Tilbake

Han har sett til sitt folk og...
Av N. Norman

Les: Luk. 1, 68 – 75

Det er glede og jubel i Kristi menighet i den hellige juletid. Hvor julebudskapet: I dag er det født dere en frelser ikke bare blir hørt, men mottatt slik av hjertet, at dette selv er blitt det krybberom, som den frelser som nå er oss født, vinner skikkelse, der kjennes glede, og fra ditt hjerte vil lov og takk stige opp til nådens trone for den rike barmhjertighet som er gjort imot oss.

Den passer da også godt denne tekst, Sakarias’ lovsang, nettopp nå, når Herrens menighet lyttende til englebudskapet har stått samlet omkring krybben i Betlehem. Klart og herlig holder denne lovsang frem, hvilken årsak det her er til glede og fryd, og som den låner det jublende hjerte ord til å tolke sin glede og til å bringe Herren sin takk og pris, så maner den oss også til å gi Herren vår takk i et hellig liv som den rette frukt av o ha feiret en sann julefest.

Den Sønn, som gjennom engelen var lovt Sakarias fra Gud, er født ham. I dag skal barnet ved omskjærelsen tas opp i den nådepakt som Gud har opprettet med sitt folk. Ved denne anledning skal også barnet gis navn, og da Sakarias bekjenner sin tro ved å skrive på tavlen: Johannes er hans navn, da løftes han fra den straff som hans vantro hadde nedkalt over ham; - hans munn og hans tunge ble opplatt, han talte og priste Gud, idet han ble fylt med Den Hellige Ånd.
Det er den første del av denne Sakarias’ lovsang, som denne vår tekst inneholder, og det første blikk på den lar oss se, hvordan faren ikke så mye dveler ved sitt barn, men først og fremst synger en lovsang over Ham, som om ikke lenge skulle fødes i Betlehem, og som for Sakarias’ profetiske blikk i denne stund står som den som allerede er kommet.
Han bryter ut: ”Lovet være Herren, Israels Gud, fordi Han så til sitt folk og forløste det! Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus!”

Venn, hva under er her da ikke skjedd! Vår slekt, så også du og jeg, lå bundet i syndens tunge og grumme fengsel, og vi er helt avmektige til å kunne løse oss derfra. Sakarias, den gamle pakts mann, som får det vitnesbyrd, at han var en rettferdig mann for Gud og vandret ustraffelig i alle Herrens bud og anordninger, han har så dypt fått erfare, at den lov som han dog med alt alvor hadde søkt å gjøre fyllest, ikke kunne skjenke ham noen redning. Nei, hans munn var ved den bare blitt tilstoppet, og han sto skyldig for Guds dom.
Slik er jo også, venn, med deg og meg. Bundet er vi og kan ikke løse oss selv. Nei, egen kraft er intet verd; - bare ny synd hver dag, og skyldige er vi for Guds dom.
Har du også kjent det, er din munn blitt tilstoppet, står du i deg selv så fattig og arm? Men merk da, hva som her er skjedd, hva Gud igjen i disse dager har gjentatt for deg. Her er jo redning, her er jo frelse for oss arme. Gud har besøkt og forløst sitt folk. Ikke etter vår fortjeneste med de tunge vredes dommer er Gud kommet, men full av nåde og miskunnhet har Han besøkt oss, forløsning har Han opprettet. Ja, fengslet er opplatt, de fangne er satt i frihet.

Gud er nå ikke lenger vred,
Det kan vi derav vite,
At Han har sendt sin Sønn her ned
For verdens synd å lide.

