk. 21, 33 – 37

Som et ufrivillig, men høyt talende vitne om Kristi evangeliums evige sannhet og urokkelige visshet vandrer ennå jødenes vantro og forvendte slekt omkring på jorden. Og hvor mange er det ikke midt i kristenheten, som med hint fredløse folk gjør alt det de kan, for å omstøte og tilintetgjøre Guds ords evige klippe!
Tenk på alle dem, som i ord og gjerning fornekter den Herre, som kjøpte dem med sitt dyre blod! Kom i hu all den synd og anstøt som finnes midt i Guds levende menighet!
Men Herrens ord blir likevel – til evig tid! Han er trofast! Ja, Amen.
- Men hvordan vil det så gå dem som ikke vil ”tro det vitnesbyrd, som Gud har vitnet om sin Sønn” og altså – bevisst eller kanskje halvt ubevisst – ”gjør Ham til en løgner?” (1 Joh. 5,10).
Akk, allerede her i tiden ser vi jo, hvordan de synker dypere og dypere ned ”i matens og motens og Mammons” trykkende trelldom! Buken og pengesekken drar og dukker dem ned i alskens synd og skam, så det er en gru å tenke på det!
Og så til sist, når dødens porter for evig har lukket seg, går de inn der, hvor alt lys, liv, håp, fred og kjærlighet er lukket ute!
Å, at sanselighetens og vellystens bedøvende dunster aldri måtte lamme vår ånd og besvære våre hjerter, slik at vårt ”liv i Guds Sønns tro” skulle sykne hen og dø! – Jo nærmere midnatt, jo lettere å sovne inn og la sin lampe slukkes! Dog – bruden, som venter sin brudgom, sovner ikke lett, før hennes hjertes skatt kommer; - skulle da vi som tross all vår synd og elendighet, likevel daglig og rikelig finner legedom i Jesu sår, og som får være ”Hans egne på en særlig måte” – skulle vi falle i søvn og spille vår lykke og forakte og fornekte Guds enbårne Sønn, som ga seg selv hen i døden for oss!
Å, nei, nei, vi vil alltid bli hos og i deg, Herre Jesus! For du alene har det evige livs ord! Dette skje av nåde! Amen.

Våkne tjenere
Av Anders Olsen

Les: Luk. 12, 35 – 41

”Hoftene ombundet – villige hender til kjærlighetens tjeneste – har vi det? – brennende lys” – hvilket?
Er det våe egen visdoms usle talgbluss eller menneskemeningenes osende tranlampe, som skinner på vårt livs dunkle sti? Eller er virkelig Kristus vårt lys? Har Han virkelig med sitt nådes ord fått gjort våre hjerter ”brennende i oss,” slik at ikke noen ting mer skal kunne skille oss fra Kristi kjærlighet?
Kanskje du må finne deg i å stå på post i din Herres tjeneste inntil helt ut i den ”tredje vakt,” da nesten alle omkring deg ligger i sin tryggeste søvn og nesten ingen mer tenker på, at kongen vil komme for å besøke sitt folk!
Tenk om du, som nå fryder deg i brødrenes liflige samfunn og titt og ofte kan få tent din lampe sammen med dem, tenk om du skulle bli kalt til å stå på en utpost langt borte i verdens ørken? Mener du, at du selv skal kunne holde deg våken med hoftene ombundet og brennende lampe i hendene? – Kjære, la oss vokte oss for å tro på vår tro eller troskap eller kjærlighet! Hjertet er en ful og farlig ting! Akk, om Kristus bare kunne få riktig ”tak” i det, så skulle Han nok få dannet det slikt, at vi var vel tjent med det!
I troens og kjærlighetens hjertesamfunn med den treenige Gud er vi allerede nå – begynnelsesvis – salige; men at så er, vil nettopp vise seg i det, at vi lever og lider som Hans våkne tjenere; for en sovende tjener er verre enn ingen! En lunken kristen er en vemmelse for Kristus; Han vil jo spy en slik ut av sin munn!
- Å, da Kristus i Getsemane stred hardt med døden, inntil Hans svette falt som blodsdråper på jorden, da var det ikke en av oss, ikke engang den ildfulle Peter, som kunne våke en time med Ham! – enn vi?

Herre Jesus! – vi er små, svake og – søvnige! Å, at du måtte få holde oss fast hos og i deg som dine lydige, glade, tro og årvåkne etterfølgere! Amen.

Elsk hverandre!
Av Anders Olsen

Les: Rom. 15, 4 – 9

Likesom Kristus har antatt seg oss, slik skulle også vi, som vil høre Ham til og altså skulle være ”Hans legemes lemmer” (1 Kor. 12,27) alvorlig strebe etter å ”ta oss av hverandre!”

