Tilbake

Gled deg!
Av Per Nordsletten

Les: Luk. 1, 46 – 55

Det er ingenting et menneske har mer grunn og årsak til, enn å være glad og lykkelig. Til det er mennesket skapt, til det er det kjøpt, først her i tiden og siden i all evighet; og likevel er det sjelden å treffe noen som er riktig glad, og iblant dem som synes å være glade, er de flestes glede av den art, at enhver som har noen forstand, må sørge over det, da det er glede i syndens og verdens vesen, - glede i det som har brakt Guds enbårne Sønn til å dø misdederens død på korset.

I dagens tekst finner vi en riktig glad og lykkelig sjel, som riktig fryder seg, - og nå vil vi se litt på, hva som var årsak til hennes glede.
Maria var en fattig jomfru i Nasaret, som vel ikke var kjent eller aktet av så mange, for det er vanligvis slik, når man er fattig. Men en dag får hun besøk av engelen Gabriel, som brakte henne den hilsen, at Guds enbårne Sønn ville la seg føde av henne og bli verdens frelser. Da er det, at hun blir så jublende glad i denne frelser.
Du som leser dette, når du fikk velge å få noe å glede deg over, hva ville du da velge? Ville du velge Jesus som din frelser fremfor alt?
Maria var levende overbevist om, at hun trengte en frelser fremfor alt, og når hun fikk det hun trengte, så måtte hun bli glad. Det er også aldeles visst, at det ikke gis noe, ikke noe, som kan gjøre et menneske lykkelig og i sannhet glad, uten det å være seg personlig bevisst, at man eier Jesus som sin frelser.
Da Maria hadde fått denne hilsen, gikk hun til sin slektning Elisabet og fortalte henne om sin lykke, og da sang hun denne lovsang.
Når du er på besøk hos dine slektninger, hva taler du med dem om? Hva er det som gleder dere?  Husk på, at det hjertet er fullt av, det taler man også om. Stans nå, kjære sjel, og undersøk alvorlig, hvordan du har det. Jeg er så bange for, at du ikke eier noen sann glede, bange for, at du bare har denne alminnelige kolde vanekristendom. Du går til kirke og på oppbyggelser, til skrifte og alters, du synger og leser, leser av bønneboken eller ber med egne ord, du har ofte vært rørt, gråte dine tårer, især når du har hørt en preken, hvis viktigste innhold har vært om dine kjære avdøde, eller skilsmisse med dem, du har avlagt mange synder, eller har kanskje aldri ligget i noen slik i det ytre. Det kan hende du gleder deg over, at Gud har vært så god imot deg, hjulpet deg så ofte, og gitt deg så mye; men med alt dette og mye mer, kan du ennå være fremmed for den eneste rette glede, gleden i Gud. Av hjertet og i sannhet glad kan du ikke være, før du har vært av hjertet og i sannhet bedrøvet over dine synder, grått ut ved korsets fot og i troen favnet og funnet Jesus som din frelser og har syndenes forlatelse i Hans blod; da får du erfare noe som fyller din sjel med glede, og du kan juble og si: min sjel fryder seg i Gud min frelser!
Men det kan hende, at du har fått øyet opplatt for din synd og ser din fortapthet, men synes at du ikke tør og ikke kan tilegne deg Guds nåde og være glad. Du synes kanskje, at du er en synder, men føler ikke den anger og smerte over synden, som du synes du har grunn til, og derfor tør du ikke tro.
Det står vel ikke egentlig noe bestemt i Guds ord om hvor stor din anger skal være, - men den må være så stor, at det er blitt ditt alvor at du vil vende om til Jesus og helt og fullt tilhøre Ham. Men når dette er tilfellet, er din anger stor nok, og du må vokte deg for å gjøre din anger til din frelser i stedet for Kristus, - og det gjør du, dersom du vil vente med å tro inntil din anger er blitt så og så stor.
Eller det kan hende, at du i din vekkelse hadde store, mektige følelser både av synd og nåde, og nå synes du dette er borte, og i stedet for det, så føler du kulde, treghet, ulyst til bønn og mer slikt. Ja, nå skal du begynne å lære å kjenne deg selv, at du er en fortapt synder, for at du med Maria også kan lære å fryde deg i ”Gud, din Frelser, fordi Han har sett til sin tjenerinnes ringhet,” fordi Han er kommet for å søke og frelse det fortapte. Før har du frydet deg i dine følelser, nå skal du lære å fryde deg i Jesus alene, fordi Han døde til fastsatt tid for ugudelige.
Men du sier: Hvordan tør jeg tro og tilegne meg den herlige ting, at jeg er Guds barn, og glede meg i det, når jeg ikke føler annet enn elendighet hos meg? Ja – men hør nå, kjære venn! Hvordan kan du føle annet enn elendighet, når du ikke tror? Hva hjelper det en syk, om han har medisin stående ved sin seng, når han ikke tar den inn, eller bruker den? Du ville synes, det var tåpelig; men, kjære venn, slik bærer du deg ad overfor nåden. Du må da skjønne, at du ikke kan føle nåden, før du i troen mottar den.
Så sier du igjen: Ja, men tør og kan jeg det, slik som jeg er: Du kjenner ikke meg, du vet ikke, hvor elendig jeg er. Nei, personlig kjenner jeg deg muligens ikke, men vi taler nå om å tro og tilegne seg nåden, og denne tro grunner seg ikke på, hva du er, men på hva Kristus er. Og så mye må også du kunne skjønne, at det ikke er noen hjelp i å ville bruke sykdommen til medisin, - og slik bærer du deg ad, når du ikke vil tro nåden, fordi du er så elendig.
Jo mer elendig, jo mer fortapt og hjelpeløs du er, jo mer skikket er du til å få hjelp, og det må du iallfall komme i hu, at nåde, Kristus, med alt det Han er og har, er en gave til deg fra Gud, og Gud ville nok gjerne, at du skulle tro, at Han mener det oppriktig med sin gave.
Skjønner du hvor bakvendt det er, at du ikke tør tro, at du eier det som Gud selv har gitt deg?
Jesus er det Guds lam som bar verdens synder, og din synd er en del av denne verdens synd. Gud har elsket verden, så Han gav den sin Sønn, og du er av denne verden. Kristus døde til fastsatt tid for ugudelige, og du er en av disse ugudelige. Men, kjære sjel, du må se bort fra dine følelser og tro Guds ord; om ditt hjerte fordømmer deg (ditt hjertes følelser), så er Gud større, Guds ord sannere enn ditt hjerte.
Ennå en ting: Når det nå etter alt Guds ord er evig visst, at du eier Jesus, så vet du, at så mye verdi som en ting, som du eier, har, så mye eier du. Har du en ting som er verd 5 kroner, så eier du jo så mye. Når nå Jesus er din, gitt deg av Gud, så har du så mye rettferdighet, renhet, hellighet og salighet som Jesus har, for du eier Ham og har Ham, om du tror Guds ord. Å tro dette, er å tro Guds ord. Om engler eller mennesker eller djevelen eller din fornuft og følelse sier noe annet, så er det ikke sant, du har ikke lov til å tro noe annet enn Guds ord.
Når du tror dette, da blir du glad, da har du grunn til glede, da er du et Guds barn og kan fryde deg med Maria i Gud, din frelser.
Og når du nå daglig klynger deg fast til Ham, så vil Han lede, tukte og trøste og bevare deg gjennom denne onde verden og omsider føre deg hjem. Han er etter sin evige fredspakt pliktig til det og ifølge sin uforanderlige kjærlighet villig til det.
Så må du også glede Ham med at du tror dette og gleder deg ved det. Tenk å være tatt ut av den store masse som iler til fortapelse, og være blitt et Guds barn, all synd for alltid forlatt, så lenge du er i Kristus Jesus. Du er kanskje en fattig enke, et far eller morløst barn, eller liggende på et årelangt sykeleie og borte i en krok, å, gled deg likevel! – denne tids trengsel er ikke noe mot å eie Jesus og snart få komme hjem til Ham. Hold deg gjennom alt tett og nær til Gud og Hans nådes ord, og be om nåde til, at Han må være deg nok i liv og død.

