Tilbake

Les: Joh. 7, 14 – 19

Høytidsgleder og høytidssorger

Allerede fra barnsben av kjenner vi til at jødene hadde 3 store høytider: Påsken, pinsen og løvsalenes høytid.

Vår tekst i dag fører oss sammen med en mengde jøder som nettopp feiret den siste høytid i Jerusalem. Løvsalenes høytid var en takkefest for den fullendte høst og også til minne om Israels vandring gjennom ørkenen. Derfor bodde man også i løvhytter under festen. Det var helt igjennom en gledesfest.

Jødene på den tid pleide endatil å si, at den som ikke hadde sett gledesbevegelsen ved en slik fest, ikke visste hva glede var.
Det merkelige ved denne løvsalshøytid – som vår tekst omtaler – er imidlertid at også Jesus er til stede der – legemlig og i synlig skikkelse.
Å, at den store hadde hatt det rette syn på Ham – ja, da kunne de i sannhet ha sunget og jublet om «vann av frelsens kilder;» men dessverre – for de fleste sto Han vel som den «de ikke kjente.»

Jeg tenker meg derfor helst at frelserens festglede ikke var så stor dengang. Vel kunne det være gledelig å se at den hellige stad og gudsdyrkelsen i Herrens tempel kunne samle slike masser av israelitter om seg – men det var tross dette likevel all grunn til sorg og vemod.
Yppersteprestenes og de eldstes fiendskap mot Jesus hadde steget og tiltatt år for år, og mengden av folket kjente ikke hva som tjente til deres fred.
Noen svarte endatil Jesus likefrem på Hans tale: «Du har djevelen» og - «er gal,» tilføyde de endatil en annen gang.

Ja, det var nå den gang, men hvordan er det da nå? Ordets forkynnelse og de alminnelige gudstjenestelige handlinger samler også i våre dager store skarer omkring seg – ja, kanskje større enn noensinne tidligere. Tallet på dem som tilber Herren i ånd og sannhet er visselig heller ikke lite nettopp i disse tider, og likevel – særlig nok for dem som med Jesus «går opp i templet for å lære folket» - blir det med høyst blandede følelser man er til stede i store forsamlinger ved årets høytider, ved større misjonsmøter, fellesmøter og lignende.
Hvor ofte må for eksempel ikke prester vite om, at mangfoldige av dem som er i kirken på formiddagen, om ettermiddagen er i danselag og drikkegilder! Hvor ofte blir man ikke var, at det av de samme personer «gråtes i kirken og bannes på gaten,» som en kjent predikant en gang har sagt. Hvor ofte gjør vel ikke både lærde og leke arbeidere den sørgelige oppdagelse, at tross alt arbeide må det likevel istemmes:

«Folk går som i en tåket ørk,
Vet ei av Gud å si'e.»

Akk ja, sammen med de lyse sider i vår tid er her også sørgebilder både fra festdagene og hverdagslivet.
Herren gi oss alle visdom til å vandre varlig – også blant dem «som er utenfor,» så mange fordrevne og forvillede med tiden må komme tilbake!

Stor nåde – stort ansvar

Vår tekst forteller oss at folket forundret seg over Jesus og sa: «Hvordan kjenner denne Skriftene da Han ikke er opplært i dem?»
«Forundring er visdommens mor,» har den store vismann Platon sagt, og det er mye sannhet i det. Den som ikke forundrer seg over noe, men går alle ting forbi i sløvhet, han lærer ikke noe, men stivner snarere hen.
Det er altså ikke sagt noe ondt om folket ved det, at det står at de forundret seg. Og likevel, dersom det ikke kom lengre med dem enn til forundring, da gagnet det dem svært lite.
Også i våre dager forundrer man seg ofte over en begavet predikant. Og kanskje man ikke minst forundrer seg over en eller annen rikt utstyrt lekmanns vitnesbyrd og spør nettopp som jødene fordum: Hvordan kan han tale slik som ikke er lærd?
Å ve, om det kun blir med denne forundring, denne omtale av predikanten, uten atv den sannhet som er holdt frem tas til hjerte!
Det er en stor nåde å ha «beundringsverdige» predikanter innen sin midte; men det er også stort ansvar ved det. På et sted hvor de nettopp hadde fått en ny prest, ble en gammel troende spurt etter prekenen, hva han syntes om presten. «Å,» svarte han, «denne presten vil visst nok bli mange til velsignelse, men nok også dessverre føre flere sjeler dypere ned i fortapelsen, enn om han aldri hadde kommet.»
Da slutningen av svaret var altfor gåtefull for de spørrende, minnet han dem om Jesu ord: «Den tjener som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand eller gjorde etter Hans vilje, skal få mange slag» (Luk. 12,47), og tilføyde: «Nå har vi fått en mann som i ånd og sannhet forteller oss sannheten uten omsvøp; den som nå ikke vil høre, han får så mye smerteligere føle.»
Dette er alvorlige sannheter. Gid vi måtte åpne både ører og hjerte og ta imot!