Tilbake

Julefest!
Av Lars Oftedal

Les: Luk. 2, 1 – 14

Julefest! – hva er det for en fest? Å, at vi kunne synge, juble og fryde oss, som vi rimeligvis burde på en slik dag! For ”oss er i dag en frelser født.”
Julen er Jesu Kristi, Guds Sønns, vår frelsers fødselsfest. Gud hadde lovet den falne Adam og hele den falne menneskeslekt, at kvinnens ætt skulle knuse slangens hode, d.e., frelse oss fra synden, døden og djevelen og gjenvinne det evige liv og salighet. Slik lød det første budskap om Messias, det første evangelium om Jesus.
Siden gjentok Gud dette gledelige budskap ”mange ganger og på mange måter” for våre fedre. Abraham, Isak og Jakob, Moses, David og alle profetene hørte det av Herren selv og forkynte det igjen for folket. De trodde det, gledet seg og ventet med lengsel på oppfyllelsen av det. Endatil stedet hvor Han skulle fødes, var forutsagt. ”I Betlehem i Juda” hadde profeten Mika sagt.
Men Herren har sin egen tidsregning, og for Ham er tusen år som en dag, og en dag som tusen år. Det måtte mange forberedelser til og mange underlige Guds førelser og dommer, før ”tidens fylde kom. Mange profeter og konger ville sett oppfyllelsen og hørt budskapet om det, men så og hørte det ikke. Først 4000 år etter fallet og den første evangelieforkynnelse kom den kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode, og da var det ikke profeter og konger som først fikk beskjed om det, men en flokk hyrder som ”var ute på marken og holdt nattevakt over deres hjord;” holdt for 1800 år siden den første julefest på jorden.
”En Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem,” og den første julepreken lød fra engelens munn for denne lille menighet av fattige hyrder, mens en himmelsk hærskares mangfoldighet lovet Gud og istemte den aller ypperste salme vi har, julesalmen:

Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden,
i mennesker Guds velbehag.

Men hanen gol annen gang
Av Lars Oftedal

Hvor det har skrallet i Peters ører og samvittighet. Det skulle da ha formådd å jage den falne Peter hen i fortvilelsens dypeste natt, om ikke Herren samtidig hadde vendt seg, der Han sto i forhallen like ved under spytt og slag, og sett på Peter. Det er hans oppreisning, hans redning.

Hele tiden hadde Jesus bedt for ham, ”at hans tro ikke måtte svikte,” d.e. at han gjennom bot og omvendelse igjen måtte komme til troen og oppreises av sitt dype fall. Gud være evig priset, at det står her midt inne i Jesu lidelseshistorie til evig trøst for alle de dypest falne, at Jesus hadde et medlidende, ømt og kjærlig blikk til Peter endatil den gang han på det aller mest forsmedelige hadde fornektet Ham, og såret Ham mye mer enn alle de slag, som tjenerne pløyde Hans ansikt og rygg med.
Peters fall står til advarsel for den som står, og hans oppreisning til trøst for dem som er falt. Han kom Herrens ord i hu, som Han sa til ham: ”Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.” Tvil så aldri mer på, at det går nettopp slik som Herrens munn har talt. ”Og Peter gikk ut og gråt bittert.” ”Det er ute med meg! Du er en forbannet meneder, og du er min!” har Satan hylt etter ham, - men frelserens øye har fulgt ham og hans hånd vært utrakt som før, da han ville synke på Tiberias sjø, til å redde ham og rykke ham som en brann ut av ilden. Derfor sendte Han ham også en særskilt hilsen, etter sin oppstandelse, en hilsen som Han ennå hilser de falne med.
Falne broder, kan du motstå dette blikk og denne hilsen? Bortkomne sønn og datter, kan du støte bort denne arm som er utrakt til din frelse? – Akk, gå nå hen for deg selv og gråt bittert over dine synder og fall gråtende ned ved Jesu føtter og bli frelst.

