Tilbake

 

Hyrderøsten
Av Hans Nilsen


Les: Luk. 24, 36 – 43

Hvordan
åpenbarer Han seg, så vi kan gjenkjenne Ham og bli visse på, at det er Ham selv?

For sine apostler gjorde Han det på en umiddelbar måte, idet Han plutselig sto midt iblant dem, synlig også for deres jordiske øye. Dog ser vi, at Han ikke lot det bli med det. ”Fred være med dere,” med denne hilsen ledsaget Han sin fremtreden blant dem. Det var en gjenklang av Hans avskjedsord til dem få kvelder i forveien: ”Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!” (Joh. 14,27).

Og de kjente Ham på røsten. Det var den samme milde hyrderøst som Han så ofte hadde talt til deres hjerte og trøstet dem med.
Og de kjente Ham på hjertelaget. Det var den samme ømme omhu som Han alltid hadde ynkedes over dem med, når de var i nød.
Og de kjente Ham på Hans allvitenhet. Hans hilsen røpet den samme nøyaktige kunnskap om, hva de dypest savnet, uten at noen hadde sagt Ham det.
Sin sjelefred hadde de mistet, for de hadde jo alle tatt anstøt av sin Mester og forlatt Ham tross sine løfter, da Han tiltrådte sin smertesgang til korset for dem. De var naget av ond samvittighet og også av frykten for at deres tro på Ham skulle ha vært forgjeves.

Fred være med dere!” Ja, de kjente Ham på hyrderøsten og det kjærlige hjertelag og den overmenneskelige evne til å gjennomskue dem og ramme deres dypeste trang.
Og når de da allikevel ble betatt av frykt med det samme, da var det bare fordi de mente å se en ånd uten legeme, og for slike åpenbaringer fra åndeverdenen bever jo alltid menneskesjelen tilbake, fordi den ikke kan unnvære det legeme som den selv er knyttet til som sin bolig her nede.
- Så snart de fikk se Hans hender og føtter, som ennå bar merker etter korsnaglene, og følte på Ham, at Han fremdeles hadde en menneskelig ikledning, falt denne frykt bort, de ble glade, idet den fred Han hadde tilønsket dem, senket seg ned i deres urolige hjerter og ble deres fulle, personlige eiendom.

Og når vi med sannhetssøkende, troshungrige hjerter er samlet med åndsbeslektede i Jesu navn, når vi alle er til stede for Guds åsyn for å høre alt det Gud har befalt sitt vitne å si oss, hører vi ikke da gjennom det menneskelige vitnesbyrd, en Åndens røst som står usynlig midt iblant oss? Det er den oppstandne, milde frelser, som så vårt begjær og trådte til for å stadfeste sin tjeners vitnesbyrd (som sannhet) for våre samvittigheter til salighet.
Fred være med dere!” – slik lyder det også for våre ører, og vi fornemmer at dette fredsønske, det er ikke noe menneskeord, men den evig levendes ord til oss fredløse syndere.
Vi kjenner Ham på røsten, ”Den røst, hvorved, tross verdens larm, Oss hjertet brenne kan i barm Og smelte hen i trøsten.”
Hvilket menneske eier slikt hjertelag, så ømt og trofast, så tilgivende og forbarmende? Hvilket menneske evner å gjennomskue oss slik inntil vår lønnligste sorg, vår smerteligste vunde?

