Hyrderøsten
Av Hans Nilsen
Les:
Luk. 24, 36 – 43
Hvordan åpenbarer Han seg, så vi kan gjenkjenne Ham og bli visse på,
at det er Ham selv?
For sine apostler gjorde Han det på en umiddelbar måte, idet Han plutselig sto
midt iblant dem, synlig også for deres jordiske øye. Dog ser vi, at Han ikke lot
det bli med det. ”Fred være med dere,” med denne hilsen ledsaget Han sin
fremtreden blant dem. Det var en gjenklang av Hans avskjedsord til dem få
kvelder i forveien: ”Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som
verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!” (Joh.
14,27).
Og de kjente Ham på røsten. Det var den samme milde hyrderøst som Han så ofte
hadde talt til deres hjerte og trøstet dem med.
Og de kjente Ham på hjertelaget. Det var den samme ømme omhu som Han alltid
hadde ynkedes over dem med, når de var i nød.
Og de kjente Ham på Hans allvitenhet. Hans hilsen røpet den samme nøyaktige
kunnskap om, hva de dypest savnet, uten at noen hadde sagt Ham det.
Sin sjelefred hadde de mistet, for de hadde jo alle tatt anstøt av sin Mester og
forlatt Ham tross sine løfter, da Han tiltrådte sin smertesgang til korset for
dem. De var naget av ond samvittighet og også av frykten for at deres tro på Ham
skulle ha vært forgjeves.
”Fred være med dere!” Ja, de kjente Ham på hyrderøsten og det kjærlige
hjertelag og den overmenneskelige evne til å gjennomskue dem og ramme deres
dypeste trang.
Og når de da allikevel ble betatt av frykt med det samme, da var det bare fordi
de mente å se en ånd uten legeme, og for slike åpenbaringer fra åndeverdenen
bever jo alltid menneskesjelen tilbake, fordi den ikke kan unnvære det legeme
som den selv er knyttet til som sin bolig her nede.
- Så snart de fikk se Hans hender og føtter, som ennå bar merker etter
korsnaglene, og følte på Ham, at Han fremdeles hadde en menneskelig ikledning,
falt denne frykt bort, de ble glade, idet den fred Han hadde tilønsket dem,
senket seg ned i deres urolige hjerter og ble deres fulle, personlige eiendom.
Og når vi med sannhetssøkende, troshungrige hjerter er samlet med åndsbeslektede
i Jesu navn, når vi alle er til stede for Guds åsyn for å høre alt det Gud har
befalt sitt vitne å si oss, hører vi ikke da gjennom det menneskelige
vitnesbyrd, en Åndens røst som står usynlig midt iblant oss? Det er den
oppstandne, milde frelser, som så vårt begjær og trådte til for å stadfeste sin
tjeners vitnesbyrd (som sannhet) for våre samvittigheter til salighet.
”Fred være med dere!” – slik lyder det også for våre ører, og vi
fornemmer at dette fredsønske, det er ikke noe menneskeord, men den evig
levendes ord til oss fredløse syndere.
Vi kjenner Ham på røsten, ”Den røst, hvorved, tross verdens larm, Oss hjertet
brenne kan i barm Og smelte hen i trøsten.”
Hvilket menneske eier slikt hjertelag, så ømt og trofast, så tilgivende
og forbarmende? Hvilket menneske evner å gjennomskue oss slik inntil vår
lønnligste sorg, vår smerteligste vunde?
Men
menneskehjertet er på samme tid en trossig og forsagt ting, trossig i sin
ubotferdige tilstand, når det minnes på sin synd.