Han trådte pressekaret alene!
Av Lars Oftedal

Betrakt frelseren under Hans sjelekamp i Getsemane. Han omfatter sine disipler med inderlig ømhet og sørger for deres bevarelse.

Men snart må Han likevel slite seg fra dem, skjønt det nettopp i angstens stunder kommer vel med å ha noen fortrolig hos seg. Heller ikke de ville ha utstått synet av det som gikk over Ham i denne time. Overveldet av angst og bedrøvelse segner Han ned på jorden, ligger på kne, på sitt ansikt og ber: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil!» (Mrk. 14,36).
Dette gjentar seg tre ganger, idet dødsangsten for hver gang tiltar i heftighet, inntil blodet sprenges ut av hver svettepore, blander seg med svetten og faller som blodsdråper ned på jorden. For hver gang Han reiste seg fra bønnen, som ble heftigere og heftigere, i samme grad som angstens kalk tiltok i bitterhet, gikk Han tilbake til sine disipler, men fant dem alltid sovende; - for deres øyne var tynget, og bedrøvelsen hadde overveldet dem.
Endatil Peter, som nylig hadde forsikret å ville dø med Jesus og ment å skulle holde seg, så han ikke tok anstøt, om enn alle de andre gjorde det – endatil han lå under for søvnen og fristelsen, hvorfor Jesus også av særlig omhu for den farlige selvtillit, som han lå i, vender seg til ham med dette bebreidende og vekkende spørsmål: «Simon, sover du? Var du» - som nylig var så kjekk, så sikker, så modig - «ikke i stand til å våke én time?» (Mrk. 14,37).
Og verken han eller de andre visste, hva de skulle svare Ham.

Her har vi det Jesaja spådde, da han sa: «Hvorfor er din kledning så rød, lik klærne til han som tråkker vinpressen? - Pressekaret har jeg tråkket, jeg alene, og av folkene var det ingen med meg» (Jes. 63,3).
Ikke engang Hans kjære disipler, ikke engang Peter var med Ham. Han fant dem alltid sovende.

Følg meg!
Av Lars Oftedal

Les: Mt. 9, 9 – 13

”Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke offer!”
Det var dette som slo i Hans bryst også nå, da Han så Matteus der i døren. De andre la kanskje aldri merke til ham. Eller om de så ham og endatil merket hans sorg og mismot, tenkte vel de fleste ikke stort over det eller hadde noe videre bry for den ting, siden det var en av disse tollere, som jo hadde så mye på samvittigheten, at de nok kunne sitte betynget imellom.
Men Jesus så det Han. Han visste, hva som rørte seg der inne, og det rørte Hans eget hjerte. Mye sa Han ikke, men det var godt og gjorde godt, det Han sa:

”Følg meg!”

Tenk bare de to ord: ”Følg meg!” – ikke det grann mer. Ingen forklaring. Ingen formanende eller advarende eller truende ettersetning. Kun det: ”Følg meg!”

Å, du forunderlige Jesus! Hvilket mesterskap i sjelesorgen! Hvilken ømhet i behandlingen av de elendige! Måtte vi lære av Ham hver dag og følge Ham også her. Da skulle vi spare oss mange lange taler og komme mye lenger med mange mennesker.