Og nå, kjære sjel, du som leser dette, er du glad, og hva er grunnen til din glede? Husk på, at Gud ser og kjenner deg! – å, vokt deg, at ikke din glede er av den beskaffenhet, at den engang blir ombyttet med gråt og tenners gnissel. Medforløste venn, å redd din sjel! Ennå er det tid i dag, i dag.
Herren hjelpe og velsigne deg til det for sitt navns skyld. Amen1

Han tar imot deg!
Av Per Nordsletten

Les: Luk. 1, 26 – 34

Kjære sjel! – er du kommet til erkjennelse av, at du virkelig trenger en frelser? Det er så mange som bekjenner det med munnen, men som likevel bedrar seg selv, fordi de ikke søker Ham av hjertet, men bare taler om Ham.
De som trenger en frelser, er slike som er i nød. Hva tid så du din åndelige nød og kom i virkelig bekymring for din sjels frelse? Tenk nå alvorlig over og svar på mitt spørsmål. Har du vært i virkelig sjelenød, og er du kommet i mer og mer nød, blitt mer og mer fortapt i deg selv, da er denne man med navnet Jesus blitt stor for ditt hjerte, større enn alt både i himmelen og på jorden, da er Han blitt din beste venn, fordi Han er fortapte synderes venn, fordi Han frelser det fortapte.
Men da må du også tro, at Han er din venn, for det er ingen persons anseelse hos Ham, Han tar imot alle like kjærlig. Han tar imot deg likeså visst som Peter og Johannes, nettopp så fortapt som du nå i dag føler og ser deg, og Han frelser deg fra alle dine synder.
Når du tror dette, da gjør Han deg stor, du blir et Guds barn, en arving til evig liv og salighet. Ja tenk! – en slik frelser er Jesus; er Han din, kjære sjel!
Hva hjelper alt det øvrige her på jorden, når ikke Jesus er din! Verden med sin lyst forgår, men den som eier og elsker Jesus, er salig først her og siden i all evighet.
Å, søk Ham til du finner Ham, og har du funnet Ham, så hold Ham fast.

Er du gjenfødt?
Av Per Nordsletten

Les: Luk. 1, 36 – 38

Likesom Den Hellige Ånd kom over Maria og bevirket at Jesus ble unnfanget og fødtes legemlig, slik må Den Hellige Ånd komme over ethvert menneske åndelig, for at det kan fødes på ny og bli et Guds barn. Et Guds barn kan ikke et eneste menneske bli uten ved en ny fødsel av Ånden.
Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.
Et menneske kan bli religiøst, avlegge all synd i det ytre, be fortreffelig, forkynne slik at andre kommer til omvendelse, gjøre store tegn og underlige gjerninger, men allikevel ikke se Guds rike, men gå fortapt, fordi han ikke er gjenfødt av Ånden; all hans gudsfrykt er bare lovens gjerninger og ikke Åndens frukter.
Det er ved troen vi blir gjenfødte, og denne tro er virket av Guds Ånd gjennom evangeliet om Jesu offerdød for oss. Men det skjer først da, når et menneske er blitt helt fortapt i seg selv og som sådan setter seg ned ved Golgata kors og ser opp til Ham som henger der med sine bloddryppende vunder, og for tro, at dette er for seg, tilhører seg.
Han er såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger, straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.
Når du med hjertet tror dette, da blir Kristus ditt liv, da blir du et gjenfødt Guds barn, men også først da. Her hjelper ikke noe annet, ingen visdom, ingen dannelse, her gjelder bare å bli barn, bli fattig i seg selv, ikke bare vite det, men personlig erfare det, og daglig i troen tvette sin sjel fra sine mange feil og brøst. Kjære sjel, er du gjenfødt?

O søte Jesus, la din Ånd Meg kraftig overskygge,
Bered mitt hjerte ved din hånd, Så du deri kan bygge,
Så jeg kan også åndelig Unnfange deg, Og aldri fra deg rygge!

Kom sammen – om Ordet!
Av Per Nordsletten

Les: Luk. 1, 39 – 45

Bortsett fra det dype, store og til dels hemmelighetsfulle i disse ord er de også et vitnesbyrd om den velsignelse, Guds barn har av å komme sammen og samtale om de ting som for dem er det viktigste av alt, nemlig livet i Jesus Kristus.
Hvor ofte har man ikke erfart, at det åndelige liv er blitt styrket og vederkveget, når man kom sammen til felles bønn og betraktning av Guds ord. Men de troende går ofte glipp av denne velsignelse, dels fordi de ikke kommer sammen, når de har anledning til det, dels fordi, at når de møtes og treffes eller kommer sammen, enten taler om verdslige, unødvendige ting eller om ting, som ikke gir liv.
Når nå alle trodde dette, og enhver var årvåken over seg selv, hvor mye synd kunne ikke da unngås, og hvor mye velsignelse mottas.
Den kan ikke gråtes nok over, den skade som man lider p.g.a. av sin sløvhet, - skade både for seg selv og andre.
Å, at vi kunne vekkes av vår søvn og bli varsomme og forsiktige og omsorgsfulle for egen og andres frelse, at vi kunne omgås som lysets barn, ha salt i oss selv og oppbygge den ene den annen. Vi trenger det så såre vel, for våre fiender forsømmer ikke å gjøre oss all den skade og fortred som de kan; de benytter tiden flittig på sin måte.
La oss nå benytte denne dag med hellig varsomhet. Gud vil gi oss sin nåde til det, om vi ber Ham om det.

Velg Immanuel!
Av Per Nordsletten

Les: Jes. 7, 10 – 15

Akas får en særlig oppfordring til å be om noe fra Herren, men han er så likegyldig, verdslig og fiendsk, at han svarer like ut, at han ikke vil begjære noe av Ham, og det endatil da ytre nød og fiender trykket ham.
Men hvor mange er det da ikke, som ligner ham den dag i dag. Hvor ofte gjentar ikke Herren i sitt ord løftet om, at alt det vi ber om i Jesu navn, det skal vi få; men hvor mange er det ikke som forakter denne Herrens oppfordring og vender seg likegyldige bort fra Gud, slik som Akas gjorde, og som det derfor vil gå som det gikk ham.
Du som leser dette, hvordan har du det med Gud? I hvilket forhold stiller du deg til Ham? Kjære, undersøk dette nå i dag.
Herren ga et tegn, en jomfru skulle føde en sønn, og Hans navn skulle være Immanuel, Gud med oss. Men profeten måtte kalle sin egen sønn Maher Sjalal Hasj-Bas, navn som skulle betegne den straff og ulykke, som skulle komme over Akas og folket for deres gjenstridighets skyld.
De fikk altså velge, men valgte dårlig, til sin egen både timelige og evige ulykke.
Kjære, nå får du også velge. Har du valgt Immanuel? Har du hengitt deg helt og i sannhet til Jesus? Å, da er du lykkelig. Da er Han først ved troen i deg, og så er Han også med deg, og når Han er med deg, kan ikke noe skade deg. Da skal alle ting tjene deg til gode; og jo flere prøvelser, kamper og trengsler du har, desto flere bevis får du på, at Herren vil deg vel, og Han har sagt: Jeg er hos ham i nød, jeg vil fri ham og herliggjøre ham. Ser det for din egen fornuft dårlig ut, at du har valgt Jesus til din eneste skatt, og ler og spotter verden over det, så vær bare stille og klyng deg til Ham, det skal snart vise seg, hvem som har valgt den beste del.

Herren, vår rettferdighet!
Av Per Nordsletten

Les: Jer. 33, 14 – 17

Disse ord viser enhver fortapt og i seg selv urettferdig synder, hvor hen han skal gå for å finne og få del i den rettferdighet som han skal bestå for Guds ansikt med. Denne rettferdige vekst er vokst opp på Golgata, der henger den moden til å plukkes for fortapte syndere, dryppende av blod, til legedom for hver eneste syk og såret sjel.
Kom hit, kom hit du kjære sjel, som ser din egen urettferdighet å være så stor, her finner du den rettferdighet som du kan bestå for Gud med.
Og nå må du legge merke til, at Herren selv sier, at det er vår rettferdighet, altså også din.
Når du vil tale om hvordan du skal kunne bestå for den Hellige Guds ansikt, må du aldri tale om annen rettferdighet enn denne, for både din synd og din fromhet er her tilintetgjort. Din synd er her betalt, og hele Guds lov er fullkommet, Kristi rettferdighet blir gitt deg, og du blir rettferdig som Han.
Å, hvor godt et ord dette er, som også profeten her sier, at Herren vil oppfylle det gode ord, men da må du også tro dette ord, ikke hva din fornuft og følelse sier, men hva Guds ord sier, og si som Luther: ”Min rettferdighet sitter i himmelen, så høyt at verken min synd eller min fromhet kan nå den.” Og denne rettferdighet er alltid den samme, fordi Kristus er den samme, den veksler og forandres ikke, slik som dine følelser gjør, den er den samme, når du er kald som når du er varm, når du feiler og faller, som når du står; derfor sier profeten her, at Jerusalem skal bo trygt, og det samme sier Paulus: Hvem vil anklage Guds utvalgte, Gud er den som rettferdiggjør.
Så lenge du bare med all din nød klynger deg fast til Ham, er alt vel, Han er Herren vår rettferdighet.