Tro dette; - det er deg, nettopp deg, det angår. Tro det, og ditt hjerte blir fullt av glede og fryd, og du jubler med den gamle Sakarias: Gud har besøkt og forløst sitt folk. Ja, for hva er skjedd? Jo, Han har oppreist oss et frelsens horn i Davids, sin tjeners hus.
Å. senk din sjel ned i betraktningen av dette ord som er talt av Guds Ånd, gjennom Sakarias’ munn.
I Det Gamle Testamentes bildespråk er hornet et uttrykk for styrke og kraft. Så vitnes det her om, hvordan den frelse som Gud har oppreist for oss, er svært mektig og sterk, slik at det virkelig er så, at ved den blir fengslets dører opplatte og de fangne satt i frihet.

Medforløste, når et menneske først får bindet fra sine øyne, når synden blir kjent og følt, da blir det slik, at synden, min synd, ikke lenger er noe lite og ubetydelig. Nei, her foregår en ganske merkelig forandring. Synderen, som forut tok det så lett og syntes at det var fred og ingen fare, å, hvor ser han nå, at det er så aldeles motsatt. Han blir forferdet i sin sjel, og sier med David: ”Herre, straff meg ikke i din vrede, og tukt meg ikke i din brennende harme. For dine piler har rammet meg og din hånd ligger tungt på meg. Det er intet friskt i min kropp for din vredes skyld, det er ingen fred i mine ben for min synds skyld. For mine misgjerninger stiger over mitt hode, de er som en stor byrde, de er altfor tunge for meg” (Slm. 38,2-5).
Ja, nå ligger det bekymring, tung og svar over hjertet, og det synes som om det ikke kan finnes noen redning. Det lyder under dette atter og atter: min synd, min synd! Ja, din synd, din synd, bekymrede sjel, hvor du vel har grunn til å kjenne sorg og smerte over den. Men se, er din synd stor, Guds nåde er enda større. Her er frelse oppreist av nådens og barmhjertighetens Gud, og den er sterk og kraftig, så den er mektig til å ta bort, alle dine synder, hvilke de nå enn er.
Guds Sønn er kommet i vårt kjød, og det betyr: ”Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull” (Jes. 1,18).
Herren står her i sitt Ord i dag og vitner det for deg. Ja, deg, deg sier Han det. Du har jo fått oppleve denne julefest, du har jo fått lov til å høre dette ord. Det betyr jo, at det er deg dette ord gjelder. Å så grip det i ditt hjerte, tro og forlat deg på Herrens ord, og du som sørger over din synd, du som kjenner smerten ved den, ja du, nettopp du skal kjenne den inderligste glede gjennom beve deg, og med Sakarias juble og love Herren.

Likevel, vi kan ennå ikke slippe dette dyrebare ord: Frelsens horn. Nei, nei, det gjelder nettopp å gripe riktig fast om frelseshornet. Du har frydet deg over frelsen, og du har takket din Gud for syndenes forlatelse, som Han for Jesu Kristi skyld har gitt deg. Men nå! – ja, nå er det vel ikke gått deg annerledes, enn at du er kommet inn i kamp og strid. Fienden kan jo ikke slik uten videre se på, at du blir berøvet ham, og så ikke bry seg om deg mer. Akk nei. Synden er her ennå, og Satan er kommet imot deg med sine fristelser, og han forstår å benytte sine hjelpere, verden og ditt eget kjød, til å gjøre sine angrep på deg. Men du selv, hva har du å sette opp imot disse fiender? Akk, jeg er så svak, klager du, hos meg selv er ingen kraft mot det onde. ”Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg” (Rom. 7,19).
Ja, du er ikke en kristen, om du ikke har erfart dette, du kanskje mer, du kanskje mindre. Men du føler deg kanskje også motløs under dette. Ja, apostelen utbryter under betraktningen av denne tilstand: ”Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!” (Rom. 7,24).
Men dårlig stridsmann den som er motløs. Men hvor få mot? Sakarias synger, veiledet av Guds Ånd: ”Han (Gud) oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus, slik Han fra gammel tid av har talt ved sine hellige profeters munn - en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss.”
Grip om frelseshornet! ”I Ham (Kristus) har vi forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse” (Ef. 1,7).
Kom, du svake, du som ingen styrke har, kom hver dag til nådestolen, to deg ren i det dyre Jesu blod. Når du slik hver dag forfrisker deg ved forvissningen om dine synders forlatelse for Kristi skyld ved den salige forvissning om ditt uforanderlige barnekår hos Gud, da skal du også erfare, hvordan mot fyller ditt hjerte, ikke hovmod, nei, men frimodighet i et ydmykt hjerte, som får alt hva det trenger fra Jesus Kristus, sin frelser.
Grip om frelseshornet, og du skal sanne, det er styrke og kraft i den frelse som Herren skjenker; - den er en frelse fra fienden, fra synd, fra død, fra Satan. Jesus slipper ikke sine, men Han gjør den svake sterk i tyngste strid. Som den gode hyrde fører Han sine på de grønne gressganger og til de stille rinnende vann, nå til hvile for den trette, nå til mettelse for den hungrige, og Han formerer dens styrke som ingen krefter har. Går det så gjennom strid og kamp, å, jo tyngre striden er, jo svakere vi kjenner oss selv, desto mer skal Herrens frelses makt bli kjent under dette, og den sanne glede bli erfart, og sjelen synger med Sakarias Herren, sin frelses Gud, sin lovsang.