Denne korte henvendelse til den nådehungrige toller er ikke først og fremst en formaning; - den er nok det også, men enda mer, og det i første rekke, tilsagn om nåde, svar på hans livsspørsmål, hva han skulle gjøre, og løsning på den tvil som han satt med, om den slags mennesker kunne tas opp blant Guds folk og i Jesu følge.
Det er en gave Herren rekker den kjære toller gjennom disse to ord, og gaven er nåde og fred, trøst og håp, himlenes rike med alle dets goder. Matteus blir omvendt og frelst Og fordi hele hans sinn i sannhet er vendt til Gud, og fordi han på dette ord av Jesu munn vet seg virkelig frelst, derfor makter han å stå opp straks, uten videre betenkning og nøling å stå opp for å følge etter Jesus som Hans disippel, å oppgi sin tidligere stilling som tollforpakter og alle de inntekter og fordeler som var forbundet med det og gi seg helt hen til Herren og stille seg til Hans tjeneste.
Han var snar til å beslutte seg. Det gikk fort med overgangen. Men det må huskes på, at mange hadde vært til stede, når Jesus lærte ved den minnerike strand, at det altså i lengre tid hadde arbeidet med ham under mange forskjellige betraktninger, innvendinger og kamper, gjennom hvilke han nå var kommet dit hvor han befant seg, da Jesus kom og tok ham med et slag.
Knoppen springer snart ut, men det har gått mye forut. I uker og dager kunne menneskeøyet lite eller intet se av, det som ble bearbeidet og dro seg sammen der inne, inntil det sprang og foldet seg ut. Slik var det gått med Alfeus’ sønn, tolleren. Knoppen foldet seg ut den ettermiddagen under virkningen av kjærlighetens forløsende makt i de to ord: Følg meg!

Kjære venn! – si meg, følger du Jesus? Er du med Hans disipler og folk? Har du reist deg fra ditt sikkerhets eller trossighets eller sørgmodighets sete for å hengi deg helt til Herren, forlate alle ting som holder deg bundet og fanget, for å tjene Ham?

Og har du i den tid som er gått kanskje mang en gang kjent drag til det, uten at du har kunnet fatte en rask og avgjørende beslutning å overgi deg helt til din Herre og frelser; - sitter du nå kanskje helt mismodig og tung om hjertet, i tvil om det ennå kan være noen råd for deg – så hør det i dag, hva Jesus selv sier til deg, nettopp til deg, idet Han kommer vandrende den veien – følg meg! – sier Han. Det er den utstrakte hånd til hjelp og redning også for deg. Å, la deg frelse og gjør som Matteus gjorde.

Større glede finnes ikke i denne verden enn den som synderen kjenner i hjerte og sjel, når han vet seg frelst og fri ved Jesus Kristus, den Guds enbårne – da synger han glad den nye sangen:

”Far da verden bort med dine avner,
All din herlighet er intet verd.
Jesus meg, jeg Ham i troen favner -
Ham alene har jeg hjertekjær.”

Tolleres og synderes frelser
Av Lars Oftedal

Les: Mt. 9, 9 – 13

Det var noen som ikke forsto denne sammenkomst, dette selskap; - som ikke fattet samhørigheten mellom Jesus, hvis Han var den rette Messias, og disse tollere og syndere, som skikkelige og rettskafne joder etter deres mening ikke burde ha noen omgang med, da de av alle ledende menn i samfunnet ble betraktet som utskudd og var liketil lyste i bann. Det var alle disse fariseere og lovlærere, som var kommet fra alle byer i Galilea og fra Jerusalem (Luk. 5,17) for å lure på Ham, og som også ved denne anledning var til stede for å passe på og se, om de ikke kunne finne noe å anklage Ham for.
Da folk begynte å komme fra selskapet hos Matteus, angrep de Hans disipler med dette spørsmål: ”Hvorfor eter deres mester sammen med tollere og syndere?”
Var Han den Han utga seg for å være, så måtte Han jo skjønne, hvilket slett lys Han dermed stiller sine disipler i blant de fromme og rettferdige. Slik så de det, fordi de ennå aldri hadde forstått den Ånd og det sinn som ånder ut av hint kjerneord i den hellige Skrift: ”Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke offer!” – fordi de aldri hadde kjent noen sorg og smerte over sin synd og aldri vært syke i sjelen, men kjente seg friske og selvskrevne til Guds rike uten noen omvendelse.

