Tilbake

Frykt ikke!
Av O. Olafsen

Les: Luk. 12, 32 – 34

Tidligere pleide vi på denne dag (1 søndag etter nyttår) å betrakte evangeliet om Jesusbarnets opphold i Egypt, dit hvor det på engelens befaling ble ført av sine foreldre for å unngå den grusomme kong Herodes’ etterstrebelser. Det var da naturlig på denne dag å først og fremst dvele ved Guds faderlige omhu og omsorg for sin enbårne Sønn, om hvem det med fulleste sannhet kunne sies: ”Han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene, så du ikke skal støte din fot på noen stein” (Slm. 91,11).
Den tekst som er forelagt oss til betraktning i dag, står i nøye sammenheng med det gamle evangelium. Det som er fortalt om Jesusbarnet i dette, det ser vi her gjelder alle Guds barn. Guds faderkjærlighet, Hans faderlige omhu og omsorg strekker seg ikke bare til Hans enbårne og elskede Sønn, men til alle dem som ved Jesus Kristus i sannhet kan kalle Gud sin Far.
Derfor tør de alle være frimodige og dristige i troen på denne sin Far; - Han vil ikke slippe dem og ikke forlate dem.

”Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget deres Far å gi dere riket,” sier Herren. Det er først og fremst sin lille disippelskare Han henvender seg til med disse ord; - de var i sannhet som en liten flokk vergeløse får midt iblant verdens glupende ulver. Ikke noe syntes mer rimelig, enn at de og deres mester og Herre snart skulle bli atspredt, sønderevne, tilintetgjorte; - hva skulle vel disse så fattige disipler, disse enfoldige, enkle fiskere fra Galilea formå mot verdens mange millioner, som hatet dem, ja måtte hate dem, fordi de var av en annen Ånd?
I sannhet, når Herrens disipler tenkte på sin oppgave i verden – å gjøre alle folk til Kristi disipler – og på den mottagelse de kunne vente å finne av menneskene, da måtte utsiktene synes dem trøstesløse, og de måtte miste alt mot. At tolv fattige fiskere skulle styrte ikke bare den ærverdige jødedoms tempelbygning i grus, men selv det gresk-romerske hedenskap og kultur og stifte et rike, som skulle omfatte ale jordens folkeslag fra hav til hav – det måtte forekomme den menneskelige fornuft som dårskap, ja vanvidd.
Men Herren trøster sin lille disippelskare med, at Faderen skal skjenke dem riket, og at de derfor ikke skal frykte. Deres himmelske Far skal beskytte og skjerme dem i all nød og fare, legemlig så vel som åndelig; den ondes mange gloende piler skal ikke formå noe mot dem; - all motstand skal overvinnes, alle fiender knuses. Med sin veldige arm skal Faderen føre dem til seier og til sist skjenke dem arvedelen i lysets evige rike hisset. Og da de har et så stort løfte, en så nåderik Far, en så herlig arv i vente, så skal de også løsrive sitt hjerte fra verden og det jordiske og alene bestrebe seg for å samle seg en skatt, en eiendom i himmelen, som ikke kan ranes fra dem.

Det er imidlertid ikke bare den lille disippelskare som omga Ham i øyeblikket, Herren har for øye i disse ord. Det er ganske visst slik, at disiplene i særegen forstand var en liten hjord, at de hadde særegne kamper å utstå, særegne vanskeligheter og farer å bekjempe, og at derfor også Herrens trøsterike ord i ganske særegen forstand måtte gjelde dem. Men derfra tør det ikke sluttes, at disse ord ikke også skulle kunne finne sin anvendelse på andre. Det er i virkeligheten slik med Guds ord, at det finner sin anvendelse til alle tider og på alle slekter, ikke minst på nåtiden.
Det ville ikke være det livets og sannhetens ord, som det er, om ikke så var. Derfor tør vi også uten betenkning anvende disse Herrens ord på alle som til enhver tid hører til Hans ”lille hjord,” d.e. Hans troende menighet på jorden.
Til alle sine tro disipler, alle sine barn, hvor de finnes og til alle tider, sier derfor Herren: Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget deres Far å gi dere riket!