Men du sier: - ja, jeg kan vel forstå, at dette gjelder for dem som er sterke i troen, og som således formår å gripe om det frelsens horn, som Herren har oppreist oss, med riktig kraftig hånd. Men min tro er så svak, akk, så svak, hvor skal jeg få denne troens kraft og styrke?
Lytt til Sakarias’ lovsang. Merker du ikke, hvordan han under denne også søker styrke for sin egen tro, og ved det også lærer oss å gå samme vei. ”Slik Han fra gammel tid av har talt ved sine hellige profeters munn –,” sier han. Se, han har funnet styrke for sin tro ved å lytte til Guds ord gjennom profetenes munn. Her er det jo nettopp stadfestet for ham alt sammen, det han får å oppleve. Ja, nettopp fordi han har lyttet til det profetiske ord og senket sin sjel ned i betraktningen av det, har han fått det trossyn, som ikke bare Guds barmhjertighet er blitt viss for ham ved, men i hvilket han også har fått nåde til å se, hvordan denne barmhjertighet nettopp har fått sin oppfyllelse for en del allerede ved det lille barn, som her er født ham selv, men fremfor alt ved Ham, hvis fødsel nå snart skal skje, slik at han, idet han veiledet av Guds Ånd skuer Ham som allerede født, glad og trossterk synger: ”Lovet være Herren, Israels Gud, fordi Han så til sitt folk og forløste det!”
Og nå vi, venner, har ikke vi Guds ord? Gud være lov og takk, jo. Vi har det herligere enn Sakarias. Ikke bare gjennom profetene lyder Herrens tale til oss, men også gjennom Det Nye Testamentes skrift. Må vi da skjønne rett på, hva det er for en skatt som barmhjertighetens Gud har gitt oss i den hellige Skrift.