Men menneskehjertet er på samme tid en trossig og forsagt ting, trossig i sin ubotferdige tilstand, når det minnes på sin synd.
Da Josef ga seg til kjenne for sine brødre i Egypt, så kunne de i førstningen ikke svare ham, for de var forferdet for ham. Det var for dem som om de så et syn, hans gjenferd; - så lenge hadde de trodd ham for død. Og de hadde jo selv vært årsak til, at han ble borte for dem. De hadde jo selv solgt ham til trelleliv og trelledød. Vel hadde de grunn til å frykte for hans vrede nå, der han sto foran dem i all sin herlighet og velde. Men hvor kjærlig kom han dem ikke da i møte og ba dem: ”Da sa Josef til brødrene: Kjære, kom hit til meg! Og de kom bort til ham. Han sa: Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt, men vær nå ikke redde fordi dere solgte meg hit, for for å holde dere i live har Gud sendt meg hit i forveien for dere. Og Han har satt meg til herre over hele Faraos hus og til hersker i hele Egypts land. Og se, se med deres egne øyne, at det er min egen munn som taler med dere.”
Slik styrket han deres forsagte hjerter ved å forklare dem Guds råd og forsikre dem om, at alt ennå kunne bli godt også for dem.
Og er det ikke nettopp slik vår himmelske bror, den rette Josef, også handler med oss fryktaktige, forsagte syndere med den onde samvittighet og den naturlige frykt for Hans rettferdige vrede?

Også oss vil en frykt komme over, i samme stund som Han plutselig står foran oss i all sin majestet, Han som vi har gjort så stor møye med våre synder, ja solgt til et liv i fornedrelse og forrådt til en vanærende død.
Ganske naturlig dømmer vi: nå er hevnens tid kommet, nå vil Han betale oss for alle våre misgjerninger og navnlig for vår troløshet mot Ham, at vi foraktet og forsmådde det samfunn vi engang hadde med Ham som barn, og utleverte Ham i Hans fienders hender.

Men da taler Han trøstende til oss og sier: ”Hvorfor er dere så redde, og hvorfor stiger slike tanker opp i deres hjerte?”
Da ber Han oss å komme hen til seg og betrakte Ham nærmere i Ordets lys. Da viser Han oss sine hender og føtter. Ganske visst er det Ham selv og ikke et gjenferd; - ennå bærer Han jo merkene etter ”de sår Han fikk i sine elskeres hus” (Sak. 13,6).
Men da åpenbarer Han oss også den store hemmelighet, som englene begjærer innsyn i, at det dog til sist var Gud som slo og såret Ham slik, for våre overtredelser, til vår salighet – at det var Gud som sendte Ham foran oss gjennom dødens porter og nettopp ad denne fornedrelsens vei over korset førte Ham den herlighet i møte, som Han nå besitter som en Herre og hersker over all jorden.
Nå er Han tatt bort fra angst og dom, en Herre ved Faderens høyre. Og hvorfor? For å kunne dele denne sin herlighet med sine angrende brødre. For å kunne holde dem i live og gi dem legedom ved sine sår.

Forsoningens store hemmelighet er det Han tyder oss, den store redning fra syndens skyld og straff, og da forvandles vår frykt til frimodighet, vår bedrøvelse til salig glede. Og er det ennå vanskelig for oss p.g.a. glede å trenge igjennom til den fulle hvile i troen på Hans gudmenneskelige person (at Han fremdeles lever som vår trofaste bror og frelser), synes det oss altfor stort og herlig dette, da tar Han oss ved hånden og leder oss hen til det bord som Han dekket i kveldsstunden. Og idet Han rekker oss brødet og vinen med de ord: ”Dette er mitt sanne legeme,” ”dette er mitt sanne blod,” da faller det siste skjell fra våre øyne, vi synker ned for Hans føtter i tilbedelse og jubler Ham (skamfulle og glade på samme tid) i møte: ”Min Herre og min Gud!”

Ja, Gud skje takk, nå vet vi visst,
Du er vår frelser, Jesus Krist!
Du er den livsens fyrste,
Som dypt i gravens mørke leir
Har døden selv oppslukt til seir’,
Så vi må nåden høste!

Opp, fryd deg da, min sjel, mitt sinn!
Tørr sorgens tåre av ditt kinn,
Nå hjertet mer ei bever.
For jorden eier intet ord,
Hvori en større glede bor,
Enn det: Min Jesus lever!