Den ufattelige herlighet!
Av Per Nordsletten

Les: Åp. 21, 1 – 4

Herren har i disse ord forsøkt å fremstille noe av den salighet, som venter Guds barn på oppstandelsens morgen.
Men vi vet, at det ikke er stort Han har kunnet si på en for oss fattelig måte, i menneskelig språk; men du kan være forvisset om, at den er uendelig mange ganger større den salighet som Han har beredt. Ja, så mange ganger større, som Gud er større enn mennesket.
Tenk, dette venter deg som leser dette, dersom du i troen holder deg til din frelser. Og nå er Han ikke langt borte, men kommer snart, iallfall skal du snart få komme til Ham. Ja, tenk det! – om ett år kanskje er du hjemme hos Ham. Kanskje du nå er fattig eller syk eller har noen særskilte bitre prøvelser, kanskje slike som bare du og Gud vet om. Å, betrakt disse ord, om hva din Gud sier at det venter deg. Og tenk på, at den usigelig store nåde er blitt deg til del, at du er blitt kalt til det fremfor så mange andre, som iler mot fortapelsen.
Og har du særskilte prøvelser, kanskje bitrere enn mange andres, så vil det bli så mye deiligere for deg på den nye jord. Å, hvor herlig det blir å møtes der, først med vår frelser, og så med alle frelste og salige. ”Hvem ville da ei lide og gjerne takke til, hver skynde seg å stride, som visst til himlen vil.”
Kjære troende sjel! – la oss gjemme oss med alt og alle ting ved Jesu hjerte og daglig søke Ham om nåde til å vende sinn og hu mer og mer hjemad, så møtes vi snart på den nye jord, for evig å nyte den salighet, som er beredt for oss av vår Gud.
Han velsigne og hjelpe oss til det. Amen1

Klyng deg til Ham!
Av Per Nordsletten

Les: Joh. 17, 1 – 8

Dette ord er en del av den bønn som Jesus avsluttet sin herlige og trøstefulle avskjedstale til sine disipler med, da Han skulle skille fra dem med sin syndlige nærværelse og for verdens synders skyld gå lidelse og død i møte.
I denne bønn åpner Han sitt hjerte, ikke bare for sin himmelske Far, men også for sine disipler, og lar dem forstå, hvordan de ligger Ham på hjerte.
Han hadde gitt dem det evige liv og anbefaler dem nå til sin Fars omsorg og bevarelse, og ikke bare disse som var omkring Ham, men alle ”dem som ved deres ord kommer til tro på Ham,” også oss, såfremt vi har mottatt det evige liv og i sannhet er Hans disipler.
I disse ord gir Han også klar beskjed om, hva det evige liv er, og dette må vi betrakte noe nøyere.
Det evige liv er, sier Han, å kjenne Gud og den Han utsendte, Jesus Kristus. Men da må vel alle folk i kristenheten være Hans disipler, for alle disse kjenner da vel Gud? Kjenner ikke du som leser dette, Gud?
Å kjenne Gud, er å tro at Gud ifølge sin fullkomne hellighet også krever fullkommen hellighet og renhet, fullkommen oppfyllelse av sin hellige lov, av ethvert menneske som skal bli frelst. Ikke et eneste menneske blir frelst, uten at han er så rettferdig, hellig, ren og fullkommen som Gud selv (Mt. 5,48). Mennesket må eie og være i besittelse av dette, mens han er her på jorden, ellers er han fortapt. Tror du dette? Kjenner du Gud på denne måte?
Når der slik, så forstår du, at det ikke er mange mennesker som kjenner Gud; for de fleste mener, at Han er så barmhjertig, at Han tar dem inn i sin himmel uten videre, når de gjør det beste de formår, eller når de synger, leser, ber og lever et ytre ærbart liv.
Men lærer man Gud å kjenne i noen måte slik som Han er, og begynner å gi akt på seg selv, på sitt liv, sitt hjertes tanker og begjæringer, så får man se, hvor ille det står til med seg, selv om man er det aller frommeste og beste menneske; da kommer man i nød for sine synder, og da får man bruk for Ham, som denne hellige Gud ifølge sin kjærlighet utsendte, Jesus Kristus. Denne som Gud utsendte, Han har først ved sitt hellige liv tilveiebrakt en fullkommen hellighet og rettferdighet; for Han har elsket Gud av hele sitt hjerte og hele sin sjel og sin neste som seg selv og ved det oppfylt loven; men dernest har Han også ved sin bitre lidelse og blodige død på korset sonet og betalt for alle våre synder og overtredelser imot loven, fullført all rettferdighet, og alt dette gir Han som fri, uforskyldt gave til hver eneste synder som i sannhet vil komme og motta det, - og da får denne synder det evige liv.

Og nå er dette spørsmål det viktigste spørsmål i liv og død: Kjenner du Gud på denne måte? Har du mottatt Jesus som din? Kjenner du Ham som den, som tar imot syndere, og det slike syndere som deg, gamle syndere, grove syndere, dypt falne syndere, slike helt ugudelige, som ikke har annet enn synd, men heller ikke kan riktig angre eller riktig gråte over den som du burde?
Du synes du ikke kan være riktig vakt og enda mindre rett omvendt; for etter at du kanskje har hatt en tid av salige, liflige følelser, så har du nå mistet disse, og du føler kulde, treghet og ulyst til bønnen og Ordets betraktning og er ennå ikke riktig sønderknust og bedrøvet over denne din tilstand; men under alt dette er det likevel ingen ting, som du så gjerne ville, som helt å tilhøre Jesus. Kjenner du Jesus slik, at du ennå tror at du eier Ham, at Han er din med alt det Han er og har, at du i Ham er rettferdig, hellig, ren og fullkommen for Gud, ja så aldeles som Jesus er det? Har du, så ond og elendig du er, mottatt Ham, så har du Ham som Han er, det kan ikke være annerledes. Når man gir en fattig 100 kroner, så har han det, han har ikke da bare 10 kroner. Og når vi har fått Jesus og mottatt Ham, så har vi så mye som Han er verd, og når Han er det evige liv, så har vi altså det evige liv i Ham.
Men det kan hende du synes dette er for mye for deg, for mye å tro og tilegne deg. Hvorfor det? Jo, fordi du er så elendig, så bunnløs ond; det er ikke med deg som med andre Guds barn; ”du står så langt tilbake i barnlig lydighet, og må deg selv anklage, du synder mange led.”
Du har kanskje noen særskilte synder som du ligger under for, for eksempel heftighet: du har forsyndet deg med det så mange ganger, såret Gud, deg selv og andre, og du har tenkt å bli bedre; du har grått og kjempet i bønn og foresatt deg, at det skulle bli bedre, men du ligger ennå under, og du synes det ville være å bruke nåden til frihet for kjødet, om du skulle tro nå, at du eier Jesus og er Guds elskede barn og rettferdig og ren for Gud. Det kan hende at det er slik med deg, eller det er ille på en annen måte; men kjære sjel, da trenger du så mye mer til å tro og tilegne deg Jesus; hvem skal hjelpe deg, om ikke Han? Men tingen er vel den, at du vil først ha Ham til å hjelpe deg å overvinne synden, og så vil du tro at den er forlatt. Men er den først overvunnet, så trenger du jo ingen frelser. Årsaken er, at du ikke kjenner Jesus som den som tar imot syndere, som den som frelser det fortapte, som den som rettferdiggjør den ugudelige; du kjenner ikke Jesus slik som Han er beskrevet i Guds ord, men bare slik som din egen fornuft har malt Ham for deg; og så går du oftest nedbøyd, trist, fredløs og forsakt.
Du må endelig forsøke å lære Jesus å kjenne, og det kan du bare i Hans ord. Hold fast ved det som Ordet sier om Ham, og prent dette bilde inn i din sjel, og la ikke djevelen og fornuften male et slikt skremmebilde av Ham. Du trenger det så såre vel, for å få kraft og mot til å komme deg gjennom denne onde verden, for å kunne være og vandre som Hans barn og bli bevart inntil enden.
Kjære, klyng deg derfor fast til Ham, og tro barnlig Hans ord, og vær så forvisset om, at Han også bevarer deg og omsider fører deg hjem til den sabbatshvile som er tilbake for Guds folk.
Disse disipler, som Han ba denne bønn sammen med, bevarte Han, ikke for deres verdighets eller fortjenestes skyld, men for sitt eget navns skyld. De måtte gjennom mange trengsler, men Han bevarte dem likevel, og Han er ennå den samme og har den samme omsorg og følger med det samme moderøye, hver eneste sjel som klynger seg til Ham. Han har den samme omsorg for deg, som for Peter og Johannes, og vil likeså visst føre deg frelst og salig hjem, som dem. Men husk først og sist på, at all din skyld er utslettet i Hans blod, og at du ved troen har en bestandig uforanderlig rettferdighet i Ham, - at du i Ham har det evige liv, og glem så ikke å takke og prise Ham for denne Hans usigelige nåde og for Hans daglige tukt og trøst, som Han anvender på deg, men si og syng, Satan og fornuften til tross: ”Mitt liv det er i Jesu blod, tross alle dødens piler, går hele verden meg imot, jeg deri har min hvile, det lindrer alle sjelesår, forfrisker motet, når jeg går beklemt med svære tanker, når mange plagers virvelvind forvirre vil mitt bange sinn, da er Hans blod mitt anker.” Amen!