Jesus sto nær nok til å høre deres ord. Han ilte sine disipler til unnsetning og overtok selv forsvaret for sin og disiplenes adferd. ”Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt,” sa Han til dem.
Her har dere løsningen på dette, som faller så aldeles av seg selv for oss, men er så forargelig for dere. Det forholder seg med dette som med en jordisk lege. De friske trenger ham ikke, om han er aldri så god; - bare de som er syke og har ondt tar sin tilflukt til ham, og bare iblant slike har han sin gjerning. Jeg er legen for syke og av synden lidende sjeler. Derfor kommer slike til meg, og jeg søker dem opp; - men dere har ingen nød av synden, ikke noe bry for sjelen; - derfor kommer dere ikke til meg og kjennes ikke ved meg; - derfor kan jeg heller ikke komme til dere; - for ”jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.”
Dere har opprettet deres rettferdighet selv og tror dere selvhjulpne; - derfor kan jeg ikke ha noe med dere å gjøre, da min oppgave og gjerning nettopp er å gjøre dem rettferdige, som ingen rettferdighet har, og frelse det fortapte.

Å, dere ulykkelige fariseere, som med kaldt og kjærlighetsløst hjerte bringer mange offer og almisser, bønner og gudsdyrkelser, som jeg må vemmes ved, fordi deres hender er fulle av blod, og fordi dere gjør alle deres gjerninger for å anses av mennesker – å, om dere engang ville vende om og fatte et annet sinn, gå og lære hva det er: ”Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke offer!” – da skulle dere nok forstå mitt forhold til tollere og syndere og selv være glad til å kunne være med i slikt selskap. Men dere vil ikke.

Akk hvor mange det finnes den dag i dag rundt iblant oss av disse arme fariseersjeler i alle stender, på alle dannelsestrinn, i alle fasonger: ”All evangeliets forkynnelse, all frelserens synderkjærlighet er forgjeves, fordi det mangler dem den første betingelse, den ydmyke erkjennelse av deres synder, fordi alle botsprekeners piler, alle nådens solstråler preller maktesløse av på deres hovmodige selvgodhets stålharde brystpanser.
Vil du lære dem av sannhetens ord – å, det vet de for lenge siden; - for de er kloke hoder, forstandige folk, opplyste menn.
Vil du ryste dem med lovens forkynnelse og mane dem til bot og omvendelse, - det rører dem ikke, de er brave folk, rettskafne borgere, som ingen kan si noe ondt om, dydige sjeler, som kan vente seg mye godt av den kjære Gud.
Vil du røre dem med nådens forkynnelse og bringe dem Jesus, sjelenes frelser, fredsfyrsten, - å, det tar de aldeles kaldt; - de trenger ingen nåde; - for de er aldeles sikre i sin egenrettferdighets borg; - de søker ingen fred; - for de er altfor tilfredse med seg selv; - de er ikke engstelige for himmelen og saligheten; - alt det må tilfalle dem aldeles av seg selv.
Om dem står det skrevet: ”Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød” (Åp. 3,17), og deres dom er alt avsagt. Den vil ramme dem engang, hvis de ikke omvender seg.

Herre, forbarm deg over oss og gi oss nåde til å adlyde kallet og følge deg, som den elskede Matteus gjorde! Å hør det kjære folk, hør det alle sammen! - Følg meg! – roper Jesus til oss i dag. Amen.

Døm ikke!
Av Lars Oftedal

Les: Mt. 7, 1 – 6

Innholdet av dette evangelium er:
1. Advarsel mot ukjærlige dommer og urettferdig anklage overfor våre medmennesker.