Det er en ganske naturlig tanke, som vi også finner at Det Gamle Testamentes troende var sterkt opptatte av, at er man et Guds barn, så må det gå en vel, mens det må gå den ugudelige ille. Guds faderlige kjærlighet, mener man, må vise seg i det, at Han fritar sine barn for mange slags trengsler og ulykker som verdens barn lider under. Trengslene og lidelsene oppfattes altså som Guds rettferdige straff over synderen.
Det er så rimelig og naturlig å tenke slik, og det er jo en liten gnist av sannhet i dette. Bare at i alminnelighet vil man nok finne, at livets virkelighet ikke stemmer med disse tanker. Man vil tvert imot som oftest få erfare, at når man begynner et nytt liv i hellighet, så begynner man et liv i kors og trengsler, at den vei man har trådt inn på, er en tornefull og vanskelig vei. Dem som vil nå kronen, må forberede sin sjel til å lide prøvelser.
Det går altså her like imot menneskers tanker; - hvor man trodde å skulle finne gode dager og medgang, finner man trengsler og motgang.

Men vet da ikke enhver kristen, at kors og trengsler hører til Guds barns lodd her i verden, og at ”vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler?” (Ap.gj. 14,22).
Det kan synes slik! Enhver som har noe kjennskap til den kristne tros hovedsannheter, vet at korset er de troendes rette kjennetegn her på jorden. Ikke desto mindre har enhver vanskelig for å forsone seg med korset, når det legges på. Korset vil jeg nok gjerne bære, tenker den lidende, men ikke dette kors; - skån meg bare for dette kors!
Ingen har så tungt kors som jeg, sukker en annen. Akk, kan det da virkelig være Guds vilje, at jeg skal slepe dette kors gjennom verden! Å, hvor mange bønner og sukk i det stille, hvor mange kamper det utkjempes i det skjulte! Det er slett ikke så lett å bære korset etter sin Herre og frelser; - det faller mange tårer på denne vei, om det enn blott er en som teller dem.

Se, her sitter f.eks. en fattig husmann i en ussel hytte med en stor barneflokk om seg, som så ofte er tilfellet i fattigmannens hjem. Han sliter og sleper fra morgen til kveld året igjennom, men har likevel vanskelig for skaffe brød til de mange hungrige munner. Hunger og nød banker jevnlig på hans dør. Så kommer en frister og hvisker til Ham: Hvorfor skal du være så fattig fremfor andre? Er Gud virkelig en rettferdig Gud, en kjærlig Fader? Så får han kanskje høre, hva de sier disse løgnånder, som nå går omkring og bedrar så mange troskyldige og enfoldige folk, som ikke forstår å prøve åndene: Det er en himmelropende urettferdighet, at lykkens goder skal være så ulikt fordelt; - slikt bør og må oppheves i vår opplyste tid!
Hvilken prøvelsens ildovn er nå ikke den arme mann kommet i, så sant han vil prøve å fastholde den gamle sannhet: Herren er den som gjør fattig og som gjør rik!

Der borte ligger en blek kvinne på smertens leie. Hvor ofte har hun ikke sukket og bedt om, at Gud måtte skjenke henne sunnheten igjen, om ikke så mye for hennes egen skyld, så dog for dem som er henne så kjære. Men alle hennes bønner har vært forgjeves. Så sier man til henne: Det er din vantro som gjør det; - bare tro! Og hun sier: ja, det er visst min vantro som gjør det; - hvorfor ber jeg ikke med større tro!
Den arme lidende sjel kommer ned i forsakthet, fordi hun ikke vil være stille og lydig mot Herren og si Ikke min vilje, Herre, men din!