Et sted beredt for deg!
Av Per Nordsletten

Les: Joh. 14, 1 – 7

Å hvilke herlige, mektige og trøstefulle ord, og det fra Ham som kan holde dem alle sammen.
Disiplene skulle sendes ut i denne onde verden for å vitne om, at Jesus som var korsfestet, var den sanne Gud og det evige liv, verdens frelser, og Han hadde sagt dem, at det ville gå dem som det gikk Ham.
Det var ikke underlig, om de var forferdet. Men derfor trøster Han dem så herlig. Han sier dem, at om det blir så trangt her på jorden, at man endatil tar deres liv, så skal de komme i hu, at Han er gått hjem til vår Fars hus og har beredt dem et sted, og når de ikke lenger får plass på jorden, så skal de få plass hos og med Ham i himmelen.
Du som leser dette, kanskje det også er trangt for deg på denne jord, fordi du er en Jesu disippel, et Guds barn, og trangt kanskje nettopp i dag? Kanskje du har noen særlig prøvelse eller nød? Hør da disse frelserens ord: ”La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!”
Vær viss på, at Han hjelper deg! Hold fast ved Hans ord, om det synes aldri så urimelig, og vær viss på, at Han hjelper på den måte som Han finner gagnlig for deg, og husk på, at dine prøvedager snart er til ende, og da får du komme til hjemmet med de mange rom!
Bi etter Herren, vær frimodig og Han skal styrke ditt hjerte! La oss ikke knurre og klage, men takke Gud, især fordi Han gjør det slik med oss, og at trengselen bringer oss nærmere Ham og hjemmet der oppe.

Se Ham – som Han er!
Av Per Nordsletten

Les: Joh. 14, 8 – 12

Filip var så lik oss, han ville så gjerne se, se noe stort.
Han hadde nå sett Jesus en tid, men Han var så ringe, men fikk han se Faderen, så kanskje han fikk se noe større.
Også vi vil gjerne se noe stort, men Jesus er så ringe.
Men kjære sjel, husk på, at det var i sin ringhet, at Jesus var størst. Han var stor, da Han døde på korset for verdens, for mine og dine synder, og når du betrakter deg selv, all din synd, hvor elendig du er i deg selv, all din synd nå i dag, å, er det da ikke stort, at Kristus er død for deg, har betalt din synd og tilveiebrakt og gitt deg en rettferdighet, som du kan bestå for Gud med og være Hans elskede barn, så ond og helt igjennom elendig som du er!

Men du synes visst, at din kristendom også er ringe. Det var ikke så ydmykende for deg, når din kristendom så litt skikkelig ut. Når du hadde en brav kristendom å bygge på, så unngikk du denne så såre ydmykende stilling: å komme hver dag og hver stund like fattig til Jesus og bare bygge på Ham.
Men kjære sjel, det er veien; har du ikke ennå lært å kjenne Jesus og Faderen? Har du ennå ikke fattet, at det er alene på denne måte, du kan frelses, og at dette er den største av alle gjerninger, at du, nettopp du, som i dag er så fattig og full av brøst og mangler, så elendig, og som i deg selv blir mer og mer elendig, at du er Guds elskede barn og om en liten stund skal få skue Guds herlighet?
Å lær å kjenne Jesus mer og mer som Han er!

Tro selv om...!
Av Per Nordsletten

Les: Joh. 16, 16 – 18

Dersom du er en sjel som har hatt et mektig følelsesliv, og disse følelser begynner å svinne, da vil det forekomme deg, som om Jesus er gått bort fra deg, - og om Han sier deg, at det er gagnlig for deg, så forstår du ikke hva Han sier.
Du har hatt det følsomt og godt, når du har talt med Gud i bønnen, og når du har lest eller hørt Guds ord, men nå er disse følelser mer sjeldne, og i stedet føler du treghet, kulde og ulyst til bønnen, og til dels ulyst til Guds ord, - og om du leser eller hører det, så synes du at du får så lite av det.
Kjære venn, prøv deg nå selv, kanskje det er noen jordisk ting, ditt hjerte er blitt inntatt av; kanskje jordisk lykke eller ære eller åndelig begavelse eller virksomhet opptar ditt sinn, så din treghet og ulyst er en følge av det. Finner du det slik, så må du rope alvorlig til Gud om forbarmelse. Men er det bare disse følelser som avtar, så er det noe som absolutt må til, for at du kan lære å tro på Guds ord, tross alle dine følelser.
Når du har fått liflige følelser, så har du trodd at det var vel med deg, men når følelsene var borte, så har du tvilt. Men dette er å tro på følelser; tro på nådevirkningene i seg, og ikke å tro på Kristus.
Du må tro, at du likeså visst er et Guds barn, når du føler deg kald, treg, ond og full av synd og djevelens vesen, som når du føler deg varm og from. Ja, hvis du tror på Kristus, så er det slik, for Han er alle stunder, tross alle dine både onde og gode følelser, den samme. Han er den samme i de mørkeste anfektelser, som når du fryder deg i Hans nådes solskinn. Klyng deg bare daglig fast til Ham i Hans ord, og din tro skal om en ”liten stund” gå over i salig beskuelse.

Der opp da mitt bange sinn,
Hvor man seierskranser finner!
Og kun frisk i kampen in,
Det har ingen nød, jeg vinner!
For jeg er jo, Jesus, din –
Så er du og himmelen min.

Om en liten stund!
Av Per Nordsletten

Les: Joh. 16, 19 – 22

Kjære troende sjel! – slik er din stilling her på jorden, ”den lille stund,” du skal være her nede. Slik var det også for din frelser den lille stund, Han var i tjenerskikkelsen her; du må også ligne Ham, trede i Hans fotspor. Og dette er ikke bare noe som du må tåle, men noe du må anse for en ære for deg å få være Ham lik, og jo mer du lider, desto bedre.
Når Kristus måtte lære lydighet av det Han led (Hebr. 5,8), hvor mye mer trenger da ikke vi lidelse og trengsel for å dannes etter Hans bilde, for å lære av Ham, som var saktmodig og ydmyk av hjertet!
Når du gir akt på deg selv, og det som rører seg dag for dag i ditt hjerte, alt det hovmod, forfengelighet, egenære, egenvilje, egennytte, utålmodighet, verdslighet osv., som rører seg der, så må du kunne skjønne, at det må noe til for å kunne døde dette, og takke Gud for, at Han sender deg prøvelser.
Men er denne tukt bitter, og er det mye annet i denne verden som er bittert, og du har prøvelser som bare Gud og du kan vite av, så husk på, at det bare er ”en liten stund,” og at du snart er i sabbatshvilen, og da skal innen ta din glede fra deg.
Jo mer du er blitt dannet gjennom trengsler, jo mer du er blitt renset fra kjødets og åndens besmittelse, jo mer salighet skal du kunne motta hisset, så de bitreste prøvelser her bare er nåde og bringer velsignelse.

Min sjel, vær du kun stille, Og bli i troen ved,
La ingen nød deg skille Fra Kristi kjærlighet!
Du vet jo til din trøst, Guds barn, som sår med tåre,
Dem visselig står fore En salig gledes høst.