2. Følgene for oss selv av slik ferd.

3. Påminnelse om varsomhet i anvendelsen av Guds hus' hellige ting.

For å komme til en riktig forståelse av den advarsel som dagens tekst begynner med, bør vi kanskje aller først søke å avverge og skaffe bort en misforståelse derav følgende misbruk, som den ikke så sjelden blir gjenstand for.
"Døm ikke!" - sier Herren; - altså må man ikke ha noen mening om andre menneskers liv og åndelige tilstand, ikke uttale noe om et menneskes forhold til Gud og Hans rike etter slutninger fra hans ord eller gjerning, ikke gjøre noen skilnad mellom Guds barn og djevelens barn, for det kan ingen vite noe om - slik anvender mange mennesker dette ord av Jesus: "Døm ikke!"
Selv om et menneske banner dom en tyrk og drikker som et dyr - enda skal det ikke være tillatt å vite noe om hans gudsforhold; - for han kan ha det med seg selv, heter det. Om han går på veien til himlenes rike eller helvete, det skal vi ikke kunne vite noe om, tross hans djevelske og dyriske liv.
Ja, om en mann eller kvinne lever det mest usedelige liv i verden eller ligger nedsenket i gjerrighet og verdslighet oppunder ørene eller spotter, håner og forakter det hellige og Guds folk aldri så mye - enda får vi ikke uttale noe om vedkommendes forhold til kristendommen og kirken, fordi det står skrevet: "Døm ikke!"
- At en slik forståelse og anvendelse av den foreliggende advarsel er stikke i strid med sunn fornuft, med alt Guds ord og hele Skriftens ånd ligger så klart i dagen, at vi ikke behøver å oppholde oss videre ved det. Å trette eller disputere med folk som gjør seg skyldige i slike misforståelser og misbruk, blir nesten det samme som å "gi hundene det hellige og kaste våre perler for svin."
Vi behøver ikke å være hjertekjennere eller forgripe oss på den gamle gylne regel - ikke å dømme om skjulte ting, for å vite og torde uttale, at den slags mennesker går på en vei som ikke er god, at deres ende er fordervelse, og at de ikke skal arve Guds rike, så lenge de fortsetter i slike synder og laster. Tvert om har den samme Herre som har advart mot å dømme, med alvor og bestemthet befalt oss å kunngjøre slike mennesker deres overtredelser og la dem vite, at "Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet" (Rom. 1,18), at de "hoper seg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbaret. For Han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger" (Rom. 2,5-6). "Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett. Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler" (Luk. 13,27; Mt. 25,41). - der inneholdes den dom, som de allerede er dømt med, den dom som vil bli fullbyrdet på alle dem som ikke omvender seg fra deres veis villfarelse.
Dette har Herren befalt å varsle dem både privat og offentlig, og ingen, som av lydighet mot Gud og kjærlighet til sin neste gjør det, forsynder seg ved det mot dette Herrens ord: "Døm ikke!"
Måtte så enhver misforståelse og misbruk av dette ord bli avverget og skaffet av veie, og den rette forståelse og anvendelse av det vinne overhånd iblant oss!

Det er nemlig en dyp og inngrodd tilbøyelighet hos oss til å holde utkikk med våre medmennesker og iaktta alle deres bevegelser og foretagender, alle deres ord og gjerninger, ja endatil deres miner og lader, for så deretter å lage et bilde av dem og avsi vår dom om dem.
Har vi ikke adgang til å iaktta dem ed våre egne øyne og ører, så bruker vi andres, - hva de har sett eller hørt og vet å si og berette om denne og hin, det gjelder ofte for vår bedømmelse av dem, som om vi selv hadde sett eller hørt det, det står så spikerfast, at vi ikke rikker oss.
For ikke å tale om dem som vi allerede på forhånd har noe imot, som er våre innbilte eller virkelige fiender, som vi selv misunner eller hater, eller som vi misunnes og hates av - da er det ofte nok for oss, om det kommer til oss fra de mest upålitelige og styggeste hold, vi svelger det og bygger våre dommer på det allikevel.

Men endatil da, når det ikke nettopp angår våre spesielle fiender og uvenner eller noen som det er noe å misunne eller hate for, er vi så altfor snare til å ta imot løse rykter og siktelser om dem, hake oss fast i flyktige og uheldige inntrykk av dem, og på grunnlag av disse gjøre oss opp vrange forestillinger og bygge urettferdige dommer om dem.
Dette er det Jesus vil advare oss imot - denne syndige tilbøyelighet hos oss og denne altfor alminnelige urettferdighet iblant oss, at vi på løse og upålitelige grunner, etter følelser og inntrykk, etter sleiv og sladder, av uvilje og onde tanker feller ukjærlige, umilde og forhastede dommer om vår bror og neste.