Her er en annen, hvis kors er av en ganske forskjellig beskaffenhet. Det er en Satans engel som slår ham på munnen med sine onde og bespottelige tanker. Han sukker og roper til Herren, men får til svar: Min nåde er deg nok; - for min kraft fullendes i skrøpelighet.
Det kan lett hende, at han ikke forstår dette Herrens svar, og hvis så er tilfellet, blir fristelsen enn større og korset enn tyngre å bære, så han er nær ved å forsake.

Andre må tidlig og sent klage over sin synd og vanart; - de drømte engang om, hvor skjønn deres vandring skulle bli, hvilken troskap i helliggjørelsens arbeid de skulle oppvise, hvilken standhaftighet de skulle utvise i å forsake det onde. Og nå – de tør knapt løfte sine øyne mot himmelen av skamfullhet. De må sukke bestandig: Jeg er dessverre langt borte ennå.

Slike og lignende trengsler får Guds barn i rikt mål å bære, og det er i sannhet ikke en lett byrde for kjøtt og blod. Skal man stride og kjempe imot de onde tanker og begjæringer som vil gjøre seg gjeldende, så vokser deres makt, og man føler seg så svak og hjelpeløs, ja rett som et usselt, vergeløst får, når det anfalles av de rasende ulver. Så blir den arme, kjempende sjel så forsakt; - den synes at alle utganger stenges for den, vanskelighetene og trengslene tårner seg opp for den som store fjell, og ”forgjeves det er med liten makt å ville mot berge oppspringe!”
Ja, slik sukker den mang en gang, Akk, arme kjempende sjel, har du da glemt, at du har en trofast frelser, ”som har seg med sitt blod forskrevet å føre deg den rette vei,” at du har en Far i himmelen som har lovt deg: ”Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg!” Å, løft da opp dine øyne til de himmelske fjell, derfra skal det komme hjelp for deg. Din Herre og frelser har gitt deg sitt ord og sitt løfte, at Han vil være med deg alle dager, og Han taler også i dag så trøstelig til deg. Frykt ikke, sier Han, du lille hjord! Jeg kjenner din nød, din kamp og dine trengsler, jeg ser din kraft er liten; - men min kraft skal fullendes i din skrøpelighet. Ved meg skal du seire; - forsak nå ikke; - rett nå, de avmektige hender og styrk de vaklende knær. Det har behaget deres Far å gi dere riket; - av sin nåde og for min, Sønnens, skyld vil Han gi dere seier.
Når du nå hører din frelser tale så kjærlig og trøstelig til deg, så stå da stille og lytt; - å, sett deg som Maria ved Jesu føtter; - si, her er min hviles havn, her vil jeg være, herfra viker jeg ikke. Da hører du stormen rase og bølgene bruse utenfor deg, men hos deg er alt så stille og rolig; - for du har funnet frelsens havn.

En av de ypperste blant Herrens tjenere, like stor ved sine gaver til å vitne om Herren som ved sin levende tro og selvfornektende kjærlighet, sier, da han ble avsatt, jaget i landflyktighet og stilt døden for øye: ”Hva skal jeg frykte? Døden? Kristus er mitt liv og å dø en vinning. Landflyktighet? Jorden er Herrens og dens fylde. Tapet av de jordiske goder? Vi har ikke brakt med oss noe til verden og kan heller ikke bringe noe med oss ut av den. Jeg har et pant fra Gud; - for jeg forlater meg ikke på egen kraft; - jeg har en forskrivning fra Ham. Det er min stav, min sikkerhet, min havn. Og ville enn hele verden rase, jeg holder meg til denne håndskrift; - jeg leser dens ord, og de er mitt verge.
Hvordan lyder de? ”Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!” (Mt. 28,20). Er Kristus med meg, hvem skulle jeg da frykte for? Dersom det ikke var for deres kjærlighets skyld, så ville jeg ikke vegre meg for å dra hit eller dit; - for alltid sier jeg: ”Herre, din vilje skje, ikke hva denne eller hin vil, men hva du vil!”
Dette er en herlig trosfrimodighet, verdig den mann som endte sine mange lidelser for Kristi navns skyld og gikk inn i den evige hvile med de ord: ”Lovet være Gud for alle ting!”