Er det få som blir frelst?
Av Per Nordsletten

Les: Joh. 13, 23 – 30

Dette er et av de mest alvorlige, hjerteprøvende ord i Skriften, men også et ord som blir misforstått av mange, dels av redelig bekymrede sjeler, dels av egenrettferdige.
Mannen som stilte Jesus dette spørsmål, var en av disse mange ennå den dag i dag, som går med en mer eller mindre urolig samvittighet, men som bundet og fanget i synden på en eller annen måte, ikke vil omvende seg, - som hører med forferdelse, at det er få som blir frelst, men som likevel ikke vil strebe alvorlig etter å bli av disse få.
Dersom mannen hadde vært redelig bekymret for sin sjel, så hadde han spurt: Herre, kan jeg bli frelst?
Frelserens ord ved denne anledning sier oss, hvem det er som blir frelst. Det er altså dem som går inn gjennom den trange port.
Men hva mener Han med den trange port? Ja, noen har ment og kalt den botens, angerens, bedringens og omvendelsens trange port, men den er likevel ikke noe av dette. Likeså visst som det er, at ingen kommer til Kristus uten bot, likeså visst er det, at man ikke kommer inn i himlenes rike ved sin bot.
Kristus sier: Jeg er døren,” og atter: ”Ingen kommer til Faderen uten ved meg!” Kristus, Han og ingen annen, er den trange port.
Det er mange som gjør sin bot og bedring til porten, og derfor bedrar seg selv. Det er mange som avlegger alle ytre grove synder, som ber, leser, gråter og kjemper, men som deres bedring lykkes slik for, at når de nå er slike og utøver denne gudsfrykt daglig, så mener de å kunne trøste seg til Guds nåde.
Enkelte kan også synes å eie en slags fred og er temmelig rolige; de er kommet igjennom bedringens port, og det gikk etter ønske, de lemper lovens krav etter sine krefter til å gjøre etter den, og det går nokså godt. De har ikke noen særlig sorg over synden og ikke noen særlig vanskelighet for å tro; de har en god, jevn tro og stor kjærlighet osv. Disse sjeler er blitt religiøse og fromme uten å være vakte, de har hatt noen prøvelse, men ingen vekkelse.
Annerledes går det med dem som blir sanne kristne. De er kommet til erkjennelse av sin fortapte tilstand, har også begynt å angre, gråte og be, og de kan hende at det gikk godt en liten stund, mens de første liflige følelser varte, men disse la seg og svant om en kortere eller lengre tid, og så fikk de se, at de var helt igjennom forgiftet av synd, og verken deres anger, bønn eller bot var riktig; det syntes dem, at det var galt alt sammen. De begynte å kjempe og stride med enda mer alvor, men det ble bare verre og verre.
Dersom du som leser dette, er en slik sjel, så er du kommet til å erfare, at det blir noe trangt i porten, men nå, når du ingenting kan selv, når du ikke får bygge på dine følelser, dine bønner, dine tårer, når du blir helt fortapt i deg selv, helt ugudelig, da er du skikket til å komme inn gjennom porten, til å tro på Jesus. Nå nettopp når du ser deg selv mer hjelpeløs enn noensinne, når det for all fornuft er mest urimelig, er du skikket for Jesus. Han sier, Han er kommet for å frelse fortapte, Hans ord sier, at på den dag en ugudelig omvender seg, skal han leve, han skal leve og ikke dø, og alle hans synder skal ikke mer kommes i hu.
Men her gjelder det å ta fornuften til fange under lydighet mot Kristus, å holde seg fast til Guds ord, tross alt hva man føler.
Du forstår, du må først tro syndenes forlatelse, før du kan føle freden. Kristus har jo betalt all synd, er gjort til synd for oss, Han døde til fastsatt tid for ugudelige. Synes du at du er en altfor stor synder, så husk på, at Han er en stor frelser, at Hans nåde er så mye større enn dine synder, som Han er større enn deg.
Salomo sier, at ”himlene og himlenes himler rommer deg (Gud) ikke!” (1 Kong. 8,27), så stor er Han, og Johannes sier, at ”Gud er full av nåde,” – det blir mye nåde, og denne nåde er din!
”Dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn” (1 Joh. 5,11).
Dette som Guds ord sier, er det du må tro, kjære sjel, og da blir porten vid nok. Men det kan hende, at det er noe som især plager deg, noen særskilt synd, som ligger på deg; da må du først huske på, at all synd er betalt likedan av Jesus, all og alle slags synder er betalt av Ham. Da Han hang på korset, fikk en røver og morder nåde, da Han døde fikk en hedning nåde, og da Han sto opp av graven, fikk en meneder nåde. Alle, alle som kommer til Ham, får nåde; men er det noen synd især som ligger deg på samvittigheten, noe som du har skadet din neste ved, så bekjenn det for en eldre erfaren kristen, gjør det straks, skam deg ikke, for for Gud er dere begge to likedan, for det som du har gjort i gjerning, det har han gjort i tanker og begjæringer like mye, og så vil du få kraft og frimodighet, når du ber om det, til å bekjenne det for rette vedkommende, om det er nødvendig.

Gå ikke et øyeblikk lenger med en fredløs samvittighet; la ikke Satan narre deg! Han sier kanskje: Skal du bekjenne din synd, så kommer du i straff, så blir du fattig osv.: - men gjør du bare det som er rett for Gud, og overlat utfallet til Ham. Det koster nok kamp, men Kristus sier også i teksten, at man må bruke makt, ”strebe alvorlig,” - ikke ved egen makt, men ved Hans. Så kommer du inn gjennom porten og inn på veien, - ikke på bedringens vei, men inn på den nye og levende vei, som også er Kristus, og som er den eneste som går hjem.
Her på denne vei får du arbeid nok, ikke med å forbedre den gamle Adam, nei, han er uforbederlig, men med å døde og korsfeste ham. Den gamle Adam, din onde natur, kan ikke annet enn elske synden og hate Gud, og den kan umulig forbedres, men den kan dødes, og den må dødes eller korsfestes.
Etter ditt nye menneske vil du gjerne tro på Gud. Elske og tjene Gud, du vil gjerne være saktmodig, tålmodig, ydmyk og himmelsinnet, men ditt gamle menneske vil det stikk motsatte. Du får føle vantro, hovmod, egenkjærlighet, egenvilje, egennytte, et verslig og jordisk sinn og mye mer. Disse to mennesker, disse to naturer, disse to sinn vil alltid være hos et Guds barn, og jo mer alvorlig du får nåde til å vandre for Gud, desto mer vil du se og nøyere kjenne din elendighet, ditt gamle menneskes onde tilbøyeligheter, og her gjelder det, at du har kunnskap om, hvordan en sann kristen har det under løpet her på jorden, for ellers vil du komme til å resignere.
Det er så mang en velment oppriktig sjel, som kommer i nød, mørke, tvil og forsakthet over, at man skal finne så mye elendighet og synd hos seg, og som fradømmer seg all barnerett og nåde hos Gud, fordi man er så elendig, ja ser, at man blir verre i stedet for bedre, og synes at det er umulig, at man kan være et Guds barn, og at man skal kunne tilegne seg nåde.
Men kjære sjel, du er lykkelig, at du er kommet til denne erkjennelse. Bli ved i denne erkjennelse, for da og da lene kan du, som en i deg selv hjelpeløs, finne all din trøst i Kristus og bevares i den rette åndens fattigdom. Men husk fremfor alt på, at jo mer fortapt du er i deg selv, jo mer skikket er du til å gå til Jesus og tro og tilegne deg nåden. La aldri fienden innbille deg noe annet. Slik går det dag for dag, inntil striden er slutt, og man fra nord og sør skal få samles og sitte til bords i Guds rike, mens alle som forakter denne nåde, og alle selvfromme får høre fra Herrens munn: Jeg kjenner dere ikke!
Kjære sjel, gjør nå opp din sak, mens det er tid. Amen!

En kort trengsel, og så…!
Av Per Nordsletten

For den Herren elsker, den tukter Han, og Han hudstryker hver sønn som Han tar seg av. Hebr. 12, 6

Dette er Guds barns stilling på denne jord, og et kjennetegn på at de er barn; de blir alltid tuktet av Guds Ånd for sine synder, ikke bare for enkelte, men for alle, og særlig for dem som ligger dypest i menneskets natur, vantro, hovmod, utålmodighet osv. De blir tuktet for sine tanker, ord og gjerninger, ja om de gjør noe som i seg selv er godt, så ser man alltid, at det er smittet av synden, og må be om forlatelse for det. Og de blir ikke bare tuktet for det onde de gjør, men også for det gode som de forsømmer å gjøre.
Dette er Åndens og Ordets daglige tukt; men så blir djevelens fristelser og anklager dem også til tuktelse og ydmykelse. Når det er noe særskilt på denne jord, som de får lyst til, eller noen særskilt synd, som de fristes til, så må Gud særlig la en eller annen nød eller prøvelse ramme dem, for å døde denne tilbøyelighet, for å knuse denne avgud som vil dra deres hjerter bort fra Ham.
Paulus forteller om seg selv, at fordi han ikke skulle opphøye seg av de høye åpenbaringer, ga Gud ham en engel, Satan, til å slå ham på munnen. Når det var nødvendig for Paulus, hva må det ikke da være for oss.
Du som leser dette, har kanskje en eller annen særlig prøvelse og trengsel, et særlig bevis på, at Gud elsker deg, og at Han gjennom det vil danne og berede deg for sin salighet, - enten et menneskes fiendskap som du daglig må føle, eller noen særlig fristelse eller timelig ulykke og motgang eller sykdom og fattigdom, noe som især trykker ditt hjerte, og som kanskje blir så ubegripelig langvarig, og du blir utålmodig, forsakt og motløs. Alt sammen sender Gud deg, fordi Han elsker deg, og selv når du lider, knurrer og klager, elsker Gud eg like mye. Og snart sender Han deg bud, at du skal være fri, og da skal du få se, at ikke et eneste av vennens slag har vært overflødige, men at saligheten skal bli så mye større og herligere, jo bitrere trengselstiden har vært; å, ”det blir søtt å glemme all tidens strid og nød, første øyeblikk der hjemme.” Derfor fortsetter vi vandringen i Jesu navn dag for dag og sier: Hvem ville da ikke lide og gjerne takke til, hver skynde seg å stride, som visst til himlen vil.
Gud hjelpe oss til det. Amen!

Følgen av Herrens vitnesbyrd
Av Per Nordsletten

Les: Joh. 5, 31 – 39

Årsaken til at Jesus holdt den preken til folket, som denne tekst er tatt av, var den at de forarget seg på Ham, fordi Han hadde helbredet den syke mann ved Betesda dam på en sabbat.
Av blind, fanatisk nidkjærhet og meget mer av fiendskap mot den sannhet som Jesus forkynte, ville de steine Ham for det; - og da var det, at Jesus holdt denne tale til dem, for å søke å overbevise dem om deres villfarelse og dra deres hjerter til seg, i hvem de alene kunne finne fred for sin arme udødelige sjel. Men det var med dem som profeten Jesaja sier: ”Gjør hjertet sløvt i dette folket, gjør ørene tunghørte og klin øynene til, for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene, og slik at hjertet ikke skal forstå og omvende seg, så det kan bli leget” (Jes. 6,10).
Det er skrekkelig å legge merke til, at jo mer Jesus vitnet for dem, og jo flere kraftige gjerninger Han gjorde iblant dem, jo mer forherdet de seg. Men ennå den dag i dag går det til på samme måte med så mange mennesker midt i kristenheten, og vi vil derfor i denne stund forsøke å fremstille for hverandre den viktige følge av Herrens vitnesbyrd

1. til dom,
2. til frelse.