"Døm ikke!" - Å, hvor vi etter dette burde være redde for å gjøre vår neste urett i dommen om ham! Endatil de fineste skjulte tanker, som ikke noe menneske kan oppdage, som bare Guds øye ser, som går i retning av ukjærlige, urettferdige dommer om våre medmennesker, om deres hjerteforhold til Gud, om deres arbeid og beveggrunner, om deres forskjellige livsforhold og livsordninger, burde vi være engstelig bange for, siden Herren har sagt: "Døm ikke!"
Over alt, hvor det er adgang til å tenke godt om nesten, hvor hans liv og gjerning ikke likefrem og uunngåelig dømmes av klare og tydelige Guds ord og bud, hvor ens ferd og forhold kan gis en god uttydning og tillegges edle og gudelige beveggrunner, der skal vi beflitte oss på å gjøre det.
Slikt stemmer med den vakre uttydning, vår kjære Luther gir av det 8de bud, når han sier, at vi skal "unnskylde vår neste, tale vel om ham og ta alt i den beste mening."
Slik er både loven og profetene og hele Skriften. Bare det består med den store grunnlov Herren har gitt om den rette ferd i vårt innbyrdes forhold til hverandre: "Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem!" (Mt. 7,12).
Men nå vil ingen av oss, at menneskene skal tenke ondt om oss, legge alt ut til det verste. Så skulle heller ikke vi gjøre det med andre. "Døm ikke!"

Enda verre stiller saken seg med å dømme andre, når vår dom og anklage angår ting i våre brødres og medmenneskers liv og ferd, som nok er virkelige feil og skrøpeligheter hos den, men likevel sammenligningsvis er lite å regne mot det vi selv feiler og faller i på mange måter; - når brødrenes feil sammenholdt med våre egne er som en flis i sammenligning med en bjelke.
Det er slikt Herren sikter til, når Han her i dagens tekst med den straffende styrke og bebreidende nidkjærhet som ligger i spørsmålsformen, uttrykker seg slik: "Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg trekke flisen ut av øyet ditt! og se, det er en bjelke i ditt eget øye?
- Hvor ofte skjer ikke det, at vi med stort alvor og tilsynelatende nidkjærhet gir oss av med å tukte og straffe andre for deres mange forskjellige feil og fall og skrøpeligheter, ja endatil dømmer en fra livet og gjør ham til et helvetesbarn for en eller annen ytre ting, som ikke stemmer overens med vårt eget innsnevrede syn og smålige erfaring på kristenlivets vidstrakte felter!
Og hvis vi ville gå alvorlig til verks med undersøkelsen og prøvelsen av vårt eget styr og stell, av vårt eget virkelige liv, som det former seg innenfra i forkjælte lyster og herjende begjærligheter, skulle vi finne så mye verre og forskrekkelige ting hos oss selv, at det ble liten anledning til å oppholde oss med de andre, fordi dette ble så forsvinnende lite mot det som vi fant hos oss selv.
Men det er det vi så nødig befatter oss med. Det er så mye lettere å bedømme og behandle andre. Og så bruker vi gjerne noen store forstørrelsesglass til å se andres mangler med, som våre egne enten blir mindre eller forsvinner helt imot. Det er den stygge egenkjærlighet og den fine egenrettferdighet, som stikker i bunnen på hele dette dømmende og flistrekkende vesen.
I samme grad som andres forsyndelser og skrøpeligheter blir større, minker våre egne, og i samme monn som våre brødre blir verre, høynes vi opp til noe frommere og bedre.
Det er øyentjenesten, hykleriet i sin fineste og mest vederstyggelige skikkelse! Jesus gir oss et godt råd for den. Og det råd burde vi akte på med største alvor, så gikk det oss bedre: "Du hykler!" - sier Han. "Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra flisen ut av din brors øye."