Ja, nettopp slik skulle vi handle, nettopp slik skulle vi kaste all vår sorg på Herren, som har omsorg for oss.
Og spør du, hvordan man kan få en slik tro og frimodighet, da merk deg, kjære venn, at du ikke kan ta den av deg selv, og den kommer ikke ved det, at du sier: nå tror jeg. Akk nei, det går ikke så lett! Denne tro, denne hvile ved den himmelske Fars hjerte kan alene Guds Ånd skjenke deg, og Han skjenker deg den, når du ydmyker deg og ber om nåde.
Han, din Far, har jo engang antatt deg til sitt barn; - det glemmer Han aldri, det angrer Han ikke. Har du glemt Ham og forlatt din Fars hus, så vend tilbake til Ham og be Ham om å få være om enn bare en dagarbeider i Hans hus, så skal du få erfare, at Hans løfter aldri skuffer, og at du på ny antas til barn i huset. Og nå får du høre:

”For nå er jeg din, og du er min,
Og hvor jeg er, tar jeg deg inn,
Den fiende skal oss ei skille.”

og du svarer: Ja, Herre, jeg er din og vil være din alltid!
Da hviler du som barn ved din mors bryst; - da er du sikker og trygg, og så ofte du vil finne hvile, så vend tilbake dit. I troen på din frelser og dine synders forlatelse ved Ham er din barnerett grunnet, og med barneretten er hvilen, den barnlige, frimodige tillit og fortrøstning sammenknyttet.
Se, dette er veien du har å gå, når du vil vinne frem til den rette frimodighet. Men store ord, som man fører i munnen i tide og utide, det tjener bare til å blende menneskene og gjøre hjertet så tomt, å så tomt på den levende tro.
Å vandre ydmykhetens og botens vei til nådestolen i Kristi blod, det er mer verd enn alle stolte ord, alt blendende skinn, all ros og berømmelse; - men det er også mye tyngre!

Så syng da, troende sjel, syng av hjertet, syng så ”helvede må skjelve ved” din sang:

”Så hvil, min sjel, foruten plage
Så stille i din Jesu skjød!
La deg den glede ei betage,
Men gled deg derved til din død:
At Gud i Kristus deg utvalgte
Og alle dine tårer talte
Har avmålt all din gang og vei.
O, la deg det dog engang sige,
Din Gud Han kan deg aldri svike,
Nei Gud alene sviker ei.”

Vår tekst finner imidlertid ikke bare sin anvendelse på den enkelte troende; - i utmerket grad gjelder den hele samfunnet, Guds menighet på jorden. Ja, visselig kan dette samfunn, den lille hjord, trenge et slikt oppmuntringsord, og ikke minst nå i vår tid. Kirkens skip tumles om av rasende stormer, bølgene synes hvert øyeblikk å ville bryte det i senk. Menighetens og Guds fiender har for lenge siden istemt jubel- og fryderop for Guds menighets undergang, og stadig flere deltar i det ville rop.
Hva sier da den trengte menighet? ”Gled dere ikke over meg, mine fiender! Når jeg er falt, står jeg opp igjen. Om jeg sitter i mørket, er Herren lys for meg” (Mika 7,8).
Det er sannsynlig at spotterne får vente en stund ennå; - for ”enn lever den gamle av dager, og Hans ord blir like urokkelig nå som før: ”Frykt ikke, du lille hjord!” ”Dødsrikets porter skal ikke få overhånd over Guds menighet.”
La oss ikke forsake, kjære brødre: ”En strøm - dens bekker gleder Guds stad, Den Høyestes hellige bolig. Gud er midt i den, den skal ikke rokkes” (Slm. 46,5-6).