Til dom

Jesus sier i evangeliet, at Hans egne gjerninger har vitnet om, hvem Han var, at Faderen gjennom det har vitnet om Ham, at Johannes har vitnet, og at Moses har vitnet om Ham, men at de allikevel ikke ville komme til Ham for å få liv.

Men kanskje du, min medforløste venn, er nettopp en som har båret deg ad på samme måte. Du er i dåpen antatt til et Guds barn, du har gått i skole og lest og hørt om Jesus som din beste og eneste venn, som den som alene kan frelse og saliggjøre det fortapte, du er blitt forberedt til konfirmasjonen, og på din konfirmasjonsdag har du på dine kne svoret, at du ville forsake synden, verden og alt ondt og tro på din frelser; og under alt dette har Herren visst forsøkt å vitne for deg og dra på ditt hjerte.
Du har kanskje hatt eller har en troende, bedende mor eller far, som uavlatelig har lagt eller legger deg inn til Guds ømme hjerte, eller du har en ektefelle som daglig for din skyld må si med Job: ”Mitt øye gråter til Gud,” eller du har en bror eller søster, som er blitt vakt og omvendt til Gud, en kjær venn eller nabo likeså. Det har gått vekkelse over den by eller bygd, hvor du er, og mange er grepet av Åndens mektige pust, og har gråte ut over sine synder og funnet fred ved Jesu hjerte. Du har sett alle disse vitnesbyrd om Gud og Hans forbarmende kjærlighet, og det har også virket noe på deg, du har ofte vært rørt, og fattet en og annen gang den beslutning, at det skulle bli annerledes med deg, men så var det noe som holdt deg tilbake, som du ikke kunne skille deg av med eller forsake, og så ble du som du var.
Du har kanskje flere ganger vært syk, ja også døden nær; da gråt du, da ba du, da var du engstelig og bange, da ville du at noen skulle lese for deg og be med deg, da fattet du gode forsetter, - men når du ble frisk igjen, så falt du tilbake til den samme verdslighet, sikkerhet og likegyldighet, kanskje mer enn noensinne før. Kanskje du som hører dette, nettopp er i en slik tilstand, men enda er du like rolig, like ubekymret – å, du måtte jo forferdes over deg selv. Tenk nå over, når alt som Gud har gjort for deg og imot deg, skal bli deg til en desto større dom, alt du har hørt, lest og lært om Jesus, alle de ganger, Han har banket på ditt hjerte, alle de inntrykk du har hatt gjennom Hans Ånds og ords arbeid på deg, tenk om alt dette igjennom alle evigheters evighet skal gnage på ditt hjerte som en orm. Tenk om alle de tårer din mor, din far, din ektefelle, ditt barn, din bror eller søster, har gråte for din skyld, om dette i evighet skal brenne på din samvittighet, - og mest av alt, at du kanskje engang begynte på livets vei, men lot deg atter forlede av synden og verden til å falle tilbake.

Men det er et annet forhold som frelseren peker på i teksten, som vi også må minne hverandre om, et meget alminnelig men likevel like skrekkelig forhold. Han taler om folk som gransker Skriftene og mener at de ved det har livet, og disse er de som vitner om meg.
Hva var det som var årsaken til, at det var slik og gikk slik? Ja, den egentlige årsak til all motstand mot Gud og Hans nåde, det er nå hjertets fiendskap imot Gud, - men det som særlig gjorde jødene så blinde, og den dag i dag gjør så mange blinde, det var og er, at man betrakter og hører Guds ord med forutfattede meninger.
Jødene ventet, at den Messias som skulle komme, skulle være en ganske annen og fremtre på en ganske annen måte enn denne ringe tømmermannssønn fra Nasaret.
Det er mange mennesker nå til dags, som leser og hører Guds ord med den tanke, at det i Ordet, som taler om omvendelse og en ny fødsel, det er noe som bare angår grove, åpenbare forbrytere og lastens treller. Og derfor tar de aldri dette ord innover seg selv, og blir derfor aldri i seg selv riktig helt fortapte; - de bekjenner med munnen, at de er syndere, men om synden sitter i hodet eller noe annet sted, de synes de ikke riktig å ha noen greie på. Derfor kommer de aldri til gjennom Guds ord å finne Ham, som er fortapte synderes frelser, liv og fred.

Du som hører dette er muligens en av disse; - du leser eller hører flittig Guds ord, du fører et pent, ytre ærbart, for menneskeøyne rettferdig liv; - men hør nå, min kjære medvandrer: Hva tid ble du vakt og gjenfødt til et sant Guds barn? Du vet kanskje, at det var engang, da du av en eller annen grunn ble rystet i din samvittighet, og du begynte å leve ganske annerledes i det ytre, men når ble du gjenfødt? ”Uten at noen blir født på hy kan han ikke se Guds rike.”
Har du lært å kjenne ditt hjerte, har du lært å kjenne og lærer daglig mer og mer å kjenne, at i deg, i ditt kjød, bor det intet godt, at ditt hjerte begjærer ondt hele dagen, at alt du tenker, taler og gjør, blir besmittet av synd, slik at ditt hjertes synd er din verste, din bitreste plage.
Kjære sjel, se nå til å få et ordentlig oppgjør mellom deg og Herren din Gud, tenk om du skulle være iblant dem som, om du enn gransker Skriften, ikke har latt og ikke lar deg tukte og dømme, og heller ikke finner livet og evig frelse for din sjel. Nå er det advent, nå er det særlig oppfordring til deg å prøve deg selv, for at du kan motta det liflige julebudskap, fred og frelse i Kristi blod.
Å, min venn, du har vandret lenge nok på det uvisse, lenge nok stått imot Herrens ords og Ånds vitnesbyrd om Kristus og frelsen i Ham, stans nå, så det ikke skal bli for sent, og alt arbeid, alle vitnesbyrd bare blir til en så mye større dom. Husk på, hvordan det gikk jødene, og Herren er ennå den dag i dag den samme.

Vi skal nå dernest se, hvordan vitnesbyrdet blir til frelse.

Til frelse

Det skjer da, når et menneske lar Herrens nådekall få rom i sitt hjerte, når han ikke lenger står imot det eller forakter det, men lar seg opplyse om sin fortapte og hjelpeløse tilstand, lar dette gå seg til hjerte, slik at hans viktigste, alvorligste, første og eneste spørsmål blir: Hvordan skal jeg bli frelst? Da ser og forstår en slik sjel, at den trenger til en slik frelser som Guds ord vitner om, da blir Johannes’ vitnesbyrd dyrebart, når han sier: ”Se der Guds lam, som bærer verdens synd!” (Joh. 1,29) Da blir det herlig, ja det beste av alt på jord, når apostelen Johannes sier: ”Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn” (1 Joh. 5,11).
Da tar man ikke lenger anstøt av Jesu ringhet, men det gjenlyder som liflige, husvalende toner i hans syke og blødende sjel, når han sier: ”Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret. Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom” (Jes. 53,4-5).
Vitnesbyrdet om, at Jesus tar imot syndere, blir nå det eneste som har noen riktig interesse; - det går med en slik sjel som med David, når han sier: ”Herrens vitnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis” (Slm. 19,8); - ”De er mer dyrebare enn gull, fint gull i mengde. De er søtere enn honning, ja, honning som drypper fra vokskakene” (v.11) og: ”Jeg har gledet meg over å vandre etter dine vitnesbyrd, som over all rikdom” (Slm. 119,14).

Jo mer disse vitnesbyrd får trenge inn i sjelen, jo mer får du se av synd og nød, av hjertets bunnløse fordervelse; for Guds ord er levende og kraftig og trenger inn i sjelen. Du får se, at det ligger synder der inne i hjertet, som du aldri har tenkt skulle være der, og du får se og erfare, at du i deg selv ikke har noen lyst eller kraft til å hate den eller stride imot den, men at ditt hjerte er som en åpen, ødelagt festning, hvor djevelens piler gjennom alle slags onde tanker, bespottelige tanker, trenger inn. Det er ingen så gruelig, at den ikke skulle røre seg i deg, og det er ikke noe så skrekkelig, at ikke Satan har sin fornøyelse i å gjennom tanken angripe deg med det.
Derfor er den synd som bor i hjertet, og som ved onde tanker innskytes i hjertet av djevelen, alltid de bitreste og mest smertelige synder for et Guds barn, og da især den hjertets kulde og likegyldighet, vantro, hovmod, treghet og ulyst til bønnen m.m., som det ofte får føle på.
Visstnok er dette trege og kalde sinn ofte en følge av, at sjelen ikke våker over seg selv, men lar de verdslige bekymringer og spekulasjoner få oppta sinnet og også tiden; - det er skrekkelig å si, men det er kristne som er så opptatt av jordiske ting hele dagen, at de ikke synes å kunne avse et kvarters tid til å betrakte Guds ord; - det er husfedre, ja som man får håpe er troende, men som har så mye å bestille med arbeidet for det arme legeme, at de ikke har tid til å samle sitt husfolk om Guds ord, det brød som ene kan mette den udødelige sjel, og gjør man det, så gjør man det sent på kvelden, når man etter dagens arbeid, strid og møye er så trett, at den ene sovner i den ene, og den annen i den annen krok.
Når man behandler sin udødelige sjel på den måte, så kan den ikke annet enn å bli kald og kraftesløs. Men selv om man ved Guds nåde flittig bruker nådens midler til næring og styrke for det åndelige liv, leser det, synger det, taler sammen om det med trossøsken og ber det inn i sjelens innerste, så blir det likevel så nok av kulde, nød og jammer å kjenne på og finne hos seg selv, at det ofte koster kamp å tro og tilegne seg nåden, og det blir så mange ting, som synes å vitne imot, at man ikke kan være et Guds barn. Da blir det trofaste og sanndrue vitne dyrebart, Han som sier: ”Om noen tørster, han komme til meg og drikke!” (Joh. 7,37) og: ”den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut” (Joh. 6,37).
Ditt hjertes følelse vitner imot deg; etter din fornuft er ikke noe mer urimelig, enn at du kan være et Guds barn, du som det er så ille med, som bare får se mer og mer synd, nød og hjelpeløshet, du hvis omvendelse har gått så rent bakvendt, at i stedet for å bli from og snill og noenlunde bra kristen, så er du blitt en ugudelig, heslig orm, verre enn noensinne; - ja for deg blir det vitnesbyrd bra, at ”Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt” (Luk. 19,10).
Det er svært bra, at det har gått så rent galt med din omvendelse; for du er nå kommet inn i det forhold, at det blir alene for Jesu Kristi skyld, at du kan bli frelst.