Ble det mer vårt daglige arbeid å rette på våre egen feil og døde våre egne jordiske lemmer, så skulle vi få det mindre travelt med våre medmenneskers virkelige eller innbilte feil og fall. De skulle endatil stundom bli til dyder mot våre egne elendigheter og dårligheter, og de virkelige skrøpeligheter skulle vi lære å bedømme og behandle med den kjærlighetens mildhet og skånsomhet som "utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt" (1 Kor. 13,7 ), med den kjærlighet, som Jesus viste oss til et følgeverdig eksempel, da Han vasket sine disiplers føtter (Joh. 13).
Herren lære oss det og gi mer og mer nåde til det!
Men vil vi ikke la oss lære og opptukte på dette område til rettferdighet og kjærlighet overfor våre med mennesker, så får vi ta følgene av slikt ugudelig og hyklerisk vesen.
"For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt."

Gud er en rettferdig dommer. Han betaler enhver etter sine gjerninger. Med en uendelig langmodighet og tålmodighet sparer og skåner Han oss, advarer, formaner og lokker Han oss, for at vi skal vende om og forlate våre onde tanker og veier (Jes. 55).
Men når alt er forgjeves og vi fortsetter med å dømme nesten ukjærlig og urettferdig og glo på flisen i broderens øye uten å bli var bjelken i vårt eget, så kommer Han over oss og dømmer oss med samme dom og måler oss etter samme mål. "For Gud gjør ikke forskjell på folk!" (Det er ikke persons anseelse hos Gud! Tidl. overs.) (Rom. 2,11).
Og hvordan vil det gå oss, når Han, for hvem alle ting er blottet og utbredte, som har øyne som ildsluer og kjenner grant alle våre veier, når Han tar til å dømme og måle oss med den nøyaktighet og finhet, som vi har dømt og tilmålt andre med? Hvordan vil det gå deg, venn, du som er så rask og ferdig til å dømme og tukte andre, når Herren begynner å holde regnskap med deg og tilmåler deg etter din fortjeneste?
Å ve oss! Ve oss! - om vi lar det komme dit hen, at Gud nødes til å dømme oss, som vi har dømt andre. Hvor nødig Han vil det! Hvor gjerne Han så at det kunne unngås.
Nettopp derfor er det Han sier: "Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!" For Hans hjerte røres av medynk, og lyst til å forbarme seg. (Jer. 31,20).
Men når vi endelig ikke vil, når all Hans tale og advarsel er forgjeves, så nødes Han til å straffe og gjengjelde, og den dom kan ingen stå seg for. Den faller knusende endatil for de beste iblant oss. Hvem kan stå for Hans vrede, og hvem kan utholde Hans dom! Og når Herren selv tar til å dømme og måle, fordi vi ved vår hardhet og gjenstridighet nøder Ham til det, da blir det ikke bare det onde vi hat gjort, Han straffer, men også det gode vi har forsømt, gjengjelder Han, og måler oss til, som vi har målt andre til.
Allerede i dette nærværende liv begynner Herren med denne sin dom og sitt mål overfor dem som gjenstridig vedblir å dømme og måle med ukjærlighet og urettferdighet, ubarmhjertighet og karrighet.
Slik som vi da har straffet og behandlet andres feil og synder, vil Han da behandle og straffe våre. Slik som vi har forholdt oss til de hungrige, tørste, nakne, forlatte og elendige rundt omkring oss og tilmålt dem i deres nød og jammer, slik vil Han da måle i for oss. Akk, hvilken dom og hvilket mål det blir! Kjære brødre! - la oss besinne oss og vende om til Gud! - la oss avstå fra våre urettferdige og ukjærlige dommer overfor våre med mennesker, avstå fra vår karrighet og ubarmhjertighet overfor vår nestes nød og trang, overfor Kristi menighets mange behov og oppgaver i denne verden! Ellers kommer Han over oss med sin dom og sitt mål, og det blir uutholdelig allerede i denne tid, som vi daglig ser så mange rystende eksempler på. For en mangfoldighet av disse forferdelige ødeleggelser og omveltninger vi hører og leser om i alle land på det familiære, det økonomiske og det borgerlige livs område i stort og smått, er i sin dypeste grunn ikke noe annet enn Guds egen dom og Guds eget mål for det vi selv har dømt og målt andre. Ildens og vannets, havets og stormens krefter tar Han således ofte i sin tjeneste for å oppfylle det ord som Han har talt. Den som ser det og hører det, gi akt på det!
Slik dømmer og måler Herren allerede her i tiden for mange som har dømt og målt med urettferdighet og ubarmhjertighet. Og det som ikke rammer allerede her i det nærværende liv, det kommer enda verre i den kommende verden, hvor ormen ikke dør og ilden ikke slukkes for alle dem som vedblir ved ubotferdighet og vantro å forherde sitt hjerte mot alle Herrens advarsler og påminnelser.
Herren forbarme seg over oss og gi oss nåde til å ta Hans ord til hjerte, så vi angrer våre synder og omvender oss til Ham!