- Å, måtte vi bare av hjertet søke nåde til som ”Guds utvalgte, hellige og elskede å ikle oss inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet” (Kol. 3,12), men fremfor alt ”kjærligheten,” som er ”lovens oppfyllelse og fullkommenhetens sambånd!” (Kol. 3,12.14; Rom. 13,8). For bare den som, lever og dør i Kristi kjærlighet, kan ha frimodighet på dommens dag (1 Joh. 4,17).
Å, så la oss elske, alle, alle mennesker, navnlig enhver vi møter på vårt livs vei! For Kristus døde jo for alle! – Og som vi særlig tar oss av våre egne syke lemmer, selv om vi må sukke og gråte ved det, så la oss især ta oss av alle elendige, syke, fattige, farløse, hjemløse, uvitende, villfarende, vaklende, lunkne, gjenstridige og ugudelige! For slik gjør Gud. I århundrer bredte Han sine hender ut mot Israels gjenstridige og ulydige folk, og ennå den dag i dag hat Han ”ikke forkastet sitt folk,” (Rom. 10,21; 11,1-2).
Alle Hans løfter var, er og blir Ja og Amen i Kristus Jesus til evig tid!
- Ja ikke engang de så reddsomt dypt sunkne hedninger (Rom. 1, 18-32) støtte Gud fra seg; men lot dem som var kommet så uendelig ”langt bort” fra Gud, få komme ”nær til” ved Kristi blod! (Ef. 2,12-13).
Men hvis vi skal kunne være, vokse og virke i denne Guds og Kristi kjærlighet, ”som utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt og aldri faller bort” (1 Kor. 13, 7-8), så gjelder det i sannhet å be og bie, samt leve, lide og tie seg inn i den Hellige Skrift, slik at vi mer og mer blir hjertevarme og klippefaste Bibelkristne, som blir i Ordet og troen inntil vår død. Her gjelder ikke noe tomt snakk eller selvlaget kristendom!
Nei, inn i Guds ord må vi, idet Gud får mer og mer gjøre alt vårt eget til intet og lære oss med håp mot håp å fortrøste oss alene på Kristus, som er Guds ords kjerne og stjerne.
Men dette skjer ikke uten gjennom kors og trengsel. Tålmodighetens og trøstens Gud miskunne seg over oss! Amen.

Mist ikke motet!
Av Anders Olsen

Les: Hebr. 10, 35 – 39

Bare i Kristus er det rettferdighet, frelse og fred å finne for alle fattige syndere, som i troen tar all sin tilflukt til Ham, trygger seg til samt trøster og tilegner seg Ham og slik i Ham alene har all sin salighet.
Men vil vi bli i Kristus, så må vi ikke unndra oss for Hans ”lidelsessamfunn.” Kristus og korset kan ikke skilles. Bare Kristi trofaste korsdragere vinner frem til den tålmodighet og frimodighet som føder og nærer det levende og salige håp, som ikke blir til skamme.
Vel er det sant, vår egen og andres synd og elendighet ser og kjenner vi, alskens kors og trengsel føler vi; men Kristus og vår rettferdighet og salighet i Ham ser vi ikke og føler vi ofte lite eller ikke noe til!
Men kjære, vi er jo likevel, ”frelst i håpet!” Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp - hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser? Men dersom vi håper på det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet” (Rom. 8,24-25).
For ”en liten stund, ja en såre liten stund varer det jo, så kommer den kjære frelser og løfter korset av våre svake skuldrer, og vi, - så mange som ”lever og dør i og for Herren” – (Rom. 14, 7-8) får gå inn til sabbatshvilen som venter Guds folk.

La oss altså ikke bli mistrøstige og redde, fordi om det ”tykner til” og blir mørkt, trist og truende imot kvelden! Snart lyder basunene, og brudgommen henter selv sin lengtende og betrengte brud hjem, hjem til bryllupssalen i Salems gylne stad! Å, måtte vi alle møtes der og ingen av våre savne!
Trofaste Gud og Far i Kristus! Å du må ikke slippe oss, nei du må hjelpe, løfte og bære oss gjennom all jordens ve og jammer, inntil vi kommer hjem til deg i din evige herlighet! Hør oss i Jesu navn! Amen.

Se på Jesus!
Av Anders Olsen

Les: Ef. 11, 1 – 5

Den ringe og uanselige kvist av Isais stubb, den saktmodige Jesus Krist, hvis stille vekst og virke vantroens vanvittige og urolige hop overser, forakter og håner, Han skal likevel skaffe sine enfoldige og saktmodige ”får og lam seier til sist!” – La bare hvem som vil, le ad oss, kjære brødre og søstre, fordi vi er så tåpelige, at vi vil tro på det gamle evangelium om Kristus og frelsen i Ham alene! La oss bare se til å senke oss slik ned i Kristi kjærlighet, at den mer og mer få gjennomtrenge og beherske hele vårt liv, så skal nok Hans visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, Hans kunnskaps og frykts Ånd, la sin kraft fullendes i vår skrøpelighet, slik at vi skal kunne ”gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt” (Ef. 6,13).
- La verden bryste seg av seg selv, sin makt, sin rikdom og herlighet eller av sine ”store menn;” vi vil se til, om vi med Guds nåde kan lære å  ikke rose oss av noe annet enn – ”vår skrøpelighet” – og, fremfor alt av Kristi kors! (2 Kor. 12,9; Gal. 6,14).
Måtte vi bare ikke smittes av tidens søtt smilende selvbehagelige ”åndelighet,” som lar seg nøye med det ytre skinn; men måtte vi være edru, årvåkne og varsomme, slik at vi kan gjøre sikre trinn på fredens, ydmykhetens og kjærlighetens smale vei! La oss se på Jesus! Å, den som kunne tilegne seg Ham! Den som kunne bli i Ham! – elske Ham, lyde Ham og ligne Ham! Se, hvordan Hans hjerte banker, blør og til sist brister i døden for oss fortapte syndere! Se hvor Han er saktmodig og ydmyk av hjertet! Se hvor full Han er av nåde og sannhet!
Å, Jesus, Jesus, vi kan ikke slippe deg, før du velsigner oss! Amen i ditt velsignede navn! Amen!