Men nå gjelder det også, at du virkelig tror vitnesbyrdet om Jesus, at Han er skjenket og gitt deg av Gud, og at alt det Han led, var og gjorde her på jorden, var for din skyld, til din frelse, - at likeså visst som Han med sitt blod betalte verdens synd, likeså visst er dine synder for evig utslettet og betalte, og at du derfor er Hans elskede og velbehagelige brud, som Han vil følge, ledsage, beskytte og bevare gjennom denne onde og elendige verden. Det har Han selv vitnet og sagt, at ”ingen skal rive Hans får ut av Hans hånd,” at ”om en mor glemmer sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn, så vil likevel ikke jeg glemme deg.”
Du er kanskje fattig eller syk, et far- eller morløst barn, du synes at du står ene og forlatt i denne verden – da vitner Jesus og sier: ”Jeg skal ikke etterlate dere farløse!” (Joh. 14,18).
Alle vitnesbyrd, både om Hans nåde til syndenes forlatelse og om Hans nåde og trofasthet til bevarelse, alle disse må du tro og klynge deg fast til som evig urokkelige, og tro, at alt det som disse inneholder, hører deg til i sannhet.
Til sist må du komme også det vitnesbyrd i hu, som taler til deg om nødvendigheten av å våke og be og stå djevelens, verdens og kjødets mange fristelser imot, så ikke noe får dra deg bort fra det inderlige, barnlige samfunn med din Gud; - men tvert imot daglig søker kraft hos Ham til å leve, lide og vandre med Ham, vitne om Ham i ord og gjerning og søke å utbre Hans rike, til Hans ære og dine medmenneskers frelse; - og omsider vil da det siste vitnesbyrd tone deg i møte, når du får sette foten på den krystallklare strand. ”Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt” (Mt. 25,34).
På denne måte blir vitnesbyrdene om Kristus deg til frelse, og nå står det bare tilbake for deg som leser eller hører dette, å undersøke hos deg selv, om du er kommet inn i dette samfunn med Ham, om disse vitnesbyrd er blitt deg til frelse. Å, nå må du se å få denne sak klar, nå i adventstiden, for at du kan få feire en rett og velsignet julefest og med hyrdene og englene prise det lille barn i krybben, som englene vitnet om, at Han som var svøpt der, Han var verdens, og altså kan og vil være din frelser. Slå deg nå ikke til ro, før du er kommet til full visshet om, at du er i Hans samfunn. Herren velsigne deg til det for sitt navns skyld! Amen.

Guds rike
Av Per Nordsletten

Les: Luk. 17, 20 – 30

Man har ment at disse fariseere, som fremsatte dette spørsmål til Jesus, ikke gjorde det som mange av sine standsbrødre i ond hensikt, når de spurte Jesus om noe; - men at de, grepet av Jesu makt til å gjøre undergjerninger, følte seg likesom dradd til Ham og tenkte: kanskje er dette den forventede Messias, som skal opprette Riket i og for Israel; - at de altså av denne grunn kom med dette spørsmål: ”Når kommer Guds rike?”
Spørsmålet ga imidlertid Jesus anledning til et meget viktig svar, ved hvilket vi opplyses om, hvor Guds rike er.
Vi vil i denne stund forsøke å betrakte Guds rike, hvordan det kommer: 1) som et nådens rike, 2) som et dommens rike og 3) som et herlighetens rike.

Frelseren svarer disse mennesker på deres spørsmål: Når kommer Guds rike? – med disse ord: ”Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. For se, Guds rike er inne i dere.”
Dette var et besynderlig svar, et svar omtrent som det Han ga folket, da de kom og ville ta Ham med makt og gjøre Ham til konge, da Han hadde mettet fem tusen menn. Han sa da til dem: ”Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker Hans blod, har dere ikke liv i dere!” (Joh. 6,53); ”- uten at dere eter Menneskesønnens kjød og drikker Hans blod, kan jeg ikke være deres konge.”
Slik er det også her, Han sier til dem: Skal Guds rike komme til dere, og dere bli undersåtter i dette rike, så må dette rike først komme inn i dere. Her hører du altså, kjære sjel, at skal du komme inn i Guds rike, så må dette rike først komme inn i deg. Forstår du dette? – ja forstår det.
Å min venn! – det er mange som forstår det, som likevel er utenfor det. Nei hva det spørres om, er om dette rike er kommet inn i deg, ikke inn i din forstand alene, men først og fremst inn i ditt hjerte. ”Guds rike,” sier apostelen Paulus, ”består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd” (Rom. 14,17).
Du vet, at vi av naturen er ”vredens barn,” altså utenfor Guds rike, men at vi ved den hellige dåp er kommet inn i dette rike. Men du vet kanskje også, at da du ble litt stor, så var det noe av det første du gjorde, det var med den forlorne sønn å reise bort fra din frelser inn i syndens og verdens vesen, enten i en grovere eller finere skikkelse, langt borte fra din Gud og Hans rike. Du lå for en kortere eller lengre stund siden på dine knær ved Herrens alter, på din konfirmasjonsdag, og lovte å ville forsake syndens og verdens vesen, tro på din frelser og vandre med Ham, men dette ditt løfte var kanskje bare løgn, du hadde lenge før latt synden få makt over deg; - eller om du hadde noen gode forsetter den dag, så svant disse snart for satans og verdens fristelser, du mistet samfunnet med Gud, freden og frelsen i Kristus Jesus. Det kan nok hende at du i det ytre fører et nokså ærbart liv, ja også er religiøs, går flittig i kirke og ellers dit, hvor Guds ord deles ut. Men dette er noe du mener du må gjøre for å bli frelst, og så har du det stille og rolig og godt kanskje; - har god fred, som mange sier, mens ditt hjerte, sinn og tanker i ditt daglige liv er fylt av det som hører denne verden til, og du har ingen særlig trang til å knele ned i ditt lønnkammer og tale med din Gud dag for dag; - og har ingen særlig kamp med ditt hjerte om dagene, ingen særlig bedrøvelse over din egen stilling, ei heller bekymring for andres frelse. Å min medforløste venn, da må du la den ting stå klar for din sjel, at du ikke er i Guds rike, men i djevelens, og at Guds rike altså ikke er i deg.
Du har muligens vandret mange år i denne stilling og er kommet lenger og lenger bort fra din Gud; - og du er muligens iblant de mange, som går med et sykt, sønderrevet og blødende hjerte, en fredløs samvittighet.

Kongen i Guds rike kan ynkes inderlig over deg og ønsker ingenting så inderlig som det, at du skulle komme tilbake, og Han har visselig og mange ganger sendt deg bud, at du skulle komme; - ropt deg inn i sjel og hjerte, at du skulle komme snart. Han har sendt deg tunge, bitre prøvelser, som har brakt ditt hjerte til å blø, Han har banket på ditt hjerte og din samvittighet med Åndens og Ordets mektige hånd, men du er muligens ennå langt borte, borte i syndens og fredløshetens eller sikkerhetens natt, du er fremmed for Guds rike, fremmed for rettferdighet, som Paulus sier: ”Da dere var syndens tjenere, var dere fri fra rettferdigheten” (Rom. 6,20), fremmed for fred og glede i Gud.

Men er det slik, hva hjelper det da alt du har i denne verden? Å stans dog kjære sjel, tenk over din stilling, og vend tilbake til det nådens skjød, den nådens favn, som ennå er åpen for deg. Hvor langt du enn er borte, så er det et hjerte som slår ømt og varmt for deg, et hjerte, hvis siste blodsdråpe har flytt til din frelse, og som vil favne deg inn i sitt nådens rike.