Men like så alvorlig som Herren advarer oss mot å fare frem med ukjærlighet, urettferdighet og ubarmhjertighet overfor nestens feil, fall og nød, idet Han foreholder oss følgene av det for oss selv både i tid og evighet, når Han kommer med sin dom og sin tilmålte straff over slik ugudelig vandel, like så alvorlig Han oss om å ikke ta det lett med menneskenes fortsatte forakt for nåden, for nådens kall, for nådens tid og for nådens midler. "Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svin. De vil bare tråkke dem ned med sine føtter, og snu seg mot dere og rive dere i stykker."

Nok skal vi i lengste laget utøve tålmodighet og kjærlighet, langmodighet og fordragelighet med våre medmenneskers synder og skrøpeligheter, forlate dem, tilgi dem og vaske deres føtter. Men vi skal ikke kjæle med lystene og vanene, med synden og lastene, som går i svang og blir pleid på en slik måte, at sannheten holdes nede i urettferdighet. Det er en grense for alt. Er det kommet dit hen med et menneske, at det aldeles ikke vil vite av noen tukt og tilrettevisning, at det hovmodig og gjenstridig trosser all advarsel og all formaning og tramper Guds Sønns blod med sine føtter, da skal det også være slutt med formaninger og påminnelser til dem, med preken og bønn for dem, med Ordets og sakramentenes bruk hos dem. Da gjelder det ord, som Herren engang avferdiget sine disipler med, da de spurte Ham, om Han visste at fariseerne hadde tatt anstøt av Hans tale. La dem fare! - sa Han.
Slike mennesker, som ovenfor Guds nådes husholdning og salighets råd bærer seg ad som hunder og svin, skal vi la fare og ikke spille ord på dem. Det er ikke vår sak å dømme, hva som til sist blir av dem, og hva utvei Herren selv kan vite med dem; - men vi har ikke noe kall til å befatte oss med dem mer, hva den sak angår om deres forhold til Gud og Hans råd, så lenge de slik tråkker det ned med deres føtter, alt det som er anvendt på dem av advarsel, formaning og bønn, så lenge de ved det bare egges til enn mer å vende seg imot oss og sønderriver Guds barn og sendebud. La dem fare! Herren selv har sagt det.
Vi skal verken ukjærlig dømme noe eller utidig besvære noen og påtvinge dem våre herlige skatter og perler fra Guds hellige hus. Derfor er det også synd å tvinge noen ved noe som helst middel, rettighet eller fordel til å iaktta visse kristelige former eller delta i de forskjellige kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon og nattverd. For ved alt det behøves tro, og troen kan ikke påtvinges noen. Det er den frieste ting i verden. Men uten tro er det umulig å tekkes Gud. Så la oss ta både advarselen og påminnelsen i denne tekst til hjerte og tenke over følgene av å være ulydige og gjenstridige mot den.

Å Herre, tilgi oss våre mange ukjærlige og urettferdige dommer imot nesten. Skån oss og spar oss for altfor store og harde følger av det! Gjør oss mildere og mer rettferdige mot nesten ved dypere syn på vår egen elendighet og ufullkommenhet og ved en daglig ny og overflødig nåde! Lær oss å bruke det hellige i ditt hus og de kostbare perler i din helligdom med visdom og varsomhet. Hjelp oss, Herre Jesus!