Da Josef ga seg til kjenne for sine brødre i Egypt, så kunne de i førstningen
ikke svare ham, for de var forferdet for ham. Det var for dem som om de så et
syn, hans gjenferd; - så lenge hadde de trodd ham for død. Og de hadde jo selv
vært årsak til, at han ble borte for dem. De hadde jo selv solgt ham til
trelleliv og trelledød. Vel hadde de grunn til å frykte for hans vrede nå, der
han sto foran dem i all sin herlighet og velde. Men hvor kjærlig kom han dem
ikke da i møte og ba dem: ”Da sa Josef til brødrene: Kjære, kom hit til meg! Og
de kom bort til ham. Han sa: Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til
Egypt, men vær nå ikke redde fordi dere solgte meg hit, for for å holde dere
i live har Gud sendt meg hit i forveien for dere. Og Han har satt meg
til herre over hele Faraos hus og til hersker i hele Egypts land. Og se, se
med deres egne øyne, at det er min egen munn som taler med dere.”
Slik styrket han deres forsagte hjerter ved å forklare dem Guds råd og forsikre
dem om, at alt ennå kunne bli godt også for dem.
Og er det ikke nettopp slik vår himmelske bror, den rette Josef, også handler
med oss fryktaktige, forsagte syndere med den onde samvittighet og den naturlige
frykt for Hans rettferdige vrede?
Også oss vil en frykt komme over, i samme stund som Han plutselig står foran oss
i all sin majestet, Han som vi har gjort så stor møye med våre synder, ja solgt
til et liv i fornedrelse og forrådt til en vanærende død.
Ganske naturlig dømmer vi: nå er hevnens tid kommet, nå vil Han betale oss for
alle våre misgjerninger og navnlig for vår troløshet mot Ham, at vi foraktet og
forsmådde det samfunn vi engang hadde med Ham som barn, og utleverte Ham i Hans
fienders hender.
Men da taler Han trøstende til oss og sier: ”Hvorfor er dere så redde, og
hvorfor stiger slike tanker opp i deres hjerte?”
Da ber Han oss å komme hen til seg og betrakte Ham nærmere i Ordets lys. Da
viser Han oss sine hender og føtter. Ganske visst er det Ham selv og ikke et
gjenferd; - ennå bærer Han jo merkene etter ”de sår Han fikk i sine elskeres
hus” (Sak. 13,6).
Men da åpenbarer Han oss også den store hemmelighet, som englene begjærer innsyn
i, at det dog til sist var Gud som slo og såret Ham slik, for våre
overtredelser, til vår salighet – at det var Gud som sendte Ham foran oss
gjennom dødens porter og nettopp ad denne fornedrelsens vei over korset førte
Ham den herlighet i møte, som Han nå besitter som en Herre og hersker over all
jorden.
Nå er Han tatt bort fra angst og dom, en Herre ved Faderens høyre. Og hvorfor?
For å kunne dele denne sin herlighet med sine angrende brødre. For å kunne holde
dem i live og gi dem legedom ved sine sår.
Forsoningens store hemmelighet er det Han tyder oss, den store redning fra
syndens skyld og straff, og da forvandles vår frykt til frimodighet, vår
bedrøvelse til salig glede. Og er det ennå vanskelig for oss p.g.a. glede
å trenge igjennom til den fulle hvile i troen på Hans gudmenneskelige person (at
Han fremdeles lever som vår trofaste bror og frelser), synes det oss altfor
stort og herlig dette, da tar Han oss ved hånden og leder oss hen til det bord
som Han dekket i kveldsstunden. Og idet Han rekker oss brødet og vinen med de
ord: ”Dette er mitt sanne legeme,” ”dette er mitt sanne blod,” da faller det
siste skjell fra våre øyne, vi synker ned for Hans føtter i tilbedelse og jubler
Ham (skamfulle og glade på samme tid) i møte: ”Min Herre og min Gud!”
Ja, Gud skje takk, nå vet vi visst,
Du er vår frelser, Jesus Krist!
Du er den livsens fyrste,
Som dypt i gravens mørke leir
Har døden selv oppslukt til seir’,
Så vi må nåden høste!
Opp, fryd deg da, min sjel, mitt sinn!
Tørr sorgens tåre av ditt kinn,
Nå hjertet mer ei bever.
For jorden eier intet ord,
Hvori en større glede bor,
Enn det: Min Jesus lever!