Nå er Hans hjerte, favn og skjød
En tilflukt for beklemte sjele’
Der er de fri fra dom og død,
Slett ingenting dem mer skal kvele;
Han tvetter deres synder av
Uti sitt blods, det røde hav,
Så Han ei mer på dem vil tenke,
Den Ånd, som Han dem monne skjenke
Den ladet idel nåde se,
For Han mottager syndere.

Ja dette nåderike er opprettet ene og alene for å motta syndere, og her mottas den ene som den annen, uten persons anseelse, den dypest falne som enhver annen, som bare kommer med sant alvor.
Det er ofte tilfelle med sjeler som Gud får forbarme seg over og vekke opp av syndens forblindelse, og som får se både sitt tilbakelagte liv i det ytre og også se litt inn i sitt hjerte, at det forekommer dem, at de er for store syndere til å kunne mottas, eller at de er for lite sønderknuste, at de ikke er rett vakte, eller at det ikke er noe alvor hos dem osv. Skulle det være noen slik sjel som kommer til å lese eller høre dette, så ville jeg gjerne si deg, kjære sjel, at ”det er forbrytere, som trenger nåde,” at Kristus er kommet for å frelse og saliggjøre det fortapte, og at jo mer synd, jammer og hjelpeløshet du har, jo mer fortapt du ser deg, jo mer passer du for dette rike, som er et nåderike.
I et hus som er bygd for fattige, er det bare fattige som har rett til å komme inn, og slik er det med dette rike. Kristus, rikets konge har sagt: ”Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt!” (Luk. 5,31; Mt. 9,12; Mrk. 2,17).
Her får du og må du motta Kristi rettferdighet som gave, full betaling for alle dine synder, da ”Hans blod renser fra all synd,” her blir du kledd med denne Hans rettferdighets kjortel, som er alt det Han har gjort og lidd for deg, og med det får du skjule din nakenhet og ser i Guds øyne ut som Jesus, rettferdig, hellig og ren, og blir antatt som Guds kjære og elskede barn.
Du skjønner, at når man kler en fattig mann i kongelige klær og setter krone på hans hode, så ser han ut som en konge. Når du klynger deg fast til Guds ord og tror dette, fordi Gud har gjort det slik og sagt det slik, tross alt hva Satan og din fornuft sier imot det, se da kommer Guds rike inn i deg, som er rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd, - da blir du lykkelig, gald og salig, og nå synger du:

Deg rette vei jeg ynder,
Som går til himlens land,
På deg jeg nå begynner
Å trien, hva jeg kan,
Å drepe kjød og blod
Og verdens lyst forsake,
Og har det enn sin plage,
Så er dog enden god.

Nå tar du opp kampen med dine salighets fiender og vil følge etter din Jesus. Denne kamp blir visst nok ofte bitter og hard, du vil komme til å lide mange nederlag, især fordi du stoler for mye på din egen kraft. Du innbilte deg, at når du ble rett omvendt til Gud, så skulle du bli en skikkelig, bra kristen, få se atskillig bra og godt, noen fremgang etter hvert i det gode; - men disse forfengelige, hovmodige og dårlige innbilninger må tilintetgjøres, du må bli en mer og mer fattig og tilintetgjort synder i deg selv, få se mer og mer av ditt hjertes fordervelse, og ved det fremkommer den fattigdom i ånden, som Jesus berømmer.
Det kan hende, at Herren i sin visdom finner det nødvendig og gagnlig å føre deg inn i svære prøvelser og trengsler, og da vil du komme inn i de forhold som Jesus peker på i teksten, at disiplene ”skal stunde etter å få se en av Menneskesønnens dager, og ikke få se den.”
Det vil se ut for deg, som om Han har skjult seg for deg og er aldeles borte, det vil føles i deg, som om det er aldeles forbi og da vil det ropes i deg: ”se her eller der,” som teksten sier, forsøk det eller det. Men hør, hva frelseren sier: ”Gå ikke, følg ikke, vent bare på meg, jeg kommer snart, ja før du vet av det for å holde dom.” Slik blir det for hver sjel, og slik for hele kirken, Guds menighet. Og jo mer det nærmer seg enden, jo mer vil dette bli tilfellet, synden og ugudeligheten vil ta mer og mer overhånd, for Guds folk vil det bli mer og mer trangt. Det skal bli som i Noahs dager, sier Jesus i teksten, men da kommer Han hastig og uforvarende som lynet, og da blir Hans rike et dommens rike.

Du har lest og hørt om begivenhetene ved syndfloden og ved Sodomas og Gomorras ødeleggelse. Tenk på dette, slik vil det bli på dommens dag. Tenk deg, at mens menneskene sitter ganske rolige og bare senker seg ned i det jordiske og sanselige; - mens de er på teateret, på ball, i dansegilder, i skjøgens favn eller er forbitret og misfornøyde i fattigdom og armod, så lyder ropet, og Menneskesønnen kommer i sin hellige, majestetiske herlighet, og den store, høye og opphøyde trone reises, og dommen settes.
Da på denne dag, når ”Herrens vrede skal være som en brennende ovn,” vil alle de som har foraktet Hans nåde og forsmådd å gå inn i Hans rike, be fjellene å falle over seg og haugene å skjule seg for Hans herlighet som sitter på tronen, og for Lammets vrede, og dog vil det intet hjelpe.
Å hvor skrekkelig det da vil bli, når den ene, som er blitt forført til synd av den annen, skal anklage ham i helvetes kval, fordi han forførte ham. Da skal den ene ektefelle anklage den annen, barn sine foreldre, menighetslemmer sine prester, disipler sine lærere, tjenere sine husbondsfolk, fordi man i ord eller gjerning enten forførte dem til synd eller fortiet sannheten og forsømte å gjøre det som kunne gjøres for å dra deres hjerter til Herren.
Å kjære sjel, du som leser eller hører dette, hvordan har du det? Hvordan skal det bli med deg på denne Menneskesønnens dag?

Å da blir det herlig for deg, som har mottatt Guds rike, og som med glede skal få se din brudgom komme og opprette den nye himmel og den nye jord, og du der med alle salige skal få synge Jehovas pris.
Å hvor forunderlig det blir å få se der, ansikt til ansikt, din sjels brudgom, som gikk i døden for deg, og som så forunderlig førte deg gjennom tåredalen her; - da skal Han ikke skjules for deg mer, men du skal se Ham som Han er (1 Joh. 3,2). Der skal du møtes med dem, som du her i troen var forent med, gråt og ba sammen med, da treffer du din ektefelle, dine barn, dine søsken og alle andre, og da blir lovsangen som mange vannes lyd, da blir Guds rike et ærens rike, et herlighetens rike.

Da skal du få fullkomne evner til å elske din frelser, her var det en av dine sorger, at du elsket Ham så lite, men da skal du få elske Ham som du vil. Da skal du forstå alle Hans underlige førelser med deg her nede, og alt som var dunkelt og bittert, skal bringe deg til å synge Hans navns pris. Da skal verden ikke spotte og såre deg mer, Satan ikke anfekte og plage deg mer, men alt bare være fullkommen salighet.

Ja høylovet være Herrens navn, fordi det er slik; - og når det nå er slik, så gjelder det for deg som er en Jesu brud, å våke og vente og være beredt hver dag, og det er du da, når du hver dag gjemmer deg i Jesu sår og vunder, og der får all din synd tilgitt og dermed lyst og kraft til å følge Ham igjennom kors og trengsel, så lenge det er Hans velbehagelige vilje, at du skal ferdes her nede. Det er jo dog bare en svært liten stund, inntil Han kommer, og iallfall svært kort, inntil din reise er til ende og du skal legge vandringsstaven ned, og da vet du, at det spørres ikke om du har mange penger, stor ære, men om du er iført den rettferdighet som gjør, at du kan bestå for Ham.
Gud velsigne deg da, min venn, til å være edru og våken; - vår motstander djevelen går omkring oss i mange skikkelser og søker å forføre oss på mange måter. I blader og bøker, i sekter og partier, ved overfladiskhet og verdslighet. Å la oss klynge oss fast til Ham og Hans nådes ord, som er mektig til å frelse våre sjeler; - Han har jo lovt, at intet og ingen skal rive oss ut av Hans hånd, at når vi går gjennom vannene, så skal de ikke overskylle oss, og gjennom ilden, så skal luen ikke fortære oss, men tenk aldri på gode dager her på denne jord.

På roser kun å trine
I verdens jevne gang,
Er det for meg og mine -
Nei kummer, kors og trang.

Her er det du må lide
Din arvedels bevis,
Ti de utvalgte stride’
Seg inn i Paradis.

Og nå enda et spørsmål til slutt til deg, som har lest eller hørt dette: Er Guds rike inne i deg? Å, min venn, rør deg ikke av pletten, før du ærlig har besvart dette spørsmål, og må du tilstå at det ikke er det, så kjære skynd deg da og kryp inn i en krok for deg selv og begynn og be, inntil du får personlig erfare, hva det er, at Guds rike er inne i deg.
Herren velsigne og hjelpe deg til det for sitt navns skyld. Amen.