Det er jo ikke nok bare å ha skatten, men det gjelder også om å bruke den. Spør deg selv, hva er Guds ord for deg, kjære venn, hvordan bruker du det, hvordan nytter du den gode anledning som er gitt deg til å kunne samles med Herrens folk i Hans hus omkring Hans ord og sakramenter?
La Guds ord være dyrebart for deg. Det er oppfylt på oss det herlige løfte: ”Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød” (Joel 3,1).
Gå tilbake til ditt livs første tid, da kjærlige fars- og morsarmer bar deg hen til dåpens hellige bad. Der tok en enda rikere kjærlighet imot deg, din barmhjertige Gud, som ga deg sin Ånd. ”dere har fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt, Han som er pantet på vår arv, inntil eiendomsfolkets forløsning” (Ef 1, 14).
Gud tar ikke sin gave tilbake, fra den som vil ha den. La oss så flittig bruke Guds ord med inderlig bønn og begjæring om Den Hellige Ånd. Det skal oppfylles også på oss, det Herren lover sine disipler: ”Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, Han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere” (Joh. 14,26). ”Sannhetens Ånd, skal veilede dere til hele sannheten” (Joh. 16,13).
Ja, Han skal forklare Jesus for det søkende hjerte, Han skal vekke troen og styrke troen. Det blir sant for oss, det vi lærte å bekjenne som små: ”Jeg tror, at jeg ikke av min styrke eller fornuft kan tro på Kristus eller komme til Kristus, min Herre, men det er Den Hellige Ånds gjerning, som har kalt meg ved evangeliet, som har opplyst meg med sine gaver, som har helliggjort og oppholdt meg i den sanne tro.”
Da blir glede og fryd i hjertet, og det synger Herren sin lov og takkesang. Nå heter det med salmisten: ”Jeg vil love deg hele mitt liv, i ditt navn vil jeg oppløfte mine hender. Med jublende lepper skal min munn lovprise deg” (Slm. 63,5-6).
Munnen synger sine lov- og takkesanger, men også hendene oppløftes i Herrens navn. Det er også dette vi minnes om i Sakarias’ lovsang. Det er den herlige hensikt med den barmhjertighet som Gud har gjort mot oss, at vi, når vi er befridde av våre fienders hånd, skal tjene Ham uten frykt i hellighet og rettferdighet for Hans åsyn alle vårt livs dager.
Kristne venn, skulle det kunne være annerledes? Du har grepet om frelsens horn, funnet din Jesus. Det vil jo si, du har i Jesu blod fått renselse fra all din synd, har fått dine synders forlatelse. Gud er nå din Far, som elsker deg med Faderkjærlighet og har behag i deg, sitt barn. Jesus Kristus er din bror, som omfatter deg med trofast kjærlighet og står deg nær i glede og sorg, i kamp og fred. Du er befridd fra fienden, fra synd og død og Satans rike. Skulle så ikke barnekjærligheten ril Gud leve i ditt hjerte, barnefrykten, i hvilken du ikke treller under lovens bud i frykt for den vrede Gud, men er full av kjærlighetens engstelse for å gjøre den kjære Far imot. Skulle så ikke lengselen inderlig og dyp vokse seg frem i hjertet, lengselen etter å tjene Gud; - skulle ikke barnegleden kjennes, som nettopp har det som sin lyst å gjøre sin fars vilje. Jo, venn, slik er det, slik må det dog være.

Har du igjen lyttet til julebudskapet, latt din tro styrkes av det og slik smakt julegleden, da henter du det som frukt for deg fra denne jul igjen, både lyst og kraft til å tjene Herren i hellighet og rettferdighet alle dine livs dager.
I hellighet og rettferdighet! Ja, i Jesus Kristus er jo alt, hva Hans er, også ditt. Du har Hans rettferdighet og Hans hellighet, og i ditt liv streber du under din stadige tilflukt til Ham, din frelser, å leve det hellige og rettferdige liv. Men du kjenner det stadig, hvordan du ennå ikke har fullt grepet det, men du jager etter det, om du og kan gripe det, ettersom du er grepet av Kristus Jesus.
Men se, derfor peker dette ord om hellighet og rettferdighet også fremad, fremad mot målet, hjemmet der oppe, hvor vi, så mange som hører Herren til, skal være fullt ut befridd fra våre fienders hånd, og vår hellighet og rettferdighet skal være fullkommen. Der skal også lovsangen bli fullkommen, når vi blander vår røst med Guds engler og alle hellige, idet vi står for tronen og Lammet.

Så la lovsangen lyde også nå alt rikere og fullere, idet vi med troens hånd griper alltid fastere om frelsens horn, og i hellighet og rettferdighet vandrer pilegrimsgangen mot salighetshjemmet til deltagelse i de fullkomne helliges salighetsjubel.
Gud hjelpe oss til det i Jesu navn! Amen.